Kom nylig over en bok her på internett som jeg gjerne vil dele med dere; Klaer lightende Spiegel der verfkonst av en viss A. Boogert fra Delft, som muligens er Adriaan Boogert. Boken, som altså er nederlandsk, befinner seg i Bibliotheque Mejanes i Aix en Provence, Frankrike, og er i bemerkelsesverdig god stand, enda den er skrevet i 1692.
Boken, på nær 800 sider, er håndskrevet i en vakker men ikke alltid lett leselig skrift. Den er en oversikt over farger som ble benyttet i akvarellmaleriet på 1600-tallet, skjønt på det punktet er den ikke uttømmende. Han beskriver også hvordan man lager akvarellfarger. Det er særlig katalogdelen som imponerer. Systematisk beskriver han pigmentene, på motstående side har han så malt fargeprøver i tre valører. Videre gir han eksempler på fargeblandinger, systematisk fremstilt også de. Den er således et unikt dokument over en del kjente pigmenter på slutten av 1600-tallet og hvordan de har eldet.
Det som kanskje overrasker er at pigmenter som er alminnelig kjent som lite lysekte, fremstår rene og klare. Andre fargeprøver har tydelig forfalt, iblant som forventet. En del fargeprøver har også misfarget papiret på baksiden, selv om fargeprøven i seg selv fremstår som ren og klar. Dette er et typisk trekk for arsenholdige kobberpigmenter som Schweinfurtgrønn og spansk grønn.
Mange av pigmentene som beskrives var i alminnelig bruk i akvarellmaleriet helt frem til 1900-tallet.
Hele boken er digitalisert av Bibliotheque Mejanes, men det later til at få har viet den oppmerksomhet. Det vil si, helt frem til Erik Kwakkel, historiker ved Leiden universitet, fant den og postet den på sin nettside. Etter det ser det ut til at trafikken på bibliotekets nettside har vært stor, og til tider har det ikke vært mulig å logge seg på. Men jeg har i hvert fall fått hentet ut en del sider, som gjengis her.
Boken, på nær 800 sider, er håndskrevet i en vakker men ikke alltid lett leselig skrift. Den er en oversikt over farger som ble benyttet i akvarellmaleriet på 1600-tallet, skjønt på det punktet er den ikke uttømmende. Han beskriver også hvordan man lager akvarellfarger. Det er særlig katalogdelen som imponerer. Systematisk beskriver han pigmentene, på motstående side har han så malt fargeprøver i tre valører. Videre gir han eksempler på fargeblandinger, systematisk fremstilt også de. Den er således et unikt dokument over en del kjente pigmenter på slutten av 1600-tallet og hvordan de har eldet.
Det som kanskje overrasker er at pigmenter som er alminnelig kjent som lite lysekte, fremstår rene og klare. Andre fargeprøver har tydelig forfalt, iblant som forventet. En del fargeprøver har også misfarget papiret på baksiden, selv om fargeprøven i seg selv fremstår som ren og klar. Dette er et typisk trekk for arsenholdige kobberpigmenter som Schweinfurtgrønn og spansk grønn.
Mange av pigmentene som beskrives var i alminnelig bruk i akvarellmaleriet helt frem til 1900-tallet.
Hele boken er digitalisert av Bibliotheque Mejanes, men det later til at få har viet den oppmerksomhet. Det vil si, helt frem til Erik Kwakkel, historiker ved Leiden universitet, fant den og postet den på sin nettside. Etter det ser det ut til at trafikken på bibliotekets nettside har vært stor, og til tider har det ikke vært mulig å logge seg på. Men jeg har i hvert fall fått hentet ut en del sider, som gjengis her.
Illustrasjonene over viser først smalt, deretter orpiment og plansje 26 viser noe som kan være et kobberpigment.
plansje 10 viser indigo i tre valører, plansje 17 viser en prøve på massicot (bly II oksid), som er tydelig misfarget, og tre valører av gummigut (gamboge). Disse er overraskende friske i fargen.
Plansje 12 viser prøver på lakmus. Boogert vier fire sider til lakmus, den her viste, og en hvor fargestoffet er iblandet pottaske. Lakmus ble i gammel tid noe benyttet ved illuminering av håndskrifter. Det foregikk en ikke ubetydelig eksport av lav fra Norge til blant annet de britiske øyer som råstoff for produksjon av lakmus. Plansje 28 viser en farge som Boogert kaller Sap groen, altså sapgreen. Fremdeles fargesterk. men om den noen gang har vært grønn, vises ikke det i dag. Plansje 30 viser tre valører av vermilion. Prøven øverst, altså fargen i full styrke, viser tegn til misfarging som er ganske typisk for vermilion som akvarellfarge, en anløpning mot blygrått eller gråsort.
plansje 38 viser Florentinsk lakk. Denne var vanligvis laget av karmin bundet til en base av leirsilikater, men fargeprøven viser en kulør som er helt forenlig med krapplakk. Hva som er fargestoffet her har jeg ikke klart å tyde ut fra teksten. De to neste plansjene viser pigmenter jeg ikke har klart å tyde, men særlig plansje 32 viser et fargesterkt og holdbart pigment.
Plansje 46 viser bensvart i blanding med indigo. Svarte pigmenter var viktige i maleriet på 1600-tallet, og man benyttet dem ofte koloristisk. Ellers er det jo vanlig å anse svart som en ikkefarge. Trekullsvart gir en brunlig undertone mens elfenbensvart gir en utpreget blålig tone. Denne benyttet Vermer van Delft regelmessig, og en del fargeflater som tilsynelatende er malt med et blått pigment, er egentlig elfenbensvart blandet med hvitt. Plansje 66 viser bensvart blandet med brunrød oker. Plansje 72 viser indigo blandet med et hvitt pigment.