INNHOLD:
Introduksjon
Fargestoffer og pigmenter:
Oversikt over grupper av fargestoffer, uorganiske og organiske.
Bindemidler
INTRODUKSJON:
Dette er en oversikt over farger og pigmenter benyttet til kunstneriske formål. Den forsøker så godt som mulig å beskrive alle kjente pigmenter som er benyttet fra de tidligste tider frem til i dag. En del pigmenter er ikke lenger i bruk, enten fordi de er dyre i produksjon, giftige eller lite permanente. Når det gjelder fargenavn er dette så omfattende at det vanskelig lar seg beskrive uttømmende. Samme fargenavn kan benyttes om en mengde forskjellige pigmenter, og særlig i eldre litteratur er det vanskelig å bestemme hva slags pigment som skjuler seg bak et prosaisk fargenavn, og ikke sjeldent dreier det seg om blandinger av ulike pigmenter. I dag ser man en mer standardisering av fargenavnene, og ofte peker de mot pigmentet som er benyttet som eksempelvis Kadmiumrødt, Phtalocyanineblå, Koboltblått etc. Men særlig innenfor gouachefargene er det en forvirrende mengde fargenavn som i beste fall gir en hentydning til fargenyansen, men sier ingenting om pigmentinnholdet. Da de store fargeprodusentene ofte er eller har vært engelske, franske eller tyske er det listet opp en del fargenavn på de respektive språk, gjerne fordi de ihvertfall i Norge kan være mer kjente i denne språkdrakt.
Det er nevnt noen lakker i oversikten, og det må da skjelnes mellom fargelakker og lakkfarger. Alizarin Lake og Madder Lake, Krapplakk er fargelakker. Dvs de er ikke egentlige lakker, men substratfarger. Dette er fargestoffer som felles ut på en nøytral base, et substrat og som deretter blandes med et bindemiddel. Mange moderne pigmenter, gjerne de som i utgangspunktet er ment som innfargingstoffer i tekstilindustrien er slike substratfarger. Fargelakker er fargestoffer som blandes i en bindemiddeloppløsning, som etter at løsningsmiddelet har fordampet gir en sammenhengende film.
Raymond Nilsen
FARGESTOFFER OG PIGMENTER
Veien fra råstoff til et pigment kan være ganske kort eller lang og komplisert. Jernholdige jordarter som vi kjenner som oker, sienna, umbra og røde jernoksider kan nærmest brukes som man finner dem i naturen. De finknuses og vaskes ut til jevn partikkelstørrelse og iblandes et bindemiddel. Kull og kritt er også slike fargestoffer som fra naturens side er et ferdig pigment. Ikke uten grunn er disse de eldste fargestoffer man vet om, og samtidig ekstremt permanente. Tallrike hule og klippemalerier fra stenalderen rundt om i verden vitner om dette.
Ulike fargeestrakter er også blitt benyttet, enten direkte eller gjennom en ganske enkel prosessering. Disse er blant annet sekret fra drageblodtreet, gummigutt og saftgrønn, et ekstrakt fra bær fra korsved/ trollhegg. Disse er ikke egentlige pigmenter da de ikke er bundet til et fast stoff, en base, som kaolin, barytt, alun og en rekke metallsalter.
Den langt største gruppen er fargelakker; fargestoffer som er forlakket på en base, som kan være metallsalter som alun, ulike leirarter som kaolin eller kritt og barytt. Disse har ofte gjennomgått en lang og til dels komplisert prosess for å fremstå som et pigment.
Pigmentene kan inndeles i følgende grupper:
Uorganiske pigmenter:
Her inngår diverse kjemiske grunnstoffer med unntak av karbon, og deles gjerne i tre undergrupper; Jordpigmenter som oker, siennaer ,umbra og grønn jord, altså jernoksider i vannholdig eller kalsinert form, og med forekomster av andre metaller eller silikater som aluminium, mangan og silisium. Den andre gruppen av uorganiske pigmenter er mineralpigmentene som finnes naturlig, slike som sinober, lapis lazuli, malakitt og de hvite mineralene kaolin, kritt, gips og barytt. Den tredje gruppen er syntetisk uorganiske pigmenter. Disse finnes ikke naturlig, men består av bearbeidede metallsalter og metalloksider, ofte i blandinger med hverandre, eller i blandinger med silikater og ikke-metalliske grunnstoffer som selen. Her finner vi barium (lemon yelllow), basisk blykarbonat som i blyhvitt, sinkoksid som i sinkhvitt eller Chinese white (tilgjengelig siden 1834) titandioksid, blyantimonat som i Neapelgult, ulike blykromater, jerncyanblått som i Berlinerblått, kobolt og tinnoksider som i Ceruleanblått, koboltblått, koboltfiolett og koboltgrønn, blytinngult, og vannholdig og anhydrert kromoksid som i viridian og matt kromoksidgrønn. Viridian har vært tilgjengelig som pigment siden 1850. Kadmiumsulfid og kadmiumselenid som er utgangspunktet for kadmiumfargene hører også til gruppen syntetiske uorganiske pigmenter, og har vært i handelen siden 1910.
Litt om metallsalter og oksider:
Metallsalter er en kjemisk forbindelse av metall og et annet stoff, og er ofte den naturlige tilstand for metallene, i form av malm. Oksidasjon som rust og irr er overgangsform til et salt. Enkelte metaller er ikke reaktive, og finnes i ren form, som gull og platina. Metallsalter og metalloksider kan bearbeides til pigmenter, de syntetisk uorganiske pigmenter som nevnt ovenfor.
Bly gir hvitt, men varmes oksidet frigis vannet, og fargen blir rødbrun i nyanser, kalt mønje eller massicot. Bly i forbindelser gir også gul.
Jern i forbindelser gir gul, som i oker, røde som knust hematitt, og brune i nyanser, gjerne i komplekse forbindelser blant annet med mangan, og svart, som i svart jernoksid. Jernforbindelser kan også gi blått, som i ferriferrocyanid (preussisk blått)
Mangan gir i ulike forbindelser rosafiolett, blågrønn og svart.
Kadmium i forbindelser, som kadmiumselenid, gir gult i nyanser, til orange og rødt i nyanser.
Kobber gir blålig grønn.
Kobolt i ulike forbindelser gir koboltblå, koboltfiolett og koboltgrønn
Krom gir i ulike forbindelser, gult (kromgul) og grønn, som viridian og matt kromoksyd.
Sink i form av sinkkromat gir gul, sinkoksid gir hvitt.
Tinn gir i forbindelser gult.
Titan som oksid gir hvitt.
Naturlig organiske pigmenter:
Organiske pigmenter er bygget opp av karbonforbindelser, og er den langt største gruppen av pigmenter. En deler organiske pigmenter gjerne i to grupper, naturlig organiske pigmenter og syntetisk organiske pigmenter. De er begge bygget opp av karbonforbindelser, men der sistnevnte er kondensasjoner av steinkulltjære eller olje, finner man de naturlig organiske fargestoffer eller pigmenter i plante eller dyreriket.
Fra dyreriket hadde man tidligere det mest kosteligste av fargene; Purpur fra purpursneglen. De mest kjente i fargesammenheng er Purpura og Murex. Men også vår hjemlige purpursnegl Nucella lapillus utsondrer et stoff som i reaksjon med luft gir en praktfull farge. Alle tre er i familien Muricidea. Fønikerene er gitt æren av å oppdage fargestoffet, men også hebreerne fremstilte fargestoffet, og spilte en viktig symbolsk rolle. Fønikerne produserte purpur i store mengder, og den beste ble kalt Tyrisk purpur. Se forøvrig Purpur i Farger og pigmenter for mer tekniske opplysninger.
Andre fargestoffer fra dyreriket er sepia fra sepiablekspruten. Benyttet som tegne og laveringsfarge. Karmin fra Kermesskjoldlus som lever på skarlagenseiken og Cochenille, kaktusskjoldlus produserte praktfull rød når de ble behandlet med sprit. Disse ble benyttet til fargning, maling og fremstilt til fargefernisser. En østasiatisk slektning er lakkskjoldlus, coccus lacca. Denne leverte både gummilakk og et rødt fargestoff omsatt som lakk-lakk og i fine utgaver Lac dye. Allerede rundt 1880 var den i ferd med å bli erstattet med de nye og billigere fargestoffer som da begynte å komme på markedet.
Et av de mest kuriøse organiske pigmenter var mumiebrunt. Den var faktisk laget av oppmalte egyptiske mumier. Fargestoffet kommer ifra mummifiseringsprosessen til egypterne. De dyppet bandasjer i asfalt og viklet kroppene inn med dette. Hele kroppen ble malt opp, og på grunn av asfalten inneholder pigmentet bitumen, det samme en finner i Kølnerjord og det originale van Dyke brunt.
Blant plantefargestoffene finner vi gummigutt, størknet plantesaft fra Garciniatrær, drageblod, et harpiks fra drageblodtreet, krapplakk fra krapproten, indigo fra indigoplanten og vaid, saftgrønn fra bær og bark fra arter av Rhamnus, som korsved og trollhegg. Også fargestoff trukket ut fra bark av eikesorten Quercus tinctorius inneholdende quercitrin (C21H22O11), safran fra krokus og uttrekk fra safrantistel er benyttet til kunstneriske formål som alminnelig akvarellmaling eller til illuminasjon av manuskripter.
Av Fargereseda (Reseda luteola) fikk man et gult fargestoff som hadde en viss betydning. Planten opptrer over hele Europa, og det var særlig den øvre del av planten samt frukthylstre som ble benyttet. Plantedelene ble kokt i fortynnet svovelsyre, således fikk man ut Luteolin (C15H10O6), som gir en ren glinsende farge. Den tilhører flavanoidene. Allerede på slutten av 1800-tallet nær fortrengt av de nye syntetiske fargestoffene.
Gultre, kjerneveden fra fargemorbærtreet Morus tinctoria, som ble dyrket på Vestindia og Brasil. Det virksomme fargestoffet er Morin. Ble en del benyttet til å farging av ull, men også til kattuntrykk (stempeltrykking med treblokker på tekstil).
Felles for disse fargestoffene er at de ofte er dyre å produsere, tilgangen er liten og holdbarheten ikke alltid den beste. Dette førte til at man hele tiden så etter alternativer. Dette fører oss over til syntetisk organiske pigmenter.
Syntetisk organiske pigmenter:
Historien om de syntetisk organiske pigmenter, er en del av historien om fremveksten av den organiske kjemi. Antoine Lavoisier fastslo mot slutten av 1700 tallet at alle organiske forbindelser, som de naturlige organiske pigmenter, inneholdt kullstoff, altså karbon, som det karakteristiske element. Han påviste også at de som oftest også inneholdt hydrogen, oksygen og nitrogen. Samtidig var det en økende interesse for stenkull og jordoljer og etterhvert ikke minst stenkulltjære som gass og lysverkene produserte som et restprodukt. Det første gassverket startet opp i London i 1813. Men noen systematisk undersøkelse av disse var vanskelig før Friedrich Kekule i 1859, samtidig med Coupier, fremsatte strukturteorien, om karbonatomenes evne til å knytte seg sammen i kjeder eller ringer, og deres evne til å knytte til seg andre elementers atomer som hydrogen. Dette gir ulike organiske forbindelser fra metan, som er den enkleste med 4 hydrogenatomer omkring et karbonatom (CH4) til ganske sammensatte hydrokarboner som en finner i jordoljer. I 1834 påviser Runge fenol og anilin i stenkulltjære. I 1840 årene finner man en metode for å fremstille anilin av benzen (benzol) fra det samme råstoffet.
I 1856 blir så det første syntetisk organiske pigment skapt, idet William Perkins i sine forsøk på å fremstille kinin i stedet fremstilte et rødt fargestoff på en anilinbase. Han kalte fargestoffet mauvein, tok patent på det og allerede året etter startet produksjon i større målestokk. De beslektede
fargestoffene fuksin og krystallfiolett ble utviklet like etter, og befinner seg i gruppen trifenylmetanfargestoffer.
Adolf von Bayer oppdaget i 1871 en annen gruppe av fargestoffer utledet av stenkulltjære, ftaleinene, hvor en rekke fargestoffer kan dannes. Ftaleinene dannes ved oppheting av fenoler med ftalsyreanhydrid og svovelsyre. Fluorescein (C20H12O5) som kan utledes av ftalosceiner , er selv et utgangspunkt for nye fargestoffer, blant annet det praktfulle og beryktede eosinet (C20H6Br4O5K2). Det bla laget en rekke eosinfarger som erythrosin, Rose Bengale, floxin, safrosin og primrose. Langt de fleste ble brukt til tekstilfarging, fortinnsvis av silke, men desverre fant produsentene av kunstnerfarger fargestoffet spennende, og benyttet det i oljemaling. Van Gogh og Harriet Backer var to av brukerne av dette produktet. For van Gogh med katastrofale følger. Om det er foretatt inngående studier av Backers bilder om mulige fargeendringer har jeg ikke funnet ut av. En egen klasse av eosiner er rhodaminer.
Baeyer var også den som i 1860 årene fant den kjemiske konstitusjon til naturlig indigo, men det var først mot århundreskiftet man fant en økonomisk bærekraftig metode for masseproduskjon av syntetisk indigo.
Midt i 1860 årene ble så azofargestoffene oppdaget. Azo er utledet av fransk azote, det franske ordet for nitrogen, og hvor to nitrogenatomer alltid inngår i molekylstrukturen, sammen med et aromatisk amin og en sammenbindende gruppe. Monoazopigmenter inneholder en azogruppe og diazopigmenter to. Det enkleste azofargesoffet er anilingult, også kalt amidoazobenzol (amidoazobenzene), tidligere uttrykt med formelen C6H4(NH2)-N2-C6H5, idag beskrevet med formelen C6H5N=NC6H4NH2. Det ble fremstilt første gang av C. Mene i 1863. Året etter ble Bismarck brunt (Fenylenbrunt, Manchesterbrunt) fremstilt. I 1875 fremstilte Heinrich Caro fra BASF Krysoidin som fikk stor anvendelse som tekstilfargestoff. Mot overgangen til 1900 var ca 400 azofargestoffer i handelen. I 1902 var det patentert 25 000 azofarger og rundt 500 ble fremstilt i større målestokk. Fargestoffene spente fra gult via orange og rødt til blått og svart. De ble straks alvorlige konkurrenter til cochenille, blåtre og svarthegg ( trollhegg, i familien rhamnus hvor bærene gav et gult fargestoff). Tidlige azofargestoffer var Krysoidin, Methylorange, Difenylaminorange og Tartrazin. Ennå mer betydningsfulle for fargeindustrien var azofargestoffer bygget på naftalinderivater (naphtalen C10H8) som Naftolorange, Ekterødt, Bordeaux og Naftolsvart. En del ble forlakket på leirjord og ulike metallsalter. Dette øket anvendelsesområdet, men ble først og fremst benyttet til tekstilfarging.
I dag benyttes en del azofargestoffer også i kunstmalinger, fortrinnsvis gule. Av monoazofargene finner vi blant annet PY1, PY3, PY65, PY73, PY74, PY97 og PY98 benyttet i kuntnerfarger, og ofte solgt under navnet Hansa Yellow. Flere av dem er ikke av de mest lysekte, men de er rimelige å produsere, og en finner dem først og fremst i maling av studie og hobbykvalitet.
Av Disazo eller diarylidefarger finner vi en som akvarellfarge, PY83 (Scheveningen yellow, OH), men det finnes cirka 30 diarylide pigmenter. De er ofte benyttet i printerblekk. Også denne gruppen sliter med lysekthet, og er kanskje grunnen til at ikke flere av pigmentene brukes i kunstnerfarger.
Disazo kondensasjoner er en liten gruppe på 17 farger. De består av to azomolekyler koblet til diaminer eller ulike hydrokarbonmolekyler. De spenner fra gule pigmenter over til gulrøde, røde til fiolette og brune. Den industrielle produksjonen av disse pigmentene går tilbake til 1950-tallet, og blir benyttet til å farge plastikk og i industrimaling. De er vanskelige og fremdeles dyre å produsere, men har overveiende bedre egenskaper enn monoazofargene. Blir også i en viss utstrekning benyttet i kunstnerfarger, av disse finner vi PY93, PY95, PY128, og PY166, blant de røde PR144, PR166, PR214 og PR242 for å nevne noen. En finner også PBr23, PBr41 og PBr42 i visse kunstnerfarger. Som akvarellfarger er de semitransparente, med god fargestyrke og lysektethet.
Introduksjon
Fargestoffer og pigmenter:
Oversikt over grupper av fargestoffer, uorganiske og organiske.
Bindemidler
INTRODUKSJON:
Dette er en oversikt over farger og pigmenter benyttet til kunstneriske formål. Den forsøker så godt som mulig å beskrive alle kjente pigmenter som er benyttet fra de tidligste tider frem til i dag. En del pigmenter er ikke lenger i bruk, enten fordi de er dyre i produksjon, giftige eller lite permanente. Når det gjelder fargenavn er dette så omfattende at det vanskelig lar seg beskrive uttømmende. Samme fargenavn kan benyttes om en mengde forskjellige pigmenter, og særlig i eldre litteratur er det vanskelig å bestemme hva slags pigment som skjuler seg bak et prosaisk fargenavn, og ikke sjeldent dreier det seg om blandinger av ulike pigmenter. I dag ser man en mer standardisering av fargenavnene, og ofte peker de mot pigmentet som er benyttet som eksempelvis Kadmiumrødt, Phtalocyanineblå, Koboltblått etc. Men særlig innenfor gouachefargene er det en forvirrende mengde fargenavn som i beste fall gir en hentydning til fargenyansen, men sier ingenting om pigmentinnholdet. Da de store fargeprodusentene ofte er eller har vært engelske, franske eller tyske er det listet opp en del fargenavn på de respektive språk, gjerne fordi de ihvertfall i Norge kan være mer kjente i denne språkdrakt.
Det er nevnt noen lakker i oversikten, og det må da skjelnes mellom fargelakker og lakkfarger. Alizarin Lake og Madder Lake, Krapplakk er fargelakker. Dvs de er ikke egentlige lakker, men substratfarger. Dette er fargestoffer som felles ut på en nøytral base, et substrat og som deretter blandes med et bindemiddel. Mange moderne pigmenter, gjerne de som i utgangspunktet er ment som innfargingstoffer i tekstilindustrien er slike substratfarger. Fargelakker er fargestoffer som blandes i en bindemiddeloppløsning, som etter at løsningsmiddelet har fordampet gir en sammenhengende film.
Raymond Nilsen
FARGESTOFFER OG PIGMENTER
Veien fra råstoff til et pigment kan være ganske kort eller lang og komplisert. Jernholdige jordarter som vi kjenner som oker, sienna, umbra og røde jernoksider kan nærmest brukes som man finner dem i naturen. De finknuses og vaskes ut til jevn partikkelstørrelse og iblandes et bindemiddel. Kull og kritt er også slike fargestoffer som fra naturens side er et ferdig pigment. Ikke uten grunn er disse de eldste fargestoffer man vet om, og samtidig ekstremt permanente. Tallrike hule og klippemalerier fra stenalderen rundt om i verden vitner om dette.
Ulike fargeestrakter er også blitt benyttet, enten direkte eller gjennom en ganske enkel prosessering. Disse er blant annet sekret fra drageblodtreet, gummigutt og saftgrønn, et ekstrakt fra bær fra korsved/ trollhegg. Disse er ikke egentlige pigmenter da de ikke er bundet til et fast stoff, en base, som kaolin, barytt, alun og en rekke metallsalter.
Den langt største gruppen er fargelakker; fargestoffer som er forlakket på en base, som kan være metallsalter som alun, ulike leirarter som kaolin eller kritt og barytt. Disse har ofte gjennomgått en lang og til dels komplisert prosess for å fremstå som et pigment.
Pigmentene kan inndeles i følgende grupper:
Uorganiske pigmenter:
Her inngår diverse kjemiske grunnstoffer med unntak av karbon, og deles gjerne i tre undergrupper; Jordpigmenter som oker, siennaer ,umbra og grønn jord, altså jernoksider i vannholdig eller kalsinert form, og med forekomster av andre metaller eller silikater som aluminium, mangan og silisium. Den andre gruppen av uorganiske pigmenter er mineralpigmentene som finnes naturlig, slike som sinober, lapis lazuli, malakitt og de hvite mineralene kaolin, kritt, gips og barytt. Den tredje gruppen er syntetisk uorganiske pigmenter. Disse finnes ikke naturlig, men består av bearbeidede metallsalter og metalloksider, ofte i blandinger med hverandre, eller i blandinger med silikater og ikke-metalliske grunnstoffer som selen. Her finner vi barium (lemon yelllow), basisk blykarbonat som i blyhvitt, sinkoksid som i sinkhvitt eller Chinese white (tilgjengelig siden 1834) titandioksid, blyantimonat som i Neapelgult, ulike blykromater, jerncyanblått som i Berlinerblått, kobolt og tinnoksider som i Ceruleanblått, koboltblått, koboltfiolett og koboltgrønn, blytinngult, og vannholdig og anhydrert kromoksid som i viridian og matt kromoksidgrønn. Viridian har vært tilgjengelig som pigment siden 1850. Kadmiumsulfid og kadmiumselenid som er utgangspunktet for kadmiumfargene hører også til gruppen syntetiske uorganiske pigmenter, og har vært i handelen siden 1910.
Litt om metallsalter og oksider:
Metallsalter er en kjemisk forbindelse av metall og et annet stoff, og er ofte den naturlige tilstand for metallene, i form av malm. Oksidasjon som rust og irr er overgangsform til et salt. Enkelte metaller er ikke reaktive, og finnes i ren form, som gull og platina. Metallsalter og metalloksider kan bearbeides til pigmenter, de syntetisk uorganiske pigmenter som nevnt ovenfor.
Bly gir hvitt, men varmes oksidet frigis vannet, og fargen blir rødbrun i nyanser, kalt mønje eller massicot. Bly i forbindelser gir også gul.
Jern i forbindelser gir gul, som i oker, røde som knust hematitt, og brune i nyanser, gjerne i komplekse forbindelser blant annet med mangan, og svart, som i svart jernoksid. Jernforbindelser kan også gi blått, som i ferriferrocyanid (preussisk blått)
Mangan gir i ulike forbindelser rosafiolett, blågrønn og svart.
Kadmium i forbindelser, som kadmiumselenid, gir gult i nyanser, til orange og rødt i nyanser.
Kobber gir blålig grønn.
Kobolt i ulike forbindelser gir koboltblå, koboltfiolett og koboltgrønn
Krom gir i ulike forbindelser, gult (kromgul) og grønn, som viridian og matt kromoksyd.
Sink i form av sinkkromat gir gul, sinkoksid gir hvitt.
Tinn gir i forbindelser gult.
Titan som oksid gir hvitt.
Naturlig organiske pigmenter:
Organiske pigmenter er bygget opp av karbonforbindelser, og er den langt største gruppen av pigmenter. En deler organiske pigmenter gjerne i to grupper, naturlig organiske pigmenter og syntetisk organiske pigmenter. De er begge bygget opp av karbonforbindelser, men der sistnevnte er kondensasjoner av steinkulltjære eller olje, finner man de naturlig organiske fargestoffer eller pigmenter i plante eller dyreriket.
Fra dyreriket hadde man tidligere det mest kosteligste av fargene; Purpur fra purpursneglen. De mest kjente i fargesammenheng er Purpura og Murex. Men også vår hjemlige purpursnegl Nucella lapillus utsondrer et stoff som i reaksjon med luft gir en praktfull farge. Alle tre er i familien Muricidea. Fønikerene er gitt æren av å oppdage fargestoffet, men også hebreerne fremstilte fargestoffet, og spilte en viktig symbolsk rolle. Fønikerne produserte purpur i store mengder, og den beste ble kalt Tyrisk purpur. Se forøvrig Purpur i Farger og pigmenter for mer tekniske opplysninger.
Andre fargestoffer fra dyreriket er sepia fra sepiablekspruten. Benyttet som tegne og laveringsfarge. Karmin fra Kermesskjoldlus som lever på skarlagenseiken og Cochenille, kaktusskjoldlus produserte praktfull rød når de ble behandlet med sprit. Disse ble benyttet til fargning, maling og fremstilt til fargefernisser. En østasiatisk slektning er lakkskjoldlus, coccus lacca. Denne leverte både gummilakk og et rødt fargestoff omsatt som lakk-lakk og i fine utgaver Lac dye. Allerede rundt 1880 var den i ferd med å bli erstattet med de nye og billigere fargestoffer som da begynte å komme på markedet.
Et av de mest kuriøse organiske pigmenter var mumiebrunt. Den var faktisk laget av oppmalte egyptiske mumier. Fargestoffet kommer ifra mummifiseringsprosessen til egypterne. De dyppet bandasjer i asfalt og viklet kroppene inn med dette. Hele kroppen ble malt opp, og på grunn av asfalten inneholder pigmentet bitumen, det samme en finner i Kølnerjord og det originale van Dyke brunt.
Blant plantefargestoffene finner vi gummigutt, størknet plantesaft fra Garciniatrær, drageblod, et harpiks fra drageblodtreet, krapplakk fra krapproten, indigo fra indigoplanten og vaid, saftgrønn fra bær og bark fra arter av Rhamnus, som korsved og trollhegg. Også fargestoff trukket ut fra bark av eikesorten Quercus tinctorius inneholdende quercitrin (C21H22O11), safran fra krokus og uttrekk fra safrantistel er benyttet til kunstneriske formål som alminnelig akvarellmaling eller til illuminasjon av manuskripter.
Av Fargereseda (Reseda luteola) fikk man et gult fargestoff som hadde en viss betydning. Planten opptrer over hele Europa, og det var særlig den øvre del av planten samt frukthylstre som ble benyttet. Plantedelene ble kokt i fortynnet svovelsyre, således fikk man ut Luteolin (C15H10O6), som gir en ren glinsende farge. Den tilhører flavanoidene. Allerede på slutten av 1800-tallet nær fortrengt av de nye syntetiske fargestoffene.
Gultre, kjerneveden fra fargemorbærtreet Morus tinctoria, som ble dyrket på Vestindia og Brasil. Det virksomme fargestoffet er Morin. Ble en del benyttet til å farging av ull, men også til kattuntrykk (stempeltrykking med treblokker på tekstil).
Felles for disse fargestoffene er at de ofte er dyre å produsere, tilgangen er liten og holdbarheten ikke alltid den beste. Dette førte til at man hele tiden så etter alternativer. Dette fører oss over til syntetisk organiske pigmenter.
Syntetisk organiske pigmenter:
Historien om de syntetisk organiske pigmenter, er en del av historien om fremveksten av den organiske kjemi. Antoine Lavoisier fastslo mot slutten av 1700 tallet at alle organiske forbindelser, som de naturlige organiske pigmenter, inneholdt kullstoff, altså karbon, som det karakteristiske element. Han påviste også at de som oftest også inneholdt hydrogen, oksygen og nitrogen. Samtidig var det en økende interesse for stenkull og jordoljer og etterhvert ikke minst stenkulltjære som gass og lysverkene produserte som et restprodukt. Det første gassverket startet opp i London i 1813. Men noen systematisk undersøkelse av disse var vanskelig før Friedrich Kekule i 1859, samtidig med Coupier, fremsatte strukturteorien, om karbonatomenes evne til å knytte seg sammen i kjeder eller ringer, og deres evne til å knytte til seg andre elementers atomer som hydrogen. Dette gir ulike organiske forbindelser fra metan, som er den enkleste med 4 hydrogenatomer omkring et karbonatom (CH4) til ganske sammensatte hydrokarboner som en finner i jordoljer. I 1834 påviser Runge fenol og anilin i stenkulltjære. I 1840 årene finner man en metode for å fremstille anilin av benzen (benzol) fra det samme råstoffet.
I 1856 blir så det første syntetisk organiske pigment skapt, idet William Perkins i sine forsøk på å fremstille kinin i stedet fremstilte et rødt fargestoff på en anilinbase. Han kalte fargestoffet mauvein, tok patent på det og allerede året etter startet produksjon i større målestokk. De beslektede
fargestoffene fuksin og krystallfiolett ble utviklet like etter, og befinner seg i gruppen trifenylmetanfargestoffer.
Adolf von Bayer oppdaget i 1871 en annen gruppe av fargestoffer utledet av stenkulltjære, ftaleinene, hvor en rekke fargestoffer kan dannes. Ftaleinene dannes ved oppheting av fenoler med ftalsyreanhydrid og svovelsyre. Fluorescein (C20H12O5) som kan utledes av ftalosceiner , er selv et utgangspunkt for nye fargestoffer, blant annet det praktfulle og beryktede eosinet (C20H6Br4O5K2). Det bla laget en rekke eosinfarger som erythrosin, Rose Bengale, floxin, safrosin og primrose. Langt de fleste ble brukt til tekstilfarging, fortinnsvis av silke, men desverre fant produsentene av kunstnerfarger fargestoffet spennende, og benyttet det i oljemaling. Van Gogh og Harriet Backer var to av brukerne av dette produktet. For van Gogh med katastrofale følger. Om det er foretatt inngående studier av Backers bilder om mulige fargeendringer har jeg ikke funnet ut av. En egen klasse av eosiner er rhodaminer.
Baeyer var også den som i 1860 årene fant den kjemiske konstitusjon til naturlig indigo, men det var først mot århundreskiftet man fant en økonomisk bærekraftig metode for masseproduskjon av syntetisk indigo.
Midt i 1860 årene ble så azofargestoffene oppdaget. Azo er utledet av fransk azote, det franske ordet for nitrogen, og hvor to nitrogenatomer alltid inngår i molekylstrukturen, sammen med et aromatisk amin og en sammenbindende gruppe. Monoazopigmenter inneholder en azogruppe og diazopigmenter to. Det enkleste azofargesoffet er anilingult, også kalt amidoazobenzol (amidoazobenzene), tidligere uttrykt med formelen C6H4(NH2)-N2-C6H5, idag beskrevet med formelen C6H5N=NC6H4NH2. Det ble fremstilt første gang av C. Mene i 1863. Året etter ble Bismarck brunt (Fenylenbrunt, Manchesterbrunt) fremstilt. I 1875 fremstilte Heinrich Caro fra BASF Krysoidin som fikk stor anvendelse som tekstilfargestoff. Mot overgangen til 1900 var ca 400 azofargestoffer i handelen. I 1902 var det patentert 25 000 azofarger og rundt 500 ble fremstilt i større målestokk. Fargestoffene spente fra gult via orange og rødt til blått og svart. De ble straks alvorlige konkurrenter til cochenille, blåtre og svarthegg ( trollhegg, i familien rhamnus hvor bærene gav et gult fargestoff). Tidlige azofargestoffer var Krysoidin, Methylorange, Difenylaminorange og Tartrazin. Ennå mer betydningsfulle for fargeindustrien var azofargestoffer bygget på naftalinderivater (naphtalen C10H8) som Naftolorange, Ekterødt, Bordeaux og Naftolsvart. En del ble forlakket på leirjord og ulike metallsalter. Dette øket anvendelsesområdet, men ble først og fremst benyttet til tekstilfarging.
I dag benyttes en del azofargestoffer også i kunstmalinger, fortrinnsvis gule. Av monoazofargene finner vi blant annet PY1, PY3, PY65, PY73, PY74, PY97 og PY98 benyttet i kuntnerfarger, og ofte solgt under navnet Hansa Yellow. Flere av dem er ikke av de mest lysekte, men de er rimelige å produsere, og en finner dem først og fremst i maling av studie og hobbykvalitet.
Av Disazo eller diarylidefarger finner vi en som akvarellfarge, PY83 (Scheveningen yellow, OH), men det finnes cirka 30 diarylide pigmenter. De er ofte benyttet i printerblekk. Også denne gruppen sliter med lysekthet, og er kanskje grunnen til at ikke flere av pigmentene brukes i kunstnerfarger.
Disazo kondensasjoner er en liten gruppe på 17 farger. De består av to azomolekyler koblet til diaminer eller ulike hydrokarbonmolekyler. De spenner fra gule pigmenter over til gulrøde, røde til fiolette og brune. Den industrielle produksjonen av disse pigmentene går tilbake til 1950-tallet, og blir benyttet til å farge plastikk og i industrimaling. De er vanskelige og fremdeles dyre å produsere, men har overveiende bedre egenskaper enn monoazofargene. Blir også i en viss utstrekning benyttet i kunstnerfarger, av disse finner vi PY93, PY95, PY128, og PY166, blant de røde PR144, PR166, PR214 og PR242 for å nevne noen. En finner også PBr23, PBr41 og PBr42 i visse kunstnerfarger. Som akvarellfarger er de semitransparente, med god fargestyrke og lysektethet.
Eldre fremstilling av tjæredestilater og deres bruksområder, 1920-tallet.
Benzimidazolone er en gruppe azopigmenter som ble utviklet og patentert på 1960-tallet av Hoechst AG. Hoechst, opprinnelig Teerfarbenfabrik Meister Lucius & Brüning ble dannet i 1883 og var et av firmaene som i 1916 dannet I G Farben. I 1952 ble den restrukturert til Hoechst Farbenwerke, i dag en del av Sanofi Aventis.
Pigmentgruppen består av ca 20 pigmenter som spenner fra gult over orange til rødt. De viktigste er PY120, PY151, PY154, PY175, PO,36, PO37,PO62, PR171,Pr175,PR176 og PBr25. Pigmentene dukker opp i kunstnerfarger fra siste halvdel av 1970-årene. De er relativt kostbare å produsere, men er vanligvis langt mer lysekte enn monoazo og diazopigmenter. Winsor Yellow og Winsor Orange er benzimidazolonpigmenter, og farger omsatt som Azo- eller Permanent inneholder ofte et pigment i denne gruppen.
Naphtoler (Naftoler) er hydroksiderivater av naftalen og svarer til fenoler blant benzenderivatene. Både naftoler og betanaftoler tilhører gruppen av azofargestoffer. Av tidlige naftolfarger er Naftolgrønn B, beskrevet som natrium-ferroforbindelsen av nitroso-beta-naftolmonosulfonsyre. Naftolgult (C10H4N2OSNa) og naftolorange samt betanapftolorange ble alle benyttet ved inngangen til 1900-tallet sammen med naftolsvart. Naftolsvart som på 1800-tallet ble kalt brilliantsvart og ble fremstilt av amidoazonaftalindisulfonsyre. Naftorubin var da allerede foreldet. Fargene som gruppe ble utviklet fra rundt 1870-årene og særlig i 1880 årene kom det flere naftol og betanaftolfarger. De fleste betanaftolpigmenter som brukes i malinger er røde, med et par tre orange. PO5, PR3,PR49, PR53 og PR68 tilhører betanaftolfargene. PR3 benyttes av Pebeo og Blockx. Det er rimelige pigmenter og med svak lysekthet.
Naftol er utgangspunkt for en annen gruppe azopigmenter. Dette er hydroksyderivater av naftalen, og svarer til fenolene blant benzenderivatene. De to enkleste kalles alfa og beta naftol, og har formelen C10H7OH. Forskjellen består i ulik plassering av hydroksylgruppen i molekylet. Fremstilles ved behandling av naftalen med svovelsyre og så med natriumhydroksyd.
Rundt 1920 kommer de første naftolfargene i kunstnerkvalitet, men allerede rundt 1900 var Naftolgrønn, en natrium ferrroforbindelse av nitroso betanaftolsulfonsyre, Naftolgul (Manchestergult) som er kalium eller natriumsaltet av dinitro-alfa-naftolsulfosyre (C10H4N2O8SNa), Naftolorange (to typer: alfa-naftolorange og beta-naftolorange) i bruk som tekstilfargestoffer, sammen med Naftolsvart eller Brilliantsvart og ble fremstilt av amidoazonaftalindisulfonsyre.
Den mest interessante gruppen av naftolpigmenter for kunstnere er Naphtol AS (AS er forkortelse for Aniline Säure). Blant disse finner vi pigmentene PO5, PR3, PR9, PR23, PR112, PR170 og PR188 for å nevne noen. Det finnes over 50 naftolpigmenter i bruk, men bare et fåtall i kunstnerfarger. Fartgetonene i kunstnerfarger med naftolpigmenter strekker seg fra varm orange over skarlagen til karmin. En finner også flere høyrøde farger. Naftolfargene i kunstmalinger er ofte fargesterke og kraftige innfargere (staining). De er ikke alltid de mest lysekte, særlig som akvarellfarger, men PR122 og PR188 har egenskaper som tilsvarer ASTM 1. PR170 er mer tvilsom.
Azo-metallkomplekser er en liten gruppe pigmenter som er kjent siden 1920-tallet, men ikke kom på markedet for alvor før sent i 1940 årene. De har aldri hatt den betydning som naftolpigmentene, og enkelte som PG10 (nickelazo yellow) og PO65 (azomethine nickelcomplex) er nylig gått ut av produksjon. Pigmentene i denne gruppen kombinerer et par karbonforbindelser med et metallatom, oftest nikkel eller kobber. De spenner fra grønt PG8, nitroso ironcomplex, over de tvetydige green gold (PG10, PY117, PY129) til gule og orange som PY150, PY153, PO59 og PO65. Det finnes også et par røde, PR257 og PR271. PG8 nitroso ironcomplex er benyttet av White Nights/ St. Peterburg akvarellfarger, og fremstår der som en fin grønn i samme kategori som Hookers green dark. Det er en av de eldste pigmenter i denne gruppe, og kom på markedet i 1921. Dessverre har den ikke topp lysekthet.
Isoindolin og Isoindolinon er en liten undergruppe av azopigmentene tilhørende azomethinesammensetninger. De ble beskrevet i 1946 og kom på markedet på 1960-tallet. Motstandsdyktig mot syrer men påvirkes av alkalier. De spenner fra gult over orange til rødt. og omfatter blant annet PY110, PY139, PO60, PO69 og PR260 som er benyttet av blant andre Old Holland, MaimeriBlu og Daniel Smith i både akvarell og oljefarger. De er fargesterke og svært lysekte selv i lyse varianter og tynt påstrøket. Det er ventet at det vil være en økende interesse for disse pigmentene fra produsenter av kunstmalinger i fremtiden.
Ftaleiner (fthalein) er en gruppe organiske forbindelser hvor flere er viktige fargestoffer. Oppdaget og undersøkt av A. von Baeyer i 1871. Utgangsstoffene er fenol og naftalin. Frembringes ved oppvarming av ftalsyreanhydrid med fenoler, som regel med et vanntiltrekkende middel.
Fenolftalein (C20H14O4) fremstilles ved en oppheting av ftalsyreanhydrid med konsentrert svovelsyre og fenol til 120 grader C i 12 timer. Det danner i vann et uoppløselig pulver, oppløses med en fuchsinrød farge i alkaliske oppløsninger
Ftalsyreanhydrid med gallussyre (avledet av treverdig fenol, pyrogallol) eller pyrogallol får man galllein også kalt alizarinviolett eller antracenviolett, med kjemisk formel C20H10O7
Flourescein (C20H12O5 og C20H15O5) også kalt resorcinolftalein fremstilles ved å smelte ftalsyreanhydrid med resorcinol i nærvær av sinkklorid. Danner røde krystaller, uoppløselig i vann, men oppløselig i alkohol. Med alkalier også oppløselig i vann og får da en gul farge med grønn fluorescens. Spiller liten rolle som fargestoff i seg selv, men viktig som forstadium til eosin.
Eosin er fluorescein behandlet med brom. Tetrabromfluroscein (C20H8Br4O5) ble oppdaget av Heinrich Caro i 1873, som da arbeidet i BASF, og kom i handelen allerede i 1874. Kan fremstilles med en oppløsning av 1 del fluorescein i 4 deler konsentrert eddiksyre (etansyre, iseddik) med en oppløsning av 2 deler brom oppløst i 10 deler konsentrert eddiksyre. Gule krystaller vil utfelles over tid. Eosin finnes i flere utgaver som Erytrin og spriteosin (Primrose), Nölting fremstilte i 1875 en jodholdig eosin. På grunn av sin strålende farge ble eosin mye benyttet til tekstilfarging, men også kunstfargeprodusentene ble betatt av eosinet og benyttet det i en periode oljefarger. van Gogh falt for denne og benyttet det i en del av sine malerier. Han var klar over den tvilsomme lysektheten som tidlig ble avdekket, men forsøkte å bøte med dette ved å legge eosinfarge på i tykkere lag. Til liten eller ingen nytte. På enkelte malerier kan eosin kun spores på de deler av bildeflaten som har vært dekket av rammen. Av denne grunn har flere av van Goghs malerier fått et eiendommelig fargeuttrykk som ikke har vært intendert.
Indigo.
Både et naturlig organisk fargestoff, men etter 1900 overveiende syntetisk organisk fargestoff. Adolf von Beyer klarte å syntetisere indigo i 1880 ved å benytte kanelsyre som utgangspunkt. Senere benyttet man anilin, naftalin, benzol eller toluen som utgangspunkt. Hvis en tar naftalin som utgangspunkt ble denne oksidert til ftalsyreanhydrid som ble omdannet til ftalamid og deretter til antranilsyre. Denne ble ved hjelp av kloreddiksyre omdannet til fenylglycinorortokarbonsyre som ved smelting med alkalier og ettergående oksidering gav indigo. Den kjemiske formel for indigo er C16H10N2O2. I dag forløper den alminnelige syntese ved at anilin, formaldehyd og hydrogencyanid (HCN) forvandles til N-phenylglycinonitrile som ved en alkalisk hydrolyse gir 94% indigo.
Indigo var et svært viktig fartgestoff allerede før man syntetiserte indigo, og da BASF fant frem til en økonomisk metode for produksjon av syntetisk indigo, befestet den seg som et av de viktigste blåfargestoffene. Som kunstnerfarge ar den vært å finne siden de første ferdigproduserte fargene kom på markedet. I dag er den stort sett erstattet med andre fargestoffer, selv om nesten alle merker har en farge kalt Indigo. Ofte en blandnigsfarge med copperpthalocyanine og svart. Schminckes Indigo inneholder ekte indigo, PB66, men er like fullt en blandingsfarge, da den også inneholder PB15 copperphtalocyanine.
Pigmentgruppen består av ca 20 pigmenter som spenner fra gult over orange til rødt. De viktigste er PY120, PY151, PY154, PY175, PO,36, PO37,PO62, PR171,Pr175,PR176 og PBr25. Pigmentene dukker opp i kunstnerfarger fra siste halvdel av 1970-årene. De er relativt kostbare å produsere, men er vanligvis langt mer lysekte enn monoazo og diazopigmenter. Winsor Yellow og Winsor Orange er benzimidazolonpigmenter, og farger omsatt som Azo- eller Permanent inneholder ofte et pigment i denne gruppen.
Naphtoler (Naftoler) er hydroksiderivater av naftalen og svarer til fenoler blant benzenderivatene. Både naftoler og betanaftoler tilhører gruppen av azofargestoffer. Av tidlige naftolfarger er Naftolgrønn B, beskrevet som natrium-ferroforbindelsen av nitroso-beta-naftolmonosulfonsyre. Naftolgult (C10H4N2OSNa) og naftolorange samt betanapftolorange ble alle benyttet ved inngangen til 1900-tallet sammen med naftolsvart. Naftolsvart som på 1800-tallet ble kalt brilliantsvart og ble fremstilt av amidoazonaftalindisulfonsyre. Naftorubin var da allerede foreldet. Fargene som gruppe ble utviklet fra rundt 1870-årene og særlig i 1880 årene kom det flere naftol og betanaftolfarger. De fleste betanaftolpigmenter som brukes i malinger er røde, med et par tre orange. PO5, PR3,PR49, PR53 og PR68 tilhører betanaftolfargene. PR3 benyttes av Pebeo og Blockx. Det er rimelige pigmenter og med svak lysekthet.
Naftol er utgangspunkt for en annen gruppe azopigmenter. Dette er hydroksyderivater av naftalen, og svarer til fenolene blant benzenderivatene. De to enkleste kalles alfa og beta naftol, og har formelen C10H7OH. Forskjellen består i ulik plassering av hydroksylgruppen i molekylet. Fremstilles ved behandling av naftalen med svovelsyre og så med natriumhydroksyd.
Rundt 1920 kommer de første naftolfargene i kunstnerkvalitet, men allerede rundt 1900 var Naftolgrønn, en natrium ferrroforbindelse av nitroso betanaftolsulfonsyre, Naftolgul (Manchestergult) som er kalium eller natriumsaltet av dinitro-alfa-naftolsulfosyre (C10H4N2O8SNa), Naftolorange (to typer: alfa-naftolorange og beta-naftolorange) i bruk som tekstilfargestoffer, sammen med Naftolsvart eller Brilliantsvart og ble fremstilt av amidoazonaftalindisulfonsyre.
Den mest interessante gruppen av naftolpigmenter for kunstnere er Naphtol AS (AS er forkortelse for Aniline Säure). Blant disse finner vi pigmentene PO5, PR3, PR9, PR23, PR112, PR170 og PR188 for å nevne noen. Det finnes over 50 naftolpigmenter i bruk, men bare et fåtall i kunstnerfarger. Fartgetonene i kunstnerfarger med naftolpigmenter strekker seg fra varm orange over skarlagen til karmin. En finner også flere høyrøde farger. Naftolfargene i kunstmalinger er ofte fargesterke og kraftige innfargere (staining). De er ikke alltid de mest lysekte, særlig som akvarellfarger, men PR122 og PR188 har egenskaper som tilsvarer ASTM 1. PR170 er mer tvilsom.
Azo-metallkomplekser er en liten gruppe pigmenter som er kjent siden 1920-tallet, men ikke kom på markedet for alvor før sent i 1940 årene. De har aldri hatt den betydning som naftolpigmentene, og enkelte som PG10 (nickelazo yellow) og PO65 (azomethine nickelcomplex) er nylig gått ut av produksjon. Pigmentene i denne gruppen kombinerer et par karbonforbindelser med et metallatom, oftest nikkel eller kobber. De spenner fra grønt PG8, nitroso ironcomplex, over de tvetydige green gold (PG10, PY117, PY129) til gule og orange som PY150, PY153, PO59 og PO65. Det finnes også et par røde, PR257 og PR271. PG8 nitroso ironcomplex er benyttet av White Nights/ St. Peterburg akvarellfarger, og fremstår der som en fin grønn i samme kategori som Hookers green dark. Det er en av de eldste pigmenter i denne gruppe, og kom på markedet i 1921. Dessverre har den ikke topp lysekthet.
Isoindolin og Isoindolinon er en liten undergruppe av azopigmentene tilhørende azomethinesammensetninger. De ble beskrevet i 1946 og kom på markedet på 1960-tallet. Motstandsdyktig mot syrer men påvirkes av alkalier. De spenner fra gult over orange til rødt. og omfatter blant annet PY110, PY139, PO60, PO69 og PR260 som er benyttet av blant andre Old Holland, MaimeriBlu og Daniel Smith i både akvarell og oljefarger. De er fargesterke og svært lysekte selv i lyse varianter og tynt påstrøket. Det er ventet at det vil være en økende interesse for disse pigmentene fra produsenter av kunstmalinger i fremtiden.
Ftaleiner (fthalein) er en gruppe organiske forbindelser hvor flere er viktige fargestoffer. Oppdaget og undersøkt av A. von Baeyer i 1871. Utgangsstoffene er fenol og naftalin. Frembringes ved oppvarming av ftalsyreanhydrid med fenoler, som regel med et vanntiltrekkende middel.
Fenolftalein (C20H14O4) fremstilles ved en oppheting av ftalsyreanhydrid med konsentrert svovelsyre og fenol til 120 grader C i 12 timer. Det danner i vann et uoppløselig pulver, oppløses med en fuchsinrød farge i alkaliske oppløsninger
Ftalsyreanhydrid med gallussyre (avledet av treverdig fenol, pyrogallol) eller pyrogallol får man galllein også kalt alizarinviolett eller antracenviolett, med kjemisk formel C20H10O7
Flourescein (C20H12O5 og C20H15O5) også kalt resorcinolftalein fremstilles ved å smelte ftalsyreanhydrid med resorcinol i nærvær av sinkklorid. Danner røde krystaller, uoppløselig i vann, men oppløselig i alkohol. Med alkalier også oppløselig i vann og får da en gul farge med grønn fluorescens. Spiller liten rolle som fargestoff i seg selv, men viktig som forstadium til eosin.
Eosin er fluorescein behandlet med brom. Tetrabromfluroscein (C20H8Br4O5) ble oppdaget av Heinrich Caro i 1873, som da arbeidet i BASF, og kom i handelen allerede i 1874. Kan fremstilles med en oppløsning av 1 del fluorescein i 4 deler konsentrert eddiksyre (etansyre, iseddik) med en oppløsning av 2 deler brom oppløst i 10 deler konsentrert eddiksyre. Gule krystaller vil utfelles over tid. Eosin finnes i flere utgaver som Erytrin og spriteosin (Primrose), Nölting fremstilte i 1875 en jodholdig eosin. På grunn av sin strålende farge ble eosin mye benyttet til tekstilfarging, men også kunstfargeprodusentene ble betatt av eosinet og benyttet det i en periode oljefarger. van Gogh falt for denne og benyttet det i en del av sine malerier. Han var klar over den tvilsomme lysektheten som tidlig ble avdekket, men forsøkte å bøte med dette ved å legge eosinfarge på i tykkere lag. Til liten eller ingen nytte. På enkelte malerier kan eosin kun spores på de deler av bildeflaten som har vært dekket av rammen. Av denne grunn har flere av van Goghs malerier fått et eiendommelig fargeuttrykk som ikke har vært intendert.
Indigo.
Både et naturlig organisk fargestoff, men etter 1900 overveiende syntetisk organisk fargestoff. Adolf von Beyer klarte å syntetisere indigo i 1880 ved å benytte kanelsyre som utgangspunkt. Senere benyttet man anilin, naftalin, benzol eller toluen som utgangspunkt. Hvis en tar naftalin som utgangspunkt ble denne oksidert til ftalsyreanhydrid som ble omdannet til ftalamid og deretter til antranilsyre. Denne ble ved hjelp av kloreddiksyre omdannet til fenylglycinorortokarbonsyre som ved smelting med alkalier og ettergående oksidering gav indigo. Den kjemiske formel for indigo er C16H10N2O2. I dag forløper den alminnelige syntese ved at anilin, formaldehyd og hydrogencyanid (HCN) forvandles til N-phenylglycinonitrile som ved en alkalisk hydrolyse gir 94% indigo.
Indigo var et svært viktig fartgestoff allerede før man syntetiserte indigo, og da BASF fant frem til en økonomisk metode for produksjon av syntetisk indigo, befestet den seg som et av de viktigste blåfargestoffene. Som kunstnerfarge ar den vært å finne siden de første ferdigproduserte fargene kom på markedet. I dag er den stort sett erstattet med andre fargestoffer, selv om nesten alle merker har en farge kalt Indigo. Ofte en blandnigsfarge med copperpthalocyanine og svart. Schminckes Indigo inneholder ekte indigo, PB66, men er like fullt en blandingsfarge, da den også inneholder PB15 copperphtalocyanine.
Ftalocyaniner (Pthalocyaniner) er en svært viktig gruppe fargestoffer som ble oppdaget tre ganger uavhengig av hverandre i perioden 1907 (metallfri phtalocyanin) 1927 (Sveitsiske forskere syntetiserte kopperphtalocyanine) og 1929. Utgangspunktet er benzene som gir ftalsyre (orto-dikarboksylsyre). Ftalsyren oppvarmes til den avgir vann og går over til ftalsyreanhydrid, denne blandes med det nitrogenholdige urinstoff (karbamid) og danner et kompleks med et metallsalt, oftest kobber. Molekylet ble analysert og gitt navn av Sir Reginald Patrick Linstead, som også utviklet en rasjonell metode for kommersiell produksjon. Kom på markedet i 1935 som Monastralblue. En grønnlig blå kom på markedet i 1938.
Ved å bytte ut 15 hydrogenatomer i den ytre karbonringen med klorin får man kobberftalocyaningrønn, PG7, eller med klorin og brom som gir en gulere grønn, PG36. Disse grønne er mindre stabile enn de blå PB15. På grunn av metallsaltet er det kun PB16 (metallfri ftalocyanin) som er et ekte syntetisk organisk pigment. Ftalocyaninene omfatter i dag PB15 i tre utgaver (PB15:1, PB15:2, PB15:3) , PB17, PB16, PG7, PG36. PB15 og PG7 er nok de en oftest finner i kunstnerfarger. PB15 med hvitt er iblant benyttet som et substitutt for koboltblått. PG7 finner en ofte som et substitutt for viridian PG18 i studiefarger. Som akvarellfarger kan de være litt vanskelige å bruke da de kan være svært fargesterke, som Winsorblue, og dominerer lett en fargeblanding. De er også kraftige innfargere (staining), så man vil aldri få løftet ut all farge fra papiret når et strøk først er satt.
Quinacridon, Kinakridon, Chinakridon:
En stor familie pigmenter vesentlig utviklet etter 1950. Som kjemisk sammensetning kjent og beskrevet siden 1896, men de første pigmenter ble ikke produsert før i 1935 og fikk først kommersiell betydning etter 1955. Som kunstnerfarger fra 1958 og ble visstnok tidlig tatt i bruk av de abstraktekspresjonistiske kunstnerne i New York-skolen.
Grunnstrukturen i den kjemiske formelen er C20H12N2O2 og likner således ftaleinene, med den forskjell at det også er tilstede nitrogen i quinacridone. Her har to par oksygen og nitrogenatomer koblet seg på de sammenkjedete karbonringene. Molekylstrukturen er polysyklisk, idet hvert molekyl består av flere ringer av seks karbonatomer hver og danner en rett kjede.
Som kunstnerfarger finner vi quinacridoner i fargespekteret fra varm orange til rødlig orange, høyrød til rød, rosa til magenta, burgunderrødt til rødlig violett representert ved PO48, PO49, PV19, PV42, PR122, PR202, PR206, og PR209. De er alle forholdsvis lysekte og fargesterke pigmenter og kan brukes som erstatning for krapplakk, alizarin og karmin. Særlig er PV19 mye benyttet i kunstnerfarger, både alene og i blandingsfarger.
Perinone, Perinone
En liten gruppe fargestoffer kjent siden 1920-tallet. Kan beskrives som naftalentetrakarboksyldianhydrid med kjemisk formel C26H12N4O2. En annen strukturbeskrivelse oppgis som Bisbenzimidazo(2,1-b:2`,1`-i) benzo(lmn)(3,8)phenanthroline-8,17dione. og viser til at den egentlig burde klassifiseres i azogruppen. I alle fall igjen en molekylstruktur bestående av karbon, hydrogen, nitrogen og oksygen. Produseres for det meste av de store kjemiske fabrikkene i Kina. Som kunstnerpigment er det kun PO43 som er av interesse. Benyttet av MaimeriBlu i Perinone orange og Daniel Smith i Anthraquinone orange. Pigmentet har god lysekthet i akvarellfarger.
Perylene
Beskrevet som kjemisk substans siden omkring 1912, men ikke lakket som et kommersielt pigment før i 1957. Grunnstrukturen i perylene er C20H12 og består av to naftalenmolekyler koblet til en karbon-karbonstruktur. Molekylet er polysyklisk oppbygd. Som fargestoff finner man typisk nok nitrogenatomer koblet til molekylstrukturen, men det kan også være oksygen, som i PR224. Fargene fremstilt av peryleneforbindelser går fra skarlagen til rødt til mørk burgunder og mørk violett til en grønnlig svart og omfatter pigmenter som PR149 (C40H26N2O2), PR178 (C48H26N6O4), PR179 (C26H14N2O4) PV29 (C24H10N2O4) og PBk31. Ikke mye benyttet i kunstnerpigmenter ennå, men W&N har Perylene violet (PV29), Perylene Maroon (PR179) og Perylene green (PBk31) i sitt sortiment. Jeg har bare testet dem som akvarellfarger og viser mørke og dempede farger.
Anthraquinone, Antrakinon
Et antracenderivat,. Kan fremstilles ved flere metoder men industriell fremstilling i dag skjer ved oksidasjon av antracen. Kildene er noe uenige om når Auguste Laurent første gang fremstilte anthraquinone. Salmonsen konversationsleksikon fra 1893 nevner 1840, mens Encyclopædia Britannica, 1911, nevner 1834. Tyske Wikipedia nevner 1836, uten kildehenvisning. Det omtaltes også i den første tiden ved forskjellig benevnelse, Laurent kalte det Paranaphtalose og senere Anthraceneuse, Fritsche benevnte det som Oxyphoten mens Gräbe og Liebermann gav det navnet Anthrachinon. Særlig viktig var dibromanthraquinone, som ved oppvarming med kalilut til 160 grader C gir alizarin.
Anthraquinone som fargestoff er en liten gruppe på ca 10 pigmenter, de fleste med en lang historie som tekstilfargestoffer. Som kunstnerpigmenter finner vi nathrapyrimidine yellow PY108, anthraquinone red PR177, som kanskje er det nærmeste alternativet til alizarin, og den noe mutte indanthrone blue PB60. Den historisk sett mest betydningsfulle er PR83 Alizarin, eller Alizarin Crimson som er handelsnavnet som kunstnerfarge. Det kjemisk beskrivende navnet er 1,2-dihydroxyanthraquinone, med kjemisk formel C14H8O4.
Diketo- pyrrole pyrrole, (dioksopyrrolopyrrol)
En lite gruppe moderne pigmenter, utviklet på 1980-tallet, hvor alle har svært god lysekthet. Molekylstrukturen kan utlegges som 1.4-dioksopyrrolo (3,4-pyrrol) (DPP). Rundt 5 av pigmentene er å finne i kunstnerfarger i dag. Det er en noe matt orange, PO71, orange PO73, den skarlagensrøde PR255, rød PR254 og karminrøde PR264. Særlig Talens Rembrandt har tatt til seg disse pigmentene, men også Schmincke, Rowney og W&N benytter enkelte av pigmentene i sine farger. PR270, PR272 og PR274 som også tilhører denne gruppen har jeg ikke funnet benyttet i kunstnerfarger. De DPP-pigmenter som er benyttet i kunstnerfarger er ikkegiftige, semitransparente til semiopake, og som akvarellfarger er de kraftige innfargere. I en del tilfeller kan de erstatte de mer forurensende kadmiumpigmenter.
Dioksaziner (Dioxazine).
Nok en gruppe polysykliske syntetisk organiske pigmenter. Blant de viktigste finner vi PV23 carbazol dioxazine violet. Denne og PV37 ble utviklet av Hoechst AG i 1952, men forhandles av flere av de store pigmentprodusentene under ulike navn, som cromophtal violet fra Ciba. Den kjemiske formel er C34H22CI2N4O2 og hvor molekylstrukturen utlegges slik: 9,19-dichloro-5,15-diethyl-5,15dihydro-diindolo(2,3-c:2`3`-n)triphenodioxazine.
Som malerpigment produseres det ved å oppløse fargestoffet i meget varm syre som resulterer i et nedfall, dette vaskes og males. Pigmentet finnes i to utgaver, en rødlig violet og en blålig, men begge har samme color index navn. Som industripigment regnes det som svært lysekte, men som akvarellpigment er lysektheten ganske varierende. Akvarellfarger fra Daniel Smith og W&N viser gode lysegenskaper, mens Rowney og MaimeriBlu er markant dårligere. Den noe mer komplekse varianten av dioxazine violet, PV37, skal ha bedre egenskaper mot bleking av UV-stråler, men er ennå ikke benyttet av så mange kunstfarge -produsenter. Pigmentene er mørke og fargesterke og ganske kraftige innfargere.
Triarylcarbonium
Triphenylmethanepigmenter hvor blant annet rhodamin violet inngår. Rhodaminfargene er gamle tekstilfargestoffer som tidligere (Salmonsen 1903) ble klassifisert til ftaleinene. Kjent siden 1880-årene (Christopher Rawson- a dictionary of dyes, 1918) . De ble produsert ved opphetning av ftalsyreanhydrid med diethylmetaamidofenol og konsentrert svovelsyre. Den kjemiske formel for rhodaminviolet PV1 er C112H125MoN8O23PW og PV2 er C120H141MoN8O23PW. De farger silke og bomull blårødt med sterk fluorescens. Triarylcarboniumgruppen omfatter ganske mange pigmentnummere fra grønt som PG1, PG2,PG4,PG45 (triphenylmethanecopperferrocyanide complex), til blått; PB1,PB2,PB9 med fler, fra rødt som PR81 og PR269 til de mer kjente violette PV1, PV2, PV3, PV27 og PV39. Det er særlig PV39 triphenylethan violet og PV1 rhodamine violet en kan finne i kunstnerfarger. Både W&N, Sennelier, Schmincke og Holbein har benyttet disse pigmentene, Sennelier fremdeles i Blue Violet. Pigmentene er blitt laget ved å lakke fargestoffene på aluminiumoksid, bariumsulfat eller kalsiumfosfat. De er alle svært lite lysekte, og den strålende fargen vil snart falme, og for PV39 sin del etterlate en svartgrå bunnfarge, som imidlertid er ganske lysekte.
Det finnes også noen andre grupper syntetisk organiske fargestoffer, men som i dag ikke spiller noen rolle i fargeindustrien, og knapt har vært benyttet i kunstnerfarger. De fleste av dem var ganske lite lysekte.
Ved å bytte ut 15 hydrogenatomer i den ytre karbonringen med klorin får man kobberftalocyaningrønn, PG7, eller med klorin og brom som gir en gulere grønn, PG36. Disse grønne er mindre stabile enn de blå PB15. På grunn av metallsaltet er det kun PB16 (metallfri ftalocyanin) som er et ekte syntetisk organisk pigment. Ftalocyaninene omfatter i dag PB15 i tre utgaver (PB15:1, PB15:2, PB15:3) , PB17, PB16, PG7, PG36. PB15 og PG7 er nok de en oftest finner i kunstnerfarger. PB15 med hvitt er iblant benyttet som et substitutt for koboltblått. PG7 finner en ofte som et substitutt for viridian PG18 i studiefarger. Som akvarellfarger kan de være litt vanskelige å bruke da de kan være svært fargesterke, som Winsorblue, og dominerer lett en fargeblanding. De er også kraftige innfargere (staining), så man vil aldri få løftet ut all farge fra papiret når et strøk først er satt.
Quinacridon, Kinakridon, Chinakridon:
En stor familie pigmenter vesentlig utviklet etter 1950. Som kjemisk sammensetning kjent og beskrevet siden 1896, men de første pigmenter ble ikke produsert før i 1935 og fikk først kommersiell betydning etter 1955. Som kunstnerfarger fra 1958 og ble visstnok tidlig tatt i bruk av de abstraktekspresjonistiske kunstnerne i New York-skolen.
Grunnstrukturen i den kjemiske formelen er C20H12N2O2 og likner således ftaleinene, med den forskjell at det også er tilstede nitrogen i quinacridone. Her har to par oksygen og nitrogenatomer koblet seg på de sammenkjedete karbonringene. Molekylstrukturen er polysyklisk, idet hvert molekyl består av flere ringer av seks karbonatomer hver og danner en rett kjede.
Som kunstnerfarger finner vi quinacridoner i fargespekteret fra varm orange til rødlig orange, høyrød til rød, rosa til magenta, burgunderrødt til rødlig violett representert ved PO48, PO49, PV19, PV42, PR122, PR202, PR206, og PR209. De er alle forholdsvis lysekte og fargesterke pigmenter og kan brukes som erstatning for krapplakk, alizarin og karmin. Særlig er PV19 mye benyttet i kunstnerfarger, både alene og i blandingsfarger.
Perinone, Perinone
En liten gruppe fargestoffer kjent siden 1920-tallet. Kan beskrives som naftalentetrakarboksyldianhydrid med kjemisk formel C26H12N4O2. En annen strukturbeskrivelse oppgis som Bisbenzimidazo(2,1-b:2`,1`-i) benzo(lmn)(3,8)phenanthroline-8,17dione. og viser til at den egentlig burde klassifiseres i azogruppen. I alle fall igjen en molekylstruktur bestående av karbon, hydrogen, nitrogen og oksygen. Produseres for det meste av de store kjemiske fabrikkene i Kina. Som kunstnerpigment er det kun PO43 som er av interesse. Benyttet av MaimeriBlu i Perinone orange og Daniel Smith i Anthraquinone orange. Pigmentet har god lysekthet i akvarellfarger.
Perylene
Beskrevet som kjemisk substans siden omkring 1912, men ikke lakket som et kommersielt pigment før i 1957. Grunnstrukturen i perylene er C20H12 og består av to naftalenmolekyler koblet til en karbon-karbonstruktur. Molekylet er polysyklisk oppbygd. Som fargestoff finner man typisk nok nitrogenatomer koblet til molekylstrukturen, men det kan også være oksygen, som i PR224. Fargene fremstilt av peryleneforbindelser går fra skarlagen til rødt til mørk burgunder og mørk violett til en grønnlig svart og omfatter pigmenter som PR149 (C40H26N2O2), PR178 (C48H26N6O4), PR179 (C26H14N2O4) PV29 (C24H10N2O4) og PBk31. Ikke mye benyttet i kunstnerpigmenter ennå, men W&N har Perylene violet (PV29), Perylene Maroon (PR179) og Perylene green (PBk31) i sitt sortiment. Jeg har bare testet dem som akvarellfarger og viser mørke og dempede farger.
Anthraquinone, Antrakinon
Et antracenderivat,. Kan fremstilles ved flere metoder men industriell fremstilling i dag skjer ved oksidasjon av antracen. Kildene er noe uenige om når Auguste Laurent første gang fremstilte anthraquinone. Salmonsen konversationsleksikon fra 1893 nevner 1840, mens Encyclopædia Britannica, 1911, nevner 1834. Tyske Wikipedia nevner 1836, uten kildehenvisning. Det omtaltes også i den første tiden ved forskjellig benevnelse, Laurent kalte det Paranaphtalose og senere Anthraceneuse, Fritsche benevnte det som Oxyphoten mens Gräbe og Liebermann gav det navnet Anthrachinon. Særlig viktig var dibromanthraquinone, som ved oppvarming med kalilut til 160 grader C gir alizarin.
Anthraquinone som fargestoff er en liten gruppe på ca 10 pigmenter, de fleste med en lang historie som tekstilfargestoffer. Som kunstnerpigmenter finner vi nathrapyrimidine yellow PY108, anthraquinone red PR177, som kanskje er det nærmeste alternativet til alizarin, og den noe mutte indanthrone blue PB60. Den historisk sett mest betydningsfulle er PR83 Alizarin, eller Alizarin Crimson som er handelsnavnet som kunstnerfarge. Det kjemisk beskrivende navnet er 1,2-dihydroxyanthraquinone, med kjemisk formel C14H8O4.
Diketo- pyrrole pyrrole, (dioksopyrrolopyrrol)
En lite gruppe moderne pigmenter, utviklet på 1980-tallet, hvor alle har svært god lysekthet. Molekylstrukturen kan utlegges som 1.4-dioksopyrrolo (3,4-pyrrol) (DPP). Rundt 5 av pigmentene er å finne i kunstnerfarger i dag. Det er en noe matt orange, PO71, orange PO73, den skarlagensrøde PR255, rød PR254 og karminrøde PR264. Særlig Talens Rembrandt har tatt til seg disse pigmentene, men også Schmincke, Rowney og W&N benytter enkelte av pigmentene i sine farger. PR270, PR272 og PR274 som også tilhører denne gruppen har jeg ikke funnet benyttet i kunstnerfarger. De DPP-pigmenter som er benyttet i kunstnerfarger er ikkegiftige, semitransparente til semiopake, og som akvarellfarger er de kraftige innfargere. I en del tilfeller kan de erstatte de mer forurensende kadmiumpigmenter.
Dioksaziner (Dioxazine).
Nok en gruppe polysykliske syntetisk organiske pigmenter. Blant de viktigste finner vi PV23 carbazol dioxazine violet. Denne og PV37 ble utviklet av Hoechst AG i 1952, men forhandles av flere av de store pigmentprodusentene under ulike navn, som cromophtal violet fra Ciba. Den kjemiske formel er C34H22CI2N4O2 og hvor molekylstrukturen utlegges slik: 9,19-dichloro-5,15-diethyl-5,15dihydro-diindolo(2,3-c:2`3`-n)triphenodioxazine.
Som malerpigment produseres det ved å oppløse fargestoffet i meget varm syre som resulterer i et nedfall, dette vaskes og males. Pigmentet finnes i to utgaver, en rødlig violet og en blålig, men begge har samme color index navn. Som industripigment regnes det som svært lysekte, men som akvarellpigment er lysektheten ganske varierende. Akvarellfarger fra Daniel Smith og W&N viser gode lysegenskaper, mens Rowney og MaimeriBlu er markant dårligere. Den noe mer komplekse varianten av dioxazine violet, PV37, skal ha bedre egenskaper mot bleking av UV-stråler, men er ennå ikke benyttet av så mange kunstfarge -produsenter. Pigmentene er mørke og fargesterke og ganske kraftige innfargere.
Triarylcarbonium
Triphenylmethanepigmenter hvor blant annet rhodamin violet inngår. Rhodaminfargene er gamle tekstilfargestoffer som tidligere (Salmonsen 1903) ble klassifisert til ftaleinene. Kjent siden 1880-årene (Christopher Rawson- a dictionary of dyes, 1918) . De ble produsert ved opphetning av ftalsyreanhydrid med diethylmetaamidofenol og konsentrert svovelsyre. Den kjemiske formel for rhodaminviolet PV1 er C112H125MoN8O23PW og PV2 er C120H141MoN8O23PW. De farger silke og bomull blårødt med sterk fluorescens. Triarylcarboniumgruppen omfatter ganske mange pigmentnummere fra grønt som PG1, PG2,PG4,PG45 (triphenylmethanecopperferrocyanide complex), til blått; PB1,PB2,PB9 med fler, fra rødt som PR81 og PR269 til de mer kjente violette PV1, PV2, PV3, PV27 og PV39. Det er særlig PV39 triphenylethan violet og PV1 rhodamine violet en kan finne i kunstnerfarger. Både W&N, Sennelier, Schmincke og Holbein har benyttet disse pigmentene, Sennelier fremdeles i Blue Violet. Pigmentene er blitt laget ved å lakke fargestoffene på aluminiumoksid, bariumsulfat eller kalsiumfosfat. De er alle svært lite lysekte, og den strålende fargen vil snart falme, og for PV39 sin del etterlate en svartgrå bunnfarge, som imidlertid er ganske lysekte.
Det finnes også noen andre grupper syntetisk organiske fargestoffer, men som i dag ikke spiller noen rolle i fargeindustrien, og knapt har vært benyttet i kunstnerfarger. De fleste av dem var ganske lite lysekte.
BINDEMIDLER
For å få til et brukbart medium må man i de fleste tilfeller blande pigmentet med et bindemiddel. Alt etter hva som er ønskelig kan bindemiddelet bestå av voks, oljer, gummiarter, lakk, lim, vannglass (natrium eller kaliumsilikat), kalk, ostemasse, melk, egg eller syntetiske harpikser. Bindemiddelets oppgave er å holde pigmentkornene sammen og feste det til underlaget. Dette gir tørre, halvfete eller fete pigmenter i fast form, som ulike typer stifter og fargekritt eller malinger i en eller annen form. Bodo Jaxtheimer skrev en gang at av de tre komponentene i billedkunsten fargestoff, malegrunn og bindemiddel, er bindemiddelet det mest problematiske og fargestoffet det mest ukompliserte.
For å få til et brukbart medium må man i de fleste tilfeller blande pigmentet med et bindemiddel. Alt etter hva som er ønskelig kan bindemiddelet bestå av voks, oljer, gummiarter, lakk, lim, vannglass (natrium eller kaliumsilikat), kalk, ostemasse, melk, egg eller syntetiske harpikser. Bindemiddelets oppgave er å holde pigmentkornene sammen og feste det til underlaget. Dette gir tørre, halvfete eller fete pigmenter i fast form, som ulike typer stifter og fargekritt eller malinger i en eller annen form. Bodo Jaxtheimer skrev en gang at av de tre komponentene i billedkunsten fargestoff, malegrunn og bindemiddel, er bindemiddelet det mest problematiske og fargestoffet det mest ukompliserte.
Gummi arabicum, også solgt som acacia gummi. Dette er det tradisjonelle bindemiddelet for akvarellmaling. Det er en utsondring fra Acacia Senegal og Acacia Seyal, tre eller treaktige busker som vokser i savannebeltet i Afrika nord for ekvator, i Arabia og enkelte steder i India. Det gummiaktige sekretet utsondres ved beskadigelse av stamme eller grener. Gummi arabicum består hovedsakelig av sure kalsium, magnesium og kaliumsalter av arabinsyre, sammen med sukker, noe garvestoff og mindre mengder andre stoffer. Gummien dannes i treet i regntiden, eller i perioden frem til oktober. I den påfølgende tørketiden sprekker barken og gummien siver ut og stivner i luften. Tidligere skjelnet man mellom arabisk gummi eller Nilgummi og Senegalgummi. Av gummi arabicum ble Kordofangummi (fra Sudan) regnet som det beste, og dernest Senargummi. De skal ha en blekgul farge. Av andre typer kan nevnes Suakin, Gedah og Somaligummi som er mørkere i fargen. I en del kilder blir det skilt mellom gummi arabicum og Senegal-gummi, slik at det i en resept på akvarellfarge kan stå et gitt mål gummi arabicum og et mål senegalgummi. Mayer skriver at Senegalgummi skiller seg ut ved å være hardere og oppløser seg ikke like lett som de alminnelige grader av gummi arabicum. Mayer mener den gir et mer balansert akvarellmedium, og bør foretrekkes om mulig.
Handelen med gummi arabicum berører i høy grad kolonihistorien, og Frankrike som hadde mange kolonier i Afrika var ganske dominerende, og mange av kvalitetsbetegnelsene er franske. Franskmennnene lot de lokale innbyggerne samle inn gummien, og byttet den så til seg med bommullstøyer, våpen, krutt, smykker og andre varer. Mot slutten av 1800-tallet begynte det også å komme betydelige mengder arabisk gummi fra de tyske besettelser i Afrika, som omfattet Kamerun, Togo, deler av Tanzania og Rwanda. I dag kommer det meste av gummien fra Mauretania, Senegal, Niger, Nigeria, Chad, Kamerun, Eritrea og Somalia.
Den har mangfoldige bruksområder, fra medisinsk bruk til tekstilfarging, ble tidligere benyttet i blekk for å få glans og riktig konsistens og som bindemiddel i akvarellfarger. På en del områder har den blitt erstattet av dekstrin, også innenfor produksjon av akvarellfarger. Til kunstnerformål selges den oftest som en flytende oppløsning, men kan, blant annet gjennom KEM, fåes som pulver, granulat eller i klumper. Kan også kjøpes gjennom apotekene, man må da spørre om "acacia gummi". Gummi arabicum i tørrform oppløses med kokende vann, hvis alt ikke oppløses straks, la blandingen stå noen timer. Hvis man koker opp blandingen vil fargen bli mørkere, egenskapene vil endres og en markant lukt fremtre. Flytende gummi arabicum fra W&N er fullstendig fargeløs, mens bindemiddel i akvarelltuber fra Old Holland (som ofte skiller seg) og skal være gummi arabicum, er svært mørk, og i enkelte tilfeller mørkner ytterligere ved lyspåvirkning (som manganblå PB33 og viridian PG18, dette er vanligvis svært lysekte og stabile pigmenter).
I akvarellmaleriet benyttes den som nevnt som bindemiddel, men er også blitt benyttet for å utheve partier i en akvarell.
Handelen med gummi arabicum berører i høy grad kolonihistorien, og Frankrike som hadde mange kolonier i Afrika var ganske dominerende, og mange av kvalitetsbetegnelsene er franske. Franskmennnene lot de lokale innbyggerne samle inn gummien, og byttet den så til seg med bommullstøyer, våpen, krutt, smykker og andre varer. Mot slutten av 1800-tallet begynte det også å komme betydelige mengder arabisk gummi fra de tyske besettelser i Afrika, som omfattet Kamerun, Togo, deler av Tanzania og Rwanda. I dag kommer det meste av gummien fra Mauretania, Senegal, Niger, Nigeria, Chad, Kamerun, Eritrea og Somalia.
Den har mangfoldige bruksområder, fra medisinsk bruk til tekstilfarging, ble tidligere benyttet i blekk for å få glans og riktig konsistens og som bindemiddel i akvarellfarger. På en del områder har den blitt erstattet av dekstrin, også innenfor produksjon av akvarellfarger. Til kunstnerformål selges den oftest som en flytende oppløsning, men kan, blant annet gjennom KEM, fåes som pulver, granulat eller i klumper. Kan også kjøpes gjennom apotekene, man må da spørre om "acacia gummi". Gummi arabicum i tørrform oppløses med kokende vann, hvis alt ikke oppløses straks, la blandingen stå noen timer. Hvis man koker opp blandingen vil fargen bli mørkere, egenskapene vil endres og en markant lukt fremtre. Flytende gummi arabicum fra W&N er fullstendig fargeløs, mens bindemiddel i akvarelltuber fra Old Holland (som ofte skiller seg) og skal være gummi arabicum, er svært mørk, og i enkelte tilfeller mørkner ytterligere ved lyspåvirkning (som manganblå PB33 og viridian PG18, dette er vanligvis svært lysekte og stabile pigmenter).
I akvarellmaleriet benyttes den som nevnt som bindemiddel, men er også blitt benyttet for å utheve partier i en akvarell.
Kirsebærgummi, gummi nostras. Seig til hard, gul til rødgul utsondring fra kirsebærtre, da særlig arten Prunus laurocerasus (laurbærhegg, cherry laurel) men også fra vanlig kirsebærtre (Prunus cerasus), plomme, aprikos, fersken og mandeltrær. Inneholder noe arabin men vesentlig cerasin hvorfor den kun er delvis oppløselig i vann. Gummi fra ferskentre består vesentlig av arabin, og er derfor helt oppløselig i vann. Den ble frem til 1900-tallet noe benyttet som klebemiddel, en del i tøytrykkeriet og som erstatning for gummi arabicum. Har vært benyttet særlig i temperamaleriet, og Bodo Jaxtheimer (Knaurs mal und zeichenbuchen, 1961) antyder bruken som en egen type av temperamaleriet.
I dagens maleri har den marginal, om noen betydning, og har ikke funnet forhandlere av kirsebærgummi. For dem som vil forsøke å lage en gummioppløsning selv, kan man samle inn fra kirsebær og plommetrær. Ralph Mayer anbefaler å helle kokende vann over gummibitene, fortrinnsvis ny og ennå seig gummi, røre godt rundt og la den stå natten over. 30 gram til 5 dl. vann gir en tykk oppløsning. Barkrester og annen forurensning fjernes ved å sile oppløsningen gjennom et klede.
Jaxtheimer skriver at kirsebærgummi egner seg godt til temperamaleri da den binder seg til selv fete oljer uten emulgator. Han oppgir en oppløsning på inntil 200 gram gummi pr liter vann.
Kirsebærgummi har vært benyttet siden klassisk tid og er nevnt av Dioscorides, men da ikke som maleringrediens, og av Theophilus i De diversibus artibus fra 1100-tallet.
I dagens maleri har den marginal, om noen betydning, og har ikke funnet forhandlere av kirsebærgummi. For dem som vil forsøke å lage en gummioppløsning selv, kan man samle inn fra kirsebær og plommetrær. Ralph Mayer anbefaler å helle kokende vann over gummibitene, fortrinnsvis ny og ennå seig gummi, røre godt rundt og la den stå natten over. 30 gram til 5 dl. vann gir en tykk oppløsning. Barkrester og annen forurensning fjernes ved å sile oppløsningen gjennom et klede.
Jaxtheimer skriver at kirsebærgummi egner seg godt til temperamaleri da den binder seg til selv fete oljer uten emulgator. Han oppgir en oppløsning på inntil 200 gram gummi pr liter vann.
Kirsebærgummi har vært benyttet siden klassisk tid og er nevnt av Dioscorides, men da ikke som maleringrediens, og av Theophilus i De diversibus artibus fra 1100-tallet.
Tragant, tragakant, adragant, agragant, Gum tragachant. Gummi Tragacanthæ. E-413. Fra gresk: tragos betyr geit og akantha som betyr horn. Navnet henspeiler på den snodde formen som tragantbiter kan ha. Gummiliknende stoff fra arter av den erteblomstrende Astragalus, tilhørende i Hellas og Lille-asia. Det er en opptil 2 meter lang flerårig plante, hver bladstråle har 12-18 parvis sammensatte småblad. Tragant dannes i margen langs hovedstengelen og i strålene. Tragant renner ut som en slimet masse spontant og gjennom påførte sår på planten. Etter et par dager er massen stivnet, og kan samles inn. Sårets form er bestemmende for stykkenes form. Tidligere skjelnet man mellom bladtragant (tragacantha in foliis) som fåes ved snevre langstrakte sår, og gir flate, halvmånelignende stykker, tråd eller ormetragant (Tragacantha vermicularis) som fås ved punktsår og gir trådlignende tragant, og korn eller knolltragant som fås ved store, uregelmessige sår og danner runde eller knollformede stykker. Sistnevnte type gir vanligvis mørkere og mer uren gummi enn de andre typene. Fargen ligger mellom hvit-hvitgul og brunrød inntil brunsort. En og samme plante kan gi alle typer tragant i alle fargeavskygninger, og skilles ved ettersortering. Tragant anses som bedre jo lysere fargen er, men helt hvite typer kan være av dårligere kvalitet, da fargen kan skyldes små luftblærer i en mørkere masse. De gode typer har ingen lukt og svak smak, de dårligere er utpreget bitter eller syrlig. Av de beste sorter ble ble Smyrnatragant regnet (Meyers vareleksikon 1904), den var lys, hadde bladaktig form av 1-5 cm lengde. Syrisk tragant var mørkere, og ofte forurenset med bark og kvist. Moreatragant bestod av tykke snodde tråder,og kunne være like lys som den beste Smyrnatragant, men var oftest brunlig i fargen. Det fantes også Kutera (Kutiri) og Bassora (Basra) tragant, men var av dårligere kvalitet. Afrikansk tragant var et tragantliknende stoff med samme anvendelsesområde og egenskaper som ekte tragant, men kom fra andre plantearter. Ved inngangen til 1900-tallet ble det utført 500 tonn fra Smyrna og Istanbul. En del av dette ble benyttet ved katuntrykkeri som fortykningsmiddel og en liten del til fremstilling av kunstnerfarger.
Tragantmassen inneholder vekslende mengder av gummiarten bassorin (tragantin, adragantin), cellulose, stivelse, vann, mineralstoffer og en annen gummiart som står nær arabin (som finnes gummi arabicum). Bassorin er ikke oppløselig i vann, men sveller opp og danner en tykk gele, mens arabin er oppløselig. Dens vannabsorberende egenskaper gjør den til et egnet fortykningsmiddel, og har fått E-nummer 413.
Tragant er det tradisjonelle bindemiddelet for myke pasteller, Benyttes også i en viss grad som stabilisator i akvarellfarger. Ved siden av gummi arabicum har det vært det viktigste bindemiddelet i akvarell og gouachefarger. Også i dekkfarger har man benyttet tragant som bindemiddel. Kan også benyttes som fiksativ ved kull og pastellarbeider. Man tar da og grunner et papirark med tragant eller gummi arabicum. Når papiret er tørt arbeider man på papiret som vanlig. Når arbeidet er ferdig, dampes papiret så det blir fuktig og limoppløsningen blir kleberlig. På denne måten festes pigmentet til underlaget nedenifra mens overflaten er upåvirket, i motsetning til vanlig fiksering hvor denne ligger som en hinne over og kan gjøre pastellen tung i uttrykket. Det kritiske med denne teknikken er sjiktet med tragant. Er det for tynt vil ikke pigmentet feste optimalt, er det for tykt kan det sprekke eller skalle av.
Tragant fås i form av de før nevnte tråder, eller nudler som Jaxtheimer kaller dem, eller som et grynet pulver. Det skal helst vær blekt gulaktig, ikke hvitt. Til en anvendelig oppløsning tar en 45 gram tragant til 1 liter vann, som tilsettes porsjonsvis. Det dannes da et slim som presses igjennom et klede. Benyttes til limgrundering av papir eller til preparering av akvarell, gouache eller dekkfarger. Ved tilsetning av alkohol blir holdbarheten større. Bør brukes straks, da en forringelse og forråtnelse av den flytende oppløsning inntrer forholdsvis raskt. Hvis en ikke benytter alt med en gang, kan borsyre tilsettes. Dette hindrer forråtnelse.
I Norge kan tragant kjøpes i 20 grams bokser på apoteket, og forhandles som Indisk tragant.
Egg. Tempera.
Både eggehvite og eggeplomme kan benyttes som bindemiddel hver for seg, eller man kan piske sammen både eggehvite og plomme. Ifølge Jaxtheimer var eggehvite det vanligste bindemiddelet for veggmalerier før "fresco buono"- teknikken ble utviklet, som innebærer å male på fuktig kalk eller krittgrunn.
Eggeplommen er lett oljeholdig og løser seg ikke like lett opp igjen etter tørking som eggehvite. Eggehvite er ganske seig, så for å gjøre den lettere å bruke, er det best å piske den til et stivt skum og så la den dryppe av igjen. Dette gjør at eggehviten mister sin opprinnelige konsistens, og lettere lar seg fortynne med vann.
Egg som bindemiddel i maling er svært gammel, og man finner eksempel på denne teknikken i dynastienes Egypt, i antikkens veggmalerier og i manuskripter fra før vår tidsregning. Egg byr på noen utfordringer, blant annet tørker eggeplommen svært fort, og brukt ublandet kan den sprekke. Derfor har det vært vanlig å tilsette eddik eller hvitvin, samt justere konsistensen med destillert vann. For å sjekke konsistensen kan man male en prøvestripe på en glassplate. Når malingen er tørr, skrapes den av med en palettkniv. Kan man skrape stripen av uten at malingen sprekker er den klar til bruk. Sprekker den må mer egg tilsettes.
En videreutvikling av eggtempera er egg/olje-tempera. Dette er en emulsjon av olje, vanligvis linolje, og vann med egg som emulgator. Den gir en blankere overflate en ren eggtempera, og overflaten blir hardere. Også her kan man velge om en bruker bare eggeplommen, eller hele egget. Benytter man kun eggeplommen og olje kan den tørre malingoverflate kunne poleres blank med en klut. Tilsettes litt dammarferniss i oljeblandingen vil den bli ennå blankere. Ved eggtempera eller egg/oljetempera kan pigmentet blandes tørt inn i bindemiddelet, eller man kan lage en pigmentpasta av destillert vann og pigment.
Benytter man hele egget, blir fargene noe mindre klare, og overflaten lar seg ikke like lett polere. I noen oppskrifter hvor hele egget benyttes, tilsettes også litt vineddik. En annen oppskrift hvor hele egget benyttes er å lage en emulsjon av dammarferniss og nellikolje. Egg, ferniss og nellikolje blandes sammen, og tynnes ut med destillert vann til en tynn emulsjon, hvoretter det tørre pigment blandes inn. Denne malingen må bare tynnes med mer emulsjon. Tempera laget etter denne oppskriften egner seg bare til tynne strøk, da tykkere malinglag kan flake av.
Malt på godt gessogrundert trepanel eller annet fast bunnmateriale, kan ren eggtempera være fantastisk holdbar. Den vil ikke mørkne eller bli transparent som maling hvor olje inngår som bindemiddel. På lerret kan ren eggtempera skalle av, mens en emulsjonstempera egner seg godt til lerretsmaleri.
Tragantmassen inneholder vekslende mengder av gummiarten bassorin (tragantin, adragantin), cellulose, stivelse, vann, mineralstoffer og en annen gummiart som står nær arabin (som finnes gummi arabicum). Bassorin er ikke oppløselig i vann, men sveller opp og danner en tykk gele, mens arabin er oppløselig. Dens vannabsorberende egenskaper gjør den til et egnet fortykningsmiddel, og har fått E-nummer 413.
Tragant er det tradisjonelle bindemiddelet for myke pasteller, Benyttes også i en viss grad som stabilisator i akvarellfarger. Ved siden av gummi arabicum har det vært det viktigste bindemiddelet i akvarell og gouachefarger. Også i dekkfarger har man benyttet tragant som bindemiddel. Kan også benyttes som fiksativ ved kull og pastellarbeider. Man tar da og grunner et papirark med tragant eller gummi arabicum. Når papiret er tørt arbeider man på papiret som vanlig. Når arbeidet er ferdig, dampes papiret så det blir fuktig og limoppløsningen blir kleberlig. På denne måten festes pigmentet til underlaget nedenifra mens overflaten er upåvirket, i motsetning til vanlig fiksering hvor denne ligger som en hinne over og kan gjøre pastellen tung i uttrykket. Det kritiske med denne teknikken er sjiktet med tragant. Er det for tynt vil ikke pigmentet feste optimalt, er det for tykt kan det sprekke eller skalle av.
Tragant fås i form av de før nevnte tråder, eller nudler som Jaxtheimer kaller dem, eller som et grynet pulver. Det skal helst vær blekt gulaktig, ikke hvitt. Til en anvendelig oppløsning tar en 45 gram tragant til 1 liter vann, som tilsettes porsjonsvis. Det dannes da et slim som presses igjennom et klede. Benyttes til limgrundering av papir eller til preparering av akvarell, gouache eller dekkfarger. Ved tilsetning av alkohol blir holdbarheten større. Bør brukes straks, da en forringelse og forråtnelse av den flytende oppløsning inntrer forholdsvis raskt. Hvis en ikke benytter alt med en gang, kan borsyre tilsettes. Dette hindrer forråtnelse.
I Norge kan tragant kjøpes i 20 grams bokser på apoteket, og forhandles som Indisk tragant.
Egg. Tempera.
Både eggehvite og eggeplomme kan benyttes som bindemiddel hver for seg, eller man kan piske sammen både eggehvite og plomme. Ifølge Jaxtheimer var eggehvite det vanligste bindemiddelet for veggmalerier før "fresco buono"- teknikken ble utviklet, som innebærer å male på fuktig kalk eller krittgrunn.
Eggeplommen er lett oljeholdig og løser seg ikke like lett opp igjen etter tørking som eggehvite. Eggehvite er ganske seig, så for å gjøre den lettere å bruke, er det best å piske den til et stivt skum og så la den dryppe av igjen. Dette gjør at eggehviten mister sin opprinnelige konsistens, og lettere lar seg fortynne med vann.
Egg som bindemiddel i maling er svært gammel, og man finner eksempel på denne teknikken i dynastienes Egypt, i antikkens veggmalerier og i manuskripter fra før vår tidsregning. Egg byr på noen utfordringer, blant annet tørker eggeplommen svært fort, og brukt ublandet kan den sprekke. Derfor har det vært vanlig å tilsette eddik eller hvitvin, samt justere konsistensen med destillert vann. For å sjekke konsistensen kan man male en prøvestripe på en glassplate. Når malingen er tørr, skrapes den av med en palettkniv. Kan man skrape stripen av uten at malingen sprekker er den klar til bruk. Sprekker den må mer egg tilsettes.
En videreutvikling av eggtempera er egg/olje-tempera. Dette er en emulsjon av olje, vanligvis linolje, og vann med egg som emulgator. Den gir en blankere overflate en ren eggtempera, og overflaten blir hardere. Også her kan man velge om en bruker bare eggeplommen, eller hele egget. Benytter man kun eggeplommen og olje kan den tørre malingoverflate kunne poleres blank med en klut. Tilsettes litt dammarferniss i oljeblandingen vil den bli ennå blankere. Ved eggtempera eller egg/oljetempera kan pigmentet blandes tørt inn i bindemiddelet, eller man kan lage en pigmentpasta av destillert vann og pigment.
Benytter man hele egget, blir fargene noe mindre klare, og overflaten lar seg ikke like lett polere. I noen oppskrifter hvor hele egget benyttes, tilsettes også litt vineddik. En annen oppskrift hvor hele egget benyttes er å lage en emulsjon av dammarferniss og nellikolje. Egg, ferniss og nellikolje blandes sammen, og tynnes ut med destillert vann til en tynn emulsjon, hvoretter det tørre pigment blandes inn. Denne malingen må bare tynnes med mer emulsjon. Tempera laget etter denne oppskriften egner seg bare til tynne strøk, da tykkere malinglag kan flake av.
Malt på godt gessogrundert trepanel eller annet fast bunnmateriale, kan ren eggtempera være fantastisk holdbar. Den vil ikke mørkne eller bli transparent som maling hvor olje inngår som bindemiddel. På lerret kan ren eggtempera skalle av, mens en emulsjonstempera egner seg godt til lerretsmaleri.
Kasein, tempera.
Kasein regnes til limfargene og fremstilles av avfettet surmelk. Selv det minste spor av smørfett vil hindre størkning av malefilmen. Kasein er et fosfoprotein og felles ut fra melk ved en syre. Kasein kan fremstilles ved at skummet melk helles i en pose av eksempelvis lerret eller i et kaffefilter. Etter 24 timer er mysen avrent, og den massen som er igjen kalles kasein. For å løse opp kaseinet kan benyttes kalklut. 70 gram kasein tilsettes i ertestore posrsjoner kalk av typen hvittekalk. Blandingen omrøres og tilføres kalk til en har fått en seig glassaktig masse, denne tilsettes 1 liter vann som igjen omrøres til en har fått en homogen løsning. Avhengig av ostemassen, kan det være nødvendig å tilføre ennå mer vann. En kan teste kvaliteten ved å lage en fargeprøve og stryke den ut på et oppspent papir. Etter 2-3 timer skal den være tørt og viskefast, og ikke skalle av, selv med flere lag lagt over hverandre. Etter en uke skal et malinglag av kaseintempera være fullstendig uløselig i vann.
Siden det inngår kalk i denne oppløsningen, må pigmentene en benytter være kalkekte.
Som med eggtempera kan også kaseintempera modifiseres til en emulsjonsmaling. 1 dl kasein tilsettes 0,5 til 1 dl linolje og 1 til 2 dl vann. Blandingen vispes kraftig til alt er blandet og fremstår som en homogen løsning. Fargepulver tilsettes og blandes. Også her tar men prøver av påstrykningskvaliteten og dekkevne.
I dag selges kasein i pulverform. Det legges i bløt ca 12 timer i en ammoniakkoppløsning.
Kasein regnes til limfargene og fremstilles av avfettet surmelk. Selv det minste spor av smørfett vil hindre størkning av malefilmen. Kasein er et fosfoprotein og felles ut fra melk ved en syre. Kasein kan fremstilles ved at skummet melk helles i en pose av eksempelvis lerret eller i et kaffefilter. Etter 24 timer er mysen avrent, og den massen som er igjen kalles kasein. For å løse opp kaseinet kan benyttes kalklut. 70 gram kasein tilsettes i ertestore posrsjoner kalk av typen hvittekalk. Blandingen omrøres og tilføres kalk til en har fått en seig glassaktig masse, denne tilsettes 1 liter vann som igjen omrøres til en har fått en homogen løsning. Avhengig av ostemassen, kan det være nødvendig å tilføre ennå mer vann. En kan teste kvaliteten ved å lage en fargeprøve og stryke den ut på et oppspent papir. Etter 2-3 timer skal den være tørt og viskefast, og ikke skalle av, selv med flere lag lagt over hverandre. Etter en uke skal et malinglag av kaseintempera være fullstendig uløselig i vann.
Siden det inngår kalk i denne oppløsningen, må pigmentene en benytter være kalkekte.
Som med eggtempera kan også kaseintempera modifiseres til en emulsjonsmaling. 1 dl kasein tilsettes 0,5 til 1 dl linolje og 1 til 2 dl vann. Blandingen vispes kraftig til alt er blandet og fremstår som en homogen løsning. Fargepulver tilsettes og blandes. Også her tar men prøver av påstrykningskvaliteten og dekkevne.
I dag selges kasein i pulverform. Det legges i bløt ca 12 timer i en ammoniakkoppløsning.
Oljer
Av oljer til kunst og interiørmaling finnes det en mengde typer og kvaliteter, skjønt linolje er den mest brukte. Av oljer til kunst og håndtverk regner en med to typer av vegetabilsk opprinnelse; fete oljer og flyktige eller eteriske oljer. Fete oljer klassifiseres som tørrende, halvt tørrende og ikke tørrende, avhengig av tørkeegenskapene smurt som en tynn film. Tidligere benyttet man gjerne glassplater for å undersøke egenskaper ved oljer. Flyktige oljer er først og fremst terpentin. De fordamper raskt uten å etterlate spor. Egner seg godt til fortynning av maling og til rengjøring av malerverktøy. Ettersom det er blitt mer fokus på helse og miljø, er nok bruken av tradisjonell terpentin gått ned, til fordel for mindre flyktige alternativer. Til rengjøring av pensler trenger man igrunnen knapt å bruke terpentin eller white spirit i det hele tatt. Tørker man dem godt av med avis og filler, lar de seg lett rengjøre med grønnsåpe eller Zalo og varmt vann.
Oljens oppgave i en maling er å fungere som bindemiddel ved å feste pigmentet til underlaget, samtidig som det er mediet pigmentet blandes med. Det omslutter og beskytter pigmentet og gir malingen glans og dybde. Pigmenter som er kjent for å blekne i lys, er markant mer lysekte som oljemaling enn som akvarellfarge.
Oljer tørrer ikke ved fordampning, men ved oksidasjon. Ved å ta opp oksygen fra luften endres oljens kjemiske og fysiske egenskaper. Dette er kompliserte prosesser som fortsetter i 50-60 år. Blant de sene endringer er blant annet at oljen blir mer gjennomsiktig. Dette kan man se på eldre malerier hvor underliggende lag etterhvert skinner igjennom de overliggende.
Vegetabilske oljer defineres kjemisk som estere, og består av fettsyrer som stearinsyre, oleinsyre, linolsyre og linolensyre. Det er oleinsyren i linolje som gjør at denne har bedre tørre egenskaper enn andre oljer, men også den som gjør at den gulner.
Av oljer til kunst og interiørmaling finnes det en mengde typer og kvaliteter, skjønt linolje er den mest brukte. Av oljer til kunst og håndtverk regner en med to typer av vegetabilsk opprinnelse; fete oljer og flyktige eller eteriske oljer. Fete oljer klassifiseres som tørrende, halvt tørrende og ikke tørrende, avhengig av tørkeegenskapene smurt som en tynn film. Tidligere benyttet man gjerne glassplater for å undersøke egenskaper ved oljer. Flyktige oljer er først og fremst terpentin. De fordamper raskt uten å etterlate spor. Egner seg godt til fortynning av maling og til rengjøring av malerverktøy. Ettersom det er blitt mer fokus på helse og miljø, er nok bruken av tradisjonell terpentin gått ned, til fordel for mindre flyktige alternativer. Til rengjøring av pensler trenger man igrunnen knapt å bruke terpentin eller white spirit i det hele tatt. Tørker man dem godt av med avis og filler, lar de seg lett rengjøre med grønnsåpe eller Zalo og varmt vann.
Oljens oppgave i en maling er å fungere som bindemiddel ved å feste pigmentet til underlaget, samtidig som det er mediet pigmentet blandes med. Det omslutter og beskytter pigmentet og gir malingen glans og dybde. Pigmenter som er kjent for å blekne i lys, er markant mer lysekte som oljemaling enn som akvarellfarge.
Oljer tørrer ikke ved fordampning, men ved oksidasjon. Ved å ta opp oksygen fra luften endres oljens kjemiske og fysiske egenskaper. Dette er kompliserte prosesser som fortsetter i 50-60 år. Blant de sene endringer er blant annet at oljen blir mer gjennomsiktig. Dette kan man se på eldre malerier hvor underliggende lag etterhvert skinner igjennom de overliggende.
Vegetabilske oljer defineres kjemisk som estere, og består av fettsyrer som stearinsyre, oleinsyre, linolsyre og linolensyre. Det er oleinsyren i linolje som gjør at denne har bedre tørre egenskaper enn andre oljer, men også den som gjør at den gulner.
LINOLJE
Linolje fremstilles av en spesiell type lin som har flere forgreninger av sideskudd enn vanlig fiberlin, dette gir flere frøkapsler. Frøene renses og presses, enten ved kaldpressing eller varmpressing, men linolje kan utvinnes også ved ekstraksjon. Utbytte er mellom 15-40% alt etter produksjonsmetode.
Man benytter som regel ikke friske frø, da disse gir en slimet og uklar olje. Vanligvis presser man frø som er 2-4 måneder gamle. Men det er også forskjell på frisk rå linolje, og olje som har stått en stund. Nypresset olje oksyderer langsommere enn olje som er 6-9 måneder gammel (Jaxtheimer). Ved kaldpressing får man en gullgul olje, ved varmpressning en brunliggul. Den stivner ved -27 grader Celcius og koker ved 130 grader C. Varmes den opp til 250-290 får man en olje som tørker hurtigere. Tidligere laget man boktrykkerfarge av olje som var kokt inn til 1/6 av sin opprinnelige vekt. Kokt linolje ble også benyttet til fremstilling av fernisser.
Til kunstner og håndverksmaling finnes det mange forskjellige linoljeoppskrifter. En av dem er den såkalte blyolje. Her benytter man kokt linolje, hvor det til 10 dl. tilsettes 10 gram blyhvitt. Denne oljen kan man tilsette en allerede revet oljefarge, og vil dermed akselerere fargens tørking. For noen pigmenters vedkommende vil tørketiden nær halveres.
Standolje er en olje som er oppvarmet til 280-310 grader C, uten tilgang til oksygen. Det inntrer da en sammenkobling av fettsyrenes bindinger. Prosessen gjør oljen tyktflytende og lys gyllen. Den tradisjonelle metoden for fremstilling av standolje er en foroksydering av linoljen i store åpne kar. Oljen utsettes for solskinn og luft, gjerne i berøring med blyoksyd. Kunstnere har også selv laget en standolje ved å sette flasker eller gjennomsiktige krukker med olje i ateliervinduet over en tid.
Vanligvis river man ikke pigment i denne oljen, men benytter den som tilsetning i allerede ferdig maling. Den jevner ut malingstrøkene og gir en emaljeaktig blank overflate. Velegnet til lasurer.
Linolje fremstilles av en spesiell type lin som har flere forgreninger av sideskudd enn vanlig fiberlin, dette gir flere frøkapsler. Frøene renses og presses, enten ved kaldpressing eller varmpressing, men linolje kan utvinnes også ved ekstraksjon. Utbytte er mellom 15-40% alt etter produksjonsmetode.
Man benytter som regel ikke friske frø, da disse gir en slimet og uklar olje. Vanligvis presser man frø som er 2-4 måneder gamle. Men det er også forskjell på frisk rå linolje, og olje som har stått en stund. Nypresset olje oksyderer langsommere enn olje som er 6-9 måneder gammel (Jaxtheimer). Ved kaldpressing får man en gullgul olje, ved varmpressning en brunliggul. Den stivner ved -27 grader Celcius og koker ved 130 grader C. Varmes den opp til 250-290 får man en olje som tørker hurtigere. Tidligere laget man boktrykkerfarge av olje som var kokt inn til 1/6 av sin opprinnelige vekt. Kokt linolje ble også benyttet til fremstilling av fernisser.
Til kunstner og håndverksmaling finnes det mange forskjellige linoljeoppskrifter. En av dem er den såkalte blyolje. Her benytter man kokt linolje, hvor det til 10 dl. tilsettes 10 gram blyhvitt. Denne oljen kan man tilsette en allerede revet oljefarge, og vil dermed akselerere fargens tørking. For noen pigmenters vedkommende vil tørketiden nær halveres.
Standolje er en olje som er oppvarmet til 280-310 grader C, uten tilgang til oksygen. Det inntrer da en sammenkobling av fettsyrenes bindinger. Prosessen gjør oljen tyktflytende og lys gyllen. Den tradisjonelle metoden for fremstilling av standolje er en foroksydering av linoljen i store åpne kar. Oljen utsettes for solskinn og luft, gjerne i berøring med blyoksyd. Kunstnere har også selv laget en standolje ved å sette flasker eller gjennomsiktige krukker med olje i ateliervinduet over en tid.
Vanligvis river man ikke pigment i denne oljen, men benytter den som tilsetning i allerede ferdig maling. Den jevner ut malingstrøkene og gir en emaljeaktig blank overflate. Velegnet til lasurer.
TEKNISK/ KJEMISK ORDLISTE
Anilin, derivat av benzen, C6H5NH2
Beis: Transparent fargestoff i væskeform. En tradisjonell beis inneholder 5 - 15 % faste bestanddeler i motsetning til maling som inneholder 90-100 % faste bestanddeler.
Benzol, foreldet betegnelse for benzen. Den enkleste av de aromatiske hydrokarboner, C6H6
Brint, dansk og eldre norsk for hydrogen
Fenol, derivat av benzen, tidligere kalt karbolsyre. C6H5OH
Ilt, dansk for oksygen, surstoff. Rettere, ilt benyttes om gassen O2, og oxygen om atomet. Iltning er oksydering.
Kullstoff: karbon
Kullvannstoff: mettede hydrokarboner
Kvelstoff, nitrogen
lakk: oppløsning av bindemiddel i et organisk løsningsmiddel, som etter at løsningsmiddelet har fordampet gir en sammenhengende film.
maling: pigment utblandet i et bindemiddel som olje, egg, harpikser etc.
Stickstoff, tysk for nitrogen
Surstoff, oksygen
Svovelbrinte: Svovelvannstoff, hydrogensulfid
Syrling: syre med et oksygenatom mindre en alminnelige oksosyrer.
Toluen, derivat av benzen. Også kalt metylbenzen C6H5CH3
Vannstoff, hydrogen
Anilin, derivat av benzen, C6H5NH2
Beis: Transparent fargestoff i væskeform. En tradisjonell beis inneholder 5 - 15 % faste bestanddeler i motsetning til maling som inneholder 90-100 % faste bestanddeler.
Benzol, foreldet betegnelse for benzen. Den enkleste av de aromatiske hydrokarboner, C6H6
Brint, dansk og eldre norsk for hydrogen
Fenol, derivat av benzen, tidligere kalt karbolsyre. C6H5OH
Ilt, dansk for oksygen, surstoff. Rettere, ilt benyttes om gassen O2, og oxygen om atomet. Iltning er oksydering.
Kullstoff: karbon
Kullvannstoff: mettede hydrokarboner
Kvelstoff, nitrogen
lakk: oppløsning av bindemiddel i et organisk løsningsmiddel, som etter at løsningsmiddelet har fordampet gir en sammenhengende film.
maling: pigment utblandet i et bindemiddel som olje, egg, harpikser etc.
Stickstoff, tysk for nitrogen
Surstoff, oksygen
Svovelbrinte: Svovelvannstoff, hydrogensulfid
Syrling: syre med et oksygenatom mindre en alminnelige oksosyrer.
Toluen, derivat av benzen. Også kalt metylbenzen C6H5CH3
Vannstoff, hydrogen