Iblant kan man gjøre de mest interessante bekjentskaper gjennom de rene tilfeldigheter. Som da jeg for et par dager siden syklet hjem med en nordvestlig bris i luggen, og solen skinte skarpt fra en nær skyfri himmel med en farge av- ja det var i grunnen det som opptok tankene mine. Hva slags blåfarge hadde himmelen i dag? Tanken ble ikke tenkt ut, for i det samme passerte jeg et Fretex-utsalg, og det slo meg at i dag finner jeg sikkert noe spennende der. Jeg liker å følge innskytelser, og styrte derfor sykkelen mot inngangen. Det er i første rekke bokhyllene som tiltrekker, og lot øynene gli over bokryggene da blikket bråstoppet på en litt falmet bind. Umiskjennelig 1800-talls innbinding. Det viste seg å være et bind av "En målares anteckningar" av Egon Lundgren fra 1874. Boken duftet liflig av elde, og om ikke annet så var vignettegningen nok til å kjøpe boken. Men hvem var Egron Lundgren?
Av svenske akvarellmalere tenker de fleste nok på Anders Zorn og Carl Larson. To ganske forskjellige kunstnere både av type og uttrykk, men med stor popularitet. Men Lundgren er ihvertfall i Norge et mindre beskrevet blad. Like fullt var han en gang en ganske kjent og populær kunstner med ry langt ut over Skandinavia. Blant annet ble han høyt skattet i England.
Lundgren ble født 18. desember 1815 i Stockholm, og gikk på Akademiet der i årene 1835 til 1839. Senere studerte han under Leon Cogniet i Paris. Hans forsett var historiemaleriet, som på den tiden var det ypperste innen maleriet, og i olje selvsagt. Men Lundgren, som var en urolig sjel, dro videre. Han endte i Roma og ble med i kretsen av Skandinaviske kunstnere der. Her skjedde også et skifte i Lundgrens kunst, han begynte å male en del akvareller og laveringer ved siden av oljemaleriene. På denne tid, i 1841 og årene fremover var det nesten bare i England det fantes kunstnere som hadde akvarellen som sitt hoveduttrykk, og som også hadde utviklet det til et høyt teknisk og kunstnerisk nivå. Men Lundgrens første opphold i Roma ble ikke av lang varighet, han dro videre rundt i Italia, men kom ofte tilbake igjen. Fra 1842 til januar 1849 ser det ut til at han har Roma som sin base. I Mars 1849 ankommer han Marseille og drar derfra til Barcelona, Spania. I Mai ankommer han Granada, og han bor og arbeider i Syd-Spania frem til sommeren 1851. Og det var her han gikk over til å gjøre akvarellen til sitt hoveduttrykk. Anledningen "var noget udvortes" som Sigurd Müller beskriver det. Alle malersakene for oljemaleri ble stjålet fra ham, og det var ikke anledning til å skaffe nytt. Men det at han valgte akvarellen er med på å befeste ham som den svenske akvarellkunstens far. Historiemaleren er nå gått over til å skildre folkelivet i gatene, det er landskaper og det er sammenkomster med gitarspillere og dansere. Ennå maler han noen oljemalerier, men de er merkelig glatte i forhold til akvarellene. Lundgren er ingen stor psykolog i sine figurfremstillinger, og han sier om seg selv at han ikke ser særlig mer enn tingenes overflate. Og det er her akvarellene i stor grad redder kunstnerskapet. Han utvikler en akvarellstil med ledige strøk, forenkler til fordel for friskhet og setter ofte kraftige fargeaksentueringer inn i billedflaten, som påkaller oppmerksomheten. De inneholder ofte en oppløsthet som speiler til impresjonistene, og det er sjelden de når det stadiet som engelskmennene kaller " finished". Han benyttet flere teknikker.
I Indisk flicka, som ble malt under, eller etter Lundgrens Indiareise, benytter Lundgren en teknikk som ble mye benyttet av engelske akvarellmalere fra slutten av 1700-tallet. Over en undertegning, mest sannsynlig utført i blyant, tegnet han videre med tusj. Men i motsetning til den klassiske engelske metoden, som benyttet penn, ser det ut til at Lundgren har tegnet med en spiss pensel. Det er også et brudd med den eldste engelske skole, som hvilte tungt på selve tegningen, i den frie måte Lundgren maler på. Bakgrunnen er bare antydet, og behandlet som en masse, for å fremheve figuren. Kjolen og sjalet er malt først med en rekke transparente, flytende strøk i brunlige toner, og deretter modellert med blått med en farge som har mer konsistens. Deretter har han gått over med antydende strøk med en temmelig opak hvit farge, og til sist samlet det hele sammen med enkelte strøk i mørk farge, tegnet med en spiss pensel. Dette står i kontrast til hodet, særlig ansiktet, som er bygget opp av en rekke fine og transparente lag, og får en til å tenke på enkelte arbeider av rokokkomalerne Watteau og Boucher.
Denne blandingdsteknikken av transparent akvarell og opak gouache, eller bodycolour som engelskmenne kaller det, kan man finne også i de eldste engelske akvareller, men ble mer uttalt utover på 1800-tallet. Rent teknisk peker bildet frem mot landsmannen Anders Zorn, men figurfremstillingen nærer seg avgjort på rokokkoens dekorative letthet.
Denne blandingdsteknikken av transparent akvarell og opak gouache, eller bodycolour som engelskmenne kaller det, kan man finne også i de eldste engelske akvareller, men ble mer uttalt utover på 1800-tallet. Rent teknisk peker bildet frem mot landsmannen Anders Zorn, men figurfremstillingen nærer seg avgjort på rokokkoens dekorative letthet.
De flere hundre blad som Lundgren har etterlatt, er inntrykk fra en reisende, og der ligger både deres styrke og svakhet. Det er særlig når han senere drar til India og Egypt han løfter akvarellkunsten til høyder ingen skandinav gjør flottere før landsmannen Anders Zorn gjør sin entrè. Hans dyrkning av det eksotiske gjør at man kan sette Lundgrens kunst inn i det som kalles orientalisme, og som har ligget som en understrøm i vestlig kunst siden Rembrandts tid. Med Delacroix brøt den frem i full blomst, og opp gjennom 1800-tallet kommer det en jevn strøm av bilder med orientalske motiver. Fra sanselige fantasier til reisendes mer nøkterne betraktninger av det fremmedartede og pittoreske. Særlig franske og engelske kunstnere dyrket dette maleriet.
Kanskje føler han på et tidspunkt at må til akvarellkunstens hjemland for å utvikle seg videre. Han pleiet ihvertfall kontakt med engelske akvarellmalere, og det ender med at han forlater Spania og ankommer London i 1851. Han vekker Dronning Victorias oppmerksomhet og blir en slags hoffmaler hvor han blant annet får i oppdrag å male scener fra Shakespeare, ved siden av mer konvensjonelle portretter. I 1858 drar han under Dronningens beskyttelse til India for å skildre krigsskueplassene der, og folkelivet slik en vestlig reisende så dem. Han arbeidet flittig og denne reisen resulterte i rundt 500 akvareller og tegninger. Han utviklet nå en ennå mer fri malestil, og da det ble arrangert en utstilling av disse arbeidene i London i 1860 gjorde de stor suksess. Hans brev og dagboksnotater fra Indiareisen ble senere til bind 2 av En målares anteckningar. I 1864 ble han som en av få utenlandske statsborgere innvalgt i Society of Painters in Watercolours.
Han dro hjem til Sverige i 1867, men klarer ikke å holde seg i ro, og må stadig ta turer til sydlige breddegrader. I begynnelsen av 1870-årene er det Roma som atter trekker. Han har betydd mye for de skandinaver som hadde tilhold der. Da Lundgren kom dit første gang var det fremdeles Bertel Thorvaldsen som var høvding i den skandinaviske kolonien. Lundgren var da ofte gjest i det Thorvaldske hjem. Men han døde i 1844. Lundgren selv var sentral i oppbygningen av en svensk boksamling, og ivret for å bygge opp et felles nordisk bibliotek for de skandinavisk kunststuderende i byen. Ennå mer energi la han ned i arbeidet med å opprette en "skandinavisk hjelpekasse" for trengende som ikke lenger klarte å opprettholde en tilværelse i Roma. Gjennom denne kunne de komme seg hjem igjen. Da Lundgren kom dit i 1870-årene traff han igjen flere av sine gamle kjente, blant dem danskene Holbech og Küchler. Mange skandinaver hadde reist hjem i 1870 da de franske beskyttelsestroppene ble trukket ut i forbindelse med den tysk-franske krig. Men det var ingen stor grunn til engstelse, pave Pius IX oppgav sin verdslige makt og trakk seg tilbake til sin ministat Vatikanet, og Roma ble Italias hovedstad. Henrik Ibsen skrev snurt at "Så har man nu taget Rom fra oss mennesker og gitt det til politikerne. Hvor skal vi nu hen?" Men Roma hadde fremdeles sin tiltrekning, og Ibsen fortsatte å tilbringe vintrene der, sammen med mange andre skandinaver.
Den 16. desember 1875 dør Lundgren i sin fødeby Stockholm.
Til tross for at han bodde mesteparten av sitt voksne liv i utlendighet, gjorde forfatterskapet, som disse reiseskildringene, ham til en svært populær kunstner i Sverige. Det selges ofte arbeider av Lundgren på auksjoner. De litt enklere akvareller, som figur og draktstudier, går fra et par tusen kroner, mens de mer bearbeidede, særlig fra India-tiden, går fort opp i 12-19 000 kroner stykket. Nasjonalgalleriet i Sverige har bortimot 1000 arbeider av Lundgren, ved siden av skisse og tegnebøker.
Kanskje føler han på et tidspunkt at må til akvarellkunstens hjemland for å utvikle seg videre. Han pleiet ihvertfall kontakt med engelske akvarellmalere, og det ender med at han forlater Spania og ankommer London i 1851. Han vekker Dronning Victorias oppmerksomhet og blir en slags hoffmaler hvor han blant annet får i oppdrag å male scener fra Shakespeare, ved siden av mer konvensjonelle portretter. I 1858 drar han under Dronningens beskyttelse til India for å skildre krigsskueplassene der, og folkelivet slik en vestlig reisende så dem. Han arbeidet flittig og denne reisen resulterte i rundt 500 akvareller og tegninger. Han utviklet nå en ennå mer fri malestil, og da det ble arrangert en utstilling av disse arbeidene i London i 1860 gjorde de stor suksess. Hans brev og dagboksnotater fra Indiareisen ble senere til bind 2 av En målares anteckningar. I 1864 ble han som en av få utenlandske statsborgere innvalgt i Society of Painters in Watercolours.
Han dro hjem til Sverige i 1867, men klarer ikke å holde seg i ro, og må stadig ta turer til sydlige breddegrader. I begynnelsen av 1870-årene er det Roma som atter trekker. Han har betydd mye for de skandinaver som hadde tilhold der. Da Lundgren kom dit første gang var det fremdeles Bertel Thorvaldsen som var høvding i den skandinaviske kolonien. Lundgren var da ofte gjest i det Thorvaldske hjem. Men han døde i 1844. Lundgren selv var sentral i oppbygningen av en svensk boksamling, og ivret for å bygge opp et felles nordisk bibliotek for de skandinavisk kunststuderende i byen. Ennå mer energi la han ned i arbeidet med å opprette en "skandinavisk hjelpekasse" for trengende som ikke lenger klarte å opprettholde en tilværelse i Roma. Gjennom denne kunne de komme seg hjem igjen. Da Lundgren kom dit i 1870-årene traff han igjen flere av sine gamle kjente, blant dem danskene Holbech og Küchler. Mange skandinaver hadde reist hjem i 1870 da de franske beskyttelsestroppene ble trukket ut i forbindelse med den tysk-franske krig. Men det var ingen stor grunn til engstelse, pave Pius IX oppgav sin verdslige makt og trakk seg tilbake til sin ministat Vatikanet, og Roma ble Italias hovedstad. Henrik Ibsen skrev snurt at "Så har man nu taget Rom fra oss mennesker og gitt det til politikerne. Hvor skal vi nu hen?" Men Roma hadde fremdeles sin tiltrekning, og Ibsen fortsatte å tilbringe vintrene der, sammen med mange andre skandinaver.
Den 16. desember 1875 dør Lundgren i sin fødeby Stockholm.
Til tross for at han bodde mesteparten av sitt voksne liv i utlendighet, gjorde forfatterskapet, som disse reiseskildringene, ham til en svært populær kunstner i Sverige. Det selges ofte arbeider av Lundgren på auksjoner. De litt enklere akvareller, som figur og draktstudier, går fra et par tusen kroner, mens de mer bearbeidede, særlig fra India-tiden, går fort opp i 12-19 000 kroner stykket. Nasjonalgalleriet i Sverige har bortimot 1000 arbeider av Lundgren, ved siden av skisse og tegnebøker.