Produsenter og varemerkenavn av farger og pigmenter
Ackerman, Rudolph, R. Ackerman & Co.
Rudolph Ackermann (1764-1834), født i Sachsen, men flyttet til London i 1783.
Fra omkring 1800 var han en av de ledende i London innen salg av kunsttrykk og illustrerte bøker. En av de mest kjente er kanskje trebindsverket Microcosm of London som begynte å komme ut i 1808. Han fikk Charles Augusts Pugin og Thomas Rowlandson til å lage 100 tegninger fra London og dets sosiale liv. Pugin tegnet alle de arkitektoniske tegningene, Rowlandson tegnet alle figurene. Tegningene ble overført til plater og etset i teknikken sukkerakvatint. Så ble hver plate håndkolorert. I redusert utgave er boken gjenutgitt flere ganger, blant annet i 1904. I 1943 ble en svært redusert utgave utgitt av King Penguin. Her ble 16 av platene gjengitt i halv størrelse. For dem som ikke har 7.500 pund for å betale for en førsteutgave, er kanskje utgaven fra 1904 eller til og med utgaven fra 1943 greie nok. Platene er ihvertfall kostelige, og boken solgte godt, som de fleste av Ackermanns publikasjoner.
Ackermann produserte også selv bilder som han solgte. Og han fikk installert en litografipresse. Begynte etterhvert å omsette kunstnermateriell og farger. Han laget selv eller fikk laget for seg akvarellfarger, kjent som Ackermanns superfine watercolours. Det er kjent at han fikk farger eller pigmenter fra John Middleton, Ramsdens, Yallop & Grace og Berger & Sons. Visse av fargene hadde navn etter ham selv, som Ackermanns Green, Ackermanns Yellow og Ackermanns White. Kjent i den tidlige akvarell litteraturen er List of Ackermanns Superfine Water Colours fra 1801.
Ackermann hadde kontakt med den kjente fargemannen George Field, og sendte denne fargeprøver.
I 1830 ble Ackermann syk, og hans samarbeid med Thomas Butler opphørte. Forretningen ble til R: Ackermann & Co og drevet videre av sine sønner George og Ferdinand Ackermann, senere også med Henry Walton. I 1855 ble firmaet lagt ned.
Akvarellfarger og akvarellskrin fra Ackermann blir fra tid til annet solgt på auksjoner til høye priser.
Rudolph Ackermann (1764-1834), født i Sachsen, men flyttet til London i 1783.
Fra omkring 1800 var han en av de ledende i London innen salg av kunsttrykk og illustrerte bøker. En av de mest kjente er kanskje trebindsverket Microcosm of London som begynte å komme ut i 1808. Han fikk Charles Augusts Pugin og Thomas Rowlandson til å lage 100 tegninger fra London og dets sosiale liv. Pugin tegnet alle de arkitektoniske tegningene, Rowlandson tegnet alle figurene. Tegningene ble overført til plater og etset i teknikken sukkerakvatint. Så ble hver plate håndkolorert. I redusert utgave er boken gjenutgitt flere ganger, blant annet i 1904. I 1943 ble en svært redusert utgave utgitt av King Penguin. Her ble 16 av platene gjengitt i halv størrelse. For dem som ikke har 7.500 pund for å betale for en førsteutgave, er kanskje utgaven fra 1904 eller til og med utgaven fra 1943 greie nok. Platene er ihvertfall kostelige, og boken solgte godt, som de fleste av Ackermanns publikasjoner.
Ackermann produserte også selv bilder som han solgte. Og han fikk installert en litografipresse. Begynte etterhvert å omsette kunstnermateriell og farger. Han laget selv eller fikk laget for seg akvarellfarger, kjent som Ackermanns superfine watercolours. Det er kjent at han fikk farger eller pigmenter fra John Middleton, Ramsdens, Yallop & Grace og Berger & Sons. Visse av fargene hadde navn etter ham selv, som Ackermanns Green, Ackermanns Yellow og Ackermanns White. Kjent i den tidlige akvarell litteraturen er List of Ackermanns Superfine Water Colours fra 1801.
Ackermann hadde kontakt med den kjente fargemannen George Field, og sendte denne fargeprøver.
I 1830 ble Ackermann syk, og hans samarbeid med Thomas Butler opphørte. Forretningen ble til R: Ackermann & Co og drevet videre av sine sønner George og Ferdinand Ackermann, senere også med Henry Walton. I 1855 ble firmaet lagt ned.
Akvarellfarger og akvarellskrin fra Ackermann blir fra tid til annet solgt på auksjoner til høye priser.
Alf Bjerckes fabrikkanlegg.
ALF BJERCKE
Norge
Grunnlagt av Alf Bjercke (1851- 1933) i 1880 gjennom oppstart av fargehandel i Oslo. I 1886 ble fabrikasjonen av skipsmaling, kobberstoff og spritfernisser skilt ut, og i kompaniskap med Hans Breien drevet videre som Den kjemiske fabrikk Norden. Denne virksomheten ble i 1890 flyttet til Alnabru.
Siden 1972 har Alf Bjercke vært en del av Jotungruppen gjennom en fusjon mellom Alf Bjercke, Jotun, Denofa Lilleborg og Bergensfirmaet Fleischers Kjemiske Fabrikker. Jotun ble den dominerende part, og Bjerckes fabrikkanlegg på Alnabru med 350 ansatte ble avviklet i 1978. Men merkenavnet Alf Bjercke finnes ennå.
Alf Bjercke ble født på Blegstad 2/1-1851. Etter konfirmasjonen dro han til Christiania (Oslo) for å begynne i handelslære, og startet sommeren 1866 hos Fred. lønseth, en "bondehandel" ved Lille Grensen. I 1871 ble han ansatt hos Brødrene Nicolaysen som drev en større fargehandel. De forsøkte seg også på linoljepressing, men den engelsk produserte møllen brøt sammen, og påførte firmaet et betydelig tap. Men Bjercke fikk verdifull erfaring, blant annet i oljekoking. På ettersommeren 1879 ville Albert Nicolaysen ham ham inn i firmaet, men Bjercke tok ikke imot tilbudet. Han var på denne tid allerede gift med datter av skipsfører Andreas Hesselberg, Amalie Christine Hesselberg. Den 19. januar 1880 åpnet så Alf Bjercke sin fargehandel i Karl Johansgate 5.
Norge
Grunnlagt av Alf Bjercke (1851- 1933) i 1880 gjennom oppstart av fargehandel i Oslo. I 1886 ble fabrikasjonen av skipsmaling, kobberstoff og spritfernisser skilt ut, og i kompaniskap med Hans Breien drevet videre som Den kjemiske fabrikk Norden. Denne virksomheten ble i 1890 flyttet til Alnabru.
Siden 1972 har Alf Bjercke vært en del av Jotungruppen gjennom en fusjon mellom Alf Bjercke, Jotun, Denofa Lilleborg og Bergensfirmaet Fleischers Kjemiske Fabrikker. Jotun ble den dominerende part, og Bjerckes fabrikkanlegg på Alnabru med 350 ansatte ble avviklet i 1978. Men merkenavnet Alf Bjercke finnes ennå.
Alf Bjercke ble født på Blegstad 2/1-1851. Etter konfirmasjonen dro han til Christiania (Oslo) for å begynne i handelslære, og startet sommeren 1866 hos Fred. lønseth, en "bondehandel" ved Lille Grensen. I 1871 ble han ansatt hos Brødrene Nicolaysen som drev en større fargehandel. De forsøkte seg også på linoljepressing, men den engelsk produserte møllen brøt sammen, og påførte firmaet et betydelig tap. Men Bjercke fikk verdifull erfaring, blant annet i oljekoking. På ettersommeren 1879 ville Albert Nicolaysen ham ham inn i firmaet, men Bjercke tok ikke imot tilbudet. Han var på denne tid allerede gift med datter av skipsfører Andreas Hesselberg, Amalie Christine Hesselberg. Den 19. januar 1880 åpnet så Alf Bjercke sin fargehandel i Karl Johansgate 5.
Alf Bjercke, Oljefarger.
Alf Bjercke tilbød maling og lakker til interiør og eksteriør, men også kunstmalinger. Både oljefarger og akvarell som halvfuktige dekkfarger. Senere tørre dekkfarger. Jacob Weidemann benyttet Bjerckes oljefarger gjennom flere år. Bjercke fikk ham også til å dekorere lagerbygningene på Alnabru i 1959. Da Weidemann fikk se det store spiserommet på fabrikkanlegget ble han svært begeistret, og fikk ubegrenset med maling fra Bjercke og lerret fra utsalget i byen. Dette resulterte i et titalls malerier, og salen, som fikk navnet Weidemannsalen ble åpnet i 1966. Dette i samme ånd som Munchs dekorasjoner i Freiasalen
Weidemann hadde også store oppdrag for Norsk Hydro og Maihaugen, og med konsulenthjelp fra teknisk konservator Jan Thurmann-Moe kom også denne malingen fra Bjercke. Om Bjercke fremstilte maling spesielt for disse oppgavene, eller om Thurmann-Moe bare kvalitetssikret maling fra den ordinære produksjon, fremgår ikke av boken Jacob Widemann av Karin Hellandsjø, som er kilde for disse opplysningene.
Jeg har ikke anskaffet oljefarger fra Alf Bjercke siden 1989, men har fremdeles noen esker med farger. De er fremdeles i topp stand. Dokumentasjonen angående fargene er helt fraværende, både når det gjelder pigmentinnhold og hvilken oljer fargene er revet med. Men etter lukten å dømme er de revet med linolje, og det kan virke som om de er revet med i overkant mye olje.
Weidemann hadde også store oppdrag for Norsk Hydro og Maihaugen, og med konsulenthjelp fra teknisk konservator Jan Thurmann-Moe kom også denne malingen fra Bjercke. Om Bjercke fremstilte maling spesielt for disse oppgavene, eller om Thurmann-Moe bare kvalitetssikret maling fra den ordinære produksjon, fremgår ikke av boken Jacob Widemann av Karin Hellandsjø, som er kilde for disse opplysningene.
Jeg har ikke anskaffet oljefarger fra Alf Bjercke siden 1989, men har fremdeles noen esker med farger. De er fremdeles i topp stand. Dokumentasjonen angående fargene er helt fraværende, både når det gjelder pigmentinnhold og hvilken oljer fargene er revet med. Men etter lukten å dømme er de revet med linolje, og det kan virke som om de er revet med i overkant mye olje.
Alf Bjercke dekkfargeskrin
De fleste som gikk på skolen på 50-60 tallet har nok stiftet bekjentskap med Alf Bjerckes dekkfargeskrin. Den gang kom fargene i metallkopper, var nokså grovkornet men fargesterk og lettoppløselig. I dag er de av samme type som Pelikans tørre dekkfarger. Pluss for et godt og stødig metallskrin med et klassisk utformet lokk til fargeblanding.
ARZONE; Giovanni. Var en fargemaker som virket på forskjellige adresser i London fra 1828 til 1838. Ifølge ham selv kom han ifra Milano, Roma, Paris og London. Giftet seg i London med Maria Grant i 1829, og fikk to døtre som begge døde unge. Arzone selv døde i 1841, muligens som følge av forgiftning i forbindelse med fargeproduksjonen. En samtidig medisinsk rapport beretter om betennelse i lunger og brysthinne forenlig med kronisk forgiftning. Det ble slått fast at han arbeidet med arsenholdig koboltmalm, som i rapporten ble satt i forbindelse med Arzones fremstilling av ultramarin. Han produserte store mengder ultramarin basert på den "fineste orientalske lapis lazuli", og som han var ganske stolt av. Han rakket samtidig ned på den syntetiske ultramarin, som ble fremstilt første gang i 1826 av Jean Baptiste Guimet og Christian Gmelin i 1828. Ifølge Arzone svertet disse tidlige utgaver av ultramarin, noe ikke hans gjorde. På samlermarkedet finnes det enkelte av Arzones akvarellblokker i omløp, og viser at han laget et bredt spekter av farger, blant annet en farge kalt damonico (vist til høyre). Dette var en blandingsfarge av romansk oker og brent sienna.
Arzone laget akvarell og oljefarger, og tilbød samtidig pensler, contestifter, blyanter, fargestifter og svart kritt fra Italia med mer.
BADISCHE ANILIN UND SODA FABRIK - BASF
Grunnlagt 6/4 1865 av Friedrich Engelhorn i Mannheim, Tyskland.
Engelhorn fikk i oppdrag å sette opp et gasskraftverk i 1861. Gassverket produserte store mengder tjære som et biprodukt, og Engelhorn fant at dette egnet seg som råstoff til fargeproduksjon. Soda og Anilinfabrikken ble reist for å produsere kjemiske stoffer nødvendige i fargeproduksjonen, vesentlig soda og syrer. Det må også ha vært et destillasjonsanlegg for å få benzol ut av tjæren, som er grunnlaget for anilin. Fabrikken ble lagt ved Ludwigshofen ved Rhinen, på motsatt side av Mannheim, fordi man der var redd for skadelig forurensning fra fabrikkanlegget.
BADSF sikret seg kjemikeren Heinrich Caro, som hadde erfaring fra fargeproduksjon i England. England var på den tid store på produksjon av fargestoffer utledet av tjære. Caro utarbeidet en syntese på alizarin og fikk engelsk patent på dette 25/6 1869, dagen før Henry Perkin fikk sin patent på det samme stoffet. Videre ble det patentert synteser for methylblå og eosin. I 1880 begynte man ved BASF å arbeide med metoder for syntetisering av indigo, men resultatet av dette arbeidet kom ikke på markedet før i 1897.
I 1901 var BASF`s produksjon 80% fargestoff, resten andre kjemiske produkter.
Under annen verdenskrig kom BASF under I G Farben konglomoratet. Dette firmaet ble splittet opp av okkupasjonsmaktene etter krigen, og BASF ble restrukturert.
Grunnlagt 6/4 1865 av Friedrich Engelhorn i Mannheim, Tyskland.
Engelhorn fikk i oppdrag å sette opp et gasskraftverk i 1861. Gassverket produserte store mengder tjære som et biprodukt, og Engelhorn fant at dette egnet seg som råstoff til fargeproduksjon. Soda og Anilinfabrikken ble reist for å produsere kjemiske stoffer nødvendige i fargeproduksjonen, vesentlig soda og syrer. Det må også ha vært et destillasjonsanlegg for å få benzol ut av tjæren, som er grunnlaget for anilin. Fabrikken ble lagt ved Ludwigshofen ved Rhinen, på motsatt side av Mannheim, fordi man der var redd for skadelig forurensning fra fabrikkanlegget.
BADSF sikret seg kjemikeren Heinrich Caro, som hadde erfaring fra fargeproduksjon i England. England var på den tid store på produksjon av fargestoffer utledet av tjære. Caro utarbeidet en syntese på alizarin og fikk engelsk patent på dette 25/6 1869, dagen før Henry Perkin fikk sin patent på det samme stoffet. Videre ble det patentert synteser for methylblå og eosin. I 1880 begynte man ved BASF å arbeide med metoder for syntetisering av indigo, men resultatet av dette arbeidet kom ikke på markedet før i 1897.
I 1901 var BASF`s produksjon 80% fargestoff, resten andre kjemiske produkter.
Under annen verdenskrig kom BASF under I G Farben konglomoratet. Dette firmaet ble splittet opp av okkupasjonsmaktene etter krigen, og BASF ble restrukturert.
Bayer AG`s fabrikkanlegg ca 1920
BAYER AG,
FRIEDRICH BAYER
Grunnlagt av Friderich Bayer (1825- 1880) og Johann Friderich Wescott ved Elberfeld, Tyskland, i 1863.
Bayer, sønn av en vever og tekstilarbeider, ble født 6/6-1825 i Wupperthal. Begynte for seg selv i 1845 som selger av maling og fargestoffer, og grunnla sammen med kompanjong Wescott en malingfabrikkk i 1863. De fikk en moderat suksess med et nytt syntetisk magentafargestoff, og produserte triphenylmetanviolet og grønn, azofargestoffer og noe senere alizarin. Da Bayer døde 6/5 1880 etterlot han seg et lite men solid firma.
Bayer selv hadde liten interesse for farmasøytiske produkter, men Felix Hoffmann som arbeidet der undersøkte salisylsyreforbindelser, og utviklet Aspirin.
Dette ble starten på en lang rekke farmasøytiske nyvinninger. Friedrich Bayers sønn Karl Bayer, som selv var kjemiker tok firmaet inn i en ny retning. Ved siden av alizarinproduksjonen, produserte de også store mengder kjemiske og farmasøytiske produkter. De utviklet også en metode på å utvinne aluminium av bauxitt. Fargefabrikken og underavdelinger engasjerte i 1923 3-400 kjemikere og 10 000 arbeidere. Fabrikkanlegget lå strategisk til ved Rhinen, og hadde et vannforbruk tilsvarende datidens Køln.
Under annen verdens krig kom firmaet inn under I G Farben, i likhet med Badische Anilin und Sodafabrik. Etter krigen ble I G Farben splittet opp, og firmaet gjenoppsto som Bayer AG. Firmaet ble igjen store aktører innenfor kjemiske og farmasøytiske produkter, men produserer ikke lenger pigmenter.
FRIEDRICH BAYER
Grunnlagt av Friderich Bayer (1825- 1880) og Johann Friderich Wescott ved Elberfeld, Tyskland, i 1863.
Bayer, sønn av en vever og tekstilarbeider, ble født 6/6-1825 i Wupperthal. Begynte for seg selv i 1845 som selger av maling og fargestoffer, og grunnla sammen med kompanjong Wescott en malingfabrikkk i 1863. De fikk en moderat suksess med et nytt syntetisk magentafargestoff, og produserte triphenylmetanviolet og grønn, azofargestoffer og noe senere alizarin. Da Bayer døde 6/5 1880 etterlot han seg et lite men solid firma.
Bayer selv hadde liten interesse for farmasøytiske produkter, men Felix Hoffmann som arbeidet der undersøkte salisylsyreforbindelser, og utviklet Aspirin.
Dette ble starten på en lang rekke farmasøytiske nyvinninger. Friedrich Bayers sønn Karl Bayer, som selv var kjemiker tok firmaet inn i en ny retning. Ved siden av alizarinproduksjonen, produserte de også store mengder kjemiske og farmasøytiske produkter. De utviklet også en metode på å utvinne aluminium av bauxitt. Fargefabrikken og underavdelinger engasjerte i 1923 3-400 kjemikere og 10 000 arbeidere. Fabrikkanlegget lå strategisk til ved Rhinen, og hadde et vannforbruk tilsvarende datidens Køln.
Under annen verdens krig kom firmaet inn under I G Farben, i likhet med Badische Anilin und Sodafabrik. Etter krigen ble I G Farben splittet opp, og firmaet gjenoppsto som Bayer AG. Firmaet ble igjen store aktører innenfor kjemiske og farmasøytiske produkter, men produserer ikke lenger pigmenter.
BECKERS, BECKERS NORMALFÄRG, BECKERS "A" Svensk
Beckers ble grunnlagt i 1865 av den tyske kjemiker Wilhelm Becker (1838-1915). Han kom i ung alder til Sverige, og startet en fargehandel i Stockholm. Noe senere også en fargefabrikk. I 1886 ble Beckers kompanjong leder for fargehandelen, og i 1901 ble firmaet aksjeselskap. Produktene rettet seg mot kunstnere og fargene bygger på teorier av tyskeren Keim. Fargene, for Beckers er det snakk om oljefarger, skulle ha best mulig renhet, kunne blandes innbyrdes, ikke inneholde problempigmenter som "blødere", og inneha best mulig lysekthet. Beckers har i dag en serie på 44 oljefarger som produseres i Frankrike og England.
Beckers er i dag eid av ColArt, som også eier Winsor & Newton, Lefranc & Bourgeois, Reeves og Liquitex.
Beckers ble grunnlagt i 1865 av den tyske kjemiker Wilhelm Becker (1838-1915). Han kom i ung alder til Sverige, og startet en fargehandel i Stockholm. Noe senere også en fargefabrikk. I 1886 ble Beckers kompanjong leder for fargehandelen, og i 1901 ble firmaet aksjeselskap. Produktene rettet seg mot kunstnere og fargene bygger på teorier av tyskeren Keim. Fargene, for Beckers er det snakk om oljefarger, skulle ha best mulig renhet, kunne blandes innbyrdes, ikke inneholde problempigmenter som "blødere", og inneha best mulig lysekthet. Beckers har i dag en serie på 44 oljefarger som produseres i Frankrike og England.
Beckers er i dag eid av ColArt, som også eier Winsor & Newton, Lefranc & Bourgeois, Reeves og Liquitex.
Blockx fargetuber tilhørt Edvard Munch. Nederst, tre moderne tuber
BLOCKX; Belgia
Etablert i 1865 av kjemikeren Jacques Blockx (1844-1913). Det var visstnok hans kunstnervenner som fikk ham til å begynne fargeproduksjon. Firmaet blir i dag ledet av Jacques Blockx og hans datter Catherine Blockx som er femte generasjon i familieforetaket.
Blockx har både oljefarger og akvarellfarger. De blir revet på tradisjonelle fargemøller med saktegående møllestener. Det vil si tre marmor valser på hver fargemølle. Jernoksider og svarte farger rives med linolje, de andre med valmueolje.
Edvard Munch og Salvador Dali benyttet oljefarger fra Blockx.
Akvarellfargene kommer i to utgaver; tubefarger med svart kork er revet med honning, mens de med hvit benytter gummi arabicum som bindemiddel. De tilbyr 72 farger i tuber (15 0g 35 ml) , og i skåler av størrelse half pans og large pans.
Blockx har også pigmentpulver i 100 og 500 ml glass. 33 farger hvorav to med PR83 (Rose madder og Rose madder deep) og tre med PR101 (Italian earth, Burnt sienna light og Cassel earth). Blockx tilbyr også Flake White, PW1 som tørrpigment. For dem som ønsker å rive egne farger med dette pigmentet, er ånderettsvern en nødvendighet.
Blockx har videre en serie med pastellkritt. Serien består av 56 farger, de fleste tilgjengelig i fem toner.
Videre tilbyr Blockx også en ferniss av oppløst rav. Blandingen bygger på eksperimenter Blockx gjorde rundt 1860.
Etablert i 1865 av kjemikeren Jacques Blockx (1844-1913). Det var visstnok hans kunstnervenner som fikk ham til å begynne fargeproduksjon. Firmaet blir i dag ledet av Jacques Blockx og hans datter Catherine Blockx som er femte generasjon i familieforetaket.
Blockx har både oljefarger og akvarellfarger. De blir revet på tradisjonelle fargemøller med saktegående møllestener. Det vil si tre marmor valser på hver fargemølle. Jernoksider og svarte farger rives med linolje, de andre med valmueolje.
Edvard Munch og Salvador Dali benyttet oljefarger fra Blockx.
Akvarellfargene kommer i to utgaver; tubefarger med svart kork er revet med honning, mens de med hvit benytter gummi arabicum som bindemiddel. De tilbyr 72 farger i tuber (15 0g 35 ml) , og i skåler av størrelse half pans og large pans.
Blockx har også pigmentpulver i 100 og 500 ml glass. 33 farger hvorav to med PR83 (Rose madder og Rose madder deep) og tre med PR101 (Italian earth, Burnt sienna light og Cassel earth). Blockx tilbyr også Flake White, PW1 som tørrpigment. For dem som ønsker å rive egne farger med dette pigmentet, er ånderettsvern en nødvendighet.
Blockx har videre en serie med pastellkritt. Serien består av 56 farger, de fleste tilgjengelig i fem toner.
Videre tilbyr Blockx også en ferniss av oppløst rav. Blandingen bygger på eksperimenter Blockx gjorde rundt 1860.
Bourgeois Aine, akvarell 1800-tall.
BOURGEOIS AINE, Fransk.
Parisbasert firma.
På 1800-tallet et av de største franske produsenter og forhandlere av maling og malerutstyr, blant annet camera oscura, som ble benyttet til å projisere et bilde til et malerunderlag.
Bourgeois Aine laget en rekke typer akvarellfarger, solgt i typiske 1800-talls treskrin, og etterhvert i metallskrin. Disse er i dag ettertraktet på samlermarkedet.
I en tid da det ble benyttet til dels svært giftige pigmenter, satte Bourgeois Aine sammen et akvarellskrin med giftfrie farger. Disse var rettet mot barn og skole og kom på markedet på slutten av 1800-tallet.
Akvarellfargene fra Bourgeois Aine kom både som kaker og tuber.
Bourgeois Aine fusjonerte i 1965 med Lefranc, grunnlagt av Alexandre Lefranc, til Bourgeois & Lefranc.
C. Kreul. Tysk.
Carl Johann Dietrich Kreul (1803- 1867), kunstner og oppfinner, grunnla firmaet i 1838 i Nurnberg. Han utviklet en maskin for rivning av oljefarger, dette på en tid da mange fremdeles rev farger for hånd. i 1842 flyttet han firmaet til Forcheim.
I 1922 ble firmaet overdradd til familien Schmidt. I 1959 ble Julius Schmidt sjef for selskapet, og i 1983 ble hans datter Gertrud Hawranek med i ledelsen. I løpet av 1990 årene utviklet firmaet seg mye, og flyttet produksjonen til Hallendorf, og inngikk samarbeid med Faber-Castell. Har i dag ca 140 medarbeidere.
C. Kreul tilbyr i dag en lang rekke artikler innenfor hobby og kunst, men er fremdeles først og fremst en fabrikant av kunstnerfarger. De tilbyr en serie kalt Solo Goya som består av olje, akryl og akvarellfarger. For akvarellfargenes del hører de til studiefargene. Ingen opplysninger finnes på pakningen om pigmentinnhold, har heller ikke funnet noen fargekart på nettet som opplyser om dette. Fargene inneholder store mengder fyllstoff, som kan observeres som et hvitt bunnfall i skylleglasset, eller hvis en lar oppløst farge tørke på et glatt underlag. Den vil da gjerne sprekke opp, og ser en på fragmentene på baksiden, ser man et grått belegg. Enkelte farger, som rå sienna og gulloker har fine karakteristikker. Phtaloblå er helt ubrukelig, da den trekker rett ned i papiret med et skjoldet utseende. Noen farger er svært opake og fargesterke, mens andre er tilsvarende pigmentsvake. Fargene er relativt lysbestandige. Har laget noen naturskisser med fargene, og gir nyanser som en finner i den nordiske natur, men fargeblandingene blir fort grålige, og en savner mer pigmentsterke og klare farger. Har testet 29 akvarellfarger.
Solo Goya Artists Oilcolour: en serie på 48 farger i 20ml, 55ml og 290 ml tuber. Har ikke testet disse.
Carl Johann Dietrich Kreul (1803- 1867), kunstner og oppfinner, grunnla firmaet i 1838 i Nurnberg. Han utviklet en maskin for rivning av oljefarger, dette på en tid da mange fremdeles rev farger for hånd. i 1842 flyttet han firmaet til Forcheim.
I 1922 ble firmaet overdradd til familien Schmidt. I 1959 ble Julius Schmidt sjef for selskapet, og i 1983 ble hans datter Gertrud Hawranek med i ledelsen. I løpet av 1990 årene utviklet firmaet seg mye, og flyttet produksjonen til Hallendorf, og inngikk samarbeid med Faber-Castell. Har i dag ca 140 medarbeidere.
C. Kreul tilbyr i dag en lang rekke artikler innenfor hobby og kunst, men er fremdeles først og fremst en fabrikant av kunstnerfarger. De tilbyr en serie kalt Solo Goya som består av olje, akryl og akvarellfarger. For akvarellfargenes del hører de til studiefargene. Ingen opplysninger finnes på pakningen om pigmentinnhold, har heller ikke funnet noen fargekart på nettet som opplyser om dette. Fargene inneholder store mengder fyllstoff, som kan observeres som et hvitt bunnfall i skylleglasset, eller hvis en lar oppløst farge tørke på et glatt underlag. Den vil da gjerne sprekke opp, og ser en på fragmentene på baksiden, ser man et grått belegg. Enkelte farger, som rå sienna og gulloker har fine karakteristikker. Phtaloblå er helt ubrukelig, da den trekker rett ned i papiret med et skjoldet utseende. Noen farger er svært opake og fargesterke, mens andre er tilsvarende pigmentsvake. Fargene er relativt lysbestandige. Har laget noen naturskisser med fargene, og gir nyanser som en finner i den nordiske natur, men fargeblandingene blir fort grålige, og en savner mer pigmentsterke og klare farger. Har testet 29 akvarellfarger.
Solo Goya Artists Oilcolour: en serie på 48 farger i 20ml, 55ml og 290 ml tuber. Har ikke testet disse.
Ulike blyanter fra Cumberland og Rexel Cumberland, 1975 (øverst)-2013
CUMBERLAND PENCIL FACTORY; REXEL CUMBERLAND; DERWENT. England.
Cumberland Pencil Factory ble etablert i 1916, men det er blitt produsert blyanter ved fabrikken under ulike eiere siden 1832. Men siden 1600-tallet (Salmonsen 1894 nevner 1664) har man ved Cumberland kjent til det snedige stoffet som så lett avsetter merker. Sauebøndene benyttet stoffet til å merke sauene sine. Langt senere ble stoffet kjent som grafitt, navngitt av Abraham Gottlob Werner i 1789 .Det vokste frem en småskala produksjon av blyanter ved landsbyen Keswick, før man som nevnt over, fikk en større fabrikk i 1832. Men da hadde det allerede siden 1816 foregått blyantproduksjon ved Passau, Bayern.
Merkenavnet Derwent ble etablert i 1938 med lanseringen av fargeblyanter i 24 farger. Man var ikke så nøye med pigmentinnholdet den gangen, så i årene 1955-60 forandret man oppskriften på disse fargeblyantene og fargestiftene Derwent Colour Blocks (markedsført fra 1950) og byttet ut giftige fargestoffer med ikkegiftige. I 1974 kom det også innskjerpelser på bruk av tungmetaller i blyanter.
Produktene til Derwent har utviklet seg mye opp gjennom årene. Fargespekteret på eksisterende serier ble større, og nye serier tegne og fargeblyanter har kommet til.
I 1983 ble de vannløselige fargeblyantene Derwent Watercolour lansert. I 2009 kom det en ny utgave av disse blyantene, nå med mykere stifter. Serien omfattet da 42 ulike farger. I 1986 kom serien Derwent Drawing and Scetching. Men det skulle komme mer. I 1993 ble pastellblyantene utviklet, og i 1994 lanserte Derwent Charcoalblyanter, som i 2007 ble utvidet med en serie Tinted Charcoal. Året før, altså 2006 ble også serien Inktense og Coloursoft lansert.
Cumberland Pencil Factory ble etablert i 1916, men det er blitt produsert blyanter ved fabrikken under ulike eiere siden 1832. Men siden 1600-tallet (Salmonsen 1894 nevner 1664) har man ved Cumberland kjent til det snedige stoffet som så lett avsetter merker. Sauebøndene benyttet stoffet til å merke sauene sine. Langt senere ble stoffet kjent som grafitt, navngitt av Abraham Gottlob Werner i 1789 .Det vokste frem en småskala produksjon av blyanter ved landsbyen Keswick, før man som nevnt over, fikk en større fabrikk i 1832. Men da hadde det allerede siden 1816 foregått blyantproduksjon ved Passau, Bayern.
Merkenavnet Derwent ble etablert i 1938 med lanseringen av fargeblyanter i 24 farger. Man var ikke så nøye med pigmentinnholdet den gangen, så i årene 1955-60 forandret man oppskriften på disse fargeblyantene og fargestiftene Derwent Colour Blocks (markedsført fra 1950) og byttet ut giftige fargestoffer med ikkegiftige. I 1974 kom det også innskjerpelser på bruk av tungmetaller i blyanter.
Produktene til Derwent har utviklet seg mye opp gjennom årene. Fargespekteret på eksisterende serier ble større, og nye serier tegne og fargeblyanter har kommet til.
I 1983 ble de vannløselige fargeblyantene Derwent Watercolour lansert. I 2009 kom det en ny utgave av disse blyantene, nå med mykere stifter. Serien omfattet da 42 ulike farger. I 1986 kom serien Derwent Drawing and Scetching. Men det skulle komme mer. I 1993 ble pastellblyantene utviklet, og i 1994 lanserte Derwent Charcoalblyanter, som i 2007 ble utvidet med en serie Tinted Charcoal. Året før, altså 2006 ble også serien Inktense og Coloursoft lansert.
Derwent Pastelpencils.
Dette er en serie på 72 farger. Fargekart med tabell over lysekthet kan enkelt lastes ned fra www.pencils.co.uk som er Derwents hjemmeside. Pigmentinnhold oppgis imidlertid ikke. Ikke uventet er det Magenta som har den dårligste lysekthet, med 2, hvor de beste er oppgitt med en lysekthet på 8. Noe uventet er ultramarin oppgitt med 3 i lysfasthet. Dette er normalt et av de mest lysekte pigmenter i det blå spekteret, og må enten være trykkfeil, eller at fargen inneholder et annet pigment. Forventet lysfasthet ville være 8, slik som Prussian blue, Cyan, Cerulean blue og Indigo er oppgitt med. Derwent soft pencils er fine til mindre arbeider eller til detaljer i kombinasjon med tradisjonelle pastellkritt.
Derwent pastel pencils selges i sett av 6,12, 24, 36 og 72 farger. Utvalgene med 24, 36 og 72 farger kan man også få i treesker. De minste settene er i det minste laget for effektiv tegning, 24 farger er mer anvendelig. Hvis man kun er interessert i figurtegning, finnes det et sett med 12 farger beregnet på dette, kalt Soft pencil skintones.
Dette er en serie på 72 farger. Fargekart med tabell over lysekthet kan enkelt lastes ned fra www.pencils.co.uk som er Derwents hjemmeside. Pigmentinnhold oppgis imidlertid ikke. Ikke uventet er det Magenta som har den dårligste lysekthet, med 2, hvor de beste er oppgitt med en lysekthet på 8. Noe uventet er ultramarin oppgitt med 3 i lysfasthet. Dette er normalt et av de mest lysekte pigmenter i det blå spekteret, og må enten være trykkfeil, eller at fargen inneholder et annet pigment. Forventet lysfasthet ville være 8, slik som Prussian blue, Cyan, Cerulean blue og Indigo er oppgitt med. Derwent soft pencils er fine til mindre arbeider eller til detaljer i kombinasjon med tradisjonelle pastellkritt.
Derwent pastel pencils selges i sett av 6,12, 24, 36 og 72 farger. Utvalgene med 24, 36 og 72 farger kan man også få i treesker. De minste settene er i det minste laget for effektiv tegning, 24 farger er mer anvendelig. Hvis man kun er interessert i figurtegning, finnes det et sett med 12 farger beregnet på dette, kalt Soft pencil skintones.
DA VINCI: USA
Etablert 1975, familieeid foretak i California. Tilbyr både kunstnermaling og pensler.
De har en serie First Quality Artists Oil Colour som består av 56 farger, de har også en studiekvalitets serie "Leonardo Artists Oil Colour på 28 farger. De har også en serie med akrylfarger på 28 farger, "First Quality Artists Acrylic Colours.
Av akvarellfarger har de serien "First Quality Transparent Water Colors", på 56 farger. Disse er tilgjengelig både i tuber og i skåler. Enn videre har de en serie
"Designers Gouache" på 28 farger.
Da Vinci har vært tilgjengelig i Norge siden 1970 tallet.
Etablert 1975, familieeid foretak i California. Tilbyr både kunstnermaling og pensler.
De har en serie First Quality Artists Oil Colour som består av 56 farger, de har også en studiekvalitets serie "Leonardo Artists Oil Colour på 28 farger. De har også en serie med akrylfarger på 28 farger, "First Quality Artists Acrylic Colours.
Av akvarellfarger har de serien "First Quality Transparent Water Colors", på 56 farger. Disse er tilgjengelig både i tuber og i skåler. Enn videre har de en serie
"Designers Gouache" på 28 farger.
Da Vinci har vært tilgjengelig i Norge siden 1970 tallet.
DIVOLO FIRENCECOLORI: Italia
Firma opprettet i 1915, lokalisert i Firense.
Firma opprettet i 1915, lokalisert i Firense.
DR. PH. MARTIN:
Firma opprettet i 1934.
Omsetter maling, tusj og fargestoffer for kunst og håndverk. Har ens serie på 36 farger kalt Dr. PH. Martins Hydrus Watercolour, og en serie på 56 akvarellfarger.
Firma opprettet i 1934.
Omsetter maling, tusj og fargestoffer for kunst og håndverk. Har ens serie på 36 farger kalt Dr. PH. Martins Hydrus Watercolour, og en serie på 56 akvarellfarger.
FABER CASTELL: tysk.
I 1761 etablerte Kaspar Faber en blyantfabrikk ved Stein, nær Nürnberg, hvor hovedkontoret fremdeles ligger. Firmaet ble senere overtatt av sønnen Anton Wilhelm Faber, som gav firmaet navnet A. G. Faber. I 1839 ble firmaet overdradd til Kaspars oldebarn, Johan Lothar von Faber. Denne gjennomførte en rekke forbedringer i blyantproduksjonen, etter et 3-årig opphold i Frankrike. Som følge av Nicolas Jacques Contes oppfinnelse av den moderne blyant, basert på grafittpulver og kaolin i et trehylster, stod blyantproduksjonen i Frankrike på et høyt nivå. Faber tok med seg denne kunnskapen hjem, og kunne ikke lenge etter utvide firmaet betydelig. En avdeling ble opprettet i New York og i Paris, hvor det særlig ble produsert blekk og farger. Ved Geroldsgrün ble det etablert en fabrikk for skifertavler og grifler.
Fra 1883 produserte Faber voksfarger, både en hybridvariant i trehylster, og senere rene vokstifter.
I 1898 giftet grev Alexander zu Castell-Rüdinghauser seg med Ottilie Faber, og både familienavn og firmanavn ble endret til Faber-Castell.
I dag produseres de fleste artikler fra Faber-Castell i Brasil, de har også en blyantfabrikk i Indonesia, hvor blant annet Bonanza-blyantene fremstilles. I Tyskland produseres en del fargeblyanter i kunstner og studiekvalitet. Den kanskje mest kjente serien med fargeblyanter er Polychromos, som er fremstilt siden 1908. Dette er høykvalitets fargeblyanter, som i dag omfatter 120 farger. De kan fåes i sett av 12, 25, 36, 60, 72 og 120 farger. Blyantene kan også kjøpes enkeltvis.
I 1761 etablerte Kaspar Faber en blyantfabrikk ved Stein, nær Nürnberg, hvor hovedkontoret fremdeles ligger. Firmaet ble senere overtatt av sønnen Anton Wilhelm Faber, som gav firmaet navnet A. G. Faber. I 1839 ble firmaet overdradd til Kaspars oldebarn, Johan Lothar von Faber. Denne gjennomførte en rekke forbedringer i blyantproduksjonen, etter et 3-årig opphold i Frankrike. Som følge av Nicolas Jacques Contes oppfinnelse av den moderne blyant, basert på grafittpulver og kaolin i et trehylster, stod blyantproduksjonen i Frankrike på et høyt nivå. Faber tok med seg denne kunnskapen hjem, og kunne ikke lenge etter utvide firmaet betydelig. En avdeling ble opprettet i New York og i Paris, hvor det særlig ble produsert blekk og farger. Ved Geroldsgrün ble det etablert en fabrikk for skifertavler og grifler.
Fra 1883 produserte Faber voksfarger, både en hybridvariant i trehylster, og senere rene vokstifter.
I 1898 giftet grev Alexander zu Castell-Rüdinghauser seg med Ottilie Faber, og både familienavn og firmanavn ble endret til Faber-Castell.
I dag produseres de fleste artikler fra Faber-Castell i Brasil, de har også en blyantfabrikk i Indonesia, hvor blant annet Bonanza-blyantene fremstilles. I Tyskland produseres en del fargeblyanter i kunstner og studiekvalitet. Den kanskje mest kjente serien med fargeblyanter er Polychromos, som er fremstilt siden 1908. Dette er høykvalitets fargeblyanter, som i dag omfatter 120 farger. De kan fåes i sett av 12, 25, 36, 60, 72 og 120 farger. Blyantene kan også kjøpes enkeltvis.
En annen serie er Albrecht Dürer. Dette er akvarellblyanter som også har et spekter på 120 farger, enten i sett, eller enkeltvis. Det finnes også en serie som heter Aquastick, som er tykkere stifter.
Det finnes også en serie som omfatter pastellstifter, oljepastell, monochrome fargeblyanter og Artistpenner som inneholder en lysekte, vannfast tegnetusj. de finnes i forskjellige typer sett, blant annet en som heter Terra, og er beregnet på landskapstegninger.
Ved siden av dette finnes det også en Faber-Castell studioserie av fargeblyanter. Dett er noe rimeligere kvaliteter av kunstnerblyantene.
De lager også en hel del fargeblyanter i forskjellige utforminger som er beregnet på barn og skolebruk. Her finner en serien Colour Grip. Dette er en serie med fargeblyanter hvor trehylsteret har en avrundet triangelprovil, hvor tanken er at blyantene skal ligge bedre i hånden. Disse er forholdsvis harde, men avgir godt med farge på litt hardere papirtyper som Canson C à grain, som inneholder kalsiumkarbonat og har en eggeskallsaktig overflate.
Faber Castell produserer også flere typer grafittblyanter, som Castell 9000i flere hardhetsgrader, og Bonanza 1329, som for mange er skoleblyanten fremfor noen, gullakkert som klassiske blyanter skal være. De produserer også flere typer trykkblyanter, med grafittminer i forskjellige tykkelser.
Det finnes også en serie som omfatter pastellstifter, oljepastell, monochrome fargeblyanter og Artistpenner som inneholder en lysekte, vannfast tegnetusj. de finnes i forskjellige typer sett, blant annet en som heter Terra, og er beregnet på landskapstegninger.
Ved siden av dette finnes det også en Faber-Castell studioserie av fargeblyanter. Dett er noe rimeligere kvaliteter av kunstnerblyantene.
De lager også en hel del fargeblyanter i forskjellige utforminger som er beregnet på barn og skolebruk. Her finner en serien Colour Grip. Dette er en serie med fargeblyanter hvor trehylsteret har en avrundet triangelprovil, hvor tanken er at blyantene skal ligge bedre i hånden. Disse er forholdsvis harde, men avgir godt med farge på litt hardere papirtyper som Canson C à grain, som inneholder kalsiumkarbonat og har en eggeskallsaktig overflate.
Faber Castell produserer også flere typer grafittblyanter, som Castell 9000i flere hardhetsgrader, og Bonanza 1329, som for mange er skoleblyanten fremfor noen, gullakkert som klassiske blyanter skal være. De produserer også flere typer trykkblyanter, med grafittminer i forskjellige tykkelser.
Ferrario akvarell
FERRARIO: Italiensk.
Lager både olje og akvarellfarger. Desverre vanskelige å få finne i Norge. Testet en del akvarfellfarger på første halvdel av 1980-årene, og de var svært behagelige å male med, og gav et fint uttrykk.
Firmaet ble grunnlagt i 1919 av den italienske maler Carlo Ferrario, og er dermed Italias eldste firma for farger og malerutstyr, 4 år eldre enn Maimeri. De produserer både olje, akryl og akvarellfarger.
Dagens toppserie innen oljefarger heter Ferrario 1919 Extra Fine, og består av 90 farger. En serie med noe rimeligere farger er kalt Van Dyck Finest Oilcolour, og omfatter 93 farger.
Oilmaster er en serie med studiefarger, og er revet med et alkydresin, noe som skal gi fargene en utpreget lukt av tynner.
Apa Color er en serie med akrylfarger i store plastbokser, 163 farger.
Acrylic Master er en akrylserie på 50 farger i store plasttuber
Ved siden av tradisjonelle akvarellfarger fører Ferrario også flytende akvarellfarger, Ferrario Liquarell.
Lager både olje og akvarellfarger. Desverre vanskelige å få finne i Norge. Testet en del akvarfellfarger på første halvdel av 1980-årene, og de var svært behagelige å male med, og gav et fint uttrykk.
Firmaet ble grunnlagt i 1919 av den italienske maler Carlo Ferrario, og er dermed Italias eldste firma for farger og malerutstyr, 4 år eldre enn Maimeri. De produserer både olje, akryl og akvarellfarger.
Dagens toppserie innen oljefarger heter Ferrario 1919 Extra Fine, og består av 90 farger. En serie med noe rimeligere farger er kalt Van Dyck Finest Oilcolour, og omfatter 93 farger.
Oilmaster er en serie med studiefarger, og er revet med et alkydresin, noe som skal gi fargene en utpreget lukt av tynner.
Apa Color er en serie med akrylfarger i store plastbokser, 163 farger.
Acrylic Master er en akrylserie på 50 farger i store plasttuber
Ved siden av tradisjonelle akvarellfarger fører Ferrario også flytende akvarellfarger, Ferrario Liquarell.
FIELDS, GEORGE: Engelsk, 1777- 1854.
Arbeidet i mange år med prepasjon av krapplakk. Han skrev 10 bind med notater om eksperimenteringer, funn og resepter. Etter Fields død ble bøkene overtatt av William Winsor, og disse ble flittig benyttet som grunnlagsmateriale for fargeforbedringer hos Winsor& Newton.
Fields fokuserte særlig på Rubia Tinctorium. W&N, som selv har fremstilt krapprødt siden 1835, bygget produksjonsmetodene på Fields anvisninger.
I 1841 arbeidet han med Vermilion og de fargevariasjoner som lå der. Han fremstilte blant annet en orange vermilion, notert som Cake Orange vermilion.
Han gjorde også eksperimenter med Mummy brown, farge fremstilt av Egyptiske mumier, og som frem til siste halvdel av 1800-tallet nærmest var å betrakte som en handelsvare. Mumier er blitt benyttet som fargestoff siden 1500-tallet, og ble svært populært hos Pre-Rafaelittene.
Hamilton Kerr institute som har arbeidet med W&N arkiv, har flere henvisninger til Fields i deres fargeoversikter.
Arbeidet i mange år med prepasjon av krapplakk. Han skrev 10 bind med notater om eksperimenteringer, funn og resepter. Etter Fields død ble bøkene overtatt av William Winsor, og disse ble flittig benyttet som grunnlagsmateriale for fargeforbedringer hos Winsor& Newton.
Fields fokuserte særlig på Rubia Tinctorium. W&N, som selv har fremstilt krapprødt siden 1835, bygget produksjonsmetodene på Fields anvisninger.
I 1841 arbeidet han med Vermilion og de fargevariasjoner som lå der. Han fremstilte blant annet en orange vermilion, notert som Cake Orange vermilion.
Han gjorde også eksperimenter med Mummy brown, farge fremstilt av Egyptiske mumier, og som frem til siste halvdel av 1800-tallet nærmest var å betrakte som en handelsvare. Mumier er blitt benyttet som fargestoff siden 1500-tallet, og ble svært populært hos Pre-Rafaelittene.
Hamilton Kerr institute som har arbeidet med W&N arkiv, har flere henvisninger til Fields i deres fargeoversikter.
HOLBEIN, Japan
Holbein er et familieeid selskap grunnlagt på slutten av 1800-tallet, og har hovedsete i Osaka. På 1930-tallet tok selskapet navnet Holbein Artist Materials, og er blitt Japans største produsent av farger og kunstnerartikler. Ifølge egne nettsider har Holbein 300 ansatte, hvorav 12 fargekjemikere. Holbein har også knyttet til seg underselskaper som leverer kunstnerartikler som rammer, papir, paletter og liknende.
Holbein tilbyr 15 serier med akvarell, akryl, olje og andre tegne og malemedier. Blant annet en serie med kulørt akrylgesso.
Holbeinproduktene var ganske vanlige i norske kunst og hobbybutikker på 80-tallet, men det virker som de er mindre alminnelige i dag. De er imidlertid ganske lette å få tak i på utenlandske nettsteder.
Holbein Artists Watercolours:
Serien består av 108 farger, derav 2 metalliske. Produseres i 5 ml og 15 ml tuber. En spesiell ting med disse fargene er at de er revet uten oksegalle, hvilket påvirker flyteegenskapene. Penselstrøkene vil være mer synlige med disse fargene enn med eksempelvis W&N og Rowney. Pigmentinnholdet står på tubene, men ikke på fargekartet på Holbein sine nettsider. Fargene skal jevnt over være klare og fine, og flere av dem utpreget granulerende. Dette gjelder jernoksider, kobolt og kadmiumfarger. Lysektheten oppgis med stjerner, hvor tre er best og en stjerne dårligst. Det er stor spredning i lysektheten, og flere farger er oppgitt med bare en stjerne, typisk nok gjelder det noen rosa toner som Opera og Bright Rose, men overraskende nok også en blå: Compose Blue.
Holbein er et familieeid selskap grunnlagt på slutten av 1800-tallet, og har hovedsete i Osaka. På 1930-tallet tok selskapet navnet Holbein Artist Materials, og er blitt Japans største produsent av farger og kunstnerartikler. Ifølge egne nettsider har Holbein 300 ansatte, hvorav 12 fargekjemikere. Holbein har også knyttet til seg underselskaper som leverer kunstnerartikler som rammer, papir, paletter og liknende.
Holbein tilbyr 15 serier med akvarell, akryl, olje og andre tegne og malemedier. Blant annet en serie med kulørt akrylgesso.
Holbeinproduktene var ganske vanlige i norske kunst og hobbybutikker på 80-tallet, men det virker som de er mindre alminnelige i dag. De er imidlertid ganske lette å få tak i på utenlandske nettsteder.
Holbein Artists Watercolours:
Serien består av 108 farger, derav 2 metalliske. Produseres i 5 ml og 15 ml tuber. En spesiell ting med disse fargene er at de er revet uten oksegalle, hvilket påvirker flyteegenskapene. Penselstrøkene vil være mer synlige med disse fargene enn med eksempelvis W&N og Rowney. Pigmentinnholdet står på tubene, men ikke på fargekartet på Holbein sine nettsider. Fargene skal jevnt over være klare og fine, og flere av dem utpreget granulerende. Dette gjelder jernoksider, kobolt og kadmiumfarger. Lysektheten oppgis med stjerner, hvor tre er best og en stjerne dårligst. Det er stor spredning i lysektheten, og flere farger er oppgitt med bare en stjerne, typisk nok gjelder det noen rosa toner som Opera og Bright Rose, men overraskende nok også en blå: Compose Blue.
Holbein Antique Watercolours "Irodori"
Tubefarger, 15 ml.
En serie på 48 farger hvor fraværet av oksegalle, eller andre flytemidler er påfallende. Malingens egenskaper og fargespekteret i denne serien er utformet i henhold til tradisjonell japansk akvarellteknikk, hvor penselskriften eller penselstrøket har en viktig estetisk funksjon. Fargene skal også inneholde mindre gummi arabicum enn andre akvarellfarger, og ubrukt farge som tørker på paletten vil bli hard og matt. Ikke ulikt de første engelske akvarellfargene på slutten av 1700-tallet. Lysektheten er varierende, og en del av fargene særlig i rødspekteret er oppgitt med to stjerner. Hvis dette tilsvarer ASTM II, vil dette normalt si at fargen er lysekte i full styrke, men blekes når fargen tynnes til en sjattering.
En annerledes og spennende serie akvarellfarger.
Tubefarger, 15 ml.
En serie på 48 farger hvor fraværet av oksegalle, eller andre flytemidler er påfallende. Malingens egenskaper og fargespekteret i denne serien er utformet i henhold til tradisjonell japansk akvarellteknikk, hvor penselskriften eller penselstrøket har en viktig estetisk funksjon. Fargene skal også inneholde mindre gummi arabicum enn andre akvarellfarger, og ubrukt farge som tørker på paletten vil bli hard og matt. Ikke ulikt de første engelske akvarellfargene på slutten av 1700-tallet. Lysektheten er varierende, og en del av fargene særlig i rødspekteret er oppgitt med to stjerner. Hvis dette tilsvarer ASTM II, vil dette normalt si at fargen er lysekte i full styrke, men blekes når fargen tynnes til en sjattering.
En annerledes og spennende serie akvarellfarger.
J Barnard Illumination colours
J. BARNARD & SON, Engelsk.
Grunnlagt i London 1860 av Jabez Barnard (1800-1894), innstilt 1941. Firmaet omsatte kunstnerartikler som ulike former for farger, pensler, papir med mer.
Jabez Barnard aventerte i Art Unions januarnummer i 1842 at han nettopp hadde startet Artists Colour Warehouse i Oxfordstreet, London. Han kunne tilby både olje og akvarellfarger og utstyr for freskomaling.
Rundt 1860 inngikk Jabez et kompaniskap med sønnen, William Barnard. Dette varte til 1875, da faren flyttet sin forretning til Winsley street, mens Wiliam fortsatte i Oxford street og Berner street. I 1897 ble Jebeez dattersønn, Thomas Fairhead, og en annen slektning, Frederik Capel Cure partnere i selskapet.
På et tidspunkt forsvant selskapet ut av familiens styre, og i 1909 kom det istand et kompaniskap mellom Harold King Smith og Noel Heaton og drev forretning på Barnards adresse i Oxford street.
De gav ut flere illustrerte varekataloger, blant annet i 1863, 1880, 1890 og i 1897 som da var på voksne 160 sider.
J. Barnard watercolours
J Barnard produserte sine egne akvarellfarger, og de hadde produksjonslokaler både i Oxford street og i Winsley street. Av fargeutvalget hadde de pulver og akvarellfarger for kolorering av fotografier, og en serie på 40 farger for maling på voksblomster, flytende farger for kolorering av kart, deriblant verdigris. For håndkolorering av fotografier hadde de sett med pastell-liknende pulverfarger i stifter, kalt Velvotint Powder Colours. Og så hadde de en serie tradisjonelle akvarellfarger som inneholdt Kings yellow, Dragonblood, Italian pink, engelsk og tysk vermilion, valetta earth, ekte ultramarin og ultramarin ash, foruten de vanlige akvarellfargene som oker, sienna, umbra, kadmiumfarger og Hookers green.
De hadde også ferdig oppsatte malerskrin, både i tre og i metall av forskjellige størrelser og typer. Disse er i dag svært ettertraktede på samlermarkedet.
.J. M. Paillard, fransk.
Van Gogh benyttet farger fra denne fabrikanten. Er nevnt i flere brev til sin bror. Ikke mye jeg har funnet ut om dette merket, men laget farger frem til 1970 tallet. Laget oljefarger, akryl og pastellkritt.
Van Gogh benyttet farger fra denne fabrikanten. Er nevnt i flere brev til sin bror. Ikke mye jeg har funnet ut om dette merket, men laget farger frem til 1970 tallet. Laget oljefarger, akryl og pastellkritt.
KEMA
KEMA TRADING A/S
Kema Fabrikker lå i Fredrikstad. Etablert av Jørgen Alfred Jensen (1890-1969) i 1946. Produserte voks og oljekritt, dekkfarger og modellermasse. Usikker på hvor lenge firmaet var i virksomhet, men produserte med sikkerhet i perioden 1946 til 1970-årene.
Kilder:
KulturNav
KEMA TRADING A/S
Kema Fabrikker lå i Fredrikstad. Etablert av Jørgen Alfred Jensen (1890-1969) i 1946. Produserte voks og oljekritt, dekkfarger og modellermasse. Usikker på hvor lenge firmaet var i virksomhet, men produserte med sikkerhet i perioden 1946 til 1970-årene.
Kilder:
KulturNav
Kremer akvarellskrin
KREMER PIGMENTE GmbH & Co. KG
Tysk. Etablert 1977.
Leverandør av pigmenter, plantefarger, malermidler, oljer etc.
Er kanskje mest kjent for sitt store utvalg av pigmentpulvere. De kan tilby til dels sjeldne pigmenter som smalt og azuritt. De historiske pigmenter som Kremer fører er i første rekke ment til restaureringsoppgaver. Kremer fører også en lang rekke moderne pigmenter.
Ved siden av pigmentpulver fører de også akvarellfarger. De tilbyr et bredt utvalg av historiske og moderne farger, og et uvanlig bredt utvalg av naturlige jernoksider.
Kremer tilbyr ferdig oppsatte akvarellskrin og løse fargeskåler.
Lefranc & Bourgeois fine oilcolours
LASCAUX Colours & Restauro
Sveits, grunnlagt 1963, av Alois K. Diethelm. Drives i dag av hans datter Barbara Diethelm.
Fargene produseres i Sveits. Lascaux akrylmaling er nok firmaets mest kjente produkt, men de produserer også gouachefarger og en serie kalt Aquacryl, samt primere, modellerings pasta, gels, diverse medium, fernisser og fiksativer.
Lascaux har følgende serier med kunstnerfarger:
Lascaux Artist. Toppserien med akrylfarger. Består av 54 farger i 45 ml og 200 ml tuber, i 750 ml krukker. Titanium white og Tint white kan man i tillegg få i 3 liter og 5 liters spann.
Lascaux Studio Original. Økonomiserie med akrylfarger. Består av 54 farger, hvorav 4 er tilkommet nylig. Fåes i flasker a`30 ml, 85 ml, 250 ml, 500 ml og 1 liter. Dessuten i bokser a` 3 og 5 liter.
Lascaux Studio Bronze Original, en serie på 8 akrylfarger basert på metallene kobber, sink, aluminium, jern, nikkel og krom i ulike blandingsforhold.
Lascaux Crystal, en serie på 8 iriserende akrylfarger, bestående av titandioksid, tinndioksid og glimmer i varierende blandingsforhold. tilbys i flasker på 85 og 250 ml.
Lascaux Perlacryl, er en serie på 16 akrylfarger i 85 ml, 250 ml og 500 ml flasker. Pesrl white fåes også i 3 og 5 liters bokser. Også en serie med skimrende farger, basert på titandioksid.
Lascaux Sirius Primary System, en serie på 5 farger i akryl og akvarell. Fargene er magenta, rød, gul, cyan, ultramarin, nøytral svart og hvit. Serien er satt sammen for en pedagogisk tilnærming til farger og fargeblanding. Fåes i 30 ml, 85 ml, 500 ml flasker, akrylfargene fåes også i 1 liters bokser.
Lascaux Aquacryl, en serie akrylfarger ment å forene egenskapene til akvarellfarger og akrylmaling. Tynne malinglag kan overmales uten at malingfilmen oppløses. Tykkere lag kan man løse opp ved overpensling. Fortynnet og malt på papir, vil Aquacryl minne om tradisjonelle akvarellfarger. Aquacryl kan også benyttes som primere. Serien består av 24 farger basert på et vannløselig akrylharpiks som bindemiddel.
Lascaux Gouache, en serie på 34 farger. Dette er ingen tradisjonell gouache ettersom bindemiddelet består av en modifisert akrylharpiks. Fåes i 85 ml, 250 ml og 500 ml flasker.
LASCAUX Resonance Gouache. En noe spesiell serie farger anvendelig for dem som liker maling som en del av selvutvikling og i forbindelse med kunstterapi. Fargene består av pigment, et syntetisk bindemiddel, bioinformasjon (!), og sage oil (aromatisk olje av salvie). Man får altså en aromatisk maling som skal gi et harmonisk og rent uttrykk. Serien består av 28 farger, for det meste blandingsfarger, og fåes i plastbokser a`50 ml, 250 ml og 500 ml.
Lascaux Decora, en serie farger betegnet som tempera, bindemiddelet er basert på en modifisert akrylharpiks. Beregnet på skole og undervisningsformål. Serien består av 18 farger, for det meste blandingsfarger, og fåes i 500 ml flakser og i 3 liters kanner.
Fargekart og produktinformasjon kan finnes på lascaux.ch/en/produkte/malhilfen/index/php
Sveits, grunnlagt 1963, av Alois K. Diethelm. Drives i dag av hans datter Barbara Diethelm.
Fargene produseres i Sveits. Lascaux akrylmaling er nok firmaets mest kjente produkt, men de produserer også gouachefarger og en serie kalt Aquacryl, samt primere, modellerings pasta, gels, diverse medium, fernisser og fiksativer.
Lascaux har følgende serier med kunstnerfarger:
Lascaux Artist. Toppserien med akrylfarger. Består av 54 farger i 45 ml og 200 ml tuber, i 750 ml krukker. Titanium white og Tint white kan man i tillegg få i 3 liter og 5 liters spann.
Lascaux Studio Original. Økonomiserie med akrylfarger. Består av 54 farger, hvorav 4 er tilkommet nylig. Fåes i flasker a`30 ml, 85 ml, 250 ml, 500 ml og 1 liter. Dessuten i bokser a` 3 og 5 liter.
Lascaux Studio Bronze Original, en serie på 8 akrylfarger basert på metallene kobber, sink, aluminium, jern, nikkel og krom i ulike blandingsforhold.
Lascaux Crystal, en serie på 8 iriserende akrylfarger, bestående av titandioksid, tinndioksid og glimmer i varierende blandingsforhold. tilbys i flasker på 85 og 250 ml.
Lascaux Perlacryl, er en serie på 16 akrylfarger i 85 ml, 250 ml og 500 ml flasker. Pesrl white fåes også i 3 og 5 liters bokser. Også en serie med skimrende farger, basert på titandioksid.
Lascaux Sirius Primary System, en serie på 5 farger i akryl og akvarell. Fargene er magenta, rød, gul, cyan, ultramarin, nøytral svart og hvit. Serien er satt sammen for en pedagogisk tilnærming til farger og fargeblanding. Fåes i 30 ml, 85 ml, 500 ml flasker, akrylfargene fåes også i 1 liters bokser.
Lascaux Aquacryl, en serie akrylfarger ment å forene egenskapene til akvarellfarger og akrylmaling. Tynne malinglag kan overmales uten at malingfilmen oppløses. Tykkere lag kan man løse opp ved overpensling. Fortynnet og malt på papir, vil Aquacryl minne om tradisjonelle akvarellfarger. Aquacryl kan også benyttes som primere. Serien består av 24 farger basert på et vannløselig akrylharpiks som bindemiddel.
Lascaux Gouache, en serie på 34 farger. Dette er ingen tradisjonell gouache ettersom bindemiddelet består av en modifisert akrylharpiks. Fåes i 85 ml, 250 ml og 500 ml flasker.
LASCAUX Resonance Gouache. En noe spesiell serie farger anvendelig for dem som liker maling som en del av selvutvikling og i forbindelse med kunstterapi. Fargene består av pigment, et syntetisk bindemiddel, bioinformasjon (!), og sage oil (aromatisk olje av salvie). Man får altså en aromatisk maling som skal gi et harmonisk og rent uttrykk. Serien består av 28 farger, for det meste blandingsfarger, og fåes i plastbokser a`50 ml, 250 ml og 500 ml.
Lascaux Decora, en serie farger betegnet som tempera, bindemiddelet er basert på en modifisert akrylharpiks. Beregnet på skole og undervisningsformål. Serien består av 18 farger, for det meste blandingsfarger, og fåes i 500 ml flakser og i 3 liters kanner.
Fargekart og produktinformasjon kan finnes på lascaux.ch/en/produkte/malhilfen/index/php
Lefranc & Bourgeois Fine oilcolours
Lefranc & Bourgeois, Fransk
Oljefarger fra serien Fine oilcolours. I motsetning til de ulike serier av akvarellfarger, er disse oljefargene forholdsvis godt dokumentert. En finner et pigmentnummer, som PR12, og et gruppenavn, for eksempel azo, men ikke hvilket, da må man vite hvilket pigment som skjuler seg bak hvert pigmentnummer. Enn videre angir den lysekthet i stjerner, hvor en er dårligst og tre er best. Om disse følger ASTM (I,II,III) opplyses ikke. Transparens vises med et kvadrat, hvor hvitt er transparent, blått kvadrat er opak, og halvt kvadrat tilsvarer halvtransparent. Enn videre oppgis det hvilken olje fargen er revet med. I de fleste tilfeller linolje, men i et tilfelle også soyabønneolje.
Fargene produseres både i Kina og i Frankrike.
Oljefarger fra serien Fine oilcolours. I motsetning til de ulike serier av akvarellfarger, er disse oljefargene forholdsvis godt dokumentert. En finner et pigmentnummer, som PR12, og et gruppenavn, for eksempel azo, men ikke hvilket, da må man vite hvilket pigment som skjuler seg bak hvert pigmentnummer. Enn videre angir den lysekthet i stjerner, hvor en er dårligst og tre er best. Om disse følger ASTM (I,II,III) opplyses ikke. Transparens vises med et kvadrat, hvor hvitt er transparent, blått kvadrat er opak, og halvt kvadrat tilsvarer halvtransparent. Enn videre oppgis det hvilken olje fargen er revet med. I de fleste tilfeller linolje, men i et tilfelle også soyabønneolje.
Fargene produseres både i Kina og i Frankrike.
Lefranc & Bourgeois watercolours
Lefranc & Bourgeois akvarellskrin. Øverst et skrin lisensprodusert i Kina, inneholdende tørre farger. De fleste av fargene har dårlig lysekthet, men ultramarin og preusserblå er interessante, selv om de inneholder betydelige mengder fyllstoff. Jeg bruker iblant disse to i blandinger med høykvalitetsfarger fra W&N, Old Holland og lignende.
Skrinet nede til venstre er produsert i England, og inneholder halvfuktige farger i halvskåler. Halvparten av skålene hadde logoen til W&N på undersiden, og jeg mistenker dem for å være Cotmanfarger. Ingen pigmentangivelser på pakningen.
Skrinet til høyre er produsert i Frankrike, og inneholder halvfuktige farger av samme type som ovennevnte. Noen av fargene har ganske dårlig flyteevne, og virker litt seige å stryke ut. De er samtidig temmelig pigmentsvake. Lysektheten er derimot jevnt over ganske bra. Heller ikke her finnes noen pigmentangivelser.
Lefranc & Bourgeois Fine Acrylic
Lefranc & Bourgeois Fine Acrylic er en serie med forholdsvis rimelige akrylfarger i studentkvalitet. De er middels sterkt pigmenterte og litt tynne sammenlignet med akrylfarger i kunstnerkvalitet. De er giftfrie i den forstand at de ikke inneholder tungmetaller som kadmium, kobolt eller blypigmenter. Serien består av 50 farger.
Lefranc & Cie, Fransk
Le Moulin à Couleurs, tørrpigment.
LE MOULIN À COULEURS, Fransk
Hameau Bonne Fontaine
08130Ecordal, Ardennes, Frankrike.
Le Moulin à Couleurs er den siste av opprinnelig 9 fargemøller i Ardenner-distriktet som fremdeles er i drift. Jordsmonnet her består av jernholdig leire, og det har blitt tatt ut jordpigmenter her i uminnelige tider. Denne møllen ble etablert i 1866 av Desirè Boizet og J. B. Courtois ved Ecordal i den søndre delen av Ardennene. Møllen var i familiens eie til 1992 da siste eier trakk seg tilbake, og møllen ble overdradd til Le Moulin à Couleur. En ytterligere utvidelse av firmaet kom i 1996 med innlemmelsen av Lechiche.
Firmaet kan i dag tilby 85 farger og fargenyanser, vesentlig basert på jernoksider. De blir solgt i pakninger av 1Kg opp til 25 Kg.
Av farger kan nevnes La Sienne Naturelle, La Sienne Calcinee ou Brulee (brent sienna under tilførsel av luft). L`Ombre Naturelle (Sienna og svart jernoksid), L`Ombre Calcinee, L`Ardoise (knust schist, altså glimmerskifer), La Terre de Cassel (lignitt, dvs brunkull), Le Ocre Jeaunne, Le Ocre Rouge, Le Brun Van Dick (Manganoksid) og Le Violet, knust, nesten ren jernmalm.
Firmat selger også jernoksid utvunnet i India, samt ande farger som ultramarin, sink og titanhvit, litophon, kromgul, noe de kaller Vert de France i flere nyanser, Le Bleu Azure og Le Bleu Charron, uten at det opplyses på sine egne nettsider hva pigmentinnholdet er. Le Bleu Charron er vanligvis PB27 (jerncyanblå) med barytt, og omsettes av bla.a Socitete des Ocres de France.
Le Moulin à Couleurs selger direkte til forbruker, men leverer også pigment til de store produsenter av kunstnerfarger.
Hameau Bonne Fontaine
08130Ecordal, Ardennes, Frankrike.
Le Moulin à Couleurs er den siste av opprinnelig 9 fargemøller i Ardenner-distriktet som fremdeles er i drift. Jordsmonnet her består av jernholdig leire, og det har blitt tatt ut jordpigmenter her i uminnelige tider. Denne møllen ble etablert i 1866 av Desirè Boizet og J. B. Courtois ved Ecordal i den søndre delen av Ardennene. Møllen var i familiens eie til 1992 da siste eier trakk seg tilbake, og møllen ble overdradd til Le Moulin à Couleur. En ytterligere utvidelse av firmaet kom i 1996 med innlemmelsen av Lechiche.
Firmaet kan i dag tilby 85 farger og fargenyanser, vesentlig basert på jernoksider. De blir solgt i pakninger av 1Kg opp til 25 Kg.
Av farger kan nevnes La Sienne Naturelle, La Sienne Calcinee ou Brulee (brent sienna under tilførsel av luft). L`Ombre Naturelle (Sienna og svart jernoksid), L`Ombre Calcinee, L`Ardoise (knust schist, altså glimmerskifer), La Terre de Cassel (lignitt, dvs brunkull), Le Ocre Jeaunne, Le Ocre Rouge, Le Brun Van Dick (Manganoksid) og Le Violet, knust, nesten ren jernmalm.
Firmat selger også jernoksid utvunnet i India, samt ande farger som ultramarin, sink og titanhvit, litophon, kromgul, noe de kaller Vert de France i flere nyanser, Le Bleu Azure og Le Bleu Charron, uten at det opplyses på sine egne nettsider hva pigmentinnholdet er. Le Bleu Charron er vanligvis PB27 (jerncyanblå) med barytt, og omsettes av bla.a Socitete des Ocres de France.
Le Moulin à Couleurs selger direkte til forbruker, men leverer også pigment til de store produsenter av kunstnerfarger.
Lukas, Tysk
Dr Fr. Schoenfeld & Co. Etablert 18. oktober 1862 av Franz Schoenfeld i Düsseldorf. Rundt 1900 ble St. Lukas, malernes skytshelgen introdusert som firmalogo. Etter dette ble Lukas firmaets handelsnavn. Lukas var et ofte benyttet merke for norske mellom og etterkrigskunstnere, da først og fremst som oljefarger.
Har pigmentpulver, oljefarger, akvarell og akrylfarger i sitt utvalg. De har også et bredt utvalg av oljer, fernisser og malermedier for olje og akryl.
Akvarell: Serien med kunstnerfarger består av 70 farger, serien er blitt gitt varenavnet Aquarell 1862. 43 av fargene er singelpigmenterte. 23 av fargene skal fremdeles produseres etter de originale resepter fra 1862. Blant annet inneholder Grønn jord kun PG23, hos de fleste andre, også W&N, er denne en blandingsfarge.
Akryl: Lukas tilbyr en serie på 72 akrylfarger.
Olje: Lukas har to serier med oljefarge, kunstnerkvalitet med 70 farger og Studio med 48 farger.
Dr Fr. Schoenfeld & Co. Etablert 18. oktober 1862 av Franz Schoenfeld i Düsseldorf. Rundt 1900 ble St. Lukas, malernes skytshelgen introdusert som firmalogo. Etter dette ble Lukas firmaets handelsnavn. Lukas var et ofte benyttet merke for norske mellom og etterkrigskunstnere, da først og fremst som oljefarger.
Har pigmentpulver, oljefarger, akvarell og akrylfarger i sitt utvalg. De har også et bredt utvalg av oljer, fernisser og malermedier for olje og akryl.
Akvarell: Serien med kunstnerfarger består av 70 farger, serien er blitt gitt varenavnet Aquarell 1862. 43 av fargene er singelpigmenterte. 23 av fargene skal fremdeles produseres etter de originale resepter fra 1862. Blant annet inneholder Grønn jord kun PG23, hos de fleste andre, også W&N, er denne en blandingsfarge.
Akryl: Lukas tilbyr en serie på 72 akrylfarger.
Olje: Lukas har to serier med oljefarge, kunstnerkvalitet med 70 farger og Studio med 48 farger.
MARABU GmbH, Tysk
Albert Martz Farb und Materialwaaren
Albert Matz Aquarellfarbenfabrik.
Grunnlagt i Stuttgart av Albert Martz, kunstner og arkitekt, i 1859. Han hadde da hatt sine "vandreår", og åpnet en forretning for farge og kunstnermaterialer. Produksjonen av tegnemateriell og kunstnerfarger begynte i 1870. I 1905 overtok sønnen firmaet og i 1909 ble merkenavnet Marabu introdusert. De produserte akvarellfarger både i skole og kunstnerkvalitet. Edvard Munch var av dem som benyttet akvarellfarger fra Marabu. Marabu produserte også tegnetusj og ulike typer tekniske tegnebord.
I 1919 ble produksjonen flyttet til nye lokaler i Tamm.
Albert Martz Farb und Materialwaaren
Albert Matz Aquarellfarbenfabrik.
Grunnlagt i Stuttgart av Albert Martz, kunstner og arkitekt, i 1859. Han hadde da hatt sine "vandreår", og åpnet en forretning for farge og kunstnermaterialer. Produksjonen av tegnemateriell og kunstnerfarger begynte i 1870. I 1905 overtok sønnen firmaet og i 1909 ble merkenavnet Marabu introdusert. De produserte akvarellfarger både i skole og kunstnerkvalitet. Edvard Munch var av dem som benyttet akvarellfarger fra Marabu. Marabu produserte også tegnetusj og ulike typer tekniske tegnebord.
I 1919 ble produksjonen flyttet til nye lokaler i Tamm.
Maries oilcolours, 1980-tallet.
MARIE`S: Kinesisk
SHANGHAI SIIK MARIE PAINTING MATERIALS CO. LTD.
Grunnlagt 1919, og er Kinas største og eldste produsent av kunstnerfarger og tilbehør. Er tilknyttet Shanghai Color Products Factory. Har ca 600 ansatte (tall publisert år 2000) og har 60% av innenriksmarkedet. Men eksporterer over 50% av produksjonen, og en kinesisk internettkilde påstår at Maries er et av verdens 4 mest kjente merkenavn for kunstnerfarger.
Som akvarellfarge tilhører de hobbyfargene. Det er enkle farger uten noen pigmentinformasjon. Inneholder betydelige mengder fyllstoff og har generelt dårlige flyteegenskaper.
Akrylfargene er gjennomgående ganske tynne i konsistensen. Relativt pigmentsvake. Tilhører det en kan kalle studiekvalitet. Ingen pigmentinformasjon på tubene.
Oljefargene i dagens utgave tilbys i sett av varierende størrelse og som enkeltfarger i tuber på opptil 170ml. Så langt jeg har funnet ut av består fargeutvalget av 29 ulike farger. Ingen opplysninger om pigmentinnhold eller oljetype som pigmentet er revet med. Enkelte fargenavn indikerer et innhold, som Zink titanium white og Chrome yellow, mens en farge som Lemon yellow og Mauve kan inneholde hva som helst. Konsistensen er som mykt smør, med noe variasjon. Greie som studiefarger, men ville ikke blande dem med andre merker da det ikke foreligger noe dokumentasjon på fargenes innhold, eller hva slags olje som er benyttet.
Scheveningen, senere Old holland, oljefarger
OLD HOLLAND CLASSIC COLOURS, Nederlandsk.
Old Holland ble grunnlagt av Willem Roelofs og andre kunstnere fra den såkalte Haagskolen. Dette var kunstnere som dyrket landskapsmaleriet og hadde utdannelse fra Koninklijke Academie van Beldende Kunsten, den Haag. De slo seg ned ved Laren, og begynte å fremstille håndlagede oljefarger. Dette ble snart til en bedrift, som i 1905 ble overtatt av Willems sønn, Albert Roelofs. Denne endret navnet på bedriften til Oudt Hollandse Olieverwenmakerij, og flyttet virksomheten til Scheveningen, utenfor Haag. Bedriften ble i familiens eie frem til 1980, da den ble solgt til Theo de Beer. Han flyttet produksjonen til Driebergen, hvor de holder til i dag. Ved siden av oljefarger og tørrpigment, startet de nå å jobbe frem en serie med akvarellfarger.
Akvarellfarger:
Old Hollands akvarellfarger kom på markedet tidlig på 1980-tallet. I dag består serien av 168 farger hvor mange er blandingsfarger, og virker nokså overflødige. Konsistensen på fargene er jevnt over god, men noen farger, spesielt mineralfargene er plaget med pigmentseparasjon. Åpner man nye tuber vil det komme ut til dels store mengder bindemiddel, men når fargen kommer ut har den god konsistens. Jeg bruker å klemme ut disse fargene på en porselensflate, tørke vekk det overflødige bindemiddelet med palettkniv eller fille. Andre farger er plaget med tubesprengning, dvs at fargen sveller inne i tuben, og i noen tilfeller tyter ut fra korken, eller gjennom falsen. Ser tuben svært rund ut lønner det seg å åpne korken over en palett for det vil da ganske sikkert tyte en del farge idet korken tas av. Det alvorligste ankepunktet er at visse pigmenter misfarges under lyseksponering, dette gjelder Viridian, Manganese blue og Manganese violet. Misfargingen skyldes mest sannsynligvis bindemiddelet og ikke pigmentene i seg selv. Det overskytende bindemiddel som ofte er å se når man åpner en ny tube, har en ganske brunlig farge. Lar man dette tørke, blir den hard med en viss seighet, og lar seg vanskelig løse opp igjen med vann. Imidlertid kan man godt la ren farge tørke på paletten, den løses lett opp igjen. Bindemiddelet i disse akvarellfargene skal bestå av bleket glyserin, typer av sukkersirup, honing, kaninskinnlim og ekstrakt fra sjøgress.
En særegenhet ved akvarellfargene fra Old Holland er at de på en del papir løses svært lett opp igjen. Dette er jo uheldig ved teknikker hvor man laverer over hverandre i flere lag. På den annen side kan det jo være en fordel hvis man trenger å løfte ut farge. Det jeg liker best er det store utvalget av jernoksider, de skiller seg ut fra de fleste andre merker ved at de ofte er laget av naturlige pigmenter og ikke syntetiske jernoksider som de fleste andre.
Old Holland ble grunnlagt av Willem Roelofs og andre kunstnere fra den såkalte Haagskolen. Dette var kunstnere som dyrket landskapsmaleriet og hadde utdannelse fra Koninklijke Academie van Beldende Kunsten, den Haag. De slo seg ned ved Laren, og begynte å fremstille håndlagede oljefarger. Dette ble snart til en bedrift, som i 1905 ble overtatt av Willems sønn, Albert Roelofs. Denne endret navnet på bedriften til Oudt Hollandse Olieverwenmakerij, og flyttet virksomheten til Scheveningen, utenfor Haag. Bedriften ble i familiens eie frem til 1980, da den ble solgt til Theo de Beer. Han flyttet produksjonen til Driebergen, hvor de holder til i dag. Ved siden av oljefarger og tørrpigment, startet de nå å jobbe frem en serie med akvarellfarger.
Akvarellfarger:
Old Hollands akvarellfarger kom på markedet tidlig på 1980-tallet. I dag består serien av 168 farger hvor mange er blandingsfarger, og virker nokså overflødige. Konsistensen på fargene er jevnt over god, men noen farger, spesielt mineralfargene er plaget med pigmentseparasjon. Åpner man nye tuber vil det komme ut til dels store mengder bindemiddel, men når fargen kommer ut har den god konsistens. Jeg bruker å klemme ut disse fargene på en porselensflate, tørke vekk det overflødige bindemiddelet med palettkniv eller fille. Andre farger er plaget med tubesprengning, dvs at fargen sveller inne i tuben, og i noen tilfeller tyter ut fra korken, eller gjennom falsen. Ser tuben svært rund ut lønner det seg å åpne korken over en palett for det vil da ganske sikkert tyte en del farge idet korken tas av. Det alvorligste ankepunktet er at visse pigmenter misfarges under lyseksponering, dette gjelder Viridian, Manganese blue og Manganese violet. Misfargingen skyldes mest sannsynligvis bindemiddelet og ikke pigmentene i seg selv. Det overskytende bindemiddel som ofte er å se når man åpner en ny tube, har en ganske brunlig farge. Lar man dette tørke, blir den hard med en viss seighet, og lar seg vanskelig løse opp igjen med vann. Imidlertid kan man godt la ren farge tørke på paletten, den løses lett opp igjen. Bindemiddelet i disse akvarellfargene skal bestå av bleket glyserin, typer av sukkersirup, honing, kaninskinnlim og ekstrakt fra sjøgress.
En særegenhet ved akvarellfargene fra Old Holland er at de på en del papir løses svært lett opp igjen. Dette er jo uheldig ved teknikker hvor man laverer over hverandre i flere lag. På den annen side kan det jo være en fordel hvis man trenger å løfte ut farge. Det jeg liker best er det store utvalget av jernoksider, de skiller seg ut fra de fleste andre merker ved at de ofte er laget av naturlige pigmenter og ikke syntetiske jernoksider som de fleste andre.
Old Holland Classic Oilcolours
Old Holland Classic Oilcolours:
Oljefargene fra Old Holland har et ganske annet omdømme enn akvarellfargene, og er benyttet av en lang rekke kjente kunstnere, deriblant Odd Nerdrum.
De virker pigmentsterke, og har ikke det overskudd av olje som en finner i noen andre fabrikater. Har en fast konsistens, i motsetning til rimeligere merker som nærmest renner ut av tuben.
Oljefargene fra Old Holland har et ganske annet omdømme enn akvarellfargene, og er benyttet av en lang rekke kjente kunstnere, deriblant Odd Nerdrum.
De virker pigmentsterke, og har ikke det overskudd av olje som en finner i noen andre fabrikater. Har en fast konsistens, i motsetning til rimeligere merker som nærmest renner ut av tuben.
OSBORNE, GEORG S: Amerikansk.
Produserte farger i Bullock & Crenshaws Drug and Chemical Store, Philadelphia fra ca 1820. En av få amerikanske fargemakere på 1800 tallet. Han laget akvarellfarger som ble solgt i vakre treskrin. Etterhvert også metallskrin. Ettertraktet av samlere.
Osborne hadde flere fargemakere knyttet til virksomheten. Lewis Haehnlen produserte fargene fra 1850-60. Dennes navn står på en etikett i et barneskrin fra Osborne.
Produserte farger i Bullock & Crenshaws Drug and Chemical Store, Philadelphia fra ca 1820. En av få amerikanske fargemakere på 1800 tallet. Han laget akvarellfarger som ble solgt i vakre treskrin. Etterhvert også metallskrin. Ettertraktet av samlere.
Osborne hadde flere fargemakere knyttet til virksomheten. Lewis Haehnlen produserte fargene fra 1850-60. Dennes navn står på en etikett i et barneskrin fra Osborne.
OTTOSSON FÄRGMAKERI AKTIEBOLAG, svensk.
Gunnar Ottosson startet i 1989 et firma som i 2001 ble omdannet til Ottosson Färgmakeri aktiebolag. Bedriften har siden 1992 hatt tilhold ved Genarp, Skåne i Sverige. Ca 80% av produksjonen blir omsatt (2009) på det svenske markedet og 20 eksportert til bla Norge, Tyskland, Finland og Sveits.
Hovedtyngden av deres produkter er to serier 100% linoljebasert maling beregnet på eksteriør og interiør. Telemark Museum i Skien har benyttet denne malingen til historiske bygninger i Brekkeparken. De tilbyr også tjære, skjellakk, emulsjonmaling og pigmentpulvere. Men det som kanskje i første rekke er interessant i kunstnerisk sammenheng er deres serie Linoljefärg for Kunstmaleri. Disse fargene er revet med svensk kaldpresset linolje i valseverk fra 1 til 4 ganger etter pigmentenes egenskaper. Ved siden av å benytte dem til kunsmaling, anbefaler Ottosson dem også som brekkfarger i interiør eller eksteriørmaling.
Linoljefärg for Kunstmaleri består av 44 farger som selges i tuber a`250 ml, 100 ml eller 40 ml. Pigmentene er tradisjonelle, og 7 av dem er kadmiumfarger og hele 16 er jernoksider fra gult via rødt til svart. Kun en er syntetisk organisk, nemlig Kinakridon magenta.
Fargekart finnes på Ottosson Färgmakeris hjemmesider, men pigmentnummer oppgis ikke, bare fargenavnet, som skal tilsvare det faktiske pigment.
Som nevnt tilbyr de også pigmentpulvere. 46 farger i forpakninger av 100gr, 500gr, 1kg, og i noen tilfeller også 25 kg. Av disse er 24 ulike typer jernoksider med spennende navn som Tysk mørkoker, Pompeisk rødt, Kypriotisk umbra, Terra Pozzuoli og Terra Ercolano. Videre tilbys det 4 farger, deriblant ultramarin rosa og alizarin krapplakk, lys og mørk, 6 grønne bl.a to koboltnyanser og Verona grønn jord, 6 blå og 6 svarte og grå farger, deriblant Kimrøk (kjønrøk), bensvart , svart jernoksid og skiffergrå (som inngår i det originale Davys gray).
Fargekart finnes på firmaets hjemmesider.
Alt i alt tyder det på en interessant serie farger og pigmentpulvere. De er til salgs flere steder i Norge, og et raskt søk på internett
gav flere treff på aktuelle firmaer, eller man kan bestille rett fra produsent.
Gunnar Ottosson startet i 1989 et firma som i 2001 ble omdannet til Ottosson Färgmakeri aktiebolag. Bedriften har siden 1992 hatt tilhold ved Genarp, Skåne i Sverige. Ca 80% av produksjonen blir omsatt (2009) på det svenske markedet og 20 eksportert til bla Norge, Tyskland, Finland og Sveits.
Hovedtyngden av deres produkter er to serier 100% linoljebasert maling beregnet på eksteriør og interiør. Telemark Museum i Skien har benyttet denne malingen til historiske bygninger i Brekkeparken. De tilbyr også tjære, skjellakk, emulsjonmaling og pigmentpulvere. Men det som kanskje i første rekke er interessant i kunstnerisk sammenheng er deres serie Linoljefärg for Kunstmaleri. Disse fargene er revet med svensk kaldpresset linolje i valseverk fra 1 til 4 ganger etter pigmentenes egenskaper. Ved siden av å benytte dem til kunsmaling, anbefaler Ottosson dem også som brekkfarger i interiør eller eksteriørmaling.
Linoljefärg for Kunstmaleri består av 44 farger som selges i tuber a`250 ml, 100 ml eller 40 ml. Pigmentene er tradisjonelle, og 7 av dem er kadmiumfarger og hele 16 er jernoksider fra gult via rødt til svart. Kun en er syntetisk organisk, nemlig Kinakridon magenta.
Fargekart finnes på Ottosson Färgmakeris hjemmesider, men pigmentnummer oppgis ikke, bare fargenavnet, som skal tilsvare det faktiske pigment.
Som nevnt tilbyr de også pigmentpulvere. 46 farger i forpakninger av 100gr, 500gr, 1kg, og i noen tilfeller også 25 kg. Av disse er 24 ulike typer jernoksider med spennende navn som Tysk mørkoker, Pompeisk rødt, Kypriotisk umbra, Terra Pozzuoli og Terra Ercolano. Videre tilbys det 4 farger, deriblant ultramarin rosa og alizarin krapplakk, lys og mørk, 6 grønne bl.a to koboltnyanser og Verona grønn jord, 6 blå og 6 svarte og grå farger, deriblant Kimrøk (kjønrøk), bensvart , svart jernoksid og skiffergrå (som inngår i det originale Davys gray).
Fargekart finnes på firmaets hjemmesider.
Alt i alt tyder det på en interessant serie farger og pigmentpulvere. De er til salgs flere steder i Norge, og et raskt søk på internett
gav flere treff på aktuelle firmaer, eller man kan bestille rett fra produsent.
P.C. Lambertye- J.M. Paillard: Fransk, laget maling i studiekvalitet. Virket på 1800-tallet.
PEBEO, Fransk
Grunnlagt i 1919 og ble anlagt i utkanten av Marseille. Det var et foretak som produserte kjemiske stoffer blant annet blyoksid, PBo, som ble opphav til firmanavnet. Pebeo var tidligere hovedleverandør av blyoksid til malingfabrikanter rundt om i Europa. I 1922 ble den unge kjemikeren Claudius Cheveau ansatt, og ble snart firmaets leder.
Er i dag leverandør og produsent av kunstnermaling og kunstner materiell, og omfatter oljefarger, akvarell og akryl, fargestifter, tusj, malemedier og oljer.
De rimeligere kvaliteter av Pebeos farger blir produsert i Kina. De beste kvaliteter av olje og akvarellfarger selges under merkenavnet Pebeo Fragonard. Akvarellfargene i denne serien skal være revet med honning.
I Norge forhandler Panduro enkelte av Pebeos artikler.
Grunnlagt i 1919 og ble anlagt i utkanten av Marseille. Det var et foretak som produserte kjemiske stoffer blant annet blyoksid, PBo, som ble opphav til firmanavnet. Pebeo var tidligere hovedleverandør av blyoksid til malingfabrikanter rundt om i Europa. I 1922 ble den unge kjemikeren Claudius Cheveau ansatt, og ble snart firmaets leder.
Er i dag leverandør og produsent av kunstnermaling og kunstner materiell, og omfatter oljefarger, akvarell og akryl, fargestifter, tusj, malemedier og oljer.
De rimeligere kvaliteter av Pebeos farger blir produsert i Kina. De beste kvaliteter av olje og akvarellfarger selges under merkenavnet Pebeo Fragonard. Akvarellfargene i denne serien skal være revet med honning.
I Norge forhandler Panduro enkelte av Pebeos artikler.
Pebeo Aquarelle Fine
PEBEO AQUARELLE FINE:
Dette er en serie på 28 farger som fåes i halvkopper og som tubefarge (10 ml.) De er ment som studiefarger, men kvaliteten på dem ligger langt under W&N Cotman eller Talens van Gogh. Det finnes ingen pigmentinformasjon på tubene,og heller ikke på Pebeos sider, hvor man dog finner fargekart over disse fargene. Imidlertid har etikettene til skålfargene påtrykket pigmentinnholdet, og vitner om billige pigmenter fremfor lysekthet. Hverken PY1, PY3, PR3 eller PG8 er spesielt lysekte pigmenter. Lysektheten er gitt med stjerner, hvor tre er best og en dårligst. Alle fargene utenom Orange og Alizarin Crimson har tre stjerner. Orange har to, og alizarin er oppgitt med en stjerne. Denne siste inneholder da også PR83, samt PR170.
Jeg kjøpte en gang et lite 12 fargers skrin med disse fargene. Skrinet var helt uhensiktsmessig utformet, og gikk i stykker etter kort tid. Fargene var svært blanke å se til, men det irriterende var at skålene var knapt halvfulle. Etter prisen, som var omtrent på linje med W&N Cotman, ble dette dyre farger. Kvaliteten lå langt under lå under Cotman og van Gogh, men de er bedre enn de kinesiskproduserte tubefargene fra Reeves og Lefranc. Har også prøvet noen tubefarger i serien, og disse gir et noe bedre inntrykk, og er mer økonomiske i innkjøp.
Hvis det økonomiske spiller noen rolle ved valg av farger, ville jeg heller valgt Cotman, van Gogh eller de russiske White Nights, som er farger av langt høyere kvalitet. Disse er mer pigmentsterke og gode å male med.
Dette er en serie på 28 farger som fåes i halvkopper og som tubefarge (10 ml.) De er ment som studiefarger, men kvaliteten på dem ligger langt under W&N Cotman eller Talens van Gogh. Det finnes ingen pigmentinformasjon på tubene,og heller ikke på Pebeos sider, hvor man dog finner fargekart over disse fargene. Imidlertid har etikettene til skålfargene påtrykket pigmentinnholdet, og vitner om billige pigmenter fremfor lysekthet. Hverken PY1, PY3, PR3 eller PG8 er spesielt lysekte pigmenter. Lysektheten er gitt med stjerner, hvor tre er best og en dårligst. Alle fargene utenom Orange og Alizarin Crimson har tre stjerner. Orange har to, og alizarin er oppgitt med en stjerne. Denne siste inneholder da også PR83, samt PR170.
Jeg kjøpte en gang et lite 12 fargers skrin med disse fargene. Skrinet var helt uhensiktsmessig utformet, og gikk i stykker etter kort tid. Fargene var svært blanke å se til, men det irriterende var at skålene var knapt halvfulle. Etter prisen, som var omtrent på linje med W&N Cotman, ble dette dyre farger. Kvaliteten lå langt under lå under Cotman og van Gogh, men de er bedre enn de kinesiskproduserte tubefargene fra Reeves og Lefranc. Har også prøvet noen tubefarger i serien, og disse gir et noe bedre inntrykk, og er mer økonomiske i innkjøp.
Hvis det økonomiske spiller noen rolle ved valg av farger, ville jeg heller valgt Cotman, van Gogh eller de russiske White Nights, som er farger av langt høyere kvalitet. Disse er mer pigmentsterke og gode å male med.
Av andre produkter fra Pebeo er vannfast tusj. I motsetning til tradisjonell europeisk tusj, som er basert på skjellakk, er dette en akryltusj. Virker litt glattere og tykkere enn tusj fra Pelikan, Kandahar eller Rowney. men gir en god strek.
Pebeo har også flere typer gesso.
Pebeo har også flere typer gesso.
Pelikan Feine Studien Aquarellfarben
PELIKAN; PELICAN, Tysk.
Grunnlagt i 1838 av den tyske kjemiker Carl Hornemann, som startet produksjon av farger og skriveblekk i Hannover. I 1842 utvidet man bedriften idet en eiendom ved Hainholz ble erhvervet. I 1863 fikk kjemiker Gunther Wagner en sentral rolle i firmaet, og i 1871 overtok han firmaet. I 1878 registrerte han familievåpenet som firmaets logo, en pelikan.
I 1896 begynte produksjonen av tegnetusj, og i 1931 ble det første akvarellskrin lansert, Pelikan 735D/12. Dette var opake, tørre vannfarger, i første rekke beregnet som skole og studentfarger. Fikk også en viss utbredelse blant etablerte kunstnere. I 1934 kom hobby og dekorasjonsmalingen Plaka. Som fremdeles produseres. Dette er kaseinfarger, dvs at bindemiddelet består av fosfoproteinet kasein som felles ut fra melk ved hjelp av løpe eller en syre. Fargene er støvtørre ganske raskt, og gjennomtørre etter 24 timer. Pelikan Plaka består av 30 farger.
I de senere år har de også produsert en serie med transparente akvarellfarger, Feine Studien Aquarellfarbe, som er kommet i en 12 fargers utgave 725/12 og en 24 fargers, 725/24. Har testet et 12 fargers skrin. De er ganske enkle farger uten dokumentasjon hverken på pigmentinnhold, bindemidler eller ASTM rating. Men lysektheten er jevnt over ganske god. På grunn av temmelig store mengder fyllstoff i fargene må en være litt forsiktig med fargeblandinger så de ikke blir grålige og kraftløse. Det beste er å finne den farge som ligger nærmest den ønskede og så justere denne, enn å blande en farge fra bunnen av. Grei til kolorering av tegninger og skisser.
Pelikan fører også akvarellpensler med hår av rødmår (marder).
Grunnlagt i 1838 av den tyske kjemiker Carl Hornemann, som startet produksjon av farger og skriveblekk i Hannover. I 1842 utvidet man bedriften idet en eiendom ved Hainholz ble erhvervet. I 1863 fikk kjemiker Gunther Wagner en sentral rolle i firmaet, og i 1871 overtok han firmaet. I 1878 registrerte han familievåpenet som firmaets logo, en pelikan.
I 1896 begynte produksjonen av tegnetusj, og i 1931 ble det første akvarellskrin lansert, Pelikan 735D/12. Dette var opake, tørre vannfarger, i første rekke beregnet som skole og studentfarger. Fikk også en viss utbredelse blant etablerte kunstnere. I 1934 kom hobby og dekorasjonsmalingen Plaka. Som fremdeles produseres. Dette er kaseinfarger, dvs at bindemiddelet består av fosfoproteinet kasein som felles ut fra melk ved hjelp av løpe eller en syre. Fargene er støvtørre ganske raskt, og gjennomtørre etter 24 timer. Pelikan Plaka består av 30 farger.
I de senere år har de også produsert en serie med transparente akvarellfarger, Feine Studien Aquarellfarbe, som er kommet i en 12 fargers utgave 725/12 og en 24 fargers, 725/24. Har testet et 12 fargers skrin. De er ganske enkle farger uten dokumentasjon hverken på pigmentinnhold, bindemidler eller ASTM rating. Men lysektheten er jevnt over ganske god. På grunn av temmelig store mengder fyllstoff i fargene må en være litt forsiktig med fargeblandinger så de ikke blir grålige og kraftløse. Det beste er å finne den farge som ligger nærmest den ønskede og så justere denne, enn å blande en farge fra bunnen av. Grei til kolorering av tegninger og skisser.
Pelikan fører også akvarellpensler med hår av rødmår (marder).
Pelikan Plakat-tempera
Pelikan Plakat Tempera, også kalt Concentrated Designers Colour. Dette er en serie på 20 farger i 20 ml tuber. Disse er produsert i Spania. Ingen dokumentasjon på tubene, hverken om pigment, bindemiddel eller lysekthet. Fargene er utviklet i henhold til CMYK standard og HTML color codes. Det er lenge siden jeg har funnet disse fargene i Norge, men selges via enkelte nettfirmaer i USA.
Fargene har god dekkevne, og tørker til en fin matt overflate.
Fargene har god dekkevne, og tørker til en fin matt overflate.
REEVES AND SONS, REEVES. Engelsk.
Grunnlagt av William Reeves sannsynligvis i 1766, og drev med utsalg av kunstnerartikler, og han laget sine egne farger. Gikk i kompaniskap med sin eldre bror Thomas Reeves i 1768. Oljefarger hadde vært tilgjengelig som ferdigpreparert maling siden 1680 årene. Mens akvarellfarger ble preparert av kunstnerne selv. De kjøpte klumper av råpigment, som de fuktet i god tid før bruk, eller rev mot et fuktig underlag på samme måte som med tusjstang. Brødrene Reeves begynt å eksperimentere med dette mediet og fant en rasjonell produksjonsmetode. De blandet honning i pigmentet og kuttet dem til firkantede blokker. Da holdt fargen seg fuktig, og var lett å løse opp med fuktig pensel. Man kunne straks begynne å male uten tidkrevende preparering. De fikk i 1781 en pris for sin oppfinnelse av fuktige akvarellfarger. Fargene ble plassert i et utvalg i forseggjorte treskrin, med plass til farger, pensler og vannskåler. Dette var med på å popularisere akvarellmediet, og ble en yndet tidsfordriv for kondisjonerte kvinner, men også de seriøse kunstnerne ble mer interessert i denne form for maleri.
Grunnlagt av William Reeves sannsynligvis i 1766, og drev med utsalg av kunstnerartikler, og han laget sine egne farger. Gikk i kompaniskap med sin eldre bror Thomas Reeves i 1768. Oljefarger hadde vært tilgjengelig som ferdigpreparert maling siden 1680 årene. Mens akvarellfarger ble preparert av kunstnerne selv. De kjøpte klumper av råpigment, som de fuktet i god tid før bruk, eller rev mot et fuktig underlag på samme måte som med tusjstang. Brødrene Reeves begynt å eksperimentere med dette mediet og fant en rasjonell produksjonsmetode. De blandet honning i pigmentet og kuttet dem til firkantede blokker. Da holdt fargen seg fuktig, og var lett å løse opp med fuktig pensel. Man kunne straks begynne å male uten tidkrevende preparering. De fikk i 1781 en pris for sin oppfinnelse av fuktige akvarellfarger. Fargene ble plassert i et utvalg i forseggjorte treskrin, med plass til farger, pensler og vannskåler. Dette var med på å popularisere akvarellmediet, og ble en yndet tidsfordriv for kondisjonerte kvinner, men også de seriøse kunstnerne ble mer interessert i denne form for maleri.
Reeves watercolours
I 1883 ble Reeves et privat selskap under Charles K Wild og fra 1896 ble Charles J Wild direktør. Firmaet ble offentlig registrert 17. mai 1890. I 1912 hadde Reeves en aksjekapital på 20 000£ som i hovedsak var eid av direksjonen, hvorav 4 var etterkommere av Thomas Reeves. På denne tiden hadde firmaet en fabrikk ved Dalston som produserte farger, pastellkritt, pensler og preparerte lerreter. Ved Belsham St, Hackney leaset de en fabrikk som produserte fargeskrin, staffelier, paletter og lignende.
I 1927 ble Gouache Poster Colours introdusert. Dette var en serie farger revet med dekstrin og gummi arabicum beregnet på illustratører og reklam
I 1934 ble det bygget en ny fabrikk ved Bush Hill Park.
Under 2. Verdens krig ble de gamle lokalene ved 113 Cheapside ødelagt ved et bombeangrep, og fabrikken ved Dalston sterkt skadet. Etter krigen ble The Greyhound Colour Works bygget på en tomt ved Enfield som firmaet hadde kjøpt i 1921. I 1948 flyttet også hovedkontoret dit fra Dalston.
På 1970 tallet skjedde det flere overtakelser og ble i 1974 overtatt av Reckitt and Colman og fusjonerte med Winsor & Newton.
I dag er Reeves og Winsor & Newton eid av Wilhelm Becker gjennom Colart Fine Art and Graphics.
Frem til 1980-årene produserte Reeves helt greie akvarell og oljefarger, produsert i England. Akvarellfargene hadde ganske varierende lysekthet, men konsistensen var fin og gode å male med. Jeg har fremdelesnen del tuber fra første halvdel av 1980-tallet, og de aller fleste har topp konsistens. Dagens akvarellfarger i tuber er lisensprodusert i Kina, og er helt identiske med Lefranc & Bourgeois Louvre akvarellfarger. Konsistensen er nå helt forandret. Pigmentinnholdet i disse fargene er temmelig middels. Konsistensen er litt stiv, og har svært dårlige flyteegenskaper. Inntrykket, både når det gjelder maleegenskaper og utseende viser at dette er billige farger. Slik disse fargene fremstår i dag, representerer de en trist ende for et gammelt merke med en stolt historie. De viser også at et kjent navn ikke nødvendigvis betyr kvalitet.
I 1927 ble Gouache Poster Colours introdusert. Dette var en serie farger revet med dekstrin og gummi arabicum beregnet på illustratører og reklam
I 1934 ble det bygget en ny fabrikk ved Bush Hill Park.
Under 2. Verdens krig ble de gamle lokalene ved 113 Cheapside ødelagt ved et bombeangrep, og fabrikken ved Dalston sterkt skadet. Etter krigen ble The Greyhound Colour Works bygget på en tomt ved Enfield som firmaet hadde kjøpt i 1921. I 1948 flyttet også hovedkontoret dit fra Dalston.
På 1970 tallet skjedde det flere overtakelser og ble i 1974 overtatt av Reckitt and Colman og fusjonerte med Winsor & Newton.
I dag er Reeves og Winsor & Newton eid av Wilhelm Becker gjennom Colart Fine Art and Graphics.
Frem til 1980-årene produserte Reeves helt greie akvarell og oljefarger, produsert i England. Akvarellfargene hadde ganske varierende lysekthet, men konsistensen var fin og gode å male med. Jeg har fremdelesnen del tuber fra første halvdel av 1980-tallet, og de aller fleste har topp konsistens. Dagens akvarellfarger i tuber er lisensprodusert i Kina, og er helt identiske med Lefranc & Bourgeois Louvre akvarellfarger. Konsistensen er nå helt forandret. Pigmentinnholdet i disse fargene er temmelig middels. Konsistensen er litt stiv, og har svært dårlige flyteegenskaper. Inntrykket, både når det gjelder maleegenskaper og utseende viser at dette er billige farger. Slik disse fargene fremstår i dag, representerer de en trist ende for et gammelt merke med en stolt historie. De viser også at et kjent navn ikke nødvendigvis betyr kvalitet.
ROWNEY, GEORGE ROWNEY & CO LTD
Engelsk.
Se også Daler Rowney.
Firmaet ble etablert i 1783 av brødrene Richard og Thomas Rowney som drev med parfyme og pudder til parykker. Da parykker snart etter begynte å gå av mote måtte man se seg om etter andre artikler, og fra 1789 begynte å selge skrivesaker og produsere kunstnermateriell. Richard trakk seg etterhvert ut for å fortsette med parfymesalg. Rundt 1801 inngikk Tomas et samarbeid med kunstneren Thomas Robert Guest, som dette år tok patent på bokser eller skrin som kunne romme tegne og malesaker. Samarbeidet endte allerede i 1802. Fra 1806 kom Thomas Rowneys sønn George inn i firmaet. Denne giftet seg i 1813 med Esther Forster. George inngikk et samarbeid med hennes bror, Richard Forster som drev med produksjon av fernisser. Det er kjent fargeskrin fra denne tiden med med firmaets merke i lokket; Rowney and Forster, Superfine colour Preparers & Black Lead Pencil Manufacturers. De hadde også er serie farger kalt Hollands Superfine Colours, etter floralmaleren James Holland.
Forster trakk seg ut i 1832, og fra 1837 ble selskapet omdannet til George Rowney & Co. Akvarellfarger på denne tiden ble solgt i blokker eller kaker, men også i små keramiske skåler. Den engelske landskapsmaleren James Baker Pyne noterte at han benyttet farger fra Rowney fylt på blærer, dette var nok oljefarger. Fra 1846 ble Rowneys oljefarger solgt på tuber. Men de hadde også en serie kalt Aquaoleum, beskrevet som "..a new Preparation of Moist Colours to give the effect of either Oil or Water-colour Painting". Disse ble solgt i tuber og i keramikkskåler. Hva dette var for slags farger har jeg ikke funnet ut av.
Engelsk.
Se også Daler Rowney.
Firmaet ble etablert i 1783 av brødrene Richard og Thomas Rowney som drev med parfyme og pudder til parykker. Da parykker snart etter begynte å gå av mote måtte man se seg om etter andre artikler, og fra 1789 begynte å selge skrivesaker og produsere kunstnermateriell. Richard trakk seg etterhvert ut for å fortsette med parfymesalg. Rundt 1801 inngikk Tomas et samarbeid med kunstneren Thomas Robert Guest, som dette år tok patent på bokser eller skrin som kunne romme tegne og malesaker. Samarbeidet endte allerede i 1802. Fra 1806 kom Thomas Rowneys sønn George inn i firmaet. Denne giftet seg i 1813 med Esther Forster. George inngikk et samarbeid med hennes bror, Richard Forster som drev med produksjon av fernisser. Det er kjent fargeskrin fra denne tiden med med firmaets merke i lokket; Rowney and Forster, Superfine colour Preparers & Black Lead Pencil Manufacturers. De hadde også er serie farger kalt Hollands Superfine Colours, etter floralmaleren James Holland.
Forster trakk seg ut i 1832, og fra 1837 ble selskapet omdannet til George Rowney & Co. Akvarellfarger på denne tiden ble solgt i blokker eller kaker, men også i små keramiske skåler. Den engelske landskapsmaleren James Baker Pyne noterte at han benyttet farger fra Rowney fylt på blærer, dette var nok oljefarger. Fra 1846 ble Rowneys oljefarger solgt på tuber. Men de hadde også en serie kalt Aquaoleum, beskrevet som "..a new Preparation of Moist Colours to give the effect of either Oil or Water-colour Painting". Disse ble solgt i tuber og i keramikkskåler. Hva dette var for slags farger har jeg ikke funnet ut av.
Rembrandt akvarell, reiseskrin.
ROYAL TALENS, Nederlandsk
Etablert i 1899 av Martin Talens. Lokalisert i Apeldorn og var fra starten en fabrikk for maling, lakk og tusj.
I 1904 ble Rembrandt olje og akvarellfarger introdusert. Fargene ble populære,og firmaet ekspanderte. Fra 1912 begynte firmaet også å selge utenfor Nederland, bla i USA. I 1924 kom Rermbrandt pastellkritt. Produksjonen fortsatte under krigen, men fabrikken ble i 1945 truffet av en bombe. Etter krigen ble fabrikkanlegget gjenoppbygget.
I dag tilbyr Royal Talens et bredt utvalg kunstnerartikler med kjente merkenavn som Rembrandt ( olje, akvarell, akryl og pastell), Van Gogh (enklere kvalitet av olje, akvarell og akryl), Cobra watermixable oilpainting og Amsterdam acrylic paint.
Etablert i 1899 av Martin Talens. Lokalisert i Apeldorn og var fra starten en fabrikk for maling, lakk og tusj.
I 1904 ble Rembrandt olje og akvarellfarger introdusert. Fargene ble populære,og firmaet ekspanderte. Fra 1912 begynte firmaet også å selge utenfor Nederland, bla i USA. I 1924 kom Rermbrandt pastellkritt. Produksjonen fortsatte under krigen, men fabrikken ble i 1945 truffet av en bombe. Etter krigen ble fabrikkanlegget gjenoppbygget.
I dag tilbyr Royal Talens et bredt utvalg kunstnerartikler med kjente merkenavn som Rembrandt ( olje, akvarell, akryl og pastell), Van Gogh (enklere kvalitet av olje, akvarell og akryl), Cobra watermixable oilpainting og Amsterdam acrylic paint.
Talens Watercolours.
Talens Watercolours er en serie forholdsvis enkle akvarellfarger. De er transparente, men relativt pigmentsvake. Settet inneholder en Gamboge, som ser ut til å være ekte gummigutt. Pigmentdokumentasjonen er helt fraværende.
Talens Rembrandt har også et større utvalg pastellkritt av ganske god kvalitet.
SAKURA COLOR PRODUCTS CORPORATION.
Japan.
Grunnlagt i 1921. Startet som produsent av fargestifter, og dette har fremdeles en fremtredende plass i Sakuras produktlinje. Morsomt nok var det Sakura som først utviklet oljepastellen, i 1925, og patenterte dem som Cray-pas, ellers kan man få det inntrykk at oljepastellen ble utviklet av Sennelier for å imøtekomme et ønske fra Picasso. Det gjorde de kan hende, men Sakura var altså først. Sakura fører ellers forskjellige typer kulepenner, merketusjer, deriblant Pigma markerpens, pasteller, akvarellfarger, gouache, akryl og oljefarger, dessuten pensler og paletter.
På slutten av 1970-tallet kom det en serie akvarellpensler med syntetisk bust fra Sakura.
Sakura har produksjonslokaliteter rundt om i verden, og samarbeider også med en rekke firmaer, som Royal Talens og Bruynzeel.
Cray-pas Expressionist oil pastels. Finnes i sett opp til 48 farger samt to ekstendere. Det gis ingen opplysninger om pigmentinnhold eller lysekthet, men det finnes fargekart på nettet (sakuraofamerica.com) hvor lysektheten oppgis, og den er dessverre for dårlig for mange av stiftene. ellers er stiftene av middels hardhet med middels pigmentintensitet.
Cray Pas Specialist oil pastels, består av 84 farger som selges enkeltvis og i sett. Pigmentinnhold og lysekthet oppgis ikke. Men det finnes fargekart på nett som oppgir lysektheten, og de viser langt bedre verdier enn for Expressionist.
Bruynzell Expressionist er en serie oljepastell hvor bindemiddelet er en blanding av voks og olje. Finnes i forskjellige sett av 16 og 36 stifter.
Carre Pastel er en serie halvharde firkantede pastellkritt som er vannløselige.
Schmincke akvarellskrin, 12 helkopper.
SCHMINCKE, Tysk
Grunnlagt av Josef Horadam og Herman Schminke i 1881. De gjorde undersøkelser omkring tradisjonelle olje-harpiks farger, og startet produksjon av slike farger. Pigmentene blir blandet med ulike oljer som linolje, valnøtt og liknende, samt en viss del dammar harpiks. Denne serien selges under merkenavnet Mussini.
I 1891 lanserte så Josef Horadam sin serie med akvarellfarger, og fikk prøyssisk patent på Horadam Aquarellfarben. Toppserien med akvarellfarger omsettes fremdeles under merkenavnet Schmincke Horadam. En serie med enklere akvarellfarger går under navnet Schmincke Akademie Aquarell.
Schmincke Horadam akvarellserie 14 kommer i 110 ulike farger, hvorav 69 er singelpigmenterte. De selges i hel og halvkopper, og i tuber a`5ml og 15ml. Disse fargene er ganske populære blant floralmalere og illustratører. Jeg har bare prøvet en håndfull av dem, og virket helt greie. Løser seg lett opp med en våt pensel og gir fyldige strøk. Kadmiumfargene virket noe blasse. Tidligere var dokumentasjonen ganske mangelfull. Pigmentinnholdet var ofte oppgitt som "lysekte organisk pigment", andre mer tydelige, som indigo, oppgitt som syntetisk indigo. Men ifølge fargekart fra Schmincke inneholder denne fargen også phtalocyanine PB15. Nye pakninger inneholder kun pigmentnummer, i likhet med Rowney. Nå er også transparens oppgitt, og lysekthet med et stjernesystem hvor 1 er dårligst og 5 stjerner best. Madder lake (alizarin) er typisk nok oppgitt med to stjerner.
Schmincke Akademie er en serie på 24 studiefarger, hvorav 15 er singelpigmenterte farger. Har testet 12 av dem. Lysektheten var stort sett grei, men fargene er ganske svakt pigmenterte, og flere av dem virker ganske seige å male med. Prussianblue er av den klumpete typen, og den med dårligst flyteegenskaper. En lavering med denne fargen gir et spettet utseende, hvor det knapt er noen bakgrunnsfarge og pigmentet ligger som et lag med mørke prikker. Har for den meste benyttet den i blandinger med andre farger, helst typiske laserende pigmenter.
Schmincke har en rekke ferdig oppsatte akvarellskrin. Det avbildede skrinet tar 12 helkopper, og er satt opp i fargepar; en kjølig og en varm utgave av hver farge.
Schmincke har foruten akvarellfarger også gouache, pastell, tørrpigment og oljefarger. Oljefargene kommer i tre serier; Mussini, som er toppserien med 101 farger, pluss 7 gullmetalliske. Bindemiddelet i disse fargene er en olje harpiksblanding. Norma er en noe enklere serie på 84 farger. Bindemiddelet er oppgitt som olje. Schmincke Akademie ölcolor er en serie med studiefarger.
Schmincke Pastell.
Serien omfatter omkring 400 fargenyanser. Schmincke har lagt ut fargekart som PDF fil på nettet. Her kan man se pigmentinnhold og permanens. Dette er myke pastellkritt, benyttet av blant annet den norske kunstneren Svein Bolling.
Av hver fargetone finnes det 5 sjatteringer; den rene, en som er tilsatt svart (oftest PBk11, svart jernoksid) og tre tilsatt hvitt.
Serien omfatter omkring 400 fargenyanser. Schmincke har lagt ut fargekart som PDF fil på nettet. Her kan man se pigmentinnhold og permanens. Dette er myke pastellkritt, benyttet av blant annet den norske kunstneren Svein Bolling.
Av hver fargetone finnes det 5 sjatteringer; den rene, en som er tilsatt svart (oftest PBk11, svart jernoksid) og tre tilsatt hvitt.
SCHWAN, SCHWAN-STABILO. Tysk.
I 1855 ble Grossberger & Kurz Bleistiftfabrik etablert i Nurnberg. Denne ble overtatt av Gustav Adam Schwanhausser i 1865, og har frem til i dag vart i denne families eie. Firmat endret etterhvert navnet til Schwan Bleistiftfabrik, og fra 1875 benyttet man en svane som firmamerke, denne er derved Tysklands eldste varemerke.
I 1875 patenterte Schwanhausser produksjonsprosessen på kopiblyanter. Man startet også produksjonen av oljekritt og noe senere fargeblyanter. I 1925 begynte man å lage en spesiell type fargeblyanter med en tynn hard kjerne som ble populær blant kunstnere og arkitekter. Muligens er dette serien Othello, i alle fall var Othelloserien i produksjon på 30-tallet.
I 1950 årene introduserte man en type pastellblyanter kalt carb-Othello som straks ble populære. Disse produseres fremdeles, og er fine til detaljarbeider i pastellarbeider.
I 1855 ble Grossberger & Kurz Bleistiftfabrik etablert i Nurnberg. Denne ble overtatt av Gustav Adam Schwanhausser i 1865, og har frem til i dag vart i denne families eie. Firmat endret etterhvert navnet til Schwan Bleistiftfabrik, og fra 1875 benyttet man en svane som firmamerke, denne er derved Tysklands eldste varemerke.
I 1875 patenterte Schwanhausser produksjonsprosessen på kopiblyanter. Man startet også produksjonen av oljekritt og noe senere fargeblyanter. I 1925 begynte man å lage en spesiell type fargeblyanter med en tynn hard kjerne som ble populær blant kunstnere og arkitekter. Muligens er dette serien Othello, i alle fall var Othelloserien i produksjon på 30-tallet.
I 1950 årene introduserte man en type pastellblyanter kalt carb-Othello som straks ble populære. Disse produseres fremdeles, og er fine til detaljarbeider i pastellarbeider.
SENNELIER. Fransk
Familiebedrift startet av Gustave Sennelier i 1887, Paris. Drives i dag av Dominique Sennelier. Totaleverandør av kunstnerartikler. Fikk mange kjente kunstnernavn som sine kunder, og Sennelier strakk seg langt for å imøtekomme deres ønsker. De laget blant annet oljepastell for Picasso, som ønsket et medium han kunne lage raske skisser med, og som festet seg på alle slags underlag.
De lager oljefarger og akvareller i skål og tube. Sennelier har også et godt utvalg av pasteller og tørrpigment.
Sennelier akvarellfarger.
Sennelier aquarelle Extra Fine
Serien består av 98 farger som kan fås som 1/2 og 1/1 skåler, og i tuber a 10 og 21ml. Fargekart med pigmentinformasjon kan sees på www.sennelier.fr/article.
Fargene rives med honning og gummi arabicum fra Kordofan. 55 av fargene er singelpigmenterte, for farge 619 Bright Red oppgis ikke pigmentinnholdet. Lysekthet oppgis med stjerner, hvor tre er best og en svakest. Forvirrende nok oppgis lysektheten for en del farger også etter ASTM standarden, I og II. Senneliers rating med stjerner er ikke i overensstemmelse med ASTM, slik at en farge som er rangert til ASTM II (som PY3 og PY 40) allikevel har fått tre stjerner, altså helt lysekte etter Senneliersystemet. Ved siden av dette er det en del farger som ikke har ASTM-rating, disse er merket nr. (not rated). Dette gjelder ofte blandingsfarger og for enkelte pigmenter lite benyttet i akvarellfarger, som PY74 (arylid), og PY93 (disazokondensasjon). En farge er merket med en stjerne, 659 Opera Rose, som inneholder PR81:1, et rhodaminpigment som i blant er benyttet som toner i blekkskrivere (Fast Pink Toner G). Dette er et svært lite lysekte pigment som det ikke er noen grunn til å bruke.
Jeg har testet en del av tubefargene, og liker dem godt. De er rimeligere enn for eksempel W&N, men konsistensen som tubefarge er jevnt over tynnere. Jordfargene er fine og teksturerte, særlig liker jeg rå umbra. Den består av naturlig jernoksid PBr7 og er et tydelig alternativ til for eksempel W&N. French Vermilion som består av PR 242 har jeg brukt en del, og kan være fin ved blanding av hudtoner. Sennelier er et av får merker som bruker dette pigmentet i akvarellfarger.
Serien består av 98 farger som kan fås som 1/2 og 1/1 skåler, og i tuber a 10 og 21ml. Fargekart med pigmentinformasjon kan sees på www.sennelier.fr/article.
Fargene rives med honning og gummi arabicum fra Kordofan. 55 av fargene er singelpigmenterte, for farge 619 Bright Red oppgis ikke pigmentinnholdet. Lysekthet oppgis med stjerner, hvor tre er best og en svakest. Forvirrende nok oppgis lysektheten for en del farger også etter ASTM standarden, I og II. Senneliers rating med stjerner er ikke i overensstemmelse med ASTM, slik at en farge som er rangert til ASTM II (som PY3 og PY 40) allikevel har fått tre stjerner, altså helt lysekte etter Senneliersystemet. Ved siden av dette er det en del farger som ikke har ASTM-rating, disse er merket nr. (not rated). Dette gjelder ofte blandingsfarger og for enkelte pigmenter lite benyttet i akvarellfarger, som PY74 (arylid), og PY93 (disazokondensasjon). En farge er merket med en stjerne, 659 Opera Rose, som inneholder PR81:1, et rhodaminpigment som i blant er benyttet som toner i blekkskrivere (Fast Pink Toner G). Dette er et svært lite lysekte pigment som det ikke er noen grunn til å bruke.
Jeg har testet en del av tubefargene, og liker dem godt. De er rimeligere enn for eksempel W&N, men konsistensen som tubefarge er jevnt over tynnere. Jordfargene er fine og teksturerte, særlig liker jeg rå umbra. Den består av naturlig jernoksid PBr7 og er et tydelig alternativ til for eksempel W&N. French Vermilion som består av PR 242 har jeg brukt en del, og kan være fin ved blanding av hudtoner. Sennelier er et av får merker som bruker dette pigmentet i akvarellfarger.
ST. PETERSBURG; White Nights, Yarka. Russisk.
St. Petesburg akvarellfarger selges nå under merkenavnet White Nights. Honningrevne farger, som når de er ferske, er svært gode å male med. Over tid vil noen av jernoksidfargene bli svært harde, spesielt rå sienna. Andre farger holder seg fuktige og lettoppløselige i 10-15 år.
Det største ankepunktet mot disse fargene er at en del av dem har ganske dårlig lysekthet. De fargene jeg har testet ble kjøpt 1995-2000, før de skiftet navn til White Nights. Om de har endret innhold i fargene siden den tid vet jeg ikke.
Dagens utvalg av akvarellfarger består av 54 farger. Fullstendig oversikt over fargene med opplysninger om pigmentinnhold, dekkevne og permanens finnes på www.stpetersburgwatercolours.com. Den viser at de benytter en del ganske lite lysekte pigmenter, som PY1, PY3, PO17, PR4, PR12, PR81, PV2 ,PV3, og PB1. De benytter et par pigmenter som jeg ikke har registrert hos andre, nemlig PO17 som benyttes en del i printerblekk, og PB1, iblant kalt victoria blue. Dessverre har begge dårlig lysfasthet.
St. Petesburg akvarellfarger selges nå under merkenavnet White Nights. Honningrevne farger, som når de er ferske, er svært gode å male med. Over tid vil noen av jernoksidfargene bli svært harde, spesielt rå sienna. Andre farger holder seg fuktige og lettoppløselige i 10-15 år.
Det største ankepunktet mot disse fargene er at en del av dem har ganske dårlig lysekthet. De fargene jeg har testet ble kjøpt 1995-2000, før de skiftet navn til White Nights. Om de har endret innhold i fargene siden den tid vet jeg ikke.
Dagens utvalg av akvarellfarger består av 54 farger. Fullstendig oversikt over fargene med opplysninger om pigmentinnhold, dekkevne og permanens finnes på www.stpetersburgwatercolours.com. Den viser at de benytter en del ganske lite lysekte pigmenter, som PY1, PY3, PO17, PR4, PR12, PR81, PV2 ,PV3, og PB1. De benytter et par pigmenter som jeg ikke har registrert hos andre, nemlig PO17 som benyttes en del i printerblekk, og PB1, iblant kalt victoria blue. Dessverre har begge dårlig lysfasthet.
STAEDTLER: Tysk, hovedsete i Nürnberg.
Etablert som firma i 1835 av J. S. Staedtler, men man hadde allerede produsert skriveredskaper på håndverkbasis i flere generasjoner før dette. I 1835 fikk Staedtler tillatelse til å produsere grafitt, rødkritt og pastellkritt. Grafittblyanten ble jo oppfunnet av offiseren og kunstneren Nicholas Jacques Conte i 1795. Den ble raskt populær, i Bayern startet man å produsere blyanter i 1816, ved Cumberland,England, som hadde gode forekomster av blacklead eller grafitt, startet produksjon av blyanter i 1832.
Over tid er det skriveredskaper og relaterte produkter som viskelær, blyantspissere, merkepenner, passere og lignende som er de viktigste produkter for Staedtler. Men ennå produseres det kunstnerartikler som tradisjonelle pastellkritt og oljekritt og enkle vokskritt.
Staedtlers "Karat" pastellkritt produseres i Korea og består av 48 farger. De fåes i sett av 12, 24, 36 og 48 farger. 12 farger kan også kjøpes enkeltvis. Krittene er presset i firkantede stifter, og alle har tilnærmet samme fasthet. Det gis ingen informasjon om pigmentinnhold eller lysekthet. Jeg har heller ikke funnet noe om dette på nettet. Krittene fremstår helt klart som enklere enn pastellkrittene fra Sennelier eller Rembrandt, men er allikevel helt greie. Jeg liker at de er i firkantet form, da det lett gir variasjon og presisjon i streken.
Etablert som firma i 1835 av J. S. Staedtler, men man hadde allerede produsert skriveredskaper på håndverkbasis i flere generasjoner før dette. I 1835 fikk Staedtler tillatelse til å produsere grafitt, rødkritt og pastellkritt. Grafittblyanten ble jo oppfunnet av offiseren og kunstneren Nicholas Jacques Conte i 1795. Den ble raskt populær, i Bayern startet man å produsere blyanter i 1816, ved Cumberland,England, som hadde gode forekomster av blacklead eller grafitt, startet produksjon av blyanter i 1832.
Over tid er det skriveredskaper og relaterte produkter som viskelær, blyantspissere, merkepenner, passere og lignende som er de viktigste produkter for Staedtler. Men ennå produseres det kunstnerartikler som tradisjonelle pastellkritt og oljekritt og enkle vokskritt.
Staedtlers "Karat" pastellkritt produseres i Korea og består av 48 farger. De fåes i sett av 12, 24, 36 og 48 farger. 12 farger kan også kjøpes enkeltvis. Krittene er presset i firkantede stifter, og alle har tilnærmet samme fasthet. Det gis ingen informasjon om pigmentinnhold eller lysekthet. Jeg har heller ikke funnet noe om dette på nettet. Krittene fremstår helt klart som enklere enn pastellkrittene fra Sennelier eller Rembrandt, men er allikevel helt greie. Jeg liker at de er i firkantet form, da det lett gir variasjon og presisjon i streken.
Staedtler Karat oil pastel produseres i Korea. Finnes i sett opp til 48 farger. Enkelte farger selges enkeltvis. Det gis ingen informasjon om pigmentinnhold eller lysekthet. Presset til runde stifter av middels hardhet, men fremstår allikevel som smidige. Sakuras Cray-Pas er langt mykere. Middels pigmentintensitet.
TASSET ET L`HOTE, Fransk.
Guillaume Tasset (1843 Lima, Peru- 1925, Nice Frankrike), maler og forhandler av kunstnerartikler i Paris. Utsalget lå ved Montmartre, men skal også ha hatt et eget produksjonslokale for farger. Det fantes flere fargeprodusenter i Paris og rundt om i Frankrike på 1800 tallet, men mye av det var av dårlig kvalitet. Derfor sendte blant annet van Gogh bestillinger på farger til sin bror i Paris for å få ham til å kjøpe farger fra Tasset L`Hote. Disse fremstilte blant annet en Lacka Garanca, en eosinholdig Geranium Lake som van Gogh benyttet en del da han hadde tilhold i Arles. I likhet med mange andre syntetisk organiske pigmenter som kom på markedet på 1800 tallet, var også denne lite lysekte. Flere av van Goghs malerier har i dag et helt annet fargeuttrykk enn hva de hadde når van Gogh malte dem, blant annet på grunn av omfattende bleking av det eosinholdige Geranium Lake.
Det er blitt gjort noen undersøkelser på hvor Tasset et L`Hote fikk sine fargestoffer fra, men det antas at de fikk sine tilførsler av fargestoffer fra lokale produsenter. Men det er lite opplysninger om dette.
Tasset et L`Hote ble en del benyttet av impresjonistene, dokumentert gjennom brev og handlelister, og stempelmerker på lerreter og blindrammer.
Hvordan firmaet utviklet seg, og hvor lenge det var i virksomhet har jeg ikke funnet ut av.
Guillaume Tasset (1843 Lima, Peru- 1925, Nice Frankrike), maler og forhandler av kunstnerartikler i Paris. Utsalget lå ved Montmartre, men skal også ha hatt et eget produksjonslokale for farger. Det fantes flere fargeprodusenter i Paris og rundt om i Frankrike på 1800 tallet, men mye av det var av dårlig kvalitet. Derfor sendte blant annet van Gogh bestillinger på farger til sin bror i Paris for å få ham til å kjøpe farger fra Tasset L`Hote. Disse fremstilte blant annet en Lacka Garanca, en eosinholdig Geranium Lake som van Gogh benyttet en del da han hadde tilhold i Arles. I likhet med mange andre syntetisk organiske pigmenter som kom på markedet på 1800 tallet, var også denne lite lysekte. Flere av van Goghs malerier har i dag et helt annet fargeuttrykk enn hva de hadde når van Gogh malte dem, blant annet på grunn av omfattende bleking av det eosinholdige Geranium Lake.
Det er blitt gjort noen undersøkelser på hvor Tasset et L`Hote fikk sine fargestoffer fra, men det antas at de fikk sine tilførsler av fargestoffer fra lokale produsenter. Men det er lite opplysninger om dette.
Tasset et L`Hote ble en del benyttet av impresjonistene, dokumentert gjennom brev og handlelister, og stempelmerker på lerreter og blindrammer.
Hvordan firmaet utviklet seg, og hvor lenge det var i virksomhet har jeg ikke funnet ut av.
UMTON Barvy; Tsjekkia.
Historien om Umton Barvy går tilbake til 1910 da maleren Josef Stolovsky begynte å produsere kunstnerfarer under navnet Stolo. Det var akvarell og oljefarger, samt gouache. Det forble en liten familiebedrift frem til 1948 da firmaet ble statseid som følge av det kommunistiske styret. Familien solgte produksjonsutsyret til statsselskapet Tvar, men fortsatte som ansatte. Fargene ble solgt under Tvarnavnet, men familien fikk samtidig beholde handelsmerket Stolo.
En annen linje i Umtons historie gå tilbake til Decin i 1945 da Richard Tapal begynte å lage oljefarger under navnet Tapal. Dette firmaer ble også nasjonalisert i 1948, under navnet Tvar. Tapal fortsatte i dette firmaet som ansatt. Stolo fra Praha og Tala fra Decin var nå underlagt det statseide foretaket Tvar. Richard Tapal forlot firmaet i 1953. I 1962 ble Dilo grunnlagt i Praha, og overtok Tvar. Oljefargene fra firmaet ble nå solgt som Dilo, men Praha delen fortsatte å benytte handelsnavnet Stolo ved isden av. I 1982 ble produksjonen av gouache flyttet fra Praha til Decin og i 1989 ble også produksjonen av akvarellfarger flyttet. Tvar hadde da samlet all produksjon av kunstnerfarer i Decin. Hovedårsaken til flyttingen var Stolafamiliens høye alder, og som ikke hadde noen til å overta produksjonen. Samme år falt kommunistregimet i Tsjekkoslovakia, og statseide firmaer kunne privatiseres. Dilo ble da overtatt av noen i Diloselskapet, men på grunn av usikkerhet omkring rettighetene til Dilonavnet, skiftet firmaet navn i 1996 til Umton Barvy.
I Norge er det ikke så mange som selger Umtonfarger, men et raskt søk på nettet vil finne noen forhandlere.
Umton Barvy, Artists Watercolours:
Serien består av 58 farger, 40 singelpigmenterte. Fargene selges som 1/2 skåler enkeltvis eller satt opp i fargeskrin. Akvarellskrinene er gjerne laget av rødbøk, og inneholder fra 10 til 24 farger. Til tross for at de er svært rimelige, inneholder fargene både kadmium og koboltpigmenter. Fargekart med pigmentfortegnelse finnes på www.umton.cz.
Historien om Umton Barvy går tilbake til 1910 da maleren Josef Stolovsky begynte å produsere kunstnerfarer under navnet Stolo. Det var akvarell og oljefarger, samt gouache. Det forble en liten familiebedrift frem til 1948 da firmaet ble statseid som følge av det kommunistiske styret. Familien solgte produksjonsutsyret til statsselskapet Tvar, men fortsatte som ansatte. Fargene ble solgt under Tvarnavnet, men familien fikk samtidig beholde handelsmerket Stolo.
En annen linje i Umtons historie gå tilbake til Decin i 1945 da Richard Tapal begynte å lage oljefarger under navnet Tapal. Dette firmaer ble også nasjonalisert i 1948, under navnet Tvar. Tapal fortsatte i dette firmaet som ansatt. Stolo fra Praha og Tala fra Decin var nå underlagt det statseide foretaket Tvar. Richard Tapal forlot firmaet i 1953. I 1962 ble Dilo grunnlagt i Praha, og overtok Tvar. Oljefargene fra firmaet ble nå solgt som Dilo, men Praha delen fortsatte å benytte handelsnavnet Stolo ved isden av. I 1982 ble produksjonen av gouache flyttet fra Praha til Decin og i 1989 ble også produksjonen av akvarellfarger flyttet. Tvar hadde da samlet all produksjon av kunstnerfarer i Decin. Hovedårsaken til flyttingen var Stolafamiliens høye alder, og som ikke hadde noen til å overta produksjonen. Samme år falt kommunistregimet i Tsjekkoslovakia, og statseide firmaer kunne privatiseres. Dilo ble da overtatt av noen i Diloselskapet, men på grunn av usikkerhet omkring rettighetene til Dilonavnet, skiftet firmaet navn i 1996 til Umton Barvy.
I Norge er det ikke så mange som selger Umtonfarger, men et raskt søk på nettet vil finne noen forhandlere.
Umton Barvy, Artists Watercolours:
Serien består av 58 farger, 40 singelpigmenterte. Fargene selges som 1/2 skåler enkeltvis eller satt opp i fargeskrin. Akvarellskrinene er gjerne laget av rødbøk, og inneholder fra 10 til 24 farger. Til tross for at de er svært rimelige, inneholder fargene både kadmium og koboltpigmenter. Fargekart med pigmentfortegnelse finnes på www.umton.cz.
UMTON OLJEFARGER:
Serien består av 90 farger som for det meste er revet med linolje. Enkelte farger er revet med safflorolje, Pigmentene skal ifølge Umtons egne opplysninger komme fra Europeiske leverandører. Spesielt interessant kan kanskje fargen Bohemian green earth være, da den består av det originale pigmentet, PG23, utvunnet i Tsjekkia.
Umtons farger er rimelige, og kan i mange tilfeller ligge i samme prisleie som W&N Winton. Koboltfargene inneholder ekte koboltpigment, og ligger på rundt 150,- for 60 ml tuber. Kadmiumfarger rundt 100,-.
Enkelte farger kan fås på 150 ml tuber, og hvitfargene i bokser av 400 ml.
Jeg har ikke testet noen av fargene.
Bruker man søkeordet "Umton oljefarger", vil man raskt finne norske firmaer som forhandler disse fargene.
På Umton.CZ sine nettsider vil man finne fargekart, og liste over fargenes pigmentinnhold.
Serien består av 90 farger som for det meste er revet med linolje. Enkelte farger er revet med safflorolje, Pigmentene skal ifølge Umtons egne opplysninger komme fra Europeiske leverandører. Spesielt interessant kan kanskje fargen Bohemian green earth være, da den består av det originale pigmentet, PG23, utvunnet i Tsjekkia.
Umtons farger er rimelige, og kan i mange tilfeller ligge i samme prisleie som W&N Winton. Koboltfargene inneholder ekte koboltpigment, og ligger på rundt 150,- for 60 ml tuber. Kadmiumfarger rundt 100,-.
Enkelte farger kan fås på 150 ml tuber, og hvitfargene i bokser av 400 ml.
Jeg har ikke testet noen av fargene.
Bruker man søkeordet "Umton oljefarger", vil man raskt finne norske firmaer som forhandler disse fargene.
På Umton.CZ sine nettsider vil man finne fargekart, og liste over fargenes pigmentinnhold.
UNISON COLOUR, SOFT PASTELS. England.
Håndlagede myke pastellkritt fra England. Benyttes blant annet av den norske kunstneren Svein Bolling.
Utvalget består av nær 400 nyanser ordnet i serier, gjerne 18 nyanser i hver serie. De omsettes i sett beregnet på landskap eller portretter, og inneholder 8, 18, 36 og 72 fargenyanser. Kan også kjøpes enkeltvis. Krittene kommer i to størrelser.
Har ikke funnet pigmentinnholdet i krittene, men det er klart at det benyttes kadmium og koboltpigmenter i flere av stiftene. Til tross for dette regnes det ikke som helsefarlig å tegne med disse stiftene, da mengden av tungmetall en blir utsatt for ved alminnelig bruk, er relativt liten. Det er også usikkert om kroppen kan ta opp tungmetallet fra krittstøvet. Er man allikevel usikker, kan man beskytte seg med en støvmaske og eventuelt hansker.
Håndlagede myke pastellkritt fra England. Benyttes blant annet av den norske kunstneren Svein Bolling.
Utvalget består av nær 400 nyanser ordnet i serier, gjerne 18 nyanser i hver serie. De omsettes i sett beregnet på landskap eller portretter, og inneholder 8, 18, 36 og 72 fargenyanser. Kan også kjøpes enkeltvis. Krittene kommer i to størrelser.
Har ikke funnet pigmentinnholdet i krittene, men det er klart at det benyttes kadmium og koboltpigmenter i flere av stiftene. Til tross for dette regnes det ikke som helsefarlig å tegne med disse stiftene, da mengden av tungmetall en blir utsatt for ved alminnelig bruk, er relativt liten. Det er også usikkert om kroppen kan ta opp tungmetallet fra krittstøvet. Er man allikevel usikker, kan man beskytte seg med en støvmaske og eventuelt hansker.
WILLIAMSBURG Handmade oilcolours; amerikansk
Williamsburg oljemaling ble utviklet av Carl Plansky på 1980-tallet. Han hadde atelier i bydelen Williamsburg i Brooklyn, New York, og eksperimenterte frem en serie oljefarger basert på tradisjonelt håndverk. De blir produsert i små serier, og fargenes konsistens varierer fra pigment til pigment slik at de speiler pigmentenes iboende egenskaper. Dette i motsetning til mange andre produsenter, som søker en uniform konsistens på sine farger. Typisk nok har da jordfargene fra Williamsburg en rustikk tekstur, mens andre er myke og glatte.
Carl Plansky døde i 2009 og i 2010 ble produksjonen overtatt av Golden Artist Colours.
Fargekartet er ganske omfangsrikt og omfatter 160 farger. Av disse er 13 jordfarger fra Italia, 13 jordfarger fra Frankrike og 10 iriserende farger bygget på glimmer og metallpigmenter.
En del av fargene er singelpigmenterte , mens mange er sammensatte, noen inneholder så mange som 6 forskjellige pigmenter, som Naples Yellow. Denne ene fargen inneholder flere pigmenter enn hva Odd Nerdrum vanligvis har på sin palett.
I Norge selges Williamsburg gjennom enkelte forhandlere tilknyttet Tegnesenteret.
Williamsburg oljemaling ble utviklet av Carl Plansky på 1980-tallet. Han hadde atelier i bydelen Williamsburg i Brooklyn, New York, og eksperimenterte frem en serie oljefarger basert på tradisjonelt håndverk. De blir produsert i små serier, og fargenes konsistens varierer fra pigment til pigment slik at de speiler pigmentenes iboende egenskaper. Dette i motsetning til mange andre produsenter, som søker en uniform konsistens på sine farger. Typisk nok har da jordfargene fra Williamsburg en rustikk tekstur, mens andre er myke og glatte.
Carl Plansky døde i 2009 og i 2010 ble produksjonen overtatt av Golden Artist Colours.
Fargekartet er ganske omfangsrikt og omfatter 160 farger. Av disse er 13 jordfarger fra Italia, 13 jordfarger fra Frankrike og 10 iriserende farger bygget på glimmer og metallpigmenter.
En del av fargene er singelpigmenterte , mens mange er sammensatte, noen inneholder så mange som 6 forskjellige pigmenter, som Naples Yellow. Denne ene fargen inneholder flere pigmenter enn hva Odd Nerdrum vanligvis har på sin palett.
I Norge selges Williamsburg gjennom enkelte forhandlere tilknyttet Tegnesenteret.
WINSOR & NEWTON, Engelsk
Grunnlagt i 1832 av Henry Newton og William Winsor, London.
De videreutviklet akvarellfargene ved å tilsette glyserin i fargeblandingen, og derved fikk man myke akvarellfarger i skåler som var lettere å bruke enn de harde akvarellblokkene fra Reeves. I 1837 introduserte Winsor & Newton Chinese White, basert på sinkoksid, dette var også en nyvinning innen akvarellmaleriet. I 1841 tok de i bruk fargetuber som vi kjenner dem i dag, og banet vei for friluftsmaleriet i en helt annen målestokk enn tidligere.
Da George Fields døde i 1854 overtok William Winsor 10 bind med notater om fargeeksperimenter og oppskrifter. Disse ble en verdifull kilde til Winsor & Newtons videre fargeutvikling i mange år fremover.
Tidligere var dokumentasjonen om pigmentinnhold, lysekthet og transparens helt fraværende på tuber og pakninger fra W&N. Og de hadde, og har fremdeles noen farger som ikke tåler dagens lys, bokstavelig talt. De minst lysekte, som Violet carmine og Rose carthame er utgått, mens andre har endret innhold, som Sap green og Mauve. Ettersom det er blitt et økende fokus på lysektethet, og i størst mulig grad giftfrie pigmenter har også W&N forsynt pakningene med pigmentinnhold, ASTM rating (fra ASTM I til ASTMIII) på noen farger og transparens symbolisert ved en hvit firkant for transparent til en sort firkant for opake farger, halvopake farger har en svart/ hvit firkant delt diagonalt. Giftige farger har en orange firkant med et sort kryss, som den nå utgåtte Manganese Blue og de forskjellige nyanser av kromgul/ røde farger.
Som totalleverandør av kunstnerartikler har W&N også et stort utvalg av oljer, fernisser og malermedier.
Grunnlagt i 1832 av Henry Newton og William Winsor, London.
De videreutviklet akvarellfargene ved å tilsette glyserin i fargeblandingen, og derved fikk man myke akvarellfarger i skåler som var lettere å bruke enn de harde akvarellblokkene fra Reeves. I 1837 introduserte Winsor & Newton Chinese White, basert på sinkoksid, dette var også en nyvinning innen akvarellmaleriet. I 1841 tok de i bruk fargetuber som vi kjenner dem i dag, og banet vei for friluftsmaleriet i en helt annen målestokk enn tidligere.
Da George Fields døde i 1854 overtok William Winsor 10 bind med notater om fargeeksperimenter og oppskrifter. Disse ble en verdifull kilde til Winsor & Newtons videre fargeutvikling i mange år fremover.
Tidligere var dokumentasjonen om pigmentinnhold, lysekthet og transparens helt fraværende på tuber og pakninger fra W&N. Og de hadde, og har fremdeles noen farger som ikke tåler dagens lys, bokstavelig talt. De minst lysekte, som Violet carmine og Rose carthame er utgått, mens andre har endret innhold, som Sap green og Mauve. Ettersom det er blitt et økende fokus på lysektethet, og i størst mulig grad giftfrie pigmenter har også W&N forsynt pakningene med pigmentinnhold, ASTM rating (fra ASTM I til ASTMIII) på noen farger og transparens symbolisert ved en hvit firkant for transparent til en sort firkant for opake farger, halvopake farger har en svart/ hvit firkant delt diagonalt. Giftige farger har en orange firkant med et sort kryss, som den nå utgåtte Manganese Blue og de forskjellige nyanser av kromgul/ røde farger.
Som totalleverandør av kunstnerartikler har W&N også et stort utvalg av oljer, fernisser og malermedier.
W&N Black box, akvarellfarger i pans og tuber.
W&N Artists Watercolours.
En serie akvarellfarger som kommer i hel og halvkopper og de såkalte large pans, videre i 5 ml, 14 ml og 37 ml tuber. Fargene kjøpes enkeltvis eller i ferdig oppsatte skrin. Svarte skrin inneholder farger i Artists kvalitet, blå skrin er utstyrt med farger fra Cotman serien.
Winsor & Newton evaluerer stadig fargekartet, og farger kommer og går. I dag består utvalget av 96 farger. Dessverre finner man ikke lenger ekte manganblått i dette utvalget, da produksjonen av dette pigmentet er opphørt.
Maleteknisk er fargene av høy kvalitet og gode å male med. Viridian kan bli harde som panfarge, og sprenge i tubene, eventuelt også med separasjon av pigment og bindemiddel. Det er et velkjent problempigment, og en finner dette også hos de andre produsentene. Er tuben blitt klisset i falsen, eller unaturlig hard å ta på, er den gammel og ikke verd full pris. De fleste andre farger holder seg like fine i årevis. Har enkelte tuber som er minst 20 år gamle, og like fine i konsistensen.
Selv om de farger med dårligst lysekthet er tatt ut av sortimentet, som Violet Carmine og Rose Carthame, spriker lysektheten fremdeles en del. Dette fordi en ennå finner ekte Rose Madder og Alizarin Crimson på fargekartet. Samtidig finner en også lysekte alternativer til disse fargene. Ganske nye farger er tre farger basert på perylene; Perylene Maroon, Perylene Violet og Perylene Green (som egentlig er et svart pigment PBk31). Dette er fargesterke og interessante pigmenter, hvor kanskje Perylene Maroon er den mest anvendelige.
En serie akvarellfarger som kommer i hel og halvkopper og de såkalte large pans, videre i 5 ml, 14 ml og 37 ml tuber. Fargene kjøpes enkeltvis eller i ferdig oppsatte skrin. Svarte skrin inneholder farger i Artists kvalitet, blå skrin er utstyrt med farger fra Cotman serien.
Winsor & Newton evaluerer stadig fargekartet, og farger kommer og går. I dag består utvalget av 96 farger. Dessverre finner man ikke lenger ekte manganblått i dette utvalget, da produksjonen av dette pigmentet er opphørt.
Maleteknisk er fargene av høy kvalitet og gode å male med. Viridian kan bli harde som panfarge, og sprenge i tubene, eventuelt også med separasjon av pigment og bindemiddel. Det er et velkjent problempigment, og en finner dette også hos de andre produsentene. Er tuben blitt klisset i falsen, eller unaturlig hard å ta på, er den gammel og ikke verd full pris. De fleste andre farger holder seg like fine i årevis. Har enkelte tuber som er minst 20 år gamle, og like fine i konsistensen.
Selv om de farger med dårligst lysekthet er tatt ut av sortimentet, som Violet Carmine og Rose Carthame, spriker lysektheten fremdeles en del. Dette fordi en ennå finner ekte Rose Madder og Alizarin Crimson på fargekartet. Samtidig finner en også lysekte alternativer til disse fargene. Ganske nye farger er tre farger basert på perylene; Perylene Maroon, Perylene Violet og Perylene Green (som egentlig er et svart pigment PBk31). Dette er fargesterke og interessante pigmenter, hvor kanskje Perylene Maroon er den mest anvendelige.
W&N Cotman akvarelltuber
Cotman er W&N`s serie med studiefarger. Finnes både i tuber og pans, og male-egenskapene står ikke mye tilbake for artistfargene. De er revet med gummi arabicum. Fargeutvalget er ikke så stort som i artist-utvalget, og alle de dyrere pigmenter er erstattet med rimeligere alternativer. Maler man et helt bilde kun med Cotmanfarger, kan inntrykket lett bli litt flatt, særlig på rimeligere papirtyper, men sammen med artistfarger vil man knapt klare å skille ut studiefargene. Ron Ranson påstår han kun benytter studiefarger i sine arbeider. I en sterk og detaljert tegning, hvor fargene spiller en underordnet rolle, vil Cotmanfargene gjøre en helt grei jobb. Disse fargene har bedre egenskaper og fargestyrke enn for eksempel C Kreuls Goya-serie, og er rimeligere.
W&N akrylfarger, Finity og Galeria.
W&N akrylfarger kommer i to serier, Finity som er topp kunstnerkvalitet, og Galeria som er noe enklere. En del av fargene i Galeria-serien er noe endret idet pigmentkonsentrasjonen skal ha blitt høyere og dekkevnen bedre. 10 nye farger er også i den senere tid blitt tilført, deriblant ekte kadmium gul og rød, samt koboltblå. Galeria serien teller nå 60 farger som fåes i tuber fra 60-200 ml. og i bokser fra 250ml til 1 liter. Mars Black og Titanium White kan også fåes i 2,5 liters bokser.
W&N Winton oilcolours, tuber fra 80, 90 og 2000-tallet
W&N Winton oilcolours.
En noe enklere serie oljefarger fra W&N. Tidligere ble disse fargene produsert i England, i dag er produksjonen flyttet til Frankrike.
Serien består av 47 farger, derav 4 hvite. Dyre pigmenter som kadmium og kobolt er erstattet med rimeligere alternativer. Visse farger, som Chrome yellow hue og Cerulean blue hue er blandingsfarger av tre forkskjellige pigmenter, av den grunn ville jeg utelatt dem, eller kjøpt originalfargen i Artist-serien. Flesh tint og Chromegreen light består av hele fire pigmenter. Av de fire hvite fargene i sesrien, er hele tre blanding av to pigmenter, også Titanium white, som består av titan oksid og sinkoksid. Dette er to pigmenter med veldig ulik karakter, og i tester har det vist seg at en blanding av disse to kan gi tidlig sprekkdannelse og endog kan løsne fra underlaget. Også sinkoksid kan være problematisk i oljefarger, da malingfilmen over tid blir svært hard og sprø. Kan hende titanhvit er det beste alternativet, syntes man pigmentet er i overkant hvit, kan en blande inn mindre mengder gul oker.
Av de 47 fargene er 21 farger singelpigmenterte, 18 farger består av to pigmenter, 7 er blandingsfarger av tre pigmenter, og 2 (Flesh tint og Chromegreen light) består som nevnt av fire pigmenter.
Fargene er har god fargestyrke og middels fyldig konsistens.
De fleste fargene er revet med linolje, med unntak av de hvite fargene. Disse er revet med saflorolje, da denne oljen gulner mindre enn linolje. Til gjengjeld blir den sprøere ved lang tids herding.
Winton oilcolours fåes i 21 ml tuber, 37ml tuber og 200 ml tuber.
Fargekart til alle typer farger fra W&N finnes på Winsor & Newtons nettsider, www.winsornewton.com.
En noe enklere serie oljefarger fra W&N. Tidligere ble disse fargene produsert i England, i dag er produksjonen flyttet til Frankrike.
Serien består av 47 farger, derav 4 hvite. Dyre pigmenter som kadmium og kobolt er erstattet med rimeligere alternativer. Visse farger, som Chrome yellow hue og Cerulean blue hue er blandingsfarger av tre forkskjellige pigmenter, av den grunn ville jeg utelatt dem, eller kjøpt originalfargen i Artist-serien. Flesh tint og Chromegreen light består av hele fire pigmenter. Av de fire hvite fargene i sesrien, er hele tre blanding av to pigmenter, også Titanium white, som består av titan oksid og sinkoksid. Dette er to pigmenter med veldig ulik karakter, og i tester har det vist seg at en blanding av disse to kan gi tidlig sprekkdannelse og endog kan løsne fra underlaget. Også sinkoksid kan være problematisk i oljefarger, da malingfilmen over tid blir svært hard og sprø. Kan hende titanhvit er det beste alternativet, syntes man pigmentet er i overkant hvit, kan en blande inn mindre mengder gul oker.
Av de 47 fargene er 21 farger singelpigmenterte, 18 farger består av to pigmenter, 7 er blandingsfarger av tre pigmenter, og 2 (Flesh tint og Chromegreen light) består som nevnt av fire pigmenter.
Fargene er har god fargestyrke og middels fyldig konsistens.
De fleste fargene er revet med linolje, med unntak av de hvite fargene. Disse er revet med saflorolje, da denne oljen gulner mindre enn linolje. Til gjengjeld blir den sprøere ved lang tids herding.
Winton oilcolours fåes i 21 ml tuber, 37ml tuber og 200 ml tuber.
Fargekart til alle typer farger fra W&N finnes på Winsor & Newtons nettsider, www.winsornewton.com.