DE NYE GENERASJONER:
Om man kan kalle de i all vesentlighet topografiske akvarellmalerne som virket på 1700-tallet, kunstnere som Paul Sandby, John Robert Cozens, Jonathan Skelton og Francis Towne for første generasjon akvarellmalere, så dukket det opp rundt 1790 kunstnere som en kan kalle den nye generasjon. Dette var malere født etter 1760, og som i begynnelsen av sin kunstnerkariere kunne studere verker av pionerene. For den nye generasjon ble dr. Thomas Monro (1759-1833) av stor betydning. Han hadde sitt virke ved Bethlehem Royal Hospital, og var en stor kunstsamler. Han åpnet sitt hjem for mange unge lovende akvarellkunstnere, hvor de kunne sitte å studere og kopiere verker i samlingen. Dette ble kjent som the Monro Academy eller the Monro Circle.
I 1804 ble Society of Painters in Water Colours dannet, i noen sammenhenger også omtalt som Old Water Colour Society, for å skjelne den fra New Society of Painters in Miniature and Watercolours, som ble dannet i 1807. Selskapet ble dannet av William Frederick Wells (1762-1836), og blant de originale medlemmer finner en William Sawrey Gilpin (1762-1843), John Varley (1778-1842), Cornelius Varley (1781-1873) og Nicholas Pocok (1740-1821). I alt 10 kunstnere med bakgrunn fra Royal Academy var med å danne dette selskapet. Bakteppet for opprettelsen var at de følte akvarellmaleriet ble neglisjert ved Royal Academy, og at det var vanskelig å få stilt ut bildene. Dette var et viktig trekk for å få offentlig oppmerksomhet omkring akvarellmaleriet, og gjøre det kjent for et større publikum. Men selskapet opplevde etter en tid en viss stagnasjon, og arven fra Claude Lorrain var betydelig, og tyngende, for utviklingen videre. I årene 1810-12 ble nye medlemmer opptatt i selskapet, og dette var med på å revitalisere den. I 1812 skiftet selskapet også navn til Society of Painters in Oil and Watercolours, men gikk tilbake til det gamle navnet igjen i 1820. Blant de nye medlemmer som ble opptatt i disse årene var Peter de Wint og Anthony Vandyke Copley Fielding (1787-1855). Sistnevnte ble assosiert medlem i 1810, og erhvervet fullt medlemskap i 1813, Senere, i 1831 ble han selskapets president, en stilling han innehadde frem til sin død. Både de Wint og Copley Fielding hadde vært elever av John Varley. Society of Painters in Watercolours har alltid hatt en preg av elitisme, og hadde også indre stridigheter. I 1807 ble derfor et rivaliserende selskap dannet av tidligere medlemmer av the Old Society, New Society of Painters in Miniature and Watercolours, i 1810 kjent som Associated Painters in Watercolours. Blant medlemmene finner man William Westall (1781-1850), John Laporte (1761-1839), David Cox (1783-1859), som ble president i 1810, og William Blake (1757-1854). Imidlertid ble dette selskapet lagt ned i 1812 av finansielle årsaker. Imidlertid ble ennå et selskap avfødt fra the Old Society. I 1831 ble New Society of Painters in Watercolours dannet av tidligere medlemmer i det gamle forbundet, blant andre Joseph Powell (1780-1834), James Fuge, Thomas Maisey og Thomas Charles Wagemann (1787-1863).
William Westall. Distan view of Sidney Om man kan kalle de i all vesentlighet topografiske akvarellmalerne som virket på 1700-tallet, kunstnere som Paul Sandby, John Robert Cozens, Jonathan Skelton og Francis Towne for første generasjon akvarellmalere, så dukket det opp rundt 1790 kunstnere som en kan kalle den nye generasjon. Dette var malere født etter 1760, og som i begynnelsen av sin kunstnerkariere kunne studere verker av pionerene. For den nye generasjon ble dr. Thomas Monro (1759-1833) av stor betydning. Han hadde sitt virke ved Bethlehem Royal Hospital, og var en stor kunstsamler. Han åpnet sitt hjem for mange unge lovende akvarellkunstnere, hvor de kunne sitte å studere og kopiere verker i samlingen. Dette ble kjent som the Monro Academy eller the Monro Circle.
I 1804 ble Society of Painters in Water Colours dannet, i noen sammenhenger også omtalt som Old Water Colour Society, for å skjelne den fra New Society of Painters in Miniature and Watercolours, som ble dannet i 1807. Selskapet ble dannet av William Frederick Wells (1762-1836), og blant de originale medlemmer finner en William Sawrey Gilpin (1762-1843), John Varley (1778-1842), Cornelius Varley (1781-1873) og Nicholas Pocok (1740-1821). I alt 10 kunstnere med bakgrunn fra Royal Academy var med å danne dette selskapet. Bakteppet for opprettelsen var at de følte akvarellmaleriet ble neglisjert ved Royal Academy, og at det var vanskelig å få stilt ut bildene. Dette var et viktig trekk for å få offentlig oppmerksomhet omkring akvarellmaleriet, og gjøre det kjent for et større publikum. Men selskapet opplevde etter en tid en viss stagnasjon, og arven fra Claude Lorrain var betydelig, og tyngende, for utviklingen videre. I årene 1810-12 ble nye medlemmer opptatt i selskapet, og dette var med på å revitalisere den. I 1812 skiftet selskapet også navn til Society of Painters in Oil and Watercolours, men gikk tilbake til det gamle navnet igjen i 1820. Blant de nye medlemmer som ble opptatt i disse årene var Peter de Wint og Anthony Vandyke Copley Fielding (1787-1855). Sistnevnte ble assosiert medlem i 1810, og erhvervet fullt medlemskap i 1813, Senere, i 1831 ble han selskapets president, en stilling han innehadde frem til sin død. Både de Wint og Copley Fielding hadde vært elever av John Varley. Society of Painters in Watercolours har alltid hatt en preg av elitisme, og hadde også indre stridigheter. I 1807 ble derfor et rivaliserende selskap dannet av tidligere medlemmer av the Old Society, New Society of Painters in Miniature and Watercolours, i 1810 kjent som Associated Painters in Watercolours. Blant medlemmene finner man William Westall (1781-1850), John Laporte (1761-1839), David Cox (1783-1859), som ble president i 1810, og William Blake (1757-1854). Imidlertid ble dette selskapet lagt ned i 1812 av finansielle årsaker. Imidlertid ble ennå et selskap avfødt fra the Old Society. I 1831 ble New Society of Painters in Watercolours dannet av tidligere medlemmer i det gamle forbundet, blant andre Joseph Powell (1780-1834), James Fuge, Thomas Maisey og Thomas Charles Wagemann (1787-1863).
Stilmessig var det romantikken og neoklassisismen som var de førende retninger i de første årene av 1800-tallet. Det satte sitt preg på de engelske akvarellmalernes arbeider, både i motivvalg og i teknikk og komposisjon. Interessen for det orientalske ble også vekket, dog ikke i like stor grad som hos franskmennene. Men ettersom England og Frankrikes interessesfære vokste utover 1800-tallet, besøkte mange kunstnere Nord-Afrika eller de dro helt til India og Australia. Men i de to tre første tiår av århundret var det først og fremst England og de Sør-Europeiske landene som inspirerte. Det som kjennetegner akvareller utover 1800-tallet er klarere farger og at undertegningen er mindre fremtredende Den underliggende tusjlavering som var vanlig på 1700-tallets akvareller blir borte. Det er i mindre grad akvarellerte tegninger, men fullverdige malerier i akvarellfarger. Mange av dem nærmer seg oljemaleriet i uttrykk
Turner, som ved inngangen til det nye århundrede allerede var en veteran å regne, fortsatte å presse grensene for akvarellmediet som ingen andre.
Turner, Ivy Bridge, 1813 Turner, som ved inngangen til det nye århundrede allerede var en veteran å regne, fortsatte å presse grensene for akvarellmediet som ingen andre.
Joseph Mallord William Turner, (1775-1851), ble født i Maiden Lane, Covent Garden, London, men på grunn av svak helse ble han i 1785 sendt til en onkel i Brentham vest for London. Her finner en de tidligste eksempler på Turners tegneferdigheter. Allerede året etter ble tegningene hans stilt ut i vinduene til farens forretning, som var barberer og parykkmaker, og solgt for noen få shilling. Turner hadde opplagt et talent, og fra 1789 begynte han å studere under Thomas Malton (1748-1804) som malte topografiske og arkitektoniske bilder. Også Thomas Girtin gikk i lære hos Malton. I 1790 ble han akseptert som student ved Roal Academy of Art, Sir Joshua Reynolds ledet panelet som anbefalte ham. Selv om Turner også lærte oljemaling på akademiet, stilte han ut akvareller hvert år i den tid han gikk på Royal Academy. Reynolds påvirket Turner med sine tanker om det poetiske i maleriet og om Platons ideale former. Dessuten brukte han mye tid på å kopiere bilder hos Dr. Thomas Monro. Gjennom dette uformelle akademiet studerte han Thomas Hearne (1774-1817), Edward Dayes (1763-1804) og John Robert Cozens (1752-1797). Gjennom disse studiene lærte Turner snart å beherske de ulike akvarellteknikkene som ble benyttet på denne tiden. Til og begynne med malte han da også akvarellene ganske konvensjonelt, men senere skulle han utforske og utfordre spennvidden for dette mediet forbi samtidens forståelse. Andre som påvirket Turner var franskmannen Claude Lorrain, og i 1820 dro Turner til Paris for å studere dennes bilder på nært hold. Der oppdaget han også Titian og Nicholas Poussin. Alle disse franske kunstnerne fikk stor betydning for Turners utvikling som kunstner. Turner malte etterhvert også mye i olje,og det er antydet at han ihvertfall for noen typer malerier, som historiemaleriet, satte olje over akvarell. Men Turner fortsatte å male akvareller gjennom hele livet, og laget tusenvis av akvarellskisser på sine mange reiser rundt om i Europa. Enkelte, som Sir George Beaumont (1753-1827), kalte Turners oljemalerier for forstørrede akvareller, og fikk gehør for denne tolkning også hos John Constable. Nyere viser at det er en absolutt distinksjon og intensjon mellom valget av olje eller akvarell for Turner. Men han trakk uten tvil erfaringer fra det ene mediet, og overførte det til det andre, hvilket over tid førte til at han malte med ganske tynne malingsjikt, og ble en sann mester i både lavering og lasering.
Turner var levende opptatt av farger og pigmenter, og fulgte nøye med hva som til enhver tid var tilgjengelig. Han hadde kontakt med George Field (1777-1854), en fargekjemiker og fargeprodusent som undersøkte en lang rekke fargestoffer. Han var særlig opptatt av lakkede fargestoffer, og sendte ut fargeprøver til enkelte kunstnere. Han mottok også farge og pigmentprøver fra kunstnere som ønsket å få dem undersøkt.
Turner er nevnt i Fieled`s notater, og mottok fram ham blant annet en prøve på Roman White som Turner var begeistret for. Men Turner var ikke like opptatt av en farges permanens som Field var, og mange av Turners arbeider er blitt forandret på grunn av falming. På enkelte verk skjedde forandringene allerede på Turners tid.
Turner er nevnt i Fieled`s notater, og mottok fram ham blant annet en prøve på Roman White som Turner var begeistret for. Men Turner var ikke like opptatt av en farges permanens som Field var, og mange av Turners arbeider er blitt forandret på grunn av falming. På enkelte verk skjedde forandringene allerede på Turners tid.
Turner ble som ung sett på som et talent utenom det vanlige, og bildene hans fikk lett aksept både blant publikum og kritikere. Men ettersom han utforsket grensene for både akvarell og oljemaleriet, ble han alt mer sett på som kontroversiell av samtiden. At han samtidig utviklet seg til en særing og eksentriker gjorde ikke ting bedre for seg. Det skal være sagt at grunnen til at Turner ikke ble adlet, som mindre betydelige kunstnere enn Turner ble, var at dronning Victoria trodde han var gal. Han likte ikke kritikk, som det ble en del av mot slutten av livet, eller han bare hevet seg over den, og mente kritikerne ikke skjønte hva han holdty på med. Blant annet fikk han kritikk for maleriet Peace-Burial at Sea (oljemaleri, 1842) av Clarkson Stanfield som mente Turner hadde gått for langt i visuelle virkemidler. Mot en lysende himmel avtegner nattsvarte seil seg kompromissløst. Turner svarte at hadde han hatt svartere maling, ville han ha brukt den. Til og med Turners nærmeste forsvarer, Ruskin, var en smule sjokkert. Også blant de mange tusen akvarellene, mange av dem rene fargeeksperimenter og av Alexander Finberg kalt "colour beginnings", er det verk som først i moderne tid kan betraktes med forståelse. De er helt abstrahert fra enhver representasjon, men fremstår som en tidlig ekspressiv kunst langt forut for sin samtid.
Turners påvirkning på de etterkommende engelske malere var begrenset. Dannelsen av the Pre-Raphaelite Brotherhood i 1848 sørget for at utviklingen gikk i en ganske annen retning, enn det Turners bilder viste. Men for fransk malerkunst fikk han en stor betydning.
Thomas Girtin, The White House, Chelsea, 1800 Turners påvirkning på de etterkommende engelske malere var begrenset. Dannelsen av the Pre-Raphaelite Brotherhood i 1848 sørget for at utviklingen gikk i en ganske annen retning, enn det Turners bilder viste. Men for fransk malerkunst fikk han en stor betydning.
Thomas Girtin (1775-1802) ble født samme år som Turner, og de møttes hos dr. Monro , men før det hadde Girtin gått i lære hos Edward Dayes (1763-1804). Det kom til uoverensstemmelser mellom de to, og Dayes skrev nokså avvisende om ham etter Girtins død.
Girtin, som var en nær venn av Turner, lå iblant nær ham i stil i tidlige år,men utviklet etterhvert sin helt personlige måte å oppfatte og gjengi et motiv på. Han gikk bort fra undermalingen i grått som fremdeles var vanlig i topografiske akvareller. I stedet utviklet han en palett som passet hans stil, og bygget opp bildet med sterke laveringer. Han kunne tegne over med penn, og fernisserte også bildene for å forsterke fargene. Han behersket akvarellteknikkene til fingerspissene, og Turner er tillagt uttalelsen "Hadde Girtin fått leve, ville jeg ha sultet".
Girtin, som var en nær venn av Turner, lå iblant nær ham i stil i tidlige år,men utviklet etterhvert sin helt personlige måte å oppfatte og gjengi et motiv på. Han gikk bort fra undermalingen i grått som fremdeles var vanlig i topografiske akvareller. I stedet utviklet han en palett som passet hans stil, og bygget opp bildet med sterke laveringer. Han kunne tegne over med penn, og fernisserte også bildene for å forsterke fargene. Han behersket akvarellteknikkene til fingerspissene, og Turner er tillagt uttalelsen "Hadde Girtin fått leve, ville jeg ha sultet".
Girtin brukte mye tid på å kopiere tidligere mestere, særlig arkitektoniske bilder av Marco Ricci (1676-1730) og Giovanni Piranesi (1720-1778). Dette hjalp ham til å fremstille de mange akvareller av klostre og kirker i ruiner som ble et kjennemerke for Girtin. Også studier av Giovanni Canaletto (1697-1768) er merkbare i Girtinas akvareller gjennom de vide landskapsskildringene av heier og grunne daler. Men mest er han nok influert av Robert Cozen, som Girtin og Turner kopierte hos dr. Monro. Dette gir seg til kjenne i de dramatiske skyene, romfølelsen og følelsen for det essensielle i motivet som ble fremhevet gjennom forenkling. Men fargetemperamentet er forskjellig hos de to. Der Cozen fremelsker en kjølig palett av dominante grå og blå toner, og bruker fargene for å beskrive masser, tilførte Girtin varm brun og oker og brukte fargene til å beskrive perspektivet i landskapet som ulike plan innover i landskapet. Foruten ulike typer jernoksider og indigo benyttet han også ulike organiske farger som gjør at bildene til Girtin er svært utsatt for falming. Dette medvirker at bilder som den mesterlige The White House, Chlesea fra 1800 sjelden blir utstilt.
Girtin reiste mye rundt i England og Wales hvor han laget skisser og studier. I 1799 var han med å starte en skisseklubb, the Sketching Society, som hadde som formål å danne en skole for gjengivelse av historiske landskaper. De valgte seg noen linjer fra kjente og klassiske bokverk av Vergil, Dante, Shekaspear og lignende, og komponerte innbilte landskaper på bakgrunn av teksten. Mellom 1801 og 1802 oppholdt han seg fem måneder i Paris hvor han laget en serie med tegninger og akvareller som dannet grunnlag for trykk som ble utgitt etter hans død under tittelen Twenty Views in Paris and its Environs.
Girtin døde i atelieret sitt av ikke helt klarlagte årsaker, men astmaanfall er nevnt.
John Sell Cotman, the Greta Bridge Girtin reiste mye rundt i England og Wales hvor han laget skisser og studier. I 1799 var han med å starte en skisseklubb, the Sketching Society, som hadde som formål å danne en skole for gjengivelse av historiske landskaper. De valgte seg noen linjer fra kjente og klassiske bokverk av Vergil, Dante, Shekaspear og lignende, og komponerte innbilte landskaper på bakgrunn av teksten. Mellom 1801 og 1802 oppholdt han seg fem måneder i Paris hvor han laget en serie med tegninger og akvareller som dannet grunnlag for trykk som ble utgitt etter hans død under tittelen Twenty Views in Paris and its Environs.
Girtin døde i atelieret sitt av ikke helt klarlagte årsaker, men astmaanfall er nevnt.
John Sell Cotman (1782-1842) født i Norwich og var tiltenkt en rolle i farens forretningsdrift som drev med handel av silke og kniplinger. Imidlertid endte Cotman i London rundt 1797-98, og kom inn i kretsen av kunstnere som arbeidet hos dr. Thomas Monro. Der ble han også kjent med Girtin, og ble med i dennes Sketching Society. Cotman dro på ekspedisjoner til Wales og Surrey, og hans debut på the Royal Academy i 1800, var fem arbeider, hvorav fire fra Surrey. I årene 1803,04 og 05 besøkte han Yorkshire. Her laget han noen av sine tidlige mesterver, som Greta Bridge og The Drop Gate in Duncombe Park I 1806 returnerte Cotman til Norwich, og startet der, sammen med John Crome (1768-1821) Norwich Society of Artists, også kalt Norwichskolen. Han reiste mye rundt i Yorkshire og Norfolk hvor han laget mange tegninger og akvareller som ble benyttet som forlegg til trykk. Han var stadig i økonomiske vanskeligheter, og etter å ha vært bosatt i noe over 10 år i Great Yarmouth, Norfolk, dro han i 1824 tilbake til Norwich igjen. I 1825 ble han assosiert medlem av the Royal Society of Painters in Watercolours. I 1834 ble han lærer i landskapstegning ved Kings College School i London.
the Marl Pit, 1810 Cotman nådde raskt toppen av sin skapende karriere, representert ved de arbeider som fremkom i forbindelse med sine turer til Yorkshire. I sine beste arbeider, sett med dagens øyne, ser man tendenser til en abstraksjon, hvor bildet er bygget opp av små flater satt inntil hverandre nærmest som et puslespill. Dette er tilfelle med the Drop Gate, the Greta Bridge og en akvarell fra 1805 kalt On the Greta. Disse bildene gir nesten ingen illusjon av dybde, alt foregår på ett plan. Men det er artisteri på et høyt plan; Cotman har full kontroll på de flate laveringene og strukturen i bildet, han skreller vekk unødige detaljer og er en mester i å harmonisere fargene. Fargene i seg selv har sjelden noen egenverdi hos Cotman, og han laget mange skisser i monokrom lavering. Men etter å ha besøkt Normandie i 1817 og 1818, lysnet paletten hans noe, og i en akvarell fra 1817, kalt Etretat, Normandy, har han satt inn aksentueringer i nær rent rødt og blått.
Imidlertid solgte ikke akvarellene med motiver fra Yorkshire særlig godt, de var vel ikke "agreeable", i likhet med enkelte av de mer eksperimentelle verkene til Turner, og som var et viktig kriterium for et kunstverk. Dette interessante begrepet innen engelsk kunst på 1800-tallet er forøvrig belyst av Matthew Craske i Art in Europe 1700-1830. Antagelig for å bedre økonomien, inngikk han et samarbeid med Dawson Turner som hadde stor interesse for antikviteter, arkeologi og fornminner. Cotman malte mengder av kirker og andre gamle bygninger i Norfolk, og han reiste med Dawson til Normadie og malte scener derfra. En del av dem ble senere til trykk, utgitt mellom 1811 og 1819, og dem fra Normandie ble utgitt i boken Architectural Antiquities of Normandy i 1822. Mange av disse arbeidene er i ettertid ikke rangert særlig høyt kunstnerisk, men en del vil ha kulturhistorisk verdi.
Imidlertid solgte ikke akvarellene med motiver fra Yorkshire særlig godt, de var vel ikke "agreeable", i likhet med enkelte av de mer eksperimentelle verkene til Turner, og som var et viktig kriterium for et kunstverk. Dette interessante begrepet innen engelsk kunst på 1800-tallet er forøvrig belyst av Matthew Craske i Art in Europe 1700-1830. Antagelig for å bedre økonomien, inngikk han et samarbeid med Dawson Turner som hadde stor interesse for antikviteter, arkeologi og fornminner. Cotman malte mengder av kirker og andre gamle bygninger i Norfolk, og han reiste med Dawson til Normadie og malte scener derfra. En del av dem ble senere til trykk, utgitt mellom 1811 og 1819, og dem fra Normandie ble utgitt i boken Architectural Antiquities of Normandy i 1822. Mange av disse arbeidene er i ettertid ikke rangert særlig høyt kunstnerisk, men en del vil ha kulturhistorisk verdi.
Peter de Wint (1784-1849). "No artist ever came nearer painting a perfect picture than did Peter de Wint", er det blitt sagt om denne kunstneren med hollandske aner, født i Stone, Staffordshire. Han kom til London i 1802, og kom i lære under John Raphael Smith. Han ble kjent med John Varley (1778-1842), som gav ham undervisning og introduserte ham for dr Monro. Motivene i de Wints akvareller var gjerne the Midlands, og han var kjent for sine mettede farger. de Wint malte også i olje, men oppnådde ingen oppmerksomhet for dem i sin levetid. Ble i 1812 medlem av Society of Painters in Watercolours. De Wint og andre ble antatt i denne nokså eksklusive klubben for å revitalisere den fra forstening, men disse nye medlemmene stod nokså trygt i det pittoreske, og representerte kanskje ikke den fornying av akvarellkunsten som man håpet på. Ikke desto mindre står de Wint frem som en av de store innen britisk landskapsmaleri. En annen kunstner som regnes blant de store akvarellmalerne fra 1800-tallet, ble født da århundret var to år, og representerte på flere måter noe nytt i den britiske akvarellkunsten.
William Henry Hunt (1790-1864). På grunn av sine motiver kalt "Birds nest Hunt". Han gikk i lære hos John Varley for 6-7 år, og debuterte på Royal Academy med oljemaleri i 1807. Ble assosiert medlem av Society of Painters in Watercolours i 1824 og fullt medlem fra 1827.
Hunt malte i forskjellige stiler gjennom karrieren, fra "tinted drawings", via humoristiske bilder av barn i tråd med den tidlig Voctorianske smak, og over til stillebensbilder. Disse er det vel dem som har tålt tidens tann best, og viser et høyt kunstnerskap. Det er nærsynte bilder av fuglereder, egg, blomster og frukt, iblant noen lett morbide bilder av døde fugler. Han gjorde utstrakt bruk av opak gouache i kombinasjon med transparente laveringer. Han ble en mester i å beskrive overflaten på forskjellige frukter, som plommer, Han bygget opp billedelementer med en rekke fine strøk ved siden av hverandre, nesten som tempera. Andre effekter fikk han ved skraping eller ved å utnytte teksturen i papiret. Selv om han står langt unna dagens estetikk i akvarellmaleriet, er det ikke mulig å ikke la seg imponere over Hunts tekniske briljans. Han hadde også en sann engelsk fargesans, som er med på å fundamentere bildenes kunstneriske verdi.
Hunt malte i forskjellige stiler gjennom karrieren, fra "tinted drawings", via humoristiske bilder av barn i tråd med den tidlig Voctorianske smak, og over til stillebensbilder. Disse er det vel dem som har tålt tidens tann best, og viser et høyt kunstnerskap. Det er nærsynte bilder av fuglereder, egg, blomster og frukt, iblant noen lett morbide bilder av døde fugler. Han gjorde utstrakt bruk av opak gouache i kombinasjon med transparente laveringer. Han ble en mester i å beskrive overflaten på forskjellige frukter, som plommer, Han bygget opp billedelementer med en rekke fine strøk ved siden av hverandre, nesten som tempera. Andre effekter fikk han ved skraping eller ved å utnytte teksturen i papiret. Selv om han står langt unna dagens estetikk i akvarellmaleriet, er det ikke mulig å ikke la seg imponere over Hunts tekniske briljans. Han hadde også en sann engelsk fargesans, som er med på å fundamentere bildenes kunstneriske verdi.
Richard Parkes Bonington (1802-1828) Bonington ble født i den gamle byen Arnold i Nothinhamshire, som på Boningtons tid begynte å få en betydelig industri. Han lærte akvarell av sin far, Richard, og stilte ut bilder allerede som elleveåring. Da Bonington var 14 flyttet familien til Calais hvor faren etablerte en kniplingsfabrikk. I Calais fikk Bonington undervisning av den franske akvarellmaleren Francois Louis Tomas Francia, som hadde tilbragt mange år i England, og en tid var medlem av the Royal Society of Painters in Water Colours. Han hadde truffet Thomas Girtin og Turner i dr. Thomas Monros akademi. Francia returnerte til sin barndoms Calais i 1817, samme år som familien Bonington slo seg ned der. Francias spesiale, særlig i senere år var kystscener, noe også Bonington malte mange av. I 1818 flyttet familien videre til Paris, hvor Richard Bonington lærte Eugene Delacroix å kjenne. I Paris begynte Bonington på Ecole des Beaux-Arts, og studerte under historie og neoklassisisten Antoine Jeane Gros, under hvem også Delacroix malte. I 1822 stilte Bonington ut på Salonen i Paris, hvorvidt dette var akvareller eller oljebilder, som han også malte i Paris, vet jeg ikke. Men i 1825 traff han i alle fall Delacroix, og de dro til London og malte skisser sammen. Senere delte de studio i Paris noen måneder. På denne tiden utviklet Bonington en akvarellteknikk hvor han blandet akvarell og bodycolour, og gjorde utstrakt bruk av gummi arabicum for å få dybde i fargene.
I 1826 besøkte han Italia, og oppholdt seg i Venezia en måneds tid. I 1827 var han en periode i London igjen. Bonington led av tuberkulose, og i 1828 ble han så dårlig at foreldrene sendte ham til London for behandling, men døde i september samme år.
Bonington er av mange fremhevet som den viktigste kunstneren som bandt sammen engelsk og fransk akvarellkunst, skjønt det ifølge Graham Reynolds, var Francia som lærte Bonington å male akvareller etter mønster av Girtin og Varley. Han hadde mange som fulgte ham, og imiterte hans akvarellstil, både franske og engelske. Av de franske er Camille Joseph Etienne Roqueplan (1800-1855), og Eugene Isabey (1803-1886) fremhevet. Isabey malte nesten bare i akvarell i sine yngre år.
I 1826 besøkte han Italia, og oppholdt seg i Venezia en måneds tid. I 1827 var han en periode i London igjen. Bonington led av tuberkulose, og i 1828 ble han så dårlig at foreldrene sendte ham til London for behandling, men døde i september samme år.
Bonington er av mange fremhevet som den viktigste kunstneren som bandt sammen engelsk og fransk akvarellkunst, skjønt det ifølge Graham Reynolds, var Francia som lærte Bonington å male akvareller etter mønster av Girtin og Varley. Han hadde mange som fulgte ham, og imiterte hans akvarellstil, både franske og engelske. Av de franske er Camille Joseph Etienne Roqueplan (1800-1855), og Eugene Isabey (1803-1886) fremhevet. Isabey malte nesten bare i akvarell i sine yngre år.
De kunstnere som fulgte Bonington tett, imiterte stilen hans så nøye at det på usignerte verk kan være vanskelig å avgjøre om det er Bonington selv, eller en av hans imitatorer som har utført det. Ettersom Boningtons bilder ble utrolig populære, kunne det nok være fristende å selge det som en Bonington.
Det er mange landskaper, og særlig kystlandskaper i Boningtons katalog, men han malte også byscener og figurkomposisjoner, spesielt kjent er A Venetian Scene. Bonington hadde en fantastisk fri pensel, og bygger opp bildet med antydende detaljer, gjerne i kraftige farger. Noen streker rødt gir en perfekt illusjon på en skikkelse med kappe. Bonington hadde også en vidunderlig blåfarge i mange av sine akvareller. Mulig det er koboltblått, som kom i handelen rundt 1803/4. Denne blåfargen kan sees blant annet i bildet Castelbarco Tomb in Venice fra 1827.
Det er mange landskaper, og særlig kystlandskaper i Boningtons katalog, men han malte også byscener og figurkomposisjoner, spesielt kjent er A Venetian Scene. Bonington hadde en fantastisk fri pensel, og bygger opp bildet med antydende detaljer, gjerne i kraftige farger. Noen streker rødt gir en perfekt illusjon på en skikkelse med kappe. Bonington hadde også en vidunderlig blåfarge i mange av sine akvareller. Mulig det er koboltblått, som kom i handelen rundt 1803/4. Denne blåfargen kan sees blant annet i bildet Castelbarco Tomb in Venice fra 1827.
Dette bildet viser også et annet trick, å sette klare farger opp mot nøytrale jordfarger. Slik blir de ennå mer iøyenfallende. Han økonomiserer med fargene på en slik måte at de ofte virker mer fargerike enn det de egentlig er. Det samme med bildets oppbygning. Store flater er malt med rik tekstur, og det er hele tiden nyanseforskjeller i fargeflatene som hindrer at flatene virker monotone. Han utnyttet pigmentenes iboende egenskaper, som de granulerende jernoksider umbra og sienna. Med rask og antydende pensel sprer han ut nesten abstrakte fargeflekker som blir til murdekor, vinduer, skikkelser og lignende.
Et særtrekk som en ofte finner hos Bonington, er den lave horisont, som gir rom for en høy himmel og et tydelig linjeperspektiv. I det hele tatt hadde Bonington så mange tekniske finesser, og et så sikkert øye for det effektfulle, at det ikke er rart at det var mange som fulgte ham, både engelske og franske malere. Flere har karakterisert ham som en av de viktigste akvarellmalerne på 1800-tallet, og hadde påvirkningskraft mange år etter sin altfor tidlige død. Rotfestet i romantikken, men pekte langt ut over sin samtid. Det er påpekt at både Barbizon skolen og impresjonistene har trukket veksler på Bonington. Både i det å benytte akvarell som et fullverdig kunstnerisk uttrykk, men også i det direkte i hans oppfattelse av motivene.
Et særtrekk som en ofte finner hos Bonington, er den lave horisont, som gir rom for en høy himmel og et tydelig linjeperspektiv. I det hele tatt hadde Bonington så mange tekniske finesser, og et så sikkert øye for det effektfulle, at det ikke er rart at det var mange som fulgte ham, både engelske og franske malere. Flere har karakterisert ham som en av de viktigste akvarellmalerne på 1800-tallet, og hadde påvirkningskraft mange år etter sin altfor tidlige død. Rotfestet i romantikken, men pekte langt ut over sin samtid. Det er påpekt at både Barbizon skolen og impresjonistene har trukket veksler på Bonington. Både i det å benytte akvarell som et fullverdig kunstnerisk uttrykk, men også i det direkte i hans oppfattelse av motivene.
John Frederick Lewis (1804-1876, sønn av graverer og landskapsmaler Frederick Christian Lewis. Debuterte som utstiller på Royal Academy 21 år gammel, hvor han ble assosiert medlem i 1859 og fullt medlem i 1865. Malte både i olje og akvarell. I 1823 opplevet han Spania, og hadde materiale med seg til to utgivelser av litografier. I 1832 dro han tilbake til Spania og ble der til 1834. Han var tydeligvis en reiselysten kar, for i 1837 foretok han en ny reise, hvor han via Paris og Frankrike ankom Italia. I to år bodde han i Roma. Deretter reiste han gjennom Albania og Hellas til Konstantinopel, hvor han ble værende i nær ett år. I 1841 reiste han til Egypt, og hadde tilhold i Kairo frem til 1850. I 1851 ankom han England igjen og bosatte seg i Walton on Thames, og dette ble hans hjem frem til han døde.
Lewis malte store mengder akvareller på sine reiser, fra lett akvarellerte tegninger, til gjennomførte verk i akvarell og gouache. Hjemme i England fortsatte han å male orientalske motiver basert på skisser og studier. Kjent er the Hhareem ( også kjent som Armenian Lady in Cairo) fra 1858, et tilsynelatende enkelt motiv, men med en utrolig mengde detaljer. Han tok opp i seg det orientalske helt og holdent i den tid han oppholdt seg i Egypt. William Thackerey, forfatteren, som besøkte ham, beskrev Lewis som en "lotusspiser", hadde langt skjegg og gikk i en gul lang kappe.
Som kunstner ble Lewis etterhvert glemt, men på 1970-tallet ble han gjenoppdaget, og bilder av god kvalitet ble omsatt for store summer. Populariteten, og prisene på gode arbeider, har holdt seg. i 1996 ble akvarellen Lilium Auratum fra 1871 solgt for 1,26 millioner dollar.
Lewis malte store mengder akvareller på sine reiser, fra lett akvarellerte tegninger, til gjennomførte verk i akvarell og gouache. Hjemme i England fortsatte han å male orientalske motiver basert på skisser og studier. Kjent er the Hhareem ( også kjent som Armenian Lady in Cairo) fra 1858, et tilsynelatende enkelt motiv, men med en utrolig mengde detaljer. Han tok opp i seg det orientalske helt og holdent i den tid han oppholdt seg i Egypt. William Thackerey, forfatteren, som besøkte ham, beskrev Lewis som en "lotusspiser", hadde langt skjegg og gikk i en gul lang kappe.
Som kunstner ble Lewis etterhvert glemt, men på 1970-tallet ble han gjenoppdaget, og bilder av god kvalitet ble omsatt for store summer. Populariteten, og prisene på gode arbeider, har holdt seg. i 1996 ble akvarellen Lilium Auratum fra 1871 solgt for 1,26 millioner dollar.
Miles Edmund Cotman (1810-1858), sønn av John Sell Cotman, var ganske annen akvarellmaler. Men hadde likevel full kontroll på akvarellen som medium. En laveringenes mester. Han ble opplært av sin far, og stilte ut arbeider allerede som tretten åring ved Norwich Society. Stilen hans ligger tett på den stilen hans far malte i 1820-30 årene. Lyse farger og jevne laveringer. Han var nøye med å la hver lavering tørke før en ny ble lagt på. Ved første øyekast er ikke teknikken spesielt slående, sammenlignet med Turner og Bonington, men etterhvert får man øynene opp for den totale kontrollen han har over mediet. I likhet med tidens akvarellmalere, var heller ikke Cotman redd for å benytte dekkhvitt i bildene sine. Selv om transparens er et gjennomgående trekk i hans akvareller, er detaljer, som måker, fjerne hvite skip og lignende malt med hvitt. Han kombinerte både utsparing og påføring av hvitt pigment. Miles Cotman malte mange marine bilder, både i akvarell og olje, men det finnes også landskapsbilder i hans produksjon. Også disse er preget av den samme harmoni og ro som en finner i de fleste sjømotivene. Akvarellene bærer ikke preg av å være malt på stedet, men det er kjent at han ofte satt i familiens båt og tegnet skisser som senere ble benyttet som forlegg.
Fra desember 1836 ble han Assistant Drawing Master ved Kings College School i London, hvor hans far allerede underviste.
Utviklingsmessig teller ikke Miles Cotman så mye, men som skoleeksempler på laveringsteknikker er de uovertrufne. De er også gode eksempler på at har man en klar tanke bak bildet, kan man økonomisere med uttrykket til det bare er essensen igjen, og for Cotmans del vil det ofte si en forklaret ro.
Fra desember 1836 ble han Assistant Drawing Master ved Kings College School i London, hvor hans far allerede underviste.
Utviklingsmessig teller ikke Miles Cotman så mye, men som skoleeksempler på laveringsteknikker er de uovertrufne. De er også gode eksempler på at har man en klar tanke bak bildet, kan man økonomisere med uttrykket til det bare er essensen igjen, og for Cotmans del vil det ofte si en forklaret ro.
Mens de fleste kunstnere følger hovedstrømmene i sin samtid, vil det alltid finnes kunstnere som av ulike grunner blir stående alene. Jon Anster Fitzgerald (1819?-1906 var en slik kunstner. Han malte både i olje og akvarell, og stilte ut på Royal Acedemy første gang i 1845. Senere stilte han ut ved en trekke store instutisjoner, deriblant Royal Watercolour Society. På grunn av motivene i bildene sine, ble han kalt Fairie Fitzgerald. Bildene var overfylte av underlige skikkelser og skapninger som får en til å tenke på Hieronymus Bosch. Oljemaleriene, ofte ganske små, har en nærmest emaljeaktig intensitet i fargene. Akvarellene er gjerne mer dempet, men det finnes bilder i blandingsteknikk i akvarell og gouache, hvor fargene er drevet nesten like høyt som i oljemaleriene. Et særtrekk i bildene er forkjærligheten for fiolette toner, gjerne hellende mot fargetonen mauve, som etterhvert skulle prege Victoriatiden så sterkt at 1890 årene er kalt "the Mauve decade". Fitzgerald kunne godt plasseres i gruppen eventyr illustratører, hadde det ikke vært for at mange av bildene hans ikke har noen åpenbar litterær bakgrunn, og at titlene, som the Pipe Dream, kan indikere et ganske annet opphav, opiumsfantasier. De myldrende, overfylte bildene, de oppdrevne fargene og den mørke undertonen gir de beste bildene en foruroligende intensitet som er ganske fengslende.
En annen kunstner som også ble stående utenfor hovedstrømmene var Richard Dadd (1817-1886). Han er regnet som en av de mest originale kunstnere fra Victoriatiden. Dadd ble opptatt ved Royal Academy i 1837,og mottok der en gullmedalje i 1840. I juli 1842 dro han sammen med Sir Thomas Phillips på en lengre reise gjennom Tyskland, Italia, Hellas, Tyrkia, Syria og Egypt. I Cairo møtte han John Frederick Lewis. Han malte flere akvareller på reisen, og kunne blitt en av tidens flere orientalister. Imidlertid i desember, da de seilte de på Nilen, gjennomgikk Dadd en personligetsforvandling. Han ble forvirret og voldelig og følte seg influert av Osiris. Tilstanden hans ble den gang forklart som et tilfelle av solstikk. Men det var mer dyptgripende enn som så. Hjemme igjen, våren 1843, ble han tatt hånd om av familien for å komme til hektene i det vakre landskapet ved Cobham, Kent. Han malte da akvarellen The Tombs of the Caliphs på bakgrunn av skisser fra reisen. Men Dadd gikk fra den ene krisen til den ande. og i et anfall av forvirring, hvor Dadd trodde faren var djevelen selv, drepte han ham med en kniv, og rømte til Frankrike. Der utførte han et mordforsøk til. Han ble overmannet, og ved innrømmelsen å ha drept sin far, sendt tilbake til England. Han ble diagnostisert som schizofren, paranoid type, og innlagt ved Bethlehem Hospital frem til juli 1864 da han ble overflyttet til den nylig åpnede Broadmoor Hospital. Der ble han frem til sin død.
Sykdommen satte ingen begrensninger på Dadds skaperkraft. På Bethlehem malte han sine mest kjente bilder, de ultradetaljerte oljemaleriene A Fairy Fellers Master Stroke og Oberon and Titania. Sistnevnte ble malt for dr. William Charles Hood ved Betlehem. Dadd malte også en del akvareller mens han var på instutisjon. Det var bilder med litterær bakgrunn, men han kunne også ta opp motiver fra reisen i 184. Så sent som i 1865 malte han akvarellen Imaginary Egyptian Harem, som selv om bildet er en konstruksjon, viser at han kunne ta opp igjen gamle temaer. Akvarellene er ofte mye enklere utført enn oljemaleriene. De bærer preg av en sterk tegning malt over med flate laveringer. Fargene er fint harmonerte og sansen for detaljer skinner igjennom også på akvarellene. En av de mest iøyenfallende akvareller er den foruroligende "a sketch for Crazy Jane" fra 1855. Crazy Jane var en populær ballade på denne tiden, om en jente som ble gal da kjæresten svek henne, og etterpå vandret omkring forvirret på landsbygdene. Modellen til Jane skal være en av de mannlige pasienter på Betlehem. Bildet viser tragedien Dadd, en stor kunstner som gikk seg vill i sitt eget sinn, og som med egne ord var .."shut out from natures game, banished from natures book of life.".
Charles Vacher, Venezia, 1848 Sykdommen satte ingen begrensninger på Dadds skaperkraft. På Bethlehem malte han sine mest kjente bilder, de ultradetaljerte oljemaleriene A Fairy Fellers Master Stroke og Oberon and Titania. Sistnevnte ble malt for dr. William Charles Hood ved Betlehem. Dadd malte også en del akvareller mens han var på instutisjon. Det var bilder med litterær bakgrunn, men han kunne også ta opp motiver fra reisen i 184. Så sent som i 1865 malte han akvarellen Imaginary Egyptian Harem, som selv om bildet er en konstruksjon, viser at han kunne ta opp igjen gamle temaer. Akvarellene er ofte mye enklere utført enn oljemaleriene. De bærer preg av en sterk tegning malt over med flate laveringer. Fargene er fint harmonerte og sansen for detaljer skinner igjennom også på akvarellene. En av de mest iøyenfallende akvareller er den foruroligende "a sketch for Crazy Jane" fra 1855. Crazy Jane var en populær ballade på denne tiden, om en jente som ble gal da kjæresten svek henne, og etterpå vandret omkring forvirret på landsbygdene. Modellen til Jane skal være en av de mannlige pasienter på Betlehem. Bildet viser tragedien Dadd, en stor kunstner som gikk seg vill i sitt eget sinn, og som med egne ord var .."shut out from natures game, banished from natures book of life.".
Charles Vacher (1818-1883).Sønn av Thomas Vacher, og ble født i Westminster. Han studerte ved Royal Academy, og i perioden 1839-1843 fordypet han seg i kunststudiene i Roma. Akvarellene hans er beskrevet som "highly finished", og er ofte prospekter malt på grunnlag av skisser han gjorde under sine mange reiser. Han vær svært produktiv, og etterlot seg over 2000 skisser ved sin død. Mello, 1838 og 1881 stilte han ut 350 akvareller i London, de fleste i galleriet til New Society of Painters in Watercolours. I noen arbeider nærmer han seg oljemaleriet, og benyttet ofte bodycolour over akvarell. Koloritten kan iblant virke litt søt.
Giftet seg i 1857 med Jane Allan, som iblant var med på Vachers reiser.
Ved siden av Italia, reiste han også rundt i Frankrike og Italia, og har også malt i Egypt og i Algerie. Han må da ikke forveksles med den franske maler Charles Emilie Vacher de Tournemine, som var en dedikert orientalist, og vel for det meste malte i olje. Han kjente godt til Egron Lundgren, blant annet i fra felles tid i Roma. Høsten 1871 planla Vacher og Lundgren å dra til Italia for å bli der vinteren over. Lundgren hadde denne sommeren tilbragt en tid i Wales, men fant det høstlige Londonværet lite fristende. Vacher hadde innflytelsesrike venner, og snart etter var Lundgren, Vacher og hans kone ombord i en fregatt, "Pekin", som skulle seile over Middelhavet og gjennom Suez. Via Portugal gikk ferden til Egypt, hvor selskapet forlot båten, og tilbrakte tid på å reise rundt i landet. De besøkte pyramidene ved Giza, basarene i Cairo og Alexandria. Senere tok de båt til Italia, og reiste rundt i regionene.
Vacher regnes kanskje ikke til de viktigste akvarellmalerne i sin periode, men han hadde stor popularitet i sin samtid. Særlig skattet var han for sin overdådighet av detaljer, og sikker komposisjon. Hans bilder representerer et brudd med den første generasjon akvarellmalere idet fargen har en tydelig dekorativ egenverdi, og ikke bare et middel for å beskrive lys og skygge. Men bildene er utpreget pittoreske, og Vacher har et bevisst blikk for dette, noe som bekreftes i Lundgrens bok Lediga Stunder (1873), hvor lundgren beskriver den reisen de hadde sammen i 1871. Lundgren skriver blant annet om inntrykkene fra Cairos basarer "Det er handel och vandel och pittoreskt, så at man kan bli yr i hufvudet." At Vacher delte Lundgrens oppfattelse er tydelig, idet de begge malte skisser i menneskevrimmelen ved basarene.
Vachers bilder er representert i Victoria and Albert museum, British Museum og andre store samlinger, samtidig som det selges mange akvareller på auksjoner, som Christies.
William Blake. Kilde: Wikipedia Giftet seg i 1857 med Jane Allan, som iblant var med på Vachers reiser.
Ved siden av Italia, reiste han også rundt i Frankrike og Italia, og har også malt i Egypt og i Algerie. Han må da ikke forveksles med den franske maler Charles Emilie Vacher de Tournemine, som var en dedikert orientalist, og vel for det meste malte i olje. Han kjente godt til Egron Lundgren, blant annet i fra felles tid i Roma. Høsten 1871 planla Vacher og Lundgren å dra til Italia for å bli der vinteren over. Lundgren hadde denne sommeren tilbragt en tid i Wales, men fant det høstlige Londonværet lite fristende. Vacher hadde innflytelsesrike venner, og snart etter var Lundgren, Vacher og hans kone ombord i en fregatt, "Pekin", som skulle seile over Middelhavet og gjennom Suez. Via Portugal gikk ferden til Egypt, hvor selskapet forlot båten, og tilbrakte tid på å reise rundt i landet. De besøkte pyramidene ved Giza, basarene i Cairo og Alexandria. Senere tok de båt til Italia, og reiste rundt i regionene.
Vacher regnes kanskje ikke til de viktigste akvarellmalerne i sin periode, men han hadde stor popularitet i sin samtid. Særlig skattet var han for sin overdådighet av detaljer, og sikker komposisjon. Hans bilder representerer et brudd med den første generasjon akvarellmalere idet fargen har en tydelig dekorativ egenverdi, og ikke bare et middel for å beskrive lys og skygge. Men bildene er utpreget pittoreske, og Vacher har et bevisst blikk for dette, noe som bekreftes i Lundgrens bok Lediga Stunder (1873), hvor lundgren beskriver den reisen de hadde sammen i 1871. Lundgren skriver blant annet om inntrykkene fra Cairos basarer "Det er handel och vandel och pittoreskt, så at man kan bli yr i hufvudet." At Vacher delte Lundgrens oppfattelse er tydelig, idet de begge malte skisser i menneskevrimmelen ved basarene.
Vachers bilder er representert i Victoria and Albert museum, British Museum og andre store samlinger, samtidig som det selges mange akvareller på auksjoner, som Christies.
FRA ROMANTIKKEN TIL VICTORIATIDEN.
Utviklingen av engelsk akvarellkunst fra 1800-tallets inngang til siste halvdel av århundret var ganske iøyenfallende. Den gikk fra sindige fremstillinger av engelske landskaper og pittoreske bilder fra dannelsesreiser i Frankrike og Italia, til en akvarellkunst som sprikte i alle retninger. Det var skildringer fra den nære Orient, men også fra India, Kina og Australia. Den åndelige motivasjon var også mangefasettert, selv om de ihvertfall frem til rundt 1830 kan puttes i sekkebetegnelsen romantikken. Det er nok å sammenligne bildene av Thomas Girtin og William Blake for å se romsligheten i dette begrepet. Etter at Victoria ble dronning i 1837 vokste det frem også en moralistisk kunst, som var langt mer uttalt i England enn for eksempel i Frankrike. Den var ofte anekdotisk, og sank ikke sjelden ned i det sentimentale. Kunsten skulle tjene mange formål, og mange skranker skulle rives. Det oppstod flere malerfelllesskap med programmatisk innhold, og noen ble til viktige kunstretninger som gikk ut over England, som pre-rafaelittene. Dette gjør 1800-tallet til en spennende tid kunstnerisk sett, og selv om mye ble lagt på oljemaleriets premisser, avspeiles tidens utvikling også i akvarellmaleriet.
Utviklingen av engelsk akvarellkunst fra 1800-tallets inngang til siste halvdel av århundret var ganske iøyenfallende. Den gikk fra sindige fremstillinger av engelske landskaper og pittoreske bilder fra dannelsesreiser i Frankrike og Italia, til en akvarellkunst som sprikte i alle retninger. Det var skildringer fra den nære Orient, men også fra India, Kina og Australia. Den åndelige motivasjon var også mangefasettert, selv om de ihvertfall frem til rundt 1830 kan puttes i sekkebetegnelsen romantikken. Det er nok å sammenligne bildene av Thomas Girtin og William Blake for å se romsligheten i dette begrepet. Etter at Victoria ble dronning i 1837 vokste det frem også en moralistisk kunst, som var langt mer uttalt i England enn for eksempel i Frankrike. Den var ofte anekdotisk, og sank ikke sjelden ned i det sentimentale. Kunsten skulle tjene mange formål, og mange skranker skulle rives. Det oppstod flere malerfelllesskap med programmatisk innhold, og noen ble til viktige kunstretninger som gikk ut over England, som pre-rafaelittene. Dette gjør 1800-tallet til en spennende tid kunstnerisk sett, og selv om mye ble lagt på oljemaleriets premisser, avspeiles tidens utvikling også i akvarellmaleriet.