Akvarellmaleriet i Norge har aldri hatt den posisjon som selvstendig kunstnerisk uttrykk som en finner det i England, eller endog i vårt naboland, Sverige. Vi har aldri hatt en Zorn eller en Carl Larson, som gjorde akvarellen populær på bred basis. Det nærmeste måtte i så fall være Th. Kittilsen ,men han står nok først og fremst frem som den store tegneren. Dessuten er mange av akvarellene hans egentlig utført i blandingsteknikk, hvor det ved siden av akvarellfarger er benyttet pastell eller kull, slik en kan se det i bildet av de tre hoppende ekorn fra 1903, kalt Vinterkveld, eller i bildet med en ensomme tiur i toppen av en gran, kjent som Det sner og sner (1903). Det betyr selvsagt ikke at det ikke har blitt malt akvareller av høy kunstnerisk kvalitet. Mange kunstnere har også malt akvareller i perioder eller gjennom hele karrieren som en integrert del av sitt kunstneriske uttrykk, men disse verkene har ofte vært lite tilgjengelige gjennom utstillinger eller som gjengivelser i bøker. Det er oljemaleriene og i de senere år, akrylmaleriet som er blitt båret frem som det bærende kunstuttrykket. Dette speiles også i prisene på kunstmarkedet.
Peter Anker er kanskje den første nordmann som benyttet akvarell og gouache i en større utstrekning. Han ble født i Fredrikshald (Halden) i juli 1744. Familien var av kjøpmannstanden, og ganske velhavende, og etter utdannelse i Norge, ble han og brødrene sendt utenlands i perioden 1760-65. Han ble konsul i Hull og senere generalkonsul i London. Samtidig var han svært interessert i de tekniske fremskritt som ble gjort i England på denne tiden. Det var nok under årene i England han lærte akvarellen å kjenne, og teknikken med å blande akvarell og bodycolour (gouache) som jo ble en del benyttet av engelske kunstnere på denne tiden.
I 1786 ble Anker utnevnt til guvernør for den dansk-norske kolonien Trankebar (dagens Tarangambadi) i India. Han holdt stillingen til 1806 da han søkte avskjed. Det var i sin tid i Trankebar at Anker malte en hel del arbeider i akvarell og gouache med forbausende høy kvalitet. De er gjort i den topografiske tradisjon som var vanlig i tidlig engelsk akvarell, men arbeidene har også en kunstnerisk intensjon og kvalitet. Ved siden av dette utførte han også kart, som ble akvarellert. I 1878 ble Ankers arbeider donert til Etnografisk museum i Oslo, sammen med andre arbeider av andre kunstnere, tilsammen 122 blad. Blant de andre kunstnere er Jon Gantz, som en tid var ansatt av East India Company. Han malte også prospekter i akvarell og gouache, og hadde også et litografisk verksted i Madras. Teknisk sett var de to til tider nokså like, men Ankers bilder er vanligvis noe mer likefremme og enkle i komposisjonen. Gantz Indiabilder er fra 1800 til rundt 1803, mens Ankers bilder går tilbake til 1789 og frem til 1804. Hvorvidt de to malte sammen, eller utvekslet erfaringer, vet jeg ikke, men i noen av bildene nærmer Anker seg uttrykket og den mørke koloritten til flere av Gantz`s arbeider.
I 1808 bosatte Anker seg i Christiania. Hvorvidt han dyrket malingen også etter hjemkomsten til Norge, har jeg ikke funnet ut av i den sparsommelige litteraturen om hans kunstnerskap. Anker døde i 1832, og ble gravlagt ved Moss.
I 1786 ble Anker utnevnt til guvernør for den dansk-norske kolonien Trankebar (dagens Tarangambadi) i India. Han holdt stillingen til 1806 da han søkte avskjed. Det var i sin tid i Trankebar at Anker malte en hel del arbeider i akvarell og gouache med forbausende høy kvalitet. De er gjort i den topografiske tradisjon som var vanlig i tidlig engelsk akvarell, men arbeidene har også en kunstnerisk intensjon og kvalitet. Ved siden av dette utførte han også kart, som ble akvarellert. I 1878 ble Ankers arbeider donert til Etnografisk museum i Oslo, sammen med andre arbeider av andre kunstnere, tilsammen 122 blad. Blant de andre kunstnere er Jon Gantz, som en tid var ansatt av East India Company. Han malte også prospekter i akvarell og gouache, og hadde også et litografisk verksted i Madras. Teknisk sett var de to til tider nokså like, men Ankers bilder er vanligvis noe mer likefremme og enkle i komposisjonen. Gantz Indiabilder er fra 1800 til rundt 1803, mens Ankers bilder går tilbake til 1789 og frem til 1804. Hvorvidt de to malte sammen, eller utvekslet erfaringer, vet jeg ikke, men i noen av bildene nærmer Anker seg uttrykket og den mørke koloritten til flere av Gantz`s arbeider.
I 1808 bosatte Anker seg i Christiania. Hvorvidt han dyrket malingen også etter hjemkomsten til Norge, har jeg ikke funnet ut av i den sparsommelige litteraturen om hans kunstnerskap. Anker døde i 1832, og ble gravlagt ved Moss.
Heinrich August Grosch ble født i Lübeck i 1763, og skjønt tysk av fødsel, ble han ganske sentral for fremveksten av norsk kunst. Rent kunstnerisk er han nok mest kjent for sine grafiske blad, men arbeidet også i olje og akvarell. I 1790 flyttet han til København for å studere landskapsmaleri og kobberstikk ved akademiet. Han malte på denne tid en rekke akvareller, og hadde i påfølgende år flere utstillinger.
I 1810 dro han til Norge, en reise som ifølge Rolf Thommessen i Norsk billedkunst (1904) skyldes "datidens sværmeri for den norske natur," og bosatte seg fast her i 1811 eller 1812, kildene er noe uenige, men de fleste nevner 1811. Han slo seg ned i Fredrikshald, dagens Halden, men flyttet videre inn til Christiania (Oslo) i 1815 (Salmonsen Bnd XX, 1920) eller 1817 (Norges kunsthistorie bnd 4, 1981). Før Grosch kom til Norge, hadde han allerede utført akvatintetsninger av norske landskaper etter andres forlegg. Nå kunne han tegne forleggene selv. Som akvarellmaler står han trygt i den klassiske stilen, hvor fargene spiller en underordnet rolle. Det iaktatte motiv var underordnet intellektet, og får derfor lett en viss stivhet i uttrykket. En årsak til det, var at han alltid hadde gravstikken i minnet. Akvarellene og tegningene var først og fremst forlegg, og var utformet med tanke på gravstikkens tekniske begrensninger. Bildene kan deles i to grupper, de topografiske fremstillinger, og de rene fantasilandskaper, og er således helt på linje med engelsk akvarellmaleri på slutten av 1700-tallet.
I 1810 dro han til Norge, en reise som ifølge Rolf Thommessen i Norsk billedkunst (1904) skyldes "datidens sværmeri for den norske natur," og bosatte seg fast her i 1811 eller 1812, kildene er noe uenige, men de fleste nevner 1811. Han slo seg ned i Fredrikshald, dagens Halden, men flyttet videre inn til Christiania (Oslo) i 1815 (Salmonsen Bnd XX, 1920) eller 1817 (Norges kunsthistorie bnd 4, 1981). Før Grosch kom til Norge, hadde han allerede utført akvatintetsninger av norske landskaper etter andres forlegg. Nå kunne han tegne forleggene selv. Som akvarellmaler står han trygt i den klassiske stilen, hvor fargene spiller en underordnet rolle. Det iaktatte motiv var underordnet intellektet, og får derfor lett en viss stivhet i uttrykket. En årsak til det, var at han alltid hadde gravstikken i minnet. Akvarellene og tegningene var først og fremst forlegg, og var utformet med tanke på gravstikkens tekniske begrensninger. Bildene kan deles i to grupper, de topografiske fremstillinger, og de rene fantasilandskaper, og er således helt på linje med engelsk akvarellmaleri på slutten av 1700-tallet.
I 1818, samme år som landets første offentlige kunstutstilling gikk av stabelen i Christiania, var Grosch medstifter av Den foreløbige Tegneskole, som i 1822 skiftet navn til Den kongelige Tegne og kunstskole i Christiania, og endelig til Den kongelige Tegneskole i 1869. Han ble ansatt i 1819 og virket der frem til han gikk av i 1840, nær 78 år gammel. Dette, sammen med hans planlagte mappe med prospekter fra Norge; "Malerisk Rejse gennem Norge", som kom i en amputert form fra 1821, var nok Grosch`s vesentligste bidrag for utviklingen av en nasjonal kunst. Hans noe naivt sette motiver i blyant, penn og akvarell ble omsatt til streketsninger og akvatinter, og viste vei for andre hvilket vell av muligheter det lå i den norske natur.
Av disse andre var dansken Johannes Flintoe (1787-1870) en som fikk en nøkkelstilling i utviklingen av norsk kunst. Hans far var opprinnelig norsk, men Johannes ble født og døde i København, hvor han også fikk sin utdannelse. Han gikk et par år på kunstakademiet og etter endt læretid jobben han som dekorasjonsmaler. Etter en tid i militæret ankom Flintoe Christiania i 1811, samme år som Grosch. I 1819 ble han lærer ved Tegneskolen, og holdt stilling der til 1851, hvoretter han reiste hjem til København. I årene 1819 til 1825 reiste Flintoe rundt i Norge, blant annet i Telemark, og ble en av de tidlige skildrere av det norske høyfjellet. Flintoe malte mange skisser og studier i akvarell. Dette var alt fra draktstudier til landskaper. Studiene ble bearbeidet til et betydelig antall gouacher, og utgjør en vesentlig del av hans kunstnerskap. Disse ble vist ved to større utstillinger, den første ved Tegneskolens utstilling i 1820, og dernest stilte han ut Norske Prospekter i Christiania og København i 1835. Disse fikk stor oppmerksomhet, og bildene ble viktige for de yngre norske kunstnere som Dahl, Gude og Tiedemann.
Flintoes arbeider, spesielt prospektene i gouache, er bygget på 1700 tallets estetikk og formfølelse. De kan kan lett sees som sene representanter for "the picturesque movement", definert av blant andre av engelskmannen William Gelpin allerede i 1768. Dette utartet seg til en forenkling og idealisering av visse typer motiver som ble ansett som interessante og behagelige, altså "pittoreske". Men Flintoe er også påvirket av den topografiske tradisjonen, som søker å gi en nøyaktig beskrivelse av egnen, og i de forskjellige bilder vil en se en viss fluktuasjon mellom disse to retningene. Typisk nok vil akvarellene og tusjlaveringene oppleves som mer spontane og gi følelse av direkte observasjon, som i laveringen Lørdagsfrieri.
Av norskfødte kunstnere som arbeidet med norske motiver i akvarell, er Johan Friedrich Leonhard Dreier blant de tidligste. Han ble født i Trondheim i 1775, og hans far drev et malerverksted. Dreier var ikke så interessert i å drive verkstedet, men satte seg som mål å være fri kunstner. Noen akademisk utdannelse fikk han ikke, og bildene hans er ikke så teknisk sterke, spesielt figurbildene. Men han var allikevel viktig i den tidlige norske kunsthistorien idet han inspirerte og forberedte grunnen til kunstnere etter ham. Dreier malte prospekter i akvarell og gouache, og det er registrert hele 220 slike bilder i hans produksjon. Like viktig er de draktstudier han foretok fra rundt 1796 og fremover. Disse ble benyttet som illustrasjoner i flere utenlandske reiseberetninger, blant annet av Edward C. Clarke som utgav en bok i London i 1819. Andre av Dreiers akvareller av folkedrakter ble benyttet som forlegg for litografier. Mange av originalbildene av Dreiers draktstudier er gått tapt, og kjennes bare gjennom litografiene. Dreier slo seg senere ned i Bergen, hvor han gav tegneundervisning. Blant hans elever var Johan Christian Dahl.
Dahl ble født i Bergen i 1788 og døde i Dresden, 1857. Han er kalt det norske landskapsmaleriets far, og har en velfortjent, ruvende plass i norsk kunsthistorie, skjønt tidligere tiders forfattere kunne være noe panegyriske i sin behandling av Dahl. I Det Nye Norges Malerkunst, publisert i 1904, skrev Andereas Aubert blant annet: "Fra Dresden, hvor Dahl var bosat til sin død i 57, opfyldte vor geniale landsmand sin statsborgerpligt over for fædrelandet med en utholdende troskap, som ikke kunde være større, om han retslig hadde vært borger av den norske stat". Det som står fast, er at Dahl er blant de tidligste norske kunstnere med bred europeisk anerkjennelse, og som teknisk sett var blant de fremste.
Dahl ble altså født i Bergen i 1788 i trange kår. Hans kunstneriske talenter ble tidlig oppfanget, han fikk tegneundervisning hos Dreier, og kom i lære hos den bergenske malermester J. G. Müller. I 1811 fikk han muligheten til å studere ved akademiet i København, som nå riktignok var inne i en bølgedal, flere av de viktigste lærerne var borte, og det ble ikke undervist i maleri på den tiden Dahl var der. Allikevel hadde oppholdet betydning for Dahl. Her fikk han anledning til å studere tidlige hollandske mestre som Jacob van Ruisdael og Allaert van Everdingen, og han begynte å studere etter naturen. Dahl laget mengdevis av tegninger, laveringer og akvareller fra det danske omland, det er prospekter fra Hillerød, Øresund, av Roskildes domkirke og en fin trestudie fra Dyrehaven, gjort i 1814 med sepia og lavering. Av danske kunstnere fikk spesielt Jens Juel betydning for Dahl. Dette gjaldt ifølge Magne Malmanger motivvalg, disposisjon, fargesyn og selve oppfatningen av landskapet (Norges kunsthist. bnd4). Ved siden av studier etter naturen, kopierte Dahl gamle mestere, særlig dem han anså som viktige for å tolke det norske landskap. Fra 1818 dro Dahl på flere studieturer rundt om i Europa, først til Tyskland, hvor han besøkte Berlin og ikke minst Dresden, som skulle bli hans hjemby. I 1820 og 1821 gjennomførte han en Italiatur hvor han malte en mengde prospekter og studier i akvarell og lavering.
Dahl ble altså født i Bergen i 1788 i trange kår. Hans kunstneriske talenter ble tidlig oppfanget, han fikk tegneundervisning hos Dreier, og kom i lære hos den bergenske malermester J. G. Müller. I 1811 fikk han muligheten til å studere ved akademiet i København, som nå riktignok var inne i en bølgedal, flere av de viktigste lærerne var borte, og det ble ikke undervist i maleri på den tiden Dahl var der. Allikevel hadde oppholdet betydning for Dahl. Her fikk han anledning til å studere tidlige hollandske mestre som Jacob van Ruisdael og Allaert van Everdingen, og han begynte å studere etter naturen. Dahl laget mengdevis av tegninger, laveringer og akvareller fra det danske omland, det er prospekter fra Hillerød, Øresund, av Roskildes domkirke og en fin trestudie fra Dyrehaven, gjort i 1814 med sepia og lavering. Av danske kunstnere fikk spesielt Jens Juel betydning for Dahl. Dette gjaldt ifølge Magne Malmanger motivvalg, disposisjon, fargesyn og selve oppfatningen av landskapet (Norges kunsthist. bnd4). Ved siden av studier etter naturen, kopierte Dahl gamle mestere, særlig dem han anså som viktige for å tolke det norske landskap. Fra 1818 dro Dahl på flere studieturer rundt om i Europa, først til Tyskland, hvor han besøkte Berlin og ikke minst Dresden, som skulle bli hans hjemby. I 1820 og 1821 gjennomførte han en Italiatur hvor han malte en mengde prospekter og studier i akvarell og lavering.
Disse veksler mellom tradisjonelle prospekter, som nærmest er å betrakte som forsiktig akvarellerte blyanttegninger, og mer saftige akvareller hvor han modellerer med farge, og tegner formene med penselen. Han kunne også gjøre flere versjoner av samme motiv, eller male dem fra forskjellige utsiktspunkter. Andre bilder er nærstudier og små komposisjoner av mennesker og båter, som den fine studien av båter ved stranden ved Castellammare han gjorde i september 1820.
I 1826 gjennomførte Dahl sin første reise til Norge etter at han forlot landet i 1811. Det skulle bli fem slike studieturer, den siste i 1850. De mange studier og tegninger fra disse turene transformerte han til store atelierbilder i olje, og befestet gjennom dem sin plass i kunsthistorien.
Dahl står som en av skaperne av nasjonalromantikken, men takket være alle naturstudiene, som han etterhvert også malte i olje, står han også realismen nær. I det hele tatt er kunstnerskapet til Dahl ganske rikt, hvor man finner mange impulser, fra barokken til samtidens friluftsmaleri, som særlig ble dyrket av engelskmennene, og som Dahl hadde godt kjennskap til. Det er påpekt en dualisme i Dahls kunst nettopp her, mellom natur og tradisjon. Og Dahl selv hadde en ganske bevisst holdning til problemstillingen. Det var det ferdige bilder som avspeilet kunstnerens intensjoner, og et ferdig bilde var ikke en studie. Det skulle vise at man hadde studert naturen, men landskapsbildet skulle løftes opp et nivå, hvor det poetiske og karakteristiske i motivet var forsterket slik at det kunne virke oppbyggelig på betrakteren. Det ferdige bilde var med andre ord resultat av en åndelig prosess, en foredling av den rå natur. Her er Dahl på linje med Claude Lorrain, og det er nevnt at i de dagboksnotater Dahl gjorde under sin Tysklandsreise i 1818, er Claude Lorraines navn det eneste av de fremmede kunstnernavn som er riktig stavet. Denne romantiske innstillingen er med på å gjøre de store atelierarbeidene ganske tidstypiske. Men studiene er mindre pretensiøse, og kan være ganske løsrevet fra den tidstypiske stil, som den friske akvarellen fra Teplitz i Böhmen, malt i 1819. Den er betydelig vanskeligere å datere ut ifra teknikk og komposisjon , selv om en kanskje kan få et hint med staffasjetrærne på venstre side. Hadde han ikke malt dem, og istedet kuttet bildekanten noe mot den røde bygningen i bakgrunnen, ville han fått en åpen og moderne komposisjon med en mengde horisontale og diagonale linjer dannet mer ved bruk av lokalfarge og valør, enn ved de tegnede linjer. Nå er forøvrig det diagonale rom et av de momenter Dahl lærte ved studiet av de hollandske mestere, og benyttet flittig i sine malerier.
Dessverre er det få reproduksjoner av Dahls akvareller og laveringer i farger. Den beste kilden er fremdeles katalogen fra Nasjonalgalleriets jubileumsutstilling av Dahls tegninger og akvareller i 1957, hvor de fleste er avbildet i svart/hvitt. En annen god kilde til Dahls kunstnerskap er katalogen fra jubileumsutstillingen i Nasjonalgalleriet og Bergen Billedgalleri i 1988. Men her er oljemaleriene vektlagt til fordel for tegninger og akvareller.
I 1826 gjennomførte Dahl sin første reise til Norge etter at han forlot landet i 1811. Det skulle bli fem slike studieturer, den siste i 1850. De mange studier og tegninger fra disse turene transformerte han til store atelierbilder i olje, og befestet gjennom dem sin plass i kunsthistorien.
Dahl står som en av skaperne av nasjonalromantikken, men takket være alle naturstudiene, som han etterhvert også malte i olje, står han også realismen nær. I det hele tatt er kunstnerskapet til Dahl ganske rikt, hvor man finner mange impulser, fra barokken til samtidens friluftsmaleri, som særlig ble dyrket av engelskmennene, og som Dahl hadde godt kjennskap til. Det er påpekt en dualisme i Dahls kunst nettopp her, mellom natur og tradisjon. Og Dahl selv hadde en ganske bevisst holdning til problemstillingen. Det var det ferdige bilder som avspeilet kunstnerens intensjoner, og et ferdig bilde var ikke en studie. Det skulle vise at man hadde studert naturen, men landskapsbildet skulle løftes opp et nivå, hvor det poetiske og karakteristiske i motivet var forsterket slik at det kunne virke oppbyggelig på betrakteren. Det ferdige bilde var med andre ord resultat av en åndelig prosess, en foredling av den rå natur. Her er Dahl på linje med Claude Lorrain, og det er nevnt at i de dagboksnotater Dahl gjorde under sin Tysklandsreise i 1818, er Claude Lorraines navn det eneste av de fremmede kunstnernavn som er riktig stavet. Denne romantiske innstillingen er med på å gjøre de store atelierarbeidene ganske tidstypiske. Men studiene er mindre pretensiøse, og kan være ganske løsrevet fra den tidstypiske stil, som den friske akvarellen fra Teplitz i Böhmen, malt i 1819. Den er betydelig vanskeligere å datere ut ifra teknikk og komposisjon , selv om en kanskje kan få et hint med staffasjetrærne på venstre side. Hadde han ikke malt dem, og istedet kuttet bildekanten noe mot den røde bygningen i bakgrunnen, ville han fått en åpen og moderne komposisjon med en mengde horisontale og diagonale linjer dannet mer ved bruk av lokalfarge og valør, enn ved de tegnede linjer. Nå er forøvrig det diagonale rom et av de momenter Dahl lærte ved studiet av de hollandske mestere, og benyttet flittig i sine malerier.
Dessverre er det få reproduksjoner av Dahls akvareller og laveringer i farger. Den beste kilden er fremdeles katalogen fra Nasjonalgalleriets jubileumsutstilling av Dahls tegninger og akvareller i 1957, hvor de fleste er avbildet i svart/hvitt. En annen god kilde til Dahls kunstnerskap er katalogen fra jubileumsutstillingen i Nasjonalgalleriet og Bergen Billedgalleri i 1988. Men her er oljemaleriene vektlagt til fordel for tegninger og akvareller.
Samtidig med den akademisk rettede kunst vokste det ute i Europa, og spesielt i England frem en understrøm av amatørmalere. Akvarellmaling ble ansett som en passende syssel for kvinner i velhavende og dannede hjem, og jeg kan ikke holde meg for å gjenta et sitat av Joseph Wright of Derby han lot falle i 1795 på akvarellmaleriets vegne: "Better adapted to the amusement of ladies than the pursuit of an artist". Men samtidig vokste det også frem en ny aktivitet: turisme. Man foretok dannelsesreiser til Italia og ellers på kontinentet, og fra begynnelsen av 1800-tallet kom det også et økende antall engelske fotturister til Norge. I forbindelse med disse reisene var det ikke uvanlig å føre dagbøker, og man tegnet de stedene man besøkte. Etter at Reeves & Son hadde lansert ferdige akvarellfarger i skrin i forskjellige størrelser fra 1781, ble det også lett å ta med seg et fargeskrin og male prospekter i akvarell. Disse bildene ble ikke sett på som kunst, men prospekter som viste hva man hadde sett, og som senere kunne gi grunnlag for dannede konversasjoner. I Norge var det på slutten av 1700-tallet og de første par tiår av 1800 ikke noe særlig grunnlag for slike aktiviteter. Å reise rundt for å se på fossefall ble ansett som nokså formålsløst, og de finere fruer og frøkener bedrev andre aktiviteter, som brodering, silhuettklipping eller å lage kniplinger. Men det fantes spredte tilløp til kontinentale vaner. Catharina Hermine Kølle var på flere måter en pioner i sin samtid. Hun kom fra solide familier både fra far og morssiden. Hennes far, Kristian Kølle, var sønn av kanselliråd Jens Kølle, og moren, Elisabreth Monrad, var datter av sogneprest Jørgen Herman Monrad i Eidanger, som dengang omfattet Østre-Porsgrunn og Slemdal, dagens Siljan. Catharinas far var utdannet teolog, og hun selv ble født på Snarøen ved Asker februar 1788. Catharina opphold seg en tid i Christiania hvor hun lærte å sy, brodere og kniple. I 1803 flyttet familien til Kopervik, og i 1807 til Ulvik. Faren døde i 1814, og Christina og sine to søstre bodde sammen på gården Holmen. Ved siden av gårdsbruk, fikk de inntekter ved finere håndarbeide. Det var etter farens død at Catharina fikk slik utferdstrang, tegne og male hadde hun gjort helt siden tiden fra Snarøen. Hun er regnet som Norges første kvinnelige fotturist, men det var ikke bare i Norge hun vandret. Også på kontinentet vandret hun rundt. Hele veien malte hun akvareller som må kalles naive pittoresker. Hun malte prospekter av byer, bygninger, fosser og landskaper, men hun malte også akvareller etter illustrasjoner hun fant i publikasjoner. Dette kunne være eksotiske motiver som gullfiske i Guinea.
Teknikken hun benyttet var stort sett lik i alle de 250 akvarellene hun har etterlatt seg. Det var en klar tegning som så ble malt i akvarell. Fargene varierte fra transparent til nokså opakt i detaljene. Uttrykket er naivt og dekorativt med utpreget flatevirkning. Noe luftperspektiv er det sjelden tale om, også kunnskapen om linjeperspektivet er begrenset. Et annet naivt trekk ved Kølles akvareller er detaljrikdommen. Trærne er ikke behandlet som masser, men ønsker å male hvert enkelt blad i trekronene. Kanskje en påvirkning fra broderiet? Fargebruken er for det meste lokalfarger og det er lite bruk av skygger som en modellerende faktor. Akvarellen fra Skien er ganske typisk for hennes malestil. Med bittesmå fargeavsetninger er trærnes blader malt ett for ett, fargen er er like sterk innover i billedrommet og lyset er ganske flatt.
Når man først er i Skien, kan en jo nevne en annen som dyrket maling som fritidssyssel, kanskje med det mål å bli en utdannet kunster. Jeg tenker her på Henrik Ibsen (1828-1906). Han ble født i Skien hvor begge foreldrene kom fra borgerskapets øvre sjikt, de såkalte patrisierfamilier. Imidlertid fikk Henrik Ibsens far økonomiske vanskeligheter, og de flyttet til gården Venstøp utenfor Skien, idag kalt Ibsen-Venstøp. Både Henrik og søsknene var kulturelt interesserte og fulle av skapertrang. Henrik begynte tidlig å vise anlegg for tegning. Boye Ording skrev i Fædrelandet i 1878:" Der tør endnu være i nogens eie et eller andet af de Billider, som han med simple Vandfarver malede af Landstederne om hans fødeby, f.Ex. Fossum Jernverk med sine maleriske, romantiske Omgivelser, hvortil der var udsigt fra den Gaard, hvor Ibsens Forældre den gang boede". Henrik Ibsen malte både i akvarell og olje. Han fikk noe undervisning av landskapsmaleren Mikkel Mandt (1822-1882) fra Eidsborg, Telemark. Han hadde vært elev av Flintoe, og i årene 1842-43 underviste Mandt i maling i Skien. Ibsen malte enkelte bilder i olje med sterk påvirkning av denne.
Ibsen fortsatte å tegne og male i ledige stunder også etter at han begynte som apotekerlærling i Grimstad i 1844, og var vist stadig å se på en fjellknatt, Vestre Varden, med malersakene sine. Samtidig skrev jo Ibsen på debutverket Catalina, og han la etterhvert bort malersakene. Men under en studiereise til Vestlandet i 1862-63 for å studere folkeliv og folkeminner, malte han en del bilder i akvarell. Det er Vøringsfossen, og fjordlandskaper i Hardanger. Ibsens akvareller fra denne turen er i naturen lik Kølles. Det er prospekter utført av en reisende. Enkelt sett, men han har gitt motivene en mer malerisk behandling. Fargene harmoniserer bedre, og landskapet er modellert med lys og skygge. Ibsen kjenner også til luftperspektivet, noe som gir dybde i bildene.
Paul Sohnwaldt Linaae er ikke blant de mest kjente kunstnere, men ikke desto mindre interessant, blant annet fordi han hadde en skolering som var ulik de fleste andre norske kunstnere på første halvdel av 1800-tallet. Linaae ble født i Langesund, Telemark, 31. desember 1791. Langesund, som var tollsted, og på slutten av 1500-tallet hadde hatt landets største eksporthavn for trelast, var en strategisk viktig sjøfartsby, og Linaae utdannet seg til sjøkaptein. I 1813 begynte han med forretninger. I 1816 hadde han et opphold i England og Skottland, og studerte akvarellmaling i Edinburgh, som ble utdypet ved et besøk i England i 1823. I 1824 giftet Linaae seg, drev med trelasthandel og eide to skip, men under nedgangstidene be han tvunget til å selge. Etter 1826 var han på kunstakademiet i Stockholm, og bodde i byen i ti år. Her fikk han i oppdrag av kronprins Oscar å male den svenske orlogsflåten. Han var med på akademiets kollektivutstillinger i 1831 og 1836.
Linaae arbeidet helst med akvarell, etter engelsk maner, og særlig de tidlige arbeider er typisk engelske i sin behandling av billedelementene. Et godt eksempel, uten at den kan kalles tidlig, er den gjengitte akvarellen av Langesund fra 1858.
Linaae arbeidet helst med akvarell, etter engelsk maner, og særlig de tidlige arbeider er typisk engelske i sin behandling av billedelementene. Et godt eksempel, uten at den kan kalles tidlig, er den gjengitte akvarellen av Langesund fra 1858.
Linaae malte mange prospekter fra Norge, spesielt fra Telemark, men også fra Gudbrandsdalen, Romsdalen og Nord-Norge. En akvarell av Borgestadholmen mellom Skien og Porsgrunn, malt i 1861, skiller seg ut fra det elegante prospektet av Langesund ved sin mer pirkete malestil. Også elementer i komposisjonen, som trærne i forgrunnen, og den kjølige koloritten gjør at dette bildet virker mer provinsielt og bygget over eldre prinsipper i landskapskunsten. Dette kan være et degenarsjonstegn som skyldes kunstnerisk isolasjon. Linaae bodde på den tiden i Porsgrunn, og døde der i 1866.
I 2010 mottok Porsgrunnsmuseene 9 akvareller av Linaae i testamentarisk gave.
I 2010 mottok Porsgrunnsmuseene 9 akvareller av Linaae i testamentarisk gave.
Adolph Tiedemann (1814 Mandal-1876 Christiania) er mester for en av nasjonalromantikkens absolutte ikoner, Brudeferden i Hardanger. Tiedemann studerte ved akademiet i København fra 1832 og ved akademiet i Düsseldorf i årene 1837-41. Senere samme år gjennomførte han en Italiareise.
Tiedemann studerte altså ved akademiet i Düsseldorf, som på denne tid var en av de mest avanserte i Europa. Wilhelm von Schadow ble akademiets direktør i 1826, og skjønt han selv var nasarener og hadde dype røtter i den tysk-romerske idealistiske tradisjon, stilte han seg ganske fri fra dette når det gjaldt akademiets undervisning i malerfaget og pedagogikk. Under Schadows ledelse løsrev han undervisningen fra den ensidige konsentrasjon om tegningen som en fant på de andre akademiene. Her dyrket man oljemaleriets tekniske sider, og man fremelsket en dyp og varm fargeklang. Dette var et brudd med den idealistiske tradisjon. Etter en stund gikk man også til det skritt å opprette en egen malerklasse under Johan Wilhelm Schirmer spesielt rettet mot landskapsmaleriet.
Etter studiene i Düsselddorf dro Tiedemann videre til Munchen deretter til Roma. I 1842 var han i Norge, men reiste tilbake til Düsseldorf i 1845. På denne tiden var genremaleriet i sterk utvikling med påvirkning av engelsk maleri, som David Wilkie. Etter noen tid begynte Tiedemann å interessere seg for denne retningen, og studiemateriale for Tiedemanns folkelivsskildringer en finner mange tegninger og akvareller. De spenner over studier av folkedrakter til landskapskisser.
Tiedemann studerte altså ved akademiet i Düsseldorf, som på denne tid var en av de mest avanserte i Europa. Wilhelm von Schadow ble akademiets direktør i 1826, og skjønt han selv var nasarener og hadde dype røtter i den tysk-romerske idealistiske tradisjon, stilte han seg ganske fri fra dette når det gjaldt akademiets undervisning i malerfaget og pedagogikk. Under Schadows ledelse løsrev han undervisningen fra den ensidige konsentrasjon om tegningen som en fant på de andre akademiene. Her dyrket man oljemaleriets tekniske sider, og man fremelsket en dyp og varm fargeklang. Dette var et brudd med den idealistiske tradisjon. Etter en stund gikk man også til det skritt å opprette en egen malerklasse under Johan Wilhelm Schirmer spesielt rettet mot landskapsmaleriet.
Etter studiene i Düsselddorf dro Tiedemann videre til Munchen deretter til Roma. I 1842 var han i Norge, men reiste tilbake til Düsseldorf i 1845. På denne tiden var genremaleriet i sterk utvikling med påvirkning av engelsk maleri, som David Wilkie. Etter noen tid begynte Tiedemann å interessere seg for denne retningen, og studiemateriale for Tiedemanns folkelivsskildringer en finner mange tegninger og akvareller. De spenner over studier av folkedrakter til landskapskisser.
Disse kunne være nærstudier av trær og bygninger, som den akvarellerte tegningen fra 1843, Hagestad prestegård i Ulvik, eller panoramaer som akvarellen Fra Utmellem, utført i 1852. Fargebruken i disse arbeidene står i stor kontrast til det uttrykket en finner i Tiedemanns oljemalerier. Nå var det ikke landskapsmaleriet i seg selv heller som opptok Tidemann, men personskildringene, slik de fremtrer i akvarellen Katekisasjon fra 1845, som nesten kan sees på som en studie for Haugianerne, malt i 1852. Tiedemann så nok ikke på akvarellen som medium for selvstendige verk, men en kilde han kunne benytte for sine oljemalerier, eller også muligens som forlegg for trykk. I alle fall finnes i hvert fall Katekisasjon også som litografi.
Ganske annerledes friske virker de mange akvareller av Hans Fredrik Gude (1825-1903. Det var denne som malte landskapet i Brudeferden i Hardanger, og var en av de fremste nasjonalromantikere.
Gude fikk undervisning av Johannes Flintoe, og gikk deretter på Tegneskolen i Christiania, Bare 16 år gammel dro han i 1841 til Düsseldorf og fikk privat undervisning et års tid før han ble innrullert i akademiet med det forsett å bli historiemaler. Men Gude har berettet at han allerede i guttedagene var begeistret for Flintoes landskaper i gouache, og i Düsseldorf kom han i kontakt med landskapsmaleren Andreas Achenbach. På akademiet endte han i landskapsklassen til Johan Wilhelm Schirmer, som var ganske forskjellig fra Achenbach. Schirmer var avmålt og idealiserende i sine landskaper, og mye av undervisningen bestod av kopiering av forlegg med svartkritt, gjerne italienske motiver. Achenbach var mer voldsom i sine bilder, det var dype fargeklanger, kontraster mellom mørke og lys, bildene kunne ha en lav horisont med en høy himmel av forrevne skyer, ikke ulikt gamle hollandske mestere. Dette stod Gude betydelig nærmere enn Schirmers historiske landskaper. Men Schirmer hadde også studert naturen mer direkte, og det var disse erfaringene Gude trakk veksler på. Også en tredje tysk kunstner fikk innflytelse på Gude, det var historiemaleren Carl Friedrich Lessing, som også malte romantiske landskaper.
Gude fikk undervisning av Johannes Flintoe, og gikk deretter på Tegneskolen i Christiania, Bare 16 år gammel dro han i 1841 til Düsseldorf og fikk privat undervisning et års tid før han ble innrullert i akademiet med det forsett å bli historiemaler. Men Gude har berettet at han allerede i guttedagene var begeistret for Flintoes landskaper i gouache, og i Düsseldorf kom han i kontakt med landskapsmaleren Andreas Achenbach. På akademiet endte han i landskapsklassen til Johan Wilhelm Schirmer, som var ganske forskjellig fra Achenbach. Schirmer var avmålt og idealiserende i sine landskaper, og mye av undervisningen bestod av kopiering av forlegg med svartkritt, gjerne italienske motiver. Achenbach var mer voldsom i sine bilder, det var dype fargeklanger, kontraster mellom mørke og lys, bildene kunne ha en lav horisont med en høy himmel av forrevne skyer, ikke ulikt gamle hollandske mestere. Dette stod Gude betydelig nærmere enn Schirmers historiske landskaper. Men Schirmer hadde også studert naturen mer direkte, og det var disse erfaringene Gude trakk veksler på. Også en tredje tysk kunstner fikk innflytelse på Gude, det var historiemaleren Carl Friedrich Lessing, som også malte romantiske landskaper.
Selv om Gude er en våre store nasjonalromantikere, står en del av kunsten hans, kanskje spesielt i akvarellene, i skjæringspunktet mellom romantikk og realisme, mellom poesi og virkelighet. Gudes viktigste arbeider ble nok utført i olje, men han malte også et betydelig antall akvareller, hvorav mange er blitt omsatt på auksjoner de senere år. Dette er fullblods akvareller, med mye større oppmerksomhet på akvarell som medium, enn hva en ser hos Dahl og Tiedemand. Uansett om de er ment som studiemateriale, står de trygt på egne ben som selvstendige verk.