Lars Hertervig (1830-1902) ble født i Tysvær, men flyttet i unge år med familien til Stavanger. Her gikk han i malerlære, og tok svenneprøven en gang mellom 1846 og 1849. Det var imidlertid kunstmalingen mer enn håndverksmaling som stod Hertervig nærmest, og begynte Bernhard Fredrik Hansons private tegneskole. Denne kom opprinnelig fra Brevik på Telemarkskysten, men flyttet til Stavanger og vær tegnelærer ved forskjellige skoler der, blant annet Stavanger katedralskole og Stavanger offentlige tegneskole. Han underviste Hertervig i akvarellteknikken og i oljemaling.
Ved hjelp fra velstående borgere i Stavanger fikk Hertervig anledning til å begynne i Flintoes frihåndsklasse i Christiania, Hertervigs opphold der strakk seg fra januar 1851 til sommeren samme år. Senere ble han elev av Frich, og fikk i 1852 anbefalingsbrev til Hans Gude og ble dennes privatelev frem til sommeren 1853. Hertervig viste store anlegg og Gude regnet ham som en av sine fremste elever. Sommeren 1853 var Hertervig i Norge, hvor han blant annet malte akvarellstudien "Fra Strilelandet. På høsten vendte han tilbake til Düsseldorf, denne gang under Eric Bodom. Imidlertid skjedde det en forvandling i Hertervigs psyke denne høsten og vinteren, og våren 1854 dro han hjem til Norge.
Ved hjelp fra velstående borgere i Stavanger fikk Hertervig anledning til å begynne i Flintoes frihåndsklasse i Christiania, Hertervigs opphold der strakk seg fra januar 1851 til sommeren samme år. Senere ble han elev av Frich, og fikk i 1852 anbefalingsbrev til Hans Gude og ble dennes privatelev frem til sommeren 1853. Hertervig viste store anlegg og Gude regnet ham som en av sine fremste elever. Sommeren 1853 var Hertervig i Norge, hvor han blant annet malte akvarellstudien "Fra Strilelandet. På høsten vendte han tilbake til Düsseldorf, denne gang under Eric Bodom. Imidlertid skjedde det en forvandling i Hertervigs psyke denne høsten og vinteren, og våren 1854 dro han hjem til Norge.
I et forsøk på å hjelpe ham, ordnet hans velgjørere det slik at Hertervig fikk gjennomføre en skipsreise med en norsk båt. Ideen var nok at inntrykkene under reisen skulle ha en stimulerende virkning på Hertervigs nedtrykte sinn. På reisen var Hertervig innom England og Spania. Tilbake i Norge uten noen bedring i sinnstilstanden, lot han seg innskrive på Gaustad asyl i 1856. Han fikk der diagnosen dementia, som på den tiden tilsvarte schizofreni, og utskrevet i 1858 som uhelbredelig.
Hertervig vendte tilbake til Stavanger, og en kunstnerisk isolasjon, som imidlertid ikke la en demper på hans kunsteriske virkelyst. Mange av hans mest kjente verk er jo fra tiden etter sykdomsutbruddet. Derimot gjorde hans slette økonomi det vanskelig for ham å fullføre verker, og i de siste 20 år malte han stort sett med vannfarger på det papir han hadde tilgjengelig; det være seg innpakningspapir, sigarettpapir og lignende, ofte i svært små formater.
Hertervig vendte tilbake til Stavanger, og en kunstnerisk isolasjon, som imidlertid ikke la en demper på hans kunsteriske virkelyst. Mange av hans mest kjente verk er jo fra tiden etter sykdomsutbruddet. Derimot gjorde hans slette økonomi det vanskelig for ham å fullføre verker, og i de siste 20 år malte han stort sett med vannfarger på det papir han hadde tilgjengelig; det være seg innpakningspapir, sigarettpapir og lignende, ofte i svært små formater.
Akvarellene til Hertervig gjennomgår en bemerkelsesverdig utvikling, og det går et skille mellom før og etter Gaustadoppholdet. Akvarellene fra før innleggelsen er konvensjonelle i farge og form. Det udaterte Landskap med by og Sumplandskap fra 1853 er utført helt i samsvar med klassisk engelsk akvarelltradisjon. I den tiden Hertervig var på Gaustad malte han visstnok ikke, men straks han ble utskrevet begynte han igjen å arbeide. Akvarellene får nå mer et idiosynkratisk preg, men fordi akvarellene etter 1858 ofte er udaterte er det vanskelig å danne seg et bilde av utviklingen. En annen særegenhet er at man i tiden etter 1858 også finner en del dobbelt daterte arbeider. Antagelig dreier det seg om blyanttegninger som han på et senere tidspunkt, kanskje i mangel av papir, bearbeider med akvarell.
I tiden etter 1868 malte Hertervig stort sett bare akvarell, det var enkelte landskaper fra Stavanger omegn, men mest fantasikomposisjoner. I mange av disse sene arbeider finner man ryttere i et tidløst landskap, mer eller mindre stilisert. De gir inntrykk av å være dypt personlige arbeider, fullstendig løsrevet fra den profane virkelighet. Men til tross for sin isolasjon som kunstner, kan Hertervigs sene arbeider godt sees i sammenheng med kunstens stigende interesse for de dypere mentale prosesser, og dens billedskapende potensiale. Symbolismen brøt for fullt frem på midten av 1880-årene som en reaksjon mot naturalismen og realismen. I Wien arbeidet Sigmund Freud med sinnets dypere mekanismer, som resulterte i de bane brytende arbeider Drømmetydning (1900) og Forelesninger til innføring i psykoanalyse (1917). Over tid førte det til en større interesse for kunst som gikk på tvers av den konvensjonelle smak. Men på Hertervigs tid hadde denne kunsten ingen interesse, i hvert fall ikke i Norge, og man verdsatte stort sett bare den kunst han frembragte før sykdomsutbruddet. Hans store gjennombrudd som kunstner kom først med jubileumsutstillingen i 1914, da hadde Hertervig allerede vært død i 12 år. Hans sene arbeider på papir har vel ikke hatt grunnlag for større verdsettelse før man kunne diskutere dem på bakgrunn av modernismen og konseptkunsten. Faren er selvfølgelig for at tolkningen ligger langt utenfor Hertervigs egne intensjoner. og at man trekker konklusjoner det ikke er grunnlag for. På den annen side kan slike diskusjoner, og ulike måter å se Hertervigs verk på opprettholde Hertervig som en relevant kunstner også i dag.
I tiden etter 1868 malte Hertervig stort sett bare akvarell, det var enkelte landskaper fra Stavanger omegn, men mest fantasikomposisjoner. I mange av disse sene arbeider finner man ryttere i et tidløst landskap, mer eller mindre stilisert. De gir inntrykk av å være dypt personlige arbeider, fullstendig løsrevet fra den profane virkelighet. Men til tross for sin isolasjon som kunstner, kan Hertervigs sene arbeider godt sees i sammenheng med kunstens stigende interesse for de dypere mentale prosesser, og dens billedskapende potensiale. Symbolismen brøt for fullt frem på midten av 1880-årene som en reaksjon mot naturalismen og realismen. I Wien arbeidet Sigmund Freud med sinnets dypere mekanismer, som resulterte i de bane brytende arbeider Drømmetydning (1900) og Forelesninger til innføring i psykoanalyse (1917). Over tid førte det til en større interesse for kunst som gikk på tvers av den konvensjonelle smak. Men på Hertervigs tid hadde denne kunsten ingen interesse, i hvert fall ikke i Norge, og man verdsatte stort sett bare den kunst han frembragte før sykdomsutbruddet. Hans store gjennombrudd som kunstner kom først med jubileumsutstillingen i 1914, da hadde Hertervig allerede vært død i 12 år. Hans sene arbeider på papir har vel ikke hatt grunnlag for større verdsettelse før man kunne diskutere dem på bakgrunn av modernismen og konseptkunsten. Faren er selvfølgelig for at tolkningen ligger langt utenfor Hertervigs egne intensjoner. og at man trekker konklusjoner det ikke er grunnlag for. På den annen side kan slike diskusjoner, og ulike måter å se Hertervigs verk på opprettholde Hertervig som en relevant kunstner også i dag.
Vincent Stoltenberg Lerche (1837 Tønsberg-1892 Düsseldorf). Vincent var en kort tid elev av David Arnesen, lærer ved Tegneskolen i Christiania, og som også gav privat tegneundervisning. Deretter begav han seg til Düsseldorf og akademiet der. Lerche fikk her undervisning av Friedrich Wilhelm Schadow og Carl Müller, men brøt etterhvert med akademiet på grunn av uoverensstemmelser med Müller. I perioden 1860-62 var han elev av Gude, og av denne lærte han akvarellteknikkens finesser. Akvarellen ble siden et viktig medium for Lerche. Til tross for at Lerche fikk sin vesentligste utdannelse av landskapsmalere var det figur, interiør og arkitektoniske motiver som opptok ham. Lerche var i det hele tatt mer kontinentalt rettet enn de fleste andre norske studenter i Düsseldorf, og han gikk ut mot kunstnerprogrammet om en egen norsk nasjonal kunst hvor man opphøyet folkelivet og spesielle landskapstyper. Slik sett er han relativt isolert fra den norske kunst, på samme måte som den yngre Marcus Grønvold. Ikke desto mindre gjennomførte Lerche en Norgesreise i 1863 og samlet materiale ved å tegne bygninger, vesentlig gotiske kirker, i 1873 gjennomførte han nok en Norgestur.
Lerches motiver er tidlig i karieren arkitektoniske bilder, etterhvert blir figurfremstillinger mer fremtredende, og malte historiske scener såvel som interiør og atelierbilder, som det avbildede Maleren i sitt atelier. Etterhvert ble illustrasjonsarbeide også en vesentlig del av Lerches virke.
Teknikkene til Lerche varierer mellom monokrome laveringer, rene akvareller og bilder i blandingsteknikk som ble ganske vanlig fra midten av 1800-tallet. Den vesentligste modellering er utført med pensel, og det er et ganske stort sprang mellom Lerches arbeider i blandingsteknikk, som Fra en klostergård (1866) og hans lærer, Gudes laverte tegninger fra Castellamare
Lerches motiver er tidlig i karieren arkitektoniske bilder, etterhvert blir figurfremstillinger mer fremtredende, og malte historiske scener såvel som interiør og atelierbilder, som det avbildede Maleren i sitt atelier. Etterhvert ble illustrasjonsarbeide også en vesentlig del av Lerches virke.
Teknikkene til Lerche varierer mellom monokrome laveringer, rene akvareller og bilder i blandingsteknikk som ble ganske vanlig fra midten av 1800-tallet. Den vesentligste modellering er utført med pensel, og det er et ganske stort sprang mellom Lerches arbeider i blandingsteknikk, som Fra en klostergård (1866) og hans lærer, Gudes laverte tegninger fra Castellamare
Gerhard Munthe (1849-1929) var en på mange måter interessant maler som tidlig viste sin kunstneriske begavelse. Da Johan Eckersberg ble forevist noen arbeider av Munthe var i grunnen veien videre lagt. Han begynte ved Eckersberg malerskole i Christiania i 1870, og etter Eckersbergs død, studerte han under Knut Bergslien og Morten Müller. Samtidig gikk han på Den kongelige Tegneskole. I 1874 gikk Munthes ferd til Düsseldorf, som den siste av de norske kunststudenter. Akademiet i Düsseldorf hadde nå mistet den betydning som den engang hadde, og Munthe skrev seg da heller ikke inn der, men studerte på egenhånd. Senere dro han til München, men heller ikke der gikk han på akademiet. I det hele tatt var Munthe for en stor del selvlært, og det var landskapet som interesserte, da særlig det østnorske jevne landskapet. Men han malte også kystlandskapet, som Nevlunghavn. Han reiste rundt om somrene og gjorde skisser både i tegning, akvarell og olje. Ved siden av landskapet hadde Munthe også en interesse for det norrøne, mytene og det forenklede formuttrykket en finner i gammel vev. Til dette fant han akvarellen anvendelig, og fra 1890-årene ble akvarell et foretrukket medium for utformingen av Munthes dekorative kunst. I den dekorative kunsten er det de jevnt laverte flatene som råder. Formene gis ofte et sterkt omriss som er med på å drive opp fargevirkningen, og kan også gi en mosaikklignende effekt. Samtidig malte han både landskaper og interiører. De kan være utført ved en rekke lette laveringer, som bildet fra Bøverdalen, 1919, eller med mer opake farger, som Hallingjente i svalsdøren (1902) og Forstuen (ca 1902). Sistnevnte minner om enkelte sene interiører av Carl Larsson.
Gerhard Munthe er en svært særegen akvarellkunstner med mange fine arbeider, og selv om hans mer dekorative akvareller ofte er benyttet som forlegg for billedvev, fortjener de absolutt å bli vurdert som selvstendige verk. Det er også interessant å merke seg de flate og fargevirkninger Munthe arbeidet frem i de dekorative bildene, og det som senere fremkom fra Bauhauskunstnere som Paul Klee.
Gerhard Munthe er en svært særegen akvarellkunstner med mange fine arbeider, og selv om hans mer dekorative akvareller ofte er benyttet som forlegg for billedvev, fortjener de absolutt å bli vurdert som selvstendige verk. Det er også interessant å merke seg de flate og fargevirkninger Munthe arbeidet frem i de dekorative bildene, og det som senere fremkom fra Bauhauskunstnere som Paul Klee.
Nils Bergslien (1853-1928) fra Voss virket som billedhugger, maler og illustratør. Han var en av mange som dro veksler på reproduksjonens nyvinninger på slutten av 1800-tallet.
Fra 1870 årene ble det stadig vanligere å illustrere bøker, og det begynte også å komme ut illustrerte magasiner. Dette var mulig takket være en mer rasjonell papirproduksjon, hvor papir av god kvalitet fra tremasse begynte å bli alminnelig, samtidig som reproduksjon av bilder ble kraftig forbedret ved bruk av litografiet, og den rimeligere kromotypi, fotolitografiet og etterhvert autotypien. Dette muliggjorde rimelige reproduksjoner både i farger og gråtoner. I Sverige hadde man Jenny Nystrøm (1854-1946) som illustrerte historiske romaner og fra rundt 1890, julekort med nissemotiver. I Norge er Nils Bergslien og Andreas Bloch blant de tidlige illustratører og postkorttegnere.
Bergslien utdannet seg ved onkelen Knud Bergslien og Morten Müllers tegneskole i Kristiania. Dette var en fortsettelse av J. F. Eckersbergs malerskole, deretter gikk turen til München. Senere gjennomførte han en studietur i Telemark, og opplevelsene her benyttet han seg av i sine senere svært populære nissebilder. Bergslien arbeidet ofte i akvarell, gjerne opphøyet med dekkhvitt. Han kunne også benytte tonet papir som underlag for akvarellene, som er malt flytende og transparent. Bergslien benyttet ofte en dempet palett, hvor klarere farger ble benyttet som aksentueringer. Et eksempel er akvarellen Dans på lemmen, hvor mannens grønne trekkspill i bakgrunnen (plassert nær et av punktene i det gyldne snitt) danner en akse til kvinnens røde skaut ytterst til høyre. Ellers fremstår han ikke akkurat som noen utpreget kolorist.
Fra 1870 årene ble det stadig vanligere å illustrere bøker, og det begynte også å komme ut illustrerte magasiner. Dette var mulig takket være en mer rasjonell papirproduksjon, hvor papir av god kvalitet fra tremasse begynte å bli alminnelig, samtidig som reproduksjon av bilder ble kraftig forbedret ved bruk av litografiet, og den rimeligere kromotypi, fotolitografiet og etterhvert autotypien. Dette muliggjorde rimelige reproduksjoner både i farger og gråtoner. I Sverige hadde man Jenny Nystrøm (1854-1946) som illustrerte historiske romaner og fra rundt 1890, julekort med nissemotiver. I Norge er Nils Bergslien og Andreas Bloch blant de tidlige illustratører og postkorttegnere.
Bergslien utdannet seg ved onkelen Knud Bergslien og Morten Müllers tegneskole i Kristiania. Dette var en fortsettelse av J. F. Eckersbergs malerskole, deretter gikk turen til München. Senere gjennomførte han en studietur i Telemark, og opplevelsene her benyttet han seg av i sine senere svært populære nissebilder. Bergslien arbeidet ofte i akvarell, gjerne opphøyet med dekkhvitt. Han kunne også benytte tonet papir som underlag for akvarellene, som er malt flytende og transparent. Bergslien benyttet ofte en dempet palett, hvor klarere farger ble benyttet som aksentueringer. Et eksempel er akvarellen Dans på lemmen, hvor mannens grønne trekkspill i bakgrunnen (plassert nær et av punktene i det gyldne snitt) danner en akse til kvinnens røde skaut ytterst til høyre. Ellers fremstår han ikke akkurat som noen utpreget kolorist.
En som virkelig har løftet illustrasjonskunsten slik at den er blitt en del av vår nasjonalskatt er Erik Werenskiold. Han ble født på Kongsvinger i 1855 og startet sin kunstneriske utdannelse under John Middelthun på Den kongelig norske Tegneskole i 1872. I 1875 gikk turen til München, men han slapp ikke inn på akademiet og måtte derfor arbeide på egenhånd en stund. Han tegnet og malte akvarell, blant annet av en italiener han fant i en kneipe. I april klarte han å komme inn på akademiet under Ludwig von Löfftz, som var blitt ansatt som hjelpelærer i 1874, og utnevnt til professor i 1879. Sommeren 1878 var han hjemme i Norge, hvor han tok en tur til Vågå for å tegne skisser. Tilbake i München kunne han året etter se den franske avdelingen på den internasjonale kunstmønstringen. Da hadde han allerede vært oppmerksom på den penneteknikk som franske tegnere benyttet. Den franske naturalismen appellerte til Werenskiold, og han begynte å male ute i det fri i området rundt München. I februar 1881 kunne han så dra til Paris hvor han studerte uten å være tilknyttet noe akademi, men ikke uten et miljø. På Montmartre sluttet han seg til det skandinaviske kunstmiljø med Skredsvig som en av de sentrale skikkelser. Samme sommer reiste han hjem igjen og besøkte sin forlovede, Sophie Marie Stoltenberg Thommesen og hennes familie i Kragerø. Der malte han flere små bilder og studier som han fullførte senere, deriblant "Hesten skal vannes", som er malt helt og holdent naturalistisk. Han vendte flere ganger tilbake til Frankrike og vinteren 1888-89 arbeidet han under Leon Bonnat for å skjerpe sin formsans. Han fikk også impulser fra Puvis de Chavannes, Seurat, Pisarro og Gaugain. Dette medførte en interesse for flaten og å samle formene i store plan. I oljemaleriet utgjør Aften i Kviteseid et hovedverk i denne nyorienteringen. Akvarellen Telemarksjenter (1883)viser tydelig interessen for flater og forenkling av formene. Akvarellen bygger på tegninger han utførte under et opphold på Gvarv og må kanskje sees på som en studie for oljemaleriet med samme tittel, men forenklingen av fargeflatene i akvarellen gir denne et ganske annet inntrykk enn oljemaleriet. Motivet ble også bearbeidet til en stor kulltegning (1884). I 1890 var Werenskiold tilbake på Gvarv, og i sin vane tro kunne han arbeide med et motiv i flere ulike medier. "Mann med kurv" laget han både som pennetegning og akvarell.
Under et opphold i Valdres i 1894 malte han akvarellen Slidrefjord i Valdres som ble gjengitt i bokverket "Norge i det nittende aarhundrede". En morsom akvarell er Haneslagsmål fra 1902, hvor han har bruker de hvite hønsene i bakgrunnen for å fremheve og kontrastere de hissige haner.
I 1908 ser han kunst av Paul Cezanne og Vincent van Gogh, og impulser fra disse slipper også inn i Werenskiolds kunst. Han arbeider med dekorative komposisjoner som akvarellen "Bonde med hester" fra 1910-15. Så sent som i 1935 utførte han den dekorative akvarellen Alle skogens dyr, som Gerda Smith benyttet som forlegg til en vevnad utført i 1937.
Werenskiolds tegnekunst har med rette fått mye oppmerksomhet, men jeg syntes at hans akvareller fortjener en bedre presentasjon enn hva Leif Østbys standardverk "Tegninger og akvareller" (1977) gir. Denne boken ble forøvrig gjenutgitt i 1993 under tittelen "Erik Werenskiold".
I 1908 ser han kunst av Paul Cezanne og Vincent van Gogh, og impulser fra disse slipper også inn i Werenskiolds kunst. Han arbeider med dekorative komposisjoner som akvarellen "Bonde med hester" fra 1910-15. Så sent som i 1935 utførte han den dekorative akvarellen Alle skogens dyr, som Gerda Smith benyttet som forlegg til en vevnad utført i 1937.
Werenskiolds tegnekunst har med rette fått mye oppmerksomhet, men jeg syntes at hans akvareller fortjener en bedre presentasjon enn hva Leif Østbys standardverk "Tegninger og akvareller" (1977) gir. Denne boken ble forøvrig gjenutgitt i 1993 under tittelen "Erik Werenskiold".
Den som virkelig har gitt tuss og troll et ansikt i Norges kunst er naturromantikeren Theodor Kittilsen (1857-1914). Han ble født i Kragerø og startet sin kunstneriske utdanning ved Wilhelm von Hannos tegneskole i Kristiania i 1874. To år senere ble han innrullert ved akademiet i München,og traff der andre norske kunstnere som skulle prege kunstarenaen de følgende år: Werenskiold, Munthe, Kielland, Skredsvig og Eilif Petersen for å nevne noen. Henrik Ibsen traff han også der nede. Ibsen hadde nå lagt ned sin pensel, etter påbud fra sin kone, og noen fortrolighet oppstod det ikke mellom de to Telemarkinger, men interessant nok var de begge opptatt av de sosiale forhold. Ibsen holdt på å skrive "Samfundets støtter" og Kittilsen arbeidet med oljemaleriet "Streik" (1879). En mangeårig drøm for Kittilsen var å illustrere "Peer Gynt", noe som aldri ble realisert. Og Peer Gynt lå betydelig nærmere Kittilsen enn realistisk tendensmaleri. Kittilsen med sin veldige fantasi ble tiltrukket av kunstnere som selv brukte fantasien i sine arbeider; Arnold Böcklins mytologiske motiver og Franz Defreggers bonde og portrettmaleri med alle sine typer, var en kunst som interesserte ham. Men Kittilsen likte ikke det søtladne som ofte hang ved tysk genremaleri, og spesielt hos Munchenkunstnere. Kittilsens fantasi kunne gi seg for groteske utslag til at det søtladne fikk noe grep på ham, kanskje også som følge av den vanskelige økonomiske situasjon han selv opplevde i München.
I Munchen fikk Kittilsen en solid kunstnerisk utdannelse, og han arbeidet med olje, kull, blyant og penn. Akvarellene begynner å dukke opp etter at han kom hjem til Norge i 1880, og i vesentlig grad etter 1890. Dette året maler han flere vakre akvareller med motiver fra Skåtøy og Kragerø. Det kan se ut som om han undersøker akvarellens stemningsskapende muligheter, og kan male samme motiv med forskjellig belysning. Han kombinerer også ulike teknikker. Det er blyant eller kulltegninger med transparente laveringer. I andre arbeider benytter han både blyant, akvarell og pastell for å få frem en helt egen stofflig virkning som er ganske unik for Kittilsen. Denne teknikken har han benyttet i flere av sine vinterbilder. Kittilsen malte selvsagt også det en kan kalle ekte akvareller, bilder modellert med akvarellfarge over et enkelt blyantriss. Og han kunne behersket alle teknikkene, vått på vått, vått på tørt og schumring, altså tørrpenselteknikk. Kittilsen benyttet både utsparing, men i tidens ånd gikk han heller ikke av veien for å benytte dekkhvitt. Det som kjennetegner Kittilsens beste akvareller er den fantastiske farveharmoneringen, og i vinterbildene, de subtile nyanser i grått som beskriver billedelementene som positive eller negative former. Kittilsen gikk heller ikke av veien for å presse fargeuttrykket, og kunne male bjerker så grønne som man bare ser dem en solrik maidag. Det kaller jeg dristig,og det skal godt kunstnerisk håndverk til for å ro et slikt bilde i land.
Andreas Bloch, Norges svar på Ernst Meissonier, den franske, noe eksentriske maler, som kanskje er mest kjent for billedet av en ridende Napoleon i Campagne de France; var en allsidig kunstner og illustratør, men huskes nok i dag best for sine illustrasjoner i oberst Henrik August Angells bok "Syv-aars krigen for 17de mei 1807-1814", utgitt i 1914. I likhet med Meissonier arbeidet Bloch både i olje og akvarell innenfor genren historiemaleriet. Begge kunne legge opp figurrike bilder i lite format, med stor vektlegging av detaljer i uniformene.
Bloch ble født 29. juli 1860 på gården Hellerud, Skedsmo som sønn av offiseren og tegneren Jens Peter Blankenborg Bloch. Andreas begynte først i malerlære hos teatermaler Wilhelm Krogh, og deretter, 17 år gammel, elev ved Knud Bergslien malerskole i Kristiania. Denne malerskolen var en videreføring av J. F. Eckersberg malerskole, og som Bergslien drev videre etter Eckersbergs død. Bergslien hadde ved denne skolen elever som Christian Skredsvig, Edvard Munch, Harriet Backer og Halvdan Egedius for å nevne noen. Bloch var elev i perioden 1878-79 og dro deretter til Düsseldorf og studerte der et par vintre fra 1880 under en professor Jansen (Salmonsen 1915). Dette var muligens Karl Ludwig Janssen, men denne ble ikke professor ved kunstakademiet i Düsseldorf før i 1893.
Allerede fra 1879 var han tegner i vittighetsbladet "Krydseren", og senere tegnet han også for "Vikingen" og "Korsaren" og leverte illustrasjoner til en rekke magasiner og bøker. Samtidig med dette malte han portretter, som kroningsportrettet av kong Haakon og dronning Maud i 1906. Han tegnet og malte også en rekke postkort.
Bloch ble født 29. juli 1860 på gården Hellerud, Skedsmo som sønn av offiseren og tegneren Jens Peter Blankenborg Bloch. Andreas begynte først i malerlære hos teatermaler Wilhelm Krogh, og deretter, 17 år gammel, elev ved Knud Bergslien malerskole i Kristiania. Denne malerskolen var en videreføring av J. F. Eckersberg malerskole, og som Bergslien drev videre etter Eckersbergs død. Bergslien hadde ved denne skolen elever som Christian Skredsvig, Edvard Munch, Harriet Backer og Halvdan Egedius for å nevne noen. Bloch var elev i perioden 1878-79 og dro deretter til Düsseldorf og studerte der et par vintre fra 1880 under en professor Jansen (Salmonsen 1915). Dette var muligens Karl Ludwig Janssen, men denne ble ikke professor ved kunstakademiet i Düsseldorf før i 1893.
Allerede fra 1879 var han tegner i vittighetsbladet "Krydseren", og senere tegnet han også for "Vikingen" og "Korsaren" og leverte illustrasjoner til en rekke magasiner og bøker. Samtidig med dette malte han portretter, som kroningsportrettet av kong Haakon og dronning Maud i 1906. Han tegnet og malte også en rekke postkort.
Med Lars Jorde (1865 Vang, Hamar-1939, Lillehammer) kommer en over til de mange norske kunstnere som etterhvert orienterte seg mot Paris og franske ideer.
Han startet sin utdannelse ved Den kongelige Tegneskole i 1889, et tre måneders opphold sammen Gerhard Munthe samme år ble betydningsfullt for den videre utviklingen. Jordes kunst startet i en nyromantisk malestil, men var også påvirket av symbolismens forenklede formstil. Senere ble han påvirket av den dansk-italienske malestil med skarpe konturer. Etter å besøkt verdensutstillingen i Paris i 1900 ble han påvirket av impresjonismen, og maleriene hans tok opp i seg deres fargebehandling. Paletten lysner, og bildene bygges opp med tydelig penselskrift og modelleres med farger fremfor lys/skygge.
Det er oljemaleriet som er Jordes viktigste uttrykksmiddel, men han malte også akvareller gjennom hele kunstenerskapet. Koloritten varierer fra det finstemte, som blonde norske sommerkvelder, til de mer fargeskarpe.
Han startet sin utdannelse ved Den kongelige Tegneskole i 1889, et tre måneders opphold sammen Gerhard Munthe samme år ble betydningsfullt for den videre utviklingen. Jordes kunst startet i en nyromantisk malestil, men var også påvirket av symbolismens forenklede formstil. Senere ble han påvirket av den dansk-italienske malestil med skarpe konturer. Etter å besøkt verdensutstillingen i Paris i 1900 ble han påvirket av impresjonismen, og maleriene hans tok opp i seg deres fargebehandling. Paletten lysner, og bildene bygges opp med tydelig penselskrift og modelleres med farger fremfor lys/skygge.
Det er oljemaleriet som er Jordes viktigste uttrykksmiddel, men han malte også akvareller gjennom hele kunstenerskapet. Koloritten varierer fra det finstemte, som blonde norske sommerkvelder, til de mer fargeskarpe.
Han kunne komponere flere bilder over samme skjema, eller undersøke en komposisjon i flere formater slik en kan se på de to avbildede akvareller fra henholdsvis 1889 og 1893.
Våre mest fremtredende kvinnelige kunstnere i 1880-årene, Kitty Kielland og Harriet Backer, malte også litt med akvarell. Harriet Backers elev Emily Langberg (1851-1935), som vel må regnes blant våre glemte malere, gjorde derimot mange akvareller. Hun var søster av den noe mer kjente Juliane Fredrikke Langberg (1856-1930). Emily ble født i Kristiania, men tilbragte mye av sin ungdom i Hamburg. I 1877 var hun i en to måneders tid elev av Hans Gude i Karlsruhe. I 1889 ble hun elev av professor Carl Oesterley, som på denne tiden virket i Hamburg. Tilbake i Kristiania var hun i 1890-årene elev av Werenskiold, Eilif Petersen og senere hos Harriet Backer. Også søsteren, Juliane, var elev av de samme kunstnere, i tillegg studerte hun også under Gerhard Munthe. Sommeren 1888 tilbragte Juliane en tid i Eggedal sammen med Harriet Backer, Christian Skredsvig og Gerhard Munthe.
I 1895 dro Emily Langberg til Paris og ble der en tid elev av Delecluze, Juliane hadde da vært elev der siden året før. Søstrene reiste også til Nederland og Madeira
Emily malte malte både i olje og akvarell, særlig i årene før 1901 var akvarell hennes foretrukne medium. Hun malte interiører, stilleben og landskaper, både norske og fra sine utenlandsopphold. Farger og formspråk var særlig påvirket av Backer. Dessverre er hennes arbeider vanskelig tilgjengelige for et bredere publikum, men i hennes samtid ble hun berømmet for sine stemningsfulleog fargefine interiører (Salmonsen 1923). Stilte mye ut i tyske kunstforeninger, og deltok i en årrekke på Statens høstutstillinger, i likhet med søsteren.
Våre mest fremtredende kvinnelige kunstnere i 1880-årene, Kitty Kielland og Harriet Backer, malte også litt med akvarell. Harriet Backers elev Emily Langberg (1851-1935), som vel må regnes blant våre glemte malere, gjorde derimot mange akvareller. Hun var søster av den noe mer kjente Juliane Fredrikke Langberg (1856-1930). Emily ble født i Kristiania, men tilbragte mye av sin ungdom i Hamburg. I 1877 var hun i en to måneders tid elev av Hans Gude i Karlsruhe. I 1889 ble hun elev av professor Carl Oesterley, som på denne tiden virket i Hamburg. Tilbake i Kristiania var hun i 1890-årene elev av Werenskiold, Eilif Petersen og senere hos Harriet Backer. Også søsteren, Juliane, var elev av de samme kunstnere, i tillegg studerte hun også under Gerhard Munthe. Sommeren 1888 tilbragte Juliane en tid i Eggedal sammen med Harriet Backer, Christian Skredsvig og Gerhard Munthe.
I 1895 dro Emily Langberg til Paris og ble der en tid elev av Delecluze, Juliane hadde da vært elev der siden året før. Søstrene reiste også til Nederland og Madeira
Emily malte malte både i olje og akvarell, særlig i årene før 1901 var akvarell hennes foretrukne medium. Hun malte interiører, stilleben og landskaper, både norske og fra sine utenlandsopphold. Farger og formspråk var særlig påvirket av Backer. Dessverre er hennes arbeider vanskelig tilgjengelige for et bredere publikum, men i hennes samtid ble hun berømmet for sine stemningsfulleog fargefine interiører (Salmonsen 1923). Stilte mye ut i tyske kunstforeninger, og deltok i en årrekke på Statens høstutstillinger, i likhet med søsteren.
Edvard Munch (1863-1844) benyttet akvarell jevnlig helt fra guttedagene og frem til sine siste år. I Munchs hus i Åsgårdstrand har man to akvarellskrin etter ham, et fra Reeves og et Marabu. Marabufargene ser ut til å være av typen dekkfarger, og flere av Munchs akvareller ser ut til å være malt med slike, typisk i så måte er at dekkfarger har noe dårligere flyteegenskaper, slik at penselskriften i et fargefelt ofte er synlig. Munchs akvarellskrin fra Reeves har en høyst uvanlig utforming. Ved siden av de vanlige firkantede fargeskåler, er det i dette skrinet plass for runde fargekaker. Dessverre er det ingen rester av de originale farger igjen.
Med unntak av sine ungdomsarbeider, malte Edvard Munch akvarellene med den samme frie utforskertrang som preger hans arbeider i andre medier. Han finner de essensielle egenskaper i akvarellteknikken; den flytende transparens og fargenes uttrykkskraft. Her er jevne laveringer satt opp mot mer markerte penseltegninger, som lar oss se hva slags penseltype han maler med. Og han maler like gjerne med en fin spiss pensel som med en pistrete flat..
Med unntak av sine ungdomsarbeider, malte Edvard Munch akvarellene med den samme frie utforskertrang som preger hans arbeider i andre medier. Han finner de essensielle egenskaper i akvarellteknikken; den flytende transparens og fargenes uttrykkskraft. Her er jevne laveringer satt opp mot mer markerte penseltegninger, som lar oss se hva slags penseltype han maler med. Og han maler like gjerne med en fin spiss pensel som med en pistrete flat..
Det er lite småpirk i Munchs akvareller, vannet får leke seg med pigmentene, som snart skyver fargene bort, snart trekker dem til seg. Det dannes nebuloser og farger blør i hverandre, men det er alltid gjort med et våkent øye, og det er egentlig en stram regi i bildene. I flere av akvarellene får også koloristen Munch vist seg frem. I en akvarell spilles gult ut mot blått og fiolett, i andre spiller en vakker sterk blå farge ut mot en middelrød. I noen av akvarellene fra 1890-tallet er bildene bygget opp mer komplekst, med en mengde overlaveringer.
Munch benyttet akvarell på flere måter. Det er de tradisjonelle metoder med farge på en blyant eller pennetegning, men han kan også bruke akvarell over en tegning i fettstift, kombinere akvarell og pastell, og i noen tilfeller akvarell og oljemaling. Munch kolorerte også en rekke litografier med akvarell og gouache.
Den pågående utstillingen "Munch på papir" som vises i Munchmuseet frem til 2. mars 2014 gir en enestående sjanse til å studere Munchs forhold til akvarellen. Kan også sterkt anbefale boken som er gitt ut i anledning utstillingen. Og når man ser det sterke selvportrettet som pryder utstillingsplakaten, kan en ikke la være å tenke over hvilket sprang det er ifra Anker, Dreier, Flintoe eller Tiedemann til dette ekspressive fyrverkeri malt av den modne Edvard Munch.
Munch benyttet akvarell på flere måter. Det er de tradisjonelle metoder med farge på en blyant eller pennetegning, men han kan også bruke akvarell over en tegning i fettstift, kombinere akvarell og pastell, og i noen tilfeller akvarell og oljemaling. Munch kolorerte også en rekke litografier med akvarell og gouache.
Den pågående utstillingen "Munch på papir" som vises i Munchmuseet frem til 2. mars 2014 gir en enestående sjanse til å studere Munchs forhold til akvarellen. Kan også sterkt anbefale boken som er gitt ut i anledning utstillingen. Og når man ser det sterke selvportrettet som pryder utstillingsplakaten, kan en ikke la være å tenke over hvilket sprang det er ifra Anker, Dreier, Flintoe eller Tiedemann til dette ekspressive fyrverkeri malt av den modne Edvard Munch.