Farger og pigmenter

ALFABETISK HISTORISK OVERSIKT

Om fargeprøvene. Akvarellfargeprøvene er malt på 300 gram Arches, ru, om ikke annet er oppgitt. Ikke alle de gjengitte fargeprøver er lystestet, men det opplyses om de det gjelder. Det er alltid den øverste halvdel som er lyseksponert. Prøvene er belyst ute, uten beskyttelse i perioden 1. Mai til 30 juli, og for noen til 30. august. For de aller fleste pigmenter vil eventuelle endringer skyldes UV-stråling, men for noen få som Aureolin kan også luftfuktighet være en faktor. For slike pigmenter har jeg også foretatt kontrollprøver, som hele tiden har hengt innendørs, i glass og ramme. I disse tilfeller vil prøvene fra de to metoder bli stilt sammen for sammenligning. Dette vil også være tilfelle der hvor det oppnås stor variasjon på prøveresultatet med andre papirtyper, som Canson Montval. Fargeprøvene er ikke vitenskapelig konsistente, bla.a på grunn av varierende UV-stråling, luftfuktighet med mer, men gir allikevel en god indikasjon på pigmentenes og fargenes permanens. En farge som falmer i direkte sollys, vil over tid også falme bak glass og ramme innendørs.

Academy Blue

Academy blue, akvarell

Blandingsfarge av ultramarin (Pb29) og viridian (PG18). Grønnlig middels blå.

ACETINBLÅTT;Kjemisk formel: C39H25N6Cl Organisk syntetisk (tjærefargestoff) som tilhører indulingruppen. Uoppløselig i vann. Ikke kjent brukt som kunstnerfarge.

ACETYLENE SVART:PBl7. Explosion black. Et meget rent og finfordelt karbonpulver som fremstilles ved å spalte acetylen under oppheting. Benyttes i spesielle trykksverter.

ACKERMANNS YELLOW:Rudolph ( Robert) Ackermann holdt til i London, og solgte bøker og trykk. Ved siden av dette solgte han også farger i sitt navn, og hans berømte liste over Watercolors fra 1801 ramser opp 68 farger, deriblant Ackermanns Yellow. Fargen skal inneholde quercitron (kversitron), et fargestoff utvunnet barken fra en amerikansk eikesort (quercus velutina). Fargestoffet ble introdusert i Europa av dr. Edward Bunkroff i 1775. Quercitron ble gjenstand for mye oppmerksomhet av fargemakere, og dannet base for flere fargenyanser som Yellow lake og Stil de grain brown. Den ble også blandet med Buckthornberries (Avignonberries, Dyers buckthorn, rhamnus tinctoria), umodne bær fra en nær art av trollhegg og geitved. Også barken fra trollhegg kan gi en gul farge. WN benyttet quercitron i både olje og akvarellfarger gjennom hele 1800-tallet.

ACKERMANNS WHITE: Ennå en farge fra Robert Ackermann, pigmentinnholdet har jeg ikke funnet ut av ennå. Kan være en variant av blyhvitt, eller kalsiumkarbonat (kritt), japanerene har utvunnet hvitpigment fra østersskall i århundrer, og enkelte europeiske malere har benyttet knust eggeskall. Sinkhvitt ble produsert i Frankrike fra 1782/83, men ikke alminnelig som pigment før rundt 1830 (W&N fra 1834), og titanhvitt kom ikke på markedet før i 1916.

ACRA RED: Quinacridone red, Quinacridone red Gamma PR209. Ifølge Ralph Mayer, the Artists Handbook, er Acra red et produsentnavn (proprietary) på quinacridone red. En kilde oppgir at Liquitex hadde Acra som registrert varenavn frem til 2005. Utgangspunktet var visstnok at Liquitex anså quinacridone som et vanskelig navn å uttale, og valgte Acra for alle farger som inneholdt quinacridonepigmenter. Etterhvert som andre produsenter også tok i bruk quinacridonepigmenter i sine farger og i pigmentdokumentasjonen benyttet betegnelsen quinacridone, kunne det virke som om dette pigmentet ikke fantes i farger fra Liquitex. Det ble da besluttet at også Liquitex skulle benytte betegnelsen quinacridone, og Acra benevnelsen ble forlatt. I en periode kan det se ut til at begge betegnelsene ble benyttet samtidig (se illustrasjon), men på dagens fargekart over Liquitexfarger er Acra erstattet med quinacridone i fargenavn.
Acra som merkenavn er i dag eid av ColArt som produserer Liquitex. Liquitex skal forøvrig være de første som benyttet quinacridone i kunstnerfarger

ACRA RED ORANGE
Liquitex Heavy body, akryl. Fargetone inneholdende et quinacridone-pigment.
Quinacridon magenta, W&N

ACRA VIOLET; PR122, gamma quinacridone. Magenta. Kjemisk formel: C22H16N2O2. Grunnformelen for quinacridone er forøvrig C20H12N2O2. Som pigment fra 1958. Winsor & Newton var først ute med å benytte pigmentet i kunstnerfarger, i dag benyttet av de fleste store merkenavnene. Ikke blant de mest lysekte quinacridonpigmentene, men lysektheten varierer mye fra merke til merke, særlig som akvarellfarge. Som kunstnerpigment oftest omtalt som Quinacridone magenta.
Liquitex akryl: Quinacridone magenta (acraviolet)

AEGRINE; Aegirin, mineral inneholdene silikater av natron, magnesium, kalk og jernoksyd. Kjemisk formel: NaFe3 + Si2 O6. Kremer tilbyr pigmentet i tørrform som mørkegrønne krystaller. Partiklene er meget harde.

AKHNOT: NBr7, Hydroxynaphtoquinone. Ekstrakt av valnøttskall,frukt,hams og bark.

ALEXANDRIAN BLUE: PB31Egyptisk blå (se det), Blue frit. Består av kalsium-kobbersilikater. Datert tilbake til 3100 fKr, og antagelig det første syntetiske pigment. Ble fremstilt kobber, kalk, kvarts og et alkalisk stoff som natrium eller pottaske. I Amarna, et tidlig egyptisk hovedsete, hadde omfattende produksjon av dette pigmentet. Egyptisk blått ble fremstilt som kaker, og etterpå knust til pulver. Det ble benyttet både i Egypt,og i deler av Mesopotamia fra ca 1500 f.Kr. både i murmalerier og i andre kunstneriske sammenhenger.
I 2008 tok man og undersøkte dette pigmentet nærmere, og det ble samlet inn 26 prøver fra Amarna. Disse ble analysert og man fant en krystallinsk struktur. I stedet for å blande ren kvarts og kalk, benyttet de gamle fargemakere sanden i området. Den inneholder både kvarts og kalk (kalsium karbonat) i riktige mengder. Alle prøvene inneholdt kobber i form av 10% tinnbronse. Som alkali benyttet egypterne aske rik på soda av bestemte planter, fremfor natron som man hadde ventet. Det ble også tatt 28 prøver fra andre steder i Egypt og Mesopotamia, og det så ut til at mesopotamierene benyttet renere kobber til fremstilling av pigmentet.
En oppskrift på dette pigmentet er
85deler fin kvartssand med kalsiumkarbonat, 15 deler pottaske, 1-5 deler svart kobberoksid og nok vann til å fremstille en tykk pasta. Denne vil ha en grålig farge. Pastaen varmes i sterk heteslik at blandingen når smeltepunktet. Avkjøles, og fremstår nå som blålig til grønnlig turkis med en skinnende overflate. Pigmentet knuses og rives.

ALIZARINBLÅTT: dioxyantrakinonkinolin. Kjemisk formel: CAH13NNa2O10S2. Ble fremstilt ved opphetning av nitrosoalizarin (alizarinorange) med glyserin og svovelsyre. I ren tilstand danner det mørke, brunfiolette krystaller. Oppløst i alkalier utskiller det seg som uoppløselig salt, med visse baser danner det fargelakker.
Alizarinblå kom på markedet rundt 1877-78, og det var store forventninger til fargestoffet. Den var blant annet sett på som en erstatning for indigo i trykkfarger. Imidlertid skrev G. Auerbach i et vitenskapelig tidsskrift i 1879 at alizarinblå ikke svarte til forventningene. Den viste seg at den på langt nær var så lysekte som en hadde trodd, og prisen var høy. Han skrev at fargen allerede var borte fra markedet, og erstattet med metylblå. W&N hadde en rekke alizarinfarger i utvalget sitt i 1880-årene, deriblant alizarinblå som akvarellfarge. På deres fargekart fra 1910 var fargen borte. Navnet lever ennå som et fargetonenavn. Sennelier har en oljefarge som selges som Alizarin Blue Lake, men pigmentinnholdet her er phtalocyanineblått (PB 15:3).
I dag finnes det flere typer av Alizarinblå, men har ingen betydning som kunstnerpigment; Alizarin blue CI 67410, Alizarin blue 2RC CI58605, også kjent som Anthracene blue SWR, Alizarin blue S CI 67415.

WN 007 Brown Madder

ALIZARIN BRUN: (Madder Brown, Brown Madder) , matt transparent brun med samme kjemiske formel som Alizarin rød, C14H8O5. En kilde oppgir fremstillingen som nitroalizarin (alizarinorange) opphetet med natriumhydroksyd og tinnsalt. Akvarellprøven viser W&N Brown madder alizarin (007) etter tre måneder soleksponering uten beskyttelse. Den er malt på 300 gr Arches og har klart seg ganske godt. Imidlertid har de fleste produsenter gått over til andre pigmenter som quinacridon PR206 eller benzimidazolone PR175 som erstatning for alizarin.

Alizarin Crimson, WN, på Arches 300 gr.

ALIZARIN CRIMSON: Alizarin Lake: alizarin Red. Alizarin Scarlet: PR83.Transparent. Som naturlig pigment er det et av fargestoffene i krapproten; ruberytrinsyre, ved siden av purpurin. Ved et ferment ble dette spaltet i sukker og alizarin. Syntetisk alizarin er et tjærederivat. Utviklet av Greabe og Liebermann i 1868. Fra 1875 utviklet det seg i Tyskland en enorm alizarinfabrikasjon. De benyttet en patentert metode fra 1869 hvor antracen ble omdannet til antrakinon ved oksydasjon med kromsyre. Antrakinon ble så behandlet med svovelsyre, og så viderebhandlet med alkalier og oksydasjonsmidler til alizarin. I kjemisk henseende er alizarin et fenol og oppløses i alkalier. Med aluminiumhydroksid eller tinnsalter forener alizarin seg til et rødt pigment. Med jernoksydhydrat til mørk violet, med kromoksyd til et uoppløselig brunviolet pigment; en lakk. Som fargestoffer finner en også alizarinorange, et nitroderivat hvor en fikk ullfargestoffet ultramarinblått.Som fargestoff og kunstnerpigment var det ment å erstatte ekte krapprødt, som det også langt på vei gjorde. Allerede i 1883 skriver Lutken at de enorme kvantiteter av alizarin som produseres ganske har ødelagt handelen med krapprot. I 1868 ble det bragt 60 tonn krapprot på markedet, hvilket inneholdt 1,2 millioner pund rent alizarin (Oppfindelsenernes bok er dansk, og et dansk pund tilsvarte 500gram, engelsk avoirdupois pund= 453,5 gr og engelsk troypund 373,2 gr), hvilket vil si ca 600 000 kg hvis en regner i dansk pund, dette tilsvarer råvaremengden, så en må anta det menes troypund, dvs 447840 kg. I 1876 produserte Tyskland alene 4000 tonn syntetisk alizarin (Salomonsen 1893), og prisen sank til en tredjedel av hva man hadde betalt for natulig krapp. I 1892 var det 15 alizarinfabrikker i Europa, 8 i Tyskland, 3 i Russland, 2 i Sveits, 1 i Frankrike og 1 i England. Disse produserte 10-11.000 tonn i året. I 1893 var de fleste krappåkrer borte i Europa. Og med intreden av det syntetiske alizarin fikk man samtidig tre fargestoffer; alizarin, anthracen og flavopurpurin. Man skjelnet mellom alizarin for fiolett og rosa, som var nesten rent alizarin, alizarin for rødt, som inneholdt anthrapurpurin og flavopurpurin. Både alizarin og purpurin gir røde farger på leirjordbeiser eller baser.
Som malerpigment har alizarinrødt hatt en enorm popularitet. I eldre literatur beskrevet som lysekte men, ihvertfall som akvarellpigment har utallige tester vist at pigmentet er i høyeste grad flyktig. Den er faktisk ofte mindre lysekte enn ekte krapprødt. BSS 1006 ratifiserer den som 7 i full styrke og 5 ved halv styrke. ASTM 2. Lysfastheten reduseres også ved tilsetning av hvitt. Kvaliteten varierer som akvarellfarge fra fabrikat til fabrikat, men vil som lasur falme etter få uker. I full styrke kan den holde i flere år. Avbildet prøve er en akvarell fra Winsor & Newton, belyst ute uten beskyttelse i perioden mai til august. Akvarellprøver fra andre fabrikater viser tilsvarende falming.
Til tross for den svake lysektheten, har den vært og er fremdeles mye brukt av kunstnere på alle nivåer. Alwyn Crawshaw, kjent engelsk maler, og også populær instruktør og forfatter av håndbøker, bruker Alizarin Crimson (Rowney) fast.
Som oljefarge vil den absorbere mye olje, og tørker sent. Alizarin reagerer på titanhvitt, kalk og iblant med sinkhvitt i blandinger, eller hvis oljefarger laseres over limfarger.
Fåes også som pigmentpulver til tempera.
Pebeo 08, akvarell. Pigment: PR83 dihydroxyanthraquinone (alizarin) og PR 170 naphtol AS carbamide. Blålig rød, svak fargestyrke. Blir blank i full styrke. Ingen av pigmentene er lysekte, men har ikke lystestet denne fargen. Pebeo har merket den med en stjerne (av tre for de mest lysfaste)
W&N akvarell 004, transparent, staining, moderat permanens (**)

1 Alizarin Crimson Hue, Rowney, inneholder PR206, qinacridone maroon, 179 perylene maroo
2 Alizarin Lake Extra, Old Holland, inneholder PV19, quinacridone, PR83. dihydroxyanthraquinine (alizarin)
3 Alizarin Crimson, WN 004 (utgått), inneholder PR83 og NR9 naturlig krappalizarin
4 Pebeo aquarelle fine (studiokv) inneholder PR83 og PR170 Naphtol AS carbamide.
Som en kan se hjelper det ikke å blande inn mer holdbare pigmener, alizarin vil blekne og etterlate det mest holdbare pigmentet. Pebeo som har blandet inn PR170 er denne kanskje mindre lysekte enn PR83. Både WN, Rowney og Rembrandt har temmelig lysekte alternativer.

Alizarin crimson oilcolour

Alizarin crimson oilcolour Van Gogh Alizarin Crimson, PR83, oljefarge.

ALIZARIN CRIMSON GOLDEN: en variant hvor den vanligvis blå undertonen er fraværende.

Alizarin crimson hue, PR206

ALIZARIN CRIMSON HUE, fargetone. Ettersom det er alment kjent at pigmentet alizarin PR83 ikke er lysekte har en del produsenter begynt å erstatte dette med andre mer lysekte pigmenter. Ofte har de beholdt navnet, eller tilføyet "hue", da alizarin som fargenavn er universelt, og alle håndbøker anbefaler det, ofte uten å angi produsent eller faktisk pigmentinnhold. Alizarin har gått over til å bli en fargetone, på lik linje med sapgreen, hookers green, Paynes grey etc. Alle disse er navn og fargetoner som malere har et forhold til, og som ofte kan inneholde nokså forskjellige pigmenter fra produsent til produsent.
W&N Cotman 003, akvarell, pigment quinacridone maroon PR206. Prøven til høyre er belyst ute uten beskyttelse i tre måneder, og viser en liten blekning.

ALIZARIN CRIMSON LAKE EXTRA: fargetone fra Old Holland
Old Holland C163, olje, pigmenter; Quinacridone PV19B, PV19R, dihydroxyanthraquinone PR83 (alizarin crimson blir også brukt som pigmentnavn).
Akvarell-prøven er belyst ute i tre måneder uten beskyttelse, og er et godt eksempel på at en blandingsfarge aldri er mer lysekte enn det dårligste pigmentet i blandingen, i dette tilfelle PR83, alizarin.

Alizarin green W&N

ALIZARIN GRØNT; Alizarin green, Antracengrønn, cerulein. Kjemisk formel: C37H34C1N2NaO6S2. Opprinnelig et organisk syntetisk fargestoff som fåes ved oppheting av gallein (alizarin violet, antracenviolet) med svovelsyre til 200 C. Det farger beiset bomull grønt. W&N hadde fargen i sitt utvalg en begrenset periode fra 1880 årene som akvarellfarge. På deres fargekart fra ca 1910 er fargen borte. Iblant fremdeles benyttet som fargetonenavn.
Rowney. Akvarell 515, utgått 2005, pga svak lysfasthet.Ukjent pigment.
W&N Akvarell: Illustrasjonen viser to ulike prøver på W&N Alizarin Green, akvarell. Prøve 2 er fra A descriptive Handbook of Modern Watercolour Pigments fra W&N, 1887.

Alizarin Yellow W&N

ALIZARIN GUL: Alizarin yellow, en matt, snarere brunlig men transparent gul. Kjemisk sett samme som Alizarin rød, men skal ikke være utledet av antracen. Pigmentet er inpermanent. En eldre kilde (1915) beskriver alizaringul som ikke et alizarinderivat, men som gallazetofenon, fremstilt ved påvirkning av iseddik og klorsink på pyrogallol. I første rekke et tekstilfargestoff som farger beisede stoffer gult, brunt eller sort. W&N hadde fargen i sitt akvarellsortiment fra 1880 årene, men på et akvarellkart fra ca 1910 er den borte igjen. Harriet Backer bestilte i 1892 4 tuber oljemaling produsert av Windsor & Newton fra en fargehandler i Paris, om det var et rent pigment eller et handelsnavn for en fargetone er ukjent.
Winsor & Newton, akvarell, 1880 årene.
Windsor & Newton, oljefarge, 1800-tallet. Ukjent hvor lenge fargen var i sortimentet.
Sennelier har en oljefarge som heter Alizarin Yellow Lake, men pigmentinnholdet er benzimidazolone PY 154 og diarylide PY 83.

Alizarin orange W&N

ALIZARIN ORANGE: mononitroalizarin, dannes ved innvirkning av salpetersyre på alizarinoppløsning i nitrobensol. Kjemisk formel: C13H9N Danner med metalloksyder fargede forbindelser, med leirjord en orange forbindelse. I en bestillingsliste fra Harriet Backer til en fargehandler i Paris fra 1892 er Alizarinorange nevnt, det er her snakk om oljefarger fra Windsor & Newton.
Windsor and Newton oljefarge
Winsor and newton akvarell

Alizarin violet, Kremer

ALIZARIN VIOLET: PV4, PV5 En klar transparent lakk fra purpurin, som sammen med alizarin er en ingredient i Krapprot (Madder Lake). Som syntetisk pigment utledet av alizarin med jernoksydhydrat. Begge typene er inpermanente som malerpigmenter, og allerede på 1940-tallet advarte noen kilder mot pigmentet til kunstnerbruk. Det fantes også en annen versjon av syntetisk alizarinviolet (antracenviolet), dannet ved opphetning av ftalocyreanhybrid med garvesyre eller pyrogaliol. Dette er i tørr tilstand et mørkegrønt metallglinsende krystallpulver. Oppløst i varmt vann har det en skarlagensrød tone, i alkohol rødbrunt. Det farger beiset tekstil violet.
Kremer: akvarell. Den avbildede prøven viser Kremer akvarell.
Rowney har helt til nylig hatt en akvarellfarge i fargetonen, 453 Violet Alizarin, utgått 2005. I Rowneys tilfelle er nærmest anbefalte farge ifølge deres fargekart Permanent Mauve. Også W&N har inntil nylig hatt en alizarin violet: Purple Madder alizarin.
Sennelier watecolours Alizarin Violet, pigment oppgitt som PR83, alizarinrød
Sennelier oilpastel, Alizarin Violet Lake, pigment antagelig samme som i akvarellfargen.

ALUMINIUM HYDRAT: PW24. Kjemisk formel: Al(OH)3. Kunstig fremstilt aluminium hydroksyd, hos Smith beskrevet som aluminiumhydroksyd med varierende mengder basisk aluminiumsulfat (8-10% sulfat). Blandet med olje er den praktisk talt fargeløs og transparent. Utstrakt benyttet som base for lakker, og som ekstender i oljemaling, gjerne i transparente farger. Gir gode flyteegenskaper.

AMATITO: I gamle manuskripter beskrives amatito eller amatisto som en rød farge laget av en svært hard sten av rosa til purpurrød farge. Antagelig er det en type av hematitt som er beskrevet. Ifølge Merrifield i The art of Fresco painting (1846), var Cennini den første som nevnte Amatito. På grunn av hardheten ble den knust i bronsemortere og revet på porfyrheller. Cennini beskrev den som fibrøs, på samme måte som naturlig sinober.
Amatito og hematitt kommer fra gresk "haima", med betydningen "blod".
Den finnes i to utgaver, en hard og en mykere som også var kjent som "matita rossa", det er rødkrittet som var så mye benyttet av italienske kunstnere. Den harde rosa typen, som ble benyttet av bl.a Giotto gikk ut av bruk på 15-1600 tallet, muligens på grunn av de vanskeligheter som dens hardhet gir, og at mer fargesterke røde lakker ble mer tilgjengelige. Bruken holdt seg lenger i Spania.
Den mykere og purpurtonede røde hematitten (Indisk rød) ble fortsatt brukt, og tildels erstattet den harde typen, og bruken går helt opp til moderne tider. Indisk rød lages for det meste av syntetiske jernoksider i dag.
Amatito ble anbefalt til freskomaling, men uegnet til distemper.
Se HEMATITT.

AMERICAN VERMILION:Chinese red, Scarlet lead chromate, imperial scarlet. Vanligvis blymolybdat eller blykromat, ofte tilsatt eosin for mer brillians. Et tungt og opakt lakkpigment. Inpermanent. For det meste benyttet til industrielle formål.

ANILINFARGER; (amidobenzol, fenylamin, kyanol (foreldet allerede rundt 1907) krystallin) Anilin fremstilt av nitrobenzol (første gang fremstild av Faraday i 1825, og isolert av stenkulltjære av Hoffmann i 1840) ble oppdaget av Zinini i 1841, men var tidligere påvist i stenkulltjære og ved destilasjon av indigo med kalilut. Anilin har navnet fra indigo, som portugiserne importerte til Europa under navnet anil, sanskrit for blå. Anilinfarger omfatter de tidligste syntetisk organiske fargestoffer, og ble fremstillet av anilinolje ved oksydasjon. Se også Tjærefargestoffer.

ANILINBLÅTT: Aniline blue, China blue, Bleu de Lyon. Trifenylmetanfargestoff, utledet av rosanilin. Fremstilles ved å varme opp fuchsin med et overskudd av anilin. Kjemisk formel: C32H27N3O9S3. CAS-nummer 8004-91-9.
Utviklet av Girard og de Laire, patentert i 1861. Først og fremst benyttet som tekstilfargestoff, men er også benyttet til farge papir, og i blekk. Usikkert om det er benyttet i kunstnerfarger. I dag først og fremst benyttet som histologisk kolorant.

ANILINGULT; Aniline yellow, sudan yellow. Saltsurt amidoazobenzol. Giftig, en mistenker at det kan være kreftfremkallende. Det finnes flere molekylformler som skal beskrive anilingult; 1) C12H11N3. 2) C6H5N=NC6H4NH2, 3)C6 H5.N2.C6H4(NH2). Det enkleste sammensatte azofargestoff, og også det første som ble utviklet. Anilingult er et azobenzen derivat og fremstilt av C. Mene i 1861. Kommersiell produksjon fra 1864. På 1800-tallet ble det beskrevet i flere kilder, som Kemiskt Handlexicon fra 1883. Dette speiler den betydning man la i disse fargestoffene.
Fargestoffet blir benyttet som pigment og i printerblekk. I pulverform har det en orange farge.

ANILINRØDT: Ble tidligere, før 1883, fremstilt ved oksydasjon av anilinolje (som var en blanding av anilin og toluidin) med arsenikksyre. Coupier innførte nitrobenzol som oksydasjonsmiddel, og fant frem til et presist forhold mellom anilin og toluidin, en metode som etterhvert også vant innpass hos de store tyske fargeindustriene. Anilinrødt ble i sin tur opphav til en mengde andre fargestoffer. Hvis anilinrødt oppvarmes med anilin, opptas det mer anilin i forbindelsen, under utvikling av ammoniakk. Dess mer anilin som opptas, dess blåere blir fargestoffet, og man får anilinblått. Disse fargestoffene utledet av anilinrødt, som anilinblått, Nicholsonsblått, fuchsin, rosanilinsulfonsyre m.fl ble hovedsakelig benyttet til tekstilfargning, men enkelte har blitt og i noen grad ennå benyttes til produksjon av kunstnerfarger.

ANILINSVART: PBk1, ikke lysekte azinepigment. Det fremstilles ved oksydasjon av saltsurt anilin. Den eneste som benytter dette fargestoffet i akvarellfarger til kunstnerbruk er Holbein i sin Peach black, og da sammen med lampesvart (PBk6). Fargen tilbys av Sennelier som tørrpigment.
Sennelier tørrpigment 763, Black Lake, PBk1. transparent, lysekthet oppgitt som * (average)

Anthracite Black, Lascaux Aquacryl 870

ANTHRACITE BLACK; Mars black, PBk11.
Svart jernoksid, FeO eller Fe2O3.
Lascaux Aquacryl 870.

Anthraquinone blue, PB60, (Indanthrene blue)

ANTHRAQUINONE BLUE: PB60. Antrakinon blå, Indanthrene blue, Indanthrone blue, aminoanthraquinone + potassium hydroxyde. Fremstilt 1901, som pigment fra 1958. Mørk, vanligvis rødlig blå. Som akvarellfarge lysner den svært mye under tørking, og blir mattere i fargen. Pigmentet er svært lysekte.btil høyre er malt på Arches finkorn 300g med to laveringer over hverandre. Etter noen timer ble fargene forsøkt løftet ut med våt pensel. Som en ser er den ikke av de sterkeste innfargere, men resultatet kan variere sterkt fra papirtype til papirtype.
Old Holland; Old Delft blue, akvarell og olje.
W&N; Indanthrene blue, akvarell

ANTHRAQUINONE VIOLET: PV7. CAS-nummer 80063-31-8. Kjemisk formel; C28H20N2Na2O8S2. Ikke lysekte.
Det ser ut til pigmentet ikke er benyttet i særlig grad i akvarellfarger. Finnes i Holbeins Bright violet, i blanding med ultramarinviolet, PV15.

ANTHRAPYRIMIDINE YELLOW: PY108. Gamboge modern, Indian yellow. Lasyrgula. Lysekte (tilsvarende ASTM II) ,semiopak, lys, intens gul. Som akvarellfarge kan den mørkne i full styrke. Den skifter også karakter; i full styrke er den nærmest oker i tonen, og varm lysende gul i fortynnede toner. Vistnok kun to pigmentprodusenter som lager dette fargestoffet. Lite benyttet til kunstnerfarger.
Daniel Smith; Indian yellow, akvarell.
Schmincke: Gamboge modern, akvarell.

ANTIMON: Grunnstoff, halvmetall, giftig.
Forekommer sparsomt i naturlig tilstand, men da oftest bundet til svovel i mineralet blyglans. Antomin er sølvhvitt med sterkt skinnende glans, er sprøtt og lar seg lett pulverisere. Kjent siden oldtiden i blant annet i Midtøsten og Egypt, hvor det ble benyttet som kosmetikk. Munken Basilius Valentius beskjeftiget seg mye med antimon, og dens medisinske egenskaper. Egenskaper som skal ha kostet flere munker livet, og ført til dets franske navn "antimoine", - middel mot munker, senere latinisert til "antimonium". Spilte også en rolle i alkymi idet det oppløses i kongevann, og således har en likhet med gull.
Antimonoksyd er blitt benyttet til å farge glass og emaljefarger gult.
Antimonoppløsninger blandet med svoveloppløsninger gir et gulrødt til brunt bunnfall, svovelantimon. Dette ble en del benyttet til oljefarger, såkalt antimoncinober.
Antiomen er tilstede i Pigment Yellow 53 Nikkeltitanat, også omtalt som Nickel Antomin Titanium Rutile, benyttet som kunstnerpigment av flere fabikanter, som Daniel Smith og W&N.

ANTIMONGUL; Blyantimonat. Neapel yellow, Naples yellow. Opak. Som akvarellfarge oftest en blandingsfarge på grunn av blyinnholdet. Tørker hurtig i olje. Fargen varierer fra lys dempet gul til rødlig dempet gul. Svertes i blandinger med svovelholdige pigmenter, som akvarellfarge også påvirkelig av luftforurensning. Antimongul reagerer på arsengrønn, kadmiumfarger og litopon i direkte blandinger.

ANTIMON ORANGE: Antimon Vermilion: -antimon trisulphide. klare og lysekte farger, men kan svertes av svovelholdig atmosfære,
slik man kan finne det i storbyer. Patentert i 1847 av Murdock, Skotland. Allerede på midten av 1900-tallet regnet som foreldet,
og erstattet av cadmiumpigmenter.

ANTIMONSINOBER; antimoncinnober, Antimony cinnabar, Antimony Vermilion. Antimonoksysulfid. Ble benyttet som erstatning for sinober, og består av en forbindelse av antimontrisulfid og antimonoksid. Kan fremstilles ved å tilføre en oppløsning antimontriklorid det som i eldre litteratur ble kalt svovelundersyrlig natron, hvorved det utfelles et karminrødt pulver, som er uoppløselig i vann.
Antimonsinober ble benyttet både som akvarell og oljefarge. Den er bestandig overfor luft og lys, men reagerer med alkalier og kalk, og derfor ubrukelig i freskomaleriet. Antimonsinober kan skjelnes fra ekte sinober ved å helle saltsyre på en prøve. Antimonsinober reagerer med å avgi hydrogensulfid, mens ekte sinober er uforandret.

ANTIMONE WHITE; antimon oksid med ca 70 % Blanch fixe ( barium sulfat). Introdusert i 1920, karakterisert som unødvendig i kunstersammenheng.

ANTIQUE SILVER
Holbein 8154, akvarell kunstnerkvalitet, titanium mica (***)
Turner 5423, akrylbasert gouache, pigment; titanium mica (***)
Turner 5424, Gouache kunstnerkvalitet, pigment: titanium mica, (***)

ANTIQUE SILVER GREY:fargetone
Holbein 8153, akvarell kunstnerkvalitet; pigment; karbonsvart PBk6, titandioksid PW6 (***)

ANTIQUE SMOKED BAMBOO: fargetone
Holbein 8143 Akvarell kunstnerkvalitet; pigment: naturlig jernoksid (jern-manganoksid) PBr7.(**)

ANTIQUE SPRING GREEN; fargetone
Holbein 1389 Akvarell, kunstnerkvalitet: pigmenter:kopperphtalocyanine green PG7, disazopigment PY42 (må være feil da PY42 er syntetisk jernoksid)(**)
Holbein 8167 Gouache Kunstnerkvalitet; kopperpthaloyanine green PG7, disazoyellow PY14 (**)

ANTIQUE SUN YELLOW; fargetone
Holbein 8162 Gouache kunstnerkvalitet: pigmenter: monoazo Lake (PY1 arylide yellow G- Hansa), disazoyellow (PY83 diarylide yellowHR) (**)
Holbein 1390 akvarell kunstnerkvalitet, pigmenter: monoazo lake (PY1), disazoyellow (PY83)

ANTIQUE TURQUISE; fargetone
Holbein 8175 Gouache kunstnerkvalitet, pigment oppgitt til Trisulfanated Copperphtalocyanine Lake (**)

ANTRAKINONER; organisk syntetiske pigmenter som blir benyttet ved tekstilfarging, men også i førsteklasses malinger. PR 177 og PY23 tilhører denne gruppen. Antrakinon er sykliske karbonringer bundet til sukker og finnes i plantefamilier som Rubiaceae (krapprot), Rhamnaceae (buckthorn/ trollhegg) og Polygonaceae (blant annet rabarbra som inneholder et orange antrakinon). I fargesammenheng er det vanligvis snakk om 9,10-antrakinon som danner grunnlaget for en mengde fargestoffer blant annet alizarin. Industriell fremstilling av antrakinon fremkommer ved oksydasjon av anthracen, og det er utviklet flere metoder for dette, blant annet av BASF (tidligere Badische Anilin und Sodafabrik).

ANTRAKINON BLÅ: PB60. Se Anthraquinone blue, Indanthrene blue

ANTRAKINONGULT: PY24 og PY112, også kjent som flavantrongult, og tidligere som Vat Yellow 1. Se flavantrongult.

ANTRAKINON PURPURIN; NR16.

ANTRAKINONRØDT, antrakinoid, anthraquinone red, PR177, blålig rød, transparent, god brekkevne, BSS 1006 7-8. Kan benyttes som alternativ til alizarin. Old Holland bruker antrakinone PR177 i sin Burgundy wine Red og viser her et fargesterkt pigment med en klar blålig rød tone. Utvannet på grovt papir kan den likne på ekte krapplakk, i full styrke svært lik alizarin. Som så mange av Old Hollands malinger, ekspanderer den i tubene, og løser seg meget lett opp ved gjenfukting. Dette vanskeliggjør overlasering selv over helt tørre laveringer.
OH, Burgundy wine red, akvarell D166.
Maimeri Blu, akvarell 253.
VanGogh akvarell; Madder Lake Deep. Akvarellprøven til høyre er belyst ute i tre måneder, og viser en tydelig, men ikke
sterk blekning.

ANTRAKINON VIOLET; PV7

ANTRAKINONOID ORANGE; PO43, perinonorange, vat orange 7, se perinonorange.

Antwerpblue on Canson Montval

ANTWERPBLÅ: PB27. En varietet av preusserblå eller jerncyanblått. I eldre literatur er antwerpblått beskrevet som preusserblått redusert med inntil 70% av aluminium hydrate, og kan også inneholde sinksalter. Fantes på listen til Robert Ackermann fra 1801 over vannfarger, sammen med prøyssisk blått. Allerede på 40-50-tallet ble antwerpblått ansett som så inpermanent, at det var utilrådelig å bruke den. Også senere tester av ulike fabrikat med antwerpblått, avslører et ikke lysekte pigmentvarietet, selv om permanensen kan variere. Imidlertid er W&N Antwerpblå artist watercolour rangert som ASTM 1, og hos dennes fargekart er den oppført som "permanent" dvs normal permanens (***), som er nest høyeste kategori, og dermed tilrådelig å bruke i kunstnerisk øyemed. Imidlertid oppfordres det til selv å lysteste fargen, kanskje særlig for dem som driver med akvarell. Det påståes at fargen i likhet med prøyssisk blå (jerncyanblå) er fluktuerende, dvs den taper seg i lys, men gjenvinner fargestyrken i mørke. Dette bestrides av Handprint.
Den er en livlig farge som lett danner roser under tørkeprosessen. Noen malere, som Arne Isacsson utnyttet dette bevisst, og dette var hans favoritt blåfarge. Han benyttet også teknikken med utvasking på denne farge, som ifølge ham lokker frem unike subtile nyanser. Han anbefalte også å blande den med New Gamboge (W&N) som også er en pigmentbiter, for å få frem transparente, subtile grønnfarger.
W&N 010 akvarell, transparent, staining, normal permanens (***), ASTM 1

ANTWERP RØD- Light Red ie jernoksid.

ARMENIAN BOLE, Armenicum, rød bolus, rød oker, naturlig rød jord, et jernoksyd.

ARMENSK JORD, rød oker, naturlig jernoksid.

ARNOUDONS GRØNN: En varietet av kromoksydgrønn. Lutken (1883) beskriver det som fosforsurt kromtveilte, som må være fosforsurt kromoksyd, fremstilt av 128 deler fosforsurt ammoniakk og 149 deler rødt kromsurt kali og kromoksydhydrat. Dette blandes omhyggelig og opphetes i oljebad til 180 grader Celsius til det ikke lenger avgir vanndamp. Deretter vaskes materien ut i vann, og man sitter igjen med et fint pulver som beskrives som fargen til ungt bøkeløv. Dette må være PG17, anhydrert kromoksyd. Kromoksydgrønn ble laget etter flere metoder og med ulike tilsetninger, som borsyre , fosforsyre og arsensyre. Det rene kromoksid har kjemisk formel CrO3, varianter som Arnoudons grønn vil ha en utvidet formel. De ble omsatt under en mengde ulike navn som smaragdgrønn, pannetiersgrønn, Matthieu- Plesseys grønn, Guignetsgrønn m.fl. Arnoudons grønn og Matthieu-Plessys grønn er beskrevet som farger med stor dekkevneKromoksydgrønn utkonkurerte snart den giftige Scweinefurtergrønn.

ARSENGRØNNT; smaragdgrønt, Blandingsfarge nevnt hos Jaxtheimer som et permanent alternativ til spanskgrønn. Skal ha en lys kald grønntone. Kan være en varietet av kromoksydhydrat tilsatt arsensyre jfr Arnoudons grønn.

ARSENGULT; arsenikkgult, kings yellow, Auripigment, Orpiment. Kjemisk formel: As2S3. Svovelarsenforbindelse med ca 39% svovel og 61% arsen. Ble produsert av mineralet auripigment. Mineralråstoff fra Kurdistan ble regnet som det beste, den kinesiske var mindre glinsende. Av europeisk auripigment ble bosnisk og serbisk regnet for av god kvalitet. Arsengult kunne også produseres syntetisk idet hydrogensulfid tilføres en oppløsning arsensyrling. Reagerer i blandinger på antomingult, blyhvitt, kadmiumfarger, litopon. Giftig og foreldet. Se Auripigmentum.

ARSENIKK ORANGE,: Se Realgar

ARSENRUBIN: Realgar, arsenikkrubin, rød arsenikk, rødt arsenglass, rubinsvovel, rødglas m.m. Arsendisulfid, finnes i naturen som realgar. Ble inntil omkring 1915 benyttet som malerfarge, etter dette fremdeles benyttet som reduksjonsmiddel for indigo.

ARTIFICAL ULTRAMARINE: syntetisk ultramarin, PB29. Se Ultramarin

ARYLAMIDGULT; Flere typer med varierende lysfasthet. De tilhører monoazogruppen på tilsammen omlag 30 pigmenter, og tilhører syntetisk organiske pigmenter. Tre pigmenter, to orange (PO1 og PO6) og en rød (PR211) brukes ikke i kunstnerfarger, resten er gule fargre og kjennes ofte som Hansagult. Den første kom i 1909 og ble fort populære da de er forholdsvis rimelige å produsere, har god fargestyrke, og for akvarellens vedkommende, flere er semitransparente. Lysektheten er sterkt varierende, PY1 og PY3 er særlig påvirkelige, selv om kjente merker som Rowney, Sennelier og Schmincke med fler bruker pigmentet i sine farger.
Prøven til høyre viser W&N Cotman cadmium yellow pale hue, PY65 (arylide yellow 3R) som kom på markedet i. Prøven er eksponert for sol ute uten beskyttelse i tre måneder, og viser en tydelig bleking, og er betydelig dårligere enn PY97 i samme gruppe.
Arylamide yellow PY1

Cadm yellow pale, PY3 arylamide, Pebeo

Arylamidgult G; PY 1, (hansagult,arylidgult), middels lys klar gul, ASTM 2, halvtransparent til opak. Fremstilt fra 1909, og er nå iferd med å bli erstattet med PY 73 som er mer lysfast. PY1:1 har en rødere gultone. Et billig pigment som finnes i student og andre rimelige farger. Anbefalte erstatninger er kadmiumgul PY35 og benzimidazolone (PY154) som er langt mer lysekte.
Pebeo akvarell 02, cadmium yellow pale. Ny skål var mindre enn halvfull og nedsunket i midten, som tyder på en vandig fargeblanding som så har kondensert i skålene. Temmelig opak mellomgul. Har ikke lystestet den, men andre tester av den viser den som et lite lysekte pigment.
Blockx akvarell Blockx yellow
Lukas akvarell Helio genuine yellow light.

Primary lemon Yellow, PY3 arylamid, Pebeo

Arylamidgult 10G, PY3 (også denne omsettes som hansagult eller arylidgult). Halvtransparent, ASTM 2. Fremstilt fra 1909 eller 1911, kildene oppgir ulike år. Pigmentet fremstilles av omtrent 50 pigmentprodusenter. De er alle lyse, nesten hvitaktig gule, noen med et drag mot grønt, særlig Lemon yellow fra Rowney. De dekker fargeområdet som gjerne blir omtalt som sitrongul. Hos noen fargeprodusenter et populært pigment alene og i blandinger. På grunn av det naturlig grønne skjær i fargen gir den en rekke fine grønne toner, og brilliante gulgrønne med phtaloblå PB15.
Akvarell: Har bare testet Rowneys Lemon yellow som består av PY3 alene. Den er litt for sur i fargen til å være særlig anvendelig rett fra tuben, men er veldig anvendelig i blandinger. Med Old Hollands Carribean blue (PB16) kan en få en rekke klare turkise toner opp til en klar grønn som mest ligner Phtalogrønn (PG7). Begge pigmentene er ganske livlige med mye vann, og danner lett roser. Med brent umbra fra Sennelier (PBr7), får man en rekke fine toner som minner om rå sienna Med quinacridone rose (PV19) gir den fine hudtoner, også med anthraquinone (PR177). Imidlertid viser fargeprøver at PY3 blekes i uttynnede laveringer, og kan mørkne når malt i full styrke, og dra seg mot brunt. Den beste som akvarellfarge skal være Sennelier. Mer lysekte alternativer kan være W&N Transparent yellow (PY97), kadmium sitron, eller nikkeltitanat PY53. De to siste er ganske opake i full styrke
Pebeo akvarell 01, Primary lemon yellow. Denne fargen er ganske svak, og kan ikke sammenlignes med farger fra Sennelier eller Rowney. Den er livlig, og viser seg som en pigmentbiter, ved at den lett danner tørkerenner.
Sennelier akvarell, Lemon yellow
Lukas akvarell, Helio genuine yellow lemon
Rowney Artists Lemon yellow 651. Akvarell; Lys klar gul med drag mot grønn, så den virker litt sur. Transparent. Har ikke lystestet denne.
Holbein 215 akvarell Aureoline hue
Schmincke akvarell Lemon yellow

Arylide yellow W&N

ARYLIDE YELLOW, PY97, Hansa yellow, Primary yellow, arylamid. Organisk pigment fremstilt fra 1953. Semitransparent, lys, intens mediumgul. ASTM II (very good), akvarellfargen blekes i tynnede toner, men holder godt i i full styrke. Har god fargestyrke og egner seg godt i blandinger. Varierer noe i intensitet og lyshet fra merke til merke.
Hansayellow medium, akvarell Daniel Smith
Transparent yellow, akvarell, W&N, utgått fra 2005
Primary yellow, akvarell MaimeriBlu
Arylide yellow FGL, akvarell DaVinci.

Akvarellprøven til venstre viser W&N Transparent yellow, solbelyst i tre måneder uten beskyttelse. Prøven er ganske sterkt malt, og viser bare en liten bleking i det øvre feltet. En god allround gul, nokså nøytral, dvs liten eller ingen dreining mot rødt eller grønt.

ASFALTBRUN: Asphaltum, NBk6. Brun lasurfarge. Fremstilles ved å behandle asfalt med alkohol, og deretter oppløse den i ferniss.

ASPHALTUM: NBk6. Bitumen. Antwerpener Braun, Judenpech, Goudron, Syrischer Asphalt. Jord og kullfarge og ikke et ekte pigment. Kullvann+ svovelforbindelser. En svartbrunt oppløsning av asfalt i olje,alkohol eller terpentin,, og deretter i ferniss. Funnsteder er Frankrike, Israel, Syria, Elsass. Ble tidligere en del brukt og hadde en vakker gyllentone som laseringsfarge. Dens popularitet har vært en katastrofe for mange kunstverk. Den tørker for det første aldri ordentlig i tykkere lag, den rynker og sprekker, og svartner over tid.
Asfalt er kjent siden antikken, og nevnt av Plinius. Som pigment er asfalt blitt benyttet siden før 1400, og allerede da var man klar over dens tvilsomme karakter, men ble allikevel svært populær på 1700-tallet. På 1800-tallet gav den navnet til en hel engelsk malerskole; asfaltistene (Salmonsen 1915) Chardin, Pilo og Ingres benyttet dette stoffet, gjerne som underfarge. Sir Joishua Reynolds benyttet asphaltum spesielt i sine senere arbeider. Også Rembrandt benyttet seg av asfalt, men han la den som en tynn lasur over andre farger. Å benytte asfalt av beste kvalitet som en tynn topplasur er den eneste måte man kan benytte asfalt nogenlunde risikofritt på. Oppløst i alkohol skal den være mer holdbar, og i den form skal den være benyttet som akvarellfarge.
Asphaltum som akvarellfarge finner en i W&N`s katalog fra 1896.
Må idag betraktes som uegnet som malerpigment, og finnes i dag neppe i sin opprinnelige form. Merkelig nok benyttet en så sen maler som Bonnat seg av denne som en lasurfarge.

ASURBLÅ: Naturlig blåpigment utvunnet av azurite- basisk kobberkarbonat. Se azurite.

Atacamitt, lys grønn, og verdigris, øverst høyre

ATACAMITT; Atacamite, Basisk kobberklorid, kobber (II)klorid hydroksid. Kjemisk formel; CuCl(OH)3.
Sekundær kobbermineral som finnes sammen med andre kobberminneraler. Uvanlig, men finnes i større mengder i Atacama-ørkenen i Chile, hvor mineralet har sitt navn etter. Det ble der påvist første gang i 1801.
Men kobberklorid hydroksid er fremstilt kunstig ihvertfall siden middelalderen. Theophilus Presbyter (1070-1125), har beskrevet en prosess som gir dette stoffet, ved siden av verdigris.

ATRAMENTUM: Romersk navn på svarte farger og blekker basert på carbon, som atramentum elephantium; elfenbensvart. I mer moderne tider er det vanligvis snakk om jerngalle blekk, eller galleblekk. Den er dannet av den tanninholdige eikebarken som er satt til å reagere med jernsalter. Det danner et fargestoff helt ulikt karbonpigmenter og svarte jernoksider. Kjent som tursjsten (inkstone) og vil som blekk ha et gråsvart utseende, og vil etter hvert angripe papiret. I olje- og harpiksmedier kommer dens dype og lysende usammenlignbare kvaliteter til syne. Betegnes som ganske lysekte. Tilbys som pigmentpulver fra Kremer pigments.

AUBURN: akvarellfarge fra Newman Hardings, London, 1800-tallet. Fargetabletten ser helt mørk ut, men auburn viser vanligvis til en mørk rødblond fargetone. Henry Harrison nevner i boken Instructions for the mixtures of water-colours (1833) at Thomas Harding hadde preparert 12 farger for studenter, fargene var navngitt etter intendert bruk, som Shadow colour og Dark complexion, eller etter fargetone, som Auburn og Maroon Crimson. Fargene var satt sammen for å lette fargeblandingen for den studerende. For oversikt over Hardings komplette 12 fargers palett se siden Paletter.

AURAMIN: AURAMIN O:Basic yellow 2. Diarylmetan, fargestoff. I ren form fremstår den som gule krystaller. I Boken Color Standards and Color Nomenclature av Robert Ridgway fra 1912, skriver han at det er benyttet Auramin i noen av fargeplansjene. Han la først en svært fortynnet lavering med fargestoffet, og deretter en lavering av lys grønn.

Aureolin, W&N, solbelyst fargeprøve

AUREOLIN: PY40. Koboltgul, Jaune de Cobalt, Kobaltgelb , kalium koboltnitritt, salpetersurt koboltoksydullkali (Jaxtheimer), Potassium koboltnitritt. Syntetisk mineralfarge, lys til middelsgul, som akvarell gjerne lys til svært lys. Opak til transparent. BSS 1006 , ASTM II. Fremstilt første gang i 1848 av N. W. Fischer, Breslau, som malerpigment fra 1852 (Saint Evre) og fra 1861 i W&N katalog. Den kjemiske strukturen kan være noe variabel, den er vanligvis vannfri, men kan inneholde tre eller fire vannmolekyler. Inneholder den fire vil fargen bli grønnlig. Den må ikke blandes med ekte indigo, da denne inneholder hydrogensulfid og vil gjøre fargen brun. Rundt 1900 ble det eksperimentert noe med pigmentet. Adie og Wood offentligjorde i Transactions of the Chemical Society, bnd LXXVII, 1900 en metode som bestod i å tilføre en oppløsning av sodium koboltnitritt, gjort syrlig med eddiksyre, en fortynnet oppløsning av potassium acatat eller nitrat. Arthur H Church (1915) gjorde liknende eksperimenter, men benyttet andre koboltsalter istedet for acetat. Hans utgave av Aureolin uttrykkes i formelen K2NaCo(NO2)6,H20. Denne utgaven var en forbedring av eldre utgaver av pigmentet, idet det var mindre oppløselig i vann, og dermed ikke sank inn i papiret som akvarellfarge. Pigmentet ble ansett som et "problempigment", og Church melder at aurolin i olje kunne tørke svært sakte, mens andre prøver tørket og herdet for fort. Den saktetørkende varianten kan da varmes til 212 F. umiddelbart før olje ble tilsatt, og da med linolje tilsatt manganborat. Dette gir et pigment som tørker raskt uten misfarging, og avsmitting, som også var tilfelle med eldre varianter av aureolin. den hurtigtørrende variant av pigmentet anbefalte Church å rive med valmueolje. Han skriver videre at den aurolin som både inneholder sodium og potassium tørker helt fint.
I dag er det kun en produsent av grunnpigmentet, men en finner det i katalogen til alle de kjente merkenavn som W&N, Rowney og Talens. Benyttes i akvarell, akryl og oljemalinget. Som oljefarge både dekkende og laserende. Hurtigtørkende i olje.
Ble markedsført som erstatningspigment for både ekte gummigutt (gamboge) og Indisk gult ( Laget av okseurin, forbudt fra tidlig 1900-tallet), men pigmentet er dyrt, og tvilsom lysekthet har hindret det i å bli særlig populært.

Akvarell: W&N er av de mest transparente, mens Rowney og Rembrandt er markant mer opake, og er også kraftigere innfargere av papiret. Pigmentet blir grått under påvirkning av fuktig luft, blekes i yttynnede toner. Prøven viser W&N akvarell, relativt sterkt malt, solbelyst ute i ca 3 måneder og viser en markant forandring i øvre felt. Prøven er noe gråere enn reproduksjonen viser.

Rembrandt akvarell 242
Rowney Artists akvarell 601
Sennelier akvarell 559, skal være noe mer lysekte enn de andre merkene.
W&N akvarell 063, Hvitaktig gul, gråner i fuktig atmosfære.

Auripigmentum, PY39, raw state

AURIPIGMENTUM: PY39. Kjemisk formel As2S3. Kings Yellow, orpigment, orpiment, orpement, Persisk gul, spansk gul, Chinagelb, arsengult, svovelarsen, gammelt gulpigment hvor den kjemiske benevnelsen er arsentrisulfid. Den finnes naturlig som orpigment ( arsenblende) eller fremstilles kunstig ved opphetning av arsentrioksyd og svovel. Kings Yellow skal være den syntetiske varianten. Er lys til kanarigul, men kan også helle mot oker. Fettaktig glans. Krystallinsk struktur, og kan inneholde røde partikler med realgar. I antikken var de viktigste funnsteder Ungarn, Makedonia,og Lilleasia. Større forekomster er også kjent fra områder i Afghanistan. Den finnes gjerne som avsetninger i varme kilder eller som et vulkansk sublimasjons produkt.
Auripigment, er blitt benyttet som pigment siden antikken, og er nevnt av Cennini. Han skrev blant annet om en blandet grønn av auripigment og indigo, vergaut. Tintoretto og malerne fra Venezia benyttet pigmentet i stor grad. Også i Norge finnes det malerier hvor det er påvist auripigment, blant annet altertavler. I Halles bok Werkstäte der heutigen Künste fra 1765, gis det en original resept på en grønntone kalt celadongrønn;
auripigment blandes med berlinerblå og urin eller brennevin. Ellers beskrives den i dette verk som en sitrongulfarge og svært giftig.
Pigmentet bør ikke komme i kontakt med bly eller kobberholdige pigmenter da svertning kan forekomme. Den er heller ikke helt stabil, og kan blekne fra sterk gul til nærmest hvitgrå. Ikke stabil i kalk, og derfor uegnet i fresco.
Pigmentet blir fremdeles fremstilt i mindre mengder, og benyttet til restaurerings arbeider. Omsetningen er underlagt restriksjoner.
Kremer pigments: pigmentpulver 10007.

Aurora yellow, W&N

AURORA YELLOW: Varietet av kadmiumgult, introdusert av W&N i 1889. En særlig toneren og permanent variant, tilbudt som vannfarge fra W&N, også den er temmelig opak. Tatt ut W&N`s utvalg før 1997.
WN 017 (079), akvarell, klassifisert av W&N som A, normalt permanent, i likhet med de andre kadmiumfargene. En fin mellomgul tone mellom Cadmium yellow pale og Cadmium yellow. Er nå utgått fra WN`s fargeutvalg.

AZOMETHINE COPPER COMPLEX: PY117 og PY129. Golden green, Green gold, Greenish yellow.
Som pigment fra 1972.
W&N Green Gold, akvarell PY129. I full styrke kan den minne om en olivengrønn, men går raskt over mot gult når fargen tynnes, og når til slutt sitrongul.
Rowney Green Gold, PY129. Litt tynnere i konsistens enn W&N. Har den samme tvetydigheten og egenskaper som W&N.
AZOPIGMENTER:Den største og viktigste gruppen av syntetisk organiske pigmenter (tjærefargestoffer, se det). De er alle fremstillet ved prosessen diazosasjon, oppdaget av Peter Gries i 1862. Lite hendte før 1876, hvor man inntil da kun fremstilte anilingult og fenylenbrunt. I 1885 kom pararød.
Kortest fortalt er de aromatiske hydrokarboner. Aromatisk aminosyre er blandet med frysekald syre, som deretter blandes med sodium nitritt, og så med ulike hydrokarboner for å fremstille det spesifikke azomolekyl. Man kan fremstille nær sagt hvilken som helst fargetone, men fortrinnsvis gule, orange, rød og brune toner på den varme siden av fargeskalaen. Blå og grønne fargetoner kan også fremstilles, men gjøres billigere med phtalocyaniner. De få fiolette toner som produseres er alle inpermanente. Av de mange fargetoner som fremstilles er det flere mindre lysekte, og bør unngåes i kunstneriske arbeider, en del typer blir ikke benyttet til kunstfargeproduksjon i det hele tatt, som PO1 og PO2. Men andre er svært vanlige og populære, som noen av arylidevariantene, der går under navnet Hansagult (PY3, PY65, PY73,PY74,PY97 og PY98). De første utviklet rundt 1909. Av ca 30 arylid (monoazo) varianter benyttes ca 5 til akvarellfargeproduksjon. Desverre kan de være mindre lysekte, og må testes i hvert tilfelle. De er semitransparente og innehar god fargestyrke, finnes ofte i studentfarger.
Diarylid (diazo) er også en gruppe pigmenter på rundt 30 varianter, de fleste utviklet rundt 1940. Det er flest gule toner men også tre orange ( som er relativt inpermanente). de fleste blir benyttet som trykkfarge og kun en, PY83 blir benyttet som akvarellpigment.
Disazokondensasjon, gruppe på 17 pigmenter utviklet på 1950-tallet. PY93,PY95,PY128,PY166, PO31,PR144,PR166,PR214,PR220,PR221,PR242,PR248,PR262,PBr23,PBr41,PBr42 er alle pigmenter i denne gruppen. Få er tilgjengelige som kunstnerfarger, men dem som er har høyere fargestyrke en monoazopigmentene, de er semitransparente og oftest svært lysekte, og også dyrere i produksjon.
Benzimidazolone. En viktig gruppe på rundt 20 azopigmenter, utviklet og patentert i 1960 av Hoechst, først benyttet som akvarellpigment sent på 1970-tallet. Fargetonene går fra lyse gule til orange, røde og en vakker brun; PY120,PY151,PY154,PY175, PY180, PY181,PY194,PO36,PO37,PO60,PO62,PO72,PR171,PR175,PR176,PR185,PR208,PV32 (en maroon med dårlig lysekthet); PBr25. Ikke alle finnes som akvarellpigment, og ikke alle er lysekte, men de fleste store produsentene benytter et eller flere pigmenter i denne gruppen. WN Winsorgul og Winsor Orange er benzimidazolonepigmenter, og mange andre fargetoner som er merket "permanentgul/rød" og "azogul/rød" er pigmenter i denne gruppen.

AZO YELLOW MEDIUM; fargetone,
van Gogh 296, akvarell, pigmenter; benzimidazolone yellow PY154, benzimidazolone orange PO62. Dyp gul med tødlig tone.Lystestet denne fra 1/4-07-30/8-07, ingen bleking eller forandring av prøven.
W&N 019 artist acryl, halvtransparent, normal permanent, ASTM1
W&N Finity acryl, pigment:PY74 arylamide. Tett middels gul i full styrke.

AZUL CERULEO- se cerulean/ coelinblått

Azure blue, Lascaux aquacryl, PB15.

AZURE BLUE
Lascaux aquacryl 842. Pigmentinnhold: PB15. Pthalocyanideblue (C32H15CoN8)

AZURE BLÅTT: Smalt. Azure var i tidligere tider et generelt ord for blått. Smalt er koboltglass, som knuses og males til pigmentfarge. Azure blue fantes på Ackermanns liste over vannfarger fra 1801.

AZURE GREEN: Farge på Ackermanns liste fra 1801. Pigmentinnhold ukjent.

AZUR D ALEMAGNE: Eldre betegnelse vanligvis om asuritt, iblant også om koboltoksyd.

AZURE COBOLT: varietet av Koboltblå-

AZURIN; azulin. Blått fargestoff som man fikk ved å varme opp rosolsyre med anilin, og var et urent trifenylpararosanilin. Var utgått av handelen allerede i 1894.

Azuritt i naturlig form, og som pigment fra Rublev

AZURITT: PB30. Kjemisk formel; 2CuCO3 Cu(HO)2. Naturlig kobber karbonate ,basisk kobberkarbonat, kobberlasur, bergblått. Som mineral vil den omvandles til malakitt og ved funn er den ofte forurenset med dette. Som malerpigment kan den være svært stabil hvis den isoleres fra syre, den er klar og dypblå i fargen, men gjerne grønnere blå enn Lapis Lazuli. Mineralet finnes flere steder i det tidligere Sovjet, samt Namibia og USA . Kjent og benyttet siden oldtiden, i Egypt siden Det Fjerde Dynasti. I antikken var det kjent som Lapis armenius, den ble også benyttet ev romerne, og ble ofte omtalt som asurblå. Da kunnskapen om fremstillingen av egyptisk blå etterhvert ble borte, ble asuritt fra middelalderen av det viktigste blå pigment, og ble gjerne brukt som erstatning for det langt mer kostbare ultramarin. Ettersom pigmentet fungerer dårlig i olje, er det gjerne blitt revet i vannløselige medier. Giotto (1267-1337) benyttet asurblå, enten med egg eller lim som medium. Oljemedium var knapt nok kjent på dene tid, og syren i oljen vil over tid reagere med kobberet og gjøre pigmentet grønn. Så da olje ble et vanlig malermedium, fortsatte man å bake pigmentet i et proteinmedium, som eggeplomme, og deretter kunnne man varsomt rive pigmentet i olje, slik brødrene van Eyck gjorde det. I det femtende og sektstende århundre ble det benyttet en del på staffelimalerier, da gjerne som undermaling for ultramarin. På den tiden skal det meste av pigmentet ha kommet fra Ungarn. Ble også benyttet en del i veggmalerier i Sentral-Asia og i Japan. I Europa ble det etterhvert fortrengt av preusserblått (jerncyanblå) da dette kom på markedet på første halvdel av 1700-tallet. Ble helt fortrengt som malerpigment på 1800-tallet og finnes neppe som ferdiglaget kunstnerfarge men Kremer lager en rekke toner som tørrpigment. Kornene er temmelig grove, da finriving gjør tonen blekere og med svakere fargestyrke. Således kan man gjerne gjenkjenne partier med azuritt på den sandete teksturen, og malinglagets tykkelse.
Pigmentet ble laget ved å knuse, rense og rive naturlig kobberlasur. Men kan også lages syntetisk ved å oppløse kobber i salpetersyre, og tilsette ulesket kalk som vil bli absorbert av syren. man får da ren kobberoksid. Overskytende væske helles av,og blandingen vaskes og spres ut på et tøystykke for å renne av seg. En porsjon av denne blanding rives med ulesket kalk i pulverform, og fargen vil straks skifte fra grønt til en vakker blå.
Kremer 10200 Azurite natural, standard, 10201 ekstra deep, coarse, 10203 azurite MP extra deep.10204 Azurite MP deep, 10296 Azurite pale, 10207 Azurite greenish light, extra fine, Azurite MP exclusive, finere enn 38 my, 10210 Azurite natural, very fine grind
dit.

AZZURO DELLA MAGNA:= azuritt.

AZZURO ULTRAMARINO:= Ultramarinblått.

Lemon yellow, Bariumchromate, PY31

BARIUM YELLOW:=PY31. Baryttgult, Barium kromat.Lemon yellow, Yellow ultramarine. (Gul ultramarin betegner vanligvis sinkgult). Uorganisk pigment. En blek svovelgul farge med grønlig undertone. Halvtransparent i olje, men mer opak enn sink eller strontiumgult. Regnes som permanent,BSS 1006 8. Fremstilt fra 1809 med felling fra bariumklorid og bariumkromat. Church (1915) skrev at den ofte ble laget av en oppløsning nøytral potassium(kalium) kromat og bariumklorid, begge oppløsningene forvarmet til 100 g C. Et bedre pigment fikk man ifølge ham ved å rive 25 3/4 del krystallinsk bariumklorid med 21 1/2 del krystallinsk potassium kromat til et svært fint pulver. Deretter gradvis å tilsette destilllert vann og så varme pastaen til 100 g C i 15 min og deretter vaske, tørke og rive pigmentet igjen.
Nokså spesielt pigment, og blir i noen tilfeller erstattet av titangult. Kumlien (1949) oppgir at den som oljefarge ikke er helt lysekte, og kan heller ikke brukes i blandinger med en del av de som kallles normalfarger. Den kan bli grønnlig i olje. Som akvarellfarge er den en hvitgul temmelig og temmelig opak. Den får lett et grønnlig skinn som kan skyldes urentheter som hydrogensulfid. På grunn av økende fokus på giftige og forurensende pigmenter har bruken avtatt. Finner ingen kunstnerfarger som inneholder dette pigmentet i dag.
W&N Lemon Yellow 070, akvarell. Opak, hvitaktig sitrongul, med tendens til grønnskjær. Utgått, og erstattet med WN Lemon Yellow Hue, PY 53 Nikkeltitanat.
.

Mangan blue, Barium manganate, Old Holland

BARIUM MANGANATE: PB33, Manganblå. Oppdaget 1907, som pigment fra 1930 tallet. Akvarell: Lysekte, semiopak, granulerende, lys mellomblå med grønnlig tilsnitt. Et syntetisk inorganisk pigment med krystallinsk struktur. Produksjonen av bariummanganat for fremstilling av farger er nå opphørt, og de fleste produsenter av kunstnerfarger benytter andre pigmenter for å oppnå tilnærmet samme fargetone. Oftest er det snakk om phtalocyanineblå PB15.
Se Manganblå for nærmere beskrivelse.

BARYTT: naturlig baritt (forekommer i naturen som tungspat) eller bariumsulfat. Permanent hvitt, Blanc fixe. Ble først fremstilt av Kuhlmann i Lille. Lutken (1883) beskriver barytthvitt som svovlsur barytt, der tidligere ble fremstilt ved å felle klorbaryum med svovelsyre.En nyere metode var å gløde av naturlig svovelsurt barytt med kull og deretter uttrekning i vann hvor man fikk svovelbaryum. Denne ble så felt med svovelsur natron hvor man da fikk permanent hvitt. Den ble i mange henseender benyttet som surrogat for blyhvitt, blant annet i tapetindustrien, men ble også brukt til forfalske blyhvitt. Hamburgerhvitt er 1 del blyhvitt og 2 deler barytthvitt. En eldre kilde (Gyldendals konversasjons leksikon 1933) omtaler barytthvitt som Permanent hvitt, og benevner den som en godt dekkende, holdbar farge. Den naturlige barytthvitt har dårlig dekk-kraft, som påpekt av Lutken i 1883, og revet med olje blir begge versjonene gjennomsiktige. Det kan således se ut som barytthvitt etter den gamle resepten, og permanenthvitt, blanc fixe som blir laget etter den nyere metode har forksjellige pigmentegenskaper, med unntak hvis den rives i olje. Kan brukes i vannbasete malinger og i fresco, men brukes idag vesentlig som fyllstoff i rimelige farger. Se blanc fixe.

BARYTTGRØNN:= Mangangrønn, Rosenstiehlsgrønn, Barytt er en forvanskning av barium.
Holbein Artist oilcolour
Sennelier oljefarge; blandingsfarge av PW6, PY3 og PG7
Sennelie
Sennelier tørrpigment 821 Barytegreen; blandingsfarge av PY32 strontiumkromat og PY31 bariumkromat

BARYTTGULT; Bariumkromat, opak hvitaktig gul. PR31.De beste kvaliteter er ganske permanente, men en viss grønnforskyvning kan forekomme. Pigmentet regnes ikke som oljeekte på grunn av nevnte grønnforskyvning. Har spilt en viss rolle i akvarell, selv om pigmentet kanskje ennå lettere gir grønnforskyvning i dette medium. Pigmentet er uansett å anse som foreldet, og få om noen benytter det i kunstnerfarger. Se Barium yellow.
W&N 070 Lemon Yellow akvarell. Utgå

BARYTT WHITE:PW21, permanenthvitt, blanc fixe= barium sulfat. Transparent i olje. Brukt som ekstender for fargesterke organiske pigmenter, og i blant som grundering. Benyttes også i gouache for å gjøre dem opake.

BASELERGRØNT; Kasselergrønt. Scweinefurthergrønn (kobberasetat og arsentrioksid) blandet med kromgult.

BASISK KOPPERACETAT; basisk kobberacetat, neutral verdigris. Se kobberacetat og Verdigris. Det finnes oppgitt en mengde måter å uttrykke kobberacetat på; 1) C4H6CuO4. 2) Cu(OAc)2. 3) Cu2(OAC)4(H2O)2, 4) Cu(CH3COO)2.

BASISK KOPPERKARBONAT: (kuprikarbonat) kullsurt kopperoksyd, samme kjemiske sammensetning som malakitt og irr. Er et basisk salt, og kan fremstilles ved å felle et kobbersalt med natriumkarbonat. Som malerpigment kjent under mange navn; Bremergrønt, koppergrønt, green verditer, green bice, fransk grønn, engelsk verdigris og britisk verdigris. Syntetisk basisk kopperkarbonat er kjent siden 1600-tallet. Fremstillingsprosessen på 16-1700-tallet var vanskelig og sendrektig, og noe uforutsigelig.
Fargetonen varierte da også fra asurblå til blålig grønn. Midt på 1700-tallet fant man nye og mer økonomiske metoder å produsere pigmentet på. Natural Pigments (Rublev colours) nevner to produskjonsmetoder; Den ene ved å helle en oppløsning av koppernitrat på kalk (calcium carbonat), hvoretter pigmentet vaskes og tørkes. Den annnen metode består i å tilsette en oppløsning av koppersalt som eks vitriol (koppersulfat) med tilsetning av såkalt perleaske (potassium carbonate). Pigmenter med disse substanser vil i varierende grad inneholde kopperhydroksyd.
Pigmentet skal være stabil i normal atmosfære og lysfast. Den kan benyttes med alle typer bindemidler. Oljeabsorbsjonen er liten; 22 gr olje pr 100gr pigment. Omstendelig riving av fargen vil gjøre fargetonen lysere. Ettersom pigmentet inneholder kopper er pigmentet giftig, oig en bør beskytte seg ved behandling av pigmentpulver. Ingen av de større merker benytter pigmentet i sine standardfarger, men Rublev tilbyr det som tørrpigment, 50 gr for 30 dollar (2007)

BAYEUX VIOLET; V, samme som Indanthrene blå, (***)

BEACH YELLOW: Aa, Diarylide yellow (PY83) (****), semiopak.

BEACH YELLOW: Ow, Diarylide yellow (PY83) (****), semiopak

BEECH CHARCOAL,Kremer, D, karbonsvart (PBk10) Naturlig mineral, organisk pigment

BEECH CHARCOAL;Kremer. D, sandet pulver, naturlig mineral, organisk pigment

BEIGE; Holbein, AG, blandingsfarge; naturlig jord ( jern-manganoksid) (PY42), vannholdig jernoksid (hydrous ironoxide) (PBr6) titanhvit (PW6), (****)

BENSVART: PBl9. boneblack, Ivory black. Fremstilles ved gløding av avfettede ben og horn uten lufttilførsel ved 800- 900 grader C.. I eldre tid benyttet man også rester av elfenben, og de beste kvaliteter bestod kun av elfenben. Består av 15 til 20% karbon og ca 60 % kalsium fosfat, andre kilder oppgir 10% karbon, 84% kalsiumfosfat og 6% kalsiumkarbonat. Har ofte en brunlig undertone, og er tyngre og mer kompakt enn lampesvart. Skal ikke brukes i fresco eller sementfarging da pigmentet krystallerer på uheldig måte. Tørker sent i olje
Mye benyttet av Rembrandt, ofte i den skisseaktige opptegningen på grunderingen. Sjeldnere i de dypeste sorte partier. Vermeer brukte også mye sort, men foretrakk sort av trekull. Bensvart er bare sporet i ett av hans bilder, nemlig i gulvflisene i maleriet "Musikktimen".
.
AKVARELL: De fleste bensvarte farger selges som Ivory black (elfenbensvart), som det i dag er totalforbudt å omsette. Nesten alle er singelpigmenterte og inneholder PBl9. Det er tildels stor forskjell mellom de ulike merkene, og det kommer best frem ved mye vann, idet hele tatt skal svarte akvarellfarger ha mye vann for å få liv i seg.

Akvarellprøven viser Cotman Ivory Black, Schmincke Ivory Black og Rembrandt Ivory Black, alle PBl9.
Prøven under viser Maimeri negro dÀvario (elfenbensvart), W&N Ivory black og Lefranc & Bourgeois. Fargen fra W&N er PBl9, de to andre er ikke pigmentinnhold oppgitt. MaimeriBlu Ivory black er PBl9, og kan være lik den gamle Maimeri fargen.

BENZIMIDAZOLONER se AZO-pigmenter

BENZIMIDAZOLONE BROWN; , PBr25, syntetisk organisk pigment. Lysekte, transparent, en sterk innfarger som akvarell, mørk dempet brun. Blir fremstilt av to produsenter, og som akvarellfarge kun benyttet av Daniel Smith. Som kunstnerpigment fra 1962,
Akavarell:
Handprint beskriver pigmentet som en god miksfarge med blå, fiolette og alle varme farger. Den har en rødteint som i tynne laveringer minner om en uttynnet indisk rød, og i de letteste toner gir den en rosa hudtone. Dens transparens og fargestyrke gjør den anvendelig i landskap og portrettmaling.
Daniel Smith akvarell 032 Permanent Brown
Guerra,

BENZIMIDAZOLONE MAROON; Benzimidazolone bordeaux, Napthamide maroon. PR171. Pigment tidlegere benyttet i akrylfarger fra Golden. De har sluttet å bruke pigmentet, da produksjonen fra de store pigmentprodusentene er avtagende til fordel for rimeligere alternativer.

BENZIMIDAZOLONE ORANGE: PO62, som akvarellfarge en mettet gulorange med god lysfasthet. I blandinger med blå pigmenter vil en få duse til dunkle grønntoner.
W&N 023 artist acryl, halvtransparent, normal permanent, ASTM 1

Benzimidazolone scarlet, PR175

BENZIMIDAZOLONE SCARLET: PR175. Som pigment fra 1960. Svært lysekte, semitransparent, innfarger, mørk, dempet jordrød. Ikke testet av ASTM men Handprint vurderer den tilsvarende ASTM I. Pigmentet produseres av Clariant GmbH, Daniel Smith og Old Holland er eneste kjente brukere av pigmentet til akvarellfarger. Har en rik fargetone i full styrke, transparent og moderat aktiv i våte laveringer. Fargetonen ligger imellom perylene maroon PR179og quinacridone maroon PR206.
Daniel Smith akvarell 046; Deep scarlet.
Old Holland D26, olje og akvarell. Scheveningen Purple Brown

Akvarellprøven viser Old Holland etter tre måneders soleksponering uten beskyttelse. Ingen bleking eller forandring har funnet sted.

BENZIMIDAZOLONE YELLOW: Benzimida amarillo. PY151 (kjemisk formel: C18H15N5O5), PY154 (kjemisk formel C18H14F3N5O3), PY180. Som akvarell farge en svært anvendelig nøytral gul, semitransparent, mettet, sterk innfargingsevne og god brekkevne. Den er også permanent. Kan fortynnes til en klar transparent tone.
PY151 kom på markedet i 1960, og benyttes av bla Schmincke i sin akvarellfarge Aureolin Modern.
PY154 er et mer benyttet pigment. Også denne ble lansert som kunstnerpigment i 1960, og benyttes av W&N i Winsor Yellow, av Sennelier og Rembrandt.
PY180 (Benzimidazolone yellow, Isoindolinon yellow) finnes ikke som akvarellfarge. Kjemisk formel C36H32N10O8.

BENZOLSVART: se karbonsvart.

BENZYLVIOLET: organisk syntetisk fargestoff i anilingruppen. Består av klorhydrater av pentametylbenzylpararosanilin og heksametylpararosanilin. Danner metallisk glinsende biter, eller et brunt pulver. Opprinnelig et ull og bommullsfargestoff. Ukjent om benyttet i kunstnerfarger, men mest sansynlig for lite lysfast.

BERGBLÅTT, PB30. Mineralblått, Kobberlasur, Verditer, Azuritt, Cendres blue. Kobberkarbonat, antikk kobberfarge, men ble benyttet til malerfarge helt frem til midten av 1900-tallet, mot slutten som en sjelden kurositet. Giftig.
Som tørt pulver er den himmelblå. Er beskrevet som holdbar. Den ble opprinnelig fremstilt som fint malt og slemmet kobberlasur, men en kilde fra 1907 beskriver nå prosessen som en oppløsning av kobbervitriol (kobber(II)sulfat, CuSO4.5H2O) med soda og natronhydrat (natriumhydroksid), hvor det fuktige bunnfallet rives med kalk. Meyer (1902) beskriver fremstillingen som en blanding av kullsur kobber og kobberoksidhydrat, og har dermed den samme kjemiske oppbygning som kobberlasur. Ellers beskriver Meyer den samme fremgangsmåte som i kilden fra 1907. Salomonsen (1894) skriver at pigmentet nesten ikke brukes mer da de naturlige forekomster av naturlig kobberlasur (asuritt) er så få, men at den erstattes av det kunstig fremstilte Bremerblått og Neuwiederblått, som begge består av kuprikarbonat (kobberkarbonat) og kuprihydroxyd (kobberhydroxyd).

Malachite, raw state

BERGGRØNT, malakittgrønt, som i eldre kilder karakteriseres som livlig grønn malerfarge, laget av slemmet malakitt. Dårlig dekkevne, påvirkes av hydrogensulfid (svovelbrinte, svovelvannstoff), og var rundt 1915 nesten gått ut av bruk. Det produseres ennå små mengder malakittgrønt, vesentlig for restaureringsarbeide. Den ble delvis erstattet med Brunsvigergrønt (Brunswick/ Braunschweig) som består av basisk kopperkarbonat. Berggrønt var også navn på en blandingsfarge av Schweinfurtergrønt og Bremergrønt. En giftig farge. I visse tilfeller betegner malakittgrønt et tekstilfargestoff

BERGGULT: Tidligere en underbetegnelse på gul oker, PY43, naturlig jernoksid, i form av mineralsubstansen limonitt (brunjernsten)
Se jernoksider for nøyere beskrivelser.

BERGRØDT: Kalsinert Jernoksid PR101, PR102 eller PBr7. Tidligere benyttet om en ekstra fargesterk nyanse av Engelsk rødt. Se jernoksider for nøyere beskrivelser.

Cinnabar, raw state

BERGSINOBER: naturlig sinober, kvikksølvklorid. Kan svertne, særlig utsatt som akvarellpigment. Svært mye brukt i kinesisk kunst og skrift i flere hundre år. Man finner den også en del i middelalderminiatyrer, effektfullt satt opp mot laps lazuli, ekte ultramarin. Den syntetiske varianten ble vanligvis kalt vermilion, men denne betegnelsen er også blitt brukt om naturlig sinober. Sinober betegner i dag vanligvis en rødnyanse, sammensatt av andre pigmenter som kadmiumrød, isoindolin etc. Se cinnabar, sinober og vermilion.

Berlinerblå: Prussian blue, PB27, W&N

BERLINERBLÅTT: PB27, jerncyanblått, som pigment vanligvis omsatt som Prussian Blue, ferriferrocyanid, framstilt av ferrisalter (treverdig jernsalt) med gult blodlutsalt. En kilde beskriver prosessen som felling av jernoksyd med ferrocyankalium. Til forskjell fra Turnbullsblått som blir til gjennom en felling av jernoksydullsalt med ferricyankalium (toverdig jernsalt felt med kaliumheksacyanoferrat(II). Finere kvaliteter av berlinerblått ble gjerne kalt pariserblått. I dag betegner berlinerblått, preusserblått og pariserblått alle sammen jerncyanblått med pigmentnummer PB27. Se jerncyanblått for de ulike kvaliteter, navn og fremstillingsmåter. Betegnelsen Berlinerblå er meget gammel, eldste henvisning jeg har sett er fra et verk utkommet i 1765, mens den tidligste versjon av Berlinerblått ble fremstilt i 1704 av Diesbach, og som derfor også er blitt kalt Diesbachblå.

BERLINERBRUNT: brent jerncyanblå. Preusserbrunt. Ifølge Kumlien (1949) jernoksyd, kull og rest av ferriferrocyanid) Denne tonen tilhørte tidligere Beckers normalfarger, men er nå en sjelden fargetone. Pariserblått blir glødet under lufttilførsel, og omdannes til jernoksyd, og avsluttes mens det ennå er en rest av ferriferrocyanid. En dyp brun fargetone.

BERLINERGRØNT:Opprinnelig et fargestoff som ifølge Salmonsen (1915) kan fåes fra morluten ved fremstilling av blodlutsalt (jerncyanid), oftest en blandingsfarge av berlinerblått og kadmiumgult, eller andre gule pigmenter. Se Prussiangreen.

BERLINERØDT: Farvelakk fremstilt av rødtre og alun i flere nyanser. Ble blant annet nyttet til dekorasjonsmaling.

BERMELLO`N; spansk for vermilion, vanligvis skrevet Rojo Bermellon

BETA NAPHTOL: liten gruppe azopigmenter, blant de eldste syntetisk organiske pigmenter. Se AZO-pigmenter.

BETA NAPHTOLRED; PR3, Methylnitrophenylazo naphtol. Kjent med en mengde ulike handelsnavn som Hansared, Harrisonred, Heliored, Toluidinrødt, litholred med fler. Ligger i fargeleiet mellom kirsebær og scarlet. Fremstilt første gang 1873, og ble regnet som en forbedring i forhold til anilinfargene. Men den er ganske lite lysekte i forhold til mange moderne pigmenter, som ulike varianter av pyrrole (PR254, PR255). Som akvarellfarge er den rangert som ASTM III (fair) og ikke egnet til kunstneriske arbeider. Man finner den hos Pebeo og Blockx. Fargeprøven til høyre er fra Pebeo. Har ikke lystestet den.

BETKOBERLAKK: Antagelig en organisk fargelakk, nevnt av Kumlien, sannsynligvis ikke i handelen i dag. Lite fargeekte.

BIACCA: blyhvitt, nevnt av Cennini

BIANCO SANGIOVANNI: Kalsium hydroksyd og kalsium karbonat, kalkhvitt. Frescohvit. Blant annet nevnt av Cennini. Denne farge ble blant annet tilsatt persisk eller indisk rødt for å få hudnyanser, og man kunne derigjennom få rosatoner nær krapplakk. Denne blandingen egnet seg godt til fresko.
Ifølge Cennini ble bianco sangiovanni laget av lesket kalk som ble omrørt i vann over en periode på 8 dager. Det meste av vannet ble så helt, og kalkpastaen ble laget til små kaker som så ble soltørket. Disse kakene ble så finknust i vann, tørket igjen og revet en gang til.

BICE: bremerblått, består av kobberhydroksyd og kobberkarbonat.

BIEBRICH SKARLAGEN: Et av de eldste azofarger.

BISMARCKBRUN; Manchesterbrun, vesuvin. Azofargestoff. Salpetersyrling på metafenylendiamoniumklorid.

BISMUTH WHITE: Bismuth nitrat. Foreldet siden introduksjonen av sinkhvit. Ble brukt som alternativ til det giftige blyhvitt, men er mer reaktiv i forhold til svovelholdig luft.
Bismuth yellow PY184

BISMUTH YELLOW; Bismuth vanadate PY184, bismuthoksyd. Opak, normal permanens. Bismuth har vært kjent siden oldtiden, og ofte blitt forvekslet med tinn og bly. Ble påvist som eget grunnstoff av Claude Geoffroy d.y. i 1753. Navnet skal komme fra tysk "weisse masse", som ble til wismuth, vismuth, bisemutum.
Som akvarell en svært lys og intens gul, drar seg ofte mot en grønn undertone, sterk innfarger. Første gang fremstilt i 1924. Ikke ASTM rangert, men min lystest av en Van Gogh farge burde tilsvare ASTM I, også tester foretatt av andre gir tilsvarende resultater. Liten forskjell i utseende mellom de forskjellige merkene, men den grønne undertonen varierer. Til tross for den lyse tonen har den god fargestyrke, og kan være god i blandinger, også med pigmentsterke farger.

Daler Rowney 629 akvarell, opak, staining, normal permanens (***)
W&N, akvarell 025, opak, normal permanens (***)

Fargeprøven viser Permanent Yellow fra vanGogh, soleksponert i ca 3 måneder. Viser ingen tegn til bleking eller
forandring. Prøven er originalt noe kraftigere enn reproduksjonen.

BISTER:NBr11. Gulbrunt sot og tjærepigment som på 16-17oo-tallet ble en del brukt som tegne og laveringsfarge. Rembrandt benyttet bister i en del tegninger med rørpenn og i laveringer. Salmonsen (1915) omtaler det som brun vannfarge, hvor de beste kvaliteter fåes av sot fra bøk som glødes i lukkede beholdere. Ackermann hadde den på sin liste over vannfarger fra 1801. Er ikke lysekte, og vil i forhold til kvalieteten, blekne eller forandre fargetonen over tid.
Kremer, Tørrpigment, pigmentet består av sot fra bjerk.

BITUMEN: = asphaltum. se det. Benyttet av bl.a Bonnat.
Bitumen er en polysyklisk aromatisk hydrokarbonforbindelse. Naturlig bitumen inneholder også en rekke tungmetaller som nikkel, bly, krom. Før 1700-tallet kunne bitumen også betegne andre forbindelser. Heinz Roosen Junge nevner i boken Farbgebung und Technik frühmittelalterlicher Buchmalerei at et vannløselig bindemiddel laget av fiskelim og hareskinnslim beregnet på bokmaleri ble omtalt som bitumen. Oppskriften var tysk, og i fra slutten av 1500-tallet. Også i andre manuskripter omtaler denne type bindemiddel som bitumen. Etterhvert ble bitumen forbundet med asphaltum (asfalt) og ikke minst mumie. Mumie er utledet av persisk mumia eller mumiya, og betegner nettopp asfalt, og bitumen i betydningen av en naturlig forekommende bekaktig substans.

BITUMEN, fargetone, Rembrandt oljefarge 414, pigmenter isoindolinone yellow PY110, pyrrole crimson PR264,ftalocyangrønn PG7.
Transparent, ASTM 1
Kremer(?), 6364, kunstner oljefarge, pigment oppgitt som NBk-6, gilsonite
Rublev colours, Gilsonite; pigmentpulver. Gilsonitt, også kalt Nord-Amerikansk asfalt.

BLACK:
Schmincke, 4375, akryl, kunstnerkvalitet, pigment; svart jernoksid PBk11, karbonsvart PBk7, staining, permanent (****)
Daler Rowney (?) 6366, Gouache kunsterkvalitet, pigment: bensvart PBk 9, anilinsvart PBk-1, kan ikke være permanent, da anilinfarger i regelen er impermanente.
Lascaux 6367, Gouache, studiekvalitet, pigment: karbonsvart PBk7
Lascaux 2380, vinylbasert, pigment, pigment: svart jernoksid PBk-11, karbonsvart PBk-7
Lascaux 6368, Akvarell, studiekvalitet, pigmenter: bensvart PBk9, karbonsvart PBk7

BLACK #1
Turner 5430, Gouache studentkvalitet, pigment: anilinsvart PBk-1

BLACK IRON OXIDE: PBk 11. Black oxide of iron.svart jernoksid: marssvart; syntetisk svart jernoksid. Kjemisk formel: FeO-Fe2O3.
Fremstilt av magnetitt eller ved oksidasjon av ferrosalter i en alkalisk oppløsning. I olje medium rask tørker, og får en hard, knapt fleksibel film. Egner seg i alle medier.
Schminke 4376, Tørrpigment, pigment PBk-11. Permanent (****)
Schminke 4377, Oljefarge, studiekvalitet, pigment: PBk-11, (****)

BLACK LAKE
Sennelier 793 (4973), Tørrpigment, pigment: Svart anilin PBk-1, transparent, ikke permanent (*)

BLACK LEAD: grafitt.

BLACK OXID OF COBALT: Pigment brukt i keramikkglasur, hvor den under brenning gir en blå farge.

BLACK OXID OF IRON: PBk 11. Mars svart. Et syntetisk jernoksid, og er en tett og tung svartfarge. Permanent. Det finnes også naturlig
svart jernoksid med en brunlig undertone, men blir ikke brukt som kunstnerpigment. Se jernoksider for nøyere beskrivelse.

BLACK OXID OF MANGANESE: naturlig mangandioksid. Lite brukt som fargepigment, men fremskynder tørking i oljefarger.
Et syntetisk fremstilt manganoksid finnes også.

BLADDER GREEN (blæregrønt, gallegrønt, saftgrønt) brukt om SAPGREEN. Se blæregrønt, og sapgreen.

BLANC: Fransk for hvitt, tidligere benyttet i forbindelse med handelsbetegnelser for en del hvite malerfarger som blanc d'argent for bismuth, blanc de Meudon, blanc de Troyes for slemmet kritt. Blanc de ceruse og blanc de plomb er blyhvitt. Blanc de zinc og blanc de beige er sinkhvitt. Og blanc de fixe som er bariumsulfat eller permanenthvitt.

BLANC dÀRGENTE: PW1. Hvitt bly, blykarbonat. Saturnhvit. Svært giftig pigment brukt som oljefarge, fantes blant annet på paletten til Renoir.

BLANC FIXE: PW21,permanenthvitt, barytthvitt. Kunstig barium sulfat, samme kjemiske oppbygning som naturlig baritt, men har helt forskjellige pigmentegenskaper.
Brukt som base for lakker, og fyllstoff i husmalinger og i kunstnerfarger, gjerne for fargesterke organiske pigmenter. Også brukt i gouache for å gjøre dem opake. Nesten transparent i olje, skal være anbefalt som vannfarge og fresco hvit, hvor dens hvitfarge er permanent. Brukes også iblant til grunderinger.

BLEKK: skriveblekk. Blekk bestående av garvesyre og jernvitriol (jern(II)-sulfat) har vært i bruk for over 3000 år siden i asiatiske og egyptiske kulturer. Dette blekket kunne også tilsettes stoffer som lampesot. Garvesyreblekk oksyderes til ferroferritannat, som er uoppløselig i vann. Derfor kunne slikt blekk over tid bli ubrukelig, idet ferroferritannatet skilte seg ut som bunnfall, og en klar fargeløs veske lå over. Oksyderingen var ment å skulle foregå på papiret, men for at blekket skulle være skrivbart var det tilsatt et fargestoff, ofte et uttrekk av blåtre. En tilsatte også saltsyre som utsatte oksyderingen i flasken, og gummi arabicum som i en viss grad holdt bunnfallet flytende i væsken. Blekket var også tilsatt karbolsyre for å forhindre muggdannelse. Dette blekket er det eneste som er helt vannfast, og ganske lysekte, selv om det over tid vil få en brunlig nyanse og av den grunn er blitt forvekslet med bister når man har betraktet tegninger av blant annet Rembrandt. En oppskrift på jerngallusblekk fra 1902 går som følgende:
30 gram gallepler støtes og kokes med 1 liter vann og filtreres. Filtratet gis et oppkok og en tilsetter deretter 12 gram jernsulfat og 10 gram gummi arabicom og 3 gram treeddik. Det opplyses i kilden at dette bare er en av talløse oppskrifter.
Blekk fremstilt ved avkok av galleepler og jernvitriol tilsatt litt gummi var nesten enerådende fra de eldste tider til midten av 1800-tallet og det fantes mange typer. En ganske lysekte variant er jerngallusblekk laget som nevnt over, og deretter tilsatt indigo og ferrocyankalium (rødt blodlutsalt). Et annet gallusblekk var vanadinblekk. Det ble fremstilt ved avkok av gallusepler med en oppløsning av vanadinsur ammoniakk, tilsatt noe gummi.
Rundt 1850 kom alizarinblekket. Dette blekket inneholdt opprinnelig mindre mengder alizarin. Dette var et klart, lettflytende blekk, og man fikk ikke disse grove tørkeskorpene på pennen som tidligere. Det ble fremstilt ved en oppløsning av indigo i rykende svovelsyre, deretter tilsette jern, hvorved en fikk jernvitriol. En tilsatte så kalciumkarbonat for å mette overskuddet av syre, og filtrere så bort den utskilte gips. Til slutt tilsatte man galleepleuttrekk. Dette blekket gir lite eller intet bunnfall da det holder seg oppløst i syren. Oksyderingen skjer og bunnfallet frigjøres på papiret når syren mettes av papirets baser. Dette blekket vakte oppsikt når det kom på markedet da det hele tiden holdt seg klart og tyntflytende. Etterhvert kom det en mengde modifikasjoner av blekket idet indigo ble erstattet av andre fargestoffer, og det samme med svovelsyren. Denne blekktypen, med modifikasjoner, ble den dominerende blekktype helt opp til nyere tid.
Men det fantes også andre typer blekk. Blåtre er nevnt for å farge jerngallus blekk, men det fantes også et ekte blåtreblekk. Dette blekket ble laget med et uttrekk av blåtre og jernsulfat (jernvitriol) i et forhold på 1 del blåtre-ekstrakt og 4 deler jernsulfat. Dette gir et sort blekk, men en kan også lage et violett blekk ved å blande 1 del blåtre-ekstrakt med 1n del jernalun og2 deler alun. Dette kokes i to timer med 100 vektdeler vann. Etterpå erstatter man det fordampede vann slik at blandingsforholdet forblir 100 vektdeler vann. Deretter tilsettes 4 deler gummu arabicum og noe karbolsyre for å forhindre muggdannelse. Også dette blekk ble ansett som svært lysekte.
Et annet blekk var Runges blekk eller kromblekk. Dette ble prodsusert ifølge Mayers vareleksikon fra 1902, ved å blande blåtreuttrekk med kromsurt kali. Dette blekket var imidlertid ikke spesielt lysekte. Fra begynnelsen av 1900 tallet ble anilinblekket mer vanlig. Dette ble fremstilt av forskjellige organiske fargestoffer, tilsatt en mindre mengde fortykkningsmiddel som gummi arabicum, tragant eller dekstrin. Som regel også tilsatt noe karbolsyre for å forhindre muggdannelse.
Det fantes også en hel del spesialblekker som kopiblekk og hektografblekk, merkeblekk og litografisk blekk som egentlig er en tusj. En oppskrift på litografisk blekk fra 1902 anviser 11 deler voks, 2 deler talg, 11 deler såpe, 5 deler skjell-lakk, 4 dekler mastiks, 1 del kolofonium og 3 deler kønrøk (sot av harpiks) som ble oppvarmet og revet sammen. Det fantes endatil et blekk som en kan skrive på sink, jern og tinn med. Det kan produseres ved å oppløse like vektdeler eddiksurt kobber og salmiakk i destillert vann, med en mindre mengde karbonsvart som kønrøk. Ved blekkets benyttelse avgis et tynt lag med kobber på metallplaten. Blått blekk ble gjerne produsert av berlinerblått (ferriferrocyanblå ) med oksalsyre, På 60-tallet kom det ytterligere andre blekktyper som ikke gir bunnfall, basert på organiske fargestoffer blandet med destillert vann. I dag benyttes tradisjonelt flytende blekk først og fremst i kaligrafi, men egnet seg også godt til tegning med penn og i laveringer. Skienskunstneren Ann Mari Aamot har utviklet en teknikk med blekklaveringer som er spesielt dekorativ. Den langt største produksjon av blekk i dag er til printere. Det finnes en lang rekke spesialblekk til dette formål i en mengde farger. Opplysninger om disse faller litt utenfor rammene i denne oversikten.
Pelikan og Parker er kanskje de mest kjente produsentene av skriveblekk. I 1928 gikk amerikanske Parker Pen Company og Fransisco Quisumbing i et samarbeid om å utvikle et nytt skriveblekk. Dette skulle tørke hurtigere og gjøre bruk av trekkpapir unødvendig. Resultatet ble lansert i 1931 under handelsnavnet Quink. Det var sterkt alkalisk og inneholdt isopropylalkohol, et stoff som ikke tidligere var benyttet i blekk. Dette førte også til problemer med de fyllepenner som da fantes på markedet, idet alkoholet løste opp deler av pannen. I 1941 lanserte derfor Parker en ny fyllepenn som tålte Quink blekk. Blekket har gjennomgått mindre forandringer gjennom årene. Det ble produsert i i fire farger; India black, Pan American green, China red og Tunisblue.

BLEU CELESTE:fransk cølinblå.

BLEU OUTREMER; fransk for ultramarinblå, med Fonce i etterkant betyr det dyp ultramarin-

BLEU ROYAL; Fransk for Kongeblått. Koboltblått med hvitt, eller ultramarin med hvitt. Lysende blå med et stikk av rødt, i motsetning til cølinblått som går mot grønt. Nevnt av Henrik Sørensen i sine notater om kunst, og kjenner antagelig fargen gjennom et fransk fabrikat, da han benytter den franske betegnelsen istedetfor Blue Royal, Kings blue eller kongeblått. Harriet Backer benyttet fargen fra Lucas.

BLUE ASHES: bremerblått ie kopperhydroksid pluss kopperkarbonat.

BLUE BICE: ie bremerblått, limeblue. Copper-Calcium-Carbonate, CCC-blue. Før 1700-tallet betegnet Blue bice mineralet azuritt, senere ble det benyttet om en blek blå farge laget av smalt og kobberkarbonat (PB30). Det finnes en hel del farger basert på kobbersalter og som står hverandre nært kjemisk sett. I denne gruppen finner en Blue verditer også bare kalt verditer, Bremenblue, ashes blue, Cendres blue og bergblått for å nevne noen. Grunnpigmentet er kobberhydroksyd eller kobberkarbonat, med eventuelle tilsetninger som koboltglass (smalt). Hver fargemaker hadde nok sin spesielle resept og produksjonsmåte, derav de mange navn.
På 16-1700-tallet ble Blue bice mye benyttet som veggmaling, og bruken holdt seg opp på 1800-tallet. Den er blek blå til dyp blå av farge, dypere med innblanding av smalt, og en aning grønnere enn det naturlige pigment (asuritt). Produksjonen foregikk mye i England,og var det beste rimelige alternativ for azuritt og ultramarin.
Den er velegnet for tempera og akvarell, ikke i olje, stabil i fresko, derav navnet limeblue.
Kremer, tørrpigment 10184. Pigmentet oppgis som copper-calcium-carbonate.
Rublev, tørrpigment. Pigment PB30 Basisk kobberkarbonat.

Blue black , W&N PBk6 on Arches

BLUE BLACK: Svart med varierende innhold. Fargenavnet er gammelt, og er nevnt i Ackermanns liste over farger frA 1801.

Daler-Rowney 3914, oljefarge kunstnerfarge, pigmenter; bensvart PBk 9, karbonsvart PBk 7, permanent (****)
Holbein 1408, oljefarge kunstnerkvalitet, pigmenter: syntetisk ultramarin PB-29, Karbonsvart PBk-9, normal permanens (***)
Schminke 4379, akvarell kunstnerkvalitet, pigment; oppgitt som lampblack PBk6, dette karbonsvarte pigmentet benevnes vanligvis som PBk7. Opak, permanent (****)
W&N 034 akvarell, opak, normal permanens, ASTM1 PBk6 lampesvart. Utgått fra utvalget. Den er svært finmalt, og kan således skape problemer i blandinger med visse pigmenter, da den gjerne vil legge seg på toppen i et vått strøk. Og den har nettopp hatt en viss utbredelse som blandingsfarge for å dempe andre farger, en nøyraliserer. De fleste vil i dag bruke Paynes grey eller Neutraltint, som begge er blandingsfarger med bl.a PBk6.
W&N 5684, oljefarge kunstnerkvalitet, pigmenter, bensvart PBk-9, syntetisk ultramarin PB-29, opak,

BLUE CELESTE; fargetone.
Turner 5431, Gouache studiekvalitet, pigmenter; syntetisk ultramarine PB29, titandioksid PW-6, PV-23.
BLUE COMPOSE; fargetone
Turner 5432, oppgitt av StudioMara som akrylbasert gouache, pigmenter; kopperftalocyanine PB15, PW6, lite permanent (**)
Turner 5433, Gouache studiokvalitet, pigmenter: kopperftalocyanine PB15, Titandioksid PW6

BLUE FRIT: PB31 kalsium kobbersilikat. Alexandrian blue, Egyptian blue (se det).

BLUE GREEN: fargetone
Holbein 1409: akrylbasert gouache: pigmenter; kopperphtalocyanin grønn PG7, kopperphtalocyanine blå PB15:3, Titandioksid PW 6, normalt permanent (***)

BLUE GREY; fargetone
Holbein 1410, oljefarge kunstnerkvalitet, pigment: syntetisk ultramarin PB29, titandioksid PW-6, (**)
Holbein1411, aquaoil ( vannløselig oljemaling), studiekvalitet, pigmenter; syntetisk ultramarin PB29, titandioksid PW6 (***)
Holbein 1412, akvarell kunstnerkvalitet, pigmenter; kopperphtalocyanid PB15, titandioksid PW6 (**)

Blue Lake, PB15 Old Holland

BLUE LAKE; fargetone. Opprinnelig organiske substratfarger som indigo, nå ofte copperphtalocyanid PB15, og for Old Holland sin del, relativ pigmentsvak i forhold til det rene uskårne pigment, som er et av de kraftigste fargestoffer en har. Prøven viser en akvarell med Old Holland på Canson Montval, 300 gram. Venstre felt viser to laveringer. Har ikke lystestet denne, men vanligvis viser lysere varianter av PB15 i akvarell en liten blekning etter tre måneder soleksponering.
Holbein (?) (kilde Studio Mara) tørrpigment, pigment; kopperphtalocyanine PB15
Holbein (?) 6370 (kilde StudioMara) gouache kunstnerkvalitet, pigment; Barium Lake AB7 (dette pigmentnummer har jeg ikke funnet andre steder)
Old Holland B229, olje, akvarell. Pigment; phtalocyanine PB15.
St. Petersburg White Nights; Pigment: PB1 triarylcarbonium blue. Ikke lysekte.

BLUE OCHRE: Viviantitte, vivianitt. Hydrert jernfosfat. Rublev tilbyr pigmentet som fargepulver fra funn nær Moskva, og har en rødlig, dyp blå farge som indigo.

BLUE VERDITER, Blue bice, PB30 basisk kobberkarbonat. Ble på 16-1700 tallet utstrakt benyttet som veggmaling. Ble tidligere ofte blandet med smalt for å gi en dypere tone. Ble fremstilt i store mengder i England, og var en rimelig erstatning for azuritt og den svært dyre ultramarin. Den er stabil i kalk (lime) og ble også kalt limeblue. Den egner seg også for tempera og akvarell, men ikke til olje. Fantes på Ackermanns berømte liste over vannfarger fra 1801. Se verditer og Blue Bice og Bremen blue.
Kremer 8198, tørrpigment, pigment: kunstig basisk kopperkarbonat (2CuCO3.Cu (OH)2)

BLUE VIOLET: fargetone
Sennelier 4975, Akvarell kunstnerkvalitet; pigment tripenylmethane violet (PW39)

BLUISH GRAY #1: fargetone
Schminke 4381, olje kunstnerkvalitet, pigmenter; zinkoksid PW4, titanium dioxide PW6, hydrert jernoksid (syntetisk) PY42,graphite PBl10, opak, (****)

BLUISH GRAY #2: fargetone
Schminke 4382, olje kunstnerkvalitet, pigmenter: zinkoxid PW4, titaniumoxid PW6, graphite PBk10, opak (****)

BLYACETAT: Blysukker (smaker søtt), blysalt. Blyacetat C4H6O4Pb, basisk blyacetat C4H10O8Pb3, mellomstadier ved produksjon av Blyhvitt.

BLYANTOMINGULT: se Neapelgult.

BLYHVITT; PW 1. Kjemisk formel: Pb(CO3)2 Pb(OH)2. kremserhvitt, flake white, basisk kullsurt blyhydroksyd (Jaxtheimer) også beskrevet som basisk blykarbonat, alternativt navn er lasurhvitt. Kjent og benyttet siden fjerde århundre før Kristus, beskrevet blant annet av Dioskorides, Plinius og Vitruvius. Varm hvit, BSS 1006 7, ASTM 1. Dekkende i olje, hurtigtørkende. Tidligere benyttet både i olje og akvarellfarger. Ved blandinger reagerer den med arsengrønt, og litopon, kan reagere med kadmiumfarger, svertes av svovelvannstoff. Giftig. Blir i de fineste kvaliteter kalt kremserhvitt. Benyttet som maler og kunstnerfarge siden 4. århundre før kristus, Galleanus skriver i år 100 e Kr om fremstillingsmetoden. Den ble på 1600-tallet produsert i Rotterdam, men fra 1759 ble det meste av blyhvitt produsert ved Klagenfurt.
Selv om en tidlig kjente til blyhvitt og de andre eddiksure blypigmententene som den røde mønje (minium) og det gule massicot, hadde en ikke kunnskap om pigmentets konstitusjon. Helt til det 18. århundre trodde man at blyhvitt bestod av bly og eddik. Først i 1774 ble sammensetningen påvist av Bergmann, som fant at det bestod av basisk blykarbonat og blyhydroksyd. Det ble forsøkt en rekke forskjellige produksjonsmetoder; og man finner i eldre litteratur beskrevet både den tyske, hollandske og franske metode for fremstilling av blyhvitt.
Ved den hollandske metode (noen kilder setter denne metode feilaktig som lik den tyske) lar man blyet forme til plater som kveiles sammen til løse spiraler. Disse ble satt ned i steintøyskrukker, hvor man i bunnen hadde eddik. Platene stod på et fremspring inne i krukkene og var ikke i direkte kontakt med eddiken. Slike krukker sattes så i et murt rom med gjødsel på gulvet. Krukkene ble stablet vekselvis i høyden med dekke over de underste krukkene, så nytt lag gjødsel. Gjødselen vil gjære og temperaturen svinge mellom 40-50 C. Gjæringen og varmen får eddiken til å fordampe og frigjøre kullsyre som angriper blyet. Etter 4-6 uker er det meste blyet omdannet til basisk blyacetat (C4H10O8Pb3)
Den tyske eller klagenfurthmetode, også kalt Karthnermetoden, bestod i å henge blyplater inne i et murt rom, lede inn eddik damp ved kokning av eddik i store kjeler, og når platene er varme lede inn kullsyre. En kilde fra 1928 beskriver samme metode men noe modernisert. Gitterformede blyplater blir hengt opp i rammer, og på en vogn rullet inn i et kammer, hvor det på bunnen finnes en svak eddiksyreoppløsning, som oppvarmes av damprør. Samtidig tilsettes kullsyre fra toppen av kammeret, og når gassen synker ned bestryker den platene. Således dannes blysalt som skaller av og faller ned på rammene. Denne prosessen varer fra 2 til 4 uker. Produktet utkokes for å fjerne blyasetat, males og slemmes.
Allerede den gang var man obs på stoffets giftighet, og denne renselsen foregikk i særlig konstruerte apparater. Krukkemetoden og kammermetoden blir ansett som samme metode. Den franske metode (Clichymetoden) består i å felle blyoksyd oppløst i eddiksyre med kullsyre. Ved den engelske metode utrøres blyoksyd med en oppløsning av blyacetat til et fuktig pulver som under vedvarende omrøring tilsettes kullsyre. De ulike metoder gir blyhvitt i ulike kvaliteter, og i eldre tider beskrives det ofte dårlige kvaliteter av blyhvitt, hvor man fremdeles kan kjenne eddiklukt. Andre hadde dårlig dekkevne, eller var forsimplet med innblanding av kritt, tungspat eller gips. Den metode som produserte den dårligste kvaliteten var den franske metode, den tyske ble regnet som den beste med høyest dekkevne.
I handelen ble de ulike kvaliteter benevnt med ulike navn og numre. Kremserhvitt er beste kvalitet blyhvitt uten tilsetninger. Venetiansk hvitt bestod av like deler blyhvitt og tungspat; hamburgerhvitt av 1/3 blyhvitt og 2/3 tungspat. Iblant tilsatte man små mengder berlienerblått (jerncyanblå PB27) for å dekke over den svake gultonen som blyhvitt iblant har. Det ble også laget en variant hvor man tilsatte kritt, denne kvaliteten ble kalt ceruse eller loodwit på hollandsk. Ble vanligvis benyttet til grunning og undermaling.
Som oljefarge blir den revet med ganske lite olje, omkring 15% (Malerbogen, 1937 nevner 10-12%). Og den påskynder tørkning av andre pigmenter hvis den iblandes. Ved tørkning forblir den elastisk, og kan derfor males pastost uten fare for sprekkdannelser. Ifølge Kumlien (1949)er den industrielt fremstilte blyhvitt for finrevet, og malingen for glatt. I eldre tider hvor man rev fargene selv ble ikke fargen så mye revet hvilket gav en større kornighet, ble mer dekkende og en viss stivhet som mange fant tiltrekkende. Det fantes også en avart som ble kalt Pattinson hvitt, basisk klorbly, som i 1880-årene ble fremstilt ved å oppløse blyglans i saltsyre, og tilsette et nøyaktig kvantum kalkvann, hvoretter halvdelen av klorblyets klor omdannes til klorkalsium. Pattinson hvitt er ikke så hvitt som blyhvitt, og ble oftest brukt til brekking av farger.
Varmer en opp blyhvitt blir den klar gul, idet det dannes massicot. Ved ennå høyere varme smelter massicoten og en får rødt bly, minium.
Rembrandt var en av mange kunsnere som benyttet blyhvitt regelmessig.

BLY II KROMAT: Leipzig yellow, Kings yellow, Paris Yellow. Blykromat. Kjemisk formel PbCrO4.

BLYKROMRØDT; basisk blykromat

BLYMØNJE: Se Mønje.

BLYOKSYD: massicot. Utgangspunktet for blyhvitt og mønje.

BLYOKSYKLORID: Danner basis for flere blyfarger som Pattinson hvitt, Turners gult (patentgult, mineralgult, engelsk gult, kings yellow) og kasselergult. Pattinsonhvitt dannes av en oppløsning av blyklorid og kalkvann eller av blyklorid og konsentrert blyacetatopppløsning. Turnersgult dannes ved innvirkning av koksaltoppløsning på blyoksyd, og deretter utvaskning og opphetning eller smeltning av produktet. Kasselergult oppstår ved smeltning av blyoksyd med ammoniumklorid og har en gullgul farge.

BLY-SINK-ANTOMINAT: antomingult, Neapelgul.

Lead tin II yellow, Kremer Pigmente

BLYTINNGULT: To typer; type1: Pb(Sn,Si)O3, type II: Pb2SnO4. Bly stannate, blyglass smelte. Finnes i flere typer og fargetoner, fra sitron til dypgul. Brukt fra middelalderen til ca 1800. Giftig.
Type II lages ved å smelte bly, tinn og kvarts ved ca 800 grader. Man får da et gult blyglass som knuses og vaskes. Denne er varmere og dypere enn type 1. Den er nært knyttet til glass og kjeramikerindustrien, og er et sideprodukt ved bly-krystallglassproduksjonen. Den er antagelig også elde enn type 1, og er beskrevet i et manuskript fra Bologna datert første halvdel av 1400-tallet. Den er vesentlig funnet i malerier fra Firence, Venezia og Bayern av malere som Giotto, Veronese og Tintoretto.
Kremer tørrpigment 10100 light lemon (type1), 10110 deep yellow (type 1), 10120 lys gul (type2)

BLÆREGRØNT: saftgrønt. Opprinnelig en vannfarge som var ved å gå ut av bruk ved begynnelsen av 1900-tallet. Den ble laget av umodne bær av korsved, Rhamnus cathartica, satt til gjæring. Saften ble redusert ved fordampning og tilsatt pottaske og alun til en sirup som ble fylt på svineblærer og satt til inntørkning. Tørr blæregrønt er svartgrønn med glinsende brudd, løses bortimot fullstendig opp i vann.

BLÅ PIGMENTER: Det finnes langt færre blå pigmenter enn røde og gule. Noen få er blitt foreldete, og ikke lenger tilgjengelig, og noen få har kommet til i moderne tid. De vanligste blå pigmenter til kunstnerbruk er
ultramarin- rødblå PB29
kobolt og phtalocyanine RS (red shade)- mellomblå
cerulean og phtalocyanine GS (green Shade)- grønn blå/cyan
kobolt turkis - sjøgrønn
Fremdeles er prøyssisk blå (jerncyanblå PB27) mye brukt, men er i dag delvis erstattet med phtalocyanin. Mindre vanlige blåpigmenter er indanthroneblå (PB60) selv om dets popularitet er stigende, og manganblå PB33 som det dessverre ser ut til å forsvinne som kunstnerpigment. Hverken Rowney eller Winsor & Newton lager farger med dette pigmentet lenger. Kobberkarbonat PB30, omsatt som Blue bice og Blue verditer er et klassisk pigment som fremdeles tilbys av Kremer Pigmente og Rublev. PB31 kalsium kobbersilikat, kjent som Egyptisk blå er kanskje det første syntetiske pigment, utviklet 3100 år fKr. Benyttet frem til 1700 tallet. For mange akvarellmalere vil nok ultramarin være det mest brukte blåpigmentet, uvurderlig for sin egen kulør men også svært viktig i mange fargeblandinger. Se Index for full oversikt over blå pigmenter.

BLÅGRØNNOKSYD; kromblåoksyd.

Bohemian green earth, Kremer pigmente.

BOHEMIAN EARTH: Grønn jord, PG 23

BOHEMIAN GREEN EARTH:
Kremer 7500, pigmentpulver, pigment: naturlig jord ie transparent leire inneholdende jernsilikater. Transparent.
Kremer 7501, pigmentpulver, pigment oppgitt som enhanced earth colour, som må bety et høyere innhold av silikater.
Krewmer akvarell 408108.
Lukas 0628A, gouache kunstnerkvalitet, pigmenter oppgitt av StudioMara som jordpigment og kromoksid, hvilket mest sannsynlig betyr syntetisk jernoksid PY42 blandet med matt kromoksydgrønn PG17. (***)
Lukas, olje studiekvalitet, pigmenter oppgitt som jordpigment, syntetisk jernoksid,phtalocyanine
Schminke 4386, pigmentpulver; pigment: naturlig jernoksyd PBr7 (****)

BOLE. engelsk betegnelse for ulike naturlige jernoksider, eller leire farget av jernoksid. Se jernoksider.

BOLLEYS GRØNT, Bolleys green. kobberborat. Kobberborat finnes i en rekke versjoner. Kjemiske formler for ulike utgaver av kobberborat: 1) B2Cu3O6, 2) Cu(BO2)2, 3) B2CuO4. Borat er en bor/oksygen forbindelse.

BOLOGNA CHALK: lesket kalk.

BOLOGNA STONES: barytt.

BOLUS, av gresk bolos; jordklump. China clay, Bolus white, kaolin. Mineralholdig leire som vesentlig inneholder vannholdige aluminiumsilikater med vekslende mengder jern og eller mangan. Bolus har oppstått ved forvitring av mineraler. Den fremstår med forskjellige fargenyanser fra hvit til rød og rødbrun. Terre de Sienna, eller Siennajord fra Italia er en variant av Bolus. Bolus Alba, også kalt argilla og oftere kaolin er en hvit leirjord, som vesentlig består av basisk aluminiumsilikat. Bolus Rubra (red bole) eller armensk bolus er en rød leirjord farget av jernoksyd. Rød Bolus blir også benyttet til rødkritt. Cyprisk umbra fra Kypros og Sinope regnes også til bolus. Rå bolus er uanvendelig i olje, mens brent bolus fint kan rives i oljemedier. Fargen varierer lite fra rå til brent. Finnes i Armenia, Tyskland, Malta og Ungarn.

BOLUS RUBRA; gammel betegnelse, jernoksidholdig leire pigment, brukt til grundering; bolus impritur. Se Red Bole, akvarellfarge fra Kremer Pigmente.

BON arylamide PR188, W&N akvarell

B.O.N. ARYLAMID: naftol rødt, Naphtol AS BON arylamide, Naphtol scarlet.PR188, organisk, ASTM 1 (W&N oppgir ASTM II ), BSS 1006 7. Fremstilt fra 1911. Også PR12 som omsettes som Bordeaux red, bla som tørrpigment i studiekvalitet fra Kremer pigments.
PR188 er et lysekte, semitransparent intenst rødt pigment i samme fargeleie som kadmium skarlagen. Som akvarellfarge varierer transparensen noe fra merke til merke,og W&N skal være noe mer transparent enn f. eks Daniel Smith. Den kan være anvendelig som justeringsfarge, og gir fine blandinger med Koboltblå, ultramarin og ultramarinviolet. Den gir også en fin glød til PBr7 naturlig brent umbra. Gir slående kontraster til lyse varianter av PB15 phtalocyanin blå, som mangan blue hue, og PG36 bromert phtalocyanine green, som OH Scheveningeng green. Visuell komplementær vil ligge mellom cyanblå og koboltturkis.

Farge blandinger med BON arylamid: 1) med rå sienna, Senelier. 2) med Viridian, Rowney, 3) med koboltblå, Rowney, 4) med ultramarin, W&N .

BONE BLACK Svart karbon med rester av kalsiumfosfat og kalsiumkarbonat.
Guerra 7657, pigmentpulver, pigment:PBk7
Kremer 9013, pigmentpulver, pigment: calciumphosphate/carbon PBl-9

BORDEAUX:fargetone.
Bordeaux er benyttet om flere røde pigmenter, som PR12, PR13 og om blandingsfarger
Lefranc & Bourgeois Carmin 327 oilcolour; PR12: Monoazo, Bordeaux TRR.
Schminke 4388 gouache, studiekvalitet, pigment: naphtol AS PR170, thioindigo PR88, opak, (***)

BORDEAUX RED: fargetone. Opprinnelig en ullfarge hvor ullen er beiset med krom, og så farget med alizarinrødt.
Holbein 1417, akryl kunstnerkvalitet, pigmenter: quinacridone PR122, thioindigo PR88 (**)
Holbein, tørrpigment, pigment: quinacridone (***), nå utgått fra deres sortiment.
Kremer 7502 tørrpigment studiekvalitet, pigment; naphtol AS PR12
Lascaux 2055, akryl studiekvalitet, pigment: PR184, PR257, dioxazine violette PV23,titanium dioxide PW6, (**)

BOUGIVAL WHITE: Bismuth hvitt

BRAUNSCHWEIGGRØNT: Braunscweigisches grün, Braunschweiger grün, Brunswick green. Basisk kobberklorid. Eldre betegnelse på grønnfarger basert på kobber, flere typer, også blandingsfarge av Braunscweigblå og kromgult.
Fremstilt siden 1767 av brødrene Johann Heinrich og Christoph Julius Gravenhorst i Braunschweig, Tyskland. Beskrevet av Johann Christian Gütle i boken Wissenschaftliche Ehrfahrungen, Entdeckungen und Verbesserungen, 1824. Ifølge denne kan fargen fremstilles ved å løse opp salmiakk i vann, og legge tynne kobberplater i oppløsningen. Et grønt belegg fremkommer, som så skrapes av, og prosessen kan gjentas. Massen tørkes og rives. Boken nevner også en lignende grønn, fremstilt ved å blande like deler blå vitriol (kobber II sulfat) og pottaske (kaliumkarbonat) i kokende vann. Dette gir et grønt nedfall som tørkes og males.
Braunschweiggrønn fikk stor utbredelse som kunstnerfarge og i håndverk og industri.

BRAZILWOOD LAKE; NR24. Rødtre. Blodrødt ekstrakt, som fra tidlige tider er blitt brukt som tekstilfarge og i lakker. Ikke permanent

BREMEN BLÅTT: Neuwiderberg-blått. Kobberhydroksid (Cu(OH)2) eller Kobbererhydroksid pluss kobberkarbonat. Jaxtheimer bruker betegnelsen kuprihydroksyd. En syntetisk variant av bergblått, som består av kobberlasur, og har samme kjemiske sammensetning. En kilde oppgir fremstillingsprosessen ved at kobber (II)sulfat (kobbervitriol) tilsettes natronlut og soda. Det blå bunnfallet utdrives med litt kalk, og fremstår nå som basisk kullsurt kobberoksyd. Det ble benyttet til tapettrykking og i freskomaling, også en del i akvarell. Fremstiller en rekke avskygninger fra blått til grønnlig blått, noen bleke andre dype og semiopake. Giftig. Inpermanent, mens Fagboken for malere fra 1938 omtaler den som holdbar. Denne usikkerhet beror på bindemiddelet. I oljer vil det skje en fargeendring, mens det i gummi arabicum og andre vannløselige bindemidler er helt stabilt. Også som akrylfarge vil fargen være stabil. Ble tatt i bruk på 17-tallet og bruken steg på 1800-tallet, for så og avta i det 20-århundre. Ble for det meste erstattet av syntetisk ultramarin.
Er nær beslektet med PB30 Verditer som er basisk kobberkarbonat (2CuCo3.Cu(OH)2), også omsatt som Blue Bice

BREMEN GRØNT; Neuwiderberg-grønt.Bremerblått revet med oljeferniss, den vil da etter noen tid bli grønt, eller som en annen kilde skriver; grønnlig bremerblått som rives med linoljeferniss for å gjøre den ennå sterkere grønn. Også basisk kopperkarbonat, som kjemisk sett er identisk med malakitt og irr. Se basisk kopperkarbonat.

BRENT GRØNN JORD: PG23. Burnt green earth, Veroneser Erde gebrant. Jernsilikat + leirjordsilikat. Dyp transparent brun, permanent.Tonen kan minne om brent lysoker, men noe mørkere og tyngre.

BRENT KARMIN: Farge laget av røstet karmin av cochenille eller kermeslus. Svært lite lysekte, og selges knapt i dag. Ble noe benyttet i akvarell og som laseringsfarge i olje.

BRENT OKER: Oker som er varmet oppe til en murstensrød farge. Permanent, men svakere i fargestyrke enn jernoksidene.Se jernoksider for nøyere beskrivelse.

Burnt sienna PBr7, Sennelier, Burnt Sienna PBr101, Rowney

BRENT SIENNA: PBr7 (naturlig jernoksid), PR101 (syntetisk transparent jernoksid) eller blanding av PR101 og PY42 (syntetisk jernoksid.) Uorganisk. Jernoksid med innhold av aluminiumsilikater og magnesiumdioksid, vanligvis mellom 0,6% til 1,5%. Kumlien beskriver den som jernoksyd + kiselsyre. Rå sienna som er kalsinert og røstet. BSS 1006 8, ASTM 1. En klar og transparent ( hvis laget av syntetisk jernoksyd PR101, til en mørkere og mer opak rødbrunfarge hvis laget av naturlig jernoksyd PBr7, og er utstrakt brukt i de fleste malermedier. Olje, akryl, akvarell, gouache og tempera. Dekkende og laserende i olje, langsomt tørkende. Brent sienna i sin naturlige form gir ulik klang med ulike oljer, Med valmueolje og nøtteolje blir tonen tyngre og fargen virker mer kompakt. Med linolje får den større dybde og livligere klang. Kumlien (1949) skriver at engelske og italienske samt det svenske Wilj. Becker rev sine brent sienna med linolje, mens franske produsenter gjerne rev sine i valnøttolje. Jaxtheimer fremhever den som det viktigste brune pigmentet, og et viktigere pigment enn rå sienna. Den er ifølge ham et utpreget lasurpigment, også viktig i blandinger, og sammen med jerncyanblått gir det overraskende en varm grønnfarge, og er dermed det rødeste pigment som mikser grønn. Kan iblant slå igjennom hvis benyttet som undermaling i oljemaleriet.
Akvarell:
Som akvarell varierer den fra moderat mørk til mørk orangerød eller jordbrun, den kan være semiopak til semitransparent. De mest fargeintense er de mest transparente, og inneholder gjerne syntetiske jernoksider. Interessant farge til laveringer, og i blandinger, gjerne med blått eller grønt for en mengde nyanser av dempede grønntoner. Mikskomplementære farger er fra ultramarine til cerulean, avhengig av fabrikat.
Se jernoksider for nøyere beskrivelse
Daler Rowney 221 akvarell, PR101, transparent syntetisk jernoksyd. Lysende rødbrun med tydelig transparens. Svært lik W&N men er som regel mer granulerende.
Daler Rowney, System3 akryl 221, syntetisk, transparent rød jernoksid PR101, transparent, permanent (****)
Daler Rowney, Georgian watercolour, natural ironoxide PBr7, transp. red iron oxide P101, transparent, permanent (****)
Rowney 221 designers gouache. Tube fra 1980-årene. Den har en helt annen fargetone enn Daler Rowney akvarell, mye kaldere, mindre rød, og er mer i slekt med brent Sienna fra St. Petersburg og Sennelier som består av naturlig calcinert jernoksid Pbr7. Avhengig av papiret og hvor mye en tynner fargen gir den en matt granulert overflate.
LeFranc & Bourgeois 0612 akvarell, pigmentinnhold ukjent.Lys rødlig brun, i slekt med W&N Cotman, svært finrevet, helt jevn i laveringer, uten tegn til granulering. Kan være en blandingsfarge, da Lefranc har en annen serie lisensprodusrt i Kina, med nesten samme fargetone. Denne er tydelig en blandingsfarge da den falmer markant, helt ulikt ekte siennafarger, og jernoksider i det hele tatt.
Lefranc & Bourgeois 481 Fine artists oilcolour: PBr7, naturlig jernoksid. Revet med linolje. Opak. Produsert i Kina.
Maries watecolour 684, Pigmentinnhold; ukjent. Gulbrun farge, krittet utseende. Har tendens til granulering, men fargen har dårlige flyteegenskaper. Setter man et penselstrøk på et fuktet område, vil fargen nesten ikke flyte ut. Solo Goya til gjengjeld, fyller lynraskt hele det vætede område med et enkelt strøk.
Old Holland A61, olje og akvarell, naturlig jernoksid PBr7
Pebeo 23, akvarell. PG8+PR101. En underlig blanding av det inpermanente og sjeldent brukte nitroso iron complex (PG8) og syntetisk jernoksyd. Fargetonen ligger i nærheten av Rowney. Pebeofargene er kvalitetsmessig i gruppen rimelige studiefarger, er revet med syntetisk bindemiddel og inneholder store mengder fyllstoff. Når man lar en farge tørke på en palett vil tørkeskorpen typisk sprekke og rulle seg opp i kantene, og på undersiden ser man da at fargen er grå av det tyngre fyllstoffet.
Pelikan Studien Aquarell: Pigmentinnhold ikke oppgitt. Rødbrun, helt jevn overflate uansett påføringsteknikk og papirtype. Alle Pelikanfargene inneholder store mengder fyllstoff, som hemmer pigmentenes karakteristiske egenskaper.
Rebhan, dekkfarge, pigmentinnhold ikke oppgitt. Kjøpt på første halvdel av 1980-tallet. Fargetonen Rembrandt, og kan inneholde PBr7. Har en ru og granulerende overflate. Fargetonen kan tyde på PBr7.
Rembrandt 411, akvarell. Pigment: PBr7, naturlig jernoksid. En fin nyansert brun, litt kaldere enn W&N og Rowney. Den viser lett papirets struktur, og i våte laveringer vil tyngre og mørkere partikler legge seg i fordypningene mens papirets høydepunkter får en fin gulbrun farge. På et 300 grams ru Archespapir, lett vætet, vil fargen krype sakte ut.
Schmincke Horadam 668. akvarell. Pigment:PBr7. Fint granulerende, heller mot murstensrød. Får særlig fin tekstur på finkornet Arches MBD papir.
Sennelier 211, akvarell, PBr7. En fin mørk rødbrun med tekstur som er synlig på de fleste papir, selv på det rimelige Canson Montval, hvor mange farger har en tendens til å synke inn. Mer opak enn WN, siden den inneholder naturlig jernoksid. Tynnere i konsistensen enn de andre som tubefarge.
Solo Goya 9006 akvarell, en tysk fargeserie fra C. Kreul. Ingen pigmentfortegnelse, men fargetonen er nokså lik brent sienna fra van Gogh, som benytter PR101 og PBl11. Den har en viss granulerende utseende. Alle fargene fra Solo Goya inneholder store mengder fyllstoff som gir dem en viss opasitet og et nokså matt skjær. Allikevel en av de bedre fargene fra dette fabrikatet.
St.Petersburg 102, akvarell. Pigmentinnholdet er nesten sikkert PBr7, mork rødbrun med et grålig islett som kan kjennetegne naturlige jernoksider. Den har god tekstur, som varierer med utpenslingsteknikken; korte strøk med syntetisk pensel gir gjerne jevnere overflate, enn et raskt og flytende strøk med en myk naturhårspensel som mår eller oksehår, da kan man oppnå en nokså rustikk granulering. Gamle farger i tabletter har en tendens til å bli svært harde og vanskelige å løse opp. En kan da bruke varmt vann og en rimelig svinebustpensel til å løse opp fargen.
Van Gogh 411, akvarell. Pigment: PR101, PBk 11. Grunnet innholdet av svart er den mørkere sjokoladebrun enn WN og Rowney. I tynne laveringer kan den virke litt kald og grå.
W&N 074 akvarell, transparent, helt permanent (****) ASTM 1. PR101. En lysende transparent rødbrun av syntetisk jernoksyd. Er i sammen kategori som Rowney. Avhengig av utpenslingsteknikk og papirtype er den mer eller mindre granulerende, og kan på Canson Montval tørke helt jevnt. Den kan tendere å bli litt blank i fargemettede laveringer.
W&N Cotman: Fargetonen er nokså lik W&N artist, men kan bli litt melkeaktig i utseende, og enda jevnere overflate.
Akryl:
W&N Finity. Syntetisk jernoksyd PR101. Rødbun, utpreget laserende.

BRENT UMBRA: Kalsinert rå umbra. En varm og mørk rødbrunfarge. Mye brukt enten i olje, akvarell eller akryl. Det er det mørkeste brune pigment, og er en klassisk skyggefarge. Tidligere ble kyprisk umbra regnet som den fineste kvaliteten, og som brent pigment hadde den en særegen meget mørk, rødlig bruntone som skyldtes leirjordens jerngehalt og manganforbindelser. Som oljefarge tørker den sent, og forsinker tørkingingen der den finnes i blandinger. og kan også fort bli for tung i billedflaten. Den sene tørkingen kan fremskyndes med små tilsetninger av kobolt eller blypigmenter.
Finnes som pigmentpulver for temperamaleri
Daler Rowney, System3 akryl 223, transparent iron oxide PBr6 (?sic), transparent, permanent (****)
Daler Rowney, Georgian Watercolour223, natural ironoxide PBr7, transp. red iron oxide PR101, transparent, permanent (****)
Old Holland A70, olje og akvarell; naturlig jernoksid PBr7
Rembrandt, oljefarge 409, pigmenter: transparent rød jernoksid PR101, svart jernoksid PBk11
W&N 076 akvarell, transparent, helt permanent (****) ASTM 1
W&N Cotman 076, akvarell, pigmenter; naturlig jernoksid PBr7, syntetisk jernoksid PY42.
W&N Galleria; naturlig jernoksid PBr7. Franskprodusert. Rødbrun rett fra tuben, god dekkevne, mer grålig brun når tynnet med vann.

Burnt Umber fra 1) Sennelier, PBr7, 2) Rowney, PBr7, 3) W&N Cotman, PBr7,PY42, 4) W&N PBr7, PR101, PY42, 5) St. Petersburg, 6) Maimeri, 7) Old Holland PBr7.
Alle prøvene er solbelyst ute i tre måneder uten beskyttelse. Prøvene er uforandret, eller en svak mørkning, mest markant på Old Holland, har funnet sted.

BRIGHT AQUAGREEN:fargetone
Liquitex 2235, akryl kunstnerkvalitet, klorinert kopperphtalocyanine PG-7, kopperphtalocyanine PB15, titanium dioxide PW6,opak
Liquitex 0175, akryl studiekvalitet, pigmenter: klorinert kopperftalocyanin, titandioksid PW6, opak

BRIGHT GREEN: fargetone
Daler Rowney 2915, akryl kunstnerkvalitet, pigment; chlorinated phtalocyaninegreen PG7, arylamid yellow 10G, (***)

BRIGHT ORANGE: fargetone
Sennelier, gouache studiekvalitet, pigment ikke oppgitt

Bright Red W&N

BRIGHT RED: fargetone.
Lascaux, akryl studiekvalitet, pigmenter PR170, PR9, titandioksid PW6
Lefranc & Bourgeois Louvre 336 akvarell. Pigmentinnhold ikke oppgitt. Middels rosarød, pigmentsvak. Permanens oppgis som *** (best). Fargen produseres i Kina.
Sennelier 5139, akvarell kunstnerkvalitet, pigmenter; StudioMara oppgir mononitrogenous azo pigments, extenders PR254 (som er pyrrole red), PO 43 (som er perinone orange). (***) transparent.
W&N akvarell 042 (006), opak, staining, normal permanens (***) StudioMara nevner en utgått versjon av Bright Red, uten å oppgi fargenummer, med pigmentinnhold BON arylamidred PR188, arylamid yellow RN PY65. StudioMara beskriver sannsynligvis farge 042.
Etter ca 1,5 måneds solbelysning uten beskyttelse viser den en begynnende blekning, ca 10%. Etter ytterligere 1,5 måned viser prøven en markant blekning, og som tilsvarer ASTM II.
W&N 5686 olje kunstnerkvalitet, pigment: naphtol carbamide PR170, transparent

BRIGHT ROSE: fargetone
Holbein 8185 akvarell kunstnerkvalitet, pigment fluoriscent pigment BV-11:1, AB83 (*)

BRIGHT VIOLET: fargetone
Holbein 8186 akvarell, kunstnerkvalitet, pigmenter; fluorescent pigments BV7, BV15 (*)

BRIGHT YELLOW: fargetone
Sennelier 4978, pigmentpulver, pigment: mononitrogenous azo pigments PY1 (som er Hansagult) PR4. (**), staining, opak
Sennelier 4979, gouache kunstnerkvalitet,pigment: av StudioMara oppgitt som mononitrogenous azopigments PY1,PY4 (**), staining, opak
Sennelier 4980, olje kunstnerkvalitet, pigment: oppgitt som mononitrogenous azopigments, extenders, PY83 (diarylide yellow HR)
titaniumdioxide PW6, zincoxide PW4, opak (***)

BRILLIANT BLUE; fargetone med base i ultramarin, gjerne i kombinasjon med phtalocyanide PB15 og iblant med klorinert kopperphtalocyanide PG7 og titandioksid. Fargetonenavnet finnes mest som akrylmaling men også som gouache.
Liquitex 2241, akryl kunstnerkvalitet, pigmenter; kopperphtalocyanide PB15, klorinert kopperphtalocyanide PG7, titandioksid PW6, opak
Daler Rowney 3916 gouache kunstnerkvalitet, pigment: syntetisk ultramarin PB29, opak (***)

BRILLIANT BLUE VIOLET: fargetone
Schminke 4390, akvarell kunstnerkvalitet, pigment; triylcarbonium PV3, staining
Turner 5435, gouache kunstnerkvalitet, pigment oppgitt som fluorescent pigment PB29 (som er ultramarin)

BRILLIANT GOLD; fargetone
Holbein 8189, gouache kunstnerkvalitet, pigment: oppgitt til titanated mica PW-20, PW6 (***)

BRILLIANT GREEN:Fargetone
Daler Rowney, gouache kunstnerkvalitet, pigmenter: phtalogrønn (PG7), arylidgult 10G (PY73); opak, ***
Schminke akademie 551 akvarell, pigment: phtlalocyanide PG7, permanens oppgitt med fire stjerner, som hos denne representerer normal permanens. Min test vår/forsommer 2006 viser etter en måneds eksponering i sollys en svak gulning, men ingen egentlig falming eller bleking.
Winsor & Newton, gouache; phtalogrønn (PG7), arilamidgult (PY73), sinkhvit (PW4), opak

BRILLIANT GREEN BLUE, Ga, Lukas, Phtalocyanine, (***)

BRILLIANT GREEN DEEP,
Lukas, Akvarell kunstnerkvalitet phtalocyanine (PG7), hansagult G (PY1), titanhvit (PW6)
Lukas, phtalocyanine (PG7), Phtaloblå (PB15:3) ,
Lukas, gouache studiekvalitet. hansagult 10G (PY3), phtal Gaoblå (PB15:3)

BRILLIANT GREEN LIGHT
Lukas, akvarell kunstnerkvalitet, hansagult 10G (PY3), titanhvit (PW6), phtalogrønn (PG7)
Lukas, gouache kunstnerkvalitet, hansagult 10G (PY3), phtalogrønn (PG7)
Lukas, gouache studiefarge hansagult 10G (PY3), hansagult G (PY1), phtalogrønn (PG7)

BRILLIANT GULT: neapelgult ie blyantomin. Også om kadmiumgult pluss hvitt, også en blandingsfarge av kromgult og blyhvitt er blitt omsatt som brilliantgult. Sistnevnte er ikke lysekte.

BRILLIANT LILLAC,
Lukas, gouache kunstnerkvalitet, organisk disazopigment (wolfram Molybdenverlackung, Tagesieuchtpigment), Flyktig.

BRILLIANT MAGENTA,
Lukas. Akvarell kunstnerkvalitet, kinakridonrød (PR122), titanhvit (PW6), opak

BRILLIANT ORANGE;
Lukas, akvarell kunstnerkvalitet, arylamidgult (PY65), naphtolrød (PR9), transparent
Lukas, akvarell kunstnerkvalitet, anthraquinone (PO43)
A, Lukas, bezimidazolone (PO36)

BRILLIANT PINK; fargetone
Old Holland B175, olje, pigmenter Sinkhvit PW4, titanhvit PW6, Naphtol AS (PR188)

BRILLIANT RED; PR 48 er av enkelte produsenter omtalt som Brilliant fast red. Den er et monoazopigment på kalsiumbase.

BRILLIANT SCARLET se IODINE

BRILLIANT YELLOW; Fargetone, tidligere ofte neapelgult (blyantomingult) eller kadmiumgult med hvitt.
Old Holland B103, Brilliant Yellow Light, olje, pigmenter; sinkhvitt PW4, titanhvitt PW6, stable diarylide PY83, isoindolin orange PO69.
Old Holland B106, Brilliant Yellow, olje, pigmenter: sinkhvitt PW4, titanhvitt PW6, nickeltitanate PY53, stable di-arylide PY83
Old Holland B109, Brilliant Yellow Reddish, olje, pigmenter: sinkhvit PW4, titanhvit PW6, nickeltitanate PY53, perinone orange PO43, isoindolin PR260

BRITISH INK; fargetone fra W&N, vist på akvarellfargekart fra ca 1910. Pigmentinnhold ikke oppgitt.

BRITISH VERDIGRIS; basisk kopperkarbonat, green bice, fransk grønn etc. Se basisk kobberkarbonat.

BRIXNERGRØNT: Brixnergrûn, Klausnergrün. Har navn etter Brixen im Thale, nær Kitzbühel, Østerrike. Der ble det utvunnet kobber fra ca 1600 til slutten av 1700-tallet. Nevnt i boken Beschreibung der Fabricate welche in den Fabriken, Manufacturen und Gewerben des Ôsterreichischen Kaiserstaates erzeugen werden, Wien 1823, som "Brixnergrün aus Tyrol", i tidsskriftssamlingen Archiv der Pharmacie, Hannover 1841, under giftige grønne farger. Boken Österreichisch-Ungarisch monarchie in Wort ind Bild (1893) nevner at i et område i Seiferalpene fantes det flere sjeldne mineraler, deriblant en grønn jord som gikk i handelen under navnet Brixnergønt. Også nevnt i Meyers vareleksikon fra 1902 med henvisning til Schweinefurtergrønn.
Brixnergrønn består vesentlig av kullsur kobberoksid.

BROMERT ANTRANTRON: PR168, CAS 4378-61-4. Dibromanthranthrone R 2G, Indanthrene brilliant orange RG. Kjemisk formel: C22H8Br2O2. Gulaktig høyrød, halvtransparent, god brekkevne, BSS 1006 7-7, ASTM 2 (i olje) 1 (i akryl). Oljeabsorbsjon pr 100gr: 55.
Første gang fremstil i 1913 som Vat Orange 3.

Bronze, W&N 1910

BRONZE; fargetone. Tidligste referanse til Bronze som akvarellfarge hos W&N er fra 1869. Noe senere også som oljefarge, den som en blandingsfarge av Prøyssisk blå PB27 og Kromgul PY34. Fargen er også nevnt hos Henry Harrison i boken Instruction for the mixtures of water-colours, utgitt i 1833. Den er der rubrisert under grønne farger, pigmentinnhold ikke oppgitt.
Rembrandt, oljefarge 811, pigmenter PW20, transparent rød jernoksid PR101. Semiopak, ASTM 1.
W&N akvarell, Winsor & Newton hadde en periode fra 1880 årene og til de første ti-år av 1900-tallet en fargetone som het Bronze. Pigment ikke oppgitt, mest sannsynlig en blandingsfarge. De avbildede fargeprøver viser to nokså ulike fargetoner, men den eldste er sannsynligvis mer gul enn hva den var som nymalt original.

BRONZE BLUE: variant av jerncyanblått ( preusserblått, ferriferrocyan blå PB27). Stykker av råpigmentet får et bronseaktig brudd når man brekker dem i to. Også som akvarellfarge kan jerncyanblå få et bronseaktig skimmer hvis man maler den ufortynnet fra tuben.

BRONZEGRØNT: Kromhydroksyd.

BROMINERT ANTHRANTHRONE: Brominated anthranthrone, bromert antrantrone, Dibromanthranthrone R 2G, Indanthrene brilliant orange RG. anthraquinone scarlet, PR168. Kjemisk formel: C22H8Br2O2. Oljeabsorbsjon pr 100 gram- 55.
Første gang fremstilt 1913 som Vat Orange 3. Lysekthet; ASTM I i akryl og ASTM II i olje, har ikke sett noen ASTM- rangering som akvarell, men skal visstnok tilfredsstille ASTM II, hvor det kan forekomme en mørkning av fargen i full styrke. semitransparent. Tre produsenter av pigmentet som ikke er mye brukt i kunstnermaling.
MaimeriBlu Permanent red light, akvarell, skal ha en unik skarlagentone, og fin tekstur.
Old Holland; Old Holland Bright red, akvarell og olje.

BROWN LAKE: akvarellfarge nevnt av Robert Ackermann i 1801. Han var en maler og forhandler av kunstnerutstyr. Pigmentinnhold ukjent. De fleste røde eller brune fargelakker inneholdt karmin aller krapp, alene eller i blandinger med andre fargestoffer eller pigmenter.

BROWN LAMPBLACK: bister

Brown Madder alizerin, W&N, Brown Madder W&N PR206, Brown Madder Sennelier PBr23, Py3

W&N Brown madder PR206, Sennelier Brown madder PBr23 og W&N Brown madder alizarin PR83
BROWN MADDER: alizarinbrunt. Handprint nevner brown madder som opprinnelig ekte krapprødt, felt ut på et substrat og tilsatt kromalun eller jernsalter. Hos W&N nå kun et fargetonenavn, da det opprinnelige alizarinpigment nå er byttet ut med PR206, quinacridon maroon..
W&N 007 akvarell, alizarin, transparent. Er nå utgått til fordel for 056 med et quinacridonepigment, som er mer lysekte. I fargetone nær den nye varianten, men er noe rødere og mer teksturert. Etter ca 1,5 måneds solbelysning ute uten beskyttelse er den blitt betydelig bleket, 20-25%. Noen produsenter bruker pigmentet pyranthrone red PR216 til denne fargetonen.
Sennelier 471 akvarell, PBr 23, PY3, syntetisk organisk. Mørk sjokoladebrun nesten svart i full styrke, halvtransparent. Har ingen likhet med Brown madder fra W&N, hverken den gamle alizarinbrune, eller den nye på PR206. Sennelier har valgt et pigment som er svært lite benyttet som kunstnerpigment PBr23, av gruppen disazo condensation. Sennelier Brown Madder er eneste kjente farge med dette pigmentet som akvarellfarge. PY3 er også et azopigment (monoazo også kalt arylide), et av de azogule omsatt som Hansagult, og svært mye benyttet i kunsterfarger. Skal ha god permanens (***), men er ikke testet av meg, eller Handprint, som kun har en henvisning til pigmentet.
W&N 056 akvarell, Pigment: quinacridone PR206. Transparent, staining, normal permanens (***) ASTM 1. Noe brunere enn 007 med alizarin, og er helt jevn i laveringer, uten tegn til teksturering. Kan bli noe blank i full styrke. Den er en utpreget laserende farge Den viste fargeprøve er belyst ute i tre måneder uten beskyttelse, og viser kun minimal blekning.

BROWN OCHRE: Mørk oker, Dunckel ocker,en matt variant av oker. Den slår mer over i rødt enn gulloker, og skyldes mindre mengder fri jernoksyd i leirsilikatet, den mørke tonen kommer fra forurensninger som mangan. I noen tilfeller benevnelse for brent oker. Se jernoksider for nøyere beskrivelse.
Old Holland A67: brown ochre deep, pigment; kalsinert oker PR102
Old Holland A58: brown ochre light, pigment; naturlig oker PBr7
W&N 059 akvarell, halvtransparent, granulerende, helt permanent (****), ASTM 1

Brown Pink, W&N

BROWN PINK: NY10. Stil de grain: En brunlig gul lakk av vegetabilsk opphav. Den produseres av innerbarken til eikesorten Quercus tinctorius. Benyttet som pigment i det 18 og tidlig i det 19. århundre. Fantes på Robert Ackermanns liste over vannfarger fra 1801, og W&N`s produktkatalog fra 1849. Fremdeles finnes Stil de grain eller Brown Pink på fargekart fra kjente merker som Rembrandt, men er da kun et nostalgisk fargenavn, inneholdende helt andre pigmenter.

BRUN MEDE`RE; fransk for Brown Madder

BRUNSWICK BLUE: PB27. Variant av preusserblå, som er blitt brukt som kvalitetetsbetegnelse, snarere enn betegnelse på avskygningen av det blå. Store mengder barytt er tilført under fremstillingen og iblant finnes det også spor av ultramarin.

BRUNSWICK GREEN, Kromgrønt laget på basis av Brunswickblå og kromgult. Ikke permanent. En kilde oppgir Brunswick ( da benevnt som Braunschweiggrønt) som basisk kobberklorid. Fargen har fått navn etter byen hvor den først skal være produsert. Salomonsen (1915) oppgir Brunsvigergrønt som basisk kopperkarbonat og fåes ved å felle en oppløsning av koppervitriol (koppersulfat) med soda. Den nyanseres så ved tilsetning av tungspat eller gips. Den representerte på denne tiden en syntetisk utgave av bergrønt eller malakittgrønt. Hos W&N er Brunswick green nevnt i laboratorienotater som en blandingsfarge av kromorange (PY34) og Prøyssisk blå (PB27)

BUCKTHORN, modne bær av Rhamni maturi. Norsk bukketorn er en annen slekt, Lycium halimifolium. Dyrkes blant annet i Frankrike og Persia. Har vært benyttet til fargeproduksjon i århundrer. Umodne bær ble tidligere benyttet til produksjon av saftgrønn (sapgreen). Ellers er bær fra korsbærtorn ( rhamni cathartica), også kalt geitved, brukt til fremstilling av grønt fargestoff ved navn av saftgrønn eller også blæregrønt. Saften ble gjenstand for en gjæring, og deretter inndampet med en tilsetning av pottaske og alun. Den tykke sirup ble fylt på svineblærer hvoretter man lot den tørke inn. Fargen ble benyttet til vannfarger, og til farging av papir og lær. På begynnelsen av 1900 tallet ble den regnet som foreldet og lite betydningsfull. Barken av R cathartica gav et gult fargestoff. Også fargen Stil de Grain, en gult lakkpigment ble tidligere produsert av bucktornbær .Kremer Pigments tilbyr modne bucktornbær, 37380, og grønne umodne bær, 37390. De tilbyr også ekte Stil de Grain, 37392.

BUFF TITANIUM; naturlig titanoksid PW6
Daler Rowney, System 3 akryl 024, opak, normal permanent (***)

Burgundy ochre, Kremer

BURGUNDY OCHRE:
Kremer Pigmente 11572, Yellow ochre, pigmentpulver
Kremer Pigmente 11574 Ochre red, pigmentpulver
Kremer Pigmente 11576 Ochre, red dark, pigmentpulver, ferricoxide, haematite.
Kremer Pigmente. 115728 akvarell.
I Burgund har man drevet jernutvinning i lange tider, det finnes også ett en fot tykt lag med oker i området som man har utvunnet til pigment siden gammel tid. I 1970 overtok Sørfranske Oker Entrepenører skjerpene fra Societe des ocre de France (grunnlagt 1901), og la dem ned, til fordel for større funn ved Luberon, Provence. Kremer Pigmente har, etter opplysninger fra egne nettsider, skaffet seg et større parti pigment fra de nedlagte skjerp. Oker fra denne regionen skal være spesielt klar.

BURGUNDY VIOLET: Manganviolet PV16.

Burgundy wine red, Old Holland, lystestet.

BURGUNDY WINE RED; produktnavn fra Old Holland.
Old Holland D166, olje og akvarell, pigmenter; anthraquinone PR177. Som akvarrell er det en stor karakterforskjell mellom fargen i full styrke, og i tynnede laveringer. I full styrke er den en dempet dyprød med et blålig drag. Tynnet, slik prøven viser nærmer den seg magenta. Av de produsenter som benytter PR177 (Daniel Smith, MaimeriBlu, van Gogh og Old Holland) skal Old Holland være den minst lysekte. Pigmentet som sådan er rangert til ASTM III fair (kan være tilfredstillende i full styrke, eller med beskyttelse under galleriglass med ekstra UV beskyttelse). Prøvene til høyre er solbelyst i tre måneder uten beskyttelse, og prøve 1 viser en markant bleking. Prøve 2 malt i tilnærmet full styrke, belyst i samme periode og viser en knapt synlig bleking.
Som så mange av fargetubene fra OH, ekspanderer fargen i tubene, hvilket medfører at fargen tyter ut idet man åpner korken. Dette kan skyldes at fargen fylles på tubene for raskt etter produksjon. Fargen løser seg også svært lett opp ved gjenfukting av et malt område, hvilket på noen papirtyper gjør overlaveringer svært vanskelig uten å få striper og skjolder. Det beste er noen kvaliteter av Arches papir (Special MBM) av 100% bomull, eller å bruke OH fargene som topp laveringer og aksenter.

BURNT CARMINE: Fargetone. Opprinnelig en mørk røbrun farge laget av røstet karmin fra Cochenille eller kermeslus. Ikke fargeekte, men noe benyttet til akvarell, og som laseringsfarge i olje.
Rembrandt; oljefarge: pigment: PR264, PB29 ultramarin.

Burnt sienna, Schmincke Horadam

BURNT SIENNA- jernoksyd PR 101 eller PBr7, hydrert jernoksid. Vanligvis svært lysekte i alle medier. Kanskje det rødeste pigmentet som gir grønntoner med blått, særlig gir Prussian blue fine nyanser. Mange anser brent sienna som mer essensiell enn rå sienna, kanskje særlig i akvarell. For de ulike fabrikater se brent sienna og jernoksid

Burnt sienna i utvalg: 1) St. Petersburg, 2) Solo Goya, 3) Rembrandt, 4) van Gogh, 5) Sennelier, 6) Rowney, 7) Rowney Designers gouache. Alle prøver er solbelyst ute i tre måneder uten beskyttelse.

BURNT UMBER- PBr7, jernoksyd. Se brent umbra

BYZANTIUM PURPLE: se TYRIAN PURPLE

BÖTTGERS GRØNN: N/A. Mangangrønn (se det). Også kjent som Rosenstiehls grønn. Blanding av kaliummanganat og bariumklorid hvor det gitte bunfallet vaskes og glødes.

CADMIUM GREEN: blandingsfarge, pigmenter; kadmiumgult + ultramarin eller jerncyanblått.
Old Holland D45, cadmium green deep, olje, pigmenter: cadmiumsulpide PY37, hydrert kromoksid PG18
Old Holland D44, cadmium green light, olje,pigmenter: cadmium sulphide PY37, hydrert kromoksyd PG18, sinkoksyd PW4, titanhvit PW6

CADMIUM ORANGE;PO20. Fra ca 1910, se kadmiumfarger. Som akvarellfarge finner man den på en del kunstneres paletter, som en av få orange pigmenter. Den er også den mutteste av kadmiumpigmentene. men sammen med manganblå kan man få brukbare nedtonede og naturlige grønntoner. Noen merker, som W&N bruker en kombinasjon av kadmiumgul og kadmium rød til deres orangetone.
Old Holland E17, olje, cadmium sulpho selenide PO20, oppgitt som 99,9% cadmium sulpho-selenide

Cadmium orange hue, W&N Cotman

CADMIUM ORANGE HUE, fargetone, semitransparent
W&N Cotman 090, akvarell, pigmenter : diarylide yellow PY83, perinone orange PO43. Den viste fargeprøve er belyst ute i tre måneder uten beskyttelse og viser en markant bleking. Mest sannsynlig er det PY83 som her har falmet.
Daler Rowney; System 3 akryl 619, diarylamide orange PO34, diarylamide yellow PY83.

Cadmium red, Maimeri

CADMIUM RED fra ca 1910, se kadmiumfarger
Maimeri 531 akvarell: Fin og tett farge, svært lett oppløselig fra koppen, men tåler fint en overlavering, uten at det er å anbefale med kadmiumfarger. Da er det bedre å benytte dem selv som laveringsfarge. Gir et fint teksturert utseende med mye vann. Avbildede prøve er solbelyst i tre måneder utendørs uten beskyttelse, og viser ingen endring.
W&N akvarell 094, opak, granulerende, staining, normal permanens (***) ASTM1, kan påvirkes av fukt..

Cadmium red hue, van Gogh

CADMIUMRED AZO
Fargetone.
Van Gogh, oljefarge 310. Blandingsfarge bestående av PO43, PR57 og PW4. Som en kan se av fargeprøven ser den mer ut som kadmiumorange fargetone enn en rød.

CADMIUM RED DEEP:
Old Holland E23, olje, cadmium seleno sulphide PR108. Oppgitt som 99,9% cadmium seleno sulphide.
W&N akvarell 097, opak, granulerende, opak, normal permanens (***) ASTM1, kan påvirkes av fukt.

CADMIUM RED DEEP HUE; Fargetone.
Daler-Rowney, System 3 akryl 504, naphtol red AS-D (PR`112), quinacridone PR122, semitransparent, normal permanent (***)

CADMIUM RED HUE; fargetone,
W&N Cotman, akvarell, hansagult lys PY65, pyrrole scarlet PR255

CADMIUM RED LIGHT:
Old Holland E21, olje, cadmium seleno sulphide PR108

CADMIUM RED LIGHT HUE: Fargetone.
Lefranc & Bourgeois 799 Fine artists oilcolour; PR9 naphtolred. Revet med linolje. Opak. Produsert i Kina.

CADMIUM RED MEDIUM (VERMILIONED): Fargetone fra Old Holland
Old Holland E154, olje, pigment: cadmium seleno sulphid PR108

CADMIUM RED PURPLE
Old Holland E25, olje, cadmium seleno sulphide PR108

CADMIUM RED SCARLET;
Old Holland E20, olje, cadmium sulpho-selenide PO20

CADMIUM SCARLET
W&N akvarell 106 (084), opak, staining, normal permanens (***) ASTM1, kan påvirkes av fukt

CADMIUM SCARLET HUE, Fargetone.
Daler Rowney; System 3 akryl 511, naphtol red PR9, diarylamide yellow PY83, semitransparent, normal permanent.

CADMIUM YELLOW: PY35 eller PY37.Kom på markedet første halvdel av 1800-tallet, og er fremdeles svært populære farger, enten det er olje eller akvarell. Kumlien skriver i sin bok Oljemåleriet at kadmiumgult ble tatt i bruk i 1829. Se kadmiumfarger. Det er et opakt pigment som fåes i flere toner fra sitron med grønnlig tilsnitt til de rødlige variantene. Som akvarellfarge blant de mest opake som blir benyttet, og har som regel en sterk innfargingsevne. Hos mange akvarellkunstnere finner man en eller to varianter av kadmiumgul som primærgul eller basisgul, hvilket kanskje ikke er helt optimalt. De lyseste variantene er for grønnlige til å skape fine orange og skarlagensrøde blandinger. De middelsgule er gjerne for rødlige til å kunne tynnes ut til fine lysegule toner. De kan også være problematiske i grønne blandinger, hvor man lett får grumeste grønntoner. Dem som ønsker færrest mulig farger på paletten sin kan være bedre tjent med Bensimidazolone gult PY151 eller PY153, eller Hansagult PY97.
W&N akvarell 108, opak, staining, normal permanens (***) ASTM1

CADMIUM YELLOW DEEP
Daler Rowney, artist watercolour 613, cadmium zinch sulphide PY35, cadmium sulphoselenide, normal permanent (***), opak
Old Holland D16, olje, cadmium sulphide PY37
W&N akvarell 111, opak, staining, normal permanens (***) ASTM1

CADMIUM YELLOW DEEP HUE; fargetone.
Daler Rowney, artist watercolour 618, arylamide yellow 10G (hansa) PY3, arylamide yellow RN PY65, opak, staining
Daler Rowney, System 3 akryl 618, arylamide yellow PY 1:1, transparent, normal permanent (***)

CADMIUM YELLOW EXTRA DEEP; produktnavn fra Old Holland
Old Holland E139, olje pigment: cadmium sulpho selenide PO20

W&N Cotman Cadmium yellow hue.

CADMIUM YELLOW HUE; fargetone,
W&N Cotman 109,akvarell, pigmenter; hansagult PY 97, hansagult dyp, PY 65. Middelsgul. Den viste fargeprøve er belyst ute i tre måneder uten beskyttelse, og viser en tydelig bleking.
Daler-Rowney Georgian watercolour 620, arylamide yellow G, PY1, arylamide yellow PY1:1, opak.
Daler-Rowney, artist watercolour 620, arylamide yellow 5GX PY74, nickel dioxine yellow PY153, normal permanent (***), staining, opak.
Daler Rowney, system 3 akryl 620, arylamide yellow 5GX PY74, diarylamide yellow PY83, transparent, normal permanent (***)

Maimeri Cadmium Lemon

CADMIUM YELLOW LEMON; PY 35.
Old Holland D9, olje, oppgitt som 99,9% cadmium zinc sulphide
W&N 086, (080) akvarell, opak, staining, normal permanens (***), ASTM1, kan endre karakter ved fukt. Dette er en lys gul, uten det grønnlige skjær en finner hos Lemon yellow( barium), Lemon yellow Hue (nikkeltitanat) og Winsor Yellow PY154, som alle er meget lyse farger. Se Kadmiumfarger for mer informasjon.
Maimeri 514 akvarell; sterk og fin gul
W&N 086, artist acryl, opak, normal permanent

CADMIUM YELLOW LIGHT; cadmium sulphide PY37
Old Holland D11, olje, oppgitt som 99,9% cadmium sulphide.

CADMIUM YELLOW MEDIUM; cadmium sulphide PY37
Old Holland D13, olje, oppgitt som 99,9% cadmium sulphide

CADMIUM YELLOW ORANGE
Old Holland E142, olje, oppgitt som 99,9% cadmium sulpho-selenide PO20

CADMIUM YELLOW PALE; cadmium zinc sulphide PY35.
Daler Rowney 611, akvarell, opak, normal permanens (***)
Pebeo 02, akvarell, Fargetone. Pigment: PY 1 arylide yellow G. Skålen var bare halvfylt med farge. Har ikke lystestet denne farge, men PY1 er den minst lysekte av arylidefargene. Den er lys middels gul, relativ opak, i motsetning til mange andre farger fra Pebeo blir den ikke blank i full styrke.
W&N akvarell 118, opak, staining, normal permanens (***) ASTM1, kan påvirkes av fukt

CAESAR PURPLE: fargetone
Schminke 9972, olje kunstnerkvalitet, pigment: quinacridone PV19, (****), transparent

CALCINATED NATURAL RED IRON OXIDE: PR102. Et svært lysekte pigment, semiopak til transparent, moderat til mørk jørdrød til jordorange. Dette pigmentet var tidligere kjent som Light red. De fleste produsenter idag lager light red med syntetiske jernoksider.
Old Holland akvarell 060 Yellow ochre burnt
Old Holland akvarell 059 yellow ochre half burnt
Sennelier akvarell 259 red ochre
W&N akvarell 362 Light red. Denne ble introdusert i 2005 som erstatning for den tidligere varianten laget av PR101+PY42.

CALCINATED SYNTHETIC IRON OXIDE; PBr6. Et lysekte ( ifølge Handprint sine lystester tilsvarer den ASTM ll), svært opakt, mørk nøytralbrunt pigment med stor innfargingsevne. Blir laget av 20 produsenter verden over, men få fargeprodusenter benytter det i sine kunstnerfarger. Den ble introdusert som kunstnerfarge på 1800-tallet. Den er en mørkere og kjøligere alternativ til brent umbra. Som akvarellfarge skal den være interssant som laseringsfarge.
M. Graham akvarell 194, van Dyke Brown, pigment:PBr6, produksjonen opphørte i 2001.
Daniel Smith akvarell 045 Sepia, pigment: PBr6+ lamp black PBk7.

CALCINATED SYNTETIC RED IRON OXIDE: PR101. Som pigment fra 1800-tallet. Som akvarellfarge et svært lysekte, opak til transparent, moderat til mørk jord orange, jordrød eller brun. Først fremstillet av alkymikere i det 17. århundre, og siden det er basert på jern gav de stoffet navnet Mars- som vi finner som marsgult, marsrødt, mars brunt og marsviolet. Råpigmentet manipuleres ved varme og tilsetninger av mangan for de ulike fargenyanser. Dette kan gjøres meget presist, slik at variasjonen mellom de ulike merker for hver respektive fargetone, er mindre enn ved bruk av naturlige jernoksider PBr7. Eksempelvis er marsviolet (caput mrtuum) fra W&N, Rowney, Old Holland eller til og med Solo Goya, ganske like hverandre i tone og tetthet og struktur.. PR 101 blir benyttet til brent sienna, light red, venetian red, english red, indian red, mars brown, caput mortuum, mars violet, også i blandigsfarger som sepia, stil de grain, van dyke brown etc.Se jernoksider for opplisting av fabrikater og merkenavn.

CALEDONIAN BROWN: NBr8, van Dykebrown, torv og kullprodukt, kan inneholde opptil 90% organisk materiale

CALEDONIAN WHITE: bly klorsulfitt. Forledet.

CANARY; fargetone
Daler Rowney 3990 gouache kunstnerkvalitet, pigmenter; arylamide yellow GX PY73, arylamide yellow 10G PY3,opak (***)

CAPPAGHBROWN; Cappah brown. Mineral brown, Euchrome. Manganoksid, manganbrun. En spesiell varietet beskrevet i 1841 i boken Cromatography, funnet på eiendommen til Lord Audrey i Cork. Denne gruven ble åpnet i 1814. Sammensetningen var kjemisk nokså lik rå umbra, men hadde en mer rød tone. Når råpigmentet ble oppvarmet gav det fra seg en del vann, og fikk en rik rødbrun farge, ikke ulik brent sienna, alt ifølge Church.
Se manganbrown.

CAPRICE VIOLET: fargetone
Guerra 0050 pigmentpulver; pigment: koboltviolet, dyp PV14.

CARULEUM. se cerulanblå-

CAPPAGH BROWN: Naturlig Irsk jord, likner umbra men er denne underlegen i koloristiske egenskaper. Permanent.

Caput Mortuum, Old Holland akvarell

CAPUT MORTUM: jernviolet, morellsalt violet, Colchotar violet. Foreldet, men ennå ofte benyttet navn på et ganske blårødt jernoksid. Navnet betyr dødningehode og skal ha fått navnet etter fargen på dødningehoder funnet i romerske katakomber. Kumlien mener navnet skriver seg fra gammelegyptisk tid. Tidligere ble caput mortum framstilt av biprodukter av svovelssyreproduksjon, men også ved glødning av jernokre, vitriolslam og allunslam og regnet til gruppen av engelsk rødt.. I dag er utganspunktet et syntetisk jernoksid PR 101, tilsatt manganforbindelser som man gjerne toner til en dyp rødbrun variant og en fiolettbrun, hvor kanskje den sistnevnte er særlig anvendelig i naturmaleriet. Den fiolette varianten er det blåeste av jernoksydene. De fire fargetonene omsatt som engelsk rødt, venetiansk rødt , indisk (persisk) rødt og caput mortuum er alle nær beslektet, nokså opake blålig røde toner, med engelsk rødt som den minst blå, alle har utgangspunkt i syntetisk jernoksyd PR101.
Som oljefarge krever den ca 40% olje, og pigmentpulveret er tungt og tett. Kumlien skriver at den er svært velegnet i portetrett og figurmaleri, særlig velegnet til blandinger med neapelgult. Ved blanding med hvitt kan man med visse fabrikat få overraskende lakserosa nyanser. Dette gjelder også for akvarell, og derigjennom forsvarer bruken av hvite pigmenter i akvarellmaleriet. Forøvrig tørker gjerne caput mortuum med et krittet utseende som akvarellfarge, og er svært tett. Den flokkulerer lett på de fleste papirtyper.
Old Holland A66, olje og akvarell; syntetisk transparent rød jernoksid
W&N 125 Caput Mortuum Violet; akvarell. opak, staining, helt permanent (****), ASTM1

CARBAZOLE DIOXAZINE VIOLET: PV23. 1952. Dioxazine violet. Kjemisk formel: C12H9N. Moderne fargesterkt syntetisk pigment. Som akvarellfarge varierer lysektheten sterkt, og Schmincke, Rowney og MaimeriBlu ligger langt under W&N. Prøven til høyre er solbelyst ute i tre måneder, og viser minimal bleking. Se Dioxazine for nærmere beskrivelse.

CARBON BLACK: PBk 6 og 7. Pbk 6 har brunlig undertone, mens PBk 7 har blålig undertone Begge går også under navnet lampesvart, mens det oftest er PBk 7 som benevnes som karbonsvart.Ren karbon fra brenning av naturgass. Et intenst svart pigment, svartere enn andre karbonsvarte pigmenter som bensvart, lampesvart ( som i noen kilder er identisk med karbonsvart og omfatter begge pigmentnummrene, men ofte er ensbetydensde med PBk6). BSS 1006 8, ASTM 1, en del brukt i industrien, ikke så mye i kunstneriske formål. Karbonsvart PBk 7 har en tendens til å gi en glinsende overflate i akvarell, og er best med masse vann.
Det var i USA i 1864 at man utviklet metoden med brenning av naturgass for å få en svart som var anvendelig til akvarell. Man ledet røken inn i roterende metalltromler, hvor den under nedkjøling ble avsatt.
Sort har vært en omdiskutert farge i akvarellsammenheng. En del kunstnere unngår den helt, i likhet med dekkhvitt, mens andre kunstnere bruker den som en naturlig del av sin palett. Sin miskreditt kan den ha fått fra den tid hvor man etter opptegning av motivet, la inn skygger og understreket formene med fortynnet svart, og til slutt laverte fargene over denne undermaling. En omstendelig prosess, hvor tegningen og formenes plastisitet var viktigere enn fargene i seg selv. Med impresjonistene kom en mye mer direkte malemåte, hvor fargene, og deres samspill ble viktigere enne selve motivet. Svart, om brukt i det hele ble gjerne blandet av andre farger, og brukt som aksenter snarere enn til å bygge opp former. Men Paul Sandby var oppmerksom på de kvalitetet svarte pigmenter,og da karbonsvarte kan by på når det gjelder stofflighet. Han preparerte gjerne de svarte fargene selv, og og forkullet da loffskorper eller splitterter over åpen flamme. Han ville da få svarte til brunsvarte farger. En annen eksponent for de svarte farger er den svenske maler Arne Isacsson, men han gjør en ting klart; de svarte pigmenter kommer bare til sin fulle rett med masse vann!

CARMIN LAKE EXTRA; fargetone fra Old Holland
Old Holland D160, olje: pigmenter; quinacridone violet PV19B, PV19R, dihydroxyanthraquinone PR83, thioindigoid PR88

W&N Carmine på Canson Montval og Arches

CARMINE :NR4, naturlig karmin fra Cochineallus. Et ikke lysekte pigment brukt ihvertfall siden 1656. Se Karmin.
W&N 094 akvarell. I våt tilstand en lysende dyp rød. Uttynnet et noe blålig rosa preg. Mørkner litt med et blålig preg under tørking. Testfargen er en tablett og ser tydelig mer blåligrød ut enn en tube fra samme fabrikat, denne med nummer 127.
Denne er mindre blå og tørker med en svak moareeffekt. Uttynnet nær identisk med Crimson Lake; en blålig gammelrosa. I sterkere toner skiller de seg distinkt fra hverandre og i full styrke går carmin ned i nær svart, mens Crimson lake hele tiden beholder et vist rosa preg.
Karmin er et meget lite lysekte pigment som akvarellfarge. Har laget flere fargeprøver. I direkte sollys med en UV-stråling på omkring 4 (aprilmåned), vil man se reaksjon allerede etter 20 timer. Fargen blekner ulikt på forkjellige papirfabrikater. WN Carmine på Canson Montval 300gr ser man etter 3 mnd belysning ute en betydelig blekning, på Arches 300 ru bomullspapir er fargen blitt helt borte i løpet av samme tidsperiode.
Sennelier 637.
W&N Carmine 094 akvarell

Carmine, Lefranc & Bourgeois oilcolour

CARMINE: fargetone. Ofte av svært varierende lysekthet. Særlig eldre og rimelige akvarellskrin har en fargetone som carmine, typisk uten å oppgi pigmentinnhold, og svært ofte lite permanent.
Lefranc & Bourgeois, oljefarge 327, PR12. Monoazo, Bordeaux TRR
Rembrandt, oljefarge 318, pigment PR 176.

CARMINE, BURNT, Brent karmin, foreldet pigment, men har overlevd som fargetonenavn.
Rembrandt; oljefarge 323, pigmenter; PR 264 og PB 29,ultramarin.

CARRIBEAN BLUE; fargetone
Old Holland C232, Metalfree phthalocyanine PB16 (1936)

Rose Carthame, NR26 kartamin.

CARTHAME; NR 26, natruralred 26.safflower (Carthamus tinctorius), saffrantistel, fargetistel. En flyktig lakk fra kronbladene til saffrantistel, også kalt fargetistel. Fargestoffet kalles kartamin, og ble tidligere benyttet av W&N i sin akvarellfarge Rose Carthame. Denne er lysende skarlagensrød, med en blålig undertone som kommer frem ved tynne laveringer. Fargen er svært lite lysekte, og er ikke å finne i ferdige kunstnerfarger i dag. Mine fargetester viste en bleking av prøvene allerede etter få dagers soleksponering. Etter 3 mnd belysning ute var det bare rester igjen av prøven. En prøve belyst inne, bak glass i 9 måneder viser også tydelige tegn til bleking.

CASALIS GREEN; en varietet av viridian. Også omsatt som kromgrønt, fransk grønn. kromoksidgrønn m.m

CASHEW LAKE, en mahognylakk.

CASSEL EARTH; kasselerjord, et organisk pigment lik det originale van Dyckbrunt, og ikke lysekte.

CASSEL GREEN: eng. kasselergrønt. ie mangangrønn

CASSELMANNS GRØNT; basisk kobbersulfat-acetat. Organsik pigment med tvilsom lysfasthet. En bløder i olje.

CASSIUS GULLPURPUR; kollodialt gull på tinnhydroksyd, mange avarter. Benyttet i porselensmaleriet. Har navn etter oppfinneren, pigmentet ble første gang fremstilt i 1668. Gull bundet til tinnsyre, magnesium eller leirjordhydrater.

CELADON GREEN: En type grønn jord, PG23. Dette pigmentet inneholder mineralet celadonitt, et jernsilikat. Ordet Celadon har usikker etymologisk opprinnelse, men skal ha blitt benyttet i fransk siden 1600-tallet. Fargen er grålig lys grønn i nyanser. Svak brekkevne. Drivbare forekomster er nå nærmest tomme, og grønn jord inneholdende celadonitt er nå nærmest en sjelden raritet. De fleste grønn jord er et silikat inneholdende jern, aluminium, magnesium og mindre mengder mangan. Kjemisk formel K(Mg,Fe2+)(Fe3+,Al)(Si4O10)(OH)2. Til tross for at grønn jord er blitt benyttet siden antikken, både i maleri og i pottemakeriet, ble seladonitt først beskrevet Ernst Friedrich Glocker i 1847.

CELESTIAL BLUE; en varietet av prøysserblå, lik Brunswickblått.

CENDRES BLUE: PB30, basisk kobberkarbonat. Se Blue bice og Verditer.

CERULEAN BLUE;PB35 (og PB36) , coelinblått, cølinblått, også kalt asurblått, og på italiensk Blu de cobalto. Kobbolt stannat,også beskrevet som kobolt tinn oksid, en blanding av kobolt og tinnoksider, Kumlien (1949) beskriver den som en magnesiumholdig koboltforbindelse. Rudolf Wagner i Handbuch der Chemischen Technologie (1871)beskriver det som et nytt lyseblått pigment bestående av tinnsyreholdig koboltoksyd med gips i et blandingsforhold av 49,6 deler tinnoksyd, 18,6 deler koboltoksydull og 21,8 deler gips.
Lysende og temmelig opak blå til litt grønnaktig blå. BSS 1006 7, ASTM 1. Svak brekkevne. Nonstainig som akvarell.Akvarell, akryl og olje. Hurtigtørkende i olje. Kjent siden 1805 (Handprint nevner 1780), en kilde sier den ble introdusert som pigment i 1821 men var vanskelig tilgjengelig frem til 1860 (1870?) da den ble tilgjengelig gjennom George Rowney, England under navnet Coeruleum. Avledet av latin caeruleum som betyr himmelblå. De tidligste variantene ble ikke anbefalt som akvarellpigment på grunn av en kalkaktig utseende. I rimelige farger ofte en blanding av fyalocyanidblå oh grønn med titanhvitt. Det finnes i dag kun en produsent av pigmentet (Handprint), men flere firmaer tilbyr pigmentet i sine kunstnerfarger. En nærliggende pigmentvariant cobalt chromium oxide PB36 selges hos noen firmaer som ceruleanblå, men andre deriblant Rowney og W&N selger dette pigmentet som cobalt turquise.
Akvarell:
Ceruleanblått blir ofte benyttet som himmelblå. Ettersom den har en flokkulerende virkning, kan man få en jevnere blå ved å dekantere fargen. Bland opp en porsjon, rør godt rundt og la stå, hell så forsiktig av. De grovere tyngre partiklene vil bli igjen, mens de mindre partiklene vil følge med vannet. Den blandingen man heller av kan man benytte til laveringer, og få en mindre utpreget flokkulerende utseende. Forøvrig er Rembrandts cerulean finere revet, og har en fin farge og subtil tekstur. Rowneys Coeruleum er en middelblå farge, som i full sturke kan få en opak hvithet.
Den beste miks komplementære farge for cerulean er veneetiansk rød PR101 eller brent sienne/ brent umbra PBr7.
Holbein 092 akvarell Ceruleanblue PB35
Old Holland F39, olje og akvarell, pigment: oxides of cobalt and tin PB35
Old Holland Cerulean Blue Deep E235, olje, pigment; Oxides of cobalt and chromium and aluminium PB36
Old Holland Cerulean blue Light F238, olje, pigment; oxides of cobalt and tin PB35
Rowney 111 akvarell Coeruleum PB35
W&N 137 (065) akvarell, opak, granulerende,PB35 helt permanent (****), ASTM1
W&N 140 akvarell Red Shade, semiopak, granulerende, PB 35 helt permanent (****) ASTM1

CERUSE, avledet av latin cerussa. Ceruse er en blanding av kritt og blyhvitt PW1. Den ble benyttet til grundering og til undermaling.

CHALK, kunstig fremstilt calsium karbonate i sin hviteste og reneste form. Samme kjemiske substans som kritt, kalksten og marmor.
Basis i mange pastellkritt, også brukt som grundering for olje og temperamalerier. I eldre literatur er henvisninger til kalk
(Chalk), naturlig kritt. Kalk reagerer på en rekke pigmenter, som alizarin, jerncyanblått, kadmiumfarger, pozzolansk jord, tjærefarger
(eldre betegnelse på organisk syntetiske pigmenter).
Den er ganske transparent revet med linolje. Rembrandt benyttet kritt for å gi mer fylde og gjennomskinnelighet til andre pigmenter.

CHAMOIS, foreldet uttrykk for oker.

Charcoal grey W&N

CHARCOAL BLACK/ GREY: eng. kullgrått. PBk8. De beste kvaliteter skal komme fra delvis forkullede vinranker. Foreldet gråsvart pulver av kull. Ikke egnet som pigment. Dette skrev Mayer i sin håndboks klassiker med utallige opptrykk fra 40 årene og opp til 70-tallet. Mange har fulgt oppfordringen, ikke bare når det gjelder kullsvart, men alle svarte pigmenter. De har da gått glipp av svært interessante pigmenter, særlig gjelder dette i akvarellteknikken. Arne Isacsson, som det gjentatte ganger henvises til her, har lenge vært en fanebærer for de sorte pigmenter. De hører naturlig hjemme i tolkningen av den nordiske natur, og han mener at de svarte og grå farger ofte gir en sannere beskrivelse av himmelen enn de blå. I allefall, senhøstlige regnskyer, og tunge granskoger kan lett tolkes med disse pigmenter. Kullsvart er virkelig kullsvart i full styrke, men livner til med mye vann. Den gir varme gråfarger, som kan minne om moderne varianter ev elfenbensvart (ivory).
Old Holland 367 akvarell Vine black. PBk8. Varm svart til grå med brunlig innslag, særlig synlig langs tørkekanten ved utynnete våte fargefelt. Tydelig tekstur. Eneste kjente merke med PBk8 som singelpigmentert akvarellfarge .
W&N 142 (010) akvarell, opak, helt permanent (****) ASTM 1 Pigmentinnhold: PBk8+ natural manganese oxide PBr7, karbonsvart (sotsvart) PBk7. Mørkere og mindre teksturert enn OH.

CHESSYLTE: Azuritt.

CHINA CLAY: naturlig, hydrert aluminium silikat. Iblant brukt som base for lakker, selv om resultatet har en tendens til å bli uklar. Kaolin er denne leiren i sin reneste form.

CHINESE BLUE: eng. kinablått, en varietet av prøysserblå, en høykvalitets jerncyanblå, PB27.

CHINESE INK: også INDIAN INK- to engelske termer for tusj.

CHINESE RED: eng. kinesisk rødt, er kromrødt.

CHINESE VERMILION: eng. Ekte sinober fra Kina. Kvikksølvsulfid, PR106.
Også fargetonenavn. Sennelier har eller har hatt en farge kalt Chinese vermilion, både som akvarell og oljefarge. Som oljefarge er pigmentinnholdet PR48 (Calciumlithol også benenvnt som Naphtol azo) og PY83 (diarylide yellow). Odd Nerdrum skal benytte denne fargen, som sin eneste røde, og da alltid i blandinger.
Sinober i Kina har årtusenlange tradisjoner, både som maling og preparert som tegnetusj. Vanligvis blir vermilion benyttet om syntetisk fremstilte varianter, og sinober eller cinnabar om naturlige former.

CHINESE WHITE
Daler-Rowney Georgian watercolour; sinkhvitt PW4, titanhvitt PW6
Rembrandt 108 akvarell, pigment; PW4 sinkhvit. (***)
W&N 150 akvarell, opak, helt permanent (****) ASTM1

CHINESE YELLOW: eng. Kings yellow. Orpiment, arsentrisulfid (As2S3). Betegnelsen er også blitt brukt på klare okervarianter.

CHLORINATED PARA RED: PR4, se para rød.

CHROME ALUMINIUM STANNATE: PR233. Potters pink. Som pigment siden 1780. Lysekte, semitransparent, moderat innfarger, mørk tonet, moderat dempet jordrød. Den produseres vesentlig som keramikerfarge. Historisk har den vært benyttet som akvarellfarge siden 1800-tallet under navnet "pinkcolor". Produseres av BASF og forhandles via Kremer Pigments. W&N er eneste kjente bruker av PR233 til vannfarger idag. Den har et meget sterkt flokkulerende tekstur, fargetonen kan beskrives som mørk gammelrosa. Nokså svak fargestyrke.
W&N 537 akvarell.

CHROME ANTIMONY BUFF RUTILE: Krom titanat, Chromium titanoxide. PBr24.
Et svært opakt og lysekte pigment. ASTM 1. Oljeabsorbsjon på mellom 11-17 %. Som akvarellpigment blir det benyttet blant annet som et ikkegiftig alternativ til Neapelgult, (W&N Naples Yellow Deep).
Blir produsert i større mengder i Kina, blant andre av Hunan Jufa Technology Co. Som industripigment benyttes den til å farge plast, i billakker og i bygningsmaling.

CHROME GREEN: eng- kromgrønt. Blandingspigment av preusserblått (jerncyan) og kromgult. Ettersom det finnes mange varieteter
av jerncyan, finnes det også flere grønnvariasjoner over denne farge. Ikke permanent, og som foreldet å regne. Også benyttet om klar og matt kromoksyd.

CHROME LEMON HUE; fargetone,
Rowney, akvarell 627, pigment ? ASTM 1 Utgått 2005

CHROME ORANGE; RED; YELLOW- kromorange, rødt og gult, PY34, PO21 (gulig orange), PO45 (rødlig orange), PR103. Blykromater. En stor variasjon av nyanser fra gult til rødt. Ganske opake farger, og ble mye brukt som pigment i rimelige malinger. Til og med de beste kvaliteter er inpermanente, og vil mørkne (blysulfid dannes) eller bli grønnlige (blyoksid dannes) . Kan også reagere med andre pigmenter.
I 1797 klarte den franske kjemiker Louis Nicholas Vauquelin å isolere naturlig blykromat, krokoitt. Han kalte stoffet Chrome, avledet av det greske ord for farge, og fikk frem en rekke fargetoner. Bearbeidingen av blykromater, særlig kromgult ble publisert i 1809, og rundt 1816 var kromfarger i bruk. Fra 1820, da store kromforekomster ble funnet i Amerika, øket produksjonen og populariteten av kromfarger. Prisen var også rimelig, i 1835 kostet en kake av kromgult 35 shilling. Det ble tidlig klart at fargene ikke var lysekte eller stabile. De var mer lysekte i olje enn i akvarell, men de lyse variantene bleket, de mørkere ble brune.Van Goghs solsikker er malt med kromgult, og har forandret fullstendig uttrykk siden de ble malt.I dag her de nærmest en okeraktig gulfarge over seg. De kan også svertes av svovelholdig atmosfære. Disse kromfargene kan lett erstattes med kadmiumfarger.
Ved siden av disse finnes det også andre krompigmenter: PY31, barium kromat, tidligere fantes i akvarellutvalget til W&N, og kanskje er det mest opake pigment som har vært benyttet i akvarell. PO35, molybdate orange, PY36, Zink Yellow (carcinogenic zinc potassium kromate) oppdaget rundt 1820, og bare sporadisk benyttet som kunstnerpigment etter 1850, PY32 Strontium kromate, et lysende lysegult pigment for opakt til akvarell. PBr24 Kromtitaniumdioksid, opakt mellomgul som har meget god lysekthet, blir iblant benyttet som Neapelgul. Andre krompigmenter er PG18 Viridian og Kromoksydgrønn matt PG17, som er svært lysekte og stabile pigmenter. Ved siden av dette finner man krom som bestanddel i andre pigmenter som dyp koboltgrønn (PG26), grønntonet cerulean og cobolt turkis (PB36), alle lysekte pigmenter.
.

WN Chrome Lemon, akvarell 158 (013), av WN klassifisert som flyktig, ingen ASTM eller BSS-data. En lys ganske nøytral gul. Som akvarellfarge er den en lys intens nøytralgul. Middels fuktet ligger den tett opptil Winsor Yellow 730 (058) som inneholder PY154 Benzimidazolone. Etter en lyseksponering på ca 2,5 måned viser egen fargeprøve en synlig, men ikke sterkt gråskjær i fargen. WN`s Aureolin viser til sammenlikning en langt sterkere gråning i samme eksponeringsperiode, og denne er av WN tidligere klassifisert som permanent. Chrome Lemon er utgått fra WN
Sennelier tørrpigment 549: Chrome yellow light: PY34

WN Chrome Deep, akvarell 152 (012), av WN klassifisert som B, moderat permanent. Den mest lysekte av kromfargene jeg har testet fra WN. Etter ca 2,5 måneds soleksponering kunne det observeres en knapt synlig gråning, og ingen blekning. Til sammenlikning var det en tydeligere forandring, om enn den også svak, hos WNs Indian Yellow (PY153, PO62), en fargetone som ligger tett opptil Chrome Deep. Chrome Deep blir ikke lenger produsert hos WN.
Sennelier tørrpigment 551; Chrome yellow deep: PY34

WN Chrome Orange, akvarell 160 (014), av WN klassifisert som A, permanent. I mine fargetester har den vist seg som den mest foranderlige. 2,5 måneds soleksponering resulterte i en gråbrunorange. Synd for i seg selv er Chromeorange en fin mellomorange med en fin tekstur. Den gir fine naturlige grønnfarger med phtalocyanid PG7, gir også en fin grågrønn teksturert tone med PrussianBlue (jerncyanblå), og er kanskje det rødeste pigment som gir grønt. Chrome orange blir ikke lenger produsert av WN

WN Chrome Yellow ,PY 34
W&N akvarell164 (063), klassifisert av WN som flyktig. En klar fin gul som ligger tett opptil WN Cotmans Cadmium Yellow Hue ( arylidegult PY97 og 65). Chrome Yellow blir ikke lenger produsert av WN.

CHROME ORANGE HUE, fargetone,
Rowney, akvarell 624 og 628 (deep), pigmenter ?, ASTM 2. Begge fargene er utgått

Naples yellow, Old Holland, PBr24 Chrome titanium

CHROME TITANIUM OXIDE; PBr24. Som pigment fra 1946. Kromtitanat er et lysekte, opakt pigment med stor innfargingsevne, moderat intenst jord gul. Pigmentet produseres i fargetoner fra dypgul til gulgrønn og dempet rødt. Kun den gule tonen blir benyttet til akvarellfarger, og da som substitutt for den originale neapelgult. WN skal være myk teksturert, med litt større innfargingsevne, og aktiv i våte laveringer. Schminke skal gi subtile flokkuleringer i laveringer. Handprint lovpriser fargetonen og pigmentets egenskaper. Der anbefales den til botaniske bilder, landskap og skal også, i blandinger, gi interessante hudtoner
Schmincke akvarell 659 titanate gold ochre
W/N akvarell 203 naples yellow deep.
WN akvarell 422 naples yellow hue; PBr24+PW6
Old Holland Naples yellow deep extra, PBr24

CHROME YELLOW HUE, fargetone,
Rowney, akvarell 623, pigment ?. ASTM 1., middels gul. Utgått.
CHROMIUM OXIDE GREEN; kromoksidgrønn, PG17. En opak, kjølig i noen tilfeller blek sivgrønn farge. Helt permanent. Kjent siden 1809, og komersielt brukt som pigment siden 1862. Kalles også matt kromoksid, i motsetning til viridian som også betegnes som klar kromoksid. Se kromoksid.
Daler Rowney, System 3 akryl 367, opak, permanent (****)
Old Holland C50, olje og akvarell
W&N 459 akvarell- Oxide of Chromium- opak, granulerende, staining, helt permanent, ASTM 1.

CHROMIUM OXIDE: PG18, Viridian. oxide of chromium. Chromium (III) oxide. Kjemisk formel Cr2O3. Se kromoksydgrønn og kromoksydhydrat.

CHROMOPHYTAL YELLOW 8GN; PY128. Azokondensasjon. Klar gjennomskinnelig gul, middels brekkevne. BSS 1006 7-8. Oljemaling, akryl

CHRYSOCOLLA; PB31. Krysokolla. Naturlig kobbersilikat. Kjemisk formel: CuSiO3. Lysekte. Lik malakitt var den brukt som pigment i tidlige sivilasjoner. Ble senere erstattet med egyptisk grønn (også et kobbersilikat). Kan benyttes i vannløselige bindemidler, og ettersom kobberet er bundet i silikatet, tåler den også syreholdige medier som olje, dette i motsetning til malakitt og azuritt. Historisk er den sett benyttet som malepigment i asiatiske veggmalerier, men også egypterne og grekerne benyttet krysokolla.
Pigmentpulver fra Kremer.

CINABRESE: Nevnt av Cennini som den fineste og letteste kvalitet av sinopia, og som i blanding med bianco sangiovanni (kalkhvitt), egner seg ypperlig til ulike hudtoner. Antagelig en varietet av hematitt, et rødt jernoksyd med fargetone som indisk eller persisk rød.

CINNABAR: PR106. naturlig sinober, kvikksølvsulfid HgS også kalt bergsinober eller bare sinober. BSS 1006 7-8 i ren form. Men hvordan denne lystesten er foretatt, om den er foretatt på tørrpigment eller i et bindemiddel er ikke opplyst. For pigmentet kan være svært ustabilt. Den blekes vanligvis ikke, men kan svertne. I noen malerier og bokilluminasjoner har den holdt seg uforandret i 500 år og mer, men man har ogå mange eksempler på at den svertes i løpet av uker. Særlig som akvarellfarge er den utsatt. Enkelte kilder hevder den ikke reagerer med andre pigmenter til tross for at den er et sulfid, men det ble tidlig fastslått at den reagerte med kobberarsenpigmentet Emerald Green, og dannet en dypbrun farge, ganske overraskende ut ifra den bleke blågrønne fargen til Emerald Green. Men sinober tåler å bli blandet med blyhvitt som oljefarge, og man finner mange eksempler på dette i eldre malerier. Imidlertid kan den bli brun i olje, og ble ofte lasert over med karmin eller krapprødt, iblant også ferniss. I fresco ble den aldri lagt rett på den våte kalkgrunnen, men lagt på et beskyttende lag av jernoksyd som indisk rød, venetiansk rød eller rød oker.
Et av de tyngste, om ikke det tyngste kunstnerpigment.Kan finnes svært rent i naturen, men blir også produsert syntetisk, og kalles da gjerne vermillon eller vermilion. Som råpigment er den krystallinsk, blålig rød. Ved rivning får den en orangerød tone, og har meget god brekkevne, opak.
Både naturlig sinober, og syntetisk vermilion har vært kjent og benyttet som pigment i århundrer. Naturlige forekomster finnes i England, Spania, hvor den berømte Almadengruven fremdeles er den viktigste kilden til kvikksølvsulfid, Italia ( særlig i Toscana) Kina, Japan, California, Mexico og Peru. Kunstig fremstillet sinober er beskrevet i egyptiske papyrii fra 400 år f.kr. også arabiske manuskripter fra 900 taller nevner en rød farge av svovel og kvikksølv. Den strålende rødfargen man ofte finner i middelaldrer miniatyrmalerier i håndskrifter er sinober, flatterende satt opp mot naturlig ultramarin. I Kina har naturlig sinober vært benyttet siden prehistorisk tid. I vestlig kunst har bruken avtatt de siste 100 år, gjerne erstattet med cadmiumrødt. Svært få firmaer fører ekte sinober eller vermilion i dag. Kremer tilbyr pigmentet som tørrpigment, og er et svært dyrt pigment.Se sinober og vermilion.

Cinnabar green, Ferrario watercolour

CINNABAR GREEN: blandingsfarge som gjerne er blitt laget med jerncyanblått og kromgult (strontium kromat), også fremstilt ved Pariserblått og sinkgult. I noen tilfeller benyttet om klar eller matt kromoksyd, og i enkelte tilfeller om koboltgrønn.
Ferrario Col no31,akvarell: Pigmenter; klorert ftalocyanin grønn og kadmiumgult. En gulgrønn som solgjennomlyst løv. Man kommer nær fargetonen ved å blande WN sapgreen og olivegreen. Som alle Ferrariofarger jeg har prøvd er den lettoppløselig, og behagelig å male med. Desverre er den ikke helt lysekte, da den varmgule fargetonen forsvinner etter ca fire måneders direkte solbelysning. Fargetonen fremstår da som en sapgreen fra WN Cotman, altså en del kjøligere.
Lukas, pigmentsammensetning ukjent.
Old Holland C51, cinnabar green deep extra, pigmenter: hydrert kromoksid PG18, stable di-arylide PY3, naturlig jernoksyd PBr7.
Rembrandt oljefarge 627, pigmenter; ftalocyangrønn PG7, syntetisk jernoksid PY42, transparent syntetisk jernoksid PR101.
Rembrandt oljefarge, middel, 625, pigmenter; ftalocyangrønn PG7, benzimidazolone PY 154
Rembrandt oljefarge, light, 626, pigmenter; ftalocyangrønn PG7, benzimidazolone PY154

CINNABAR GREEN LIGHT, fargetone
Lukas 1171, akvarell, ingen pigmentangivelse
Old Holland D43; Cinnabar green light extra, olje, cadmium sink sulfid PY35, hydrert krom PG18, syntetisk ultramrain PB29

CITRON YELLOW: eng. sitrongul- sinkgul. Er også brukt om andre bleke gule farger som kadmium sitron, Winsor Lemon ( Bismuth)

COBALT BLACK- koboltoksid.

Cobalt blue Old Holland and Ackermann

COBALT BLUE; koboltblått. PB 28. Sammensatt av koboltoksid, aluminium oksid og fosforsyre. Lys, klar og nær transparent farge.
Permanent. I billige farger er koboltblått oftest ultramarin tilsatt hvitt. Se koboltblått for mer info.
Lukas 0612A gouache kunstnerkvalitet, pigmentinnhold oppgitt av StudioMara som complex silica, alumina, soada & sulphur ( som er komponentene i ultramarin) og chlorinated phtalocyanine. Innholdet viser da at denne farge kun er en etterlikning av ekte kobolt. (**)
Lukas 4611 olje kunstnerkvalitet, pigmentinnhold; oxides of cobalt and aluminium PB28
Old Holland E250, olje og akvarell
Pebeo 13, akvarell. Pigment: PB15 phtalocyanine blå, PB29 ultramarine. Ser ut som en ultramarin, men er så oppblandet at den er litt seig å male med.
W&N 178 akvarell, transparent, granulerende, helt permanent, ASSTM 1

COBALT BLUE HUE: fargetone
Daler Rowney, Georgian watercolour 110, ultramarin PB29, titanium dioxide PW6, opak, normal permanent (***)
Daler Rowney, System 3 akryl110, ultramarin blue PB29, titanium dioxide PW6, opak, normal permanens (***)
Solo Goya; cobalt blue tint 9048, akvarell, Pigmentinnhold ikke oppgitt, permanens oppgitt med tre stjerner, som tilsvarer normal permanens. Av mine lystester vår/forsommer 2006 i direkte sollys, er denne fargen , sammen med parisblå, de eneste som viser spor av bleking, uansett oppgitt permanens (fra ** til ***). Blekingen er tydelig men neppe mer enn ca 10%, og mindre enn Parisblue.

COBALT BLUE DARK: PB28
Guerra 7744, pigmentpulver; pigment: PB28 med en rødtone

COBALT BLUE DEEP; Fargetone som kan bestå av PB72, PB73 eller PB74. De er alle svært lysbestandige, men vil i likhet med ultramarine, bleke ved eksponering av milde syrer som sitronsyre eller eddik. Semiopake, moderat intense, moderat mørke, rødblå farger. Brekkevnen er middels. Beste mikskompelemntære farger er rå umbra PBr7, rå sienna PBr7, quinacridone gold PO48 og hansagult mørk, PY65. Denne gruppen av koboltpigmenter er produsert med innslag av oksider av silikon eller aluminium, og har en varmere og dypere klang enn vanlig koboltblått PB28.
Old Holland E38, olje og akvarell, oksider av kobolt sink silikat PB74. Som akvarell den grønneste av disse pigmentene.
Rembrandt, 515 oljefarge, PB74
Rowney, akvarell, PB72
Schmincke akvarell 488, PB74
Schminke 4531 akryl kunstnerkvalitet; pigmentinnhold; zincsulphide/bariumsulphate PW5, copperphtalocyanide PB15:1, titaniumdioxide/ bariumsulphate PW6/PW21, cobaltzinc silicium oxide PB74
Schminke 4529 pigmentpulver; pigment: oppgitt til phenacite, muligens et merkevarenavn, pigmentnummer oppgitt til PB74 (****)
Schminke 4530 gouache kunstnerkvalitet; pigment: cobalt-zinc-silicium oxide PB74 (***)
W&N akvarell 233, PB73
W&N akvarell 180, transparent, granulerende, helt permanent (****)

COBALT BLUE TURQUOISE, oftest et blandingspigment av kobolt,krom og aluminiumoksider PG36.
Old Holland E42, olje og akvarell, oksider av kobolt, krom og aluminium PB36
Old Holland E262 Blue turquise Light, olje, pigmenter; oxides of nickel cobalt and titanium PG50

COBALT BOTTLE GREEN
Kremer 0019A pigmentpulver, pigment: oksider av nikkel, kobolt og titan PG50

COBALT CERULEAN
Schminke 4543 akvarell kunstnerkvalitet, pigment: oksider av kobolt, krom og aluminium PB36

COBALT CERULEAN BLUE
Kremer 0041A pigmentpulver, pigment; kobolt tinn oksid PB35
Schminke 4494 olje kunstnerkvalitet,pigment: PB35, opak (****)
Schminke 4527 olje studiekvalitet, pigmenter: kobolt stannanate PB35, oksider av kobolt, krom og aluminium PB36 (****)

COBALT CHROMITE GREEN:
Grumbacher 1066, akryl kunstnerkvalitet, pigment av StudioMara oppgitt til cobalt chromite blue green spinel PB36

COBALT CHROMITE MEDIUM
Guerra 7753 pigmentpulver, pigment: cobalt chromite green spinel PG26, cobalt chromite blue spinel PB36

COBALT CHROMIUM OXIDE; PB36. ( oppdaget rundt 1780, benyttet som pigment siden 1870) Noen fabrikater omsetter pigmentet som ceruleanblå mens andre frembyr det som cobalt turquise.
Daniel Smith akvarell 003 cerulean blue.
MaimeriBlu akvarell 368 cerulean blue
W&N akvarell 078 Cobalt turquise
DaVinci akvarell 229 Genuine cerulean blue
Rowney Artists akvarell 155 Cobalt turquise RS
Rowney Artists akvarell 156 Cobalt turquise GS
Rowbey Artists akvarell 325 Cobalt green deep

COBALT EXTRA BLUE
Guerra 7754 pigmentpulver, pigment; PG26, PB36

COBALT GREEN: PG19, koboltgrønn, Rinmanns green, Sachsich Grun. Uorganisk. Sammensatt av koboltsinkat og sinkoksid. Iblant blir også koboltitanat og et blandingspigment som PG50 med PG26 omsatt som koboltgrønn.. Opak lys grønn farge, halvtransparent, svak brekkevne. BSS 1006 7-8, ASTM 1. Akvarell, akryl og olje. Som akrylpigment finnes det også en variant med kromoksid. Oppdaget av svenske Rinman i 1780 årene, og introdusert som pigment i 1835.
Art Spectrum 0344A olje kunstnerkvalitet, pigmenter: phtalocyanine PG36, nickel,kobolt, titanoksid PG50 (****)
Gamblin 074 olje kunstnerkvalitet, pigment: koboltsinkoksid PG19
Grumbacher 1067, olje studiekvalitet, pigmenter oppgitt til kobolt sink og magnesiumoksid PG19
Guerra 7759, C B Yellow 5Y, tørrpigment, pigment; kobolttitanate PG50
Holbein 1546 akvarell kunstnerkvalitet, pigment PG19 (****)
Holbein 9938 yellow shade, akvarell kunstnerkvalitet, pigment; kobolttitanate PG50
Holbein 1547 akrylbasert gouache; pigmenter, hansa gult (monoazo) PY3, phtalocyanine grønn PG7, titandioxide PW6, (**)
Holbein 1548 olje kunstnerkvalitet, pigment: koboltsinkoksid PG19 (****)
Holbein 1549 vannbasert oljemaling, pigmenter: bromert kopperphtalocyanine PG7, kopperphtalocyanine blå PB15, titandioksid PW6 (***)
Kremer 9995 pigmentpulver, pigment: cobalt chromite PG26
Liquitex 2274, akryl kunstnerkvalitet, PG50, opak.
Schminke 4545 olje studiefarge; pigmenter; sinkoksid PW4, monoazogult PY3, phtalocyanin blå PB15:3, kobolt sink oksid PG19, opak, (***)
W&N 184 akvarell, opak, granulerende, helt permanent (****)
W&N 5836 akvarell, pigment: kobolt nikkel sinkoksid PG50, semi opak (****)
W&N 5835 olje kunstnerkvalitet, pigment: kobolt titanat PG50, kobolt kromat PG26

COBALT GREEN DARK; fargetone med koboltpigmenter.
Schminke 4546 akvarell kunstnerkvalitet, pigment: koboltkromoksid PG26.

COBALT GREEN DEEP; PG 50, oksider av nikkel kobolt og titan, iblant betegnet som kobolttitanat. Også kobolt kromite PG26 og kobolt krom oksid PB36 kan omsettes som koboltgrønn. Semiopak, dempet turkis til middelgrønn.
Holbein, gouache kunstnerkvalitet, pigment: koboltkromoksid PG26, opak, (****), tatt ut av produksjon.
Holbein 1552, olje kunstnerkvalitet, pigment: sink kobolt oksid PG19, (****)
Old Holland E268, olje, PG50
Schminke 4765, pigmentpulver, pigment: koboltkromoksid PG26 (****)
Rowney akvarell 325 PB36
W&N 187 akvarell Yellow Shade; opak, granulerende, helt permanent. PG50
W&N 5839 olje kunstnerkvalitet, pigment: kobolt sink oksid PG19
W&N 235 Cobalt turquise light, akvarell, PG50

Akvarellprøven viser Cobalt green deep fra Old Holland. Ingen nevneverdig forandring etter 3 måneders solbelysning uten beskyttelse. Prøve 2 viser W&N, heller ikke her noen forandring etter 3 måneders soleksponering uten beskyttelse. Bemerk den store fargeforskjellen mellom Old Holland og W&N, begge oppgitt med PG50.

COBALT GREEN LIGHT: fargetone med koboltpigmenter.
Guerra 7756, pigmentpulver, pigmenter: koboltkromoksid PG26, cerulanblå (kobolttinnoksyd) PB36
Schminke 4548, pigmentpulver, pigment: koboltsinkoksid PG19 (*****)
Schminke 4544 gouache kunstnerkvalitet, pigment: kobolt sink oksid PG19

COBALT GREEN OPAQUE
Schminke 4526 olje kunstnerkvalitet, pigmenter: bismuth vanadate PY184, kobolt titanate PG50 (*****)

COBALT GREEN PALE
Holbein 1554 gouache kunstnerkvalitet, pigmenter; hydrous chromium sesquioxide, cobalt aluminate PB28, titanium dioxide PW6 (**)
Holbein 1555 olje kunstnerkvalitet, pigmenter; oksid av kobolt og sink PG19 (****)

COBALT GREEN PURE
Schminke 4550 akvarell, kunstnerkvalitet. pigment; oksider av titan, nikkel, sink og kobolt PG19 (*****)

COBALT GREEN SLIGHT BLUE
Guerra 7757 pigmentpulver, pigment: koboltkromoksid PG26

COBALT GREEN TURQUISE:
Old Holland E266 olje, pigment: oksid av kobolt og sink PG19
Schminke 4551 akvarell kunstnerkvalitet, pigmenter: kobolttinnoksyd PB36, opak (*****)

COBALT NICKEL GREEN
Guerra 7761, pigmentpulver, pigment; kobolttitanate PG50

COBALT OXIDE GREEN
Kremer 0018A, pigmentpulver, pigment; koboltkromoksid PG26

COBALT SILICATE: PB73
W&N akvarell 233 Cobalt blue deep

COBALT TARRA GREEN
Guerra 7763, pigmentpulver, pigment; koboltkromoksid PG26

COBALT TIN OXIDE: PB35. Første gang benyttet som malerpigment av Rowney i 1860. Se Ceruleanblå.

COBALT TITANATE BLUE
Grumbacher 1069 olje studiekvalitet, pigment; phtalocyanine green PG-36, opak
Grumbacher 1070 vannløselig oljefarge kunstnerkvalitet, pigment; phtalocyanine PG36, opak

COBALT TITANATE GREEN: PG50, Light Green Oxide,, cobalt green light.Uorganisk, oksider av kobolt, titan og andre metaller eksempelvis nikkel. Klar grønn, gjerne i to nyanser, opak med god brekkevne. BSS 1006 8, ASTM 1. Et forholdsvis nytt pigment sammenliknet med koboltgrønn (PG19 og PG26)
Guerra 7762 cobalt nickel titanate green, pigmentpulver, pigment : kobolttitanate PG50
W&N; Cobalt Titanate YS, akvarell 234.
MaimeriBlu; cobalt green light, akvarell 316.

COBALT TURQUISE; Gjerne PB35 (kobolt tin oksid) eller PB36 (kobolt krom oksid).
Som akvarell kan fargetonen variere en del mellom de ulike fabriketer. De beste mikskomplementære farger er gjerne quinacridone maroon PR206, pyrrole orange PO73, men også de fleste merker av kadmium rød eller kadmium rød mørk PR108. Også kobolt turkis gir fine teksturerte flater.
W&N 190 alvarell- Cobalt Turquise; opak, helt permanent (****), ASTM 1
W&N 191 akvarell- Cobalt Turquise Light; opak, helt permanent (****)

COBALT ULTRAMARINE; Gahns blå. En i dag mindre kjent variasjon av koboltblått, uten fosforsyre. Regnet som et
mindre verdifullt pigment enn Thenards blå, som er ekte koboltblått. Permanent,klar og transparent.

Cobalt Violet, W&N.

COBALT VIOLET: PV14, koboltfiolett. 1859. Uorganisk, kobolt arsenitt (Co3(As4)2) eller kobolt fosfat (Co3(Po4)2). En klar, semiopak farge med varierende avskygninger, fra rødlig til blålig. Permanent, nonstaining som akvarell. Hurtigtørkende i olje, god brekkevne, i akvarell til dels dårlig. Oljemaling, akvarell og akryl.Tidligere fantes det typer av koboltfiolett som inneholdt arsenikk, mens typen som lages av koboltfosfat regnes som mindre gitftig. Tonen er riktignok mindre ren enn den gamle arsenikktypen, men er til gjengjeld mer anvendelig på grunn av dypere og mer intens karakter. I olje finnes også et koboltaluminiumfosfat med en rødere og mer transparent tone og ligger opp til den gamle benevnelse koboltrosa.
Paul Cezanne benyttet koboltfiolett i flere akvareller, blant annet i Oranges on a Plate (ca 1900) og the Balcony (ca 1900)
W&N akvarell 088,PV14+PB28 (koboltaluminiumoksid), transparent, granulerende, normal permanens (***) ASTM 1. Utgått 2005.
Denne fargen har i tynne laveringer en tone som minner om PV16, manganviolet. I sterkere konsentrasjoner får denne fargen et kjøligere preg.
WN akvarell 192, PV14, koboltfosfat. Ny type, litt blåere, og klarere. Testfargen var en fargetablett, og er ganske fargesvak. For å få en fulltonet farge må man lavere flere ganger over hverandre. Ganske seig, og mindre granulerende enn den type som gikk ut i 2005.

COBALT VIOLET; DARK (DEEP), Koboltfosfat PV14, eventuelt koboltaluminat. Varm klang, hurtigtørkende i olje. Pigmentet tilhører det holdbareste i fiolettområdet, men er kanskje ikke så mye brukt. Yngve Hande anbefaler å blande pigmentet med koboltblått elle en quinacridone for å nedtone den litt søte klangen. I olje benyttes det rene fosfatet, i vannfarger oftest en blanding av aluminat og ammoniumfosfat. Transparensen er høyere enn hos manganviolett.
Old Holland E32, olje

COBALT VIOLET LIGHT; kobolt ammonium fosfat PV 49
Old Holland E31, olje

COBALT YELLOW- Aureolin. Potassium koboltnitritt PY 40. En lys transparent gul, som i noen kilder listes som permanent som vannfarge, tempera og olje. Andre tester viser forandringer under lyspåvirkning. Ble avdekket av N.W. Fischer, Breslau, i 1830, og ble først tatt i bruk som malerpigment av Saint-Evre, Paris i 1852. Hurtigtørkende i olje.

COBALT ZINC ALUMINATE: PB 72
Rowney Artists akvarell 116 Cobalt Blue Deep

COBALT ZINC SILICATE; PB74
Old Holland akvarell 038 Cobalt blue deep
Schmincke akvarell 488 Cobalt blue deep

COBALT (AUREOLIN) YELLOW LAKE; potassium cobalt nitrite PY40. Produktnavn fra Old Holland.
Old Holland E119, olje.

COELINBLÅTT- PB35.se Cerulan, ie cølinblå.

COERULEUM- engelsk betegnelse før cølinblå. Se cerulanblå.

COERULEUM BLUE HUE; fargetone, mer vanlig omtalt som ceruleanblå eller cølinblå. De fleste varianter omtalt under Cerulean
Daler Rowney, Georgian watercolour 112, ultramarin blå PB29, titanium dioxide PW6, blue lake FB2:1
Daler Rowney, System 3 akryl, phtalocyanine blue PB15:3, zinc oxide PW4, opak, normal permanens (***)

COKE BLACK- se vinsvart.

COLCOTHAR- VIOLET - foreldet betegnelse på ren jernoksid, og brukt synonymt med valøren til caput mortuum, altså en blålig rødviolet. Enten PR 101( syntetisk jernoksid), eller Pbr 7, naturlig jernoksid. Se jernoksider for nøyere beskrivelse.

COLD GREY; fargetone fra Rembrandt, oljefarge 717, pigmenter: bensvart PBk9, sinkhvit PW4. Opak, ASTM 1.

COLOGNE EARTH- kasselerjord, organisk inpermanent pigment lik van Dyck brunt. Den avbildede akvarellprøve er fra W&N, 1887 og viser at den under gunstige omstendigheter kan holde seg godt over

CONDENSATION BROWN: PBr41
Schmincke 648: Translucent brown.

CONICHALCITE; CaCu(AsO4)(OH). Et arsenmineral med en oppbygning svært lik Emerald green PG21. Dette mineralet ble brukt av romerene som et grønt pigment.

CONSTANT WHITE- blanc de fixe.

COOL BLACK: Fargetone benyttet av Anders Zorn. Fargetonen er beskrevet fra analyse av Zorns malerier, og består av elfenbensvart og koboltblå. Dette som en kontrast til Warm black, laget av elfenbensvart og brent sienna. Hvorvidt det er snakk om prefabrikkerte farger, eller fargetoner Zorn selv blandet, oppgir ikke kilden. W&N har en cool black i deres Blue black (034 (004)), laget av ultramarinblå PB29 og bensvart PBk9. Finnes både som akvarell og olje.

COPPER; fargetone, Rembrandt, oljefarge 805, pigmenter: PW20, transparent rød jernoksid PR101. Semiopak, ASTM 101.

COPPER ACETOARSENITE: Smaragdgrønn, Schweinfurtgrønn, Parisgrønn, fremstilt fra første halvdel av 1800-tallet. Se kobber acetoarsenitt for nøyere beskrivelse.

COPPER BLUE,COPPER GREEN- . Kopperfosfat, en lys turkistone som er mege vanskelig å nå ved miksing av andre farger.
Fåes som tørrpigment, og egner seg best til akvarell eller akryl, da pigmentet over tid vil gli over mot grønt hvis det blir revet i olje.
Et nærliggende pigment er Bremer blått (se det), som består av kopperhydroksyd. Koppergrønt er ellers benevnt som basisk kopperkarbonat ( se det) med alternative navn som green bice, fransk grønn, british verditer etc.

COPPER CALCIUM ACETAT- se Ploss blå

COPPER IMITATION; fargetone
Daler Rowney, System 3 akryl 230, titanium dioxide PW6, iron oxide coated Mica (transparent rød jernoksyd PR101),

COPPER MAROON- tidligere pigmentnummer R-529-D. En moderne (1950-årene) utgave av Vandykerød, utviklet av E.I.DuPont de
Nemours (USA) for bruk i billakker, og i blandinger med syntetiske organiske pigmenter.

COPPER PHTALOCYANINE; syntetisk pigment fra blått til grønt. Finnes i flere former; PB15:1 alpha copperpthalocyanide (1935), PB15:6 epsilon copperphtalocyanine (1935) , PB15:3 beta copperphtalocyanine (1933,1935),PB16 metafree copperphthalocyanine (1936), PB17 trisulponated coppercyanine (1935), PG7 klorinert copperphtalocyanine og PG36 chlorobrominated copperphtalocyanine. Alle er meget fargeintense pigmenter. Se Phtalocyanid.

COPPER RESINATE, et gammelt pigmentert glasurliknende malermedium, basert på en reaksjon mellom verdigris (kopperasetat) og harpikssyre. Den har en varm nøytral grønnfarge, som med tiden kan misfarges over mot brunt. Forandringene skjer på overflaten, og beholder grønnfargen i dybden, og hvis de malte flater beskyttes mot lys holder fargen seg uendret.. Ble en del brukt på 15-1700 tallet, men avtok så gradvis. Ble særlig brukt av italienske staffelimalere som lasurfarge.En av de tidligste oppskrifter finner man i De Mayerne manuskriptet fra 1600-tallet. det finnes en mengde oppskrifter som innbefatter venetiansk terpentin, kolofonium ( furuharpiks, destilat), linolje, mastiks, terpentinolje med mer, også en gul lakk. Men verdigris (basisk kopperasetat) er alltid hovedingrediensen, koloranten. En gammel oppskrift anbefaler å varme opp glasuren før bruk. Antagelig for å gjøre den tyktflytende blandingen tynnere. Ellers ble den gjerne tynnet med terpentin.

Coral Orange, PO67, Old Holland

CORAL ORANGE; produktnavn fra Old Holland, C145 olje og akvarell. Pigment: pyrazolo chinazolon PO67. Hos Handprint er pigmentet registrert som pyrazoloquinazolone orange. Pigmentet blir laget av kun to produsenter, og Old Holland er det eneste merkenavn som er registrert å benytte pigmentet til kunstnerfarger. Pigmentet er lysekte til marginalt lysekte, tilsvarende ASTM II. Akvarellprøven er solbelyst uten beskyttelse i tre måneder, og viser ingen endring. Andre som har utført samme test under Californias hete sol melder om mørkning av fargen i full styrke, og bleking i tynnede toner etter seks uker.
Også pigmentet PO69 isoindolin orange er blitt omsatt som Coral orange, og har en rødorange tone, opak.

CREMNITZ WHITE; kremserhvitt. Høykvalitets blyhvitt. Glette eller blyoksyd er råstoffet istedenfor metallisk bly. En av Bonats farger.
Old Holland, A3 olje, PW1, blykarbonat.

CRIMSON; fargetone
Daler-Rowney System 3 akryl 513, quinacridone (PR122), Naphtol red (PR210),semitransparent, normal permanent.
Lefranc& Bourgeois Louvre 366 akvarell. Pigment ikke oppgitt. Fargen er typisk crimson, men da den er ganske pigmentsvak kommer den ikke dypere enn f.eks W&N Permanent rose. Permanens oppgis som *** (best). Transparent. Fargen er produsert i Kina.

CRIMSON ALIZARIN; Rowney, akvarell 515, pigment: alizarin, ASTM 1, transparent.

Crimson Lake, W&N

CRIMSON LAKE. et alizarinprodukt. Inpermanent.
Rowney,akvarell 514, pigment ?, ASTM 2. Farge referert som 411, med samme navn er utgått 2005 pga svak lysekthet.
W&N 205 akvarell, pigment ?. En klar rødrosa farge, blekes noe under tørking, men beholder fargeklarheten. Den "dør" ikke som eksempelvis W&N`s Purple Lake, som blir ganske mye mattere enn den ser ut i våt tilstand. Utgått fra WN`s fargekart. Fargeprøven til høyre viser WN Crimson Lake etter tre måneders solbelysning ute uten beskyttelse. Originalprøven viser en synlig men ikke sterk blekning. Prøven er malt ganske sterkt, så en blekere lavering ville vist større forandring.

CROCOITE;rødblyerts, naturlig blykromat, sjeldent mineral som er identisk med det syntetiske kromgult.Lysende rødgule krystaller med fettaktig glans. Mineralet er for uvanlig til å ha spilt noen rolle som pigment, dessuten blekes fargen i sollys. I 1797 klarte den fanske kjemiker Louis Nicholas Vauquelin å isolere naturlig blykromat, og kalte det krom, med henblikk spekter av fargenyanser man kunne frembringe. Naturlig blykromat

CROCUS MARTIS: antikk navn på røde og gulrøde jernoksider.

CROMOPTHAL BROWN; disazobrown brown. PBr23. Kjemisk formel: C40H23Cl3N8O8. Chromophtal er et registrert produktnavn som omfatter dioxazine og azo kondensasjonspigmenter, produsert av BASF. Men PBr23 blir også produsert i store mengder i Guangdong, Kina. Blir benyttet både som kunstnerpigment og industrielt for å farge plastikk, gummi med mer.

CULLENS BROWN;NBr8, Brunkull, vanligvis omsatt som van Dyke brown, Kasseler jord og Kølnerjord.

CULMBACHER GRÜN: Culmbachergrønn. En type kobberoksid. Nevnt i Polytechnisches Centralblatt, vol. 7-1841 og andre tyske publikasjoner fra 1840-årene.

Cyanine blue, W&N 1887

CYANINE BLUE; blanding av kobolt og preusserblå (jerncyanblå). Også navn på en variasjon av ftalocyaninblått. I A Handbook of Modern Watercolour Pigments utgitt av W&N i 1887 står Cyanine blue og Leitchs Blue oppgitt som to forskjellige farger. Senere ser det ut til at fargene er slått sammen til en, Cyanine blue, med Leitchs blue som alternativt navn.
W&N akvarell 209 (018): Pigmentinnhold ikke oppgitt, men da den franske betegnelse Bleu de Leitch også er nevnt på pakningen, er det rimelig å anta at det er den originale Leitch`s blått, beskrevet av Arthur Church i boken The Chemistry of Paints and Painting fra 1915, og som inneholder preussisk blått (ferriferrocyanid PB27) og koboltblått. W&N produserer ikke denne fargen lenger.

CYPRIOTISK UMBRA- se rå umbra.Se også jernoksider.

Giovanni Arzone, Damonico ca 1830

DAMONICO, blandingsfarge av roman ochre og burnt sienna, også kjent som monicon weale. Fargen skal være ganske transparent. Den avbildede akvarellfarge er produsert av Giovanni Arzone som virket i London mellom 1828 og 1838. Han var forøvrig mest kjent for sine ulike kvaliteter av ultramarin som han produserte av lapis lazuli.

DARK COMPLEXION: Akvarellfarge fra Newman Hardings, London, 1800-tallet. Fargetonen ser ut som engelsk rød, altså et rødbrunt jernoksid. Fargen er nevnt i Henry Harrisons bok Instructions for themixtures of water-colours (1833), hvor det står å lese at fargemakeren Thomas Harding
satte sammen 12 akvarellfarger for studenter, deriblant Dark og Fair Complexion for å lette fargeblandingen. Listen over de 12 farger står på siden Paletter.

DAVY`S GRAY: knust og revet skifer. PBk 19. Skal være utviklet for en arkitekt som benyttet dette i sine tegninger. Ikke helt permanent,og de fleste fabrikat selger fargen som en etterlikning. W&N har satt sammen sin med kromoksid ,PG 17, karbonsvartPBk6, sinkoksid PW 4, og skiferpulver PBk 19
Old Holland A358, olje, pigmenter; naturlig jord PG23, sinkhvit PW4, carbonblack PBl7, naturlig jernoksyd PBr7
W&N 217 akvarell, opak (semiopak), helt permanent (****) ASTM1

DEKKHVITT; blyhvitt, eller titanhvitt.

DEEP OCHRE
Old Holland A68, olje, kalsinert oker PR102

DEEP GOLD; fargetone, Rembrandt, oljefarge 803, pigmenter; PW6,20, transparent jernoksid PR101.

DEEP SCARLET: Fargetone fra Daniel Smith.
Daniel Smith akvarell 046, pigment: benzimidazolone red PR175.

DEEP VIOLET; fargetone. Se Dioxazine violet for nærmere beskrivelse.
Daler Rowney, System 3 akryl, dioxazine violet (PV23)

DEEP YELLOW; Fargetone
Lefranc& Bourgeois Louvre 179 akvarell. Pigment ikke oppgitt. Fargen er rødlig mellomgul som en benzimidazolone. Lysektheten oppgis som *** (best), transparent. Produsert i Kina.

DEKKGRØNT: Svensk og skandinavisk betegnelse på kobberarsenitt-acetat, også benevnt som Scweinefurthergrønt eller Paul Veronesergrønnt. Svært giftig.

DEMI TINT: mørk akvarellfarge fra Newman Hardings, London, 1800 tallet.

DERBY RØDT; PO 21, basisk blykromat, kromorange. Også omsatt som persian red og Victoria red. Ikke lysekte. Som malepigment fra 1809. Ble benyttet av bl.a Renoir. Også van Gogh var en ivrig bruker av krompigmenter, noe som har vært helt ødeleggende for holdbarheten, og flere av hans kjente solsikkebilleder har fått en besynderlig farge, istedet for det strålende gule som de opprinnelig hadde. Bruken av Derby rødt eller kromorange hadde sin høyde midt på 1800 tallet, og opphørte nærmest ved inngangen til 1900-tallet. Men bruken har fortsatt opp til våre dager som akvarellfarger, og særlig i rimelige fargeskrin. W&N hadde lenge både kromgult og kromrødt i sitt sortiment.

DIAMOND BLACK- karbonsvart.

DIARYLIDGULT: PY83. Rødlig, intens gul, transparent til semiopak, god brekkevne. BSS 1006 7, ASTM 1. Oljemaling, vannfarger, akryl. Et populært industripigment produsert av 50 firmaer verden over. Ikke så mye benyttet til kunstnerfarger, og Old Holland ser ut til å være det eneste merket som benytter det som singelpigment.
W&N 228 artist acryl, halvtransparent, normal permanent ASTM 1
W&N Cotman Cadmium orange hue, akvarell; PY83, PO43 perinone orange
Scheveningen Yellow Old Holland, olje og akvarell
Indian Yellow, Holbein PY83 + PY95 Arylide yellow

DIATOMACEOUS EARTH: en form for silikat eller leire, lys og absorberende. Rester etter planteformer. Er blitt brukt som
fyllstoff i malinger.

DIESBACHS BLÅ: en variant av jerncyanblå. Heinrich Diesbach arbeidet i laboratoriet til den tyske alkymist Johan Konrad Dippel.
Under forsøk med å lage karminlakk, blandet han jernsulfat og pottaske, som var forurenset med animalske oljer. Det fremkom en blek rød, som han arbeidet videre med til den ble fiolett, og deretter mørkeblå. Dette var i 1704, og det tok mange år før man egentlig forstod den komplekse kjemiske prosessen.

.

Permanent red Light, van Gogh, PR254 og PR255

DIKETO PYRROLO PYRROLE PR254: Et moderne pigment som kom på markedet i 1983. Det er et ganske lysekte pigment, intenst i full styrke. Ikke rangert av ASTM, men W&N som bruker pigmentet i Winsor red, klassifiserer det som A (permanent, hvor AA er svært permanent). Pigmentet blir fremstilt av tre produsenter, men blir benyttet av alle de største merkenavnene av kunstmaling som W&N, Talen (Rembrandt og Van Gogh), Rowney, Maimeri og Daniel Smith. Fargetonen som akvarell er ganske lik merkene imellom, men kan variere litt i opasitet, og hvor aktivt det er vått i vått.
W&N akvarell Winsor red, fin mellomrød, god lysekthet.
Rembrandt akvarell: Permanent red deep
vanGogh akvarell Permanent red light: En fin middelrød med en blålig undertone i uttynnede laveringer. Det finnes to utgaver av denne fargen. En tube Permanent red light (370) oppgis å være PR254, mens en tablett med samme farge oppgis å inneholde PR255, også diketopyrrolo pyrrole, men scarlet. Prøvene til høyre er belyst ute i tre måneder uten beskyttelse og viser kun minimale forandringer.
MaimeriBlu akvarell Sandalred, skal være markant mindre lysekte enn de andre
Rowney akvarell En kilde rapporterer at fargen mister en del av sin orange tone ved direkte solbelysning over tid.

Vermilion Hue, Rowney, PR255

DIKETO PYRROLO PYRROLE SCARLET PR255, Lansert samme år som PR254, og har en noe mer orange tone i full styrke, men er som akvarell svært lik ovennevnte i svakere toner. Egenskapene er også nær identiske, men denne er i motsetning til PR254 ASTM testet, og er klassifisert til ASTM I. Det skal kun være Ciba Speciality Pigments som produserer dette pigmentet. Som akvarellfarge skal det være liten forskjell merkene imellom, jeg har kun testet Rowney. Fargeprøven til høyre er belyst ute i tre måndeder uten beskyttelse og viser ingen forandring.

Daniel Smith akvarell Pyrrol Scarlet
Rowney Artists akvarell Vermilion Hue
Schmincke akvarell Vermilion
van Gogh Permanent red light (tablet)
Rembrandt oljefarge Permanent red light PR255+PO73 (diketo pyrrolo pyrrole orange)
Rembrandt oljefarge Permanent red medium PR255+ PR254

DINGLERS GRØNT: En variasjon av kromoksydgrønn, oppkalt etter Johann Gottfried Dingler (1778-1885). Ifølge Lutken en blanding av fosforsur kalk og fosforsurt kromtveilte (som er eldre dansk og må betegne en form for kromoksyd). Den, og andre kromgrønne nyanser fortrengte etterhvert det giftige Schweinefurtergrønnt. Andre variasjoner over kromgrønnt er Pannetiergrønnt, Arnouds grønt, Matthieu-Plesseys og Guignetsgrønnt med fler. De er alle bygget over kromoksydhydrat tilsatt større eller mindre mengder borsyre, fosforsyre eller arsensyre.

DIOXAZINE MAUVE: PV23
Old Holland C202, olje, pigment: oppitt som dioxazine special PV23:1

Winsorviolet PV23 Dioxazine violet

DIOXAZINEVIOLETT: PV23. Carbazol-dioxazin, karbazolviolett. Kjemisk formel C12H9N. Også omsatt som Deep Violett eller Permanent Mauve. Organisk, blåfiolett til rødfiolett, transparent med svært god brekkevne. BSS 1006 7-8, ASTM 1. Det er noe uklarhet omkring ASTM grupperingen av pigmentet. En kilde oppgir ASTM I og en annen oppgir ASTM III til IV, altså så dårlige verdier at pigmentet ikke bør benyttes til kunstneriske formål. Egne lystester av Winsorviolet akvarell viser et pigment som tilsvarer grensetilfelle mellom ASTM I og II. Dette passer bra med W&N`s egen klassifisering som er A (permanent, hvor AA er svært permanent). Men tester av andre merker av akvarellfarger viser en svært lite lysekte farge. Rowney, MaimeriBlu og Utrecht falmer så mye at de hører til ASTM III. Liker man pigmentet bør en teste fargen på egenhånd.
Tonen kan variere ettersom hvilket substrat som er benyttet. Den kan være mørk og intens, andre fabrikat har en lettere og mer lysende variant
Fargeprøven viser Winsor Violet, ganske sterkt malt på 300 grams Arches, ru, belyst i tre måneder uten beskyttelse. Originalprøven viser en svak falming på de lyseste partiene, og noe falming samt en brunlig teint på de sterke partiene. Forandringene er desverre ikke så synlige på gjengivelsen.
W&N 728 akvarell Winsor Violet PV23
MaimeriBlu akvarell: Permanent violet bluish, PV23
Rowney akvarell: Permanent mauve, PV23
Old Holland C202, olje og akvarell; Dioxazine Mauve, PV23:1

DISAZO CONDENSATION BROWN: PBr41, svært lysekte, semitransparent, sterk innfarger, mørk dempet brun. Produseres av kun et firma. Som pigment fra 1951.
akvarell:
Skal i alle henseende være svært lik benzimidazolone brown PBr25. Som akvarell farge tilbys den kun av Schmincke.
Schmincke akvarell 648 Translucent brown PBr41.

DRAGEBLOD: NR31. Et transparent harpikstoff med en blodrød farge fra Drageblodtreet (calamus draco). Er ikke et ekte pigment, og er ikke lysekte. Løselig i alkohol, benzol, mens den er praktisk talt uløselig i terpentin- Brukt i Europa så tidlig som i det første århundre e.Kr. Oftest benyttet til å fargesette fernisser, men er også benyttet som malerpigment. Særlig flyktig som akvarellfarge, selv om den fantes i akvarellskrin fra W&N og Rowney på 1800 tallet. Pigmemtet er fremdeles å få som tørrpiogment, slik at man kan lage sine egne farger. Skal være lett å rive i gummi arabicum, og har gode maleegenskaper.
Kremer Pigments tilbyr den i plater a`200 og 250 gram, produsert på øyen Socota i det Indiske hav.

DROP BLACK- brent druevin, rester etter vinproduksjonen bestående av bunnavfall og gjærrester.

Smalt (Dumonts Blue) W&N

DUMONTS BLÅ; smalte, koboltglass, se Smalte. I forbindelse med Winsor & Newtons 175 års jubileum tok firmaets Senior research Chemist Peter Waldron for seg en krukke med smalt som J. Scott Taylor hadde arbeidet med i 1890. Pigmentet ble analysert og testet, og på bakgrunn av dette laget Waldron det som hos W&N heter "the closest modern alternative". Det ble laget en del tuber som ble omsatt på PR-basis. De har en gammel type etikett, og er merket Smalt og Dumonts blue.

DUTCH PINK, Et flyktig gult lakkpigment fra buckthorn-bær. Andre navn er English Pink og Stil-de grain.

DUTCH WHITE- China clay.

Echtviolet, Schmincke Horadam.

Echtviolet, Permanent violet. Fargetone,
Schmincke Horadam, ajvarell 483. Pigment oppgitt til "permanente organiske pigmenter", lysektheten er oppgitt med fire av fem mulige stjerner, og skal tilsvare 7 på BWS (Blue Wool Scale). Ingen ASTM rating. Har ikke lystestet denne, og det ser ut til at fargen er gått ut av sortimentet.

EGYPTISK BLÅ; PB31.Alexandrian blue, Pompeiisk blått, frittenblau, mayablue. Blanding av koppersilikater, kalsiumkobbersilikat og er et av de tidligste kunstige pigmenter, tatt i bruk for ca 3000 år fKr av egypterne og babylonierne. Kreterne importerte eller lærte seg fremstillingsprosessen, og ble senere tatt i bruk av romerne (puzzuoli blått). Sjeldent brukt etter romertiden. De seneste opptegnelsene om egyptisk blått skal være fra 636 e.Kr i et manuskript av Isodore Sevilla, og det finnes noen få veggmalerier fra tidlig middelalder hvor pigmentet er identifisert. Kunnskapen om fremstillingen av Egyptisk blå gikk stort sett tapt i folkevandringstiden.
Smalt, blir fremstilt ved en analog prosess, men man bruker da kobberoksyd eller kobberkarbonat (CuCo3) i stedet for kobolt. Koppersilikater fra Frankrike og Tyskland er senere foredlet og solgt som Italiensk eller Pompeisk blått. Pigmentet fikk en ny interesse ved inngangen til 1800-tallet, og ble undersøkt av bl.a Sir Humphry Davy i 1815. Uten at det førte til noen ny produksjon til kunstnerbruk.
Egyptisk blått, basert som det er på kvarts og kalsium, samt kopper, er kalkekte, og stabil i alle medier med alle pigmenter. Den er også svært lysbestandig, rester etter fargen finnes fremdeles på egyptiske statuer, soleksponert i uminnelige tider. Fargen varierer mye etter blandingsforhold ,fremstillingsprosess og kornstørrelsen på pigmentet fra dypblått til hvitblå. Den alminneligste fremstillingsmåten er å varme opp kvarts med kopper og kalsium til 1000 grader.Deretter pulveriserte man glassmassen. En oppskrift oppgir 63,7% kiselsyre, 13,3% kalk, 21.3% kobberoksyd.
En violettonet variant, produsert av assyrerene, er også kjent
Kremer tørrpigment 10060

EGYPTISK BRUN: mumiebrunt, inpermanent bitumenholdig stoff, med navn fra sitt opprinnelige opphav. Se mumiebrunt.

EGYPTISK GRØNN: en grønnlig variant av egyptisk blå, ie koppersilikat.

EISLEBENER GRÜN: En sterk og mørk grassgrønn farge som ble produsert ved Eisleben (Sachsen Anhalt) siden 1823 av flytende avfall fra kobberverkene.
Eislebenergrün er nevnt i flere tyske kilder, blant annet i Allgemeines Waren.Lexicon, vol 1, av Johann C. Leuchs, 1835.

Elfenbensvart, akvarell. Kremer

ELFENBENSVART: PBl.9, benkull + kalsiumfosfat. 10% karbon, 78% kalsiumfosfat, 8% kalsiumkarbonat. Svart med brunlig undertone. Transparent. BSS 1006 8, ASTM 1. Kan reagere på kalk, og er derfor uegnet i freskomaleriet. Langsomt tørkende i olje.Se Ivory black. I utgangspunktet er det totalforbud mot omsetning av elfenben, så farger omsatt som elfenbensvart eller Ivoryblack består av forkullede horn og dyreben, altså vanlig bensvart. Imidlertid skal det være lov å forhandle elfenben fra dyr som er døde i fangenskap, altså dyr fra dyrehager, sirkus og lignende. Derfor kan Kremer tilby ekte elfenbensvart som akvarellfarge.

EMERALD: fargetone
Daler Rowney, System 3, akryl 335, phtalocyanine green (PG7), Arylamide yellow 10G (PY3 hansa), semiopak, normal permanens (***)

EMERALD CHROMIUM OXIDE; viridian PG18

EMERALD GREEN: PG21 eng. smaragdgrønn, Imperial green, Veronese green, Schweinefurtgreen.Originalpigmentet er Kopper II- aceto-arsenikk, (Cu(CH3COO)2. 3Cu(AsO2)2) og en videreutvikling av Scheeles grønn PG22 som ble fremstilt av den tysk svenske kjemiker Carl Wilhelm Scheele i 1775. Emerald green ble først fremstilt i 1808 og komersielt fra 1814 av Wilhelm Sattler i Schweinefurt. En avhandling om produksjonsmetoden ble publisert i 1823 av Justus von Liebig. Den beskriver Verdigris som oppløses i eddik som varmes opp. En vandig oppløsning av hvit arsenikk ble tilført, og resulterte i et grønt bunnfall. For å justere fargen ble frisk eddik tilført for å løse opp partiklene. Oppløsningen ble så kokt og et blågrønt sediment fremkom. Bunnfallet ble filtrert og tørket under  lav varme.
En noe senere beskrivelse gir følgende fremstillingsmetode;
6 deler kobbersulfat oppløses i en liten mengde vann, I en annen beholder kokes 6 deler
arsenikkoksyd med 8 deler pottaske inntil all kullsyre er borte. Bland denne oppløsningen med den første. Blandingen holdes i bevegelse til all brusing har stoppet, så vil et skittent gulgrønt bunfall felles ut. Tilsett 3 deler eddiksyre, eller så mye at det blir et overskudd, slik at eddiken kan luktes, Dette overskuddet vil etterhvert bli mindre, og etter noen timer vil et lett krystallinsk bunnfall vise seg, Væsken siles ifra og krystallene tørkes under lav varme. I mikroskop vil pigmentet se ut som små runde korn av lik størrelse, og er således distinkt forskjellig fra Scheeles grønn. Emerald green er også mer opak enn Scheeles green. Med potassium hydroxyd vil pigmentet bli okerfarget, og med svovelsyre vil den oppløses og bli blå.
Som oljefarge ble   den revet med 30% olje.
En av de mest lysende grønne pigmenter, og meget  vanskelig å   etterlikne på grunn av pigmentets egenskaper. Selve fargetonen er forholdsvis lett blande til, og W&N Emerald skal ligge svært nær. På grunn av sin giftighet ble pigmentet gradvis sjeldnere mot slutten av 1800-tallet, men forsvant ikke helt som kunstnerfaerge før på 1960-tallet.
Originalfargen er laserende og vanskelig å bruke. Pigmentet er i seg selv ganske lysekte men er påvirkelig med svovelforbindelser. Den kan reagere på luftforurensning, eller i blandinger med visse pigmenter. Fargen kan da bli svart eller brun, og gjelder for både olje og akvarellfarger. Med pigmenter som kadmium, vermillion og ultramarin blir resultatet en dyp brun farge. Som oljefarge ble den gjerne isolert med ferniss eller olje. I eldre literatur advares det mot emeraldgreen som akvarellfarge og i tempera på grunn av dens ubestandighet.
Som akvarellfarge ble pigmentet introdusert rundt 1820, og fantes i W&N`s produktkatalog fra 1849. Cezanne var en ivrig bruker av pigmentet som akvarellfarge. Bilder som er blitt analysert på 1990-tallet, viser at tynne laveringer med pigmentet har blitt brunlig, i noen tilfeller har gjennomtrengt papiret og misfarget papirets bakside. Der hvor fargen er lagt på sterkere og tykkere har den beholdt den klare grønne fargen. En annen kunstner som det er kjent benyttet Emerald green var van Gogh, men da som oljefarge.
Ekte smaragdgrønn er neppe omsatt i dag, men fargetonenavnet eksisterer i beste velgående. Mange av dem er lite lysekte, soen en kan se av fargeprøvene ovenfor. Akvarellprøvene er belyst ute uten beskytelse i tre måneder, og W&N kommer svært dårlig ut. Fargen føres ikke lenger av W&N som akvarell, Etterlikning kan oppnåes ved blanding av copperphtalocyanidegrønn PG7 og sinkhvitt, eller ved blanding av Phtalocyanidblå (PB15) lys, med Hansagult eller Green Gold. En kan også forsøke W&N cobalt turquise light med litt cobaltgreen.
Ble også solgt som insektmiddel under navnet Parisgrønn. På fransk er smaragdgrønt benyttet på viridian.

Daler-Rowney, Georgian watercolour 338, titanium dioxide PW6, arylmide yellow 10G, phtalocyanide green PG7, transparent, normal permanent (***)
Old Holland B274, olje, pigmenter; sinkhvit PW4, titanhvit PW6, stable diarylide PY3 (hansagul), phtalocyanine PG36
W&N Cotman akvarell 235 Emerald; pthalocyaninegrønn PG7 Benzimidazolone H6G PY175

Emerald Green; St. Petersburg (PG7), W&N (PG7-PW7-PY175) og W&N Cotman (PG7-PY175), alle solbelyst i tre måneder uten beskyttelse.

EMERAUDE GREEN: fransk for viridian.

ENAMEL WHITE: blanc fixe.

ENGELSK GRØNT: eldre betegnelse som omfattet kromgrønt, schweinfurtergrønt og andre grønne farger.

ENGELSK GULT: samme som Turners gult, blyoxyklorid. Foreldet pigment som kan svertne over tid.

ENGLISH GREEN DEEP: Fargetone fra Sennelier.
Sennelier tørrpigment 807: Brominated copperphtalocyanine. Semiopak, god lysekthet

ENGLISH GREEN LIGHT: Fargetone fra Sennelier.
Sennelier tørrpigment 805: PY74 Arylide yellow 5GX, PG7 chlorinated copperphtalocyanine green. semiopak, god lysekthet.

ENGLISH PINK: Dutch pink. Organisk fargelakk med mange navn som Stil de grain, dutch pink. I eldre engelsk representerer PINK gule fargestoffer. Mye benyttet til vannfarger, bla av Rowney og W&N på 1800-tallet. Bruken gikk ned og forsvant da syntetiske fargestoffer kom på markedet.

English red, Old Holland watercolour

ENGLISH RED: engelsk rød, jernoksid i likhet med Light red og indian red. Kumlien beskriver engelsk rødt som en fargegruppe hvor råstoffet for fremstillingen er restprodukter fra produksjon av jernvitriol og alun. Andre eldre kilder regner engelsk rødt som en fargegruppe, bestående av indisk rødt, persisk rødt, caput mortuum, colcothar, van Dyckrødt, pariserrødt m.m. Alle inneholder jernoksyder og ble produsert enten av naturlige forekomster som blodsten (indisk og persisk rødt), ved glødning av jernvitriol (vandyckrødt og det lysere marsrødt), colcothar, caput mortuum, neapeler rødt, preussisk rødt, pariser rødt ble tidligere produsrt ved pulverisering av glødningsrester av jernvitriol. Rundt 1915 var den alminnelige produksjonsprosessen å gløde jernoker, vitriolslam, allunslam, slam fra gruvevann, især fra kobberverk, og kieselavfall. Fargetonen varierer fra rødgul til rødviolett, og fargen ble mørkere dess høyere temperatur en benytter ved glødningen. Alle variantene er svært fargesterke og tette farger, og meget holdbare i gode kvaliteter. Rene ublandete former ble tidligere ofte kalt Terra de treviso. Som kunstnerfarge blir engelsk rødt gjerne forstått som en rød med svak blålig islett, av middels tetthet, light red noe gulere og venetiansk rødt noe mer blårød. Indisk og persiskrødt ennå mer blårød og tettere og caput mortuum og marsviolett så blå i tonen at de tenderer over mot de violette.Også disse er svart tette, og som akvarellfarger tørker de gjerne med et krittet utseende. Oljemengden ved rivning er på 70%, og må ikke rives for lenge, da den kan bli oljeløselig. Se jernoksider for nøyere beskrivelse av andre varieteter.

Som akvarellfarge er den mest interessant med mye vann, da fremstår den som overraskende lett, og med en fin rosateint. Den gir en mengde fine blandinger med PG7, ftalocyanidgrønn, og PB 29 ultramarin. Tåler også fargesterke pigmenter som ftalocyanidblå, gjerne lett blandet med mye vann slik at man får en svak pigmentseparering for ytterligere nyanserikdom.

Ferrario, akvarell. Fargeprøve fra 1984, i 2010 fremdeles frisk og klar i fargen. Ganske gul i rødtonen.
Old Holland A63, olje og akvarell, syntetisk transparent rød jernoksid PR101. Rødbrun som hardbrent mursten. Mest interessant blandet med mye vann, fin og rosa, har anlegg som pigmentbiter, dvs at man lett får tørkekanter når man tilfører vann på malte flater, såkalte nebuloser.
Schmincke akademie 666, akvarell. PR101. I våt tilstand frisk og rødbrun. Blir noe mer blålig og tett når den tørker. Virker som en pigmentfordeler lik gul oker, men om man tilfører rikelig med vann blir det liv i fargen, og gir lett en nyanserik overflate.
St. Petersburg 103, akvarell. Noe mer mørk sjokoladebrun enn Schmincke, noe teksturerrt på grovere papir

Engelsk rød; St Petersburg,Schmincke, Old Holland, Rowney. Alle prøvene belyst ute i tre måneder uten beskyttelse. Viser ingen tegn til falming eller fargeforandringer.

ENGLISH VERDIGRIS; basisk kobberkarbonat (se det), mer kjent som koppergrønt, fransk grønn eller green bice.

ENGLISH VERMILION: ekte sinober utvinnet i England.

ENGLISH WHITE: kritt.

EOSIN: Syntetisk fargestoff (C20H6Br4O5K2), fremstilt første gang i 1873. Det består av karbon, hydrogen og bromin, også forklart som natriumsaltet av tetrabromfluoescein. Den fremkommer som en reaksjon mellom bromin og fluorescein (C20H12O5). Det ble laget to typer med indeksnummer Ci 45380 og Ci 45400, sistnevnte også kjent som saffrosone eller eosin scarlet. Pigmentet ble lakket på et substrat og solgt som Eosin Lake og Geranium Lake. van Gogh forelsket seg desverre i denne fargen, og kjøpte den i store mengder. Fargen er svært lite lysekte, og på noen bilder er fargen kun synlig på de deler av lerretet som har vært skjult for lyspåvirkning.
Eosin hadde også sin anvendelse ved fargetrykk (Houmann, 1929). Ved trefargetrykk med autotypi ble trykkplaten gjort mer mottagelig for gulgrønt med behandling av eosin.

ERCOLANAO RED: PR102, naturlig rød jernoksidholdig leire fra Ercolano, Italia. Jernoksidinnholdet er på ca 20%, og leiren inneholder lite silica, som sammen gjør at den får en ettertraktet kulør. Skal være benyttet av Titian. Pigmentet føres i dag av Rublev.

ERLANGEN BLUE: PB27, variant av jerncyanblått.

ESCHEL: En kvalitet av smalt, koboltglass.

EUXANTHINGULT; indisk gult.

EUCHROME; Cappagh Brown, Mineral brown. En rødlig utgave av rå umbra. Nevnt i Church`s bok The Chemistry of Paints and Paintings, 1915, og i Ralph Mayers the Artists Handbook.

FAIR COMPLEXION: En rødlig akvarellfarge fra Newman Hardings, London, 1800 tallet. Fargen er nevnt i Henry Harrisons bok Instruction for the mixing of watercolours (1833), og nevner at Thomas Harding satte sammen 12 akvarellfarger for studenter, deriblant Fair complexion og Dark complexion for å lette fargeblandingen. Fargene fikk navn etter intendert bruk eller etter fargetone. Liste over Hardings 12 farger finnes på siden Paletter.

FAWN BROWN: miks av rå og brent umbra med mørk oker. Hvis innholdet er naturlige jernoksider består Fawn brown av PY 43 og PBr 7. Fawn som fargenavn er første gang registrert i engelske kilder i 1789.

FERRIC FERROCYANID; Prussian blue, prøyssisk blå, jerncyanblå. PB27.

FERRIAMMONIUM FERROCYANIDE; PB17, kjemiske navn på jernblått som ibefatter Parisblått, Prussianblått, Antwerpblått m.m. se jerncyanblått.

FERRITE. FERROX:PY42. tidligere handelsnavn for mars gult, syntetisk jerngult.

FERRITE BLACK IRON OXIDE: PBk11. Svært lysekte, semiopak, staining, svært mørk svart. Den ellers så etterrettelige Hanprint nevner Daniel Smiths Lunarblack som eneste akvarellfarge med dette pigment, hvilket er feil. Også Old Holland benytter PBk11 i sin Mars Black, det samme gjør W&N. Dett er et meget spesielt pigment med en voldsomt granulerende eller spettet utseende. Vannet vil danne helt hvite linjer i det malte området, nesten som etsede streker. Vanskelig å bruke i et maleri da dens spesielle tekstur vil skille seg ut. Kan prøves i blandinger, som Brent sienna, kobolt turkis eller Hookers green. Den voldsomste teksturen vil da dempes, men samtidig tilføre interessante strukturer til fargeblandingen.
Som oljefarge er den mer anvendelig da den ikke har de negative egenskaper som kjennetegner karbonsvarte pigmenter. Odd Nerdrum benytter dette pigmentet som oljefarge.
Daniel Smith akvarell 021 Lunar Black PBk-11.
Old Holland akvarell 370, Mars black.

FIELDS ORANGE VERMILION; Fargetone fra WN, fra akvarellfargekart ca 1910

FIOLETTE FARGER: se VIOLET

FIRE RED; handelsnavn på flere pigmenter som Toludinerød, kadmiumrød m.fl.

FLAKE WHITE: basisk blykarbonat. Den beste kvaliteten på korrodert bly hvitt, fremstilt ved den såkalte hollandske metode.
Den er bare brukelig i kunstnerisk øyemed hvis pigmentet er meget godt beskyttet i olje, er overmalt, eller beskyttet av ferniss, og
er da permanent. Giftig, opak og var mye brukt frem til andre pigmenter kunne erstatte den fra ca 1910. Et meget tidlig brukt pigment, benyttet helt siden grekertiden. Anders Zorn skal ha benyttet dette pigmentet.
Old Holland, A4 olje, kremserhvitt PW1, sinkhvitt PW4

FLAME BLACK: fremstilt ved brenning av kull, olje, tjære o.l. Underlegen lampesvart. Brunlig svart, og kunne inneholde oljerester.

FLAVANTHRONE GULT: PY24 og PY112. organisk pigment i antrakinongruppen, skal ha gode laseringsegenskaper. Rødlig gul, transparent, god brekkevne. BSS 1006 6 (7-8), ASTM 1. Mørkner i full styrke, og er meget mer lysekte i bleke laveringer. Oljemaling. Først fremstilt i 1901, og opprinnelig kjent som Vat yellow 1.Et av de første organiske kypefargestoffene med god fargeekthet, men er aldri blitt populært som kunstnerpigment. Flavanthrone ser ut til å være utledet av det latinske flavescent; gulaktig. Se indanthrenegult

FLEMISH WHITE: flamsk hvit- er blyhvitt.

FLESH OCHRE; produktnavn fra Old Holland
Old Holland A343, olje, pigment; syntetisk gul jernoksid PY42, napthol red AS (PR188), calcined natural ochre

FLESH TINT: fargetone.
Daler Rowney, System 3 akryl 578, zinc oxide PW4, Iron oxide (syntetisk) PY42, syntetisk, transparent rød jernoksid PR101, semitransparent, normal permanent (***)
Old Holland B115, olje, pigmenter; sinkhvit PW4, titanhvit PW6, sinkjernoksid PY119, condensed azo-red PR214

FLORENTINSK BRUN: vanDyckbrun

FLORENTINSK LAKK: Crimson lake.Scarlet lake. Florentinerlakk er et violett fargestoff fremstilt av leirjordforbindelser og carmin fra cochenillelus. Betegnelsen florentinerlakk er gammel, og er nevnt i Halles bok Werkstäte der heutigen Künste fra 1765 og senere i Chromatography, or a Treatise on Colours and Pigments fra 1841, hvor det står at den skiller seg kun fra scarlet lake i produksjonsmetoden. Den ble opprinnelig ekstraktert ut fra remser med scarletfarget tøy, Lütken (1880) nevner avfall fra karminproduksjonen. Det kan være han sikter til avfargning av karminfargede tøyrester.
Florentinerlakk basert på karmin er i samme kategori som Pariserlakk og Wienerlakk.
Florentinerlakk er også benyttet om Blåtrelakk (logwood) og andre rødlige lakkfarger.
Regnes som en organisk fargelakk, med utpreget laserende egenskaper. Ble benyttet både i maleriet og i kunsthåndtverket blant annet til ådring. I noen tilfeller brukt som lasurfarge over sinober, slik karmin også ble. Kumlien (1949) anser den som tvilsom og advarer mot å benytte den, hvilket han gjør med rette, da karmin ikke er lysekte.

FLUORESCENT BLUE; Daler Rowney, System 3 akryl 100, fluorescent blue 60, semitrransparent, ikke transparent

FLUORESCENT GREEN; Daler Rowney, System 3 akryl349, fluorescent green8, semitransparent, ikke permanent

FLUORESCENT ORANGE; Daler Rowney, System3 akryl 653, fluorescent orange 5, semitransparent, ikke permanent (*)

FLUORESCENT PINK; Daler Rowney, System3 akryl 538, fluorescent pink 1, semitransparent, ikke permanent (*)

FLUORESCENT RED; Daler Rowney, System 3 akryl 544, fluorescent red 3, semitransparent, ikke permanent (*)

FLUORESCENT YELLOW: Daler Rowney, System3 akryl 681, Fluorescent yellow 27, ikke permanent (*), transparent

FOLIUM; Turnsole. En dyp violet, blålig eller rødlig. Gammel farge lik morbær fra forskjellige vegetabilske stoffer. Foreldet. Ble brukt av bokilluminatører og illustratører.

FRANKFORT BLACK: Frankfurtersort, vinstokksvart. Beskrevet som en meget fin sort farge laget av bunnfall ved druegjæring, såkalt vinberme, og består hovedsakelig av gjær. Dette forkulles hvoretter pottasken fjernes,og man sitter igjen med frankfurtersort. I et verk fra 1910 står det at den ble benyttet til akvarellfarger og til bok og kobbertrykkfarge. En mindreverdig frankfurtersort ble laget ved å forkulle druestengler, kjerner og liknende.

FRANSK GRÅ: Benevnes i en beskrivelse av et billede av Christian Skredsvig som en farge på linje med Paynes grå: "Det er malt med klare farger, tonet ned med en anelse fransk grå." Bildet er oljemaleriet Høstlandskap med kvinne og kornåker, malt mellom 1887-1890. Har ikke funnet henvisninger til fargen i andre kilder.

FRANSK RØDT: det samme som engelsk rødt.

FREEMANS BLYHVITT; variant av blyhvitt, liten utbredelse som kunstnerfarge.

FRENCH BLUE: syntetisk ultramarin. Fantes som fargetonenavn på W&N akvarellfargekart i 1880 årene.

FRENCH CHALK: Talk, solgt under dette navn i England og USA: Er ikke lesket kalk eller Paris White, kritt, som en kanskje kunne tro.

FRENCH EARTH; Terre verte, grønn jord.

French green, Pelikan dekkfarge

FRENCH GREEN, Fransk grønn. Basisk kopperkarbonat (se det), også kjent som green bice, kopper grønt m.m. Også benyttet om kromgrønt. I Thomas Jenners bok A book of Drawing, Limning, Washing fra 1652 er French green nevnt som en blandingsfarge laget av Pink (yellow lake/ Stil de grain) og Indico (indigo), hvor mer indigo ble tilsatt for skyggefarge.

Pelikan dekkfarge 135 a. Fargetone, ukjent pigmentinnhold. Fargetonen minner om en krittet utgave av WN Winsor green, som inneholder PG36, kopperphtalocyanid. Middels lys, klargrønn. Prøven er belyst ute i tre måneder uten beskyttelse og viser en liten falming, idet den er blitt noe mer blålig. Dette kan tyde på en blandingsfarge av f.eks PG7 og en mindre lysekte gul som PY1 eller PY3, billige azopigmenter som er mye benyttet i blandingsfarger.

FRENCH ULTRAMARINE; fransk ultramarin, som er en syntetisk form, ideelt uten synlig tilbøylighet hverken til rød eller grønn nyanse.
Old Holland B37; olje og akvarell French ultramarine light extra; pigmenter; syntetisk ultramarin PB29, kobolt og aluminiumoksid PB28
W&N akvarell 263, transparent, granulerende, normal permanens, ASTM 1, blekes av syrer

FRENCH VERONESE GREEN; viridian.

FRENCH VERMILION
Sennelier 242 akvarell kunstnerkvalitet. Test vår/forsommer 2006, etter ca en måneds direkte solbelysning viser den klare tegn til bleking, omm enn ikke kraftig. Som alle tvilsomme farger fra Sennelier er permanensen merket NR, hvilket betyr not ratified, således er alle testede farger fra Sennelier av god permanens!

FRENCH WHITE: sølvhvit

FUCHSIN: Rosaniin hydrochloride. Tidligere fargestoffet i fargen magenta. Ikke lysekte, og brukes ikke lengre i kunstnerfarger.

FULLERS EARTH: Fullers jord. Hvitt stoff som har vært mer betydningfull for det militære, enn for kunsten idet det har en evne
til å absorbere radioaktiv stråling og gasser, og har vært en standard del av soldatens utrustning.

GAHNS BLÅTT. koboltultramarin. Koboltblått uten fosforsyre, og regnet som mindre verdifullt pigment enn Thenards blått, som er ekte koboltblått.

GALLIOLINO. neapelgult ie antomingult.

GALLNUTS: Galleple. Råstoff til fargeproduksjon, tilbys av Kremer Pigments. Ble tidligere benyttet til bl.a. blekkproduksjon. Umodne utvekster minner om epler, mens de modne minner mer om nøtter, derav det engelske uttrykket.

Blekk produsert av galleple i Europa er første gang nevnt rundt 400 eKr, Og innen år 1000 var dette blekket nesten enerådende. Produksjonen av dette blekket bygger på en reaksjon mellom garvestoffet i eplene og jernsulfat, tidligere kalt jernvitriol.
Gallepler ble tidligere gjenstand for utstrakt handel og ble sortert etter geografisk opphav og kvaliteten ble bestemt ut i fra innholdet av garvestoff. Tyske gallepler ble vurdert ganske lavt med sine ca 17% garvesyre. Gallepler fra midtøsten som Aleppo, Smyrna og Tripoli ble verdsatt høyest med et innhold av garvesyre på opptil 70%. Av disse igjen skilte en i mellom galler som var hele, altså med larven fremdeles inne i eplet, og galler med hull som ble mindre verdsatt på grunn av at disse inneholder mindre garvestoff.
En oppskrift på jerngalleblekk er å finne i Mayers Vareleksikon fra 1902. Den går som følgende:
En blanding av 23,4 gram garvesyre, 7,7 gram gallussyre. 30 gram jernvitriol (jernsulfat), 10 gram gummi arabicum

GALLSTONE; gallesten; en varietet av DUTCH PINK, angivelig laget av oksegalle, oftere et gult lakk preparert fra quercitron (en eikeart). Fantes som akvarellfarge på 1800 tallet. W&N hadde den i sitt akvarellsortiment til rundt 1910.

GAMBOGE: NY24. gummigutt. Naturlig gult gummisekret fra arter av Garcinia som bla vokser i Cambodia ( hvor gamboge er utledet fra) og Thailand. Også Sri lanka (Ceylon) hadde stor produksjon av gummigut. Den beste kvalitet fikk man ved å snitte i barken, og samle sevjen i bambusrør, hvor den får stivne. Derav navnet "pipe gamboge" . Dårligere kvaliteter fikk en ved å koke ut blader, bark og frukter i vann. Gummigut består av 80% harpiks og 20% gummi. Den lar seg på grunn av det høye harpiksinnholdet ikke oppløse i vann eller alkohol, men danner lett en gul emulsjon med vann da gummien oppløses og holder de små harpikskulene i en suspensjon. Transparent, men ikke et ekte pigment. Giftig.
Tidlig kjent for ikke å være lysekte. Vesentlig benyttet til akvarell, men også i gullferniss. Skal ikke være egnet i oljemedium.
Ble i eldre håndbøker anbefalt erstattet med koboltgult (Aureolin), som også har en tvilsom lysfasthet. Brukt fra middelalderen i kinesiske og japanske manuskriptmalerier, og skal være bragt til Europa midt på 1700-tallet av hollenderne. Bruken avtok sterkt mot slutten av 1800 tallet da flere gule pigmenter ble tilgjengelige, selv om W&N har hatt pigmentet i sitt akvarellsortiment til helt nylig (2005). Om gummigutt, som Jaxtheimer avskriver all malerisk verdi, skriver han at dette pigmentet "inspirerte Goethe til alle slags åndfulle spekulasjoner i den fargelæren han utarbeidet."
Nesten alle produsenter av vannfarger har en fargetone kalt gamboge eller new gamboge. Pigmentinnholdet varierer, men de fleste er lyst middels gule til middels gule og transparente. Da W&N innstilte produksjonen av ekte gamboge i 2005 som akvarellfarge, tror jeg ingen merker selger den som ferdig maling. Kremer Pigments tilbyr den imidlertid som pulver, og den såkalte pipe gamboge i biter. Omsetningen er underlagt begrensninger på grunn av giftigheten. Nettstedet Soma Luna selger også gummigutt i pulverform.
Farger omsatt som Gamboge og New gamboge:
Daler-Rowney Georgian watercolour; arylamide PY1:1, arylamide yellow 10G PY3. Middels permanent.
Daler-Rowney, artist watercolour 640, arylamide yellow 10G (hansa) PY3, nickeldioxine yellow PY153, transparent, staining
Old Holland B127; Gamboge Lake Extra: olje- pigmenter: dioxine nickel complex PY153, stable diarylide PY3
Reeves 25, akvarell, tube, pigment kun oppgitt til azo. Lystestet denne fra 1/4-30/8-07, og fargeprøven bleket nesten helt bort, kan være samme pigment som i Reeves 59 permanent yellow pale, som bleket nøyaktig like sterkt.
W&N Gamboge genuine, akvarell 265, transparent, staining, moderat permanens, utgått 2005
W&N New Gamboge, akvarell 267, transparent, normal permanens (***)

GARANCE: Madder Lake, tidligere også en eosinfarge. Hverken som krappfarge eller eosin er den lysekte. I moderne farger er Garance bare en fargetone, med hvilket som helst pigmentinnhold.

GAS BLACK: karbonsvart.

GAS BLUE: variant eller alternativt navn på jerncyanblå, PB27

GELLERT GRØNN: en varietet av koboltgrønn, PG19. Se koboltgrønn.

GENTELES GRØNT: tinnsurt kobberoksyd. En kilde fra 1915 omtaler den som tinnsurt kobber, og ble brukt både som akvarell og oljefarge. Skal være svært lysekte, og ble nesten alltid solgt nyansert med tungspat.

GESSO; italiensk betegnelse på gips. Er blitt benyttet som fyllstoff i malinger, men er langt mer viktig som grundering av malerunderlag, da særlig pannåer.

GERANIUM LAKE. Laque de grance, garanca. Et livlig og upermanent syntetisk organisk pigment. Rød. Ifølge Yngve Hande er innholdet eosin blandet med rodamin). Men noen fabrikater skal også laget den som en fargevarietet av Madder lake. Benyttet av van Gogh, med katastrofale følger, da fargetonen i dag er helt borte. Han benyttet den både som lasur, men også mer pastost, uten at det har hjulpet på holdbarheten. Kan i noen tilfeller bare spores på baksiden av lerretet, som fargesøl. van goghs farger kom fra Tasset et LHote, men om dette bare var en forhandler eller også en fargeprodusent, har jeg ikke funnet ut av. Også Henrik Sørensen skal ha benyttet fargen, ukjent med hvilket pigment. Han brukte vel stort sett farger fra Lucas.
Geraniumlack, Windsor & Newton, oljefarge. Skrivemåten er slik gjengitt i en handleliste fra Harriet Backer fra 1892, men skal nok være Geranium lake. Pigmentinnhold ukjent.

GERMAN BLACK. Drop black(?) Kan være vinsvart, Titian benyttet et pigment som er omtalt som "German Vine Black".

GERMAN VINE BLACK: PBl8. En type karbonsvart som ble mye benyttet i renessansen, og laget av avkuttede deler av vinstokker, men kan også være fremstilt av rester etter druepressingen som så kalsineres. Pigmentet inneholder lite av postassium og sodiumsalter, og har ikke intensiteten og fargestyrken som andre karbonsvarte.
Rublev, oljemaling. En opak blåsvart farge produsert av avkuttede grener fra tyske vinstokker. En viss seperasjon i tuben kan forekomme, da Rublev ikke benyttet voks eller stabilisatorer i fargene.

GIALLORINO: Foreldet og obskur benevnelse for et opakt blygult. Nevnt av Cellini, og henviser mest sannsynlig til Neapelgult (blyantominat)

GLAUCONITE; jordart, PG23, Terre verte, grønn jord.

GMELINS BLÅTT; Fargenavn benyttet både om en variant av jerncyanblå som ligger nær Turnbullsblå, og om syntetisk ultramarin. Når det gjelder jerncyanblå, henspeiler Gmelins blå muligens på kjemikeren Leopold Gmelin (1788-1853), som sammen med Friedrich Wöhler arbeidet med cyanforbindelser, og avdekket blodlutsalt, potassium ferricyanid i 1822. Dette inngår i produksjonen av jerncyanblå ( alkali ferriferrocyanid), selv om denne farge ble produsert allerede fra 1707.
Syntetisk ultramarin ble først fremstilt av Christian Gottlob Gmelin (1792 1860) i 1822 eller 1828.

GOLD (Pale Gold Imitation) Fargetone
Daler Rowney, system 3 akryl 708, titanium dioxide PW6, iron oxide coated Mica PR101.

GOLD (Rich Gold Imitation) Fargetone
Daler Rowney, system 3 akryl 707, titanium dioxide coated mica PW6, carbon black PBk7

Gold ochre, W&N PY42

GOLD OCHRE; Gyllen oker, gulloker Enten naturlig oker av jernoksyd og leirsilikat PY43, eller, og i dag oftest, syntetisk jernoksyd PY42. Både den naturlige og den syntetiske varianten er mer transparent og varmere enn vanlig gul oker, også omsatt som lysoker. I blanding med hvitt drar gyllen oker over mot rødt, i motsetning til lysoker.
Old Holland A55, olje,: naturlig oker PY43
W&N 285 akvarell.PY42. Transparent, staining, helt permanent (****) ASTM1. Prøven til høyre er belyst ute i tre måneder uten beskyttelse. Viser ingen tegn til forandring.

GOLDEN BAROK RED; produktnavn fra Old Holland
Old Holland C136, olje, pigmenter; methin nickel complex PO65

GOLDEN OCHRE; tidligere oker klarnet med kromgult, og derfor ikke lysekte.

GOLDEN GREEN: handelsnavn for Methin kopper (PY129) fra Old Holland.PY 129 omsettes som green gold eller golden green både av W&N, Rowney og Old Holland. Fargetonen hos de tre er nær identiske som akvarellfarge. Lystestet elle tre fra 1/4-30/8-07, og alle prøvene er praktisk talt uforandret.

GOTHAER GRØNN: Kromgrønn, men kan også bestå av berlinerblå og kromgult.

GOTHAER GULT: Kromgult. Ikke permanent, og brukes bare i billige farger. På grunn av giftigheten til krom, er bruken sterkt nedadgående.

GRAPE BLACK: vinsvart, et karbonsvart.

GRAPHITE: grafitt.Gråsvart, semikrystallinsk og fettete pigment, vanligvis ikke benyttet som pigment i flytende malinger.

GRAPHITE GRAY: PBk10, opak, akvarell. I eldre akvarellkataloger er grafitt ofte oppgitt som Black lead.

GRECIAN PURPLE: Tyrian purple.

GREEN BICE: grønn jord, også bøhmisk jord, Bremer grønt, kopper grønt, green verditer, fransk grønn, English verdigris eller british verdigris. Er syntetisert basisk kopperkarbonat. Samme kjemiske sammensetning som malakitt, men partikkelstrukturen er annerledes. Se basisk kopperkarbonat. Reeves har hatt denne fargen i sine akvarellskrin på 1800-tallet, men er ikke sikker på hva slags pigment det er. Ifølge Webster dictionary (1913) kan det også betegne en blandingsfarge av blått og orpiment.

GREEN EARTH;( eng.) PG 23 grønn jord, terre verte. Naturlig leire, hovedsakelig celadonit og glauconit. Kjemisk formel: K(Al,F(III)),F(II)Mg)(AlSi3,Si4)O10OH2. De to leirtypene har en kompleks silikatstruktur bestående av jern-aluminium-magnesium-kaliumhydrosilikat, mindre mengder mangan. Kumlien (1949) beskriver grønn jord som jernoksydull, jernoksyd, kiselsyre, leirjord, kalk, magnesiumkaliumoksyd, natriumoksyd, kullsyre og vann. Mengdeforholdet av bestanddelene vil selvsagt variere fra forekomst til forekomst, særlig ble Verona grønn jord og Bøhmisk grønn jord skattet høyt.
Blålig blågrønn til olivengrønn, sjeldnere varm brun-grønn. Transparent. BSS 1006 7-8, ASTM 1. Svært svak brekkevne, men kan med forsiktige tilsetninger av andre farger gi mange fine fargetoner. Utvinnet flere steder, men de tradisjonelt beste kvalitetene er bøhmisk jord , med en ren grønn eller brungrønn tone, celadonitt., Kypriotisk jord (gulaktig), Verona (blålig) og Tyrolerjord ( blålig, men mindre klar).
Er tidligere mye brukt i oljemaleriet som underfarge, gjerne i figurmaling og portretter,og er også brukt en del som lasurfarge både i olje og akvarell. Som lasurfarge skinte den hvite bunnfargen igjennom til de overliggende fargelag. Som bunnfarge hadde den en tilbaketrekkende virkning med komplentære rød farger. For kraftigere fargelag er det bedre å lasere flere lag over hverandre, enn å pensle ut et tykt lag. Dette gjelder som oljefarge, som akvarellfarge er det oftest best å forsøke å finne rett styrke i første strøk, selv om dette kanskje ikke lar seg gjør med en så blek farge som Old Hollands Green Earth. Som akvarellfarge gir den fine laseringer over kadmiumgult, over cølinblått og over venetiansk rød. Den er også fin i blandinger med andre jernoksider. Med ultramarin og viridian gir den også fine fargetoner i akvarell. Da grønn jord ofte finnes som blandingsfarge vil resultatet variere mellom de forskjellige produsentene. Old Hollands Green Earth skal inneholde rent jordpigment, også W&N inneholder en del av det originale pigment og karakter, mens Rowney Terre Verte Hue ikke inneholder fnugg av grønn jord.
Er også blitt brukt som base for noen grønne lakker (substratfarger).
Ved oppvarming blir pigmentet rødlig; brent grønn jord. Også benyttet som pigment, men relativt sjelden. Finnes også som pigmentpulver for temperamaleri. Er lett å fukte og rive. Se også jernoksider.

Terre verte: prøve 1) W&N , 2) W&N, 3) Rowney, 4) Old Holland alle på Bockinford Goldline

Old Holland A52, olje og akvarell, PG23. Svært blek som akvarellfarge, nokså olivenfarget.
Solo Goya 9043 akvarell Verona Green Earth;, pigmentinnhold ikke oppgitt, permanens oppgitt til ***, som hos denne fabrikanten betyr lysekte. Etter ca 1,5 måned solbelysning uten beskyttelse viser den en svak blekning, 5-10%. På en del papir er den en villig pigmentavleirer. Fargen er usedvanlig kraftig og mørk grønn, og er mest sannsynlig en blandingsfarge.
Rowney: Terre verte hue, 379 akvarell: PG18, PY42, PBK11. Ikke fnugg av grønn i jord i denne- På grunn av innholdet av kromoksid er denne langt mer opak enn ekte grønn jord. Innholdet av PBk11 gjør at våte fargeavsetninger iblant vil tørke med tørkerender, en slags avleiringseffekt.

GREEN GOLD: Nickel Azo Yellow, organisk syntetisk pigment.
W&N 294 akvarell, transparent, normal permanens (***)

GREEN GOLD,azo methin copper complex PY117, PY129. Som akvarellfarge er OH, Rowney og W&N nær identiske i tone, og ingen av dem forandret seg eller bleket i lystest av 2007
Old Holland C295
Rowney 373 Green Gold PY129
W&N Green Gold, PY129

GREEN ULTRAMARIN se ultramarin

GREEN UMBER; Fargetone
Old Holland A310, olje og akvarell, pigmentr; naturlig grønn jord PG23, phtalocyanine green PG7, phtalocyanine blue PB15, naturlig jernoksid PBr7.

GREEN VERDITER: en grønnlig variant av kopperhydroksid pluss kopperkarbonat, se Bremerblått. Natural Pigments (Rublev) benevner den som basisk kopperkarbonat (se det). Det finnes også blue verditer, basisk kopperkarbonat.

GREEN VERONESE: Fargetone fra Sennelier. For det originale pigment se Veronese green.
Sennelier tørrpigment 847, PG36 brominatedt copperphtalocyanine, PY3 arylideyellow 10G. transparent, *** svært god lyskethet.

GRIFFITHS HVITT: G.`s weiss eldre tysk betegnelse på litopon ( se det), også benyttet på dansk/norsk på første halvdel av 1900-tallet.

GRISAILLE: en blanding av brent umbra, blyrødt og kvarts, brukt i glassmaleri. Også brukt om en malerteknikk som imiterer basrelieff. Gjerne sort og hvitt med en tynn lasering av en tredje tone over.

GRØNN: I dag finnes det få grønne pigmenter til kunstnerisk bruk, og til akvarell finnes det bare fire fem pigmenter: kromoksyd matt (PG17), kromoksyd klar (viridian PG18), phtalocyanine grønn i to former (PG7 og PG36), koboltgrønn i tre former(PG19, PG26 og PG50), nickelazomethine grønn ( PG10)og kopperazomethingrønn (PY117) som fortynnet nærmest er en gulfarge, og så har man grønn jord PG23. I symbolikken har grønnt i likhet med en del andre farger to aspekter, et positivt (mettet mosegrønn) og et negativt (giftig lysgrønn). Den oppfattes i vestlig kultur som en mellomfarge, med en beroligende karakter. Den har en viktig stilling i kristen mystikk, og ble særlig lovprist av Hildegard av Bingen, som stadig skrev om "viriditas", det grønne, vekstkraft, ref "viridian", hun lovpriste og smaragden for dens farge. I kinesisk fargesymbolikk står grønt og hvitt som et motsetningspar i dualistiske systemer, lik rødt og hvitt i den europeiske alkymiske tradisjon. Den grønne drage representerer da urprinsippet;Yin; kvikksølv, og den hvite tiger
for yang; bly, ild. I europeisk alkymi representerer den grønne drage, eller den grønne løve et sterkt løsemiddel, som syren kongevann, aqua regia.

GRØNN JORD:PG23. Kompleks aluminiumsilikat. Knust og malt celadonitt. De tradisjonelt beste varietetene kommer fra Kypros og Böhmen. Kjølig grønn i nyanser. Svak dekkevne.

GRØNN LAKK: blandingsfarge omtalt av Kumlien (1949) som Pariserblått og gul lakk, uten å spesifisere denne. Antagelig organisk, og lite lysekte.

GRØNN SINOBER: kromgult + jerncyanblå, Guignets grønn (Kromoksydhydrat) eller koboltgrønn. Se cinnabar green.

GRØNNBLÅOKSYD: PB36. Kromblåoksyd, blågrønn oksyd, kobolt turkis, noen akvarellmerker omsetter PB36 også som cerulanblå. Blanding av kromoksyd, koboltoksyd og leirjord.

Kremer PBr23 tørr pigment og akvarell

GUBBIO RED: PBr23, azo kondensasjon. Navn etter by i Umbria, Italia.
Kremer pigmente; pigmentpulver og akvarell.

GUIGNETS GREEN:PG18, viridian, kromoksydhydrat. Charles Eduard Guignet overtok produksjonen av kromoksydhydrat etter Pannetier og Binet i 1859. Lütken (1880) skriver at Guignets grønn ble produsert på fabrikasjonsrester av anilinviolet og aldehyd. Ved produksjon av disse fargestoffer og andre, fikk man mengder med kromsyre. En kilde oppgir fremgangsmåten ved produksjonen til å smelte kaliumbikromat (1 del) med borsyre (3 deler), deretter utlutning av massen med vann, fargestoffet blir da tilbake. Ifølge Lutken (1883) blir pigmentet fremstilt ved langsom opphetning av 1del rødt kromsurt kali og 3 deler krystallisert borsyre, begge fint pulverisert hetes til de er rødglødende. Massen svulmer opp og blir grønn under utvikling av oksygen. Temperaturen er kritisk for resultatet. Den grønne masse utkokes med vann og rives, hvoretter man stadig ifølge Lutken får en praktfull smaragdgrønn. De gode sorter skulle inneholde kun spor av borsyre. Ellers ble kromoksydhydrat også tilsatt fosforsyre eller arsensyre. De ulike varieteter ble omsatt under ulike navn som Arnoudons grønn, Pannetiergrønn, smaragdgrønn Matthieu-Plessys grønn m.fl.

GULF RED: persisk Gulf rød: jernoksyd. PBr 7, naturlig jernoksyd. Se jernoksyder for nøyere beskrivelse.

GUL OKER: se oker.

GUL LAKK: farge omtalt av Kumlien (1949) som bestanddel i blandingsfargen Grønn lakk. Kumlien omtaler her mest sannsynligvis Yellow Lake, et uttrekk av fargeeiken Quercus velutina, tidligere omtalt som Quercus tinctoria. Fargestoffet ble omtalt som kversitron (quercitron), og lakket på en base av metallsalt. W&N benyttet dette i noen farger på 1800-tallet. Også Stil de grain eller Yellow madder er iblant omtalt som Yellow lake. Dette er imidlertid ekstrakt fra umodne bær fra trollheggfamilien (Buckthorn, Rhamnus), det originale Sap green. Koloranten er imidlertid den samme, kversitron.

GUL ULTRAMARIN: bariumkromat. Også benyttet om strontiumgult. Se ultramarin og ultramarin yellow.

GULLPURPUR: Cassius gullpurpur. Gull bundet til magnesium, tinnsyre eller leirjordhydrater. Benyttet i porselens og glassmaleriet, gir rosa og rubinrøde toner. Fremstilt første gang i 1668. Ragnar Nordby nevner i skriftet "Tekniske føresetnader for rosemålinga", 1953, fargen gullrubin. Dette kan være et alternativt navn på gullpurpur.

GULLRUBIN: Farge nevnt av Ragnar Nordby i skriftet "Tekniske føresetnader for rosemålinga", 1953. Kan være det samme som Gullpurpur.
Fosing boblepulver, til glass, 5019 Gullrubin.
Fosing glasspasta, finkornet glasspulver blandet med olje. 5019 Gullrubin. (Glassforum).

GUMBOGE: gammelt navn på gamboge, gummigutt. Reeves hadde denne fargen i et akvarellskrin datert 1790.

GUMMIGUTT: NY24. Se gamboge.

GYPSUM: Engelsk betegnelse for naturlig kalsium sulfat, altså gips. Iblant brukt som fyllstoff i billige malinger, men mer vanlig brukt til grunderinger på malerunderlag. Ofte benyttes den italienske betegnelsen gesso. Gips er hardere og fastere enn gips, men sprekker lettere, derfor er den mer anvendelig som grundering på pannå enn på lerret.

HAARLEM BLUE:PB27, Vanligvis et synonym på Antwerpblått, som er jerncyanblått.
Nevnt i flere 1700-talls skrifter, deriblant noen nederlandske. Ut ifra dem ser det ut til at Haarlem blue og Haarlem ashes (Haarlemse Asse) er benyttet på en rekke fargestoffer. Det er mulig Haarlemblått i gammel tid er benyttet om både kobberholdige pigmenter, og leirarten vivianitt, også kalt blåjord ( jernholdig jernfosfat; Fe3(Po4)2.8H2O). Har også sett ilsemannitt satt i forbindelse med Haarlem blue, men dette er et heller uvanlig sekundær mineral funnet enkelte steder i Østerrike og i Sachsen, Tyskland. Den har en kompleks sammensetning av molybden, arsen, bismuth, antimon og andre stoffer. Den kan fremstå som jordaktig med en svart, blåligsvart eller blålig farge. At denne har hatt noen spesiell betydning som pigment er tvilsomt.

HAEMATOXYLIN; Haematin, Haematein (må ikke forveksles med pigmentet som utvinnes av nedbrytning av hemaglobin), logwood lake. Pigment Black 1 og 2. (PBk1,PBk2). C.I.75290. Kjemisk formel: 7,11b-Dihydroindeno(2,1-c)chromene-3,4,6a,9,10(6H)-pentol. Fremstilt av kjerneveden i logwood (blåtre). Haematoxylin oksideres til Haematein som med enkelte metallioner skaper sterkt fargede komplekser. Haematoxylin blir vesentlig brukt til å farge histologiske prøver, men nærliggende stoffer fra blåtre var tidligere viktige fargestoffer, som på visse metallsalter gav rødt. PBk3 og PBK4 er også utledet fra logwood.

HAMBURG BLUE: PB27, variant av jerncyanblått.

HAMBURG GREEN: Et ikke alminnelig navn på Emeraldgreen, smaragdgrønn.

HAMBURGER-HVITT: Hamburg White. 1/3 blyhvitt med 2/3 tungspat. Blandingsforholdet er også opplyst å være 1del blyhvitt til 2 deler tungspat. Fargen er nevnt av blant andre Church, (Chemistry of Painting)

HAMBURGH LAKE: Fargelakk basert på cochenille. Stor fargestyrke, kan gå mot rødfiolett. Nevnt av Fields i Chromatography (1841), og skriver der at den tørker sent, og er ikke lysekte, hverken i "hue, shade or tint" som det står. Den er i samme klasse som Roman Lake og Venetian lake.

Han blue, tørrpigment, Kremer

HAN-BLUE: barium-copperfrit. Chinese blue, barium kobbersilikat. Har ikke pigmentnummer. Samme pigmenttype som Egyptisk blå (PB31) En blåfarge brukt i det gamle Kina.
Kremer tørrpigment 10071 lys, finmalt, 10072 mørk, noe grovere

HANSA YELLOW: En strålende lys gul med opprinnelse i et syntetisk innfargingpigment kjent som Pigment Yellow.
Transparent eller semitransparent. Opprinnelig et tysk handelsnavn, men er nå anerkjent som pigmentnavn med indeksnummer
PY3 Hansa Yellow Light, PY 97 Hansa Yellow (middels), PY 65 Hansa yellow deep.
PY 97 som akvarellfarge en av de mest mettede gule pigmenter som finner, og har eksellente brekkevner.

HARRISON RED: Handelsnavvn på flere kirsebærrøde malinger inneholdende lithol elle azopigmenter. Da disse kom på markedet ble de ansett som en forbedring i forhold til anilinfargene, men heller ikke disse er lysfaste nok til kunstneriske formål. Like fullt finner man PB3, Betanaphtol toluidin red benyttet i rimelige farger, som Pebeo og hos Blockx. Lystester har vist at den er svært lite lysekte, ikke mye bedre enn ekter karmin.

HATCHETS BROWN: organisk fargestoff eller ferrocyankobber.Se van Dyckbrun

HEAVYS SPAR: barytt.

HECKELS`s GRÜN: Heckels grønn. En type kobberoksid. Nevnt i eldre tysk litteratur som Archiv der Pharmacie eine Zeitschrift fra 1841.

HELIO: Tidligere ble ftalocyaninpigmenter kalt Helio i Tyskland og Monastral i England.

HELIO-ECTHTGELB SITRON: sitrongul, merkenavn fra Lukas (1044), permanent. Ukjent pigment.

HELIO ECHTGELB LICHT: ektegult, lys, merkenavn fra lukas (1045)

HELIO ECHTGELB DUNKEL; ektegult, mørk, merkenavn fra Lukas (1047

HELIO BLUE: merkenavn fra Luks (1198, pigment ukjent, men kan være et ftalocyanin.

HELIO GENUINE GREEN; LIGHT, merkenavn fra Lukas

HELIO GENUINE GREEN DEEP, merkenavn fra Lukas (1195)

HELIO Genuine Orange , merkenavn fra Lukas, pigment ukjent.

HELIOS RED: fargenavn fra Sennelier.
Sennelier tørrpigment 619; PR3 toluidin red.

HEMATITT:Jernglans, PR102. jern(III) oksid. Den finnes som temmelig hard sten fra stålgrå til svart, og rosa til purpurtonet rød. Fargen beror på partikkelstørrelsen; de røde typene har partikkelstørrelse på omkring 0.1-0.2 microns, mens de blårøde til purpurfargede varieteter har en partikkelstørrelse på omkring 1- 5 micron. Dessuten varier den i struktur, noen typer er krystallinske, mens andre typer er fibrøs eller skjellet som glimmer. Dette samsvarer med Cenninis "amatito".
Hematitt er ofte beskrevet i den eldre litteratur som malerpigment. Denne ble i gammel tid knust i bronsemortere og deretter revet på porfyrheller (Cennini). Denne typen ble kalt amatito. Og det fïnnes også en mykere type som ble kalt "matita rosso", og ble brukt til å tegne med. Dette er det samme som franskmennene kalte "sanguine" . Både Hematitt og sanguine har betydning av blod, blodig, og hentyder til fargetonen som dette mineralet kan ha, og som var spesielt ettertraktet.

HOLLY GREEN; grønn jord.

Hooker Green Light, W&N,2 laveringer

HOOKERS GREEN: En blandingsfarge som lenge har vært poulær. Finnes ofte i to versjoner, en lys og en mørk. Tidligere laget av Preussisk blå og gamboge, og dermed ikke permanent. Er også blitt fremstilt av ftalocyanin og kadmiumgult. W&N lager sin Hookersgrønn av Ftalogønn (PG36) og PO 49.
Mayer i sin håndbok gir en alternativ oppskrift; ftalocyanblå med koboltgult (aureolin), toned ned med en anelse brent sienna. Også det inpermanente nitrosokopper-kompleks PG8 er nevnt i forbindelse med Hookers green. St Petersburg Russiangreen er dette pigmentet og er en vakker grønn akvarellfarge ganske lik Hookersgrønn.
Daler Rowney, System 3 akryl 352, phtalocyanine green PG7, arylamide yellow GX (PY73), iron oxide red P101, semitransparent, normal permanent (***)
Daler Rowney, Georgian watercolor 352: arylamide yellow 10G PY3, alizarin lake PR 83:1, phtalocyanine green PG7, transparent, normal permanent (***)
Old Holland C301- Hookers Green Lake Deep Extra, olje og akvarell, pigmenter; syntetisk transparent rød jernoksid PR101, phtalocyanine green PG7, carbonblack PBl7.
Old Holland C304. Hookers green Lake Light Extra, olje og akvarell, pigmenter; syntetisk gul jernoksid PG42, phtalocyanine green PG7.
Sennelier 809 Hookers green. Akvarell:Chlorinated copperphtalocyanine PG7 + diarylide yellow HR PY83. Dette er en meget klar og sterk medium grønn farge, som minner lite om Hookers green fra W&N eller Rowney, men er mer i familie med de fargeblandinger som omsettes som permanent grønn (Rembrandt / Pebeo) eller ekte grønt. Kan fremstå som noe unaturlig rett fra tuben, men med eksempelvis Sennelier red orange, får man straks en rekke naturlige grønnnyanser i gruppen olivengrønt/ saftgrønnt (sapgreen) eller nitroso ironkomplex PG8 (som St Petersburg Russian Green tilsvarende Hookers Green). På grunn av egenskapene både til Sennelier red orange og Sennelier Hookers green vil man på noen finkornige papiryper som Fabriano eller Bockinford få en fint teksturert fargeflate
W&N Cotman 312 (deep), akvarell, pigmenter: ftalocyanide green PG7, quinacridone gold PO49, ftalocyanide blue PB 15.
W&N 311 akvarell, transparent, staining, normal permanent (***)

HORACE VERNETS BLÅTT: Kobbersulfid utrørt i olje, som gir en fiolblå farge. Ble fremstilt enten av naturlig forekommende kobberindigo, eller av kunstig fremstilt kobbersulfid.

HORACE VERNET GREEN; koppergrønn

HUNGARIAN GREEN: malakitt.

Ice blue, Designers gouache Rowney

ICEBLUE; Fargetone fra Rowney Gouache. serie B 152. En lysblå med grønlig teint. Kan være Copperpthalocyanide PB15 eller metalfree pthalocyanide blue PB16. Førstnevnte kan ha ganske dårlige egenskaper med hensyn til lysekthet. Fargeprøven er belyst ute i tre måneder uten beskyttelse, og viser en markant falming.

IMPERIAL GREEN: Smaragdgrønn med fyllstoff.

INDANTHRENE GULT: , ifølge Yngve Hande et antrakinonpigment med laserende egenskaper og god holdbarhet. Det har en mellomdyp gultone. og kalles oså gyllengult (golden yellow), iblant med produsentnavnet først. Den danske kunstner J. F. Willumsen som hadde et spesielt forhold til gule farger, undersøkte en mengde gule farger og pigmenter, blant annet indanthrene gult. Den ble på et tidspunkt ansett som en erstatningsfarge for ekte Indisk gult, som Willumsen også undersøkte i sine fargeprøver. Hverken indanthrenegul eller ekte indisk gul er identifisert i hans arbeider, kun i hans fargeprøver.

Indanthrone blue, W&N og Old Holland

INDANTHRONE BLUE, PB60, indantronblått, indanthrene, anthraquinone, antrakinoid pigment, aminoanthraquinone + potassium hydroxyd.. Syntetisk organisk pigment, fremstillet i 1901, som kunstnerpigment fra 1958. Et leksikalsk verk fra 1913 plasserer den i gruppen anthracenfargestoffer, sammen med purpurin, alizarin, alizarinbordeau m.fl Fiolettaktig blå, transparent med meget god brekkevne. BSS 1006 7, ASTM 1 (kan variere litt mellom de ulike fabrikater). Jeg har lystestet to fabrikater akvarellfarger Old Holland og W&N: På W&N var der ingen tegn til forandring, på OH en meget svak, såvidt synlig brunlig anstrøk på fargeprøven. Dette skyldes sannsynligvis bindemiddelet og ikke pigmentet. Akvarell, oljemaling og akryl. I tone en god erstatning for indigo. Et av de mer kuriøse pigmenter, som ikke så ofte er å se på paletten til kunstnere, og ikke mye nevnt i håndbøker til trosss for utmerkede egenskaper, særlig i akvarell. Den tilbys av en rekke produsenter under flere navn som indanthrone, indanthrene, faiance blue, old delft blue, royal blue m.m.
Akvarell:
Den lysner svært mye under tørking, opp mot 50%.
Gir vakre grønntoner med quinacridone gold, og myke gråtoner med gold ochre. Gir mange interessante toner med forskjellige jernoksydpigmenter som umbraer og sienna rå og brente. Med quinacridonerødt og pyrrole (permanent alizarin) gir den gir den fine lilla og fiolette toner. Dens mikskomplementære farger er de fleste dypgule farger som Hansagult PY65, benzimidazolone orange PO62 og rå umbra PBr7. Tonen kan variere litt mellom de ulike fabrikater, Holbein har en noe rødere tone enn W&N og Rowney, Old Holland vil typisk bronse i full styrke ( som flere andre farger fra OH), den er rødlig og litt mørkere enn W&N. På noen papirtyper, som Canson Montval vil den dessuten lett blomstre. Blander man den med litt fransk ultramarin får man dine dypblå toner
Holbein akvarell 303 Royal Blue
MaimeriBlu akvarell 377 Faiance blue
Old Holland akvarell C220, Old Delft Blue
Rembrandt akvarell 585 Indanthrene blue
Rowney akvarell 107 Indanthrene blue
Schmincke akvarell 482 Delft blue
Schmincke akvarell 498 Dark blie indigo
W&N akvarell 321, transparent, normal permanens.

INDANTRONBLÅTT se indanthroneblue, også kalt indanthreneblue

INDIA INK: tursj.

INDIAN BLUE: Indigo, se det.

INDIAN INK: Vanligvis tursj, men presentert som akvarellfarge på W&N`s akvarrellfargekart fra ca 1910.

INDIAN LAKE: NR25. dyp brunrød farge laget av sekret fra hunskjoldlus. Kommer opprinnelig fra India, innført til Spania tidlig i det 13. århundre. Kjemisk nær carmine, og like lite lysbestandig.

INDIAN PURPLE; Fargetone, tidligere i W&Ns sortiment, nevnt i akvarellkatalog fra 1880 årene.

Indian red Rowney og W&N, fargeblokk Reeves ca 1860

INDIAN RED: Indisk rød, jernoksid PR101.. Opprinnelig benyttet om et meget rent naturlig jernoksyd fra India. Er nå et syntetisk blårødt jernoksid, permanent, opak. Som akvarellfarge en sterk innfarger. Se også jernoksider og venetiansk rød. Olje, akryl, akvarell og tempera.
Rowney akvarell. Avbildede prøve er solbelyst i tre måneder uten beskyttelse, ingen forandring.
W&N 317 akvarell, opak, helt permanent (****) ASTM 1. Er noe blåere enn venetiansk rød, som den ellers er meget lik. Nær identisk med Rowney, særlig uttynnet. Prøven er solbelyst ute i tre måneder uten beskyttelse, ingen forandring.
W&N Galleria akryl, syntetisk jernoksyd PR101 naturlig jernoksyd PBr7. Franskprodusert. Tett og fin murstensrød rett fra tuben, går mot rosa når den tynnes med vann, litt krittet utseende.

INDIAN YELLOW: CI 75320. Indisk gult, Puree, Euxantingelb. Urinsalt inneholdende magnesium.
Klar transparent gul, eldre literatur anerkjenner pigmentet som permanent.Opprinnelig en lakk som skal være laget av storfeurin foret med mangoblader. Den fordampede urin ble formet til baller og solgt blant annet til Europa. Introdusert i Inda fra Persia på 1400-tallet, og benyttet i manuskriptillustrasjoner. Kom også til Europa på samme tid, og en antar hollandske kunstnere var de første som benyttet det. Det ble benyttet både som olje og akvarellfarge. Som akvarellfarge var den i England tilgjengelig fra sent 1700-tall til rundt 1920. Eldre kilder, som Friedrich Jaenicke Handbuch der Aquarellmalerei fra 1877, oppgav gjerne fargen som et produkt av kamelurin. Da hadde allerede John Stenhouse publisert en artikkel i Philosophical Magazine and Journal of Sience med tittel Examination of a yellow substance called Puree (Nov. 1844) Men det utviklet seg etterhvert en usikkerhet om pigmentets beskaffenhet og opprinnelse. Det ble derfor iverksatt en undersøkelse i 1883. Denne slo fast at pigmentet da ble fremstilt på landsbygda i India av storfeurin. Kuene fikk kun mangoblader å spise, og led av underernæring som følge av den ensidige og næringsfattige kosten. Kuene døde gjerne tidlig. Produksjonen ble ansett som inhuman, og England forbød Indisk gul på slutten av 1800-tallet, og ble totalforbudt i 1908. Karl Meyer i Almindeligt Vareleksikon, utgitt i 1904, skriver om Puree at det er et gult fargestoff som importeres fra Ostindia, altså øst og sørøst Asia, og Kina. Det ankommer vanligvis i bløte stykker, som utvendig er mørkebrune, innvendig mørk orangegul og med en eiendommelig lukt som skal minne om bevergjel, et sekret fra bever som tidligere ble benyttet i medisinen. Meyer skriver videre at fargestoffet skal stamme fra bøffel og kamelurin fra dyr som fores med mangroveblader, og består hovedsakelig av magnesiumsalt av den organiske syre euxanthinsyre (C19H16O10H3H2O)
Indisk gul er benyttet som nevnt både i akvarell (W&N), olje samt i tempera. Den intense fargen ble høyt skattet, imidlertid var mye av fargen som ble omsatt blandet ut med andre og gjerne mindre lysekte pigmenter. Eller ikke inneholdt det opprinnelige pigmentet i det hele. Fargen kom i miskreditt, og bruken relativ beskjeden da forbudet inntrådte. Etter dette ble det eksperimentert mye på å finne et substitutt, og det kom en farge på markedet kalt lasurgult. Imidlertid var denne ikke lysekte nok til kunstnerbruk.

Kaliumkoboltnitrit, Koboltgul (aureolin PY40) ble fra tidlig 1900-tallet iblant omsatt som Indisk gul. Fra før ble et fargestoff produsert av nitrert difenylaminorange med nitrodifenylamin omsatt som Indisk gul. Det var et okergult pulver som oppløst i varmt vann gav en sitrongul farge. Ble brukt til tekstilfarging.

W&N Indian yellow skal ligge svært nær det opprinnelige pigmentet, som også fantes i W&N`s katalog.
Daler Rowney artist watercolour 643; nickeldioxine yellow PY153, transparent, staining. Normal permanent (***) Skal være forbedret lysekte i forhold til tidligere utgave.
W&N akvarell 319, transparent, normal permanens (***), ASTM2 PY153 Nickeldioxine, PO62 Benzimdazolone yellow.
W&N akvarell 319. Da pigmentet nickeldioxine complex PY153 ikke lenger blir produsert, har W&N forandret pigmentsammensetningen i fargen. Fra 2013 er innholdet PY139 (Isoindoline yellow) og PO62. Denne utgaven har jeg ikke testet.

INDIAN YELLOW BROWN EXTRA: produktnavn fra Old Holland
Old Holland B130, olje; pigmenter: nickel dioxine complex PY153, syntetisk gul jernoksid PY42

INDIAN YELLOW GREEN LAKE EXTRA: produktnavn fra Old Holland, og er nok et eksempel på den utrolige fantasirikdom når det gjelder navn på farger man finner hos denne produsenten, og som atpåtil ofte er helt meningsløse, som i dette tilfellet.
Old Holland B118, olje; pigmenter: dioxine nickel complex PY153, methin copper complex PY129

INDIAN YELLOW-ORANGE LAKE EXTRA: produktnavn fra Old Holland
Old Holland B127, olje, pigmenter: dioxine nickel complex PY153, isoindolin red PR260|

Naturlig indigo, nederst syntetisk indigo

INDIGO:NB1 og PB66 (syntetisk). En dyp, transparent blå, utvunnet av indigoroten eller vaidplanten og ca 30 andre beslektede planter. Kjent i Kina og India ca 2000 år f.Kr. Egypterne utvant fargen 1600 år f. Kr, også nevnt i romerske tekster. Ble alminnelig i Europa på 1200-tallet, da utvunnet av den europeiske vaidplanten, men ble også importert fra østen. Først og fremst et tekstilfargestoff, men også tatt i bruk i maleriet, alminnelig som akvarellfarge fra 1600-tallet, og er blitt benyttet helt opp til våre dager. Naturlig indigo ble fremstillet ved arbeidsomme prosesser. Rett før blomstring, ble blomstene kuttet av, og hele planten skåret, og lagt i vannkar. Etter 7-8 timer hvor da blandingen har gjæret en tid, frigis indikanet. Denne lysegule veske ble bragt over i andre kar og pisket og rørt med trekvister slik at luft kommer til, og blandingen oksyderer, hvoretter det blå fargestoffet felles ut. Fargestoffet filtreres og kondenseres til blokker. De beste kvaliteter naturlig indigo kom gjerne fra Bengal og Java. I 1869 lykkedes det A. Beyer og Emmerliong i Munchen, ved sammensmeltning av rå nitrokanelsyre med kalihydrat og jernfilspon å fremstille en forbindelse som ble kalt indol. Denne ble formodet å stå i nær forbindelse med indigoblått. men kanelsyre var et sjeldent og kostbart stoff, og arbeidet stoppet opp. Først fra 1875 ved introduksjonen av kanelsyre produsert av bittermandeloje, og som fra 1880 ble produsert av benzalklorid, tok Beyer igjen opp forsøkene. Han fant at nitrokanelsyre behandlet med brom forente disse seg, og ved oppvarming med natron og litt druesukker eller melkesukker utskiltes det rent krystallinsk indigoblått. Da de store fabrikkene tok opp produksjone og søkte forbedringer benyttet man seg av xanthogensur natron istedet for druesukker. Men ennå i 1883 holdt naturlig indigo stand for den syntetiske, da sistnevnte var dyrere å produsere. Lutken satte opp i Opfindelsernes bok fra 1883 et regnskap som viste at det på denne tid ble omsatt naturlig indigo for 75 millioner danske kroner, i dagens valuta ville dette gi en formidabel sum. Men allerede i 1906 var det en påtagelig reduksjon av indigodyrkning, blant annet på Java. I India holdt indigodyrkningen stand og var ennå i 1910 en viktig eksportartikkel på linje med lakk, bomull, silke og te. Eksporten foregikk vesentlig gjennom Calcutta.
Syntetisk indigo ble etter hvert fremstilt etter flere metoder, men alle var kostbare prosesser. Gyldendals konversasjonsleksikon 1933, skriver at den eneste metode som inntil da har vært industriell lønnsom er den av Heumann ved Badische Anilin und Sodafabrik utviklede prosess. Antranilsyre behandles med monokloreddiksyre, hvoretter reaksjonsproduktet smeltes med natronlut. Man får da indoksyl som ved innblåsing av luft danner indigoblått. Man får da et mørkeblått pulver med kobberrød metallglans. Et derivat av indigo er dibromìndigo som er identisk med det antikke purpur. Hverken naturlig eller syntetisk indigo er lysekte. Det meste av kunstnerfarger som omsettes som indigo er blandingsfarger, gjerne inneholdende ftalocyaninblått og svart.,

Daniel Smith akvarell, 026, pigment: indanthrone blue PB60, lamp bkalck PBk6
Maimeriblu akvarell 422 pigment; prussian blue PB27, lamp black PBk7
Old Holland B33, pigmenter; phtalocyanid PB15, quinacridone violet PV19R, karbonsvart PBl7
Rembrandt oljefarge 533, pigmenter; ftalocyan PB15:6, ultramarin PB29, bensvart, PBk9
Rowney Artists akvarell 127, pigment; phtalocyanine PB15, lamp black PBk7
Schmincke Horadam 485 akvarell: Syntetisk indigo PB66

Indigo dyrkning i Sørøst-Asia, stikk fra 1777

INFUSORIAL EARTH: Diatomaceous jord: en lys leire eller silikat.

INTENSE BLUE: varietet av indigo, også benyttet på ftalocyaninblå. Finnes på W&N`s akvarellfargekart rundt 1910. Tidligste henvisning til fargen fra W&N er i en journal fra 1841 hvor det ble notert fargeeksperimenter. Er også nevnt i deres skrifter i 1876 og 1879.
W&N Cotman 327, akvarell, pigment: ftalocyanin PB15.

INTENSE GREEN, fargetone, W&N Cotman 329, muligens klorerert ftalocyanine PG7

IODINE SCARLET: Mercuric iodine: kvikksølv jodforbindelse. Pure scarlet. Giftig og meget inpermanent, den blekes raskt fra en ren briliant geraniumrød til en blek gul i dagslys. Jod ble isolert første gang i 1811 av Bernard Courtois, fremstillingsprosessen av iodine scarlet ble beskrevet av Nicolas-Louis Vaquelin i 1814 i publikasjonen Annales de Chimie XC. Den bestod ganske enkelt i å blande kvikksølv og jodkrystaller i en morter. De blandet seg raskt og dannet et lysende rødt stoff.
Bernard Courtois (1777-1838), sønn av Jean Baptiste Courtois som en periode drev forskning på sinkoksid som mulig erstatningspigment for blyhvitt. Bernard drev med salpeterproduksjon, men da tilgangen av pottaske ble dårligere begynte han å eksperimentere med aske fra tang. Under arbeidet med å isolere natrium (sodium) og poattaske fra tang, tilsatte han en sterk blanding av svovelsyre. Kobberkrukken begynte å korrodere, og da han undersøkte dette nærmere ble han oppmerksom på en fiolett avdampning som krystalliserte i mørkefiolette krystaller på en kald flate. Courtois fikk mistanke om at dette kunne være et nytt stoff, men hadde ikke midler til videre undersøkelser. Han sendte imidlertid prøver til flere av sine venner, bl. a Charles Bernerd Desormes og Joseph Louis Guy-Lussac- Desormes og Nicolas Clement offentligjorde Courtois oppdagelse i 1813, og Guy-Lussac antydet navnet iodine, fra gres "iodes" (fiolett) etter fargen på joddampen.
Ved blanding av jod (iodine) og kvikksølv fikk man iodine scarlet, som i England iblant ble omsatt som scarlet lake. Fargen var reaktiv med blant annet jern, så fargen måtte prepareres med palettkniver av ben og ikke de vanlige i stål eller jern. Dette fikk fargen til å bli brun eller svart. Også fargemaker GeorgeFields undersøkte pigmentet og gjorde seg noen notater om det i Chromatography- a treatise on colours and pigments (1869).
Han beskriver Iodine Scarlet som et nytt pigment, strålende rødt med opasitet og glans som vermilion. Han beskriver pigmentet som ustabilt, idet det påvirkes av sollys og svovelforurenset luft, som var et stort problem i mange storbyer på Fields tid. Han frarådet seriøse kunstnere å bruke pigmentet, det var et pigment for amatører på grunn av sin sterke og strålende farge. Han fant imidlertid ut at hvis pigmentet ble revet med gummiharpiks fra planten Dorema ammoniacum, og benyttet som vannfarge, holdt den seg stabil og uforandret. Også ved en overlasering med gummigutt (gamboge) ble iodine scarlet beskyttet, og holdt seg stabil. J M W Turner benyttet dette pigmentet.

IRGAZINORANGE 3GL: PO66, isoindolinon. Rødlig orange, opak, midddels brekkevne. BSS 1006 7-8, ASTM 1. Ray Smith skriver (1988) om pigmentet at det benyttes i olje og akrylmaling, men ingen kjente brukere som kunstpigment. Skriver videre at det muligens kan komme til nytte som et permanent, middel orangepigment med en fargetone som kun kan blandes til, eller ved toning av kadmium. Dette vil da være et giftfritt alternativ til det giftige kadmium, og ville være å foretrekke ved airbrushteknikker.

IRGAZINE ORANGE: PO73
Kremer pigmente: pigmentpulver og akvarell.

.

Irgazin scarlet, Kremer Pigmente

IRGAZIN SCARLET: PR255. Coral orange, Pyrrole scarlet, Dihydropyrrolo pyrrole. Kjemisk formel: C18H12N2O2.
Blir produsert blant annet i Kina.
Kremer pigmente: pigment pulver og akvarell (23179).

IRIS GREEN: sap green, også benyttet som alternativt navn om malakitt, Olympian green, Bremen green. Opprinnelig en lakk fra Irisplanten. Fargen fantes på Ackermanns liste over vannfarger fra 1801.
Fargen kan fremstilles ved å koke kronblader av iris i destillert vann eller vin. Kokes til kronbladene blir rosa, som så taes ut, og nye tilsettes. Saften filtreres gjennom et fuktet kaffefilter (fuktes for at filteret ikke skal suge til seg for mye farge). Juicen er ugjennomsiktig lilla, og kan konsentreres ytterligere gjennom fordampning, slik man gjorde med det originale sapgreen. Deretter kokes litt alun med destillert vann, konsentrert saft tilsettes, og fargen endres til kjølig blått. Denne fremstår som grønn ved utpenslig på papir. Vin er en fordel i prosessen idet sukkeret binder fargen til papiret, og alkoholen virker som konserveringsmiddel. Brukes som blekk eller kan lakkes til et pigment.

IRON BLUE:PB27 jerncyanblått, preusserblå, se jerncyanblåttt.

IRON BROWN: jernbrunt; preussisk brunt. Fremstilles ved å kalsinere preussisk blått PB27, som da får en brun, orangebrun tone. W&N hadde en oljefarge på første halvdel av 1900-tallet som het Preussisk brown. Den hadde fargetone som en brun oker.

IRON YELLOW; gult jernoksyd, gul oker. Enten PY43 , naturlig jernoksid, eller PY42 syntetisk jernoksid.

ISOINDOLINER: azopigmenter. Omfatter nye og vanligvis gule pigmenter med høy lysfasthet, som P110.

ISOINDOLINONGULT: PY 109 og PY 110, grønnlig og rødlig gul, halvtransparente, god brekkevne. BSS 1006 7-8, ASTM 1. Akvarell, akryl og oljemalinger. Nytt og relativt kostbart pigment, og foreløpig ennå uvanlig. Som akvarellfarge kun markedsført av Daniel Smith, ifølge Handprint. Den skal ligge nær nickeldioksingul i egenskaper, med nær gulorangetone i full styrke. Uttynnet fremstår den som smørgul.
Daniel & Smith, Isoindolinone yellow R, akvarell 133, dyp gul.

ISOINDOLINORANGE; PO69, pyranthroneorange

ISO VIOLANTHRONE BLUE; syntetisk organisk pigment.

ITALIAN BLUE; egyptisk eller pozzolansk blå. Også brukt om imitasjoner fra lakker, og om nyanser av Bremerblått.

Italian Brown Pink Lake

ITALIAN BROWN PINK LAKE: produktnavn fra Old Holland.
Old Holland B331, oljefarge. Pigmentinnhold: Transparent syntetisk rød jernoksid, syntetisk gul jernoksid PY42. Malingen er pigmentsterk og nesten svart rett fra tuben, litt stiv konsistens. Tynnet med litt terpentin, olje eller malemiddel får man en smidig maling med en transparent og fin varm farge. Den er en forholdsvis rask tørker, ca 48 timer i alminnelig romtemperatur. Med Liquin original malemiddel fra W&N er fargen tørr etter ca 24 timer.

Italian earth, Old Holland

ITALIAN EARTH; jernoksid.
Old Holland A322, olje og akvarell, pigment; naturlig jernoksyd PBr7, rå. Naturig jernoksydholdig jord i samme kategori som rå sienna, litt brunere enn Old Holland Raw Sienna Light og Deep. Akvarellprøven er belyst ute uten beskyttelse i tre måneder, og viser en svak mørkning, noe som ikke er uvanlig med naturlig jernoksyd PBr7 og PY43. Et av mange jernoksydfarger fra Old Holland, som kan virke overflødig, men som er med på å gjøre Old Holland til et av de mer spennende merker.

ITALIENSK RØDT: rød oker,kalsinert jernoksid.

IVORY BLACK;PBk9 Bensvart med kalsiumfosfat, Ca3(Po4)2. 10% karbon, 72% kaliumfosfat, 8% kalsiumkarbonat. Karboninnholdet kan variere, men går sjeldent over 15%. BSS 1006 8, ASTM1
Ekte elfenbensvart er en finere bensvart, med et høyere karboninnhold, fargeklangen er også kjølig, i motsetning til de fleste varianter av ivory black som omsettes i dag. Det er totalforbud for omsetning av elfenben i dag. Det meste som omsettes er derfor egentlig spesielle kvaliteter av vanlig bensvart. Men Kremer Pigmente har akvarellfarge som inneholder ekte elfenbensvart.
Den er kjent som pigment langt tilbake i tid, og i antikken var pigmentet kjent som elephantinum (Kumlien 1949). I en periode på 1800-tallet kom pigmentet i miskreditt, og mange mente den var umalerisk, at det ble "hull" i billedflaten. Men kunstnere som Goya, Manet, Renoir, Cezanne og Degas har alle benyttet svart på sin palett, hvor den har inngått som en vesentlig koloristisk klang.
AKVARELL
Akvarellpigmentet bensvart kan bli blank i full styrke, og noen håndbøker anbefaler kullsvart (charcoal, vineblack) i stedet. Den svenske akvarellmaler Arne Isacsson bruker en del svart i sine arbeider, og masse vann for å lokke ut det maleriske i disse farger, som andre av teoretiske årsaker ikke bruker, eller oftere bare som overtatt viten at svart bruker man ikke. De går da glipp av interessante pigmentegenskaper som ikke kommer frem ved blandinger av eksempelvis ftalocyanblå og perylene maroon, kanskje med hint av rå eller brent umbra, som gir fine svarte, men med helt andre kvaliteter. Elfenbensvart er kanskje den mykeste av de svarte pigmentene, og setter man denne fargen inn på et vetet område brer den seg fint ut, og likner lett på en regnværsky en sen høstdag.
Som oljefarge gir den en kald klang, og i blanding med hvitt ser man at den går mot blått. Den har en oljeabsorbsjon på 95-100%, og krever også litt tørkemiddel. Tidligere rev man fargen i linolje, med et lite tillegg av soloksidert olje for glans. Dette er en av de verste farger man kan overmale eller bruke som underfarge. På grunn av det høye oljeinnholdet vil man få sprekkdannelser på farger som er malt over.

Ekte Ivory black fra Kremer, vanlig bensvart fra Schmincke (PBk9) og Rembrandt (PBk9)

Kremer pigmente watercolour, Ivory black genuine. Skal være produsert på elfenben fra døde dyr fra dyrehager og sirkus.
Old Holland A74, olje, pigmenter: bensvart PBl9
Rembrandt, oljefarge 701, pigmenter: bensvart PBk 9, ultramarin PB 29. semiopak, ASTM 1.
Rembrandt akvarell.
Schmincke akvarell
W&N 331 akvarell, opak, granulerende, helt permanent (****) ASTM 1
W&N Cotmanserie Ivory Black 331. Testet på Arches 300 gr finkorn. Fra helt svart kan man lasere den ut til en jevn fin varm grå., som tørker med en fin moareeffekt.

JACARANTA BROWN: brent umbra, PBr 7, naturlig jernoksid.
Fargeprøven viser Burnt umber, Old Holland PBr7. Den er belyst ute i perioden mai til september, uten beskyttelse, og viser tydelig men ikke sterk mørkning.
Jacaranta brown er nevnt hos Mayer som et synonym på brent umbra.

Jarosite, akvarell og tørrpigment, Kremer

JAROSITE: Naturlig inorganisk mineral. Består av vannholdig sulfat av jernoksyd og potassium (pottaske) i varierende blandingsforhold. Kjemisk formel: KF3+ 3(OH)6 (SO4)2. Finnes ved svovelsure jernoksydleier eller årer, ofte som skorpelignende biter, men også som porøse okerfargede lag. Fremkommer ved oksydasjon av jernsulfider. Ved siden av å finnes naturlig, fremkommer jarosite også ved rensing av sink.
Beskrevet første gang av August Breithaupt i 1852, som påviste mineralet i Barranco del Jaroso, Almeria, Spania. Jarosite er utledet av spansk "jara", en blomst som vokser på funnstedet og har samme farge som mineralet. Fargen varierer fra lys oker til brunlig. Finnes også i større mengder i Colorado og California, ved ulike lokaliteter i Perm, Russland og på Kreta.
Mineralet har ikke eget pigmentindeksnummer, men Kremer Pigmente betegner sin jarosite som PY43, naturlig jernoksyd.
Jarosite er ikke alminnelig benyttet som pigment, men blir tilbudt fra Rublev som pigmentpulver, og Kremer Pigmente som pigmentpulver og akvarellfarge. Egner seg i alle typer medier, moderat oljeabsorbsjon. Ganske opak både som akvarell og i olje.
Kremer pigmente; pigmentpulver og akvarell
Rublev: pigmentpulver. Jarosite fra Perm, Russland.

JAUNE BRILIANT fransk. Neapel gul, i Winsor & Newtons katalog fra 1896 finner man jaune brilliant (briliantgul) som oljefarge laget av kromgul og blyhvitt

JEAUNE D`ANTOMINE: fransk- antomingult ie Neapel gul.

Prussian blue, W&N

JERNCYANBLÅ: PB27, ferri-ferrocyanid.Antwerpblått, Berlinerblått, Brunswickblue, Chinese Blue, Diesbachblått, Engelsk blått, Erlangerblått, Hamburgerblått, Jernblått, Miloriblått. mineralblått, Pariserblått, Prøysserblått, Turnbulls blått, Williamsonsblått.
Oljmaling og akvarell, pigmentet er alkalisensitivt og kan derfor ikke benyttes i akrylemolusjon.

Jerncyanblått er kjent under en mengde navn, som delvis indikerer produksjonsmetoden som Turnbullsblått, eller kvaliteten, som Pariserblå. Grunnformen av fargen ble tidligere gjerne omtalt som Berlinerblå. Av denne fikk man handelsbetegnelser som angav kvaliteten (Salmonsen1915): Pariserblå som er den rene uskårne farge, miloriblå som er en lysere variant av Pariserblå, Engelsk blå som var skåret med aluminiumhydroksyd eller stivelse, og mineralblått, også omsatt som hamburgerblått som var lyse i nyansene og kraftig skåret med tungspat, kridt, leire eller liknende. Kumlien (1949) omtaler Berlinerblått og preusserblått som skårne varianter, og pariserblå som ren uskåret. De fleste kunstfargefabrikanter selger i dag jerncyanblå som Prussian blue, iblant med Antwerpblått i tillegg. Alle varianter av jerncyanblå blir i dag samlet under pigmentnummeret PB27.
Jerncyanblått ble først fremstilt av kjemiker, kunstner og fargefabrikant Diesbach i Berlin 1704, og siden, med en litt annen metode, av Dippel. Utgangspunktet var at Diesbach ville fremstille Florentinerlakk ved å blande Kochenilleekstrakt med alun, jernvitriol og kali. Den kalioppløsningen Diesbach benyttet hadde Dippel tidligere destillert den såkalt "Dippelske olje" med. Dette destilatet hadde som råstoff inntørket blod, og bestod av amonniakk, og viktigere i denne sammenheng, store mengder kull og nitrogen. Rester av denne olje fantes ennå i kalioppløsningen, hvilket medførte en blå utfellning. Dette interesserte Diesbach, og eksperimenterte videre med dette fenomenet. Han simplifiserte prosessen, og glødet blod med pottaske, og blandet ekstraktet, kalt blodlut (kaliumheksacyanoferrat), med en oppløsning jernvitriol (jernsulfat). Diesbach og Dippel hemmeligholdt oppdagelsen av fremgangsmåten. I 1724 fant imidlertid engelskmannen Woodword sammenhengen og offentligjorde en beskrivelse av produksjonemetoden og i 1731 skrev Stahl ennå en avhandling om de ulike produksjonsmetoder. Men ennå var forståelsen av de kompliserte prosesser ganske liten. Man oppdaget at blodet til fremstilling av blodlutsalt, kunne erstattes av andre animalske stoffer (horn, hår, huder, klover, tarmer, ullkluter, fjær etc). Macquer fant i 1752 at fargen ødelegges ved kokning i kali, det utskilles jernoksyd, og den tilovers blevne rest igjen er blodlut. i 1782 oppdaget Scheele blåsyren, som lar seg utvinne av blodlutsalt, og i 1815 oppdaget Gay-Lussac cyanet. Og med cyanet var man ved roten av jerncyanblå.
Tidlig ble utgangspunktet for fremstillingen av den blå farge gult blodlutsalt, hovedsaklig gassverkenes jernoksydholdige rensningsmasse for å fjerne rågassens innhold av blåsyre . Før dette laget man gult blodlutsalt ved å gløde dyrerester som blod, huder, horn og kløver med pottaske og jernspon. Med jernoksydullsalt gir dette Berlinerblått. Lutken (1883) gir en beskrivelse av prosessen slik; Blodlutsalt (cyanjernkalium) med jernvitriol gir et hvitt bunnslam som dekomponeres med kongevann. Dette bunnslam blir hurtig blått ved eksponering for oksygen, men er av dårlig kvalitet, så bunnslammet filtreres bort, og blandingen reagerer videre med kongevann, hvor kloret er avgjørende for tilblivelsen av berlinerblått. Det finnes mange ulike beskrivelser av fremstillingen av berlinerblått, med mange forvirrende termer som foreldes og gis nye navn, men en kilde fra 1910 slår lettfattelig fast; "felles reaksjon for alle ferroforbindelser at de i svak sur oppløsning gir et et mørkeblått bunnfall, Berlinerblått, ved tilsetning av kaliumferricyanid( ferricyankalium, korrekt betegnelse i dag er kaliumheksacyanoferrat (II))", og at "felles for alle ferriforbindelserer at de gir berlinerblått ved tilsetning av kaliumferrocyanid (ferrocyankalium, korrekt betegnelse i dag er kaliumheksacyanoferrat (III)).

Antwerpblå: Ifølge Mayer en skåret jerncyanblå med opptil 70% aluminiumhydrat, men kan også ineholde sinksalter og bariumsulfat. Som akvarellfarge er den en av favorittfargene til den svenske maler Arne Isacsson. Den er en svært livlig farge som blomstrer lett, og er hva Isacsson kaller en pigmentbiter, hvilket vil si at den tegner en tynn skarp strek langs tørkekantene. Desverre er fargen mindre lysekte enn prussian blue, antagelig på grunn av det høye innholdet av fyllstoffer.

Mineralblått:handelsnavn på kjemisk rent jerncyanblått tilsatt aluminiumhydroksyd eller stivelse. Samme som Hamburgerblått og Brunswickblue

Miloriblått: handelsnavn på kjemisk rent jerncyanblått i en lysere varietet.

Pariserblått: handelsnavn på kjemisk rent jerncyanblått i likhet med engelsk blått.

Turnbullsblått: FeFe2Fe2(CN)12: en leksikalsk kilde fra 1915 beskriver fremstillingen slik: en setter ferosalt til oppløselig Berlinerblått (KFe(Fe(CN)6) som gir et blått bunnfall. Denne er uoppløselig i vann. En annen beskrivelse av prosessen er som følgende: Destileres ferrocyancalium med fortynnet svovelsyre og deretter behandles med klor får man ferricyankalium eller rødt blodlutsalt. Dette med jernoksydulldalt gir Turnbullsblått. I dagens termenologi forklares prosessen slik: toverdig jernsalt felles med kaliumheksacyanoferrat (II)

Williamsons blått: Fe4.3Fe(CN)6: en setter kaliumferrocyanid til et overskudd av ferrisalt, eller setter ferrisalt til en oppløsning av oppløselig Berlinerblått. Denne er også uoppløselig i vann.

I litt eldre literatur regnes jerncyanblått som det nest viktisgste blåpigment etter ultramarin, Den kom som kunsterfarge fra 1730 ifølge en kilde, men den er sporet i Røros kirke i malerarbeider datert til 1718. Muligens betyr dette at pigmentet ble omsatt i pulverform før 1730, og at den ble omsatt som ferdig preparert malerfarge etter dette. Men ikke usannsynlig kan det også skyldes upresisheter i kildelitteraturen, noe som ikke er uvanlig. Den har hatt sin selvfølgelige plass på paletten både blant olje såvel som hos akvarellmalerne. Dette til tross for at det lenge har vært inngående diskutert, og kjent for sin tendens til ubestandighet. Blandet med hvitt, eller i tynne lasurer kan den blekne. En myte som er gjentatt i mange bøker er at fargen er fluktuerende, dvs at en lasur som har bleket, vil restituere seg ved mørk oppbevaring. Andre som har testet fargen tilbakeviser slike påstander. Berlinerblått ble importert til Japan rundt 1820 og ble straks tatt i bruk av kunstnerne der, blant annet til trykking av tresnitt.Det berømte tresnittet Bølgen av den japanske kunstneren Hokusai, og andre billeder fra dene serien, som Ryogoku broen om kvelden, er nærmest hyldninger til denne vakre fargen.
Pigmentkornene er meget små hos jernblått, og er vanskelig å rive jevnt, så hos noen produsenter er det en tydlig tendens til klumping av pigmentene, utartet som mørke prikker. Denne varianten skal være av den mest lysekte, ellers varierer lysektheten som akvarellfarge mye mellom de ulike fabrikatene. En annen særegenhet ved jerncyanblått, er at den har et mer blått skjær i dagslys, og grønnaktig i lampelys. Fargen varierer også malt i full styrke eller i tone. I full styrke kan den ha en tendens mot rødt, i tone går den gjerne mot grønt. Jerncyanblå regarer på kalk, og er derfor ikke brukbar som pigment i fresko, kan i noen tilfeller også reagere på sinkhvitt og kasein.
Det er blant de drøyeste pigmentene, og selv hint i gult gir klare grønnfarger, selv den rødlige brent sienna gir et rikt spekter av naturlige grønntoner med jerncyanblå. Med benzimidazolone, en mellomdyp gul, gir blanding en rad klare grønnfarger fra lys gressgrønt over til blågrønt som fjerne løvtrær en forsommer. Jaxtheimer anbefaler å lasere jerncyanblå vekselvis over ultramarin, noe som skal resultere i klare rene blåtoner. Denne effekten kommer mindre frem i akvarell. I det hele tatt endrer dette blåpigmentet seg voldsomt fra våt farge til tørt.
Akvarell:
Som akvarellfarge er det stor variasjon i utseende fra rødlig til utpreget grønnlig, og det er også registrert stor variasjon i holdbarhet. Winsor and Newton har meget gode resultater i lystester, med ca 5% bleking i sollys etter to uker, og deretter stabil, mens W&N antwerpblå blekes jevnt og trutt. Rembrandt skal være ennå mer holdbar, ellers er kvalitetene svært like W&N. Schminke og billigserien Maries Watercolour har en utpreget flekkete utseende, som skyldes pigmentklumping, noe som er typisk for dette pigmentet, den er svært vanskelig å rive jevnt. Schminke akademie er overraskende lite konsentrert, Solo Goya er også en mindre konsentrert farge, men gir en jevnere lett-teksturert utseende. Sennelier har egenskaper nær W&N. Rowney er mørkere og rødere i tonen, minner ellers om Rembrandt. I middels og sterkere konsentrasjon har pigmentet en fin tekstur i alle fabrikater jeg har testet, i tynnere laveringer er papiret en viktig premiss for utseendet. På noen papir, som Bockingford får de en mild luftig tekstur, på Arches 300 ru et luftig men mindre teksturert utseende. Men vannmengde spiller også inn, en middels blek, vandig farge lagt på med lite penselarbeid vil teksturere seg mer, enn samme tone penslet ut med tørrere pensel. Dets kompelementære farge er venetian red (PR101) eller perinone orange (PO43). Old Holland Prussian Blue (Paris) extra er en blandingsfarge bestående av PB27 og Phtalocyanine blå PB15.

Som oljefarge tørker jerncyanblått raskt, og fremskynder tørkingen i blandinger hvor den inngår. Den krever 80% olje ved rivning, og det anbefales andre oljer enn linolje.
.

Prussian blue, akvarellprøver fra Rowney, W&N, Old Holland, Rowney prøve 2, Pelikan studio aquarelle

Schmincke, Maries Watercolour, W&N (Antwerp blue), Reeves og St Petersburg

Prøvene er solbelyst uten beskyttelse i tre måneder. Bare Pelikanprøven viser tydelig tegn til blekning.

PB27 akvarell Prussian blue Daniel Smith
PB27 akvarell Prussian blue Da Vinci
PB27 akvarell Prussian blue Holbein
PB27 akvarell Parisblue Lukas
PB27 akvarell Prussian blue Maries watercolour
PB27 akvarell Prussian blue MaimeriBlu
PB27 akvarell Prussian blue Reeves
PB27 akvarell Prussian blue Rowney
PB27 akvarell Prussian blue Schminke
PB27 akvarell Prussian ble Sennelier.
PB27 akvarell Prussian blue Van Gogh
PB27 akvarell Antwerpblue Winsor & Newton
PB27 akvarell Prussian blue Winsor & Newton
PB27 akvarell Paris blue Lukas
PB27 akvarell Paris blue Solo Goya
PB27 akvarell Antwerp blue W&n
PB27+PB15 akvarell Prussian blue (Paris) extra Old Holland

JERNGULT: marsgult, jernoksydhydrat, middels hurtigherdende i olje.

JERNOKSIDER: Jernoksider er benyttet som pigment siden oldtiden, med bruk av naturlig oker og siennaer.De går godt i alle typer bindemidler, og er viktige farger for de fleste kunstneres vedkommende. De er ideelle til å tone ned og harmonisere farger. En del kan brukes både som dekkende og laserende farger.
Hvis man ønsker er det mulig å tørke ubrent leire og rive det med bindemiddel, eller male og rive brent tegl. Arnold Bøcklin benyttet seg av disse rå og upreparerrte pigmentene. Jeg har selv preparert en fullt brukbar akvarellfarge av jernoksyd funnet i min egen hage. Av tone ble den svært lik rå sienna (PBr7), noe som indikerer et forholdsvis høyt jerninnhold til sammenligning med oker.
I dag finnes det i handelen foredlete varianter av naturlig jernoksid og syntetiske rene jernoksider. Tidligere ble de syntetiske varianter ofte omsatt som marsfarger eller jernfarger, jerngult, jernrødt osv. Fargetonen spenner fra de gule via røde til fiolette og nesten svarte. Brune varianter tyder på høyt innhold av mangan dioksid, røde på ren jernoksid, og gule på vannholdig jern/ aluminiumforbindelser. Grønne, som grønn jord er mer komplekse, og kan inneholde celadonit. Jaxtheimer nevner at kornstørrelsen spiller inn på fargetonen. Ved oppvarming av de gule, temmelig transparente hydroksider/ hydrosilikater forandres de til mørkere og mer opake oksider/ silikater. En mer vitenskapelig inndeling av naturlige jernoksider gir disse variantene;
Alfaform: Den vanligste form for jernoksyd, finnes i mineralet hematitt.
Beta og Ypsilon-form: Metastabile former og går over til alfaform ved oppvarming. Y-form finnes som mineralet maghemitt. Y-form (brun) har samme formel som alfaform Fe2O3 (rød). Den gule Betaform har formel Fe2O3H2O, altså vannholdig jernoksyd.
Om fargetonene er mange og spenner vidt er det strengt tatt ett enkelt fargestoff det er tale om, naurlig eller syntetisk jernoksyd med varierende mengder av aluminium og mangan. Gul oker har høyest aluminiumsinnhold, umbra høyest manganinnhold, og sienna har høyest jernoksydhinnhold. Råstoffet til disse fargene har vært jernglans (blodstenglans), rød hematitt (blodsten), men kan også være sluttproduktet ved glødning av jernhydroksyd, jernkarbonat og vanligst jernsulfat (jernvitriol). Tidligere delte man jernoksidene i tre grupper; Jernmønjegruppen; de fargetoner som produseres direkte av naturlige råstoffer som hematitt, jernkis, jernglans etc. Engelsk-rødtgruppen som inneholder farger som fås ved fellning av jernvitriol og alun eller jernholdig grusvann. Caput mortuumgruppen som fremstilles av restprodukter av svovelsyrefabrikasjon, disse kjennetegnes av en fiolett tone. I dag har man valgt å organisere jernoksidet i flere pigmentnummere:

PY 42 syntetisk gult jernoksid omfatter Gold ochre, marsgult, transparent oksidgult
PY 43 naturlig gult jernoksid, omfatter gul oker. Gul oker har høyest innhold av aluminiumsilikater, røde har høyere jernoksydinnhold, brune har høyere manganinnhold.
PR 101 transparent rød jernoksid - omfatter brent sienna, light red, venetiansk rød, engelsk rød m.fl.
PR 102 kalsinert naturlig jernoksid som i OH Yellow ochre half burnt og Rublev Violet Hematite
PBr 6 Kalsinert syntetisk jernoksid. lysfast, svært opak, staining, og meget mørk nøytralt brunpigment. Ifølge Handprint var van Dyke Brown fra M. Graham eneste akvarellfarge med PBr6 som pigment alene, ellersd finnes den som akvarellfarge i Daniel Smiths Sepia, sammen med PBl7. Stadig ifølge Handprint viste dennes lysfasttester noe bleking etter seks ukers solpåvirkning. Den var et kjøligere alternativ til brent umbra, og vistnok ganske interessant som uttynnet laseringsfarge, hvilket også var slik den originale van Dyck brunt (Kasselerbrunt) ble brukt. Det er verdt å merke seg at Kasselerbrunt normalt er brunkull, altså av organisk art, og ikke en forvitringsforbindelse av jern og manganholdige mineraler
PBr 7 naturlig jord,også kalsinert, inneholdende mangan (0,6-1,5%) og aluminiumsilikater, omfatter rå og brent umbra, iblant også sienna og oker. Den av jernoksidnumrene med størst variasjon i farge og egenskaper. En farge inneholdende PBr7, kan være i rå eller kalsinert tilstand, eller en blanding av de to. Fargetonen kan variere fra okergul, via gullige umbratoner, til rødlige eller grønnlige, i kalsinerte former er den oftest tett og mørkt rødbrun. Transparensen varierer fra det transparente til det helt opake som akvarellfarge, og fra semitransparent til opak i olje og akryl. De er med meget få unntak helt permanente.
PBk 11 syntetisk svart jernoksid, omfatter marssvart, svart jernoksider
PG 23 grønn jord, inneholder leire med mindre mengder jern og mangan.

Bak disse seks pigmentnummere skjuler det seg en jungel av handelsnavn, antikviterte såvel navn som fremdeles er i bruk. Men disse navn sier lite om karakteristika og pigmentblandingen de faktisk inneholder. Og sammenlikner man et merkenavn i ulike fabrikat kan man se at de fremstår som ganske ulike, og kan inneholde forskjellige komponenter. Dette er forsøk på en oppklarende liste, hvis ikke spesifisert er oppgitte merkenavn akvarellfarger. Fabrikat med samme fargenavn og identisk pigmentinnhold, er bare en tilfeldig oppgitt.

Caput Mortum; Old Holland A66- inneholdende syntetisk jernoksyd, intet pigmentnummer oppgitt.
Caput mortuum; W&N 215, inneholder syntetisk jernoksyd PR 101
Caput mortuum violet; Rembrandt olje 344, inneholder syntetisk jernoksid PR 101, ultramarin PB 29, pyrrole crimson PR 264
English Red; Old Holland- inneholder syntetisk jernoksid, ingen pigmentnr oppgitt
Englischrot; Rembrandt olje 339: inneholder syntetisk jernoksid PR 101
English red earth, Daniel Smith akvarell 137, PR101
English red ochre, Daniel Smith akvarell 136, PR101
German greenish raw umber; Daniel Smith akvarell 121. inneholder PBr7
Green earth; Old Holland A52- inneholder naturlig jord PG 23
Green earth; Rembrandt olje 629; inneholder syntetisk jernoksid PY 42, ftalocyanin PB 15:6
Indian red; Rowney 523, W&N 023, ikke oppgitt pigment eller nummer, mest sannsynlig PR 101
Indian red; Utrecht 006: inneholder syntetisk jernoksid PR 101
Italian Earth: Old Holland A 322: innhold opgitt til naturlig sienna, PBr7
Light oxid red; Rembrandt olje 339, inneholder syntetisk jernoksid PR 101
Light Red; W&N Cotmanserie- inneholder syntetisk jernoksid PR101
Light Red; W&N Artist akvarell 029; inneholder syntetisk jernoksid PY 42, PR 101. Utgått 2005.
Light red Old Holland;; Old HollandA340- inneholder brent naturlig jord, antagelig PY 43
Mars Black; Old Holland A 370: inneholdende syntetisk jernoksyd, intet pigmentnummer oppgitt
Mars Brown; Old Holland A 346. Inneholder syntetisk jernoksid PR101
Mars violet: Daniel Smith akvarell102. inneholder syntetisk jernoksid PR 101
Mars violet: Rowney Artists akvarell 411, PR101
Mars Yellow: Daniel Smith 060: inneholder syntetisk jernoksid PY 42.
Ochre, Old Holland A352: inneholder naturlig jernoksyd PBr7
Ochre; brown light ( brown ochre light) Old Holland A58, innhold oppgit til naturlig oker, PBr7
Ochre, brown; Rembrandt olje 430: inneholder syntetisk jernoksid PR101, jernoksyd svart PBk 11
Ochre, brown; W&N artist watercolour 059: inneholder PBr7
Ochre, Gold; W&N Artist-285- inneholder syntetisk jernoksid PY 42
Ochre, orange; Rembrandt olje 232; inneholder syntetisk jernoksid PY 42
Ochre, red; Old Holland A62- inneholder kalsinert naturlig oker, antagelig PY43
Ochre, yellow: Rowney 663: inneholder syntetisk jernoksid PY 42
Ochre, yellow W&N Cotman serie 744; inneholder syntetisk jernoksyd PY42
Ochre, yellow: W&N Artist 744: inneholder naturlig jernoksid, PY 43.
Ochre, yellow burnt (Burnt yellow Ochre) Old Holland 059- inneholder kalsinert naturlig oker PR 102
Oxide black; Rembrandt olje 735; inneholder svart jernoksyd, PBk 11.
Sepia; Rembrandt olje 416; opprinnelig et blekk fra en blekksprut; inneholder syntetisk jernoksid PY 42, syntetisk jernoksid PR 101, jernoksid svart PBk 11.
Sienna, burnt: Rowney 221: inneholder syntetisk jernoksyd PR 101,
Sienna, burnt; Daniel Smith 198, M. Graham 020: inneholder naturlig jernoksid PBr 7
Sienna, burnt; Daler Rowney, Georgian watercolour 221, naturlig jernoksid PY7, transparent rød jernoksid PR101
Sienna, raw;Daler Rowney, Georgian watercolour 667, naturlig jernoksid PBr7
Sienna, Raw: Maimeriblu akvarell 161, inneholdre PBr7
Sienna; raw ( Raw sienna Light) Old Holland A56: innhold oppgitt til naturlig sienna, muligens PY 43
Sienna, raw: W&N Artist 552: inneholder transparent syntetisk jernoksider PY 42, PR 101. Rowney har samme formula.
Terre ercolano: Daniel Smith akvarell 117, Pigmenter; PR101 + PBr7
Terre Verte; W&N Artist 637: blandingspigment som nesten ikke hører inn under jernoksidene, da mengden jern er forsvinnende liten, inneholder naturlig jord PG 23, hydrert kromoksid PG 18, Kobolt aluminat PB 28
Terre Verte; Rowney 379: inneholder hydrert kromoksid PG 18, syntetisk jernoksid PY 42, svart jernoksid PBk 11
Transp. brown oxide; Daniel Smith akvarell 129: Inneholder syntetisk jernoksid PR 101
Transp. mars brown; MaimeriBlu akvarell 447, PR101
Transp mars red: MaimeriBlu akvarell 250, PR101
Transp oxide brown: Rembrandt olje 426: inneholder syntetisk jernoksid, Pr 101
Transp oxide brown Rembrandt akvarell 378. inneholder PR101, PG7.
Transp oxide red; Rembrandt olje 378: inneholder syntetisk jernoksid PR 101
Transp oxide red Rembrandt akvarell 378, PR101
Transp. oxid red lake, Old Holland: inneholder syntetisk jernoksyd, PR 101
Transp. oxide orange: Rembrandt olje 273; syntetiske jernoksider PY 42 og PR 101.
Transp. oxide yellow; Rembrandt olje 265; syntetisk jernoksid PY 42
Umber, burnt: W&N Cotmanserie 076- inneholder kalsinert naturlig jernoksid inneholdende mangan, PBr 7
Umber, burnt: W&N Artist 076- inneholder naturlige og syntetiske jernoksider PBr 7, PR101, PY 42
Umber, burnt; Rembrandt olje 409, inneholder syntetisk jernoksid PR 101, svart jernoksid PBk 11
Umber, green: Old Holland A310: blandingsfarge, inneholder pigmentene grønn jord (PG 23), ftalocyanine (PB15) og naturlig umbra PBr 7
Umber, greenish: Rembrandt olje 410,: inneholder syntetisk jernoksid PY 42, svart jernoksid PBk 11Umber, raw: W&N Artist 554-inneholder naturlig jernoksyd PBr7, og syntetisk jernoksyd PY42
Umber, raw, Old Holland A69- innehold oppgit til naturlig umbra, ingen pigmentnummer, antagelig PBr 7.
Umber, raw Rowney 247- inneholder naturlig jernoksyd PBr 7
Umber, raw; Rembrandt olje 408: inneholder syntetiske jernoksider PY 42, PR 101, svart jernoksid PBk 11
Umber, red: Old Holland A 349, innhold oppgitt til naturlig umbra, ser ut som kalsinert naturlig jernoksid PBr7
VanDyke brown: Rembrandt olje 403; inneholder syntetisk jernoksid PR 101, jernoksid svart, PBk 11
Venetian red; Daniel Smith akvarell051, PR101
Italian Venetian red: Daniel Smith 122, PR101
Venetian red; MaimeriBlu akvarell 262, PR101
Venetian red; Old Holland A64- inneholder syntetisk jernoksyd, antagelig PR 101
Venetian red; Rembrandt olje 349; inneholder syntetisk jernoksid PR 101
Venetian red: Rowney 583, PR101
Venetian red; W&N akvarell 051, PR101

Eksempler på Jernoksider: Yellow ochre, Rembrandt, raw sienna, Ferrario, Burnt sienna , Rembrandt, Venetian red, Old Holland

JERNRØDT: omfatter Light red, Venetiansk red, English red m.fl. Se jernoksider for nøyere beskrivelse. Dekkende, og medium hurtigtørkende i olje.

JERNSVART: PB11, marssvart, svart jernoksid, ferroferrioksyd. Oksidering av jernhydroksid etterfulgt av kalsinering. BSS 1006 8. ASTM 1, halvopak. En svart som av Hande anbefales til olje og akrylteknikker. Den krakelerer ikke slik karbonpigmentene har tendens til, og tørker jevnt uten tendens til blomstring. Til tross for dette er den mindre populær i olje, enn i akryl.

JET BLACK; (beksvart) spesialvariant av lampesvart.

JODSINOBER: kvikksølvjodid. Jaxtheimer nevner den som en engelsk akvarellfarge, med usikker lysfasthet.

JORDGRØNT: kalkgrønt.

KADMIUMFARGER, kadmium som grunnstoff ble oppdaget i 1817 av Stromeyer, og uavhengig av ham i 1818 av Herrmann. De første prøver som malerpigment ble laget rundt 1820, men tilgangen på råstoff var svært begrenset. Da varmet man opp en sur oppløsning av kadmiumklorid eller sulfat med hydrogen sulfidgass inntil man fikk et utslag. Fargen varierte fra lys gul til gulorange. Den kjente fargefremstilleren Field konstaterte at fargen var mest stabil hvis pigmentet ikke hadde et overskudd av svovel.
Som kommersielt malerpigment kom kadmiumgult ifølge noen kilder i 1829, andre oppgir 1842, bestående av kadmiumsulfid PY 37, og kadmiumlitophon PY37:1. I 1844 kom den sitrongule kadmium sinksulfid. Først rundt 1910 kom de orange og røde variantene på markedet. Kadmium rødt ble syntetisert i 1907 av Haen, Tyskland og kom på det kommersielle markedet i 1919. Kadmiumrødt består av 3 deler kadmiumsulfid og 2 deler selenid. ASTM godkjenner inntil 14 % bariumsulfat, men de beste kunstnerpigmenter skal ikke inneholde noe.
Kjemisk formel for kadmiumgult er CdS og for kadmiumrødt CdSe.S
En prøve på kadmiumgult kan fremstilles ved å blande ut 9,7 gram kadm(II)nitrat (Cd(NO3)2.4H2O) i 50 ml deionisert vann og 8.3 gram sodiumsulfid (Na2S.9H2O) i 50 ml deionisert vann. Disse varmes opp. Kadmiumnitratet helles sakte i karet med det oppløste sodiumsulfidet mens denne omrøres. Det felles ut et et gult bunnfall som filtreres og tørkes. Homogeniseres i en morter. NB! Bruk støvmaske.
Pigmentene reagerer i blandinger på kobberpigmenter som arsengrønt, og blypigmenter som antomingult og i noen tilfeller blyhvitt. Er ikke kalkekte og kan derfor ikke benyttes i fresko.
Som oljefarge krever kadmiumrødt 40 % olje og noe voks, Kadmiumgult trenger 30% olje og noe voks. Som temperafarge stivner kadmiumrødt ganske raskt, og bør derfor prepareres kort tid før bruk. Også her trengs noe voks.
Som akvarellfarge kan kadmiumfarger være litt besværlig å ha med å gjøre, spesielt de røde fargene. Den får fort et grøtet uttrykk, og liker mye vann. Svært opak, og egner seg ikke til å lavere over andre farger hvis en vil oppnå klarhet i fargene. Men den kan godt laveres over av andre mer transparente pigmenter.

KADMIUMGULT:PY 35 (sitron, kadmiumsinksulfid) PY 37 (middels), PY 37:1, kadmium litopon.Kadmiumsulfid, fremstilt ved røsting av kadmiumoksid eller karbonat med svovel, eller ved felling fra oppløsninger av kadmiumsalter. ASTM 1, BSS 1006 7. Tidligere det reneste av de lysekte gule pigmenter. Kadmiumgult som kunstnerfarge kom i bruk i 1829. Det fremstilles i en uendelig rekke av nyanser fra den lyseste sitron til orange, hvor den skifter pigmentnummer (PO20) og over til rødt, hvor den atter får et nytt pigmentnummer, PR 108. Ifølge Kumlien var sitronkadmium tidligere ikke stabil, men nå er den like holdbar som de andre tonevariantene.Som akvarell har gule variantene har en viss laserende evne, men denne blir mindre dess mer over i rødt en kommer.
Benyttes i akvarell, akryl og oljemalinger. Ved rivning i olje krever kadmiumgult 30% olje og 2 % voks. Noen kilder fraråder å blande kadmiumgult med blyhvitt da dette vil fremkalle sverting. Kumlien avviser dette. Alternativene er da titanhvitt og sinkhvitt. Heller ikke i fresko er den brukbar, da den reagerer med kalk. Under fuktige forhold kan pigmentet falme eller kritte da sulfidet omdannes til sulfat, derfor anbafaler noen kilder å fernissere bildet.

KADMIUMKROMGULT: fremstilles ved å felle kadmiumsulfat med bikromat.

Alf Bjercke, Kadmiumrød lys, olje

KADMIUMRØDT: PR108, uorganisk, kadmiumsulfoselenid. Orangerød til dyprød, rødere dess mer selenid det inneholder, opak med god brekkevne. ASTM1, BSS 1006 7. Oljemaling, akryl og akvarell, også anbefalt i tempera. Tradisjonelt er kadmiumsrødt fremstilt i to nyanser, lys og mørk. Den mørke varianten ble først fremstilt til kunstnerbruk rundt 1910. Den lyse kom på markedet ca 1920, og ble straks mer poulær enn den mørke. Den lyse varianten førte for alvor til sinoberens avslutning som et viktig rødpigment. I Sverige utgikk den som normalfarge omkring 1940, og erstattet med kadmiumrød, lys.
Kadmiumrødt er et av de mest opake pigmenter i akvarell, og kan være litt problematisk i dette mediet. Blir lett gruddet, den må males ut raskt uten mye penselarbeid, helst uten overmaling i det hele for å beholde et klart preg. Når den er tørr kan den gjerne laseres over med andre transparente pigmenter som alizarin, kinakridoner etc., men egner seg lite til å laseres over andre fargelag. Til tross for opasiteten og tendens til grøtethet ved gjentatt utpenslig har den vært å finne på standardpaletten til akvarellmalere i mange år, også selvskreven på oljepaletten.
SE CADMIUM for beskrivelse av de ulike handelsmerker og fargetoner som Cadmium red, Cadmium red deep, cadmium red scarlet etc.

Alf Bjercke, oljefarge: Kadmiumrød lys.

Cadmium red: Maimeri, W&N (cadmium red deep), Rowney, W&N (Cadmium red), Rembrandt

KALKGRØNT; kupriarsenitt + kalk, kan også være et organisk pigment, tidligere kjent som tjærepigmenter. Også beskrevet som jordgrønt.

KALKROMGULT: kalsiumkromat. Middels lysekte. En langt rimeligere farge en kromgult, med en mindre attraktiv kulør. Ble ofte benyttet til innblanding med kromgult.

KALSIUMKARBONAT: Iblant benyttet som oljefarge.

KALSIUMKROMAT: CaCrO4. gult pigment, ble tidligere noe benyttet som malerfarge, helt underlegen bariumkromat. Foreldet. Kalsiumkromat er en seksverdig kromforbindelse.

KAOLIN: PW19, porselensleire, china clay, bolus. Naturlig hydrert aluminiumsilikat, som inneholder forurensninger i form av kalsium og metaller som magnesium og jern.Hvit, svakt grålig, transparent i olje. Ble en del benyttet i limfarger. Brukt i grunderinger, og som ekstender i oljemaling og vannfarger for å justere konsistensen. Av stammefolk blant annet i Afrika, brukt som hvit malerfarge, da gjerne sammen med sort og rødoker.

KARBAZOLVIOLETT: se dioxazineviolett-

KARMIN; Carmine. Organisk fargelakk. Fargestoffet fra Cochenillelus, og er egentlig et giftstoff som utsondres. Cochenille kommer opprinnelig ifra Sør-Amerika, men er innført til andre kontinenter for fargestoffets skyld. Karmin kan også fremstilles fra den kermes, en liknende luseart som finnes i Europa og Lille-Asia.
Opphavet til navnet er noe usikkert, i boken Chromatography, av Georg Field fra 1835, mener forfatteren at navnets opphav kan spores til arababisk Atkermes, fra Kerman eller Carmania, som ligger i dagens Iran. Han mener også at cermosin, crimson, cermine og karmine kan utledes fra dette. En annen tolkning har utgangspunkt middelaldersk latin carminium, fra turkisk "qirmiz" som igjen skal være utledet av sanskrit krimiga og krimi som betyr mark, eller insekt. Siste del av ordet karmin skal være utledet av latinsk "minium", som var en betegnelse på rødt bly eller cinnabar, altså sinober. Også Field nevner cinnabar og vermillion i forbindelse med karmin, og skriver at i noen "gamle bøker" er karmin det samme som vermillion.

KARMINLAKK: en fargelakk nevnt hos Kumlien (1949).

Karminlack, Schoenfeld, oljefarge. Inngikk i 1890 årene i dennes sortiment. Fargene fra Schoenfeld ble senere til Lukas.

KARMOSIN; plantefargelakk, nå mest fargetone gjeldende flere pigmenter.

KARMOSINLAKK: plantefargelakk, eller et alizarinprodukt.

KARTAMIN: NR26. Et av pigmentene fra olje og fargeplanten safrantistel (Carthamus tinctorius). Se Rose carthame.

KASSELERBRUNT vanDykebrunt, Cassel earth, Cologne earth, organisk, brunkull. Brunkull, leirjord jern og manganoksyd. Hverken lysekte eller oljeekte. Kjent og anvendt siden middelalderen.

KASSELERGRØNT: Baselergrønn. Schweinefurtergrønn ( kobberarsenitt og arsensyrling) blandet med kromgult.

KASSELGULT: Kasselergult, blyoksyd med ammoniumklorid som smeltes. Iblant, med urette, regnet som alternativt navn på patentgult (Turners gult), mineralgult. Disse har samme utgangspunkt nemlig blyoksyd, men bearbeidelsen videre er forskjellig fra kasselergult- Kasseler gult er, som de andre blyoksydfargene foreldet og inpermanente. Den hadde en gullgul farge og var en del benyttet på 1800-tallet.

KATEKU; plantefargestoff, også garvestoff.

KEISERGRØNN; Schwienefurtergrønn, Wienergrønn, mitisgrønn, Kongegrønn. Et dobbeltsalt av kobberarsenitt og kobberasetat.

KINAKRIDONER; (quinacridone) Syntetisk organiske pigmenter, de fleste meget lysekte, og ligger mellom røde til violette toner, som eksempelvis PV19. Se quinacridoner.

KINESISK GULT: oker, jernoksyd.

KINESISK RØDT; sinober. Se sinober og vermilion.

KINGS BLUE: Fargetone
Old Holland B253- Kings Blue Deep, olje, pigmenter: sinkhvit PW4, titanium dioxide rutile PW6, syntetisk ultramarinblått PB29
Old Holland B256- Kings Blue Light, olje, pigmenter: sinkhvit PW4, titanium dioxide rutile PW6, syntetisk ultramarinblått PB29
Rembrandt; oljefarge 517, pigmenter; PB 28, ultramarin med PW4 sinkhvit.

KINGS YELLOW; PY39 (arsensulfid. Orpiment. Chinese yellow. Kongegult, er benyttet både om massicot,( blyoksidgult eller blytinngult), bly II kromat og orpiment (auripigmentum). Senere oftest en blandingsfarge av eksempelvis kadmiumgult med sinkhvitt. Både arsensulfid og blykromat er giftig. Orpiment blir fremdeles fremstilt i mindre mengder til bla til restaurering av eldre malerier, omsetning er underlagt restriksjoner.

KLAUSNERGRÜN: Klausnergrønn, Brixnergrønn. Klausnergrønn ble tidligere regnet som synonymt med Brixnergrønn, og ble i eldre litteratur omtalt som et kobberholdig mineral. I dag er innholdet identifisert som seladonitt, altså grønn jord, et komplekst silikat med kjemisk formel K(Mg,Fe2+)(Fe3+,Al((OH)2Si4O10). Klausnergrønn og Brixnergrønn ble tidligere omsatt som malerpigment. se Brixnergrønt.

KOBBERACETAT, kopperasetat, copper (II) acetate. Finnes i to utgaver, hydrert og anhydrert. Kjemiske formler er henholdsvis Cu(OAc)2 og Cu2(OAc)4(H2O)2. Historisk kjent som verdigris. Ble tidligere produsert ved å legge kobberplater med presserester fra vinproduksjonen imellom. I disse rester av druer dannes det eddiksyre som vil reagere med kobberet, og danne et grønt belegg, irr. Senere ble det produsert ved å henge kobberplater i krukker med eddiksyre eller sur vin under. Disse ble så plassert på et varmt sted, fordampningen vil da bestryke platene, og dekkes av kobberacetat. I dag produseres det enten ved elektrolyse eller ved å varme opp kobber(II)hydroksid eller kobber(II)karbonat med eddikksyre.

KOBBER ACETOARSENITT: PG21. Parisgreen, Schweinfurter Grün, smaragdgrønn, copper acetoarsenite. Kjemisk formel; Cu(C2H3O2)2-3Cu(AsO2)2. Fremstilles av en blanding av kobberacetat og arsentrioksid. En svært giftig kobber-arsenikkforbindelse. Er blitt benyttet både som pigment og gift mot skadedyr som rotter og insekter. Fargen varierer med pigmentets kornstørrelse fra lys blågrønn til dypgrønn. Fargen blir blekere dess mindre kornstrukturen er. Impresjonistene benyttet en temmelig grov utgave.
Det finnes en rekke mineraler med tilnærmet lik eller beslektet kjemisk oppbygning som kobber acetoarsenitt. Av disse er chalsophylite, conihchalsite, cornwallite og liroconite. Romerne benyttet et kobberarsenpigment man tror kan være conichalssite.
Scheeles grønn er et beslektet pigment, men mistet betydning som pigment da kobberacetoarsenitt kom på markedet. Kobber acetoarsenitt ble utviklet som pigment 1808. I 1814 kom det på markedet som kommersielt pigment produsert av Wilhelm Sattler i Schweinfurt. Det ble publisert flere artikler om fremstillingsprosessen av pigmentet, blant annet av Justus von Liebig i 1823. En metode var å løse opp kobberacetat (verdigris) i vineddik og varme opp blandingen, en vandig oppløsning av hvit arsenikk ble så tilsatt. Dette gir en skitten grønn oppløsning, frisk eddik ble så tilført og blandingen kokt opp. Et lysende blågrønt sediment felles da ut.
Pigmentet er benyttet både i akvarell såvel som i oljemaleriet. Best holdbarhet hadde pigmentet hvis det ble tilsatt noe ferniss i oljen. Men både renhet og kornstørrelse påvirker lysektheten. Pigmentet må ikke blandes med svovelholdige farger, som kadmium, da den vil svertes. Da pigmentet er svært giftig, kom det etterhvert sterk kritikk mot pigmentet. Tyskland forbød pigmentet før 1883, men fortsatte å produsere det for eksport ennå noen år.
Se også Schweinfurtgrønn.

KOBBERBLÅTT: kobberfosfat. Se copperblue.

KOBBERBRUNT; kobberoksydull-oksyd.

KOBBERHYDROKSYD: Bremerblått. se Bremerblått.

KOBBERGRØNT: kobberkarbonat.

KOBBERKALSIUMACETAT: Se Plossblue

KOBBERKARBONAT: azurite, asurblå- se disse.

KOBBERLASUR: kopperlasur, asuritt. Kjemisk formel: 2 CuCO2.Cu(OH)2 med inntil 55% kobber. Somnaturlig mineral vil den undertiden omvandles til malakitt, og finnes gjerne sammen med denne.

KOBBERPIGMENTER: Kobberholdige pigmenter har vært benyttet helt siden de tidlige sivilisasjoner i form av asuritt og malakitt. Egypterne lærte også å lage et kalsium kobbersilikat, et kobberglass som ble benyttet som innlegg i gjenstander eller knust og malt til et pigment som har fått navnet Egyptisk blå. Kobber inngår også blant de giftigste pigmenter som har vært på en palett, de forskjellige kobber arsenikkforbindelser som Schweinefurtgrønn (smaragdgrønn) og Scheeles grønn.
Kobberpigmenter kan være problematisk i visse bindemidler, som oljer, da det kan forekomme en reaksjon med syrene i oljen. Disse ble da revet med egg, lim eller gummiarter. De kunne også bli isolert fra overliggende malinglag av oljefarger med et lag av eggehvite. Også i blandinger med andre pigmenter kan det oppstå reaksjoner. På grunn av sin giftighet er det vel neppe annet enn i restaureringsarbeider noen maler med Schweinfurtgrønn i dag, men dette pigmentet vil alltid reagere i blandinger med litopon, kadmiumfarger, blyhvitt og antimongult (Neapelgult).

KOBBER RESINAT; copper resiante, kobberharpiks, et glasurliknende malermiddel basert på reaksjon mellom verdigris (kobberasetat) og harpikssyre. Se copper resinate

Koboltblått, Alf bjercke, oljefarge

KOBOLTBLÅTT:PB28, PB72, PB73, Koboltultramarin,kongeblått, Leitheners blau, Wenzels blå, Thenards blått, koboltaluminat. Satt sammen av koboltoksid, aluminiumoksid og fosforsyre. Uorganisk, halvtransparent, BSS 1006 7-8, ASTM 1,. relativ svak brekkevne.Hurtigtørkende i olje.Permanent. Metallisk kobolt kan gi allergiske reaksjoner ved hudkontakt. Koboltforgiftning gjennom munnen kan gi redusert apetitt, diare og kan i svært sjeldne tilfeller være dødelig. Som kunsnterfarge bundet til et medium er det ikke ansett som spesielt giftig.
Historikk:
Koboltmineraler er blitt benyttet til blåfarging av glass og keramikk siden de tidlige kulturer i Egypt og Babylonia. Kunnskapen om denne kunsten gikk imidlertid tapt, og ble først gjenoppdaget på 1500-tallet. Den sachsiske glassblåseren Christoph Schürer forbedret, eller muligens utviklet selv en metode for å farge glass med koboltmineral. Dette ble kalt koboltglass eller smalte. Smalte ble ved siden av å farge glass og keramikk, også knust til et pigment.
Koboltblått som vi kjenner det i dag skal først ha blitt utviklet av Wenzel i Freiberg i 1777, og samtidig av Gahn i Falun, Sverige. Men disse tidlige forsøk resulterte ikke i noe videre. Først i 1795, med Leitners eksperimenter i Wien ble det fremstilt et ordentlig pigment. I Boken Chemistry of Paints and Painting under redaksjon av Arthur H Church, 1915, påståes det at Wenzelsblå er det eldste og originale koboltblå. Rudolf Wagner i Handbuch der Chemischen Technologie, 1871, nevner også Wenzel i Freiberg som den første der produserte koboltblått. Dette pigmentet ble fremstilt ved røstning av en blanding av aluminiumhydrat og koboltoksyd. Det ble uansett Thenard som i 1802 utviklet fargen videre. Han fikk i oppdrag av den franske stat å undersøke forbedringsmulighetene for kunstnerfarger. Thenard utviklet koboltblått etter blant annet observasjoner ved Sevres porselensfabrikk. Han røstet koboltarsenat og koboltfosfat med alumina i en digel. Resultatene ble publisert i 1803-04, og kommersiell produskjon av koboltblått kom igang nesten samtidig.Denne versjonen av koboltblått kalles Leithnerblått eller Leydnerblått, men også Wienerblått.
Kjemi:
Koboltfosfat med aluminiumhydroxyd gir det som omsettes som PB28, koboltblått. Koboltblått glir gjerne over mot rødt, og derfor tilsettes iblant zinkoksyd, som gir en nøytralblå, og omsettes som PB72 og PB74, disse er også gjerne mørkere i tonen.
En oppskrift på en fargeprøve oppgir 1 gram cobolt (II) klorid og 5 gram aluminium klorid som homogeniseres i en morter. Prøven varmes i et glassrør oven en gassflamme i 3 til 4 minutter.
Billige farger som selges under navnet koboltblått er oftest ultramarin med sinkhvitt. Kobolt står i en mellomstilling mellom dekkende og laserende farge. I akryl kan den være særlig gjennomskinnelig. For en mer dekkende virkning i akryl, kan man først legge et lag med ultramarin pluss sinkhvitt i tilnærmet riktig tone, og lasere over med koboltblått. Benyttes i olje, akvarell, akryl og tempera. Finnes som pigmentpulver til temperamaleriet, og er et lett pigment å rive med bindemiddelet.Tradisjonelt et pigment som helst står alene, men kan lage vakre toner med kromoksydhydrat (viridian). Jaxtheimer mener pigmentet kanskje best kommer til sin rett i akvarell og matt tempera. Han mener olje berøver noe av dens sjarm. Som oljefarge er den mindre dekkende enn ultramarin, og krever 80-85% olje ved riving, hvilket ikke bør gjøres med linolje alene. En annen kilde sier 100% olje. En bør velge en olje som gulner minst mulig ved tørking, da dette påvirker det lysende blå, slik at den dras mot grønnlig. For å forhindre dette blander noen en anelse hvitt i fargen.Det finnes to andre varianter av koboltblått; cølin og kromblåoksyd, en koboltkromforbindelse PB36.

Som akvarellfarge er PB28 svært lysekte, semitransparent, moderat sterk innfarger, moderat sterk blå. Noen merker av PB28 hvitner litt i full styrke, som kan skyldes opasitet av ekstendere, eller oksydasjon av de minste partiklene. (Bruce MacEvoy, 2005). Under tørking lysner den litt. Den beste miksekomplementære fargen er rå umbra (PBr7) eller bezimidaoranange (PO62). Fargen vil variere noe i tekstur og kroma fra de ulike fabrikater. Pb 28 fra M. Graham skal være noe rødere og intensere enn andre merker. Temmelig opak i full styrke, men vil gi fine teksturerte laveringer uttynnet. W.N har en mer teksturert variant, den mest transparente og den som innfarger svakest (staining), med andre ord den kan vaskes av papiret om ønskelig. Den er også den grønneste, som gjør den til en effektiv kontrast til ultramarin. Rowney og Rembrandt er mørkere farger, har et tydelig grønnskjær og er sterke innfargere, noe som får MacEvoy til å mistenke dem for innhold av ftalocyanin (PB15)
For beskrivelse av merkenavn og malingtyper se Cobalt.

Cobalt blue, watercolour, Talens Rembrandt, Old Holland

KOBOLTFIOLETT: koboltoksydull-arsenat.

KOBOLTGULT; se cobalt yellow og Aureolin.

KOBOLT GRØNN ;Zinkgrønn, Sachsisk grønn, Rinmannsgrønn. PG19,PG26, PG50. Koboltgrønn finnes i en rekke avskygninger omsatt som cobalt green, light, pale, deep, dark, turquise etc.
Det finnes ingen standardisering av pigmentinnholdet i de ulike nyansene, men samlet under ett finner man disse pigmenter omsatt; Koboltsinkoksid, også bare kalt koboltoksid PG19. Dette er kobolt og sinkoksyd som er kalsinert sammen. Wagner (1871) beskriver koboltgrønn som sinkvitrioloppløsning (sinksulfat) med koboltoksid i kullsurt natron. Bunnfallet ble slemmet og tørket.
Den ble utviklet av den svenske kjemiker Sven Rinmann i 1780, men ble ikke omsatt som malerpigment før 1835. Den ble omsatt som Rinmans grønn, Saxon green, Sachsisch grün, Gellertgreen, Swedish green og iblant som zinkgreen. Hurtigtørkende i olje. Svak fargestyrke, og av mange ikke likt som akvarellfarge. Permanent, men kan reagere på fukt.
Koboltkromoksyd PG26, Kobolt titan nikkel sinkoksid PG50 omsettes også som koboltgrønn. Iblant er også en variant av cerulanblått PB36 (kobolt krom aluminiumoksyd) blandet med for å justere nyansene.
En versjon av koboltgrønn benytter aluminium og krom istedet for zink, og ble mye brukt av porselensmalere, og gikk under navnet Tyrkisk grønn.
Se cobaltgreen for liste av produsenter og omsetningsnavn og malingtyper.

KOBOLTROSA, basisk koboltarsenat, giftig. Også om koboltfosfat, som ved glødning gir rosa til rødviolett, etter glødningens styrke og varighet.

KOBOLTRØDT: PV14 koboltfosfat, som også gir koboltrosa og koboltviolett.

KOBOLTSINKBLÅTT: fosforsurt koboltoksydull-sinkoksyd

KOBOLTTITANAT: se Light Green Oxide og Cobalt titanate, PG50

KOBOLTULTRAMARIN, Gahns blått. Koboltblått uten fosforsyre.

KOBOLTVIOLET: PV14. Cobolt rødt, Cobolt magenta; vannfritt koboltfosfat. Fremstiltes første gang av Salvetat i 1859. Den er svært holdbar, og er en dekkende farge med lys violet klang. Koboltfosfat gir også koboltosa og koboltrødt.

KOBOLTVIOLET;LYS; Koboltarseniat, En svært giftig arsenikkfarge.

KOECHLINGRØNT: Tyrkisk grønn. kromoksyd-koboltoksyd-leirjord. Permanent.

KOLKOTAR: Kolkothar, colkothar. Engelskrødt, jernrødt, jernoksyd.

KOLLERFARGE: Kollerfarbe. oker, gul jord, jernoksyd. Ifølge Pierers Universal Lexicon, 1849-45 det samme som brunjernstein. Også nevnt av Johan G. R. Andreae i Abhandlung über eine Betrachtliche Anzahl Erdarten fra 1769. Kollerfarge er nevnt i en rekke tyske skrifter fra siste halvdel av 1700-tallet til slutten av 1800-tallet, da det virker som bruken av ordet avtar. Kollerfarge er benyttet både som beskrivelse av en type jernholdig jord, men også brukt i betydning av fargetone, da en lærfarget oker.

KONGEBLÅTT; Kings blue, Koboltblått + sinkhvitt, eller ultramarin + hvit. Kongeblått skal være en kraftig, klar blå med et stikk av rødt. Som oljefarge benyttet av Harriet Backer, og i en bestillingsliste fra 1892 spesifiserer hun merket Schoenfeld, det senere kjente
Lukas. Også Henrik Sørensen benyttet fargen, nevnt i sine notater som Bleu Royal, og referer da til et fransk merke.

KONGEGRØNT: Kupriarsenitt, kobberarsenitt, Schweinefurtergrønnt.

KONGEGULT: Arsentrisulfid, fabrikkfremstilt auripigment. Fremdeles i bruk som malerpigment ved begynnelsen av 1900-tallet. Ble på dette tidspunkt også benyttet om nyanser kromgult.

KOPPS PURPURIN:NR8. Ble benyttet av bl.a van Gogh.

Krapplakk, Alf Bjercke, oljefarge

KRAPPLAKK; Madder, Madder Lake, Laque de Granca, krapplack, Wurzelkrapplack,Krapp rødt; naturlig organisk pigment som omfatter flere pigmentnummere: NR6, NR8 (purpurin),NR9 (som omfatter WN Rose Madder genuine),NR10,NR11 og NR12, alle utlededet av krapproten Rubia tinctorium. Krapplakk kan også være et syntetisk alizarinpigment (PR83) fremstilt fra antracen. Den naturlige krapplakk blir fremstilt ved uttrekk av alizarin og purpurin fra krapprot med alun. Blir deretter felt ut på et substrat, aluminiumhydroksid. Men kan også felles utpå andre stoffer som kalk, og tilsettes stoffer som jernsalter for å manipulere fargetonen.
En kilde oppgir at krapp kom i handelen som et lakket pigment fra 1804, men bruken av krapp går mye lenger tilbake, Titian, Rubens og Frans Hals benyttet krapp som laseringsfarge. De laserte den ofte over sinober, både for å forsterke fargen, men også som et middel til å hindre at sinoberfargen ble svart som følge av reaksjon med forurensning.
Hollenderene stod for mye av foredlingen av krapp, og eksporterte det til Italienske stater, men også til Spania, Tyskland og England. Særlig var Zealand, Holland et viktig senter for produksjonen av krapp på 1500 tallet. Senere ble handelen med krapprot var svært viktig også for England og Frankrike, og enorme områder gikk med til dyrkning av denne roten. Krapp ble også dyrket i Kaukasus i områder ved Derbent, men rundt 1910 var de store plantasjene gått sterkt tilbake. Mellom 1859 og 1869 som er det år Lutken regner fra at syntetisk alizarin ble introdusert på det komersielle markedet, var det årlige forbruk av krapprot i England på over 1 million pund sterling pr anno i 1883 kurs. En kan tenke seg hviket enorme verdier dette tilsvarer i dag. I 1868 kom det 60 000 tonn krapprot på markedet. Til sammenlikning var verdien av omsatt krapprot i 1880 24 000 pund. En kan da se hvor raskt syntetisk alizarin tok markedsandeler. I 1868 lykkedes det de tyske kjemikere Grabe og Liebermann å fremstille alizarin og purpurin hver for seg fra antracen som er et produkt utledet av stenkulltjære. Disse tidlige syntetiske organiske fargestoffene het da også tidligere tjærefargestoffer. Noen land som Norge (Bjerke) og Tyskland bruker betegnelsen krapplakk, uten å opplyse om det er naturlig krapprødt eller syntetisk alizarin. Engelske fabrikater skiller disse to typene som Rose Madder eller Madder Lake for naturlig krapprødt (NR9), og Alizarin Crimson for den syntetiske. Den naturlige krapplakk er relativt holdbar i full styrke, og mer holdbar enn de syntetiske variantene, med unntak av Rose Dore. Lysektheten for naturlig krapplakk er hos Ray Smith (2006) oppgitt til BSS 1006 6, ASTM 2. Tidligere (Kumlien 1949) ble krapplakk omsatt i fire varianter, 2 mørke og 2 rosa hvorav den siste er den lyseste og mest transparente. Han skriver at de lyseste tonene ikke bør blandes med sinkhvitt som akvarellfarge, men at den er langt mer holdbar i olje. Krapplakk rives med 70 % olje, helst linolje for å korte tørketiden. Ray Smith hevder oljeabsorbsjonen ligger på 80% for NR9 og 76% for alizarin (PR83) Tykke lag med krapp over hvit grundering fører til krakelering, og noen (Doerner) anbefaler mindre mengder kremserhvitt for en smidigere og elastisk overflate. Finnes i tonene rosa til rødt, men en forskyvning mot fiolett kan også forekomme. Tørker sent i olje, og har en tendens til krakelering, noe som under visse omstendigheter også gjelder akvarellfarger. Har hatt en fargeprøve i full soleksponering i to måneder på middels ru papir, ingen blekning ble registrert, men overflaten var blitt blank og hard, med tendens til krakelering. Se også permanent madder.

Krapplack No6 dunkel, Schoenfeld, oljefarge. Funnet nevnt i en handleliste fra Harriet Backer fra 1892. Schoenfeld ble senere til Lukas.
Krapplack Hell, 9008, Solo Goya (C. Kreul) , akvarell. Pigmentinnhold ikke oppgitt.Som alle farger fra denne serien inneholder den store mengder fyllstoff. På noen papirkvaliteter kan man se et melkeaktig slør i malingprøven, hvis den males flytende med full pensel, ytterkanten av prøven går gjerne ned mot svartaktig og blank dyprødt typisk for alizarin PR83. I en jevn lavering middels uttynnet, har den nesten samme fargetone spm WN Cotman Alizarin Crimson Hue, PR206, et quinacridonepigment. Fargeprøven falmet ca 25 % etter en fire månedersperiode i sollys. Det falmete område minnet sterkt om PV19 som i Schmincke Akademie Carmin. Så fargen fra Solo Goya kan være en blandingsfarge. Den er mer lysekte enn de fleste alizarin, mer enn f.eks Rowney Alizarin Crimson.
Krapplack dunkel, van Gogh (Talens) akvarell, PR 177 anthraquinone, relativt lysekte pigment, fin farge. Tube.
Krapplack dunkel, van Gogh (Talens) akvarell PR264 diketo pyrrole pyrrole, Fargeskål.

1)Rose Madder NR9 W&N, 2) Alizarin crimson PR83, NR9 W&N, 3) Krapplack dunkel PR177, 4)van Gogh, Krapplack dunkel PR264, 5)Madder lake light, Solo Goya, 6) Madder Lake St Petersburg

Fargeprøvene er belyst ute i perioden mai til august, uten beskyttelse, alle viser tydelig falming. Kun i den første prøven er det naurlig krapp alene, prøve 2 inneholder syntetisk og naturlig krapp, prøve 3 inneholder anthraquinone PR177 som kjemisk ligger nær syntetisk alizarin, men er mer lysekte. Prøve 4 inneholder diketo pyrrolo pyrrole PR264, et moderne pigment, mens prøve 5 og 6 mest sannsynlig inneholder alizarin PR83 ut i fra graden av falming.

KREMSERHVITT:PW1, blyhvitt, se det.

KRITT: PW18, kalsiumkarbonat, kullsur kalk, 94-98%. Kjemisk formel: CaCo3.
Hvit til grålig hvit, transparent i olje, varierende brekkevne. Brukes som ekstender i olje og vannbaserte malinger, samt til grundering. Brukes vanligvis ikke i kvalitetsmaling for kunstnere, men ble en del benyttet i limfarger i håndverksmaling Magnesiumkarbonat og magnesiumkalsiumkarbonat kalles også PW18.

KROMATER: Salter av kromsyrer, H2CrO4. Ble tidligere en del benyttet i malerfarger, i dag er forbruket gått ned på grunn av kromatenes potensielt kreftfremkallende virkning. Blykromat er regnet som den mest miljøskadelige, og finnes knapt i dagens kunstnerfarger. Kromoksydgrønn (PG17) og kromoksydhydrat (PG18) er svært stabile pigmenter og ikke regnet som potensielt helseskadelige.

KROMBLÅOKSYD: Kobolt-krom-leire forbindelse, syntetisk mineralfarge. PB36. Som kunstnerfarge fra ca 1870. Omsettes vanligvis som kobolt-turkis, ceruleanblå og i noen tilfeller som koboltgrønn. Fargetonen varierer mye mellom de ulike fabrikater, men alle er ganske opake og granulerende som akvarellfarge. De grønneste variantene har høyest innslag av krom. Se koboltfarger.
Winsor & Newton Cobalt turquise
Daniel Smith, Cerulean blue.
Rowney, Cobalt turcquise
Rowney, Cobalt green
Da Vinci, Genuine cerulean blue.
Da Vinci, Cobalt turquise
Utrecht, Cerulean blue chromium

KROMBRUNT: flerverdig kromoksyd.

KROMFARGER- se chrome, kromblåoksyd, kromgrønt, kromgult, kromoksydgrønn, kromoksydhydrat, kromorange og kromrødt, kølnergult, viridian

KROMGRØNT: jerncyanblått+ kromgult, (strontium kromat). Kan også fremstilles ved glødning av kromater med kull, svovel eller gips. Også benyttet om kromoksyd og fra tidlig 1900-tall også om kromoksydhydrat (viridian)

KROMGULT: Lead chrome, chrome yellow PY 34.Opak. BSS 1006 6-8. Blykromat, blysulfatkromat. Er blitt omsatt med en rekke navn, som skal indikaere fargenyansene; Amerikanskgult, baltimoregult, citrongult, Gotheaergult, hamburgergult, kongegult, Leipzigergult, Ny-Parisergult, patentgult, Wienergult, Zwickauergult. Kølnergult er kromgult med gips og blysulfat. Felles ut fra løsninger av natrium eller kaliumdikromat og blysalter. En kilde fra 1910 beskriver kromgult som eddiksurt bly felt med natriumbikromat. Grønnlig gul til orange. Fargen avhenger av hvilke blysalter som er brukt. En annen kilde fra 1923 skriver at fargen avhenger av styrken på de konsentrerte oppløsninger, og hvor grundig de omrøres, og variere fra lys strågul til kraftig gul. Ved de lyse toner blandes det i dikromatoppløsningen svovelsyre, slik at det samtidig felles blysulfat som tynner den gule fargen. Selv om de regnes som relativt lysekte, reagerer pigmentet på svoveldioksyd i atmosfæren i forurensede miljøer, og kan svartne. Dette var man klar over allerede på tidlig 1900-tall. Kan også bevege seg mot grønt i kontakt med organiske pigmenter. Kumlien skriver om den som ikke lysekte, ikke oljeekte og ikke luftekte. Moderne varianter er behandlet slik at de ikke så lett skal reagere på svoveldioksyd, fotokjemisk stabilisert. Tidligere fant man kromgult og orange hos W&N, men er nå fjernet fra fargekartet. Krompigmenter er de eneste billige opake gulpigmenter som blir brukt i kunstmalinger, og da det ble lansert ble det straks populært. Van Gogh var en av de kunstnere som tok i bruk kromgult, blant annet i hans berømte solsikkebillede. Jaxtheimer skriver om dette: "Den selsomt makabre gulfargen på dette bildet er allerede første stadium av nedbrytningen av kromgult." Fargen ble fremstilt første gang av Vauquelin i Paris 1809. Den er også blitt benyttet i en del fabrikkfremstilte fargeblandinger som kromgrønt og grønn sinober.

KROMOFTALRØD BRN: PR144, azokondensasjon, middelsrød, halvtransparent med middels brekkevne. BSS 1006 7-8. Olje, akryl.

KROMOFTALRØD R: PR166, azokondensasjon, varmrød, opak, middels brekkevne, BSS 1006 7-8, ASTM 1.

KROMOKER; blandingsfarge av oker og kromgult, og derfor ikke lysekte.

Oxide of chromium, Rowney

KROMOKSYDGRØNN; PG17, anhydrert kromoksid, matt kromoksid, Chromium of Oxide. BSS 1006 8, ASTM 1. En opak blek grønn i nyanser. Fremstilt første gang i 1809 av Vauquelin, som i 1797 oppdaget metallet krom, og brukt som malerpigment siden 1862. Fargen er helt permanent, og er ved siden av viridian eller kromoksydhydrat, de viktigste grønne pigmenter. Dekkende og middels hurtigtørkende i olje. Den krever 30% olje ved rivning, og tørker forholdsvis langsomt. I blandinger er den bedre å bli justert enn å prøve store forandringer. Som akvarellfarge er den blant de mest opake, men har allikevel sin naturlige plass på paletten takket være de mange naturlige grønnetoner som kan bringes frem. Dens komplementære miksfarge vil være dioxazine violett PV 23, koboltviolett dyp PV 14. eller ultramarinviolett PV 15, dens visuelle komplementær er koboltviolett dyp PV14. Disse kan være noe annerledes i olje eller akryl, og kan også variere noe mellom de ulike fabrikat.
Rowney akvarell, Oxide of chromium, granulerende, opak, ASTM I
W&N akvarell 459 Oxide of Chromium, Granulerende, staining, opak, AA( (extremely permanent)

Kromoksyd hydrat (Viridian) Rowney og Old Holland

KROMOKSYD HYDRAT: PG 18, viridian, klar kromoksyd, smaragdgrønn,Vert emeraude, Emerald oxide of chromium Pannetiergrønt, Guignets grønn. BSS 1006 7, ASTM 1. Relativ svak brekkevne. Akryl, akvarell og olje. Et av de eldste og mest lysfaste og permanente syntetiske inorganiske pigmenter . Den skal ifølge Kumlien (1949) første gang være produsert i 1838 av Pannetier, men siterer Trillich og nevner i den forbindelse 1851 som opprinnelses år. I 1859 produserte Guignet samme pigment og relanserte det. Det ble ikke alminnelig tatt i bruk før 1862 samtidig med kromoksyd.. Som en kurositet kan det nevnes at kromoksydhydrat, eller viridian, på skandinavisk, fransk og italiensk også blir kalt og omsatt som smaragdgrønn. Denne må ikke forveksles med den på engelsk kalte Emerald Green, på tysk Schweinefurter Grun, som er det giftige og beryktede kobberarsenitt-acetat. Ved oppvarming går kromoksydhydrat på et gitt punkt over til anhydrert kromoksid, vanlig kromoksydgrønn. Laserende og middels hurtigtørkende i olje. Den krever 100% olje og 2% voks ved rivning. Som akvarellfarge, mest kjent som viridian, kan den ofte ha en kornete struktur. Den har også en tendens til å skille seg i tubene gjerne med en påfølgende herding av pigmentet. Jaxtheimer regner det som det viktigste selvstendige grønnpigmentet. Men i dag vil nok mange i en del tilfeller like gjerne velge ftalocyangrønn PG7 eller PG 36, som likner kromoksydhydrat, men er ennå mer pigmentsterk og klar.

Kromoksydhydrat er en utpreget lasurfarge, men beholder mye av sin glans selv etter blanding med hvitt. Med koboltblått kan man blande frem toner som minner om kromblåoksyd, men Jaxtheimer anbefaler også å prøve blandinger med ultramarin og jerncyanblått. Et helt fargekart av grønn-nyanser oppnår man med blandinger av gule pigmenter fra de lyseste sitron, benzimidazolone, kadmium til jernoksydene. Dens komplementære blandingsfarger er quinacridone maroon, perylene maroon PR 179, pyrrole red PR 254, naphtol scarlet PR 188, naphtol red PR 112, naphtol red PR 170, mens visuelle komplementære er quincridone rose PV 19, benzimida maroon PR 171, quinacridone rose PV 19. Disse komplementærfarger gjelder akvarell, og kan avvike noe fra akryl eller olje, det er også en naturlig variasjon mellom de ulike fabrikater.
Kromoksydhydrat er vanligvis svært lysekte. Det eneste unntaket jeg har registrert er akvarellfargene fra Old Holland ( se fargeprøvene) som etter tre måneders soleksponering ute uten beskyttelse viser en veldig misfargning. Jeg tror ikke det er pigmentet i seg selv, men bindemiddelet som påvirker fargeprøven. Mange akvarelltuber fra Old Holland har skilt seg allerede ved innkjøp, og en ganske sterkt brunlig væske kommer ut før malingen. Alminnelig høyverdig gummi arabicum skal være helt klar. Det er førstog fremst mineral/ metall pigmentene fra OH, som manganblå, kobolt violet, mangan violet og viridian som viser denne misfargningen.
Se viridian.

KROMORANGE:PO 21 gulig og PO 45 rødlig, Derby-rødt, Persisk rødt, Victoria rødt, basisk blykromat. Fremstilt fra 1808.men ikke vanlig før midten av 1800-tallet. Fremstilles av blynitrat, potassiumdikromat og sodiumhydroxyd. En kilde fra 1923 beskriver kromorange som en blanding av blykromat og basisk blykromat, og fremstilles på samme måte som kromgult, og ved at en i tillegg tilsetter litt natronlut ved felleingen. produksjonen av kromorange skal nå være instillt, og må regnes som et foreldet pigment. Som med kromgult og kromrødt, ble kromorange velvillig mottatt. de var rimelige, tørket raskt i olje, hadde god opasitet. Men det ble snart klart at de lyse variantene av krompigmentene falmet over tid, og de mørke ble brunlige. De sverter i svovelholdig luft.

KROMRØDT: Derby rødt, Wienerrødt, kromcinnober, østerisk cinnober, kromgranat, kromkarmin, PR103, tinnoksyd og kromoksyd, glødet .Eldre kilder er upålitelige med hensyn til de ulike fargenyansene, men flere kilder omtaler kromrødt som basisk blykromat

KROMSINNOBER: varietet av kromrødt, nevnt hos Lutken (1883). Skal bestå av basisk blyacetat med kaliumkromat, hvor en i fellingen tilsetter natronlut.

KROMTITANAT: PBr24, chrome titanium oxide. PBr24 er et av de mest opake pigmenter i akvarellmaleriet. Den er benyttet som erstatning for det originale Naples yellow (bly(II)antominat. Se Chrome titanium oxide.

KRYSOKOLLA: PB31. Kobbersilikat Kjemisk formel: CuSiO3, versjon fra Kremer pigmente. En mer fullstendig beskrivelse av naturlig kobbersilikat uttrykkes med denne formelen: (CuAL)2H2Si2O5(OH)4n(H2O), og viser et sammensatt stoff inneholdende kobber, aluminium, silikat og bundet vann. Det er bløtt og skjørt, finnes ofte sammen med malakitt. Naturlig er den ofte blandet med brunrøde urenheter. Kan benyttes som malepigment i akvarellmedier, egg, olje og i syntetiske bindemidler. Er kjent benyttet av tidlige kulturer i Egypt og Hellas, er også påvist i veggmalerier i Afganistan og Xinjiang, tidligre kalt Øst-Turkestan.
I eldre litteratur, som Theoprastus (ca 315 f Kr) er krysokolla også benyttet om malakitt. Også litteratur på 14-1500 tallet nevner mineralpigmenter som Schifergrûn, Siefergroen og sedergreen, som en mener er beskrivelser av krysokolla. Bruken av krysokolla som malepigment har aldri vært omfattende på grunn av sparsom tilgang, og forsvant som relevant pigment i løpet av 1600-tallet. Skal ha holdt seg lengst som pigment i akvarellmaleriet.
Se også chrysocolla.

KUGLELAK: dansk, fargelakk fremstilt til små kuler, opprinneloig av rødtre (brasiltre). Nevnt av Lütken (1880) og Salmonsen (1901 og 1923). Fargestoffet ble blandet med stivelse og til dels andre røde fargestoffer. Foreldet og lite brukt ved begynnelsen av 1900-tallet.

KUHLMANNSGRØNT: basisk kobberklorid, bløder i olje.

KUPRIARSENIT; Kobber(II)arsenitt, Scheelesgrønn, svensk grønn, jordgrønn. Kupri ble tidligere brukt om toverdige kobberforbindelser

KVERSITRON; Quercitron. Gult inpermanent fargestoff fra eikebark ( Quercus tinctoria). Ble en del benyttet i akvarellfarger på 1800-tallet- Se Yellow Lake.

KVIKKSØLVOKSYDRØDT: kvikksølvoksyd.

KØLNERGULT: variant av kromgult, hvor blykromat er blandet med gips og blysulfat.

KØLNERJORD: organisk. brunkullpigment. Casseler earth, casseler brown. Impermanent.

Lac Lake, akvarellfarge, Ackermann.

LAC LAKE: NR25. lac lac, lic-lac, lac dye, Bengal lake, cake lac, gummilakk. Indian lake.
Lakksjoldlusen Coccus lacea stikker grener av melkesaftførende trær av arter som Ficus, Anona, Croton m.m. De eggbærende hunnene omsluttes snart av et rødt harpiksaktig stoff, samtidig som lusene svulmer opp og blir røde. Samler man inn lakken på dette stadiet, får man en uren harpiks med en fin rød farge. Venter man med innsamlingen til ungene er klekket, er mye av fargen borte, men man får en renere, i alkohol oppløselig harpiks. Den rå ubearbeidede lakk kalles stokklakk, og ble i India bearbeidet til lac lake. Stokklakken kokes i vann eller i en sodaoppløsning som oppløser fargestoffet. Denne kokes inn til en sirup og blandes med leire, kritt eller gips. Etter utkokning av fargestoffet er det en rest som består av plantelim, harpiks og plantevoks. (Salomonsen 1898) Dette danner utgangspunktet for produksjonen av skjellakk. Produksjonen av stokklakk og lac lake foregår i India og Sydøst-Asia.
Lac lake er benyttet både i oljemaleriet og som akvarellfarge. Rudolph Ackermann (1794-1832), som begynte å produsere kunstnerfargr i 1799, og hadde lac lake i sitt sortiment.

Kremer pigmente, Lac Dye, pigmentpulver.
Rublev Natural colours, Lac Dye, pigmentpulver.

LAKMUS: NR28. Fargestoff av ulik kjemisk oppbygning, fremsilt fra arter av lav, som Parmella sulcata. Ble i eldre tid en del benyttet til tekstilfarging og iblant til illuminering av manuskripter. Allerede ved inngangen til 1900-tallet vesentlig benyttet som indikator ved syre- base titrering.
Se Orcein.

Eldre fremstilling av lampesvart.

LAMPESVART PBk6,7 lampblack, carbon black), Blålig undertone PBk6, brunlig undertone PBk7,intens og langsomt tørkende i olje. BSS 1006 8, ASTM 1. Kjemisk formel: C. Inorganisk syntetisk.
Fremstilles ved brenning av tjære, kreosot eller rå naftalin. PBk7 fremstilles ved brenning av aromatiske oljer og naturgass. Det mest dekkende og drøye av de svarte pigmentene. Dens intense og opake karakter gjør den lett dominerende og vanskelig å bruke. Som akvarellfarge er den mest anvendelig med masse vann. Den virker kjøligere en elfenbernsvart (ivory) og tørker uten dennes moareeffekt.
Finnes i spesialvariantene jetblack (beksvart) og prosessblack, som i gouache er svært matt og dekkende. Prosesssvart er spesielt tonet til reproduksjon. Den blåsvarte karbonsvart PBk6 har en tendens til å tørke med en glanset overflate i vannfarger, og er ofte blandet med betydelige mengder ekstendere pga den store pigmentintensiteten.
Daler Rowney, Georgian watercolour PBk 7, opak, permanent (****)
Rembrandt, oljefarge 702, pigment PBk7.
W&N 337 akvarell, opak, helt permanent (****), ASTM1

LAPIS ARMENIUS; copperkarbonat, azurit, PB30. Antikt navn på azuritt.

Lapis Lazuli, naturlig og som akvarellfarge fra Kremer

LAPIS LAZULI: NB N/A Lasurstein, halvedelsten, lazuritt med innslag av diopsin, kalkspat, hornblende m.m Naturlig ultramarin. Permanent. Gmelin foretok på begynnelsen av 18oo-tallet en analyse av lazuritt og fant at den vesentlig bestod av kiselssyre, kalk, natrium og svovel. Lapis ble tidligere brukt som en kostbar lasurfarge over modellerende undermaling. Ble benyttet som akvarellfarge og eggtempera, også som oljefarge. Det dyreste pigmentet som ble benyttet av kunstnere, og bruken ble ofte kontraktfestet når en kunde bestilte et maleri.
Ble tatt i bruk som malerpigment ca 600 år e.kr, men er blitt benyttet av tidligere kulturer til småskulpturer og i mosaikk. Den finnes i Afganistan, Tibet, Kina og i Syd-Amerika. Mindre mengder er også funnet ved Napolibukten. I middelalderem fikk pigmentet navnet "ultramarin" som betyr "hinsides havet" eller "på den andre siden av havet", hvilket man mente Kaspiahavet. Den var det eneste lysekte blåpigment fra det ble tatt ibruk og frem til renessansen. I middeladren kom lapis lazuli til Europa fra gruver i Afganistan, først og fremst fra Badakshan, nordvest i landet. Marco Polo besøkte gruvene i 1271, og kunne fortelle at mineralet ble brukt til å fremstille et blått pigment. I denne berømte gruve finnes det re varianer; en indigoblå som ble kalt Nili, en lys blå, Asmani, og en grønn, Sabzi. Fordi bergaten gjerne inneholder så mange urenheter er det en omstendelig prosess å omdanne det til et høyverdig pigment. Hvis man ganske enkelt knuser bergarten vil man som oftest få et gråblekt pulver. Dette pulveret ble brukt som pigment, og man har påvist det i byzantiske manuskripter fra sjette til det tolvte århundre. Senere, mot høymiddelalderen og tidlig renessansen finner man flere metoder beskrevet for rensing og ekstraksjon av råpigmentet. Cennino Cennini beskrev inngående en metode som omfattet smeltet voks, harpiks og lut. den første ekstraksjon gir det beste pigmentet, den neste inneholder mer av det fargeløse fyllstoffet, og den siste kvaliteten inneholder få og små pigmentkorn. Dette ble gjerne omsatt som ultramarinaske. W&N hadde på 1800 tallet og frem til rundt 1930 tallet små tuber med ekte ultramarin, og også ultramarinaske. Disse var dyre farger og ble sett på, ifølge Kumlien, som kurositeter.
Ekte ultramarin avviker tydelig fra syntetisk ultramarin. Kumlien skrev i en bok fra 1949 at fargen er lysere enn syntetisk ultramarin, mer som cølinblå, men laserende og uten den intensiteten som en finner i den syntetiske utgaven. Det høres ut som om han beskriver en lavere grad av pigmentet, kanskje ultramarine ash. Ser man på renessanse bilder med sikker påvisning av ekte ultramarin, og ikke minst i bokillustrasjoner ser man et intenst blåpigment med en iblant rødlig teint. Det kan og hende Kumlien beskriver pigmentet som oljefarge. Lapis lazulis fargeprakt kommer aller best til sin rett revet med egg som i tempera, eller med gummi arabicum. I olje er den gjerne blitt blandet med hvit for en lys opak blå, eller benyttet som en lasurfarge over en undermaling. Man laget også purpurtoner ved å blande inn karmin eller krapplakk, eller å lasere den over tykkere lag av rosa eller karmosinrødt. Selv om pigmentet inneholder svovel, ser det ikke ut til at den reagerer med blyhvitt. Fargen anses som svært lysekte.
Daniel Smith tilbyr lapis lazuli som akvarellfarge, men den er beskrevet som en fargetone nær Davys grey. Dette kan tyde på at produsenten ganske enkelt har knust og pulverisert mineralet uten den tidkrevende rensningsprosessen. For noen år siden feiret W&N et jubileum med å lage en begrenset serie av ekte ultramarin akvarellfarge. Ellers tilbyr Kremer pigmentet som tørrpigment.
DanielSmith akvarell 113, Genuine lapis lazuli
Kremer Pigments, pigmentpulver.

Lascaux green, PG7.

LASCAUX GREEN
Lascaux Aquacryl 850. Pigmentinnhold: PG7, phtalocyanide green.

LASCAUX VIOLET
Lascaux Aquacryl 832. Pigmentinnhold PV23, carbazole dioxazine. (C34H22Cl2N4O2).

LASCAUX YELLOW
Lascaux Aquacryk 811. Pigmentinnhold PY74 (C18H18N4O6), monoazo. Også kalt Hansayellow.

LASCAUX YELLOW GREEN
Lascaux Aquacryl 851. Pigmentinnhold PG36, polybromopolychlorinated copper(II)pthalocyanid (C32Br6Cl10CuN8).

LASURGULT: en farge som kom på markedet for å erstatte ekte indisk gult, da denne forsvant fra markedet. Kumlien skriver at den ikke var lysekte nok til kunstnerbruk. Det kan være Kumlien tenker på Quercitron, et uttrekk fra spesielle typer eikebark. Ble en del benyttet på 1800-tallet, bl.a i akvarell. Også Weld ble omsatt som Yellow lake, men denne er noe mer opak.
Er også benyttet om ren gul oker i oljemaling, hvor det ikke er tilsatt sikkativ.

LASURSTEINBLÅTT: lapis lasuli, naturlig ekte ultramarin. Se ultramarin. Lasursten fra fransk lazur, skal ha fått navnet fra persisk ladjward etter gruvene i Ladjward i Persia.

LAUTHS VIOLET: C12H9N3S.C2H4O2.
Gammelt azofargestoff, utledet av rosanilin. Fremstilt av Charles Lauth som på 1860 tallet forsket mye på oksidasjon av methylanilin og benzyl. Utviklet flere fargestoffer som ikke fikk noen betydning i kunstnerfarger. Til gjengjeld er noen av dem benyttet til farging av papir, og i ulike typer blekk. Lauths violet og det nærliggende Crystal violet blir benyttet i histologi.

LEAD ACETAT: Blyasetat basert på bly og eddiksyre (acetic acid), også kalt blyeddik, Pb(C2H3O2)2, gir et hvitt substans.Pga av sin søte smak kalles blyasetat for blysukker ( sugar of lead) Av Newell i 1911 angitt som basis for produksjon av en gul maling, angir ikke markedsnavn, men kan være blykromater (kromgult), eller neapelgult (lead-antominyellow). Danner også grunnlaget for blyhvitt.

LEAF GREEN: Fargetone.
Daler Rowney; system 3 akryl 355, phtalocyanine green PG36, arylamide yellow 10G (PY3 hansa), semitransparent, normal permanens (***)
Daler Rowney, Georgian watercolour 355, arylamide yellow 10G, phtalocyanine green PG36, titanium dioxide PW6, opak, normal permanent (***)

LEITCHS BLUE: variant av jerncyanblått, PB27. I en katalog fra W&N som utkom i 1896 er Leitchs blue en oljefarge laget av prøyssisk blå og koboltblått. Som akvarellfarge nevnt i A Handbook of Modern Watercolour Pigments utgitt av W&N i 1887 og fantes også på WN`s akvarellfargekart rundt 1910. Også beskrevet av Arthur Church i sin bok The Chemistry of Paints an Painting. W&N hadde en akvarellfarge frem til 1980/90 årene som het Cyanine blue 209 (018), på fransk kalt Bleu de Leitch. Cyanine var en vanlig betegnelse på ferriferrocyanine (PB27). Den avbildede akvarellprøve er fra A Handbook, 1887.
W&N Cyanine blue (Bleu de Leitch), utgått.

LEMNISK JORD: lemnisk terra, Lemnisch erde, rød bolus, rød oker, jernoksyd.

Lemon yellow, Reeves (azo), Lemon yellow W&N Cotman, Chrome yellow W&N

LEMON YELLOW, fargetone. Lemon Yellow er en gruppe lysegule farger med nokså forskjelligartede pigmenter, fra kadmium og barium til azopigmenter. Som akvarellfarger kan de være temmelig opake til ganske transparente. Lysektheten kan derfor være ganske varierende, særlig som akvarellfarger. De beste er der hvor kadmium eller benzimidazolone er pigmentet, nikkeltitanat er også svært lysekte.

Daler Rowney, lemon yellow 651, akryl, akvarell og olje; pigment: arylamidgult 10G PY3 (hansagul lys); skal være forbedret i forhold til tidligere. Transparent, lysende gul, normal permanens (***)
Daler-Rowney Georgian watercolour; arylamide yellow 10G, PY3, transparent, Reeves Lemon 40, ukjent pigment, grønnlig lys gul. Lystestet denne fra 1/4-30/8-07,prøven ble tydelig bleket
Lascaux Aquacryl 811, Lemon yellow. Pigmentinnhold: PY3 Hansayellow 10G. Monoazopigment. Kjemisk formel: C16H12Cl2N4O2. Py3 er en av de mindre lysekte hansagule, spesielt i lasurer.
Lefranc&Bourgeois Louvre, akvarell 169. Pigment ikke oppgitt. Transparent, lysekthet oppgitt som *** (best). Fargene er laget i Kina.
Old Holland, akvarell, cadmium yellow lemon D-9, pigment; cadmium sink sulfid PY35, den guleste og mest opake av testfargene ovenfor. De fleste virker tette og opake når de er våte, og dekker en blyantlinje når de males ut på papiret. Men alle klarner under opptørking, og en litt kraftig strek fra HB-blyant syntes godt gjennom fargeskiktet hos samtlige testfarger. Allikevel fremstår de som farger med en viss opasitet, særlig barium og cadmiumfargene
Reeves: akvarell: azopigment. Fargeprøven viser en eldre engelskprodusert farge. Som malerfarge har den gode egenskaper og fin farge, men er ikke særlig lysekte. Solbelyst i tre måneder uten beskyttelse. I dag produseres fargene for det meste i Kina og er av samme kvalitet som de nye tubefargene fra Bourgeois & Lefranc Louvre og virker utpreget billige i konsistensen.
W&N, akvarell, lemon yellow 070 (347), pigment: bariumkromat PY31. gul med grønnlig tendens, mer enn Reeves. Ganske opak, BSS 1006 8. Dette pigmentet er nå utgått fra W&N.
W&N 348 akvarell, Lemon Yellow Deep, semitransparent, granulerendem, helt permanent (****)
W&N, akvarell, cadmium lemon 086, pigment; cadmium sink sulfid PY35, den mest opake av W&N sitrongule, og den guleste.
W&N, akvarell; Chrome yellow. Tett, lysegul farge ikke langt fra Cadmium lemon. En prøve ble solbelyst ute i 2,5 måneder og viste en liten gråfarging.
W&N Cotman, akvarell, lemon yellow hue 346, pigmenter benzimidazolone (lemon) PY 175, halvtransparent lys klar gul. Den viste fargeprøven er solbelyst ute uten beskyttelse i tre måneder og viser en liten blekning.
W&N, akvarell, lemon yellow hue 347, pigment: nickeltitanate PY53. Gul med grønnlig tendens, men mindre enn PY31. Erstatter nå lemon yellow 070 (barium), selv om fargetonen er mer gul. opak, lysekte (****)
W&N 346 artist acryl, halvtransparent, normal permanent.

LEMON YELLOW JAPANESE: Fargetone fra Lefranc& Bourgeois, oljefarge.

LIGHT GOLD; fargetone, Rembrandt, oljefarge 802, pigmenter: PW6,20, transparent syntetisk jernoksid PR101. Semiopak, ASTM 1.

LIGHT GREENOXIDE: PG50, kobolttitanat grønt. Uorganisk, oksider av kobolt, titan og andre metaller som nikkel. Klar grønn, opak, god brekkevne. BSS 1006 8, ASTM1. Akryl og akvarell.
W&N, cobalt titanate YS, akvarell 234.
MaimeriBlu, cobalt green light, akvarell 316.

LIGHT RED: syntetisk jernoksid med en skarlagenrød tone, i motsetning til indisk rød som har en blålig tone. Winsor & Newton har satt sammen sin Light Red av PR 101 og PY 42, mens Cotman serien fra samme firma kun består av PR 101, og er en tanke blålig. Old Holland Light red er laget av kalsinert naturlig jernoksyd, nøytral brun med en viss struktur.
Se jernoksider for en mer inngående gjennomgang og sammenlikning av alle farger og nyanser.
Daler Rowney, Georgian watercolour 527, yellow iron oxide (syntetisk) PY42, red iron oxide PR101, opak, helt permanent (****)
W&N 362 akvarell, opak, helt permanent (****)

LIMEBLUE: Blue verditer, basisk kopperkarbonat. Ble kalt limeblue fordi fargen er stabil i kalk (lime). Se Blue Verditer. Tilbys som
pigmentpulver fra Kremer.

LITHOLRUBIN: PR57. Azofarge som ble utviklet i 1903 og beskrevet av R. Gley og O. Siebert. Det er en blålig rød i nyanser, og finnes i en mengde modifikasjoner. Kjemisk formel litholrubin BK: C18H12N2Na2O6S. Middels lysekte. Mest benyttet som trykkfarge da fargetonen ligger nær magenta.
Benyttet av Talens i Van Gogh Cadmiumred Azo , oljefarge 310, Dette er en blandingsfarge av PO43, PR57 og PW4, og ser mer ut som en kadmiumorange fargetone.

LITOLRØDT: eldre syntetisk organisk pigment, varierende lysekthet.

LITOPON: Orrs White, Patentzinkweiss, Griffiths weiss. PW5. Bariumsulfat (BaS) tilsettes en oppløsning av sinksulfat (ZnSO4), som vaskes og tørkes, dereter tilsettes ammoniumklorid (salmiak ca 3%) og glødes uten lufttilførsel. Glødningen øker dekkevnen. Opak i vannfarger. Tidligere fantes det flere kvaliteter med varierende egenskaper og holdbarhet, den kunne gråne, gulne eller mørkne. Variasjonen i de ulike kvaliteter gikk på innholdet av sinkhvitt, som kunne variere fra 15-30% (Malerbogen, 1937). De beste kvaliteter ble benyttet i gouache som dekkhvit, dessuten i interiørmalinger , lakkfarger og i trykkfarger. Også benyttet som ekstender i vannfarger.
Litopon fremstilles første gang av Douhet i 1853, gjenoppdaget av J. B. Orri 1874 og forbedret av Griffith i 1877. På grunn av svovelinnholdet kan den reagere på kobber og bly-pigmenter som antomingult, arsengrønt, blyhvitt i blandinger og ved overmalinger av eksempelvis olje over limfarger.
Da sinksulfid lett omdannes til det vannløselige sinksulfat, selv i oljemedium, forvitrer den raskt som utendørsfarge.

LOGWOOD LAKE: Natural Black NBk1, NBk2, NBk3, NBk4.Hematoxylin oksidert til hematein. Utgangspunktet er blåtre, hematoxylon campeheanum, hvor man etter en gjæringsprosess av oppmalt tre kan trekke ut en ekstrakt. Ekstraktet kan gi en rekke farger ved å felle det ut på ulike substrat, eller beiser når det gjelder tøyfargning. Den blir sort med jern, kaliumbikromat (kromsort) og kobbersulfat, purpurrødt med stanniklorid, ved tøyfargning kunne man også få frem en blå i forbindelse med indigofargning. Liten verdi som kunstnerpigment.

LØNNEGRØNT; ahorngrønnt, blandingsfarge.

LUNAR EARTH; Fargetone, kan eksempelvis være Magnesium Ferrite PBr11.
Daniel Smith 019 akvarell. PBr11

MADDER CARMINE; Fargetone fra W&N, fra akvarellfargekart ca 1910

Krapprot (Madder root), W&N Rose madder gernuine (NR9)

MADDER LAKE; Ekte krapprødt (se det) og senere også om alizarinrød, idag gjerne spesifisert som Madder lake genuine og Madder lake alizarin. Uttrekk fra krapproten har vært brukt som farge i uminnelige tider. Som et lakket (fargestoff felt ut på en base eller substrat) pigment fra rundt 1804. Dette øket dets permanens betydelig, og øket også omfanget av fargetoner, avhengig av hvilket salter eller substrater som ble benyttet. Rose madder eller pink madder (NR9) ble lakket på på kalk eller alun ( aluminium hydrat), og kan gjøres mer brilliant ved små mengder stannatsalter eller sodiumfosfat, deep red madder i reaksjon med soda eller pottaske, violet madder ved tilsetning av jernsulfat og forskjellige toner av brown madder ved tilsetning av kromalun og jernsalter. Kremer Pigments tilbyr krapprot (madder root) fra Anatolia, 37200, samt to forlakkede utgaver; Madder root lake pigment, 37202, lakket på alun, og Madder root lake pigment, yellowish, 3703, fremstilt på tinn. Skal være mer lysekte enn forannevnte. De selger også en variant kalt Madder Lake Perego, etter en kunstner som har forsket på oppskrifter. Han har kommet frem til en mer lysekte og fargeintenst pigment. Madder lake Perego, deep, very vibrant 37210, Madder lake Perego, lighter, very vibrant, Madder lake Perego, violet brown.
Av 90 pund krapprot får man ifølge Kremer Pigments 2,3 pund Violet-brown madder lake. Kremer tilbyr til slutt også en orange;
Madder root Lake orange Pigment, alizarine orange, 94140. Et sjeldent pigment håndaget i England. Sistnevnte selges i pakninger a 5 og 10 gram, de andre i pakningher a 5 og 25 gram.

Madder lake deep; Pr177 og PR264, van Gogh

MADDER LAKE DEEP, Krapplack dunkel; da det etterhvert er alment kjent at krapplakk og alizarinpigmentene ikke er lysekte, har en del produsenter endret pigmentinnholdet, men beholdt de gamle kjente handelsnavnene. Noen tilbyr både de opprinnelige pigmentene og som "hues", med andre pigmenter, som Winsor and Newton. Madder lake deep fra van Gogh har kommet i to utgaver, både med pigmentet PR177 og PR264. Som en kan se av prøvene har begge en tydelig men ikke sterk blekning. De er belyst ute uten beskyttelse i perioden mai til august.
van Gogh 331 Madder lake deep, akvarell skål, pigment: pyrrole crimson PR 264. Mer høyrød enn PR177, og marginalt bedre lysekthet.
van Gogh 331 Madder lake deep, akvarell tube, pigment: anthraquinone red PR177 Har den blålige undertone en finner hos alizarin, og er nok det nærmeste substitutt for PR83. Selv om pigmentet ikke er helt lysekte er det betydelig bedre enn alizarin. Pigmentet finnes også i Burgundy wine red fra Old Holland. Den er nær identisk i tone med fargen fra van Gogh, og minst like god lysekthet. En ganske sterkt malt prøve viste ingen forandring etter 4 måneders belysning ute, uten beskyttelse. Svakhetene ved pigmentet blir tydeligere når fargen blir malt lysere.

MADDER (CRIMSON) LAKE DEEP EXTRA; fargetone, olje og akvarell
Old Holland C28, quniacridone violet PV19, dihydroxyanthraquinone PR83

Madder lake light, Solo Goya.

MADDER LAKE LIGHT; Fargetone Solo Goya akvarell, C Kreul. Pigmentinnhold ikke oppgitt. Fargen er relativt pigmentsvak sammenliknet med W&N Alizarin Crimson. Fargeprøven er belyst ute i tre måneder uten beskyttelse og viser en kraftig blekning. Dette kan tyde på alizarin PR83.

MADDER (GERANIUM) LAKE LIGHT EXTRA; fargetone
Old Holland B27, olje, anthraquinone red PR168, benzimidazolone red PR175, dihydroxyanthraquinone red PR83

MAGENTA ;I et leksikalsk verk fra 1914 står magenta oppført som "foreldet betegnelse på fuchsin". Fuksin er saltsurt rosanilin, som fremstilles ved å varme opp en blanding av anilin, paratoluidin og ortotoluidin med et oksydasjonsmiddel som nitrobenzen eller arsensyre. Det er det første trifenylmetanfargestoff, oppfunnet av Nathanson i 1858 eller 59 i Frankrike. og oppkalt etter et slag som stod i Magenta, Italia i 1859. Fargestoffet ble hovedsakelig benyttet til farging av stoffer, men også fremstilt som pigment. Svært lite lysekte og bruken er nå forsvinnende liten. Som handelsnavn på malerfarger er det nå en fargetone med varierende pigmentsammensetning og sterkt varierende lysekthet. W&N hadde tidligere en magenta som akvarellfarge som bestod bl.a av rodamin PV1 ( også omsatt som magenta lakk) og PV10 triarylcarbonium violet. Ellers inneholder farger omsatt som magenta gjerne quinacridon PV19 eller manganviolett PV16. Se bl.a Old Holland Magenta og Permanent Magenta.
Magenta som fargetonenavn har etterhvert fortrengt purpur som betegnelse på spektral eller primærrødt, en rød som hverken heller mot gult eller blått. Spektralfargene er da magenta, cyan og gul.

MAGNESITT; naturlig magnesium karbonat. Permanent, iblant brukt som fyllstoff. Egenskaper som kritt.

MAGNESIUM BROWN
W&N 381 akvarell, ny (2005) fargetone fra W&N. Opak, granulerende, helt permanent (****)

MAGNESIUM FERRITE; PBr 11, en moderat mørk dypgul nonstaining farge lik en del brent sienna. Som akvarellfarge er den utpreget flokkulerende, og lagt med rikelig vann vil det danne seg fine lysere linjer, som hos visse umbraer på litt grovt papir. Opak. Den blir produsert av kun to produsenter i hele verden, og som vannfarge er det kun Daniel Smith som benytter pigmentet (Lunar earth). Mikskomplementær med ultramarin.

MAGNESIUM HVIT: ustandardisert navn på magnesium karbonat.

MAGNESIUM KARBONAT: PW18,Syntetisk. Brukt som fyllstoff. Også kritt (kalsiumkarbonat) benevnes som PW18, sammen med magnesiumkalsiumkarbonat.

MAHOGANY BROWN: brent sienna. Se det og jernoksider.

MAHOGANY LAKE; et rødt eller brunt lakk over en brent sienna base.

Malakitt i rå form, og som akvarell fra Kremer

MALAKITT: naturlig kopperkarbonat, basisk copper (II) karbonat, naturlig irr. Også kjent som bremergrønt, olympisk grønn, iris grønn. Malakitt kommer fra mallow, grønne blad , som på gresk er malache. Kjemisk lik azuritt. Som mineral har den overskåret et båndet utseende i grønt fra smaragd til svartgrønn. Som pigment er den klar gulgrønn. Varierende grad av lysekthet. Brukt av de tidligste sivilasjoner, og finnes i egyptiske gravkammermalerier fra det fjerde dynasti. I antikke og middelalderskrifter omtales malakitt som "chrysocolla ", men krysokoll er mineralologisk kobberkisel, og har vanligvis ikke malakittens sterke grønnfarge. Malakitt var det mest viktige grønne pigment frem til 1700-tallet. Den blir gulig grønn i olje, men anvendelig i fresko og i tempera. Har i dag svært liten betydning som kunstnerpigment, men føres som pigmentpulver av enkelte, Kremer har den også som akvarell.
Se også Bremerblått.
Kremer tørrpigment 10300 standard
Kremer tørrpigment 10310 very fine, 1041 MP coarse, 10343 MP medium, 10344 MP fine, 10245 MP extra fine
Kremer akvarell 103458.

MANCHESTERBROWN; Bismarckbrun, vesuvin. Azofargestoff. Salpetersyrling på metafenylendiamoniumklorid.

MANGANOKSID: Manganoksid finnes naturlig i en mengde mineraler som bixbyitt, braunitt, franklinitt, hausmanitt, jacobsitt, manganitt og polianitt. De er ofte sammensatte oksider, som jacobsitt som er et mangan-jernoksid. Den ble første gang beskrevet i 1869 ut fra en prøve fra Jacobsberg-gruven. Manganoksid er kjent som pigment fra europeiske hulemalerier. I nyere tid ble det benyttet noe som base for fargelakker og i moderne tider ble det utviklet en rekke fargepigmenter basert på mangan.

MANGAN BRUNT, MANGAN SVART: PBr8. Syntetisk mangandioksid. Kjemisk formel: MnO2. Permanent, en kraftig "tørker" i oljemaleriet. Den naturlige varianten kalles manganoksid, mangansuperoksid (Jaxtheimer) Den syntetiske varianten ble patentert i 1871 av Rowan, England. Anbefales til freskomaleriet. Naturlig mangandioksyd i form av pyrolusitt er påvist i Europeiske hulemalerier.
Manganbrunt ble beskrevet i 1841 i boken Chromatography, og ble der beskrevet som en fin dyp, semiopak brun. Dens raske tørkeegenskaper i olje er nevnt, og ble anbefalt både som olje og vannfarge. Boken nevner også en naturlig variant, kalt Cappaghbrown, eller euchrame, funnet på eiendommen til Lord Audley i Cork. Denne skulle være dypere i fargen,og mer transparent, men det fantes også en som var mer opak, og lysere i tonen.

MANGAN BLÅTT:PB33, Barium manganate, et blandingkrystall bestående av 11% bariummanganat og 89% bariumsulfat. Transparent, svak brekkevne. BSS 1006 7, ASTM 1. En lysende klar blå, med en turkist skjær (WN) til en grønnlig, dempet cyan (OH). Enestående nyanse, men kan i full styrke likne den mer opake cølinblå. Dette pigmentet er i ferd med å utgå, og mange produsenter gir den ut som en fargetone, gjerne med utganspunkt i ftalocyanin. Ifølge Handprint avtok produksjonen av bariummanganate tidlig på 70-tallet og opphørte til slutt helt.
Akvarell:
Ekte manganblått som akvarellfarge har en tendens til flokkulering, som man ikke finner hos erstatningspigmentet PB15. Den er også en nonstaining farge, i motsetning til Phtalocyanine PB15.. Vakker alene, men kan også danne interesante toner hvis eksempelvis kinakridonpigmenter laseres over. Det er også verdt å prøve en blanding av rå sienna og mangan på et litt grovt papir. For det første får man en fin grønntone, men det vil også oppstå en viss pigmentseparasjon. Det vil da dannes fine nyanser idet manganpigmentet vil synke ned, og siennaen farge forhøyningene i papiret. Effekten vil variere med papirets kvalitet og ruhet. Med kinakridon og kadmiumrødt vil man også få slike effekter. Og disse kan varieres ved blanding, lasere mangan over en farge, eller lasere kadmium eventuelt kinakridon over mangan. Disse tre varisajonene vil gi helt forskjellig resultat og for kadmium/mangan vil en oppleve forskjellige fargetoner. I dag er det kun Lukas og Old Holland som fremdeles tilbyr ekte manganblått, men inntil nylig fantes den også på fargekartet til Blockx, Holbein og W&N. Varianten fra Blockx var mørkere enn vanlig og robust flokkulerende
Finnes også som pigmentpulver for temperamaleri. Den er imidlertid svært sandet ved rivingen, men er allikevel lett å fukte.
Old Holland C41, olje og akvarell, PB33, som akvarellfarge ikke så lysende blå som tilsvarende fra W&N, nå utgått fra dennes sortiment, og bindemiddelet har en tendens til å bli brun ved lyspåvirkning. Old Holland tilbyr to typer av pigmentet, en lys og en mørkere. De skiller seg veldig i tubene, og store mengder brunlig bindemiddel kommer når man klemmer ut farge fra tubene. Dette bindemiddlet mørkner ganske mye og påvirker fargen hvis en utsetter en fargeprøve for sollys. Det beste er å fjerne så mye av det overskytende bindemiddelet som mulig med en pensel, før en tilfører vann og begynner å male med fargen. Jeg har sett håndmalte fargeprøver fra Old Holland som som er flere år gamle, uten tegn til misfarging. Ellers er den mye seigere enn den manganblå som W&N tidligere produserte.
Old Holland C241 olje; Manganese Blue Deep, pigment; barium manganate PB33, manganese ammonium pyrophosphate PV16
Rembrandt; oljefarge 582, PB 15:4 copperftalocyanid.
Rowney; akvarell 121, PB 15:3 kopperftalocyanid med PW4. Fin lys grønnlig blå farge, uten den granulering som er alminnelig for PB33.
Winsor & Newton, Manganese Blue Hue- akvarell 379, transparent, granulerende, normal permanens (***), ASTM 1.Pigment; PB15, kopperftalocyanid.

Manganese blue deep Old Holland, Manganese blue Old holland, Manganese blue W&N og Manganese blue Hue Rowney. Alle prøvene belyst ute uten beskyttelse i tre måneder. Old Holland prøvene viser en tydelig misfargning. Originalprøvene av W&N og Rowney viser en svak mørkning.

MANGAN GRØNN: N/A, ikke tildelt pigmentnummer. Bariummanganat nær beslektet med manganblå. Alternative navn er Rosenstiehlgrønn og Böttgersgrønn. Nevnt hos Salomonsen, som beskriver fremstillingen som en blanding av kaliummanganat med bariumklorid. Bunnfallet vaskes og glødes. Kan også fremstilles med oppheting av mangandioksid med bariumkarbonat eller bariumnitrat.

MANGAN SVART: PBK8. Syntetisk mangandioksid eller i naturlig form som mineralet pyrolusitt. I naturlig form er mangansvart funnet benyttet i forhistoriske hulemalerier.

Manganese violett reddish, Old Holland

MANGAN VIOLETT: PV16, Nürnbergerviolet, mineralviolet, permanent mauve, permanent violet. Blanding av manganklorid, fosforsyre og ammoniumkarbonat. Manganammoniumpyrofosfat. Utviklet av den tyske kjemiker E Leykauf, som pigment fra 1868. Hos Kumlien (1949) beskrevet som manganmetafosfat. ASTM 1 En permanent halvtransparent fiolettfarge, men er ganske svak som brekkfarge i akvarell. Akvarell og olje. Nonstaining som akvarell.Hurtigtørkende i olje. Finnes i en rødaktig og en blålig variant. Kan reagere på fukt. I studiefarger er den blitt benyttet som erstatning for koboltfiolett, men trenden nå er at manganpigmentene fases ut pga giftighet, samt at de er relativt forurensende å produsere.
Da Vinci 254 akvarell, Manganese violet.
Daniel Smith, akvarell 038.Manganese violet.
MaimeriBlu 460 akvarell, Mineral violet, utpreget rødlig, og temmelig opak.
Old Holland C196, Manganese Violet.Blueness, Pigment; Manganese ammonium pyrosphosphate PV16
Old Holland C190, Manganese Violet-Reddish,akvarell, olje, pigmenter; mangan ammonium pyrophosphate PV16. En litt matt fiolett med gammelrosa preg, ikke ulik W&N koboltfiolett tubefarge. Fin tekstur. Desverre misfarges den under sterk sol, da bindemiddelet som det er i overskudd av, får et brunlig preg. Den viste akvarellprøve er belyst ute i tre måneder uten beskyttelse. Old Hollands egne fargeprøver, som kan fåes som originalt malte plansjer, viser ingen misfargning i vanlig rombelysning etter 10 år. Svak brekkevne.
W&N 491, akvarell Permanent Mauve. En rødviolett med en viss tekstur avhengig av papirtype. Svak brekkevne, men er noe kraftigere enn Old Holland, og blåere. Er ment som erstatning for den utgåtte Mauve, men som var utpreget blålig.

MAPICO COLORS: amerikansk handelsnavn på en serie mars farger, introdusert ca 1900.

MARC BLACK; Vinsvart

MARINE BLUE: fargetone
Holbein akvarell 302, metalfree phthalocyanine PB16.

MARMORPULVER: naturlig kalsium og/ eller magnesium karbonat.

MARS FARGER: syntetiske jernoksider. Variasjonen av toner og valører avhenger av produksjonsprosessene. Jernoksider blir bearbeidet med tilførsel av eksempelvis mangan, og pigmentet kan bli varmet opp, "brent" som i brent sienna og brent oker. Alle er mer klare i fargen enn de naturlige oksider, og er helt permanente. Marsfarger fåes også som pigmentpulvere til temperamaleri. De er lette å rive, og pigmentene trekker fort til seg fuktighet, men blir fort klissete. Som oljefarger er de langt klarere og transparente enn de naturlige jordfargene som oker og sienna.

MARS BROWN: syntetisk jernoksid
Old Holland A346, olje akvarell og pigment. Pigment; syntetisk transparent rød jernoksid PR101

MARSGULT: syntetisk gult jernoksid PY42. Det produseres ved at jernitrat og alun inngår en forbindelse med soda eller kritt.
Old Holland A319, olje

MARS ORANGE-RED; Fargetone av jernoksider
Old Holland A337, Olje og pigment. Pigmenter; syntetisk gul jernoksid, syntetisk transparent rød jernoksid PR101

.

MARSRØDT; fåes som pigmentpulver til tempera. I eldre literatur regnet til gruppen av engelsk rødt, og ble produsert ved glødning av jernvitriol, i likhet med vanDyckrødt. Se jernoksider og engelsk rødt.

Mars Black, Old Holland og W&N

MARSSVART: PBk11, jernsvart, svart jernoksyd. Dyp blågrå til svart, halvopak. BSS 1006 8, ASTM 1. Akvarell, Akryl og olje. Ifølge Smith ikke populært som oljefarge, men mye brukt i akryl da pigmentene er mer stabile. Blomstrer ikke eller krakelerer slik andre karbonsvarte har tendens til. Odd Nerdrum og en del av hans elever benytter Mars black,
Akvarell: Som akvarellpigment er den ikkke særlig anvendelig som primærsort. Pigmentkornene er ionisk ladete og vil trekke seg mot hverandre, noe som gir et utpreget spettet utseende. Virkningen er noe avhengig av papirtype, og er sterkere hos Old Holland enn W&N. Jeg har benyttet marssvart endel i blandinger for spesielle effekter. Pigmentet beholder egenskapene sine lettere med syntetiske laserende pigmenter, noe mer dempet med tyngre og tettere pigmenter. Det kan da være bedre å lasere over en underlagsfarge. Fin å prøve til stener og gammel mur.
Daler Rowney, System 3 akryl, 036, opak, permanent (****)
Old Holland A370, olje, akvarell og pigment. Som uttynnet akvarell har den en utpreget flekket og teksturert utseende, med nær nøytral svart tone.
W&N 386 akvarell, opak, granulerende, helt permanent (****) ? Ny fra 2005. Noe mindre teksturert enn Old Holland, men varierer med papirmerke og grovhetsgrad.

MASSICOT: (Italiensk marzakotto, avledet av arabisk shabb qubti ie koptisk alun). Blyoksyd. Iblant kalt for Kings Yellow, eller kongegult, . Et foreldet pigment, lik litharge, men vanligvis dypere og mer rosa i tinten. Aldri ansett som permanent. Nær beslektet med blyoksyklorider som Turners gult (engelsk gult, mineral gult) og kasselergult. Alle foreldete og inpermanente.

MATTHIEU-PLESSYS GRØNN; varietet av kromoksydhydrat. Det ble tidligere, som nevnt hos Lutken 1883, produsert en rekke varianter av kromgrønn, tilsatt borsyre, fosforsyre eller arsensyre, og omsatt under en rekke navn, som Pannetiergrønt,Guignets grønn, smaragdgrønn, Arnoudons grønn m.fl. De tok opp konkuransen med og utkonkurerte etterhvert Schweinefurtergrønnt.

Mauve, W&N og Permanent Mauve W&N

MAUVE; Mauvein. Et flyktig syntetisk organisk lakkpigment , basert på kulltjære. Brilliante farger med to hovedtoner, rødlig og blålig, eldre kilder omtaler mauve som fiolettrødt. Mauve eller Perkinsons violett ble oppdaget i 1856 av William Perkin, og var det første komersielle kulltjærepigmentet. Det ble fremstilt av den 18 årige Perkin under sine bestrebelser på å lage et malariamiddel. Han arbeidet med kinin, og ved å oksydere urent (toluidinholddig) anilin fikk han et lilla bunnfall. Han tok patent på fremstillingsmetoden, og startet et fargeri. Allerede ved begynnelsen av 1900-tallet var bruken sterkt avtagende. I dag gjerne en fargetone av flere ulike pigmenter, ofte like lite varig som ekte mauve, særlig der PV1 er benyttet.
Akvarell: Hvis man liker fargetonen til W&N Mauve, så er Rowneys Ultramarin violet svært lik, og den er helt permanent.
Daler Rowney, Georgian watercolour 413: methyl violet PV3, Indanthrone PB60, pink lake BV10/ BR2, moderat permanent, transparent.
Mauve:
W&N 398 Mauve , akvarell. Skal være satt sammen av rhodamin violet PV1, PV10, coboltviolet PV14, copperphtalocyanine PB15. To av pigmentene PV1 og PV10 er svært lite lysekte, og den vakre fiolette fargen forvandles raskt til en grålilla tone under påvirkning av UV stråler. Prøven er belyst ute uten beskytelse i tre måneder. Den er malt i full styrke på venstre halvdel og i tone mot høyre. En annen prøve i ramme og glass hengt på et lyst sted med delvis sol i 4 år viser en såvidt synlig forandring.
W&N 491Permanent Mauve, akvarell. Pigment PV16, Manganese ammonium pyrophosphate. Et betydelig mer lysekte pigment, men har ikke den vakre blålige fargen til den tidligere utgaven.
.

MEDIUM YELLOW: Fargetone.
Lefranc & Bourgeois Louvre 198 akvarell. Pigment ikke oppgitt. Fargetonen lys mellomgul, som en lys kadmium. Antagelig et azoprodukt. Transparent, lysekthet oppgitt som *** (best)

MELLANA: Ifølge Alcherius (1400-tallet) samme som Sinopia, og i dette tilfelle en farge laget av krapproten.

MELLOMGRØNT: kromoksydhydrat, også kjent som viridian.

MERCURY YELLOW; kvikksølvgult, basisk sulfat av kvikksølv. Foreldet og giftig.

METALFREE PHTHALOCYANINE: PB16. 1936. Akvarell: Er et lysfast, semitransparent mørkt til svært mørkt pigment, den er en kraftig innfarger, som de fleste phthalocyaniner, selv om den på visse papirer som Canson Montval, lar seg løfte nesten helt ut (Old Holland, og dette er et særtrekk ved dette merket). Den fremstilles av tre produsenter verden over. Som akvarell farge lysner den ca 20% under tørking. De beste miks komplementære pigmenter til PB16 er perinone orange PO43 eller cadmium scarlet PR108. MaimeriBlu akvarell er den lyseste og mest transparente, den minst karaftige innfarger, og ifølge Handprint den mest lysfaste. W&N akvarell er mer blå i tonen. Holbein akvarell er mørk, men kan tynnes til vakre toner, den er moderat aktiv på vått papir. Old Holland akvarell skal være den matteste av tilgjengelige fabrikater. den er ganske aktiv, og blomstrer lett, og er hva Isacsson kaller, en pigmentbiter; den tegner lett en fin grafisk strek langs tørkekanten hvis en legger den på ganske våt på tørt underlag. Hvis en tilsetter rent vann etter at fargen er satt på papiret, vil den også tegne fine
Holbein akvarell 302 Marine blue
MaimeriBlu akvarell 350 Turquise green
Old Holland akvarell C232, Caribbean blue
Utrecht akvarell 009 Turquise green
W&N akvarell 526 Phthalo turquise

METHIN COPPER COMPLEX: PY129. Spesielt pigment som benyttes av Old Holland til olje og akvarellfarger. I fulltone har den et grønnlig skjær, mens den uttynnet har en ganske lys gul tone. Som akvarellfarge ser det ut til at den mørkner litt den første tiden, og så stabiliserer seg.

METHIN NICKEL COMPLEX: PO65, Golden Barok red.Rødorange, som akvarell lysekte, semiopak, nonstaining, mørk. moderat dempet jord rød. Kun to produsenter verden over. Ikke rangert av ASTM, men Handprint har målt den tilsvarende ASTM I. Old Holland er eneste kjente bruker av pigmentet til akvarellfarger. Skal ha en tiltrekkende granulering ved våte laveringer. Lett å løse opp igjen, lager også lett nebuloser (blomstrer), den er altså en pigmentbiter. Et av få pigmenter som Handprint udelt anbefaler hva Old Holland angår.

METYLENBLÅTT: organisk pigment. Som fargestoff ble den på begynnelsen av 1900-tallet en alvorlig konkurent til ultramarinblått, og ble ansett som svært verdifull. Usikker betydning som malerpigment.

METYLFIOLETT: organisk pigment, saltsurt salt av en blanding av tetra, penta og heksametylpararosanilin. Vesentlig benyttet som fargestoff i tekstilindustrien. Beskrevet av Lutken i 1883, og kom på markedet første gang i 1866/67. Usikker betydning som malefarge.

METHYLGRØNT: Klormetyl på metylfiolett, frembragt første gang i 1871,beskrevet av Lutken i 1883. Usikker betydning som malerfarge.Benyttet av Robert Ridgway i hans Color Standards and Color Nomenclature, utgitt 1912. Han benyttet fargestoffet i noen av sine fargeprøver i spekteret mellom grønt og blått. Han laverte over med andre farger, enten oppløste fargestoffer, eller preparerte akvarellfarger som W&N Permanent blue og New blue.

MICA: Glimmer. fyllstoff av komplekse silikater. Et fint hvitt pulver som tidligere ble brukt i industri vannfarger og i noengrad kunstnerfarger, ble tidlig ansett som ustabil. Bruken i kunstnerfarger har nok vært beskjeden, og er eksempelvis ikke nevnt hos
Bodo jaxtheimers store håndbok om maling fra 1961. Kilden er Ralph Mayer "The Artists Handbook" 1973, førstegang utgitt 1951. Blir i dag brukt i metallfarger, som Daler Rowneys gull, kopper og sølvimitasjoner.

MIKADOGULT: organisk fargestoff i nitrosofenolgruppen

MILORIBLÅTT: PB27, Preusserblå, jerncyanblått. Er vanligvis blitt brukt om de reneste kvalitetene.

MINERAL BLACK: er blitt brukt som betegnelse både på grafitt, naturlig svart jernoksid, syntetisk jernoksid og vinsvart.

MINERAL BLUE: Azuritt. Antwerpblå (jerncyanblå) og manganblått har også blitt omsatt under dette navnet.

MINERAL BRUN: Brent umbra. Også benyttet om NBr8 van Dyckbrun, et torv og kullprodukt.

MINERALGREY; tidligere en fargetone fra W&N, nevnt i deres produktkatalog fra over akvarellfarger fra 1880 årene. Pigmentet oppgis som lapis lazuli, og er antagelig indentisk med ultramarine ashgrey som var en akvarellfarge vist på deres fargekart fra ca 1910.

MINERAL GRØNT: Mineralgrün. Malakitt, også Bremerblått. Ble en del omtalt i tyske publikasjoner på første halvdel av 1800-tallet, blant annet i Polytechnische Centralblatt og Archiv Der Pharmazie, begge utgitt i 1841. Ble der beskrevet som kullsur kobberoksid med noe jernoksid og vann. Malakitt, som noen mener er synonym med mineralgrønn, har kjemisk formel Cu2Co3(OH)2, altså ikke spor av jern i den kjemiske strukturen.

MINERALGULT: patentgult, Kasselgult; basisk blykromat. Også Wolframgult er omsatt som mineralgult.

MINERAL LAKK: gult tinnkromat, eller kombinert kromat og oksid kalisnert med potassium nitrate. Foreldet. Navnet har også blitt brukt om Potters Pink.

MINERAL ORANGE: Blymønje, mønje, minium, saturnrødt. Kjemisk formel; PB3O4.
Fargetone fra Prismacolour.

MINERAL PURPLE: Purple ochre, en mørk oker fra Deanskogene i Gloucestershire, England. Den har en mørk sjokoladefarge, som i blanding med hvitt gir purpurfargede kjølige fargetoner. Den har samme egenskaper og opasitet som indisk rød, men er mørkere.
Beskrevet i 1841 i boken Chromatography, or a Treatise on Colours and Pigments.

MINERAL TURBITH, Turpethmineral.

W&N prøve 1887

MINERAL VIOLET: ultramarin violett, også om manganviolett.

W&N akvarerell. Illustrasjonen viser en fargeprøve fra A descriptive Handbook of Modern Water-colour Pigments fra 1887.

MINERALWHITE : gips.

MINERAL YELLOW: Turners yellow, blyoksyklorid. Foreldet.

MINETTE : oker.

MINIUM: rødt bly. Kjemisk formel Pb3O4, Begrep fra middelalderen om vermilion, eller sinober, sjeldnere også om rødt jernoksid. Sinober ble iblant blandet med blyrødt, og termen omfatter også den blandingen. Da man ble klar over at blytetroksid og sinnober var to ulike stoffer, ble minium etterhvert betegnelsen for blytetroksid. Noe av forvirringen kan skyldes at blyoksid iblant finnes sammen med sinnober. Ordet miniatyr (miniature) har sitt opphav i bruken av minium, enten som sinober eller bytetroksid, i illustrerte manuskripter.
Se Mønje.

MIXED WHITE; dobbelthvitt, består gjerne av 7/8 sinkhvitt med 1/8 blyhvitt. Denne fargeblandingen som man helst ser som oljefarge, er kommet i stand for å forene de to pigmenters gode egenskaper.

MIXED WHITE No2; Fargetone Old Holland A5 olje, sinkhvitt PW4, titanhvitt PW6

MITIS GREEN; PG21. Mitisgrønn, kopperarsenate, variant av Scheles grønt. I en kilde fra 1923 omtalt som et dobbeltsalt av kobberarsenat og kobberasetat, og identisk med Schweinfurtergrønn. Scheelesgrønn er kobberarsenitt, og kan således sees på som et forstadie til Mitisgrønn. Mitis grønn har navnet etter den østerriske kjemiker Edler von Mitis som utviklet pigmentet rundt 1800. Fra 1814 ble pigmentet fremstilt industrielt. Ble populært både som tekstil og tapetfarge til tross for sin giftighet.

MITTLERS GRØNT; en varietet av viridian, PG18. (Websters dictionary 1913)

MONASTRAL COLOURS; merkenavn på ftalocyanfarger, tidligere brukt i England.

MONOCHROME TINT COOL
Windsor & Newton, oljefarge. Fargenavn funnet på en handleliste fra Harriet Backer i 1892. Pigmentinnhold og fargetone ukjent.

MONOLITE YELLOW; merkenavn på hansagult.

MONTPELIER YELLOW; Verdigris ie hydrert kopperarsenat.

MORELL SALT:, gammelt navn på jernoksyd, i betydningen caput mortuum, en fiolett nyanse.

MOSAIKK GULL: metallisk pulver, hovedsaklig tinnbisulfid. tidligere brukt som et rimelig substitutt for ekte gull. er blitt erstattet med bronsepulver.

MOSS GREEN: Kromgrønt. Av Kumlien (1949) omtalt som blandingspigment av Pariserblått + kromgult.

MOUNTAIN BLUE: asuritt, også Bremenblått.

MUHLHAUSERHVITT. Nevnt hos Kumlien. Pigmentinnhold ukjent, lite kjent betegnelse.

Mummy Brown fra C Roberson, London

MUMIE: Mummybrown, benaske og asfalt, opprinnelig oppmalte egyptiske mumier. Ikke permanent. Bruken opphørte gradvis fra siste halvel av 1800-tallet, da fargepulverets opprinnelse ble kjent, og tilgangen på mumie samtidig svant hen. En anekdote forteller at da Edward Burne- Jones oppdaget hva malingen var laget av, ble han så opprørt at han gav malingtuben en anstendig begravelse i hagen, med en tusenfryd på "graven". den avbildede tube er fra C Roberson, London som begynte å selge kunstner artikler fra 1810. Firmaet eksisterer fremdeles, og forhandles bl.a gjennom L. Cornelissen & Son, London.

MUNCHEN LAKK; Karmin.

MYRTLE GREEN; myrtegrønt, kromgrønt.

Minium. (Wikipedia)

MØNJE: Kjemisk formel: Pb3O4, som naturlig mineral Pb2+2Pb4+O4. blymønje, minium, Red lead, Rouge de Saturne, Pariser-rødt, Mineralorange, Saturncinnober.
Mønje er også benyttet om jernmønje, som er en blanding av oljeferniss og hematitt.
Rødt fargestoff som ble benyttet i miniatyrmaleriet, og gav denne kunstformen sitt navn idet mønje i middelalderen ble omtalt som minium. Minium har navn etter elven som renner gjennom Spania og Portugal i dag kjent som Mino og Minho, men av romerne kjent som Minius. Den finnes sparsomt naturlig som blytetraoksid (lead tetroxide) flere steder i Europa, Midtøsten, Amerika og Afrika. Kan også fremstilles syntetisk ved å blande blynitrat med sodium hydroksyd.
Under navnet Red Lead ble den benyttet i kunstmaleriet helt opp på 1800-tallet, både som olje og akvarellfarge. Etterhvert hovedsakelig som rustbeskyttende industrimaling. Ble også benyttet på møbelgjenstander som beskyttelse mot insektangrep. Tidligere gav den også farge til forseglingslakk.

MØRK OKER: Brown ochre, dunkelocker. Jernoksyd + leirsilikat+ noe mangan. Se oker og jernoksyder for nærmere beskrivelse,

NACARAT CARMINE; beste kvalitet av ekte karmin. Ikke fargeekte.

NAFTOLFARGER: Naphtolcolours. Naftol er et giftig organisk stoff som finnes i to utgaver; Alfa-naphtol og Beta-naphtol. Kjemiske formler er C10H8O og C10H7OH. Er mye benyttet til fremstilling av fargestoffer spesielt til tekstilindustrien, men blir også fremstilt til pigment for maling, også kunstmalinger. Naftolfarger kommer under gruppen Azofarger, og finnes spredd på en rekke pigmentnumre fra gult, rødt til grønt. Naftolfarger i kunstmaling er kanskje mest konsentrert om røde farger, som PR9, PR12, PR170 og PR188 for å nevne noen.
Azofargestoffer og naftolfarger er kommet mer i fokus ettersom man er blitt mer bevisst på deres potensielle skadelige egenskaper. Azofargestoffer og naftolfarger kan brytes ned til arylaminer hvorav flere er kreftfremkallende, og visse av dem er forbudt i enkelte land. Det er særlig som tekstilfarger oppmerksomheten er rettet, fordi eksponeringen er stor, og det kastes utrolige mengder tekstiler.
I kunstnerfarger benyttes de ofte fordi pigmentene er billige, fargesterke og dekker et stort koloristisk spenn. Flere av dem er imidlertid ikke spesielt lysekte.

NAPHTAMIDE MAROON, Benzimidazolone Bordeaux. PR171. Produsert fra 1960. Benyttet i farger fra Daniel Smith, og tidligere i akrylfarger fra Golden. Da produksjonen av pigmentet er blitt mindre,og til dels opphørt hos noen pigmentprodusenter, har Golden sluttet å benytte pigmentet.

NAPHTOL AS-OL, PR9. Permanent rød.
Lefranc & Bourgeois799 Cadmium Red Light Hue, Fine artists oilcolour.
Maimeri 219 Brilliant red light. Akryl

NAPHTOL CARMINE FB, PR5. Naphtol ITR. Ingen kjente brukere.

NAPHTOL KARBAMID, naftol karmosin, naphtol crimson, PR160, blålig rød, transparent, god brekkevne, BSS 1006 7-8. ASTM 1 ( i akryl) og 2 ( i olje). Også brukt en del i trykkfarger.

NAPHTOLGRØNN; organisk fargestoff i nitrosofenolgruppen. Omfatter PG8 Naphtol ironcomplex, og PG12 Ferrous nitroso-betanaphtol. Begge kan omtales som Naphtolgreen.

NAPHTOLGULT: organsisk fargestoff i nitrosofenolgruppen.

NAPHTOL RØDT, naphtol red PR170, naftolrødt AS, B.O.N. Arylamide, naphtol AS scarlet, PR188. Organisk.Nokså opak, god brekkevne. Finnes i skarlagens til middelrøde toner BSS 1006 7, ASTM 1. Akvarell, akryl og oljemaling.. Kan gi syntetiske og endimensjonale farger og toner i blandinger, kanskje særlig i akvarell.
W&N naphtol AS scarlet, akvarell 044.
W&N Naphtol Red Light, Artist acryl 421, halvtransparent, normal permanent, ASTM2
W&N Naphtol Red Medium, Artist acryl 423, halvtransparent, normal permanent, ASTM 2

NAPHTOL SCARLET: naphtol AS BON arylamide. PR188, syntetisk organisk pigment, nokså nær cadmium scarlet i tone som akvarellfarge, den er også sammelignbar med denne i brekkevne, men er mer transparent. Visuell komplementær vil ligge mellom cyanblå og koboltturkis. Mikskomplementær er viridian PG18.

NAPLES YELLOW; neapelgult , Parisergult, antimongult, blyantomingult, bly-sink-antominat. PY 41, identisk med mineralet bindheimitt.. Uorganisk, BSS 1006 7-8, ASTM 1. Fremstilles ved kalsinering ved høy temperatur av bly og antominoksider. Laget kunstig siden 1400-tallet, men lignende pigment er funnet i utgravninger fra Babylonia, disse skal bestå av sink og vismut. Også kulturer i Egypt benyttet blyantomin, da i produksjonen av gult glass. Den moderne versjonen av neapelgult skal ifølge Kumlien være oppfunnet av maleren Andrea Pozzo i 1702. De første eksakte produksjonsanvisninger skal være offentliggjort av Passeri i 1758. Tungt, semiopakt, som akvarellfarge en av de mest opake, ble tidligere laget komersielt i seks toner, fra grønnlig til rosaorange. Fransk neapelgult har en gråaktig tone. . Permanent, men misfarges ved overmaling eller blanding av visse pigmenter. Brukes ikke lenger i noen kjente fabrikater av vannfarger, men finnes fortsatt i oljemaling.I dag selges naples yellow ofte som en blandingsfarge, både som akvarell og oljefarge.ik etterlikning kan gjerne være laget av kadmiumgult med sinkhvitt og noe umbra. Fargetonen kan være temmelig lik ekte neapelgult, men ved blandinger vil den straks avsløre seg. Ekte neapelgult vil i blanding med svart og hvitt gi luftige gråtoner av stor koloristisk verdi, slik en kan se det hos Manet. En ettelikning som den nevnt over vil i blanding med svart og hvitt gjerne gi en tydelig grønn tone. Neapelgult har vært viktig for mange kunstnere, og Kumlien nevner Goya, Delacroix, Corot og Manet som kjente brukere av dette pigmentet. Kremer lager et tørrpigment som ifølge dem selv produseres slik man gjorde det på 1800-tallet. Neapelgult krever lite olje ved rivning, 12-15%. I noe eldre literatur påstås det at håndrevne varianter er å foretrekke fremfor maskinrevne, da disse oftest er for fint revet. Som oljemaling har konsistensen en tendens til å bli fastere i tuben over tid, og kan etterhvert være vanskelig å klemme ut.

Daler Rowney, akvarell 634; cadmium sulphoselenid PR108, cadmium zinc sulphide PY35, titanium dioxidePW6, opak, normal permanet (***)
Kremer 10130 tørrpigment: ekte bly-sink-antominat. Giftig.
Old Holland B313, Naples Yellow Extra, olje og akvarell, pigmenter: sinkhvit PW4, titanhvit PW6, syntetisk gul jernoksid PY42.
Old Holland B316, Naples Yellow Deep Extra, olje, pigmenter; chrome titanate PBr24.
Old Holland B112; Napels Yellow Reddish Extra, olje, pigmenter; sinkhvit PW4, titanhvit PW6, naturlig oker PY43, isoindolin PR260
Rembrandt oljefarge; pigmenter PW 4 (sinkhvit),PBr 24 (kromtitanate gul), PO 73 pyrrole orange.
W&N 422 akvarell, opak, normal permanens (***) ASTM 1. I fargekart fra 2005 er fargen oppnormert til helt permanent (****)
W&N 425 akvarell Naples Yellow Deep, opak, helt permanent (****)

Naples Yellow Deep, W&N.

NAPLES YELLOW DEEP, fargetone.
W&N 425 akvarell, Pigment PBr24, Krom-titanoksid, Chrome Antimony Titanium Buff Rutile. ASTM I. Opak, melkeaktig okerfarge som viser tendenser til kantbiting.
Ifølge W&N har kromtitanat blitt benyttet som et ikkegiftig substitutt for blyantominat siden 1600-tallet.

NATIVE GREEN: naturlig grønn: naturlig kromoksid. Permanent.

NATURAL IRON OXIDE: PBr7. Meget lysekte pigment som har vært benyttet som pigment i omkring 8000 år. Man finner pigmentet i en lang rekke fargetoner og blir omsatt med mange forskjellige navn; rå sienna, brent sienna, rå umbra, brent umbra, italian earth, pompeii red, german greenish raw umber, brown ochre m.m. Se jernoksider for nærmere beskrivelse.

NATURAL YELLOW IRONOXIDE: PY43. Svært lysekte, semiopak til semitransparent, nonstaining til moderat staining, moderat lystonet, moderat dempet jordgul. I dag kun tilgjengelig fra to produsenter verden over. Men de fleste større kunstfargeprodusenter har fremdeles pigmengtet i sin katalog. Den klassiske naturlige gule oker står ofte som en kjøligere ofte litt grønnlig kontrast til den varmere og rødere rå sienna. Old Holland natural ochre er en god representant for denne gruppen. Men det finnes også lysere varmere gule okere som W&N. I vannfarger er ofte PY42 foretrukket fremfor PY43, da den er lettere å håndtere i blandinger, og har et større spekter. PY43 kan lett separere i blandinger hvis man ikke rører i blandingen hele tiden. For landskap, og kanskje særlig nordiske landskapstolkninger er naturlig gul oker velegnet. Den kjente engelske maleren Alwyn Crawshaw har Rowney gul oker PY43, som en av sine arbeidshester på sin akvarellpalett. Han blander den ofte med ultramarin, også fra Rowney.
Se jernoksider for nøyere gjennomgang.

Blockx 111 akvarell yellow ochre
Da Vinci 292 akvarell Yellow ochre
Daniel Smith 059 akvarell yellow ochre
Daniel Smith 123 akvarell Verona gold ochre
Daniel Smith 134 akvarell French ochre
Daniel Smith 135 akvarell Italian deep ochre
Rembrandt 231 akvarell Gold ochre
Rembrandt 234 akvarell Raw sienna
Rembrandt 227 akvarell Yellow ochre; blandingspigment; PY43+PY42
Utrecht 181 akvarell Yellow ochre
W&N 216 akvarell yellow ochre
W&N 745 akvarell yellow ochre light

NEUTRAL ORANGE: Fargetone bla fra W&N. Vist på akvarellfargekart fra ca 1910. Pigmentinnholdet ikke oppgitt, men skal være en sammensatt eller blandingsfarge. Beste kvalitet er av kadmiumpigmenter og rødt jernoksyd.

NEUTRAL TINT; En gråfiolett farge, tidligere satt sammen av tursj, ftalocyanin og små mengder alizarin.
Old Holland A211, olje; phtalocyanine PB15, quinacridone violett PV19B, naturlig jernoksyd PBr7
W&N 430 akvarell, opak, staining, normal permanens ASTM 2

NEUWIDERBERG-BLÅTT; samme som Bremerblått: kopperkarbonat med kobberhydroxyd. Synetisert variant av det naturlige kobberlasur eller bergblått.

NEUWIDERBERG-GRØNT: Grønnlig variant av bremerblått eller Neuwiderberg-blått revet med linolje eller linoljeferniss som over noe tid blir utpreget grønn.

NEUWIEDERGRØNN; dobbeltsalt av kobberasetat og arsensyrling (trihydroxoarsen) som sammenblandes kokende. De grønne krystaller som etterhvert vil fremtre, blandes med gips eller tungspat, og ble omsatt som Neuwiedergrønt, også som berggrønt.

NEW BLUE: opprinnelig betegnelse på koboltblått med innhold av krom, også merkenavn på visse toner av ultramarin.

Reeves Gamboge 25, lystestet

NEW GAMBOGE: Fargetone.
Erstatning for det lite fargeekte gummigutt ( gamboge); og varierer litt i tonen fra de ulike fabrikater.
Dette er den eneste gulfarge som den kjente svenske akvarellist Arne Isachson hadde på sin palett. Den er normalt en middels gul.
W&N New Gamboge akvarell 267, transparent, normal permanent (***) pigmentinnhold: nickeldioxine PY 153, arylamid PY 97.
W&N New Gamboge akvarell 267, transparent, staining, normal permanent (***), ASTM2. Ny variant kun PY 153- begge utgavene er rødlige i full styrke og typisk medium gule
W&N New Gamboge akvarell 267. Da PY153 ikke lenger produseres, lanserte W&N en ny utgave av New Gamboge i 2012/13. Denne har jeg ikke testet, men skal fargemessig ligge nær opptil det historiske pigmentet. Pigmentinnholdet i den nye utgaven er PR209 (quinacridone og PY150 (nickelazocomplex). Lysektheten er oppgitt til ASTM II.
W&N Cotmanserie Gamboge Hue 266, akvarell, pigment: PY 153, nær identisk med ovenfor nevnte, men virker litt tynnere i konsistensen når man begynner å pensle ut fargen.
Reeves 25 gamboge, akvarell, engelsk produsert: et azo-pigment. er betydelig lysere, og mangler helt rødteint, kan bli grålig i full styrke, og kan minne om W&N koboltgult (aureolin). Fargen, som ikke lenger produseres, hadde en katastrofalt dårlig lysekthet, noe den avbildede prøven viser.

Fargeprøvene til høyre viser to tidligere utgaver av W&N New Gamboge akvarell. Fargetonen er nær identiske, men den eldste utgaven var kanskje en noe mer utpreget kantbiter, dvs at men lett får en mørkere tørkekant. Det var denne grafiske kvaliteten som tiltrakk Arne Isachsson, hvorfor han også likte Antwerpblått (PG27).
De viste fargeprøver er ikke lystestet, men begge utgaver er ganske lysekte (ASTM II), med en tydelig men ikke sterk bleking hvis utsatt for direkte sommersol uten beskyttelse over en 3 mnd. periode.

NEW OLIVE GREEN; Fargetone fra W&N som kom i 1880 årene og stod på fargekartene inn på 1900-tallet. Pigmentinnhold ikke oppgitt. Avbildede akvarellfargeprøve er fra A Descriptive Handbook of Modern Water colour Pigments fra W&N, 1887.

NICKEL AZO YELLOW: PG10, nickelazomethine green, green gold, organisk nikkelkompleksforbindelse. Grønnlig gul, halvtransparent, ASTM 1, BSS 1006 7-8. Meget god brekkevne. Oljemaling, akryl og akvarell. Spesiell farge, og lite benyttet, Fremstilt første gang i 1905. En annen farge i samme spekter er kopper azomethingreen PY117 og PY129.

NICKEL AZO YELLOW PY150, transparent til semitransparent. Som akvarellfarge vil den danne fine grønntoner i blandinger, og vil være en nyttig farge i landskapsmaleri. Den forandrer seg fra en noe stum nøtteaktig dypgul i konsentrert form til en lysende gul i tynne laveringer.

NICKEL YELLOW: Fargetone fra Lefranc & Bourgeois, oljefarge.

Rowney, Indian yellow, PY153, akvarell

NIKKEL DIOKSIN, nickel dioxine complex. PY153, medium til dyp gul, hos noen merker er den nesten gulorange i full styrke. Semitransparent, god brekkevne, nonstaining. Som akvarellfarge gir den et vidt spekter av gultoner, og er også god i blandinger av middels til gulgrønne toner. Handprint nevner særlig Daniel Smith (New Gamboge) og Rowneys (Indian Yellow) som særlig fine kvaliteter.
Rundt 2010 opphørte produksjonen av pigmentet, og fra 2012 forandret W&N innholdet i bl.a New gamboge og Indian yellow.
W&N Cotman Gamboge Hue, akvarell 266. Medium gul, med rødtendens i full styrke.

NIKKELTITANAT; PY 53. Titangult, blandet oksid av titan, antomin og nikkel. Grønnlig gul, opak. BSS 1006 8, ASTM 1. Benyttes i oljemaling, akryl og akvarell. Erstatter Lemon Yellow (barium), som hos W&N.
W&N Lemon yellow hue, akvarell 347, Lystestet 1/4-30/8-07, svak gråning av prøven, mer enn Rowney men mindre enn OH.
W&N Nickel Titanium, akvarell 431, opak, permanent (****)
Old Holland Nickel titanium yel, akvarell, olje C121, blekere enn W&N. Lystestet 1/4-30/8-07, svak men markert gråning av fargeprøven
Rowney Nickel titanate yellow, akvarell 637, opak, normal permanens (***), blek, men mindre grønn enn Old Holland. Lystestet 1/4-30/8-07; en svak gråning av fargeprøven, men mindre enn OH og W&N. Kan skyldes fuktig atmosfære.

NITRATE GREEN: en blåtonet versjon av kromgrønt.

Russian green, St Petersburg, PG8

NITROSO IRON COMPLEX :PG8. CAS 16143-80-9. Kjemisk formel: C21H12FeN3O9.Na. Naphtolgreen.
Som pigment fra 1921. Semitransparent, staining, mørk tonet grønn .ASTM III, som beskriver et pigment som er tilfredstillende i full styrke, eller ved ekstra beskyttelse. Utrecht og russiske Yarka (St.petersburg) blant de få som benyter pigmentet i akvarellfarger.
Utrecht akvarell 163 Hookers Green
St Petersburg 303 Russian green. En mørk grønn i slekt med visse fabrikater av Hooker green dark. En fargeprøve (ikke avbildet) ble belyst ute i tre måneder uten beskyttelse, og viste ingen forandring. Den avbildete prøve er malt som to laveringer over hverandre. En fin og anvendelig farge, som kanskje har fått noe dårlig omdømme. I allefall viser denne fargen fra St Petersburg bedre egenskaper enn flere pigmenter som er klassifisert som ASTM II.

NØYTRAL VERDIGRIS- kopper-calcium asetat. Se Ploss blå

OCRE; fransk for oker, Ocre Jeaune er gul oker, Ocre Rouge er rød oker. Fra gammelt av ble okervariantene i Frankrike benevnt med bokstavkoder, som fortalte om kvalitet og fargeavskygning.

OIL BLACK: Lampesvart.

oker, akvarell og oljefarge

OKER: naturlig oker er et leirsilikat med innslag av jern. opak, og helt permanent, nonstaining. Gul oker inneholder jernoksyd og store mengder aluminium, dess rødere arten er, dess mer jernoksyd inneholder leirem. Brune varianter inneholder også mangan. Den omtales i Fagboken for malere (1938) som et forvitringsprodukt av jernoksydholdig feltspat. De jernoksider som har navnet oker, er vanligvis noe mer opake enn siennafargene. Tidligere kom de beste og reneste kvalitetene fra Frankrike, særlig ifra regionene Vaucluse og Yonne. Men finnes også i Tyskland, England, Spania, Hellas og Italia. Tidligere skjelnet en også mellom fet og mager oker, hvor den fete trengte mer olje i rivningen. Dette øket tørketiden. Ved produksjon av oker ble da disse to typene blandet i ønsket forhold. Den fete varianten har et høyt leirinnhold med mye aluminiumsilikat, den magre har et høyt kalsiuminnhold. Den fete er mer dekkende. De jernoksider som blir omsatt som oker spenner over flere pigmentnummere og viser at betegnelsen oker, sammen med andre eldre betegnelser, ofte blir mer forvirrende enn oppklarende. Tidligere ble den vanligvis omsatt som tre varianter; lys oker, gyllen oker og mørk oker. Naturlig oker (PY 43) er blitt brukt helt siden stenalderen,og man finner pigmentet i hulemalerier .Gyllen oker (Golden Ochre),ble tidligere laget med oker klarnet med kromgult, også omtalt som kromoker, og var derfor ikke permanent. Forøvrig ble oker tidligere relativt ofte blandet med andre gule pigmenter og tilsatt kaolin eller kritt for å få en lysere og intensere gultone. Disse variantene vil i blanding med sort og hvitt gi grønntoner, mens uforfalsket oker vil gi gråtoner. Men gyllen oker kan også være naturlig oker av jernoksyd og leirsilikat, men jernoksydinnholdet er høyere enn ved gul oker eller lys oker. Denne varianten er mer transparent. Mørk oker, også kalt brun oker, inneholder mindre mengder fri jernoksyd, og er rødere enn gyllen oker. Den mørke tonen kommer fra forurensninger som mangan.

Som oljefarger tørker jordfargene ofte langsomt, og krever 35-40% olje i rivningen. Fargetonen vil endre seg med oljetypen. Gulloker revet med valmueolje eller nøtteolje vil gi en lysere og dekkende farge, med linolje får fargen mer dybde og glans, men blir også mer transparent.
85), er syntetisk jernoksyd,PY 42, og helt permanent samt klarere enn naturlig oker. Brun oker er betegnet som PBr7, mens flere kalsinerte varianter betegnes som PR102. Se forøvrig jernoksider for nøyere og sammenfattende beskrivelse.

Gul oker blir ofte ansett som en litt stum og flat farge i akvarellsammenheng. Den er hva Arne Isacsson kaller en pigmentfordeler, og det er lett å male jevne helhetlige laveringer med den. En del akvarellmalere liker den ikke, som spanjolen Julio Quesada, som foretrekker rå sienna istedet (som for det meste er syntetisk jernoksid PY 42). Alwyn Crawshaw bruker den til gjengjeld mye, og er blant hans faste palettfarger. Som olje har den alltid vært skattet, og Kumlien nevner en særegenhet; hvis man blander den med hvitt ganske forsiktig vil en få en brilliant lys tone, men hvis man gjentatte ganger maler over samme fargeflekk med penselen vil den mattes betraktelig, han kaller dette å " trøtte ut fargen". Forøvrig vil den over tid bli mer transparent, slik at underliggende lag blir synlige. Således passer den best til a la prima.
Iblant blir oker også omsatt som fargenavn, uten at pigmentet er et jernoksid, som eksempel Rembrandts Yellow ochre light 233, som inneholder pigmentet benzimidazolone brown PBr 24. Dette pigmentet blir gjerne katalogisert under jordbrune pigmenter.
Bourgeois & Lefranc, Louvre akvarell 519, Pigment ikke oppgitt. Også dette en oker med rødlig teint.
Maimaeri 131 studio tempera. Pigmentinnhold ukjent. En nesten hvitaktig lys oker
Maries Watercolour 676, akvarell. Alle farger fra Maries i denne serien er temmelig matte og fulle av tilsetningsstoffer.
Normalt er oker en pigmentfordeler, man får lett jevne og fine laveringer, både uttynnet og ved pigmentsterke strøk. Dette gjelder ikke for Maries. I konsentrerte blandinger vil fargen typisk klumpe seg sammen. Lagt vått vil man da få en lys bunnfarge og et granulert mørkere topplag. I seg selv et dekorativt trekk, men skjemmes av et litt krittet utseende, nesten som en dekkfarge. Helt lysekte.
Old Holland A68, Deep ochre; olje og akvarell., kalsinert oker PR102. Naturlig kalsinert oker. Som akvarell er den temmelig grå, og minner mest om en rå umbra. Gir et naturlig rustikt preg, helt lysekte
Old Holland Mars Yellow, A319 akvarell. PY42 syntetisk jernoksyd. Tilsvarer gul oker hos andre fabrikater. En fin halvtransparent farge, ganske lik Sennelier. Vil på finkornet papir gjerne tørke med en fin rand ved litt våte pålegg. Helt lysekte.
Old Holland Ochre A352 akvarell, PY43. En temmelig grå gulaktig oker, beslektet med W&N rå umbra. En fin rustikk og naturlig farge som er helt lysekte.
Pelikan Studio, akvarell. Pigmentinnhold ikke oppgitt. Ganske lik W&N Cotman. Helt lysekte.
Pelikan dekkfarge 80. Fargekopp fra 80/90 tallet. Pigmentinnhold ikke oppgitt. En rustikk tett oker. Tar seg bra ut på finkornet Archespapir, og kan godt blandes med kunstnerakvarellfarger, gjerne grønne for å lage fine naturlige grønntoner. Fargekopp fra 2000-tallet. Ny design på koppene, og det ser ut å være en forandring av fargetonen. Litt mer gul, men ellers samme egenskaper.
Reeves: akvarell. Skrin lisenslaget i Kina, pigmentinnhold ikke oppgitt. Disse fargene er fine til tross for et høyt innhold av fyllstoffer. Denne okerfargen er lys, og ganske tett i full styrke, fargetonen er ganske lik W&N Cotman. Med full pensel på vått papir vil den på enkelte papirtyper tørke med en effekt av avleiringer.Helt lysekte.
Rembrandt akvarell, 227, PY42. En fin, lett rødlig gul oker, helt lysekte.
Rowney Yellow Ochre, akvarell 663, PY42 syntetisk jernoksid. En halvtransparent lys fin okergul. Helt lysekte.
Schmincke Akademie akvarell. En nøytral gul oker. Helt lysekte.
Sennelier, akvarell, En fin halvtransparent gul oker, med islett av rødt i konsentrerte påstrøk. Kan på noen finkornete papirkvaliteter bli blank hvis malt i full styrke. Helt lysekte.
Solo Goya akvarell. Pigmentinnhold ikke oppgitt. En nøytral gul oker
St. Petersburg, akvarell. Pigment antagelig PY43 naturlig jernoksyd. I fargetone nokså lik Rowney, særlig i tynne laveringer. Mer konsentrert har den en fin kornet struktur. Helt lysekte.
Van Gogh 227 akvarell PY42. En fin gul oker, svært lik Rembrandt. Helt lysekte.
Winsor & Newton Gold Ochre 285, akvarell. Py 42 Syntetisk jernoksid. Halvtransparent rødlig gul oker.
Winsor & Newton, yellow ochre 774 akvarell, PY 43 naturlig jernoksid. Halvtransparent lys fin okergul, kan tendere mot rødt i full styrke. Helt lysekte.
W&N Cotman, Yellow ochre 774 akvarell. PY 42 syntetisk jernoksid. I lyse laveringer svært lik W&N artist, men skiller seg fra hverandre i mer fargesterke lag. Cotman har ikke rødskjæret til W&N artist.

'

Oksydgrønn, akvarell, Rowney.

OKSYDGRØNN: Vanligvis benyttet om matt kromoksydgrønn, PG17 (krom III oksid, Cr2O3). Har vært et fargetonenavn hos Jotun eksteriørfarger, ellers ikke et alminnelig benyttet navn. Som husmaling kan det godt være en blandingsfarge, da den falmer ganske mye. Ekte kromoksydgrønn er svært lysekte, dette gjelder både den matte og opake PG17, og den klare varianten kromoksydhydrat, ofte benevnt som Viridian (PG18). Er ganske lett og rive i olje, og ble tidligere (50-60-tallet) solgt en del som pigmentpulver i løs vekt. Dette var en tid da det ikke var uvanlig å blande til sin egen husmaling.
Se Kromoksydgrønn, Kromoksydhydrat og Viridian.

OLD HOLLAND BLUE: produktnavn fra Old Holland
Old Holland C223, olje, pigment; pthalocyanine blue PB15

OLD DELFT BLUE; produktnavn fra Old Holland
Old Holland C220, olje og akvarell, pigmenter; anthraquinone PB60

OLD HOLLAND BLUE DEEP; produktnavn fra Old Holland
Old Holland B217, olje, pigmenter ultramarine blått PB29, anthraquinone blue PB60, bensvart PBl7

OLD HOLLAND BLUE GREY
Old Holland B259, olje, pigmenter: sinkhvitt PW4, titanium dioxide rutile PW6, syntetisk ultramarin PB29, ferriammonium ferrocyanine (jerncyanblått) PB27:1

OLD HOLLAND BLUE VIOLET; produktnavn fra Old Holland
Old Holland C205, olje, pigmenter; phtalocyanine PB15, dioxazine spesial PV23:1R

OLD HOLLAND BRIGHT GREEN; produktnavn fra Old Holland
Old Holland C280, olje, pigmenter: stable di-arylide yellow PY3 (hansagul), phtalocyanine blue PB15, phtalocyanine green PG36

OLD HOLLAND BRIGHT RED; fargetone fra Old Holland
Old Holland D151, olje, pigment: Anthraquinone PR168

OLD HOLLAND BRIGHT VIOLET; fargetone fra Old Holland
Old Holland C193, olje, pigmenter; synth ultramarine V15, quinqcridone PV19R, dioxazine special PV23:1R

OLD HOLLAND COLD GREY; produktnavn fra Old Holland
Old Holland A364, olje; pigmenter; sinkhvit PW¤, titanhvit PW6, ultramarinblå PB29, carbonblack PBl7

OLD HOLLAND CYAN BLUE: fargetone fra Old Holland
Old Holland C247, olje, pigmenter; syntetisk ultramarin PB29, oxides of cobalt and aluminium PB28, phtalocyanine blue PB15, sinkhvit PW4, titanium dioxide rutile PW6

OLD HOLLAND GOLDEN GREEN; produktnavn fra Old Holland
Old Holland C295, olje og akvarell, pigment; methin copper complex PY129
Old Holland C298, olje, pigmenter; methin copper complex PY129, phtalocyanine green PG36

OLD HOLLAND GREEN LIGHT; produktnavn fra Old Holland
Old Holland B286, olje, pigmenter; stable monoazo yellow PY151, stable di-arylide yellow PY3 (hansagul), phtalocyanine green PG36

OLD HOLLAND LIGHT RED; produktnavn fra Old Holland, kalsinert oker PR102
Old Holland A340, olje akvarell og pigment.

OLD HOLLAND OCHRE: produktnavn fra Old Holland
Old Holland A352, olje, akvarell og pigment. Pigment: naturlig jernoksyd PBr7. En ganske grå oker, helt lysekte.

OLD HOLLAND MAGENTA; fargetone fra Old Holland
Old Holland D181, olje, pigmenter; quinacridone PR122

OLD HOLLAND RED GOLD LAKE; produktnavn fra Old Holland
Old Holand C133, olje, pigmenter; nickeldioxinecomplex PY153, quinacridone violet PV19R

OLD HOLLAND VIOLET GRAY; produktnavn fra Old Holland
Old Holland B208, olje, pigmenter; sinkhvit PW4, titanium dioxide rutile PW6, carbonblack PBl7

OLD HOLLAND WARM GREY LIGHT; produktnavn fra Old Holland
Old Holland A361; olje, pigmenter; sinkhvit PW4, titanium dioxide rutile PW6, carbonblack PBl7, natural ironoxide PBr7

OLD HOLLAND YELLOW BROWN; produktnavn fra Old Holland

OLD HOLLAND YELLOW BROWN C325; olje akvarell og pigment, pigmenter; zinc iron oxide PY119, stable di-arylide yellow PY3 (hansa), stable monoazo yellow PY120, stable monoazoyellow PY151

OLD HOLLAND YELLOW GREEN; produktnavn fra Old Holland
Old Holland B283, olje, nickel titanate PY53, stable monoaxoyellow PY151, stable di-arylide yellow PY3 (hansagul), phtalocyanine PG36, sinkhvit PW4

OLEUM WHITE: Lithopone.

OLIVE:OLIV, OLIVEN. Som fargenavn i England siden 1400-tallet. I eldre fargelære tilsvarer oliven blågrå, en tertiærfarge bestående av en del gult, en del rødt og to deler blått. I blandingsfargesirkelen vil oliven ligge mellom grønn og violett.

OLIVE GREEN: Blandingsgrønn med meget varierende pigmentinnhold. I W&N produktkatalog fra 1896 står olivegreen akvarell oppført som blandingsfarge av Indian yellow, umbra og indigo. Oljefargen ble laget av kversitron (quercitron, en eikeart) og prøyssisk blå. Senere inneholdt fargen ofte kromgrønt, og var dermed ikke kysekte. Det er ikke så mange fabrikater som fører denne fargetonen, da den er ganske nær sapgreen, selv om den er lysere og gulere enn denne. Rowney`s Olive green akvarell er mørkere, og derved et større spekter å spille på som farge rett fra tuben.
Old Holland B307- Olive Green Dark, olje og akvarell, pigmenter; methin copper complex PY129, phtalocyanine green PG7, phtalocyanine blue PB15, naturlig jernoksyd PBR7
W&N 447 akvarell, transparent, staining, normal permanens (***) ASTM 1
W&N Finity akryl; Pigmenter: Quinacridone gold, anthraquinone blue PB60. Har et nokså stort spenn fra full styrke til utynnede oliventoner. Kan virke litt sleip å pensle ut.

OLIVE LAKE: I W&N produktkatalog fra 1896 finnes olive lake som en blandingsfarge av kversitron, ultramarin og en brun.

OLJEBLÅTT: Ble tidligere iblant benyttet på Berlinerblått, men oftere for Horace Vernetsblått, som består av kuprisulfid ( kobbersulfid), som utrørt i olje gir en fiolblå farge. Den ble fremstilt enten av naturlig kobberindigo (covellin/blåkobber-CuS) eller syntetisk fremstilt kobbersulfid.

OLJEGRØNT: Kromgrønt, hvor menes kromoksyd (matt kromoksyd). Er også benyttet om blandingsfarge av kromgult og preusserblått.

OPAQUE WHITE; titanhvitt, titandioksyd- se det.

OPERA ROSE; Ny fargetone (2005) fra W&N
W&N 448 akvarell, staining, moderat permanent (**)

ORANGE: Fargetone.
Lefranc & Bourgeois Louvre, 201 akvarell. Pigment ikke oppgitt. Antagelig et azo-pigment. Lysekthet oppgis som ** , hvorav tre stjerner er best. Fargen er produsert i Kina.

ORANGE MINERAL: Blyoksid, ganske lik blyrødt, med gulere og blekere. Mindre reaktiv i olje, og mer brukbar som industripigment.
Ikke kjent brukt i kunstmalinger.

ORANGE VERMILION; Fargetone fra bla W&N, vist på et fargekart fra ca 1910. Pigmentinnholdet ikke oppgitt, men andre kilder beskriver det som en variant av ekte sinober, forvirrende nok, da vermilion normalt henspeiler på syntetisk sinober, mens Cinnabar vanligvis betegner den naturlige form av pigmentet.

ORCEIN: NR28 Lakmus. Rødt til fiolett fargestoff utvunnet av lav, blant annet bristlav (Parmelia sulcata og orseillelav (Rocella tinctoria.)- Skal være påvist i middelalder illuminasjoner. I en undersøkelse av Kellsboken (Leabhar Cheanannis), en bok inneholdende evangeliene og andre skrifter skrevet av irske munker omkring 800 og som nå befinner seg på Trinity College, er det påvist pigment som kan være orcein. Undersøkelsen som ble gjort i 2008, ble publisert i artikkelen The Examination of the Book of Kells using micro-Raman spectroscopy. Artikkelen kan leses gjennom Academia.edu med link til Wiley online library.

ORIENT YELLOW: En variant av dyp kadmium gul. Den avbildede akvarellprøve er fra A Descriptive Handbook of Modern Water-colour Pigments utgitt av W&N i 1887. Navnet speiler den interesse som var for orienten på denne tiden, både i kunst og håndtverk, men også i åndsliv og handel.

Oriental blue, PB29. L. Cornelissen

ORIENTAL BLUE; PB27, jerncyanblått. I noen tilfeller også benyttet om syntetisk ultramarin, PB29. Navnet kan ha sin opprinnelse i fargens popularitet i japanske tresnitt. Japan begynte å importere jerncyanblått ved begynnelsen av 1800-tallet, og hadde utstrakt handel med hollenderne, som produserte dette pigmentet.
Og japanske trykk ble sendt ut på det europeiske markedet, hvor disse etterhvert fikk stor popularitet.
Når det gjelder ultramarin under betegnelsen Oriental blue, er det nærliggende å anta at navnet henspeiler på det gamle klassiske pigmentet framstilt av halvedelstenen lapis lazuli. De beste kvaliteter ble utvunnet i orienten, nærmere bestemt i noen berømte gruver i Afganistan.
Den kjente fargehandel i London, L. Cornelissen & Son, omsetter syntetisk ultramarin som pigmentpulver under betegnelsen Oriental blue. Den kan fåes i pakninger fra 100 gram opp til 1 kg.

ORPIMENT: PY39, arsensulfid. Auripigmentum (se det), samme som Kings Yellow. Benyttet en del i eldre maleri og i middelalder/ tidlig renessanse illuminasjoner. Svært giftig, men ganske holdbart.

ORR`S WHITE: eldre engelsk betegnesle på litopon ( se det )

OSTRUM: romersk navn på Tyrisk purpur.

OSTWALD FULL BLACK: Reeves akvarellfarge.
Wilhelm Ostwald (1853-1932) var en tysk kjemiker, fysiker og filosof som arbeidet mye med farger. Han skrev en mengde publikasjoner, blant annet Colour science. Det er i forbindelse med hans fargeteoretiske arbeider at Reeves koblet hans navn til visse farger, og fargeskrin. Fargene i disse skrinene er satt opp etter Ostwalds fargesystem. Reeves trykket også hefter som forklarte Ostwalds fargesystem, som i sin natur er nær beslektet med Munsells fargeteori. Også Rowney hadde akvarellskrin som var koblet til Ostwald. Rowney watercolourbox no35 ble omsatt som Rowney (Ostwald) watercolourbox.

OSTWALD RED: Reeves akvarellfarge.

OXIDE BLACK: Fargetone, Rembrandt oljefarge 735. Pigment; svart jernoksid PBk11. Opak, ASTM1

OXIDE OF CHROMIUM: PG17. engelsk skrivevariant av Chromium Oxide Green, matt kromgrønn. Se kromoksydgrønn.

PANNETIERS GREEN: PG18,Kromoksydhydrat, viridian. Pannetier og Binet oppdaget prosessen med kromoksydhydrat i 1838, og laget mindre kvanta gjennom en hemmelig prosess inntil 1859, da den videre produksjon ble overtatt av Guignet. Den andre varianten, anhydrert kromoksyd eller matt kromoksyd (i motsetning til klar kromoksyd) PG17, var imidlertid kjent siden 1809, ble vistnok av Pannetier kun produsert som kunstnerfarge i 1862. Det finnes en mengde varianter over kromoksydhydrat bl.a Arnauds grønnt, Matthieu-Plesseysgrønt, Guignets grønt m.fl. De inneholder ved siden av kromoksydhydrat ulike mengder fosforsyre, borsyre eller arsensyre.

PARA RED: PR1 CI 12070. Paranitraniline, et diazo-pigment. Kjemisk formel C16H11N3O3, samme sammensetning som sudanrød. Klar kirsebærrød, ganske permanent til industriformål, men ikke permanent nok til varige, kunstneriske arbeider. Blør i olje. Blålig undertone, og mindre klar enn andre rødfarger. Fargen ble oppdaget i 1880 av van Gallios og Ullrich, regnes som det første azofargestoff. Ble i noen grad benyttet av Mary Cassat som oljefarge.

PARA RED, CHLORINATED; PR4. Finnes i to utgaver; orthochlor para nitraniline og para-chlorotonitraniline. Begge er diazoprodukter og koblet til naphtol. De er lys gulrøde. Pigmentet produseres blant annet i Kina (Guangdong), og benyttes som kjeramisk farge, som coating og til kosmetikk. Fargens lysekthet er heller lav, og brukes lite i kunstnerfarger. Unntaket er Sennelier som har pigmentet i flere av sine farger, både som gouache og som tørrpigment. Også benyttet av Daler Rowney i sin Sepia fargetone fra Georgian watercolour serie.
Sennelier tørrpigment: 675 French Vermilion Substitute: PR4, PY1
Sennelier tørrpigment: 511 Bright yellow: PY1, PR4
Sennelier tørrpigment: 547 Cadmium yellow Orange substitute: PY1, PR4
Sennelier tørrpigment: 613 Cadmium Red Light Substitute: PR4. Lysektheten oppgitt fra Sennelier til ** God Lightfastness, men dette vil meget sikkert avhenge av hvilket bindemiddel pigmentet rives med.

PARAREALGAR: Kjemisk formel: beta AS4S4. Når rød realgar, alfa AS4S4, utsettes for lys over lengre tid omdannes den til den gule beta varianten. Funn av malte flater man tidligere trodde var orpiment (AS2S3), har i noen tilfeller vist seg å være pararealgar. Dette gjelder bla malte gjenstander fra egyptiske kulturer.

PARIS BLACK; variant av bensvart (Ivory black), ifølge Jaxtheimer en svart som skal være fri for aske.

PARDO GRANZA; spansk for Brown Madder.

PARIS BLACK: En variant av Ivory black PBk9

.

Pariserblå, Alf Bjercke oljefarge.

PARIS BLUE: PB27. Pariserblått, jerncyanblått, basisk ferriferrocyanid. Grønnlig blå, halvtransparent, meget god brekkevne. BSS 1006 7, ASTM1. Oppdaget i 1704. Parisblå var en betegnelse som tidligere ble mye brukt i Tyskland, og i Skandinavia, men viste tidligere opprinnelig til en ren, uskåret kvalitet av fransk opprinnelse. Se Jerncyanblått.
Alf Bjercke, Pariserblå, oljefarge. En fin farge med stor dybde, fin konsistens.
Solo Goya 9041 akvarell, pigmentinnhold ikke oppgitt. Permanens oppgitt med to stjerner. Av 25 testede farger fra C Kreul er det den ensete sammen med cobalt blue tint som viser tegn til bleking, og den som har tapt seg mest, kanskje 25%

Paris green som insektgift og akvarell fra W&N 1887

PARIS GREEN: PG21,Kopper aceto-arsenitt, kobberarsenat med arsentrioksid, smaragdgrønn (Emerald green), ansees som samme pigment som Schweinfurthergrønn, Wienergønn, Imperialgreen. Vanligvis brukt når pigmentet ble benyttet til andre formål enn som pigment, som eksempelvis insektmiddel. Men ble også benytet som trykkfarge og malerpigment. Produsert fra ca 1814.
Akvarellprøven viser Emerald Green, og er fra Modern Water Colour Pigment, W&N publisert i 1887. Prøven er noe gulnet men viser fremdeles den lyse klare fargen som den var så kjent for.
En annen farge omsatt som Parisergrønn er basert på methyl.

PARIS WHITE: kritt. CaCO3, kalsiumkarbonat.

PARIS YELLOW; Kromgult. Kumlien nevner Parisgelb som alternativt navn på Neapelgult, altså blyantominat.

PARISERGRØNN; metylgrønn, utledet av metylfiolett som har tatt opp i seg metylklorid. I første rekke et tekstilfargestoff. Usikkert om benyttet til kunstneriske formål. Også benyttet om Scweinefurtergrønn ( emerald green, imperial green, mitis green etc) et kopperarsenasetat, og svært giftig.

PARISERLAKK; fargelakk produsert av cochenille og avfall fra karminproduksjonen, er i samme kategori som Florentinerlakk og Wienerlakk. Nevnt hos Lütken (1880) og Kumlien (1949), sistnevnte oppgir ikke pigmentinnhold.

PARISERRØDT: jernoksydholdig farge av gruppen engelsk rødt. Se engelsk rødt og jernoksyder. Er også blitt benyttet som handelsnavn på mønje (blymønje).

PARISIAN (PRUSSIAN) BLUE EXTRA; Handelsnavn fra Old Holland
Old Holland A34, olje, jerncyanblå PB27:1, phtalocyanide blue PB15. Old Holland har ingen farger med ren jerncyanblå PB27, men mange varianter over phtalocyanide, både som singelpigmentfarger, og i blandinger

PARROT GREEN; PG21, kobberarsenpigment. Et av mange navn på Schweinefurtergrønn.

PASTE BLUE; jerncyanblå, preusserblå, PB27

PATENT BLÅTT; disulfonsyren av m-oksy-malakittgrønt. Fargestoff som gir ull en grønnlig blåfarge. Usikkert om benyttet til kunsterfarger.

PATENT RØD: PR106. Syntetisk sinober.

PATENTZINKWEISS: eldre tysk betegnelse på litopon (se det)

PATENT YELLOW; Chemisch gelb, Engelsk gult, Molntpellier gult, Parisergult, Turners gult, patentgult, Kasselgult, mineralgult, Veroneser gult; bly oksydklorid. Kumlien beskriver den som basisk blyklorid. En kilde fra 1923 beskriver patentgult som handelsnavn på en nyanse av kromgult, Den skiller også klart mellom patentgult og Kasselgult (Kølnergult), hvor sistnevnte er en kromgult med iblandet gips og blysulfat. Imidlertid i boken Farben Chemie av S. Tschelnitz, utgitt i Wien, 1857, er patentgult og Kasselgult synonymer. Ifølge denne boken ble pigmentet mye benyttet i tapetfarge, men også i kunstnerfarger. Den hadde god dekkevne, men ble svertet av svovelforurensninger.
Kunne fremstilles etter flere metoder, hvor en metode går som følger:
4 deler mønje (PB3O4)
1 del salmiakk
utrøres i vann og varmes opp til alt vannet er fordampet, varmes videre til massen er rødglødende, og det ikke lenger avgir hvit damp. Massen avkjøles og rives til et fint pulver.

PATTINSON BLYHVITT; variant av blyhvitt, liten utbredelse. Den beskrives som basisk klorbly (Lutken), og ble dannet ved å oppløse blyglans i saltsyre i blykar. Deretter ble et nøyaktig kvantum kalkvann tilsatt, slik at halvdelen av klorblyets klor ble omdannet til klorkalsium. For høyest mulig kvalitet på produktet må de to vesker blandes plutselig. Pattinson hvitt er ikke så rent hvitt som blyhvitt, og ble mest brukt til brekking av farger.

PAUL VERONESE GRØNT; PG21, veronesegrønn, schweinefurtgønn, kupriacetatarsenitt, kobberarsenpigment. Giftig.

Paynes grey, Rembrandt.

PAYNES GRAY: Paynes Grey. En blandingsfarge gjerne brukt som skyggefarge. Fantes i W&N`s produktkatalog fra 1848. Som akvarellfarge er den tidligere ansett som mindre lysekte da den inneholdt både alizarin og indigo, samt rå sienna og lampesvart. Som oljefarge var den mer holdbar, satt sammen av ultramarin, rød oker, lampesvart, og i noen tilfeller skiffergrått. Denne resepten er også benyttet på vannfarger .Ellers finnes det mange oppskrifter på denne fargetonen. Kumlien (1949) som siterer Wagner gir denne oppskriften: svart, indigo, preusserblå, og krapplakk. Denne tonen forstås mest benyttet i olje. Winsor & Newton lager sin akvarell farge av helt permanente pigmenter: kopperftalocyanin (PB 15), karbonsvart (PBk 6) og quinacridone fiolett (PV19).

Daler Rowney, system3 akryl 065, ultramarine blue PB29, mars black PBk11, opak normal permanens (***)
Daler Rowney, Georgian watercolour 065, carbon black PBk7, ultramarine blue PB29, opak, normal permanent (***)
Old Holland B214, olje, pigmenter: ultramarin blått Pb29, bensvart PBl9
Rembrandt, oljefarge 708, pigmenter: svart jernoksyd PBk11, ultramarin PB29, quinacridone violet PV 19. Halvopak, ASTM 1
Rembrandt, akvarell 708, Paynes Grey, Pigment: PBk6, PB15, en livlig blågrå farge.
van Gogh,708, akvarell, pigmenter: lampesvart blålig tone PBk6, quinacridone violet PV19. Intens svart i full styrke, glir over i stålgrått med et blåfiolett tilsnitt.
W&N artist 465, akvarell, opak, staining, normal permanent (***) ASTM 2. Pigmenter; kopper ftalocyanid blå PB15, lampesvart, blålig tone PBk6, Quinacridone violet PV 1|9. Tydelig blåsvart i full styrke, og går over i blågrått. Tydelig preg av ftalocyanid.
W&N Cotman 465, akvarell, pigmenter; lampesvart, brunlig tone PBk7, ultramarin PB29,kopper-ftalocyanide blå PB15. Blålig svart i full styrke, går over i mer
nøytral grått ved uttynning

PEARL WHITE: fargetone, Rembrandt, oljefarge 817, pigmenter PW6,15,20. Transparent, ASTM 1.

PENLEYS NEUTRAL ORANGE: Akvarellfarge. 1800-tallet. Blandingsfarge nevnt i Chromatography bestående av gul oker og brown madder. Det ble anbefalt å legge en tynn lavering av denne fargen for å dempe papirets hvite tone ved landskapsmaleri for å hindre at fargene ble for harde.

PERINON ORANGE: PO43, antrakinonoid orange. Organisk. Halvtransparent, god brekkevne. BSS 1006 7-8, ASTM 1. Første gang fremstilt i 1924, da kjent som Vat orange 7. Relativt nylig tatt i bruk som kunstnerpigment, og da mer vanlig i akryl enn andre tradisjonelle malemidler. Som akvarellfarge kommer den i to varianter, en lys som i MaimeriBlus Orange Lake, og en mørk som hos Daniel Smith Perinone Orange. Den er ikke helt lysekte, og kan mørkne i full styrke.
W&N 462 artist acryl, halvtransparent, ASTM 1.

PERINONE RED PR194. Syntetisk organisk. Lysende ren rød, god lysekthet.

PERMALBA WHITE: Original Permalba . Merkenavn på en hvit oljefarge fra F. Weber, USA produsert fra 1920/21. Fargen produseres fremdeles, og er en blanding av sink og titanium. Kan være en avledning av permanent og alba, latin for hvit. I dag er Permalba en hel serie med rimelige oljefarger.

Permanent Alizarin Crimson, W&N

PERMANENT ALIZARIN CRIMSON; fargetone.
W&N akvarell 466, transparent, staining, normal permanens (***) Pigment: diketo pyrrolo pyrrole, quinacridone PR206. Fargetone introdusert på 1990-tallet med det nye pigmentet diketo pyrrolo pyrrole. Fargeprøven er belyst ute uten beskyttelse i tre måneder.
W&N Finity acryl, pigmenter; anthraquinone PR177, diaxozine violet PV23. Fin middels rød med blålig undertone, går ikke så dypt som ekte alizarin i olje, eller i akvarell malt rett fra tuben (bodycolour).

PERMANENT BLACK:
Lascaux Aquacryl, Pigmentinnhold PBk7, lampesvart. Kjemisk formel: C.

PERMANENT BLUE VIOLET; Fargetone hos Rembrandt, oljefarge 568, pigment PV 16, mangan violet.

PERMANENT BLÅ: handelsnavn, vanligvis brukt om ultramarin, men kan også betegne noen organiske pigmenter. Yngve Hande skriver i sin bok Målarens material.., om permanent blå som en ultramarin med hvitt fyllstoff. W&N hadde permanent blå i sin produktkatalog fra 1896, og oppgir fargen som en variant av french ultramarin. Rowney har permanent blå i sitt utvalg av akvarellfarger, oppgitt pigment er ultramarin PB 29, og er en ikkeflokkulerende variant. Noe mattere og mindre rødtendens enn Rowneys French ultramarine.

PERMANENT BROWN: Fargetone.
Daniel Smith akvarell 032, PBr25 Benzimidazolone. Rødorange, sterk innfarger.

Permanent carmine, W&N

PERMANENT CARMINE; fargetone
W&N akvarell 479, transparent, staining, normal permanens (***) Pigment: quinacridone, diketo pyrrolo pyrrole. Akvarellprøven er belyst ute i tre måneder uten beskyttelse, og viser en knapt synlig forandring idet den er blitt noe mattere og såvidt lysere. Er svært lik W&N Permanent alizarin, og inneholder de samme pigmenter.

Permanent green, Solo Goya 923

PERMANENT GRØNN: Permanent green.
Tidlig på 1900-tallet gjerne kromgrønt ( Preusserblått med kromgult), eller hydrert kromoksid (viridian) med baryttgult, sinkgult eller liknende- Ellers kan den inneholde nær sagt hva som helst. Fra noen fabrikanter kan denne blandingsfargen være sammensatt av lysekte pigmenter, men bør uansett lystestes.
Old Holland B289-Permanent Green, olje, pigmenter; sinkhvitt PW4, titanhvit PW6, stable monoazo yellow PY151, phtalocyanine blue PB15
Old Holland B271- Permanent Green Deep, olje, pigmenter; sinkhvit PW4, titanhvit PW6, phtalocyanin green PG7, stable di-arylamide PY3.
Old Holland B277, Permanent Green Light B277, olje, pigmenter; sinkhvit PW4, titanhvit PW6, stable di-arylide PY3 (ansagul), phtalocyanine PG36
Pebeo 16, akvarell. Pigment PG7 copper-phtalocyangrønn, PY3 arylid gul 10G. En syntetisk grønntone som blir blank i full styrke. Ved eksponering for sol i tre sommermåneder, uten beskyttelse, viste en fargeprøve en markant blekning. Typisk er det den gule fargen som blekes, mens den mer lysekte PG7 står igjen.
Rembrandt oljefarge 618 (lys), pigmenter; ftalocyangrønn PG7, benzimidazolone (pale) PY 154.
Rembrandt oljefarge 614 (middels), pigmenter; ftalocyangrønn PG7, benzimidazolone (pale) PY154
Rembrandt oljefarge 619 (dyp), pigmenter; ftalocyangrønn PG7, benzimidazolone (pale) PY 154
C. Kreul Solo Goya 923 akvarell. Pigmentinnhold ikke oppgitt. Etter tre måneders eksponering for sol, uten beskyttelse, viser en fargeprøve en markant blekning, tilsvarende Pebeos`s Vert permanent.
van Gogh, akvarell 662, pigmenter; ftalocyangrønn PG7, benzimidazolone yellow (pale) PY154.

PERMANENT GUL: Bariumgult, i noen tilfeller et syntetisk gul av mer eller mindre lysekthet. W&N produktkatalog fra 1896 hadde permanent yellow i sitt sortiment, oppgitt som bariumkromat med sinkhvit. Rembrandt har fire permanentgule i sitt sortiment av oljefarger : Permanent lemon yellow, pigment bismuth PY 184, Permanent yellow Light, pigment benzimidazolone PY154, Permanent yellow medium, pigment PY154 og pyrrole orange PO73, Permanent yellow deep, pigment PY154 og PY73. van Gogh 254, akvarell: pigment; bismuth, PY184.
Se Permanent Yellow for merkebeskrivelse.

PERMANENT GULGRØNN: fargetone, navnet er hyppig benyttet om en blandingsfarge med varierende pigmentsammensetning.
Rembrandt oljefarge 633, pigmenter; ftalocyangrønn PG7, benzimidazolone (pale), PY 154

PERMANENT HVIT: PW21, barytthvit, blanc fixe, felt bariumsulfat. Transparent i olje. Vanlig brukt ekstender for fargesterke organiske pigmenter. Ofte brukt i gouache for å gjøre fargene opake. Brukes også iblant som grundering.

PERMANENT KARMIN: Alizarin, syntetisk organisk pigment, som var ment som et lysekte alternativ til ekte karmin. Men pigmentet har vist seg gjennom utallige tester de siste femti år å være ustabilt. Kan være relativt lysekte i full styrke, men vil falme etter kortere eller lengre tid. Som lasering i akvarell, helt flyktig. I den senere tid har det fra W&N kommet en akvarellfarge som ogå omsettes som Permanent Carmin (479), da med pigmentblandingen quinacridone/ diketo-pyrrolo-pyrrole, som ennå ikke (2005) har fått pigmentnummer. Det finnes også en permanent Alizarin Crimson (466), med samme pigment pluss quinacridone PR 206. Dette skal være helt lysekte pigmenter. Se Permanent Carmine.

PERMANENT KARMIN; PR7: Permanent crimson: permanent crimson naphtol AS-TR. Organisk, blåtrød, halvtransparent, med god brekkevne. BSS 1006 7-8, ASTM 1. Første gang fremstilt 1921. Betegnelsen Naphtol AS-TR er vanlig i USA, men beskriver bare et av bindingselementene. Naphtolbetegnelsen blir benyttet på flere pigmenter med sterkt varierende fargeekthet.

PERMANENT MADDER BROWN; Rembrandt oljefarge 324, pigmenter; pyrrole crimson PR264, transparent rød jernoksid PR101, PV 19 halvtransparent, ASTM 1.

PERMANENT MADDER DEEP; permanent kraplack; handelsnavn fra Rembrandt, oljefarge 342, pigment PR 264.

Permanent Madder lake. Rembrandt.

PERMANENT MADDER LAKE:
Fargetone.
Rembrandt akvarell, pigment PR266, PV19. Fin erstatning for ekte alizarin crimson. Prøven er belyst ute uten beskyttelse i tre måneder og viser minimal forandring. På grunn av quinacridone-pigmentet PV19 er det en livlig farge som akvarell. Blomstrer lett med mye vann, eller på glatte papirtyper, og danner det som blir kalt nebuloser, se nederste prøve.

Permanent Magenta, W&N

PERMANENT MAGENTA;
Rowney, akvarell 409, pigment ? muligens quinacridone PV 19 beta variant, som ofte forekommer med betegnelsen permanent Magenta., transparent, normal permanent.
W&N, akvarell 073, 489, pigment; Quinaqridone PV19. Transparent, staining, normal permanens, ASTM 2. I fargekart fra 2005 oppjustert til ASTM 1. Den viste fargeprøve er ikke lystestet. Høyre felt viser en lavering, venstre felt to laveringer.

Permanent Mauve, W&N

PERMANENT MAUVE
Rowney, akvarell 413, pigment ?, normal permanent, transparent.
W&N akvarell 491, pigment PV16 manganammoinium phosphate. (1868) transparent, granulerende, normal permanens (***) ASTM 1. Blålig fiolett som har et utpreget granulerende utseende, lik ultramarin. Den viste akvarellprøve er ikke lystetstet.

Permanent Olive Green, Schmincke

PERMANENT OLIVE GREEN: Fargetone
Schmincke Horadam 515 akvarell. Pigment oppgis på etiketten som Pthalocyanine og permanent organisk pigment, som kan være nær sagt hva som helst og således temmelig unyttig informasjon. Et typisk trekk ved Schmincke er den mangelfulle dokumentasjonen. På Schminckes fargekart (som ligger online, Schmincke Horadam Farbkarte) oppgis innholdet til å være benzimidazolone PO62 og phtalocyanine green PG7. Dette er to ganske lysekte pigmenter. Fargetonen ligger i leie til Hookers green snarere enn til tradisjonell olivengrønn. Har ikke lystestet denne.

Permanent red 3, Schmincke

PERMANENT RED: Fargetone, varierende pigmenter.
Hos Rembrandt som oljefarge 370 (light), pigmentinnhold PR 255, pyrrole scarlet og PO 73 pyrrole orange,
som 377 (medium), inneholdende PR 254 pyrrole red og PR 255.
van Gogh 370 (light), akvarell, pigment: pyrrole scarlet PR255.

Schmincke Horadam; akvarell 362, Permanent red 3, azopigment, utgått. Orangerød til høyrød. Halvopak.
Schmincke Horadam; akvarell 361, Permanent red, Pr242 disazokondensation, PO62 Benzimidazolone (disazokondensation)

PERMANENT RED FGR: PR112, naftol AS-D, organisk, klar rød, halvtransparent med god brekkevne. BSS 1006 7.

PERMANENT RED VIOLET; Fargetone hos Rembrandt, oljefarge 567, pigment PR 202, quinacrodone magenta.

PERMANENT ROSE:
Rowney, akvarell 537, pigment; quinacridone violet PV 19, transparent, normal permanent (***), relansert 2005 og skal da være mer lysekte enn tidligere.
Daler-Rowney, georgian watercolour, quinacridone PR122, normal permanent, tre av fire stjerner, transparent
W&N akvarell 502, transparent, staining, normal permanent (***) ASTM2,

Permanent Sapgreen, W&N. Høyre prøve lystestet.

PERMANENT SAPGREEN; fargetone.
Sapgreen er kanskje den blandingsgrønne farge som er mest populær ved siden av Hookers Green. Imidlertid har flere utgaver av sapgreen vært ganske lite lysekte. På 1990-tallet kom W&N med en ny utgave; Permanent Sapgreen, 503 som nå har erstattet WN Sapgreen 599. Også W&N Cotman er blitt forbedret.
W&N 503 akvarell, transparent, staining, normal permanens (***) ASTM1. Pigmentinnhold; Quinacridone PO49, phtalocyanine green PG36. Fargeprøve 1 viser en akvarellprøve med to laveringer over hverandre, fargeprøve 2 er lyseksponert i tre måneder utendørs i direkte sollys uten beskyttelse og viser knapt noen forandring.
På noen papirtyper, som Canson Montval, kan fargen bli læraktig blank i full styrke.
En anvendelig akvarellfarge, som kan manipuleres til en mengde grønnfargetoner ved å tilføre oker, sienna, umbra, blå pigmenter eller mindre mengder rødt. Sammen med Hookers green kanskje den mest benyttede grønnfarge.

Permanent Violet, Schmincke

PERMANENT VIOLET: Fargetone med varierende pigmentinnhold, som manganviolett,PV 16. Var tidligere en fargetone fra W&N, vist på deres akvarellfargekart fra ca 1910. Pigmentinnhold ikke oppgitt.
Rembrandt, oljefarge 537, pigment PV 19, quinacridone violet.

Schmincke Horadam 483,akvarell; Pigment: bare oppgitt som syntetisk organisk pigmenter. Fargeprøven er ikke lystestet. Har en tydelig rosa undertone, som biter seg i papiret og blir godt synlig ved utvasking av en lavering. Det ser ut til at fargen er gått ut av sortimentet. Lysektheten er fra Schmincke oppgitt å tilsvare BWS7 (dette er innenfor ASTM I)

PERMANENT WHITE: Blanc fixe, Barytweiss. Tungspat, bariumsulfat. Dårlig dekkevne, særlig i olje, men er mye benyttet i svært intense pigmenter for å lette bruken av disse. Som akvarell er tungspat langt mer dekkende, og ofte benyttet ( Kumlien).

PERMANENT YELLOW, fargetone, tidligere alternativt navn på baryttgult.
Daler Rowney, 664, quinophtalone yellow PY138, transparent, normal permanent (***), staining, forbedret lyspermanens fra tidligere utgaver.
Reeves, 59 Permanent yellow pale, ukjent pigmentinnhold, tube. Klar lys til middels gul, nær PY97. Lystestet denne fre 1/4-30/8-07, fargeprøven ble nesten helt bleket bort

PERSIAN BLUE: variant av jerncyanblått, PB27.

PERSIAN GULF OXID: Variant av naturlig jernoksyd. vanligvis inneholdende 25% silikater. Se jernoksyder.

PERSIAN ORANGE; handelsnavn på en ikke lysekte lakk, eller substratfarge.

PERSIAN RED; Light red, jernoksyd, også brukt om en variant av kromrødt (PO21). Se engelsk rødt og jernoksyder.
Old Holland A65, Persian (indian) red: olje og akvarell, syntetisk transparent rød jernoksid PR101

PERYLENE BLACK: PBk31,CO index 71133. Som pigment fra 1936. Kjemisk formel: C40H26N2O6, syntetisk organisk pigment. Svært lysekte, semitransparent, staining, produsert av BASF som Paliogen black. Den har en tydelig grønlig tone, som blir mer synlig i tynnere lag.
Holbein akvarell 279 Shadow green, pigmenter; PBk31+ PBk6.
W&N Perylene Green, PBk31. akvarell. relativ ny farge fra W&N. Pigmentet omtales både som perylene green og perylene black, men er samme pigment. I full styrke er den blålig/grønnlig svart, uttynnet går den mot en grålig dus grønn. Kan være svært anvendelig i landskapsmaleriet.

PERYLENE GREEN PBK31. Samme som Perylene black.
W&N 460 akvarell, transparent, staining, normal permanens (***)

PERYLENE MAROON: PR179. Transparent, god brekkevne og lysekthet.Som akvarellfarge mikskomplementær til phtalocyanine BS. Handprint anbefaler den som et lysekte alternativ til alizarin crimson, mindre for dens blårøde farge som for dens nedtonede karakter som gjør den så anvendelig i portrettmaleri og botaniske bilder. En kan også få frem anvendelige rødlige bruntoner til landskapsarbeider. For en klarere blårød vil et quinacridonepigment være bedre, men for en god crimson kan perylene maroon blandes med noe quinacridone rose. Fargetonemessig ligger perylene maroon på samme nivå som quinacridone carmine(PR N/A) og anthraquinone red (PR177), men er noe dempet i forhold til disse.
W&N 507, transparent, staining, normal permanens. Fargesterk, men mindre enn perylene violet, middels dus brunlig rød. Har et naturlig og fint preg, lett å integrere med andre pigmenter.

PERYLENE RED, PR190, transparent, meget god brekkevne, BSS 1006 7-8, ASTM 1, oljemaling, akryl

PERYLENE RED
W&N artist acryl 464, transparent, ASTM 1

PERYLENE SCARLET: syntetisk organisk pigment. Perylener tilhører azopigmentene og er svært bestandige, og benyttes blant annet i billakker. Omfatter PR179, PR190, PR224.

PERYLENE VIOLET PV29. Kjemisk formel: C25H18N6O4. Syntetisk organisk pigment. Også omtalt som PV Fast Bordeaux.
W&N 470 akvarell, transparent, staining, normalt permanent (***). Mørk, middels dus rødfiolett. I full styrke går den ned mot svart.

PEWTER, tinn fargetone, Rembrandt, oljefarge 815, pigmenter: PW6,15,20, transparent rød jernoksyd PR101, svart jernoksid PBK11, semiopak, ASTM 1.

PHOSPHO TUNGSTIC PIGMENTS: pigmenter med fosforiserende effekt.

PHTALO GREEN; phtalocyanine green PG7.
Daler Rowney, System3 akryl 361, semitransparent, normal perment (***)

PHTALO TURQUOISE; fargetone
Daler Rowney, System 3, akryl 154: phtalocyanine blue PB15, phtalocyanine green PG7, transparent, normal permanent (***)
W&N 526 akvarell, transparent, staining, normal permanent (***)

PHTALOCYANIN BLÅ: PB 15 kopperftalocyanin, Monastralblått, helioblått.Et svært intenst pigment, temmelig lik jerncyanblå, men klarere. Transparent, sterk innfargingsevne, meget god brekkevne. BSS 1006 7-8, ASTM 1.. Den produseres i ulike sjatteringer fra rødlig til grønnlig, og nummereres slik med hovedpigmentnummeret først, 15:3 , beta copperphtalocyanine (cyan), 15:1 alpha copperphtalocyanine (grønnlig) 15:6 epsilon copperphtalocyanine (rødlig). Noen varianter kan inneholde hele 50% ekstendere for å regulere fargestyrken. Svært permanent, selv om den rødlige tonen skal være litt mindre lysfast som akvarellfarge. Pigmentet har i en stor grad erstattet jerncyanblå, eller preusserblå som det gjerne omsettes som. Utviklet i 1935 i England, og allerede tatt i bruk som pigment i 1936. En rekke fabrikanter selger pigmentet under eget merkenavn, som W&N Winsor Blue, men de fleste seriøse produsenter opplyser nå om pigmentnavn eller nummer på etiketten.Pigmentet tilbys fra ca 70 ulike prdusenter. Ftalopigmentene ble tidligere omtalt som Monastral i England og Helio i Tyskland.
Akvarell:
Ftalocyanblåpigmentet har en tendens til flokkulering, men de fleste moderne former er spesialbhehandlet og resistente mot dette. Imidlertid har W&N benyttet seg av denne tendensen, når de produserer Manganese Blue hue akvarellfarge, som erstatning for ekte manganblått (PB33), som på grunn av giftighet ikke lenger blir produsert. Dette pigmentet har en sterk tendens til flokkulering som akvarellfarge, nærmest som ultramarin. Noen merker av ftalocyanin kan være vanskelig å bruke i laveringer som akvarellfarge, da den har tendens til rosedannelser under tørkingen. Særlig i teknikken vått på tørt, og da mest uttalt på finkornet og tynt papir. En må passe godt på under tørkeprosessen, og suge opp overflødig farge i enden av laveringene, og der det måtte danne seg dammer. Den lysner en del under tørkingen, ca 25% i de grønne nyanser, og hele 45% i de rødlige former. Ellers er det et meget sterkt pigment som lett dominerer en fargeblanding. Man trenger ofte langt mindre enn en tror for å få den tonen man søker, og er svært ofte skåret med tungspat for å få et bedre malerpigment. De beste mikskomplementære pigmenter er for de røde nyanser venetian red (PR101) eller cadmium ornge (PO20), og for de grønne, perinone orange (PO43)
De fleste produsenter tilbyr to varianter av pigmentet, en varm (rødlig) og en kald (grønnlig), og W&N er det mest polariserte paret, Winsor blue RS og Winsor blue GS. Winsor blue GS skal forøvrig kontrastere rødlige coboltblå og ultramarin på en utmerket måte. Rowneys og Utrechts par står hverandre nærmere, og MaimeriBlu og Daniel Smith ennå nærmere hverandre.
Winsor blue RS i blandinger med ulike pigmenter gir alt ifra lysende gulgrønne toner med kadmium sitron, benzimidazolone PY175 ( som i Winsor yellow) og med azomethine (PY129) til dempede grønntoner med kadmiumorange. Med Old Holland Yellow Ochre burnt ( naturlig kalsinert oker PR 102) kan man få et spekter av vakre skifertoner, fra blågrått til brunlig grått. Med quinacridone PV 19, som i WN permanent rose, får en klare violette eller lilla toner, med anthraquinone PR177, som i van Gogh Madder lake deep, mer dempede violette og lilla. De vakreste lilla/violette tonene får en kanskje med ekte krapplakk som i WN madder lake genuine. Desverre er dette pigmentet ikke lysekte, men dog betydelig bedre enn alizarin (PR83). En morsom fargetone med et spettede utseende får en ved blanding med potters pink ( PR233 calcium,tin, silica, chromium oxide). Avhengig av papirets kornstruktur vil blandingen skille seg, den tyngre potters pink vil synke ned i fordypningene, mens den lette ftaloblå farge forhøyningene.
Finnes som akvarell, akryl og oljefarge. Er også mye benyttet i blandingsfarger som indigo, neutral tint og i turkise og grønne blandingsfarger. Se også Chlorinated phthalocyanine PG7 og metalfree phthalocyanine PB16.

Daler Rowney, Georgian watercolor 142, normal permanens (***), transparent.
Daler Rowney, System 3 akryl 142, normal permanens (***), transparent
Lukas akvarell 11118 Primary blue PB 15:3
MaimeriBlu akvarell 359 Berlin blue PB15:1
Old Holland akvarell B35, Scheveningen blue PB 15:3
Old Holland akvarellB229 Blue lake PB15:1
Rembrandt akvarell 583 Phtalo blue red PB15:1
Rembrandt akvarell 576 phtalo blue green PB15:3
Rowney akvarell 139 phthalo blue RS, PB15:1
Rowney akvarell 149, phthalo blue GS PB 15:3
Schminke akvarell 478, Helio blue RS PB15:6
W&N akvarell 208 (også 709) Winsor blue RS, PB15:1
W&N akvarell 207, Winsor blue GS, PB 15:3
W&N akvarell 379, manganese blue hue, PB15:3
Talens gouache 501, light ble (cyan) PB15:3

PHTALOCYANINE GREEN: PG7, Klorinert kopperftalocyanin. Som pigment 1927/1938.Kom på markedet mellom 1936 og 1938, kildene avviker noe Klar blågrønn, transparent,like permanent og med de samme egenskaper som ftalocyaninblå. BSS 1006 7-8, ASTM 1. Olje akryl og akvarell. Meget god brekkevne. Den er en meget sterk innfarger. Et av de mest brukte industrielle pigmenter. Over 60 produsenter leverer pigmentet verden over. PG7 er den blågrønne ekvivalenten til PG36. Man finner den som solopigment i en lang rekke fabrikater, og også i svært mange blandingsfarger som skal erstatte originale lite lysekte pigmenter eller giftige kopperpigmenter.Dets farge er sammenliknet med viridian, men klarere og mer intens. Som solopigmet er det ofte omsatt som pthalo green, W&N kaller den Winsor green. Ellers finner man den i blandingsfarger omsatt som Permanent green, Hooker green Sap green, Olive green m.m . En viktig ting, særlig for akvarell, er at selv om PG7 er svært lysekte, trenger ikke blandingsfargen være det. Iblant finner man mindre lysekte gule azopigmenter i fargen. Derfor burde en lysteste hver blandingsfarge fra hvert fabrikat som en finner interessant. En gulaktig nyanse fåes ved å erstatte noe klor med brom, PG36.

PHTALOCYANINE GREEN YS; PG36. Klorinert og bromert ftalocyanid. Dette er et litt lysere og noe mindre innfargingssterkt pigment enn PG7, den har også en noe svakere brekkevne. Den skaper intense gulgrønne toner med green gold (kopperazomethine eller nikkelazomethin).

PICKELGRÜN: En spesiell varietet av kobberoksid funnet i sterkt kalkholdig jord. Nevnt i flere eldre tyske skrifter, som i Polytekhnische Centralblatt, 1841. Er nevnt i sammenheng med Bremergrønn, Eislebenergrønn, Brixnergrønn, Heckels grønn o.l. Enkelte av disse ble fremstilt av avfall fra kobberverkene. Den kjemiske sammensetningen i disse fargene var til dels usikker på den tid de ble beskrevet. (1830-40 årene).

PIERPIER: purpur? Farge nevnt av Henrik Sørensen i et "notat til et foredrag", gjengitt i "Opptegnelser og skisser"

PIGMENT YELLOW: se Hansagult.

PINE SOOT BLACK: kinesisk lampesvart, ren karbon.'

PINK / PINKE: Fargetone.
Pink eller pinke er en gammelt engelsk betegnelse på gulfarge gjerne fremstilt av bær fra ulike typer Rhamnus (buckthornberries), trollhegg. Eldste skrevne henvisning til pink som en gul farge er fra 1598. Pink er altså et gammelt synonym på Stil de grain og Yellow lake.

PINK eller PINK COLOUR: chrome-aluminium stannate PR233. Potters Pink. Pigment opprinnelig benyttet for kjeramikk, men var på 17-1800 tallet det eneste lysekte rosapigment i engelsk akvarellmaleri. Som vannfarge fremstår den som en gammelrosa farge med til dels sterkt flokkulerende preg.
Avbildede akvarellfarge er Pink fra den amerikanske 1800-talls produsenten Osborne, philadelphia.
Se Potters pink.
Kremer tørrpigment 10150 og 10154 (mørk variant)
W&N Potters Pink, akvarell.

PINK MADDER: Ekte krapprødt som heller mot rosa. Fantes i W&N produktkatalog fra 1896. Også nevnt i Henry Harris`s bok Instruction for the mixtures of Watercolours.

PLESSYS GREEN; Også omtalt som Matthieu Plessys green. variant av krom oksydgrønn. Hydrert kromfosfat, CrPO4.nH2O. Beskrevet i the Chemical News i 1875 sammen med andre krompigmenter. Plessys green ble da omtalt som så kostbar i produksjon at den ikke ble ansett som en konkurrent til de arsengrønne pigmenter.

PLOSS BLÅ, Ploss blue, copper calcium acetat, CU(CH3COO)2H2O, nøytral verdigris, også kjent som destillert, krystallisert eller "purified" verdigris, dette som en avledning av basisk verdigris. Kjent siden 1200-tallet da det foregikk en stor produksjon i Frankrike.
Fargen er mye mer levende enn azuritt, som er naturlig dannet basisk kobberkarbonat, og kan nesten sammenliknes med fluoreserende blå. Den er ikke stabil i syreholdige bindemidler som oljer, og reagerer med alle de vanligste bindemidlene, men er allikevel godt egnet i eggtempera, akryl og som akvarell. Ved kontakt med harpikser dannes kopperharpiks (copperresinate), med olje dannes copper oleate, og med proteiner dannes copper-protein bindinger. Navnet har fargen fått etter H.Ploss som beskrev fremstillingsprosessen av nøytral verdigris i sin bok "A book of old colors", og refererte der til ltiterære kilder fra 1500-tallet.
Kremer tørrpigment 10170

PLUMBAGO: grafitt.

POLIMENT: Naturlig rød jernoksid.

POMPEIISK BLÅ: Egyptisk blå. Kalsium kopper silikat.

POMPEIISK RØD: En rødfarge benyttet av gresk-romanske veggmalere blant annet i Pompeii og Herculaneum. Det var en blandings-farge bestående av et jernoksyd lik indisk rødt og krapplakk, og oftest malt over hvit stukko slik at fargen ble mer brilliant. Der hvor en rød grundering var ønsket i våt murpuss, som i ekte fresco, ble litt kalkhvitt tilsatt den røde blandingen for å øke klarheten i fargen.

POTASH BLUE: variant av jerncyanblå. Henspeiler på en av ingrediensene i pigmentet.

POTTEBLÅTT: Indigo. Ved farging av ull i eldre tid ble indigo i pulverform rørt ut i urin og garnet dyppet i denne blandingen. Når garnet var helt gjennomtrukket, ble garnet ristet og luftet for å få frem blåfargen. Dess mer man dyppet og luftet garnet, dess blåere bla fargen. Manneurin ble regnet som det beste, og denne ble gjerne satt i potter for gjæring i fjøset.
Indigo ble utvunnet av både vaid og indigoplanten (Indigofera anil), og prosessen var ganske arbeidskrevende, hvor både varmebehandling, enzymspalting
Potteblått er også benyttet som betegnelse på en spesiell fargetone i blått.

POTTERS PINK: PR233. Mineral lake, minerallack. Tinn oksyd, røstet med andre metaliske oksider, som frembringer en rekke grader av rene, men ikke intense rosafarger. WN: calcium, tin, silica, chromiumoxide. Benyttes i keramikk, og til en viss grad i frescomaleriet, permanent, med med heller svak fargestyrke. Benyttet siden slutten av 1700-tallet i akvarellmaleriet under navnet "pinkcolor". Jeg har testet Potters Pink som akvarellfarge fra W&N. Det er et spesielt pigment, relativt opak, med et utpreget flokkulerende utseende i en gammelrosa tone. Litt krittet utseende. Likner ikke noe annet pigment. Sammen med marssvart (fra Old Holland) får man svært interessante virkninger på papir med en viss ruhet. Også marssvart klumper seg sammen i tørkeprosessen, og man får en kompleks overflatestruktur som ingen andre pigmenter eller maleteknikker kan frembringe. En slik lavert flate kan minne om visse effekter en kan finne i enkelte akvareller av Paul Klee
W&N 537 akvarell, semiopak, helt permanent (****): Ny (2005) fargetone fra W&N.

POZZUOLI EARTH: pozzolansk jord, terra de Pozzuoli. Opprinnelig benyttet om en leire, et forvitringsprodukt av vulkansk opprinnelse med innslag av jernoksyd. Den ble omsatt i to nyanser; lys og mørk. Funnstedet var en vulkan ved Pozzuoli nær napolibukten. Fargenyansene kunne variere mye. Noen fabrikater har ennå pozzuoli jord på fargekartet, men er gjerne en syntetisk jernoksyd. Lukas har en pozzuoli earth i sitt akvarellsortiment (1083), men pigmentinnholdet er ikke kjent. Ekte pozzolansk jord er svært laserende, og ble en del benyttet i porttrett og aktmaleri for sine rosa toner. Kumlien skriver (1949) at den ikke på titalls år er blant de såkalte normalfarger, fordi bruken har avtatt. den er svært holdbar.
Pozzolansk jord reagerer på kalk, og er derved uegnet til freskomaleri.

POZZUOLI RED; pozzolansk rød (pozzolansk jord), opprinnelig fra Pozzuoli. Både en syntetisk jernoksyd, og et naturlig jordpigment med en spesiell rosanyanse har blitt omsatt som pozzolansk rød
PREUSSISK BLÅ: PB27 Prussian blue, jerncyanblå, ferriferrocyanid, ferroferricyanid. Preussisk blå er dansk og svensk skrivemåte for prøyssisk blå. Se JERNCYANBLÅ

PREUSSISK RØD: Prussian red, prøysisk rød.
Foreldet navn på en farge i engelskrødtgruppen. Den ble fremstilt av glødningsrester av jernvitriol (jernsulfat) eller ved glødning av jernholdig avfall som slam fra gruver, kieselavfall eller allunslam. Se jernoksider og engelskrødt.
En spesiell variant av preussisk rød er potassium ferricyanid med kjemisk formel K3(fe(CN)6). Denne ble benyttet til blåtrykk (blueprint), altså til kontaktkopiering av tegninger, navnlig arkitekt og tekniske konstruksjonstegninger. Et karakteristisk kjennetegn ved blåtrykk, er at de i basiske miljøer falmer. De kan også falme av lys, og i likhet med preussisk blå, vil blåtrykksbilder igjen bli klare og sterke hvis de oppbevares en tid i mørke.

PRIMARY LEMON YELLOW: Fargetone.
Pebeo, 01 akvarell PY3. Skålene fra Pebeo er bare halvfylt med farge. Fargen er lys gul med skjær mot grønt. PY-3 er arylide gult 10G, som er et marginalt lysekte pigment. Har ikke lystestet denne, men avhengig av merkenavn vil den blekne i sollys, eller begynne å mørkne med et brunlig islett.

PRIMARY PHTALO BLUE
PEBEO 11, akvarell. Pigment: PB 15 Phtalocyanidblå og PV23 dioxazine violett. Vanligvis vil en førsteklasses farge med disse pigmentetne være nærmest sorte på papiret i full styrke, men ikke denne.

PRIMARY RED CADMIUM: Fargetone.
Pebeo 05 akvarell. Pigment PR3 Beta Naphtol red. Dette pigmentet blir først og fremst benyttet til fargetrykk og fargeblekk til skrivere. Den er ikke lysekte, men har ikke testet Pebeo. Den fremstår som middelrød.

PRIMROSE AUREOLIN: Fargetone fra W&N, vist på akvarellfargekart fra rundt 1910

PRIMROSE YELLOW: primulagul. Navnet ble tidligere benyttet på en rekke pigmenter, som alle er meget lyse, lik kromgult, sinkgult og kobolt gult. Church nevnte pigmentet i sin bok the Chemistry of Paint and painting (1915) som en fargeblanding av sinkkromat og bariumkromat.

PROCESS COLOURS: Prosessfarger er utvalgte fargetoner som lett lar seg gjengi ganske korrekt i reproduksjon, oftest dreier det seg om gouache-farger, som tradisjonelt er blitt foretrukket av illustratører, fremfor almindelig akvarell. Permanent Sapgreen fra W&N og de fleste typer viridian er derimot vanskelig å gjengi korrekt.

PROCESS CYAN; Fargetone. Prosessfargene fra Daler Rowney fåes i 250 og 500 ml tuber og kan benyttes til silketrykk av overført datagrafikk.
Daler Rowney, Systaem 3, akryl 120, pthalocyanine blue PB15:3, pthalocyanine green PG7, transparent, normal permanens (***)

Process green, Rowney Designers gouache

PROCESS GREEN; Fargetone
Rowney gouache, serie C 370, pigment ikke oppgitt. Den viste fargeprøve er belyst ute i tre måneder uten beskyttelse, og viser en liten bleking, typisk for PB15, phtalocyanineblue. Fin farge som også kan tynnes og bruke som vanlig akvarellfarge. Den testede farge er en tube anskaffet på slutten av 1980-tallet, og er fremdeles myk og fin.

PROCESS MAGENTA; Fargetone
Daler-Rowney, System 3 akryl 412, quinacridone violet (PV19), quinacridone red (PR122); transparent, normal permanent (***)

PROCESS YELLOW;
Daler Rowney, system 3 akryl 675; arylamide yellow 5GX (PY74) arylamide yellow 10G (PY3), transparent, normal permanent (***)

PROCESS SVART; en spesialvariant av lampesvart til reproduksjon, som gouache er den matt og meget dekkende.
Daler Rowney, system 3 akryl, karbonsvart PBk7, opak, permanent (****)

PRUSSIAN BLUE, PB27, prøyssiskblå, ferric-ferrocyanide, jerncyanblå, Berlinerblå. Se JERNCYANBLÅ. En dyp intens cyan, eller grønnlig blå, meget fargesterk, transparent til halvtransparent. BSS 1006 7, ASTM 1. Omsatt under en mengde alternative navn, som delvis avspeiler kvalitet, produksjonsmetode eller opprinnelig produksjonssted: Antwerp blått, Paris blå, Williamsonsblå, miloriblå, Berlinerblått, Turnbullsblue etc. Kan variere mye i tone fra de ulike fabrikat, og kan også variere i malerisk uttrykk, særlig som akvarellfarge. Som akvarellfarge har pigmentkornene i noen fabrikat en tendens til å klumpe seg sammen, mens hos andre lar seg male ut til jevne laveringer. Fargeektheten varierer, men i de beste kvaliteter skal den være god, med mindre man bruker den svært uttynnet i laveringer og laseringer, eller blander den med hvitt. W&N Prussian Blue artist watercolour er kategorisert som ASTM 1. Tidligere ble preusserblått en del diskutert i literaturen omkring dens tvilsomme lysekthet. Noen kilder hevder den er lysekte i normal innendørsklima, men vil blekne hvis fargeprøver settes ut i luft med høy luftfuktighet. Andre kilder hevder dens permanens i olje, mens de samtidig advarer mot den som akvarellpigment. Det påståes også at den i likhet med Antwerpblå er fluktuerende, dvs at den blekes i lys, men gjenvinner fargestyrken i mørke, Dette bestrides av andre. En del vil anbefale ftalocyanblå som erstatning, et helt permant alternativ. Oppdaget av Diesbach, Berlin i 1704, og introdusert som pigment ca 20 år senere. Tørker fort i olje, og en kan aksellerere andre pigmenters tørketid ved å blande i preusserblått. Jerncyanblå har en mengde andre blå nyanser og kvaliteter som antwerpblå, (ansett som ennå mindre lysekte), Chinese blue, Miloriblått (som skal være en spesielt fin kvalitet av preusserblå).
Preusserblå er en av favorittfargene til den norske maler Håkon Bleken, som syntes det er en interessant farge idet den ikke har bestemt seg for om den skal være grønn eller blå.
For flere illustrasjoner se jerncyanblå.

Daler Rowney, Georgian watercolor 135; ferri ammonium ferrocyanide, PB27. moderat permanens (**), transparent.
Schminke akademie 445 akvarell, av Schminke oppgitt fire stjerner, som hos denne tilsvarer normal permanens, og er i samme gruppe som ultramarin. Lystest fra vår/ forsommer 2006 med direkte solbelysning viser imidlertid er markant avblekning, kanskje så mye som 30-40 % etter ca 1 måned. Falmingen var tydelig allerede etter 14 dager. Den er den eneste av Schminkefargene med tydelig bleking, selv om flere andre også er oppgitt med fire stjerner.
W&N 538 akvarell, transparent, staining, normal permanens (***), ASTM1

PRUSSIAN BLUE HUE; fargetrone
Daler Rowney, System 3 akryl 134, pthalocyanine blue (PB15), ultramarine (PB29), carbon black (PBk7), semitransparent, normal permanens (***)

PRUSSIAN BROWN, Preussisk brun, jernhydroxid. Ifølge en kilde Indisk rød i sin rå, ubrente form.
Tidligere laget ved å gløde preussisk blå, ferriferrocyanid under lufttilførsel, hvor stoffet omdannes til jernoksyd. Prosessen avsluttes før alt er omdannet, slik at det er en liten rest av ferriferrocyanid tilbake, ble også kalt Berlinerbrunt. W&N hadde tidligere en oljefarge som het Prussian Brown. I Hamilton Kerr Institutes digitale internattarkiv er det en referanse til Prussian Black (1857) som brent Prussian blue.
Permanent og opak.

PRUSSIAN GREEN; Brunswick green, Kromgrønt laget ut av Brunsswick blå ( variant av jerncyanblå) og blandet med kromgult. En annen oppskrift er jerncyanblått med gummigutt (gamboge). Se også Berlinergrønt.

PRUSSIAN RED, Preussisk rød. Light red- jernoksid. rødere enn engelsk og venetiansk rød, men med samme opasitet .

PUMICE: Pimpsten, ie pulverisert vulkansk sten. Et grålig fyllstoff.

PYRANTRONE RED: en gruppe av syntetisk organiske pigmenter fordelt på PR216, PR226 og PO51.

PURE SCARLET; Iodine scarlet. Jodkvikksølvforbindelse. Iodine scarlet ble iblant omsatt som Pure scarlet ifølge George Fields i Chromatopraphy- a treatise on Colours (1869). Se Iodine scarlet.

PUREE: Rå indisk gult, fra den tid hvor indisk gul ble fremstilt av storfe urin. Foreldet. Er et nokså myteomspunnet fargestoff. Karl Meyer skriver i Almindeligt Vareleksikon, utgitt 1904, at Puree er et gult fargestoff som kommer til Europa fra Ostindia (Øst og sør-østasia) og Kina. Det kommer vanligvis i bløte stykker, som utvendig er mørkebrune, innvendig mørkt orangegule. De har en eiendommelig lukt, som bevergjel, et sekret fra bever som tidligere ble benyttet medisinsk. Meyer skriver "det siges at udskille sig fra Urinen af Bøfler og Kameler, efter at disse have været fodrede med Mangroveblade.." Opprinnelsen er altså noe uklar, og er egentlig ikke oppklart ennå. Den vanligste versjonen om Indisk gul eller puree, er at det kom ifra India, utvunnet av storfe urin fra dyr som kun ble foret med mangoblad. Og at import til England ble forbudt på grunn av inhuman behandling av dyr rundt 1907. Ingenting av dette lar seg verifisere helt sikkert. Det som er sikkert er at W&N benyttet stoffet til malerfarger, da især til akvarell. I W&N`s utstilling av eldre fargestoff, finnes det flere pæreformede baller med råpigmentet. Disse er imidlertid ikke mørkebrune, men ser snarer ut til å ha farge som oker eller gyllen oker.
Det som er hevet over tvil er at fargestoffet inneholder magnesiumsalt av en organisk syre, euxanthinsyre. Meyer skriver videre at fargestoffet hovedsakelig ble benyttet til finere malerfarger.

PURPLE; Fargetone.
Daler Rowney. Georgian watercolour; methyl violet PV3, indanthrone PB60, pink lake BV10/BR2, moderat permanent (to av fire stjerner) transparent..
Daler Rowney, System 3 akryl 433, quinacridone (PV19), quinacridone red (PR122), transparent, normal permanent (***)

Purple Lake, W&N akvarell

PURPLE LAKE Fargelakk nevnt hos Kumlien (1949), og advarer mot den som et tvilsomt pigment.
Rowney, akvarell 437, pigment ?, ASTM 1, transparent. Utgått 2005.
W&N 544 (038) akvarell, pigment ?. Ser ut som en blanding av WN Crimson Alizarin og WN Rose madder genuine. I tynnere laveringer har den et "gammeltrosa" preg. Utgått fra W&N`S fargekart. En fargeprøve malt på 300 gr Canson Montval viste etter ca 1,5 måneds solbelysning ute uten beskyttelse en tydelig blekning. Etter 3 mnd er blekingen betydelig. Fargeprøve malt på samme papirtype i ramme og glass, hengt på et lyst sted med delvis sol i 4 år viser ingen endring.

PURPLE MADDER
Rowney, akvarell 439, pigment: alizarin, ASTM 2, transparent. Utgått 2005.
W&N akvarell 205: Pigment; PR122 quinacridone magente, PR171 Benzimidazolone maroon. Utgått 2005.
W&N, akvarell 543, transparent, staining, normal permanens

W&N, oil, 543, pigment; PBr25, PV19

Purple Madder Alizarin, W&N

PURPLE MADDER ALIZARIN
W&N akvarell 546. En dyp, litt matt rødlilla farge. En fargeprøve belyst ute i fullt solskinn over en periode på 4 mnd viser en tydelig endring. Den belyste prøven fremstår etter hvert som matt gråfiolett, som en magenta blandet med nøytral grått. En annen prøve i ramme og glass hengt på et lyst sted med delvis sol i 4 år viser ingen forandring. Malt på Canson Montval 300 gr viser den tegn til blomstring i tørkeprosessen.

PURPLE OCHRE; Mineral purple. En lokal variant av indisk rød, utminet i Dean, Gloucestershire, England. Den gav purpurfargede kjølige toner i blanding med hvitt, som marsfiolett og indisk rød. Er opak og med samme egenskaper som indisk rød. Beskrevet i
1841 i boken Chromatography, or a Treatise on Colours an Pigments.

PURPLE OF THE ANCIENTS: se Tyrian Purple.

PURPUR: Fargestoff produsert i området rundt middelhavet og i Mexico siden oldtiden. Utvunnet av flere snegler i familien Murex og Purpura, oftest bare kalt purpursnegl, men også vår hjemlige Butt strandsnegl produserer dette sekretet, og i tomme sneglehus kan man se spor av fargestoffet rundt åpningen. Selve fargestofffet kommer fra en kjertel som produserer et gullig slim. Dette slim blir i sollys først grønt, deretter blått og til sist purpurfarget. Tidligere ble de innsamlede snegler knust, iblandet salt og kokt opp i store kar. Ullen ble så dyppet ned i den kokende blanding, og hengt opp i solen. For å trekke ut fargestoffet kan man behandle de knuste snegler med alkohol eller eter. Den gullgule oppløsning udskiller i sollys selve fargestoffet som et krystallinsk pulver. Dette pulver er uoppløselig i vann, alkohol og eter, men oppløselig i kokende anilin. Fargestoffet kalles Punicin (Karl Meyer, 1904), og den tyske kjemiker Paul Friedlander fant i 1909 ut at fargestoffet er identisk med det syntetiske pigmentet Dibromindigo. Punicin finnes i svært små mengder i sneglene, og 500 snegler gir ca 0,01 gram. Kildene omkring hvor mange snegler som må til for å få en gitt mengde fargestoff spriker en del, men 200 000 snegler for å få 100 gram og 12 000 for mellom 1-1,5 gram fargestoff er nevnt. Det at det var så lite fargestoff i hvert dyr, og den popularitet som fargestoffet fikk, førte nesten til utryddelse av sneglene. Det foregår fremdeles en liten produksjon av purpur, men gjøres nå ved at man stryker en stoffbit på sneglen, slik at den avgir litt slim, og sneglen legges tilbake der den ble funnet. Slik kan man melke sneglene for fargestoff mange ganger.
Fargestoffet ble benyttet til å farge tøy, men også til maleri.
Det er fønikerne som er blitt gitt æren i å være de første som benyttet og omsatte purpur, og den sagnomsuste Tyrisk purpur ble regnet som den beste. Imidlertid måtte man samle inn snegler fra et større område for å dekke etterspørselen til dette verdifulle fargestoffet. Også for hebreerne fikk purpur en viktig symbolsk stilling idet visse seremonielle kleder måtte farges med purpur.
I maleriet har purpur hatt en mindre fremtredende rolle, antagelig på grunn av prisen, men i Mellom-Amerika finnes det indianske veggmalerier hvor purpur er identifisert.

PURPURITE; naturlig jern-mangan-fosfat. Purpuritt-stenen har farge som en brilliant caput mortuum, og males til et krystallinsk pigment med mørk purpurfarge. Funnsteder er bl.a Sverige, Frankrike, Portugal. Kremer tilbyr pigmentet i pulverform.

PYRANTHRONEORANGE; PO69

PYRAZOLOQUINAZOLONE ORANGE:PO67
Old Holland 145 Coral Orange

PYRROLE ORANGE: PO71, transparent rødorange. PR73. Også PR 101, opak rødorange.Som akvarellfarge finner man pigmentet hos Daniel Smith og Rowney (warm orange). PR 71 finner en hos Schminke (translucent orange), og skal ikke være helt lysfast.

PYRROLE RED, PR 254, en brilliant rød, som ifølge Handprint kanskje gjør seg best ublandet som akvarellfarge, da blandinger med dette pigmentet lett kan bli syntetisk og endimensjonal i uttrykket. Den lar seg heller ikke blande til en klar purpur.
W&N 536 artist acryl- Pyrrole Red Light- opak, normal permanent
W&N 534 artist acryl- Pyrrole Red- opak, normal permanent

QUERCITRON: Gult pulver laget av barken av en nordamerikansk eikeart Quercus tinctoria. For det meste benyttet til tekstilfargning, men ble tidligere noe benyttet til kunstnerfarger, blant annet fra W&N, både i olje og akvarellfarger. Inneholder glukosidet quercitrin (C21H22O11) som kan spaltes i sukkerarten ramnose og det gule fargestoffet quercetin (pentahydroksylflavon) med den kjemiske formel C15H22O7) og er gått i handelen med navnet flavin.

QUINACRIDONE , syntetiske organiske pigmenter i flere fargetoner, de fleste meget lysekte. Olje, akryl akvarell og tempera.
Som akvarellfarge er de fleste quinacridonepigmenter svært lysfaste, men det kan forekomme variasjoner mellom de ulike fabrikater, og de ulike former av pigmentet. Noen merker av quinacridone rose skal være ikke helt lysfaste, og særlig quinacridone carmine (pyrrolidone) (PR/NA) skal være utsatt for moderat bleking. Men uansett er de langt mer lysfaste enn de pigmenter de ofte erstatter som krapplakk,alizarin og ekte karmin. Som olje eller akrylfarge vil quinacridonene sannsynligvis være helt lysekte.

QUINACRIDONE BURNT ORANGE: PO48, transparent rødorange fra Daniel Smith (akvarellfarge)

Quinacridone gold, PO49, W&N akvarell

QUINACRIDONE GOLD: PO 49. Som pigment fra 1958. Produksjonen opphørte i 2001, og de fleste merker har allerede trukket eller relansert fargen med andre pigmenter. En gyllen gul, fargemessig i slekt med rå sienna og gyllen oker. Som akvarell en transparent og en sterk innfarger. ASTM II, Handprint har testet den til en ASTM I. Den lar seg lett løse opp ved veting, og er kanskje ikke så god som en underfarge. Den har en fin tekstur, har gode kvaliteter som topplasur, alene i sterkere fargefelt eller i en blanding. Lager fine grønne toner. Den lar seg fint blande med de fleste farger.
Daniel Smith akvarell 096
Daniel smith akvarell 095: "Quinacridone sienna". Pigmentinnhold: PO49 + quinacridone PR209. Gikk ut 2005.
MaimeriBlu akvarell 128 Golden lake", PO49. Gikk ut 2005.
W&N 547 akvarell, PO 49 transparent, staining, normal permanens. Gikk ut av fargekartet i 2005.
W&N 547 akvarell, fargetone, erstatning for den gamle typen. Pigmentinnhold: Quinacridone PR 206, Quinacridone PV19, Nickel Azo PY 150. Ganske lik det originale pigmentet, også denne er transparent, og varm, men mangler nyanserikdommen og teksturen.

QUINACRIDONE ORANGE: PO48. som pigment fra 1958. Lysekte,transparent, innfarger, moderat mørk, moderat dempet jord orange. Tre produsenter verden over. Som akvarell ASTM II, ifølge tester av Hanprint tilsvarer lysektheten ASTM I. Eneste kjente bruker av dette pigmentet i akvarellfarger er Daniel Smith. I full styrke er denne mørk orange, i lysere laveringer går den mot en dempet scarlet tone. Skal ifølge Handprint være en fantastisk farge for solnedgangsskyer, ørken klipper, og solbrun hud. Dens transpararens gjør den velegnet til å mikse sapgreens. Pigmentets fargetone kan skapes av azomethine yellow PY150 med perylene maroon PY179, eller quinacridone rose PV19R eventuelt med quinacridone violet PV19B
Daniel Smith akvarell 091, Quinacridone burnt orange.

Quinacridone magenta, Golden acrylics, PR122

QUINACRIDONE MAGENTA:PV19, beta form, også PR122.. Kinakridonfiolett, permanent magenta. Rødfiolett, transparent, BSS 1006 7-8, ASTM 1. Akvarell, akryl og oljemaling. Dette pigmentet vil sammen med ultramarin skape de mest lysende fiolette toner, og i akvarellteknikken vil en kunne frembringe en rekke dempede og interessante farger med bensimidazolonegult eller grønne farger som sapgreen og green gold.
W&N akvarell 545, transparent, normal permanens
Golden acrylics, akryl, USA. Pigment; PR122. Klar blålig rød, klar rosa når den tynnes ut med vann. Fargen tørker med en blank overflate i full styrke.

PR206: Alizarin Crimson Hue W&N Cotman, Brown Madder, W&N

QUINACRIDONE MAROON: PR206, som pigment siden 1958. Lysekte, semitransparent, moderat innfarger, mørk tonet, moderat dempet jordrødt til alizarintype rød. Kun to produsenter verden over. Den er ifølge Handprint et blandingskrystall av PV19 og quinacridone quinone. Som akvarell ASTM II, men egne lystester viser farger tilsvarende ASTM I.
På samme måte som alizarin, kan PR206 manipuleres til forskjellige fargetoner. W&N Cotmans Alizarin hue viser en fargetone som representerer alizarin på en typisk måte. W&N Brown Madder (056) er mye mer brun, og ligger tett opptil det gamle Brown madder alizarin, men mindre teksturert.
PR206 er et velegnet pigment for floralmalere, til portretter og landskap. Den nøytraliserer en rekke pigmenter fra jerncyanblå PB28 til viridian PG18. Den tilfører en granulerende tekstur til phtalocyaniner og underbygger teksturen til koboltpigmenter. Den har en forholdsvis svak fargestyrke, så iblant kan perylene maroon PR179 eller anthraquinone PR177 være et bedre altenativ der hvor andre kraftige pigmenter inngår.
Daniel Smith 007 akvarell, Quinacridone burnt scarlet, PR206
MaimeriBlu 053 akvarell; Avignon orange, PR206
Rowney 261 akvarell, Transparent red brown, PR206
W&N Cotman 003 akvarell; Alizarin crimson hue, PR206. den viste fargeprøve er belyst ute uten beskyttelse i tre sommermåneder, minimal blekning.
W&N 056 akvarell: Brown madder: PR206. Den viste fargeprøve er belyst ute i tre sommermåneder, ingen synlig endring.

QUINACRIDONE RED; PR207 og PR209, permanent rose. Mer gulaktig røde enn PV19, transparente, middels brekkevne. Nye pigmenter, først vanlig i akrylfarger, nå også utbredt i akvarellfarger.
W&N akvarell 548, transparent, normal permanens (***) ASTM2

QUINACRIDONE ROSE: PV19 Handprint anbefaler uten forbehold dette pigmentet som alternativ og erstatter av Alizarin Crimson PR83 i akvarellteknikken. Det er et rent klart pigment med meget god lysfasthet. God brekkevne og moderat mettet hvilket gjør den egnet til blandinger. Det kan blandes til mørke rødbrune toner eller til klare violette med grønne eller blå pigmenter. Den kan oppleves som lettere å bruke i blandinger enn Quinacridone Violett, selv om det er samme pigment. Særlig i blandinger med jernoksider er det lettere å håndtere Rose-tonen fremfor Violet.

QUINACRIDONE VIOLET: PV19. Permanent Rose. Blålig rød, transparent, god brekkevne. Finnes i to varianter Ypsilon (PV19) og Beta, kjent som quinacridoneviolet, eller permanent magenta. BSS 1006 7-8, ASTM 1. Akvarell, akryl og oljemaling. Gir klare blandinger, og vil nok ble mer benyttet etterhvert. Er et ganske nytt og relativt kostbart pigment.

Raw Sienna, Ferrario.

RAW SIENNA; Naturlig leire, inneholdende jern og mangan. Også oppgitt som hydroksid / hydrosilikat av jern og aluminium. Enten en blanding av PY42 og PR101, eller naturlig jernoksyd PBr7. De beste grader av naturlig sienna kommer fra Italia. Helt permanent.Hos noen merker kan den minne om mørk oker, men virker som regel mer transparent. Men fargetonen vil variere mellom de ulike fabrikater, fra lys varm gul til ganske brunlige eller grålige gule toner Old Holland selger Italian earth, som er en naturlig sienna, sammen med Raw sienna Light og Dark, som også er naturlig Sienna. Ellers selger en del fabrikanter, deriblant W&N og Rowney sine rå siennaer med et syntetisk jernoksyd (PY42), som i Gold Ochre, sammen med transparent syntetisk jernoksid (PR 101), som i burnt Sienna. Se jernoksider for nøyere beskrivelse.
Rå sienna er av noen akvarellmalere foretrukket fremfor gul oker, da den er lettere. Men de maleriske egenskaper er nokså forskjellig fra oker, så kun å sammenlikne dem koloristisk resulterer kanskje i å velge bort en interesant farge. Oker legger seg jevnt og fint, mens sienna er mer livlig. Den har tendens til pigmentsamling når den tørker, men mindre enn umbra, og ulikt denne har pigmentene også lett for å samle seg langs tørkekanten som gir en grafisk fin strek, Arne Isacsson kaller den en pigmentbiter. Den er en nonstaining farge.

Som oljegarge er den ansett som noe tvilsom, i hvertfall ifølge noe eldre kilder. De mener den ikke er helt oljeekte, og advarer å bruke den som undermaling. Den krever 200% olje ved rivning, og er det pigmentet som krever mest. Derfor er det også en viss fare for mørkning, og sprekkdannelser

Akvarellprøver fra Ferrario, Sennelier, W&N, Rowney, Old Holland Light, Old Holland Deep. Prøvene er belyst ute uten beskyttelse i fire måneder. Den eneste prøven som forandret seg var Old Holland Raw Sienna Deep, som ble noe mørkere i løpet av perioden.

Daler Rowney, System 3 akryl 667, syntetisk jernoksid PY42, transparent syntetisk rød jernoksid PR101, bensvart PBk9, transparent, permanent (****)
Daler Rowney, Georgian watercolour 667; natural iron oxide, PBr7, transparent, permanent (****)
Daler Rowney Artists watercolour; Raw Sienna. Syntetiske jernoksider PY42, PR101
Old Holland A57: raw sienna deep, akvarell og olje: naturlig jernoksid PBr7
Old Holland A56: raw sienna light; akvarell og olje, naturlig jernoksid PBr7
Old Holland Italian earth, akvarell PBr7
Sennelier: Raw Sienna.akvarell Naturlig jernoksyd PBr7
Solo Goya (C. Kreul) Raw Sienna akvarell. En av de bedre akvarellfargene fra Solo Goya. I tone ganske nær Sennelier.
W&N 552 akvarell, transparent, granulerende, helt permanent (****) ASTM1. Syntetiske jernoksider PY42, PR101

Raw Umber, PBr7, Rowney

RAW UMBRA: naturlig jord, naturlig jernoksyd, PBr7. Jernhydroxyd+ manganhydroxyd+leirsilikat. Innholdet er det samme som i naturlig rå sienna, men mangannivået er høyere. En mørkere halvopak farge, med varierende tone fra fabrikant til fabrikant, og hvor uttaket av leiren er tatt. Gode kvaliteter kommer fra Italia, de beste tradisjonelt fra Kypros (Kypriotisk jord, eller Tyrkisk umbra). Rowney og Old Holland selger sine Raw Umbra som rene naturlige pigmenter, mens W&N variant består av naturlig umbra (PBr7) og syntetisk jernoksid (PY42) Old Holland har også en rødere umbra, Red Umbra (A349).Kumlien skriver at umbra finnes i to nyanser; grønn umbra og kypriotisk, som har en mer brun tone. En test av ulike fabrikat av akvarellfarger viser at spekteret er bredere enn som så. Rå umbra i naturlig forekomst varierer i fargetone fra en gullig via grønlig til violettbrun. W&N er den guleste og lyseste med en varm tendens. W&N Cotman er tydelig gråere og kjøligere, selv om pigmentinnholdet er det samme (PBr7+PY42). Sennelier og Maimeri er i en mellomstilling, dempet nøytral. Rowney er ennå mer kjølig . Som akvarellfarge er den en hva Arne Isacsson kaller en pigmentsamler, hvor pigmentene har en tendens til å klumpe seg sammen under tørkingen og gir fin tekstur. Gir mange fine teksturerte grånyanser med ultramarin.

Som oljemaling er den holdbar, men ikke alltid oljeekte, hvorved den ikke bør benytes som undermaling. I eldre skrifter er det noen som advarte mot å benytte den i det hele (Doerner, Wehlte), mens andre malere som Corot, Manet og Delacroix gjorde den til en essensiell farge på deres palett. Den krever 80% olje ved rivning, og 2%voks. Den tørker hurtig, og påskynder andre pigmenters tørking ved blanding. Se jernoksider.

Daler Rowney, System 3 akryl 247, naturlig jernoksid PBr7, semitransparent, permanent (****)
Daler Rowney, Georgian watercolour 247, natural ironoxide Pbr7, transparent, permanent (****)
Daler Rowney, artist watercolour 247, PBr7, kjølig, grålig, lett tekstur.
Old Holland A69, olje og akvarell: naturlig jernoksyd PBr7. Middels mørk fin tekstur.
Pelikan, studien aquarelle, pigment ikke oppgitt, kjølig, ingen tekstur i det hele
Pelikan, dekkfarge 192, kjølig, teksturert med ett hvitt og matt preg som skyldes fyllstoff.
Rembrandt, oljefarge 408, pigmenter: syntetisk jernoksid PY42, transparent rød jernoksid PR101, svart jernoksid PBk11,halvtransparent, ASTM 1.
Rembrandt, oljefarge 410 (grønnlig), pigmenter: syntetisk jernoksid PY42, svart jernoksid PBk11, halvtransparent, ASTM 1.
Sennelier akvarell, pigment innhold ikke oppgitt. Tube: tynnere i konsistensen enn de andre, fargetonen ganske lik W&N Cotman, fin tekstur.
Solo Goya akvarell, pigmentinnhold ikke oppgitt. en svært utypisk umbra, mer lik visse blandingsfarger omsatt som sepia. Rødlig gråsvart, mangler den typiske tekstur til umbra. Temmelig sikkertr en blandingsfarge.
ST Petersburg akvarell; pigmentinnhold ikke oppgitt. Middels mørk, lett teksturert med mørkere små spetter jevnt fordelt i laveringen. Fin farge.
W&N 554 akvarell, transparent, granulerende, helt permanent (****) ASTM 1
W&N Cotman 554, akvarell, pigmenter; naturlig jernoksid PBr7, syntetisk jernoksid PY42. Gråere og kjøligere enn artist-serien.

Raw Sienna akvarellprøver: 1) W&N Cotman PBr7), 2) Maimeri, 3) Old Holland PBr7, 4) Sennelier 5) Sennelier.
Alle prøvene er belyst ute, uten beskyttelse i fire måneder. Kun prøven fra Old Hollandviser en mørkning.

Realgarpigment, realgar og orpiment mineral

REALGAR: Naturlig arsenikk disulfid, rødorange pigment, giftig. Kjemisk formel: alfa As4S4. Under lyspåvirkning vil den røde realgal etterhvert gå over til den gule beta As4S4, også kalt pararealgar. I naturen finnes ofte realgar og orpiment sammen. Kan fremstilles kunstig ved opphetning av arsen og svovel. Det dannes en rubinrød masse som blir til et pomeransgult pulver ved knusing Naturlig realgar opptrer sparsomt over hele kloden. Er benyttet som pigment av flere tidlige kulturer, blant annet i Egypt. Ble brukt frem til sent på 1800-tallet, er nå erstattet av kadmiumpigmenter. Syntetisk arsendisulfid er omsatt som realgar, rød arsenikk, arsenrubin, rubinsvovl og sanderak. Beslektet er arsentrisulfid (As2S3) eller auripigment, også omsatt som oripigment, orpiment, Kings yellow eller arsengult.
Realgar var tilgjengelig som pigment i Venezia fra omkring 1490. Tizian (Tiziano Vecellio) benyttet dette pigmentet, i likhet med det beslektede orpiment.
Imidlertid er både realgar og orpiment svært giftige, og Cennini rådet en til å håndtere pigmentene varsomt.

Red Ochre, Old Holland

RED OCHRE; rød oker; Naturlig rød leire, inneholdende jernoksid. Hos Old Holland en kalsinert oker.
Old Holland A62, olje, kalsinert naturlig oker PR102. Prøven er belyst ute uten beskyttelse i fire måneder, og viser ingen forandring. Et av Old Hollands flere okervarianter.

Red Lead

RED LEAD: blyrødt, minium, saturnrødt. Sammensatt av bly monoksid og bly peroxid. Kumlien (1949) beskriver sammensetningen som mønje+ blyoksyd + blysuperoksyd. Et meget opakt, tungt og lysende skarlagenrødt pigment. Det er et tvilsomt pigment og skal hverken være lysekte eller luftekte (reagerer på fukt) og kan reagere med andre pigmenter i blandinger. Ble brukt av grekerne og romerne, og et av de tidligste kunstige pigmenter. Ikke lenger særlig brukt i kunstnerfarger, om enn i det hele, men har blitt og muligens blir fremdeles brukt i industrien som grunning på stål. Til tross for opasiteten ble det på 1800 tallet noe brukt som akvarellfarge, bla av franske Bourgeois Aine og en fargekake fra Reeves datert 1829 er også oppgitt som Red Lead. Avbildede akvarellfarge er fra den amerikanske produsenten Osborne, Philadelphia, sent 1800-tall.

RED OXIDE; røde oksider, bearbeidet jernoksid (Fe2O3). Mange grader og toner, mer eller mindre klare, mer eller mindre opake.
Varierer fra ganske gule som i syntetisk gul oker (PY42), til røde som i Winsors cotmanserie Light Red (PR 101), brunlige som i Winsor Brent Sienna (PR101), til mer blålig røde som i engelsk og venetiansk rødt, som i dag ofte produseres av syntetisk jernoksid, til de ganske lilla varianter som Old Hollands Caput Mortum. En ennå mer blålig lillavariant finnes også i den såkalte Mars Violet, hvor mars inikrer et syntetisk jernoksid. De fleste varianter er helt lysekte, mens Venetiansk rød i en kilde er registrert som noe mindre lysekte, fordi den er tilsatt 60-85% kalsium sulfat, som ikke er helt stabilt i olje. I vannfarger like lysekte som de andre variantene.
Se Jernoksider.

RED UMBER: jernoksid
Old Holland A349, olje, akvarell og pigment. Pigment: naturlig jernoksyd, kalsinert PBr7.
En fin rødbrun farge, lett granulerende. Den viste prøve er belyst ute i tre måneder uten bekyttelse. Originalprøven viser en såvidt synlig mørkning.

Red Violet, St. Petersburg

RED VIOLET; fargetone
St. Petersburg watercolours 201: Som de fleste farger fra Yarka/ St Petersburg er også denne god å male med. Fargen er fin, men svært lite lysekte. Akvarellprøven er belyst ute uten beskyttelse i tre måneder. Pigmentinnhold ikke oppgitt.

RINNMANNS GRØNN: koboltgrønn PG 19. Utviklet av den svenske kjemiker Sven Rinman (Rinmann) i 1780, som malerpigment fra 1835. se Koboltgrønn.

RISALGALLO; Realgar.

ROMAN OCHRE: Romansk oker, en okervariant. Fantes som akvarellfarge i W&s produktkatalog fra 1848, og var fremdeles i deres akvarellutvalg rundt 1910.

Rose Carthame, W&N

ROSE CARTHAME:NR26. En strålende rød farge som er ekstremt lite lysekte. Som vannfargepigment vil den falme etter få uker i vanlig dagslys, i direkte sol allerede etter få dager. Pigmentet fåes fra planten Carthamus tinctorius, safrantistel, eller safflorflower på engelsk og safflor på svensk. Planten leverer også en olje brukt i kunstmalingen. Brukt som fargeplante i Egypt allerede for 6000 åtr siden, og dyrkes fremdeles. De gule blomsterkurvene kalles safflor, og gir et gult fargestoff, safrangult og et rødt, kartamin, som blant annet blir brukt til innfarging av silke. W&N hadde i sitt utvalg Rose Carthame i akvarellfarge, og er svært lite lysekte. Egner seg ikke til varige arbeider.
W&N 574 (076), klassifisert som C, flyktig av W&N. Utgått fra W&N`s fargeutvalg. Mine fargetester viser i full styrke en lysende rød nær Scarlet Lake i tone, noe fortynnet viser den rosanyanser som ikke kan sammenliknes med andre pigmenter. Den er fullstendig ubestandig, og allerede etter få dagers solbelysning uten beskyttelse viser den tegn til falming. Etter ca 2,5 måneders soleksponering er det bare rester igjen av fargen, og er ved siden av Violet Carmine den fargen fra W&N som blir mest ødelagt av sol. Har også en fargeprøve som har hengt i ramme og glass i 4 år på et lyst sted med delvis sol. Den er sterkt bleket, rundt 50% reduksjon av den opprinnelige fargestyrke.

Rose Dore, W&N 089

ROSE DORE; NR9 naturlig krapp, også en blandingsfarge.
Opprinnelig en fargevariant av ekte krapprødt, den minst holdbare av de naturlige krapprøde. Antagelig benyttet av Henrik Sørensen som oljefarge, ihvertfall nevnt av ham i sine notater.
Rowney, akvarell 560, pigment: alizarin, ASTM 1 transparent rød ,oppgitt på deres fargekart mellom cadmium og scarlet alizarin. Utgått fra 2005.
W&N, akvarell 576, transparent, staining, normal permans (***) ASTM2, Pigment: PV19, PY97. Dette er innholdet i dagens farger ifølge W&N`s egne sider. Jeg har kun testet en gammel tube, fra første halvdel av 1980-tallet, og det kan muligens ha et annet pigmentinnhold, sett i forhold til den dårlige lysektheten. Men det er verdt å merke seg at også dagens utgave er merket ASTM II.
Akvarellprøven til høyre er belyst ute uten beskyttelse i tre måneder og viser en tydelig blekning og fargeendring. Endringen er større enn det illustrasjonen gir inntrykk av. Slik prøven falmer ser det ut til at det er minst to fargestoffer i Rose Dore, en gulaktig rød som er lite motstandsdyktig mot lys, og et noe mer motstandsyktig fargestoff. Hvis noen kommer over gamle tuber eller skåler av denne fargen er det ikke å anbefale å benytte den til varige arbeider.

W&N, olje 576. Pigment.NR9, Naturlig krapp.

ROSE DORE MADDER LAKE ANTIQUE EXTRA; fargetone Old Holland
Old Holland B172,olje, pigmenter: benzimidazolone PR175, anthraquinone PR168, stable di-arylide PR83 (aliz.crimson).

Rose Madder W&N 090, og W&N 587 på Canson Montval

ROSE MADDER: NR6 og NR9 (Madder tinctorium) Krapprosa, betegnelse på en grad av syntetisk alizarin eller ekte krapprødt (madder), men svakere i tonen enn alizarin Lake eller Madder Lake (ekte krapprødt).
Se krapprødt for nøyere beskrivelse.
W&N akvarell 090. Eldre utgave av Rose madder.
W&N akvarell 587, Pigment NR9, ekte krapprødt, transparent, granulerende, moderat permanent (**), beskrives av W&N som normal permanent i full styrke, blekes i tynnere laveringer. Denne nye utgaven skal ha bedre egenskaper enn den eldre 090, noe også illustrasjonen viser. Ved siden av dette viser det seg at permanensen påvirkes av papiret. Mine prøver viser at fargen holder bedre på Canson Montval 300gram enn på Arches 300 gram. Prøvene er belyst ute i full solskinn uten beskyttelse over en fire måneders periode. En kontrollprøve er belyst inne, bak glass i fire år, viser ingen tegn til endring. Alle tre prøvene ble malt i full styrke.

Rose Madder Alizarin, W&N

ROSE MADDER ALIZARIN:Fargetone.
W&N akvarell 042. Pigment: Alizarin PR83. Som en kan se av fargeprøven faller alizarin igjennom med hensyn til lysekthet i hvert eneste tilfelle. Denne prøven er belyst ute uten beskyttelse i tre måneder og det har skjedd en betydelig blekning. Har imidlertid prøver av Rose madder alizarin (042), Alizarin Crimson (002), Alizarin Carmine (001) og Purple Madder Alizarin (039) fra første halvdel aV 1980-årene som fremdeles er friske og fine, men disse er kontrollprøver som oppbevares mørkt, i album.

ROSE MADDER PINK SHADE; Fargetone fra W&N, fra akvarellfargekart ca 1910

ROSE PINK; svak, inpermanent lakk fra brasilwood.

ROSENSTIEHLS GREEN: Rosenstilkgrønn (Jaxtheimer), Böttgers grønn. Mangangrønt. Kaliummanganat med bariumklorid, bunnfallet vaskes og glødes. Har ikke pigmentnummer, i motsetning til bariummanganate også kjent som manganblå PB33.

ROUGE: fransk for rødt, kan i en del sammenhenger betegne syntetisk jernoksyd PR101.

ROUGE DE SATURNE: Blymønje, mønje, minium. Kjemisk formel.PB3O4. Se mønje.

ROWNEY ORANGE; fargetone, Georgian watercolour 636, arylamide yellowG PY1, naphtol red AS- OL, PR9, transparent.

ROYAL BLUE: Navn som er blitt brukt om smalt, men også syntetisk ultramarin, og ulike organsisk syntetiske fargelakker

ROYAL GREEN; kromgrønt.

ROYAL PURPER LAKE; fargetone
Old Holland C184, olje, pigment; quinacridone PV19B

ROYAL PURPLE; Tyrian purple. Purpur utvunnet av Muricidae sjøsnegler. Se Tyrian purple.

ROYAL YELLOW: KINGS YELLOW:

RUBENS BRUNT:NBr8 Navnevariant av vanDyck brunt. Torv og kullprodukt, laseringsfarge.

RUBENS-KRAPP; organisk pigment usikker fargefasthet. Antagelig en varietet av krapprødt.

RUBIN LAKK; organisk syntetisk pigment, usikker fargefasthet. Finnes også som en blandingsfarge med quinacridones, se Ruby Lake.

RUBENS MADDER: Finnes nevnt i W&N`s i flere publikasjoner fra W&N, blant annet i A Dscriptive Handbook of Modern Water colour Pigments fra 1887 og i W&N produktkatalog fra 1896, og beskrives som en farge laget av krapproten, men behandlet så den går mot orangebrunt så den skal likne en spesiell nyanse funnet på Rubens malerier. Senere en alizarin med en lys ren brunorange fargetone . Den avbildede akvarellprøve er fra A Descriptive Handbook, 1887.
Se også alizarinbrunt.

RUBRICA; rød bolus, et jernoksyd.

Ruby lake, Old Holland

RUBY LAKE; fargetone
Old Holland C178, olje, pigmenter; quinacridone red PR209, anthraquinone PR168. En høyrød, med dragning mot scarlet. Fargeprøven er belyst ute uten beskyttelse i tre måneder. Den klare fargen har mørknet en del i eksponeringsperioden. Fargen er noe problemaisk å gjengi på en PC-skjerm, for bratt vinkel viser en farge nær alizarin/karmin, ved rundt 45 graders betrakningsvinkel blir fargen mer gullig og det mørke båndet (den soleksponerte del av prøven) blir synlig og er mer i samsvar med den originale prøve.

RUBY RED: Fargetone.
Lefranc & Bourgeois Louvre akvarell 388. Pigmentinnhold ikke oppgitt. Fargetonen er lysende mellomrød, temmelig pigmentsvak. Transparent. Permanens oppgis som *** (best). Fargen produseres i Kina.

RUSSET: Tidligste engelske referanse til russet som farge skal være fra 1562. Russet var da kjent som et grovt ullstoff farget med vaid (en type indigoblått) og krapp. Dette gav tekstilet en grønlig eller rødlig grå farge. Senere vanlig om en mørk rødbrun med et klart orange tilsnitt. I eldre fargelære betegner russet en tertiærfarge bestående av en del gult, en del blått og to deler rødt. Idet like deler gult, blått og rødt gir grå, kan en si at russet, også omtalt som rødgrå, er nøytral grå tilsatt en del rødt. Russet er også forklart som like deler orange og purpur.

Russian Green, PG8, St Petersburg

RUSSIAN GREEN: Fargetone fra Yarka/ St Petersburg.
St Petersburg watercolour; pigment: Nitrosoironcomplex PG8. Et i dag relativt lite benyttet pigment, har rykte på seg for å være lite lysekte. Egen lystest av fargen fra St Petersburg viser en fartge som tilsvarer ASTM II. Fargen er fin og naturlig grønn i kategorien Hookers green. Den viste akvarellprøvë består av to laveringer på hverandre, og er ikke lystestet.

Russian Green Earth, Kremer Pigmente

RUSSIAN GREEN EARTH, Grønn jord
Kremer Pigmente: 111118 Pigmentpulver og akvarell.

RØD BOLUS: Jernoksyd og leirsilikat. Rødkritt, Terra Rossa, Red haematite, Ruddle, Ochre rouge. Ekte rødt bolus er kjent som fargepigment siden oldtiden. I antikken hadde den ulike navn som Sinopis, Rubrica, Armenicum, Lemnische Erde og var en svært viktig rødfarge. I moderne tid er ekte rød bolus svært sjelden som malerpigment.

RØD OKER: Jernoksyd, leirsilikat. Rød bolus,hematittholdig leire, Terra rossa m.m. Samen med gul oker blant de viktigste pigmenter til oldtids og naturfolk. En finner det i hulemalerier både i Europa og i Afrika. Steinalderfolk drysset det over de døde som en begravelsesrite, og stammer i Afrika som himbaene i Namibia maler kroppen sin med det. Som moderne malerfarge blir det benyttet i forsvinnende grad, og er for det meste syntetisk jernoksid PR101. Se jernoksyd for oversikt over alle varianter.

RÅ UMBRA: se umbra , raw umbra og jernoksyder.

SACHSICH GRUN; en variant av koboltgrønn. SeCobalt Green og Koboltgrønn.

SAFFLOWER: Carthamus tinctorius, saffrantistel, olje og fargeplante. Gir en flyktig rød lakk med opphav i fargestoffet kartamin. gir også fargestoffet safrangult. Se Rose Carthame.

SAFRANGULT ; NY6 Safran. Er benyttet både om fargestoffet man kan få fra tørkede støvbærere fra Crokus sativus, altså safran, og det gule pigmentet som kan trekkes ut fra olje og fargeplanten safrantistel (safflower), Carthamus tinctorius. Fargestoffet fra krokus er blitt brukt siden romersk tid, og er like lite lysekte som pigmentet fra safrentistel. Safrantistel inneholder også det røde fargestoffet kartamin.
Den danske kunster J. F. Willumsen som hadde et lidenskapelig forhold til gule farger, var på et tidspunkt svært opptatt av historiske farger og pigmenter, og testet ut safrangult.
Safran ble en tid blandet med verdigris til illuminasjoner, og hindret dermed at verdigris over tid misfarget og endatil brenne hull i pergamentet. Ble også blandet med blå pigmenter for å lage grønt.

SAFTGRØNN; Konsentrert saft av trollbær tilsatt noe alun og indigokarmin ifølge kilde fra 1913. Den ble benyttet som akvarellfarge.
En annen kilde fra 1915 beskriver saftgrønt, eller blæregrønt som en vannfarge fremstilt av umodne bær av korsved (viburnum opulus). Disse ble satt til gjæring, Saften ble redusert ved fordampning, og tilsatt pottaske og alun til en sirup. Disse ble fylt på svineblærer og satt til inntørkning. Tørr saftgrønn var svartgrønn, og hadde glinsende brudd, med gjennomskinnelige kanter. Samme kilde skriver at fargen tidligere var mye brukt, men nå nokså betydningsløs. Se forøvrig sapgreen.

SANDALTRE:NR22, Sandalwood. Pigmentet er ikke kjent benyttet i dagens kunstnermalinger.

SANDARACA; Et oldtitidsbegrep som ble benyttet både om orpiment (arsentrisulfid, mens arsendisulfid somme tider er omsatt som sanderak, men vanligere realgar som er naturlig arsendisulfid), sinober, røde jernoksider og blygult. Siden middelalderen har sandaraca vært navnet på en spesiell ferniss.

SANDERS BLUE: Blåfarge nevnt av Robert Ackermann i 1801. Ackermann solgte bøker og trykk, men også pigmenter og
resepter på blandinger, han malte også akvareller. Han satte opp en liste på anbefalte farger til akvarell, og inneholdt en hel mengde svært lite lysekte farger, som drageblod, karminlakk og egyptisk brun.

SANDERS GREEN: Grønnfarge nevnt av Robert Ackermann i 1801

SANGUINE: Fransk betegnelse for rødkritt av hematitt
.

Moderne utgaver av Sapgreen

SAP GREEN: Saftgrønn, opprinnelig en farge av konsentrert saft av umodne bukktornbær (rhamnus/ trollhegg). Ble også forlakket med bla alun, men var da kjent for å falme raskere.
Koloranten var kversitron (som også finnes i barken på en amerikansk eikesort, quercus velutina) med kjemisk formel C16H12O7. Saften fra disse bærene kan manipuleres fra gult, gulbrunt til grønt etter modenhetsgrad, hvilken sort av Rhamnus som ble benyttet, temperatur ved inntørkning av juicen og iblant ble også noe blått, som indigo tilsatt. De gule ble kalt Stil de grain eller Yellow lake, i gammel tid også Pink.
Allerede på 1890-tallet forsøkte W&N å lage en mer lysekte variant på basis av original sapgreen og "Green Lake" som akvarellfarge, og en blanding av kversitron, ultramarin og benbrunt som oljefarge. Senere har oppskriften variert fra merke til merke, men også W&N har byttet ut pigmenter flere ganger siden 1800-tallet. Winsor and Newton benytter nå quinacridon og ftalocyanid grønn, noe som gir den mest lysekte sapgreen så langt. Som en kan se av fargeprøvene består de for ofte av lite lysekte pigmentblandinger.
Sapgreen er ved siden av Hookers green blant de vanligste blandingsgrønne benyttet av akvarellmalere. Den er ofte gulere i tonen enn Hookers, men kan variere en del fabrikatene imellom. Er som regel naturlige og behagelige grønnnyanser som sitter godt med andre farger. Små tilsetninger av gult eller orange, scarlet, siennaer, violette, eller blå gir en mengde nyttige fargetoner i landskapsmaleriet.
Daler Rowney, System 3 akryl 375, arylamide yellow 5GX, phtalocyanine green PG7, iron oxide red PR101, transparent, normal permanent (***)
Daler Rowney, Georgian watercolour 375, arylamide yellow G (hansagul) PY1, ultramarine blue PB29
Old Holland B295 Sapgreen Lake Extra, pigmenter; dioxine nickel complex PY153, syntetisk gult jernoksid PY42, phtalocyanine PG7, karbonsvart PBl7
Rembrandt oljefarge 623, pigmenter ftalocyangrønn PG7, isoindoline yellow PY 110
W&N Cotman 599, akvarell, pigmenter: quinacridone gold PO49, phtalocyanine green YS PG36
W&N akvarell 503, Permanent sapgreen, quinacridone gold PO49, phtalocyanine green YS PG36.

SATIN WHITE: En blanding av aluminium hydrat og gips, kalsium-aluminiumforbindelse (Jaxtheimer). Brukt til preparering av papir.

SATINOBER: oker, jernoksyd, se det.

SATURNINE RED: Saturnrødt, blymønje, blyrødt, minium. Består av blyoksider. Ikke stabilt, og kan svartne. Kjemisk formel: Pb3O4.

SAXISK BLÅ; sachsich blau, saxony blue. Nok et eksempel fra den tid hvor et fargenavn var mer til å skape forvirring enn opplysning.
Saksisk blå er blitt benyttet både om smalte (koboltglass) og om jerncyanblå (prøyssisk blå).

SAXONY GREEN; koboltgrønn PG 19. Se koboltgrønn.

SCARLET ALIZARIN:Se også alizarin og alizarin scarlet.
Rowney, akvarell 596, pigment: alizarin, ASTM 1. Utgått 2005 pga svak lysekthet

SCARLET CINNOBER: rødfarge nevnt hos Kumlien (1949), og avskrevet som uholdbar til kunstneriske formål. Kan ha inneholdt ekte vermilion, som har lett for å svertne i akvarell, og vil reagere medsvovelholdige pigmenter i både olje og akvarell.

SCARLET LAKE: Den opprinnelige scarlet lake var en semitransparent lakk, laget av karmin fra cochinallus og vermilion (sinober), de fleste moderne varianter er laget på basis av syntetiske pigmenter, som alizarin. Sjelden fargeekte. Denne farge er nok et eksempel på at kunstnere iblant velger og anbefaler farger ut fra kunstneriske uttrykk, fremfor en farges permanens. Den svenske kunstner Anders Wallin karakteriserer den som en varm rød med gode egenskaper. Rett nok står det ikke nevnt fabrikat, og W&N Scarlet Lake (603), bruker B.O.N. arylamide PR 188, også nevnt som Naftolrødt AS, som pigment. Den er regnet som en av de mer holdbare arylamider, ASTM 1. Rembrandt bruker i sin Scharlaken (334)(olje) PR 149 Perylene scarlet, og er en mer middelrød farge som W&N kadmium rød.
Old Holland C157 Scarlet Lake Extra, olje, pigmenter: anthraquinone red PR168, quinacridone red PR209
Rowney, akvarell 571, pigment ?, transparent, ASTM 2. Utgått 2005 pga svak lysekthet.
St Petersburg, akvarell 104. Pigment ikke oppgitt. Som de fleste andre farger til St Petersburg er den svært god å male med, løser seg lett opp, er pigmentsterk, fin kulør. Men er sørgelig lite lysekte. Fargeprøven øverst til høyre er belyst ute uten beskyttelse i tre måneder og viser en fatal falming.
WN Scarlet Lake, ca 1910. Fargeprøven øverst til venstre viser en original Scarlet Lake med vermilion og karmin. Nyere utgaver av fargen er som regel uten den blålige undertonen.
W&N akvarell 603, transparent, staining, normal permanens (***) ASTM2. Pigment Pr188, BON arylamid. En tett og fin farge. Fargeprøven nederst er belyst ute i tre måneder uten beskyttelse, og viser en liten falming.
.

Scarlet Madder, W&N 1887

SCARLET MADDER: En variant av rose madder (krapplakk) som tidligere fantes i W&N`s vareutvalg. Fantes også preparert på alizarin. Fargeprøven viser en gammel W&N Scarlet madder alizarin.

Scarlet Vermilion, W&N 1910 og 1980

SCARLET VERMILION: en variant av vermilion, som normalt er syntetisk fremstilt sinober. Vist på W&N akvarellfargekart fra ca 1910, tatt ut av utvalget på slutten av 1980- tidlig 1990 årene.
W&N 605 (095) akvarell; pigmentinnhold ikke opgitt, men den var i høyeste prisgruppe (S5), sammen med kun vermilion hue og cobolt violett, hvilket indikerer ekte syntetisk sinober, et svært dyrt pigment. Klassifisert av WN som A, normal permanent. Nå utgått fra WN`s fargeutvalg. Min fargeprøve viser en fargetone nær Scarlet Lake, men noe gråere, som kan skyldes forandring av prøven.

SCHEELES GREEN: PG22 Swedish green. Kupriarsenitt, kobberarsenit. Se også Emerald green, Schweinefurtgreen og Spansk grønn. En giftig kopper-arsenikkforbindelse, oppdaget i Sverige i 1775 eller 1778 av den tysksvenske kjemiker Carl Wilhelm Scheele. Scheele ble født i Stralsund, Vest Pommeren, dengang under svensk styre. Han virket både i Tyskland og Sverige og gjorde mange oppdagelser.
Scheeles grønn lages av en oppløsning av sodiumkarbonat ved ca 90 grader C, som tilsettes arsenoksyd. Blandingen omrøres til alt er oppløst. Dette tilføres så en kobbersulfatoppløsning. Sodiumet vil ta kobberets plass, hvilket resulterer i et grønt bunfall. Dette filtreres og varmes til 43 grader C før å tørke krystallene, økes varmen til 60-70 grader blir fargen klarere. Fargeintensiteten avhenger av forholdet mellom kobber og arsenikk, som igjen avhenger av hvilket kobberforbindelser som brukes i utgangspunktet. Scheeles grønn er svært giftig, og ble også benyttet som insektsmiddel. En variant av Scheeles grønn er det ikke mindre giftige Emerald green PG21, Smaragdgrønn, som fortrengte Scheelesgrønn.

SCHEVENINGEN BLUE; produktnavn fra Old Holland
Old Holland B35, olje og akvarell, Phtalocyanid PB 15, en middelblå som heller mot cyan.
Old Holland B40, Sch. Blue Light, phtalocyanine PB15, sink oksid PW4, titanhvitt PW6

SCHEVENINGEN BLUE DEEP: produktnavn fra Old Holland
Old Holland B226, olje og akvarell, pigment: phtalocyanine blue PB15

SCHEVENINGEN GREEN; produktnavn fra Old Holland
Old Holland C48, olje, phtalocyanine PG36
Old holland C49, scheveningen green deep, olje, phtalocyanine PG7

SCHEVENINGEN INTENS BLACK; produktnavn fra Old Holland
Old Holland A75, olje, karbonsvart PBl7

SCHEVENINGEN ORANGE: produktnavn fra Old Holland
Old Holland C18, olje, perinone orange PO43, isoindolin orange PO69

SCHEVENINGEN PURPLE BROWN; produktnavn fra Old Holland
Old Holland D26, olje, benzimidazolone red PR175

SCHEVENINGEN RED DEEP; produktnavn fra Old Holland
Old Holland E29, olje, condensed azo-red PR214

SCHEVENINGEN RED LIGHT; produktnavn fra Old Holland
Old Holland B22, naphtol red AS (PR188)

SCHEVENINGEN RED MEDIUM; fargetone fra Old Holland
Old Holland B169, olje: pgment: Naphtol AS (PR188)

Scheveningen red scarlet

SCHEVENINGEN RED SCARLET: produktnavn fra Old Holland
Old Holland C19, olje og akvarell, perinone orange PO43, isoindolin red PR260. Denne fargen er sammensatt av to pigmenter som vanligvis er ganske lysekte. Som akvarellprøven viser er det en markant blekning etter tre måneders belysning ute, uten beskyttelse.

SCHEVENINGEN ROSE DEEP: fargetone fra Old Holland
Old Holland, E29, Olje, quinacridone PV19R

SCHEVENINGEN VIOLET; fargetone fra Old Holland
Old Holland E30, olje, naphtol red AS ( PR188)

SCHEVENINGEN WARM GREY; produktnavn fra Old Holland
Old Holland A73, olje, pigmenter; sinkhvit PW4, titanhvit PW6, bensvart PBl9, naturlig jernoksyd PBr7

SCHEVENINGEN YELLOW DEEP; produktnavn fra Old Holland
Old Holland D15, stable di-arylideyellow PY83

SCHEVENINGEN YELLOW LEMON, produktnavn fra Old Holland
Old Holland B10, olje, stable di-arylamide PY3

SCHEVENINGEN YELLOW LIGHT, produktnavn fra Old Holland
Old Holland B12, olje, stable monoazoyellow PY151

SCHEVENINGEN YELLOW MEDIUM, produktnavn fra Old Holland
Old Holland C14, olje, stable monoazoyellow PY120

SCHIFERGRÛN: SKIFERGRØNN. Farge nevnt av Lucas Cranach den eldre (1472-1553). En farge som etter undersøkelser av Gunnar Heydenreich antagelig er en farge som ble fremstilt i Karpatene, Slovakia frem til 1800-tallet, og består av en form for malakitt.

SCHNITZERS GRØNN: kromoksydfosfat, en variant av kromoksydgrønn.

SCHWEFELKADMIUM: Ifølge Kumlien et tysk navn på en variant av kadmiumgul.

SCHWEINFURTGRØNN: PG21 Smaragdgrønn, Emerald green, keisergrønt, kopperarsenat, ( kupri-acetatarsenat), altså en kobber-arsenikkforbindelse, og svært giftig. Ifølge Kemiskt Handlexicon fra 1883 var arseninnholdt på 58,5 %. Schweinfurtgrønn ble etter en kilde oppdaget i 1814 av Sattler. En annen kilde oppgir at pigmentet første gang ble fremstilt av Ignatz Edlen von Mitis (derav Mitisgrønn) i 1805. Den fabrikkmessige produksjon startet ifølge samme kilde i 1814 i Schweinfurt.
Illustreret norsk konversationsleksikon fra 1913 omtaler schweinfurtgrønt som et smukt grønt salt, bestående av eddiksurt og arsensyrlig kobber. En kilde fra 1915 omtaler fremstillingen som spanskgrønn (kobberacetat) tilsatt kokende oppløsning av arsensyrling (H3AsO3), dette skiller ut Schweinfurtergrønn. Er også kalt Veronesergrønt, men dette navnet benyttes i dag like gjerne om en blandingsfarge Det ble benyttet til farging av tapeter, og som kunstnerfarge. Det ble produsert i store mengder i Tyskland, som forbød det før 1883, men fortsatte å produsere det til eksport. I 1913 var det forbudt i flere land. Noen få firmaer kan fremdeles tilby pigmentet i pulverform, som Kremer, men man må gjerne ha lisens for å handle det . Kopperarsenat er altså et foreldet pigment, men var sammen med et annet kobberpigment; spansk grønt, de viktigste grønnpigmentene på tidligere tiders paletter. Den ble for alvor fortrengt av de kromgrønne farger som Dinglersgrønt og Guignetsgrønn, hvor sistnevnte i dag er mer kjent som kromoksydhydrat eller viridian. Arsenikkholdige farger er svært giftige, og en arsenforbindelse svært lik Scheeles grønn ble brukt til å impregnere fluepapir. Arsenfarger skal også ha blitt benyttet som tapet og interiørfarge, særlig på kjøkken nettop på grunn av sin giftighet overfor insekter.
SE FORØVRIG KOBBER ACETOARSENITT OG EMERALD GREEN

Schyttgelb, schyttgul, akvarellprøve fra 1692.

SCHYTTGULT: Schuttgul, Schyttgelb, Schytgeel, skytgult, sitgult, sittigult. Plantefargelakk.
Farge fremstilt av fargereseda, quersitron, gurkemeie, vau, persiske bær eller andre varianter av Rhamnus. Fargestoffet ble lakket på en base av leirjord og alun. Tidligste henvisning til fargen jeg har sett er et nederlandsk håndskrevet verk; Klaer Lightende Spiegel der Verfkonst av A. Boogert fra Delft fra 1692. Her har han beskrevet to varianter av pigmentet, en lys og en brun (Bruyne Schytgeel). Av skandinaviske kilder kan nevnes et svensk oppslagsverk fra 1789 (Handbok for den enskilta hushållningen och industrien) hvor fargeemnet kokes med kritt og alun. Også Kemiskt handlexicon av Per Teodor Cleve (1883) nevner schyttgul.
De fleste fargelakker av vegetabilsk opphav er ikke de mest lysbestandige, men som fargeprøven til høyre viser, kan de holde godt, selv som akvarellfarge, med riktig oppbevaring, det vil si mørkt.
Ble en del benyttet før kromfargene kom, ble da fortrengt, og på slutten av 1800-tallet var det gått nesten ut av bruk. Ble en del benyttet i maling, som i akvarellfarger, men også til farging av lær. Ble benyttet i et visst omfang av norske rosemalere, og er nevnt i gamle norske oppskrifter.
Teknisk museum i Sverige har en prøve av pigmentet.

SCHØNGULT: blandingsfarge, oker + syntetisk organisk gult pigment. Det var tidligere ikke uvanlig å tilføre syntetiske pigmenter til jordfarger for å gjøre dem mer lysende, eller mindre opake.

SEGLJORD: rød oker, jernoksyd, se det.

SELADONJORD: Grønn jord, terre verte, se det.

SELENIUM RØD: kadmiumrød.

Sennelier red scarlet

SENNELIER RED ORANGE: Fargetone fra Sennelier.
Akvarell 640: En blandingsfarge av perinone orange (PO43) og diarylide yellow HR (PY83). To pigmenter en ikke ofte finner i singelpigmenterte farger. PO 43 blir produsert av 10 fabrikanter verden over og er lysekte. Noen fabrikater av PO43 gir en mild teksturert utseende på papir med en litt glatt overflate, som Bockinford Goldline. Denne egenskapen er ivaretatt i Senneliers red Orange. PY83 tilbys som singelpigment i akvarell kun av Old Holland (Scheveningen yellow), denne er semiopak, lystonet og intens, dyp gul. Samme pigmentblanding, men med omvendt blandingsforhold, finner en i WN Cotman cadmium orange hue. Sennelier er middels rødorange, litt i slekt med tidligere tiders kromorange. Den er litt tynn i konsistensen, i likhet med flere andre farger fra Sennelier. Fargeprøven er belyst ute i tre måneder uten beskyttele. Viser ingen forandring.

SENNELIER YELLOW DEEP: Fargetone.
Akvarell: en blandingsfarge av benzimidazolone (PY154) og diarylide yellow HR (PY83). Begge pigmentene er lysekte. Fargen er semiopak og solgul i middels styrke, og minner om PY153. nickeldioxine ( som i Rowneys Indian yellow), men er ikke så rød i full syrke, mer uttynnet minner den om van Gogh Azoyellow medium (PY154+PO62, benzimidazolonegult og orange). I blanding med viridian gir den en lang rekke fine teksturerte nyanser av grønt

SEPIA; Opprinnelig blekk fra en blekksprut. Semitransparent, svært mørk brun. Den inntørkede væsken ble oppløst i alkalisk lut og felles ut gjennom nøytalisering med en syre. Utfellingen ble så revet med gummi arabicum. Ble kun brukt til vannfarger eller som tegneblekk.
En del brukt i laveringsbilder og penseltegninger. Ikke lysekte. Hos W&N hadde man en oljefarge i sepiatone laget av karbonsvart og vanDyke brun, nevnt i en katalog fra firmaet i 1896. Fremstilles i dag ved fargeblandinger,
Daler Rowney, Georgian watercolour 251; yellow iron oxide (syntetisk) PY42, chlorinated para red PR4, carbon black PBk7, opak, moderat permanent (**)'
Old Holland A355 Sepia Extra, olje, pigment: carbonback Pbl7, naturlig jernoksyd PBr7, calcinated natural ochre PBr7
Rembrandt olje; inneholder syntetiske jernoksider PY 42 og PR 101 med jernoksidsvart PBk 11
W&N 609 (045) akvarell, opak, helt transparent, ASTM 1. Inneholder PR101+ PBk6

SEVRES BLUE: Fargetone hos Rembrandt, oljefarge 530, pigment 15:4 copperftalocyanid.

SHADOW COLOUR: Akvarellfarge fra Newman Hardings, London, 1800 tallet. Mørk, men ukjent piogmentinnhold.

SHALE: skifferbrått.

SICILIANSK BRUNT: Rå umbra. PBr7.

SIDERINGGULT: jernkromgult.

SIENNA: hydroksider/hydrosilikat (rå) og oksider/ silikat av jern og aluminium (brent) Se jernoksider og rå og brent sienna.
Som oljefarge rives den med nesten det dobbelte av pigmentets vekt i olje, og er dermed det pigment med høyest oljeinnhold. Ved lasering er det anbefalt å tynne med dammar mastix, istedet for olje.

SIGNAL RED: se pararød.

SIL: Romersk navn for oker. Den fineste var Attisk sil fra Grekenland.

SILEX; silikat, silisium dioksyd. I gammel tid benyttet om enhver pulverisert stein, etterhvert mer spesifikt om finknuste harde stener og om flint i særdeleshet. I nyere tid om fint pulverisert silikat benyttet i malinger.

SILIKAT (eng Silicia) naturlig silisium dioksyd, malt kvarts. Brukt som fyllstoff, ikke så mye i kunstneriske malinger, men i grunninger og industrimaling. Var viktig bestanddel i produksjonen av Egyptisk blått og smalt (koboltglass).

SILVER; fargetone, Rembrandt, oljefarge 800, pigmenter PW6,15,20,svart jernoksid PBk11.

SINKGRØNN: sinkgult + jerncyanblått (Pariserblått som skal være uskåren jerncyan i motsetnig til preusserblått), også om koboltgrønn (kobolt (II) oksid + sinkoksid).

SINKGRÅTT: sinkstøv.

SINKGUL: PY36 sinkkromat, også kalt ultramaringul. Fåes ved å oppløse sinkhvitt i svovelsyre og felle med kaliumbikromat, hvorved man får et dobbeltsalt. Ble alt i 1915 ansett som et litt mindreverdig pigment, lett påvirkelig av hydrogensulfid. Den ble allikevel noe benyttet til blandingsfarger som Primrose yellow, da sammen med bariumkromat. I dag mest benyttet som rustgrunning. Et av de sterkeste lungekreftfremkallende forbindelser som finnes. Pigmentet blir fremstilt blant annet i Kina.
Den danske kunstner J. F. Willumsen, som var svært opptatt gule farger, benyttet sinkgult i en periode frem til ca 1920. I billedet Naturskræk fra 1916 benyttet han pigmentet i blanding med strontiumgul PY32 og det svært giftige schweinefurtgrønn PG21.

SINKHVITT: PW4, BSS 1006 8, ASTM 1. se zinc white.

SINOBER; Naturlig kvikksølvsulfid. Benyttet om både pigmentet og mineralet. I dag mest benyttet som betegnelse på en rødorange fargetone, som en finner det i utvalget av dekkfarger fra Pelikan. Se cinnabar, og vermilion.

SINOBERGRØNN; jerncyanblått + kromgult, også andre blandinger. Se cinnabargreen.

SINOPIA; (også SINOPE, SINOPER, SINOPIS), sinopisk jord, romersk (nevnt av Plinus) navn på naturlige jernoksider, opptrer som en rød porfyr. Fargtetonen ligger nær indisk eller persisk rød. Også kalt rød bolus. Sinopia er også benyttet om den røde strektegningen i freskomaleriet, før fargefeltene blir påført. Se jernoksider. Fra Plinus til 1400 tallet er Sinopia en betegnelse for en mengde røde farger som også inkluderer krapp og sinober. Alcherius skriver i et manuskript fra rundt 1400 at "Sinopis er en farge rødere enn vermilion (syntetisk sinober), den er også kalt cinobrium og mellana, og er laget av krapp".
Fra 1500 tallet betegner sinopia oftest sinober, som ble oppfattet som en rød jordfarge.

SITGULT: sittisgult, schyttgult, schyttgelb. Gammel gulfarge som ble overflødig da kromgult kom på markedet. Fargen er laget av fargereseda (Reseda luteole), men er også oppgitt som synonymt med Stil de grain, og er da laget av trollhegg/ geitved (Rhamnus tinctoria). Fargen er ikke lysekte. Ble i noen grad benyttet i gammel rosemaling, og er nevnt i gamle fargeoppskrifter

SKY BLUE (himmelblått); blek variant av ultramarine, også om koboltblått. I en katalog fra 1896 fra W&N er Skyblue nevnt som "a cheap imitation of cobalt" laget av ultramarin med spor av Lemon yellow.

SLATE BLACK: Skifersvart; malt skifer, ifølge Mayer, et av de tidligste svarte pigmenter brukt i vannfarger. en grålig svart med lite dekkevne, og svak fargestyrke sammenliknet med karbonsvart. Røde, grønne og grå varianter av skifferpigmenter finnes også, som Davys Gray. Er lite brukt, men noen produsenter tilbyr pigmentet fremdeles, som W&N (Davys Gray)

SMALT: Koboltglass, smaltum, Zaffer (halvfabrikat av røstet koboltmalt med kvarts),Dumonts blå, Saksisk blå,Kongeblå (om den mest koboltrike og kulørsterke smalte), Keiserblå, kalium-koboltsilikat, potassium cobalt glass. Koboltholdig farget glass er kjent siden oldtiden, men smalte skal først ha blitt fremstilt i Saksen på 1500 tallet, en kilde oppgir Schürer som den der oppdaget prosessen. Smeltes koboltoksyd med kiselsyre og kali fåes en mørkeblå glassmasse, som pulveriseres. Fabrikkfremstilt smalte, slik det skjedde på Modum, skjedde ved først å røste koboltmalmen i 12 timer i ovner i en døgnkontinuerlig prosess hvor malm ble helt i, og ferdig røstet malm ble raket ut av egne luker. Hvis malmen var spesielt uren, av jern, kobber eller særlig nikkel som gav et rødt stikk i fargen, måtte malmen undergå en reduserende smeltningsprosess, og deretter røstes på samme måte som den mer koboltrike rene malm.
Røstet malm ble kalt slig. Man foretok gjerne en prøvesmeltning med kvarts og pottaske for å teste kvaliteten. På denne bakgrunnen, og med hvilken kvalitet av koboltglass man ville produsere ble smelteblandingen sammensatt. En typisk blanding bestod da av rik koboltslig, finslemmet smalte kalt eschel, koboltoksyd, kvarts og pottaske. Man blandet altså inn en del av det mest finkornige sluttproduktet, muligens fordi man produserte mer av denne kvaliteten enn man fikk avsetning for. Denne blanding ble finpulverisert og smeltet i digler ved 1200 C i 12 timer. Dette helles eller kastes i vann med jernskjeer, som sprenges i biter. En har da kaliglass, eller smalte. Den videre prosessen er at disse bitene knuses, og deretter males i stenmøller i ca 6 timer. Blandingen slemmes så. I det første karet ble de groveste kornene felt ut, noe som bare tok minutter, disse groveste kornene ble ført tilbake og malt ytterligere. I det neste kar fikk slammet stå i 35 minutter, man fikk her normalkvalitet, også kalt "Coleur". Slammet i kar to ble nå tappet til kar tre hvor det stod i 8 - 10 timer. Man fikk her kvaliteten "Fasseschel", noe av dette gikk tilbake til smelteprosessen igjen, mens endel ble solgt. Men ennå var det noe å hente ut, så slammet fra kar 3 ble tappet i kar 4 og ble der stående i 6-7 uker. Dette ble kalt "sumpfeschel". Den tørkede og puvleriserte smalte undergikk så en klassifisering, hvor den beste kvalitet ble betegnet FFFF (F=fein), og kalt Kongeblå, Keiserblå eller Azur, undertiden også betegnet R eller RB (royalblau). Også avsetningsproduktet fra kar 2 Coleur undergikk en klassifisering med tre grader av finhet FCB,FCfog FC, hvro FCB var den groveste, og dermed den mest fargesterke
Fremstillingsprosessen av smalt skal være svært lik den som fremstiller Egyptisk blått, med forskjell at kopper er erstattet med kobolt.
Blaafargeverket på Modum produserte smalt fra rundt 1778, og stod en tid for 80% av verdens forbruk av koboltblått. I 1788 eksporterte de blant annet til Kina og Japan. Koboltmalm ble funnet ved Modum i 1772, og i 1774 produserte Peter Hofnagel, som hadde grunnlagt Herrebøe fajansefabrikk, 35 fargeprøver av malmen, og fikk utmerkede fajansefarver og smaltblå.
Kremer, som er den eneste jeg har funnet som idag tilbyr pigmentet, bruker ifølge dem selv en oppskrift fra 1820.

Smalt dukker opp i maleriet på slutten av 1600-tallet, og blir mer alminnelig gjennom 1700-tallet. Smalte har svak intensitet og brekkevne, og er en typisk lasurfarge. Kumlien (1949) skriver at den ikke er lysekte, men glir over i en lysgrå tone ved soleksponering. Antagelig er det mindre soleksponering som det er syreinnholdet i luftens fukt som er årsak til falmingen. Til og med helt rent vann,dryppet på en prøve, er syrlig nok til å frigjøre alkalier (pottaske), lett påviselig på et Turmericpaper( gult prøvepapir med belegg av gurkemeie), som blir rød av det frigjorte alkali.
Smalte ble femdeles fremstilt som kunstmalerpigment og kjeramikerfarge på begynnelsen av 1900-tallet, og Tyskland stod for det meste av produksjonen. Men som kunstnerpigment ble den fortrengt av det egentlige koboltblått; koboltaluminat,som kom på markedet i første halvdel av 1800-tallet. og syntetisk ultramarin. I W&N`s katalog fra 1896 tilbys smalt kun som akvarellfarge. Var ennå på W&N`s akvarellfargekart rundt 1910.
Kremer tørrpigment 10000 standard finhet, 10010 svært finmalt

SMALTGREEN: Koboltgrønn PG 19. Se koboltgrønn

SMARAGD GRØNN; i dag et alternativt navn på viridian (kromoksydgrønn), særlig på fransk: vert emeraude. Jaxtheimer nevner også en blandingsfarge med dette navn, alternativt arsengrøntn (copper acetoarsenite), som skal være en lys kald grønntone og ment å være et holdbart alternativ til spansk grønn.

SNOWWHITE; sinkhvitt.

SOLFERINORØD: Fargenyanse. Nevnt bl.a i Karl Meyers Vareleksikon, 1904. Ifølge ham er det en klar rubinrød farge, fremstilt av flere syntetisk organiske fargestoffer. En annen kilde beskriver solferinorød som en flyktig rød-lilla fargelakk laget av magenta (fuchsine, (rosanilin hydroklorid), C20H14N3.HCI) fremstilt første gang i 1859 og oppkalt etter et slag i Solferino, Italia samme år.

SOLIDGRØNN: organisk fargestoff i nitrosofenolgruppen. Også om malakitt.
Nevnt i Karl Meyers Vareleksikon, 1904, og omtales der som dinitrosoresorcin, et syntetisk organisk fargestoff med svakt gulig farge, Den ble benyttet til å farge jernbeiset bomull grønt.

SOLDIDGULT: Ektegult, syregult, jaune acide. Organisk. Azofargestoff, beskrevet i en kilde fra 1905 som en blanding av amidoazobenzoldisulfonsurt og monosulfonsurt natron. Ble også benyttet til fremstilling av disazofargestoffer.

SOLUBLE BLUE ( Oppløselig blått) en variant av preussisk blått (jerncyanblått), som løser seg opp i vann, blant annet brukt til linjering av papirark

SPANSK BRUNT: brent umbra.

SPANSK HVITT: Paris hvitt i klumper. Tidligere også brukt om det foreldete pigment Bismuth hvitt.

SPANSK GRØNT: kupriacetat (kobberacetat), egentlig basisk kopperasetat, som ble fremstilt ved å utsette kobber for eddiksyre.
Prosessen var tidligere, særlig i Frankrike, å utsette kobberblikk for damper fra presserester etter vinfabrikasjonen. Disse presserester begynte å gjære og utviklet eddikksyre som angrep kobberet. Det grønne belegg som vil opptre ble skrapet av og omsatt i form av kuler eller plater. Det ble i noen grad benyttet som malerfarge under navnet spansk grønt, oftere til å beise ved sortfargning, men også til fremstilling av andre farger, som Schweinfurtergrønn. I England ble spanskgrønt fremstilt ved å dyppe tekstiler i eddik, og legge dem lagvis med kobberplater.
Det rene kobberasetat ble fremstilt ved å løse spansk grønt opp i varm eddik, hvoretter det dannes grønne krystaller. Spansk grønt er en bløder i oljefarge. For å overvinne dette, la tidligere tiders malere spansk grønt som ublandet lasur i eggehvite mellom isolerende fernisslag. På dette viset vil pigmentet holde seg stabilt og lysekte. Spansk grønt ble regnet som et nødvendig onde, sammen med schweinfurtergrønnt, også et kobberpigment, og ble først avløst og overflødig da kromoksydhydrat (viridian) ble tatt i bruk. En kilde fra 1915 skriver at å tilsette spansk grønn til en kokende oppløsning av arsensyrling (H3AsO3) utskilles schweinfurtergrønn eller kobberarsenat.

SPANSK GULT; samme som auripigment eller arsentrisulfid.

SPANSK RØDT: Naturlig jernoksyd, med urenheter og en blålig rødtone, en renere variant er Indian red. Se også jernoksyder og Venetiansk rødt

SPANSK SVART: Kull av kork, også skiffersvart.

SPECTRUM RED; akvarellfargetone fra W&N, nevnt i katalog fra 1880 årene. I deres akvarellfargekart fra ca 1910 er de tre spectrumfargene borte.

Spectrum Violet, Rowney Desigeners Gouache

SPECTRUM VIOLET; Fargetone
Rowney designers gouache; Pigment ikke oppgitt. Den viste fargeprøve er solbelyst ute uten beskyttelse i tre måneder og viser en nær fullstendig falming. Ut fra dette kan en gå ut i fra at det kan være rhodamine violet (PV1) eller triphenylmethane violet (PV39), eventuelt begge i denne fargen. Disse to pigmentene er fine og fargesterke men helt håpløst uekte for UV-stråling. Det er kanskje bare noen naturlig organiske pigmenter som karmin, som falmer like fullstendig som rhodamine og tripenylmethaneviolet. Egner seg kun for arbeider som skal reproduseres.
W&N: akvarellfargetone fra W&N, nevnt i katalog fra 1880 årene. I deres akvarellfargekart fra ca 1910 er den tatt ut, pigmentinnhold ikke oppgitt.

SPECTRUM YELLOW; akvarellfargetone fra W&N, nevnt i katalog fra 1880 åren. I deres akvarellfargekart fra ca 1910 er den borte, pigment ikke oppgitt.

STEINERLAKK: Steinerlack. Farge nevnt hos Kumlien. Ifølge opplysninger fra Kremer Pigmente er det en av flere betegnelser på en variant av krapplakk NR9. Andre alternative navn er Rubenslack, Bettkoberlack og Rembrandtkrapp.

STEINGRØNT: grønn jord, terre verte, se det.

STEINRØDT: rød oker, jernoksyd, se det.

STIL DE GRAIN: Dutch Pink. En gul fargelakk produsert av bukktornbær. Kremer Pigments tilbyr ekte Stil de Grain, 37392, i pakninger av 10 og 50 gram.

STIL DE GRAIN BROWN, fargetone; tidligere plantefargelakker, produsert av innerbarken til eikesorten Quercus tinctoria, og var lite holdbare.
Rembrandt oljefarge 418. Pigmenter: isoindolinone yellow PY110, pyrrole scarlet PR264 ftalocyaninegrønn PG7

STRONTIAN YELLOW: Amarillo estronicana, Jeaune de strontiane. Fargetone fra Lefranc & Bourgeois, oljefarge.

STRONTIUM HVITT: Celestite (SrSo4). Både syntetisk og naturlig (celestite) Strontium sulfat har de samme egenskaper som blanc de fixes og barytt.
Skal være helt erstattet med bariumhvitt, som har meget like kvaliteter og mye billigere.
Hadde tidligere en viss interesse, og er nevnt av blant andre Mayer. I en nylig analysert papyrus (Lund KM 21933 fra 19. dynasti 1295 fKr-1186 fKr) er celestite funnet benyttet som hvitt pigment.
Ren celsestite er hvit i likhet med syntetisk strontiumsulfat, men uren celestite kan være både gullig og rødlig, vanligere blek blå, derav navnet.

STRONTIUM GULT: PY32. Strontium kromat. Også omsatt som gul ultramarin, i likhet med bariumkromat og sinkgult. En blek, lysende gul med en grønnlig undertone. Permanent. Kjent siden 1836, men ikke mye brukt som malerpigment. om pigmentet skrev Church i 1915 at den iblant ble brukt som erstatning for ekte Lemonyellow (bariumkromat), men at strontiumgul er mindre stabil. Som akvarellfarge har den også den ulempe at den er delvis vannløselig. Dette vil si at den i laveringer vil synke inn i papiret og bli delvis borte. Henrik Sørensen benyttet pigmenet, og nevner det i et "notat til et foredrag", gjengitt boken "Opptegnelser og skisser"; "Krig er gult fra strontiumgult til dødoker-"
Pigmentet er også identifisert i arbeider av den danske kunstner J. F Willumsen, som i Naturskræk fra 1916.

STÅL BLÅTT: Jerncyanblå (preussisk blå) PB27. Se det.

SULPHUR YELLOW: Fargetone fra Lefranc & Borgeois.

SVENSK GRØNN: Swedish green, Rinmanns green, saxony green, Gellerts green, koboltgrønn PG 19. Se koboltgrønn. Også om Kobberarsenitt, kupriarsenitt, Scheeles grønn, jordgrønt.

SYNTHETIC YELLOW IRONOXIDE: PY42. som pigment fra 1800-tallet. Svært lysekte, opak, staining, lys til moderat mørk tone, dempet til moderat intense jordgul. Innbefatter marsgult, rå sienna, brent sienna, gul oker og gyllen oker (gold ochre). Har ofte en rødlig teint og er ikke så tett og hvitaktig som en del gule okere basert på naturlig jernoksyd. W&N gold ochre er et godt eksempel med sin rødlige karakter og fine subtile granulerende tekstur. Fin til landskap og figurmaling. MaimeriBlu er mer opak og nærmest grønnlig i tonen. Alle variasjonene og merketypene av PY42 er svært anvendelige farger, og alle blander seg godt med andre pigmenter. Se jernoksider for nærmere opplysninger.
Daniel Smith 060 akvarell Mars yellow PY42
Daniel Smith 121 akvarell Transparent yellow oxide PY42
Lukas 1039 akvarell Raw sienna PY42
Lukas 1109 akvarell Burnt sienna PY42
MaimeriBlu 131 akvarell Yellow ochre PY42
Old Holland 319 akvarell Mars yellow PY42
Rembrandt 265 akvarell Transparent yellow oxide PY42
Rowney Artists 663 akvarell Yellow ochre PY42
Rowney Artists 667 akvarell Raw sienna, pigmenter: PY42+PR101
W&N 059 akvarell Gold Ochre PY42
W&N 040 akvarell Raw sienna: pigmenter: PY42+PR101

SØLVERGLØD; Sølverglette, silberglätte. Blyoksid fra sølvsmelte. Gulaktig oksid fra rensing av sølvmalm, ble benyttet både i medisinen, til fremstilling av blyglass og til fremstilling av malerfarger. Betegnelsen ser ut å dukke opp på siste halvdelen av 1700-tallet,

TALKUM: naturlig hydrert magnesium silikat. H2Mg3(SiO3)4 eller Mg3Si4O10(OH)2. Iblant brukt som fyllstoff.

TERRA ALBA: Gips, kalsiumfosfat. CaSo4+2H2O

TERRA DE TEVISO; betegnelse på ublandet ren engelsk rødt.

TERRA DE SIENNA: siennajord, rå eller brent sienna. Opprinnelig naturlig jernoksyd fra Siena; Italia. Den er i slekt med oker, og det naturlige pigment med høyest jerninnhold. Naturlig jernoksyd PY43 eller syntetisk PY42.
Se jernoksyd.

TERRA COTTA: Blandings pigment, satt sammen av brent umbra, rødt jernoksid og kalk i varienrende mengder. Barytt, sinkoksid eller litophon kan erstatte kalk, skal etterlikne den naturlige fargen på terra cottaleire.

TERRA MERITA; Flyktig gul fargelakk, laget av safran eller curcuma rot. Foreldet.

TERRA OMBRE: rå umbra.

TERRA POZZUOLI; pozzolansk jord, jernoksyd, se det.

TERRA ROSA: Venetiansk rød. Hos W&N`s katalog fra 1896 er Terra Rosa beskrevet som en syntetisk jord farget med jernoksid.

TERRE D'OMBRE: Fransk for rå umbra.

TERRE O'MBRE BRÛLEÈ; fransk for brent umbra

TERRE SIENNE fransk for sienna, Terre sienne brulee er da brent sianne.

TERRE VERTE; PG23. Grønn jord, se green earth
Pebeo 20, akvarell. Pigment: PG8 nitroso iron complex, PR 170 naphtol AS carbamide, PB 29 ultramarine blått. Ikke mye grønn jord i denne. Til Pebeo å være, forholdsvis fargesterk, men blir blank i full styrke. Fargetonen i seg selv er interessant, og kunne vært nyttig i landskapsmaleriet, men både PB8 og PR170 er tvilsomme pigmenter når det gjelder lysekthet. Har ikke lystestet denne.
W&N 637 akvarell, transparent, helt permanent (****) ASTM 1.
W&N 638 akvarell, Yellow Shadow, transparent, granulerende, helt permanent (****) ASTM1

TERRE VERTE VERONESE; Verona grønn jord eller veronesergrønn.

THALO GRØNN og BLÅ: Amerikansk merkebetegnelse på ftalocyangrønn og blå.

THALO RED ROSE: Amerikansk merkanevn på Quinacridone rød, med "scarlet" eller gulaktig tone.

THENARDS BLÅTT: Koboltblått. Fremstilles ved å felle en blanding av kobolt og aluminiumsalt med ammoniak, og gløde nedslaget.

THIO VIOLET ( thio indigo red-violet B). En intens og lysende syntetisk organisk pigment, god permanens. Se Tioindigo.
W&N akvarell 640, transparent, oppgitt til normal permanens (***)

TIMONOX; se antomin hvitt.

TINN FIOLETT: tinnoksyd- kromoksyd, permanent.

TINN HVITT: tinnoksid, brukt til å fremstille en opak hvitt, brukt av keramikere, ikke kjent som amalerpigment.

TIOINDIGO;thioindigo, azopigment. Fremstilt fra 1905, som kunstnerpigment fra 1956. Nitrogenatomet i indigomolekylet er erstattet med svovel, og man får røde eller violette toner, bla PR 88. Ikke mye brukt i førsteklasses malinger.
W&N akvarell 640, transparent, oppgitt til normal permanens av W&N (***). I tynne laveringer en fin rødfiolett tone ikke langt unna PV16 manganeseviolet fra Old Holland, og Cobalt violet fra WN. Den er langt mer fargesterk enn PV16, men svakere lysekthet. WN sluttet å produsere fargen i 2005, og blir tilbudt fra kun 2 pigmentprodusenter på verdensbasis.

TIROLER ERDE: PG23 variant av grønn jord. Se det.

TITANHVITT,titandioksyd. PW 6. BSS 1006 8. ASTM 1. Titan ble oppdaget 1771 av engelskmannen W Gregor, prest, amatørkjemiker og mineralog. Av en svart magnetisk sand laget han et oksyd han mente måtte inneholde et nytt metall, og kalte det "Menachanite". 1775 fant Klaproth at mineralet rutil var oksydet av et nytt metall, og kalte det nye grunnstoffet titanium. I 1909 tok den norske professor Peder Farup patent på fremstillingsmåte av titanfargestoff, og i 1916 klarte man på lage et brukbart malerpigment av det. I 1918 startet den norske bedriften Titan co. i Fredrikstad prøveproduksjon av TiO2 pigmentet Titanhvit basert på sulfatprosessen, en reaksjon mellom svovelsyre og titanmalm. Grunnlaget for selskapet var de store forekomster av ilmenitt-titanjernmalm som ble brutt ved Sokndal. På 1930-tallet var I G Farben en av de store produsenter av titanhvit.
Som oljefarge rives den gjerne med noe sinkhvitt som hindrer gulning, og korter tørketiden, den krever også sikkativer som tungspat eller bariumsulfat. Krever ca 30% olje ved rivning, men Malerbogen fra 1937 oppgir såpass lite som 19-20%. Stor dekkraft og indifferent i fargetonen, i motsetning til blyhvitt (varm) og sinkhvitt (kald). En kilde oppgir at to overstrykninger med titanhvit tilsvarer 3 overstrykninger med sinkhvit. Det hvite pigment med størst brekkevne. Ført både som akvarell og oljefarge. Erstatter i stor grad blyhvitt. Hadde tidligere problemer med filmstyrken, og ble oftest blandet med sinkhvitt. Moderne utgaver av titanhvitt gir en mer stabil film. Rembrandt fører to versjoner i sitt sortiment av oljefarger, begge forøvrig en blanding med sinkhvitt (PW4). Den ene, 118 er revet med safflorolje, den annen, 118, med linolje. Snedig nok har de også en kalt Transparent white 119 , med de samme pigmenter, og Mixed white 103, men da med sinkvitt som det fremtredende pigment.Titanhvitt reagerer ifølge Jaxtheimer på tjærefarger, betegnelse tidligere brukt om organisk syntetiske pigmenter som alizarin. Dekkende, medium hurtigtørkende i olje. Er å få som pigmentpulver for temperamaleri, er lett å fukte og rive.
Daler Rowney, System 3 akryl 009, opak, normal permanens (***)
Old Holland, A1 olje,
W&N 644 akvarell, normal permanent (***)

TITANIUM GRØNN: En mørk grønn, lik preussisk grønn, laget av titan, eller en blanding av titan og jern fremfor rene jernsalter som i preussisk blå og grønn.

TITANIUM OXID; Titanium dioksid, titanhvitt. En kraftig opak hvit med stor dekkevne. Permanent og stabil. Ifølge Mayer kjent siden 1870 årene, men ikke produsert i ren form før i 1919, i Norge og USA. Se titanhvitt.

TITANIUM PIGMENT; Titanium dioksid 25%, blanc de fixe pluss litophone 75%. Brukt til grundering.

TITANOX; amerikansk merkenavn på titanhvitt.

TJÆREFARGESTOFFER: Foreldet sekkebetegnelse på syntetisk organiske fargestoffer utledet av tjære, vesentlig fra jordolje og stenkull. Denne industrien ble kraftig utviklet gjennom 1800-tallet da man mer eller mindre tilfeldig kom til å oppdage fargestoffer basert på anilin og antracen.
Av tjæren fikk man 5 destillater nemlig benzol (1840), toluol, fenol (karbolsyre), naftalin og antracen. Av disse var det særlig benzol, toluol ogantracen som fikk betydning for fargeindustrien. Ved å tilføre salpetersyre til bensol fikk man nitrobenzol, som ved reduksjonsprosesser danner det fargeløse og oljeaktige anilin. Og det var ved oksydering av anilin at Perkin overraskende fikk det vakre fargestoffet som fikk navnet mauvein. Noe senere frambragte den franske kjemiker Vauguin ved å oksydere anilin med toluol et rødt fargestoff som fikk navnet fuksin. Ved å behandle fuksin med anilin fikk man et blått fargestoff. Det utviklet seg en stor industri i England og Frankrike basert på disse basestoffene, og forskningen på dem var ganske intensiv. Den tyske kjemiker A. W. Hoffman, som en tid arbeidet i England, klarte å omdanne fuksin til blå og grønne fargestoffer. Metylviolet kom i 1866, Metylgrønn i 1871. Anilingul kom også på denne tiden, noe senere Anilinsort. Frembringelsen av de ulike fargestoffene kom raskere enn forklaringene på hva som egentlig skjedde kjemisk, og man famlet delvis i blinde. Først da man fikk klarlagt benzolmolekylets struktur, kunne en organisere fargestoffene formelmessig.
Tjærefargestoffene fikk en enorm innflytelse på tekstilfargningen, men også mange kunstnerfarger ble utviklet. Badische Anilin und Sodafabrik sysselsatte i 1900 6500 arbeidere, 150 kjemikere, 75 ingeniører og rundt 300 i kontor og administrasjon. Tyskland var på dette tidspunkt verdens største produsent av disse fargestoffe, som på verdensbasis utgjorde en omsetningsverdi på 110 millioner kroner, 1906 valuta.

TOLUIDINE: Syntetisk organisk, tilhører benzengruppen. Kjemisk lik anilin, bortsett fra at det er satt inn en methylgruppe i benzenringen. Finnes i tre utgaver; orto-toluidine, meta-toluidine og para-toluidine ettersom hvor methylgruppen er satt inn i benzenmolekylet. Danner utgangspunkt for flere forskjellige fargestoffer som toluidine blue og ulike toluidine rød. Toludinerød ble første gang syntetisert i 1904 og ble en gang mellom 1909 og 1917 lakket til en kunstnerfarge av den amerikanske produsenten Spectrum Color. Den er påvist i en tube farge fra dette fabrikatet i en eske farger tilhørt Whistler og som ble gitt i gave til Library of Congress av Joseph og Elizabeth Pennell i 1917, 14 år etter Whistlers død. En kan da fastslå at denne tuben er tilført esken etter Whistlers død, men gir et godt eksempel på hvor raskt fargefabrikantene kan ta fatt i nye fargestoffer og lage kunstnerfarger av dem.

TOLUIDINE MAROON, PR13, Toluidine purple. Ingen kjente brukere. Også PR18 Toluidine maroon dark.

TOLUIDINE RØD: PR3, C.I. no 12120. Kjemisk formel C17H13N3O3. scarlet lake ( blå nyanser), bright red, også kjent som beta naphtolred. Lysende, gulaktig brannrød. Semitransparent til opakt syntetisk pigment i azoklassen. BSS 1006 7-8, halv styrke: 6. ASTM 1. Brukt til industrielle formål, til farging av gummi, plast og i kosmetikk. frem til 70 tallet lite brukt i kunstnerfarger, i dag mye brukt i skolefarger, fargepenner, oljemaling. Brukt i full styrke også anvendelig for kunstneriske formål.
Blockx, beta naphtolred, akvarell 225, middelrød.
Sennelier tørrpigment 619 Helios red; PR3
Sennelier tørrpigment 677 Chinese Vermilion Substitute PR3
Sennelier tørrpigment 617 Cadmium Red Purple Substitute PR3

TOSKANSK RØD: En nærmest burgunder (maroon) lakk laget på en jernoksydbase. Hvis den er laget med alizarin og indisk rød, skal den være permanent ifølge Mayer, men alle blandinger med alizarin er i utgangspunktet suspekte, spesielt i akvarell. En nærliggende fargetone, og langt mer lysekte, kan blandes med Perylene Maroon (PR 179) og indisk rød.

TRANSLUCENT BROWN; hos Handprint oppgitt som Disazo condensation brown PBR41, som akvarell et mørkt, dempet rødorange pigment med sterk innfargingsevne.
Schmincke akvarell 648, PBr41

TRANSPARENT BRUN; brent grønn jord. Pardo transparante, Brun transparent.
Lefranc & Bourgeois, oljefarge. Pigmetninnhold ikke oppgitt.

TRANSPARENT GOLD OCHRE: Oker.

TRANSPARENT KROMOKSID; Viridian.

TRANSPARENT OXID BROWN, PR101. Som akvarell farge vil transparensen variere noe mellom de ulike fabriakter, fra transparent til semiopak. Denne og transparent oxide red virker bra sammen med opake pigmenter som kadmiumfarger og chrome oxide green. Kan separere i våte blandinger med coboltfarger. Virker kanskje best med mye vann, som så mange andre av jernoksidene.
Rembrandt, oljefarge 426, pigment: transparent oksidrød PR101, Transparent, ASTM-1, se transp. oksid red og jernoksider.

TRANSPARENT OXID ORANGE; fragetone; Rembrandt oljefarge 273, pigmenter; syntetisk jernoksid PY42, transparent rød jernoksid PR 101. Transparent, ASTM 1.

TRANSPARENT OXID RED; Pigmentrød PR101, markedsført enten som transparent oksid rød, (Rembrandt), eller som brent sienna,
pigmentet finnes også i en mengde modifikasjoner, som engelsk rødt, venetiansk rødt etc, og er benyttet i en mengde blandingstoner, som eksempel cinnabar green fra Rembrandt. Transparent, ASTM 1.
Se også jernoksider
Old Holland B334 -Transp. Oxide Red Lake, olje, akvarell og pigment. Pigment; syntetisk transparent rød jernoksid PR101

TRANSPARENT OXIDE YELLOW LAKE; jernoksid
Old Holland B328, olje akvarell og pigment, pigment; syntetisk gul jernoksyd PY42

TRANSPARENT RED: Rembrandt oljemaling, 317 (medium), pigment: PR207 Quinacridone.

W&N Transparent yellow

TRANSPARENT YELLOW; Fargetone. Hos Ray Smith, Kunstnerens håndbok, står det som kommentar at PY128 kan være et permanent alternativ til Aureolin eller indisk gul ( ofte benzimodazolone som omfatter PY120,PY151,PY154, PY175 fra sitron til middels gule).
Rembrandt oljemaling, pigment PY 128 Chromopythal Yellow 8GN, en azo-kondensasjon. Klar transparent gul med middels brekkevne. Lysfasthet BSS 1006-7. Skal også finnes i akryl
W&N, akvarell 653, pigment: arylamide PY97, transparent lys gul, staining, ASTM 2. Den avbildede fargeprøve er ikke lystestet.

TRIARYLCARBONIUM BLUE: PB1. Fast Blue Lake, Fast Blue Toner. Klar rødlig blå. Vesentlig benyttet som tekstilfarge og printerblekk. Pigmentet produseres blant annet av Hangzhou Colorant Pigment Chem, Kina.
Blue Lake, St Petersburg White Nights 510, akvarell. Eneste kjente bruker av dette pigmentet i akvarellfarger. Ikke lysekte.

TRIARYLCARBONIUM VIOLET: PV1 og PV2. Ikke lysekte.
Brilliant red violet, 940, Schmincke Horadam
Brilliant Blue Violet, 910 Schmincke Horadam

TRISULPHONATED COPPER PHTHALOCYANINE: PB17 (1935)
Pigmentet er et lysfast, semitransparent, moderat mørkt pigment. Det produseres av kun to fabrikanter, den ene i Kina, og som akvarellfarge er det foreløpig kun Holbein som tilbyr pigmentet. Den skal være noe mindre lysfast enn andre phthalocyaniner, og Holbeins farge er noe mindre intens enn de fleste phtaloblå. Den cyanblå tonen er svært nær primærblått.

TUNGSPAT; naturlig hvit pigment, svovelsur barytt. Mest brukt til grunning eller som fyllstoff. I olje eller harpiksbindemidler blir den grå. Fremstilles syntetisk ved felling av oppløselige bariumsalter med svovelsyre. Denne syntetiske varianten går under nacnet Blanc fixe.

TURBITH; Turbeth minaral

TURKEY BROWN: Rå umbra. PBr7

TURKIS GRØNN; kompositt av aluminium, krom og koboltoksider. En heller blek,klar grønn med en utpreget blålig tone. Permanent.
Noe brukt i keramikk, ellers uvanlig.

TURQUOISE BLUE; fargetone
Old Holland B265 Turquise Blue Deep- olje, pigmenter; sinkhvit PW4, titanium dioxide rutile PW6, phtalocyanine blue PB15, phtalocyanine green PG7
Rembrandt oljemaling 522, pigmenter; ftalocyanin PB 15:4, ftalocyangrønn PG7, sinkhvit PW 4

TURNBULLS BLUE: Potassum ferrous ferricyanide ie kaliferroferricyanid.. Fremstilt av ferrosalter med rødt blodlutsalt, av Newell betegnet potassium ferrocyanid, dette gir som reaksjon ferro-ferricyanid, kalt Turnbulls blått. En lys blåfarge av enkelte kilder betegnet som et mellomstadium i fremstillingsprosessen til preusserblått (jerncyanblå). Preusserblå eller berlinerblått fremstilles av ferrisalter som reagerer med kaliferrocyanid (rødt blodlutsalt) og gir ferriferrocyanid. Man trodde tidligere at Turnbulls blått var en annen kjemsik forbindelse enn Preusserblått (Berlinerblått, Pariserblått), men står det i Fagboken for malere fra 1938 ansett som identisk med Pariserblå. Samme bok fremholder at Turnbulls blått ikke eller bare sjelden blir produsert etter den klassiske resepten.
Aschehoug konversasjonsleksikon 1968 beskriver prosessen som fellning av toverdig jernsalt med kaliumheksacyanoferrat (II)

TURNERS YELLOW; engelsk gult, Blyoksyklorid. Foreldet, varierte fra lysende gul til orange. Ifølge Mayer ble pigmentet viet stor oppmerksomhet på 1800-tallet, men det er ikke permanent, og svartner. I dag brukes det iblant som fargetonenavn.
W&N 649 akvarell, opak, helt permanent. Pigment : PY216, titanium, tin, zinc, antominyoxide. Ny fargetone (2005) fra W&N. En ganske opak lys mellomgul farge. Rett fra tuben har den en lett kornet struktur, men lar seg uttynnet lett pensle ut jevnt. Ser ut til å ha en tendens til å skille seg litt i tubene. Fin i fargeblandinger, med blårøde pigmenter gir den en rekke fine hudtoner, demper og gir fine grønnnyanser med phtalocyangrønn PG7, men gir også fine toner til ulike fabrikater av rå umbra og jernoksider.

TURPETH MINERAL:Basisk II kvikksølv-sulfat. Kjemisk formel HgSO4-2H2O. Lysende gul, ikke permanent, svartner. Megt giftig.
Fremstilles ved å koke kvikksølv sammen med svovelsyre, en kilde fra 1864 (George B Wood) sier at blandingen skal kokes tørr, og deretter kastes i kokende vann. Et gult fargestoff vil da felles ut; basisk II kvikksølvsulfat. Er ikke mye benyttet i maleriet, men ble iblant blandet med jerncyanblå (Berlinerblått, Prussian blue PB27) for en grønn fargetone.

TUSCAN EARTH; Fargetone fra Sennelier.
Sennelier oljefarge PY119, zinc iron brown.

TUSJ: Lampesot og aromastoffer som kamfer presset i blokker. Kan også inneholde fiskelim eller gummiarter. Dette er den opprinnelige tusjen, og må prepareres før bruk ved at man fukter et underlag, som en porselensplate og gnir tusjstangen eller blokken mot underlaget. Den oppløste tusj helles i små skåler og tilføres vann til ønsket konsistens og valør er oppnådd. Benyttes gjerne med pensel eller rørpenn.
Moderne tegnetusj er lampesot med bindemiddel som tragantgummi, skjellakk og i de senere år også akryl. Denne siste typen tusj virker litt glattere å tegne med, og gir en glansfull dyp sort strek på nær sagt alle typer papir. Bindemiddelet oppgis ikke på tusjflaskene, men akryltusj kjennes lett på lukten som for eksempel Pebeo.
Den opprinnelige kinesiske og japanske tusj som kommer i stangform eller i blokker er ikke vannfast, slik tusj som er bundet med skjellakk og akryl er. Flytende tusj fra Pelikan, Rembrandt, Rowney og Winsor & Newton er vannfaste, og kan males over med akvarellfarger. Det sikreste er å la tegningen tørke fra en dag til den andre for å la tusjen tørke ordentlig. Også tusj fra Pebeo er vannfast, men har en tendens til å skyve vannet fra seg, slik at ved overmaling med akvarellfarger kan det oppstå lyse felter rundt strekene.
Forskjellen mellom tradisjonell tusj og blekk er at tusj har lampesot som fargestoff, mens blekk oftest er en blanding av organiske fargestoffer.

TYRIAN PURPLE; Royal Purple. Den høytskattede purpur som romerne og grekerne brukte, sammen med andre oldtidskulturer, ble utvunnet av snegleartene Murex trunculis (Hexaplex trunculus) og Murex brabdaris (Bolinus brandaris) Stramonita haemastoma. De virksomme fargestoffer i purpur er 6,6`dibromoindigo, 6-monobromoindigo, og 6,6`-dibromoindirubin, samt mindre mengder andre fargestoffer. I 1908 oppdaget Friedlander at fargestoffet i denne purpur var identisk med et kulltjærepigment introdusert i 1904. Hverken dette organisk syntetiske pigment, eller ekte purpur utvunnet av purpursneglen, skal være i bruk idag. Ifølge Plinius, var de mest etterspurte valører av purpurfargen de som var rødlige til rosa, og de blålig til fiolette. Den blålige varianten var også kjent som Bysantisk purpur. Fargestoffet ble vanligvis brukt til farging av tøyer, men ble også benyttet som malerpigment. Det er blant annet funnet på en malt persisk stenvase, 2500 år gammel.

TYRKISK GRØNN: Kromgrønn, også benyttet om koboltgrønn. Ifølge gammelt leksika en glødning av aluminiumhydroksyd, kromhydroksyd og koboltkarbonat. Ble benyttet som porselensfarge. Samme som turkisgrønn, og er blek blålig grønn, permanent.

TYRKISK RØDT: Adrianopelrødt, iblant også om Merinorødt. Fargelakk beskrevet i Karl Meyers Vareleksikon fra 1904.
Et fargestoff vesentlig benyttet til farging av bomull. Fargeemnet var opprinnelig vesentlig krapp, senere for det meste alizarin, blandet med kalk, leirjord og tyrkisk rødtolje. Det var den siste ingrediens som var vesentlig for den spesielle fargetonen. Denne oljen fremstilles av ricinusolje (castorolje) som behandles med konsentrert svovelsyre og ammoniakk.
Om ikke tyrkisk rødt har hatt noen betydning for kunstmaleriet, har derimot ricinusoljen vært svært viktig. Denne oljen kan nemlig dehydratiseres til en tørrende olje, ricinenolje, som sammen med ricinensyre benyttes til fremstilling av alkydharpikser.

TYROLERGRØNN: samme som berggrønn og grønn jord. Nevnt i Karl Meyers Vareleksikon, 1904.

ULTRAMARINE ASH GREY; PB29. Knust og malt lapis lazuli med urentheter.
Fargetone fra W&N, var på deres akvarellkart rundt 1910. Inneholdt lapis lazuli.
Pip Seymour Oil paints: PB29 naturlig lapis lazuli, laserende

ULTRAMARINE ASH; fargetone fra W&N, vist på deres akvarellfargekart fra ca 1910. Inneholdt lapis lazuli
.

Ultramarin Deep, Rembrandt

ULTRAMARIN BLÅ: Natrium-aluminiumsilikat-polysulfid,lasurblått, PB 29. Kjemisk formel: Na8Al6Si6O24)S4. Grønnlig til rødlig blå. Som akvarellfarge tilbyr flere produsenter begge formene. Halvtransparent med god brekkevne. BSS 1006 8, ASTM 1. Opprinnelig ble denne fargen laget ved maling av halvedelstenen Lapis Lazuli (kiselsyre-svoveleireforbindelse), og renset med en vanskelig og komplisert prosess. Se Lapis Lazuli. Er funnet hos babylonierne og assyrerne, men bare som dekorsten og som en edelsten. Som pigment kom det i bruk mellom 600 og 1200-tallet, og var den mest kostbare farge som fantes. Malerier som ble utført på denne og etterfølgende tid ble gjerne kontraktfestet om mengden av ekte ultramarin, slik at oppdragsgiver skulle føle seg trygg på at det ikke var blandet ut, eller erstattet med andre billigere blåpigmenter. Lapis lazuli finnes naturlig i Persia, Afghanistan, Kina, Chile og noen få andre steder.
Enkelte kilder omtaler malt, ubehandlet lapiz lazuli som ultramarin aske, og er av blågrå av farge, og mangler helt de koloristiske egenskaper som de tendelige produktet innehar. Andre kilder omtaler ultramarinaske som restproduktet etter to ekstraksjoner av lapis lazuli, og inneholder få og små korn av det ettertraktede pigmentet.
På begynnelsen av 1800-tallet undersøkte Gmelin stoffet, og fant ut at den vesentlig bestod av kiselsyre, kalk, natrium og svovel. I 1824 utlovet Frankrike en pris på 6000 franc til den som kunne produsere syntetisk ultramarin til en kostnad som ikke oversteg 300 franc pr kilo. I 1828 lykkedes franskmannen Guimet og tyskeren Gmelin nesten samtidig i å produsere et tilfredsstillende pigment I 1836 ble det grunnlagt en fabrikk i Wermelskirchen som produserte ultramarin i stor skala. Siden kom det flere tyske fabrikker og i, 1890 slo de seg sammen. I 1883 produserte Tyskland i følge Lutken 3/4 av all ultramarin. Den samlede verdi av verdens ultramarinproduksjon var på denne tid 10 millioner kroner etter 1883 kurs.. Siden 1828 er ultramrarin blitt fremstilt syntetisk ved å varme opp leire, soda, svovel og kull. Ennå i 1883 var ultramarinens kjemiske beskaffenhet usikker, og Lutken skriver at det eneste man er enige om er at kiselsyre, leirjord, natron og svovel er uunværlige i produksjonen. Og man jobbet fremdeles med å forbedre produksjonsmetodene. Blant annet nevner han introduksonen av infusoriejord (kiselguhr) fremfor tidligere malt kvarts som et fremskritt.Ifølge Illustreret norsk konversasjonsleksikon fra 1913 ble ultramarin på denne tid fremstilt ved uten luft å gløde kaolin, kiselsyre, soda, harpiks og svovel. Massen males, uttrekkes med vann og deretter slemmes. Hos Smith heter det at den syntetiske formen blir laget av smelt inneholdende kaolin (porselensleire), soda, glaubersalt (natriumsulfat), svovel, karbon og kiselgur. Under et stadium av prosessen får man grønn ultramarin, som også omsettes som pigment. Finnes med flere fargesjatteringer, fra rødlig til grønnlig. Fargen påvirkes av kiselinnholdet. De rødlige varianter har høyere innhold av kisel, de kiselfattige er mer himmelblå. Vanligvis kalles den rene ultramarine fargetonen for fransk ultramarine, mens de andre omsettes som ultramarine, eventuelt opplysning om sjattering som "red shade" eller "green shade". Alle grader av ultramarin er permanent. Den er semitransparent, og er problematisk i olje, hvor den lett blir seig, istedenfor den vanligvis smøraktige konsistens. Som akvarellfarge varierer transparensen noe mellom de ulike fabriakater.

Som en av de viktigste farger på paletten til utallige malere gjennom mange generasjoner, er det lønnsomt å utforske dens potensiale og sammenlikne de forskjellige fabrikater. Som akvarellfarge vil graden av flokkulering variere fra nesten umerkelig moare til ganske kraftig tekstuering. Som blandingsfarge kan den frembringe en rekke naturlig brukne grønnfarger, verdifulle i landskapsmaleriet. Med aureolin vil man kanskje få den klareste grønne. Det er også verdt å blande ultramarin med kromoksydhydrat, viridian, som skaper en fin blågrønn farge. Sammen med umbra og brent sienna kan en rekke mørke og dramatiske toner med utpreget flokkulering skapes. Det er også verdt å merke seg at et gammelt navn på ultramarin er lasurblått.
Så istedet for å blande pigmentene direkte, kan den laseres over andre farger. Over jernoksider som brent sienna, og ikke minst de mer opake akvarellfarger som kadmiumrødt, oker med andre, kan dype tvetydige toner skapes. Dette gir effekter både i olje, akryl eller akvarell som ikke kan frembringes ved direkte blanding av pigmenter. I akvarell er det også verdt å prøve både blanding med og lasering over quinacridon gold (PO49). Winsor & Newton ultramarin i akvarell er fin til lasering, mens Old Hollands ultramarin deep kan flyte ukontrollert ut, dette skjedde over W&N yellow oker (PY43,natural), W&N viridian. Og når det gjelder Old Holland som bunnfarge, er der noen som løser seg opp kun ved en enkelt overstrykning av en våt pensel, eksempelvis red umber, 349. Med W&N ultramarin gikk det greit, med OH ultramarin deep, løste underlaget seg opp, og pigmentene blandet seg, og tørket med en skinnende overflate. Imidlertid ved å blande W&N ultramarin og denne røde umbra grovt på paletten og male den middels flytende fremkom en rikt nyansert fargeflate.
Med ekte krapplakk kan de skjønneste toner av purpurfiolett blandes til, desverre ikke lysekte, men om en oppbevarer et slikt bilde riktig, vil det allikevel holde i mange år. Oppbevar det mørkt, og ta det frem foreksempel i vinterhalvåret.

I oljemaleriet har det noen ganger oppstått et fenomen benevnt som "ultramarinsyke". Dette kjennetegnes ved hvite flekker eller sprengninger på malerioverflaten. Dette ble tidligere tillagt reaksjoner på svake syrer, som eddiksyre og vinsyre, men også syrer som kan dannes av oljemedier benyttet i maleriet. Som oljefarge er ultramarin mer dekkende, og krever 40-50% olje ved rivning, samt noe voks for å forhindre at fargen stivner i tuben. Tradisjonelt har man unngått linolje ved riving av dette pigmentet.
Fåes også som pigmentpulver for temperamaleri.

1)Sennelier Ultramarin Deep, 2) Talens Gouache Ultramarin dunkel, 3), W&N Permanent blue (PB29),4) Rowney Permanent blue (PB29), 5) Rowney French Ultramarine

6) Old Holland Ultramarine, 7) Old Holland Ultramarine deep, 8) Old Holland French Ultramarine Light Extra, 9) W&N French Ultraamrine 10) W&N Ultramarine green shade.
Prøvene er malt på Canson Montval, og belyst ute i tre måneder uten bekyttelse. Kun fargen fra Talen har gjennomgått en større endring, dette gjelder også Ultramarin fra Talen van Gogh, som også er ganske rød i utgangspunktet, men utsatt for direkte sollys falmer til en ordinær ultramarin blå.

ULTRAMARIN GRØNN; GUL RØD; VIOLETT; Ved å variere innholdet og produksjons prosessene kan ultramarin i flere fargetoner fremstilles. De er alle ganske bleke og med svak fargestyrke, men like permanente som den blå. Som oljemaling brukes de tradisjonelt bare til laseringer. I vannfargemaleriet er de mer anvendelige. Tidligere ble bariumgult misvisende omtalt som ultramaringult. Bodo Jaxtheimer er noe avvikende i sin behandling av disse pigmenter. Han skriver at disse er forstadier, henholdsvis avarter av ultramarinblått, og mener at ikke alle er like bestandige. Hvorvidt han tenker på lysekthet, eller påvirkning av kjemiske stoffer nevner han ikke.

ULTRAMARINGRØNN: PB24. Hos det velrenomerte pigmentfirma Kremer oppgitt som PG24. Pigmentet ble produsert ifølge Kremers egne lister fra 1840 til 1960. Kumlien (1949) skriver at pigmentet ble fremstilt første gang av Køttig i Meissen i 1828. Dt skal være et anvendelig pigment, med noe svak dekkkraft. Kremer forhandler pigmenmtet i pulverform.

ULTRAMARIN GULT; En rekke pigmenter og fargeblandinger er omsatt som ultramaringul. Felles for de fleste er at det er en eller annen form for kromgult til stede. Både barium yellow (bariumkromat PY31) og zink yellow (sinkkromat) og i noen tilfeller strontium yellow er omsatt som yellow ultramarin (ultramaringul). Sinkgult omsatt som ultramaringul kan bestå av sinkkromat og kalsiumkromat (denne blanding er iflg Curch o, eller sinkkromat og sinkoksyd (Kumlien 1949). Sinkgult skal minne om kadmiumgult, men er noe løselig i vann, og kan derfor ikke benyttes som akvarellfarge, tempera eller fresko. De blandingene som inneholder sinkkromat er ikke lysekte.

ULTRAMARINE RED-PINK; fargetone.
Old Holland B187, olje, pigment; syntetisk ultramarin PV15, quinacridone PV19R

ULTRAMARIN VIOLETT: natrium-aluminiumsilikat-polysulfid, også beskrevet som sodium aluminium sulfosilicate. PV15. BSS 1006 7-8. ASTM 1. Modifisert syntetisk ultramarin ved tilsetning av sal ammoniak (for blålige varianter) eller hydrokloridsyre (for rødlige varianter). Fremstilt første gang i 1878.
Halvtransparent, forholdsvis svak brekkevne. Hande nevner at til tross for dens manglende intensitet, kan den i noen blandinger, med andre laserende farger som grønn jord , avstedkomme interesante fargetoner. akvarell, akryl og oljemaling. Som akvarell er den granulerende, selvsagt avhengig av papirtype. Men som regel mindre enn ren ultramarinblå.
Old Holland B199, akvarell, pigment: syntetisk ultramarin V15.Har to tuber fra OH. Dene ene har en stikkende svovellukt, især når man tynner den i vann og rører rundt i blandingen med en pensel. En ganske skitten fiolett. Relativt fargesvak, og et litt seigt preg, som noen av mineralfargene fra OH har. Tube 2 har ingen utpreget lukt, og har en fin fiolett tone. Ellers samme egenskaper som tube1. På noen papir, som Bockingford Goldline, løses fargen meget lett opp ved overmalinger, på Arches finkorn, sitter den noe bedre.
ROWNEY 419 akvarell. PV15. En fin ganske fargesterk fiolett med rødlig tendens. Har ikke det seige preget som OH, og er klarere.
W&N akvarell 672, transparent, granulerende, normal permanens ASTM1. Den klareste av de tre, og også den som i full styrke går dypest i fargetone. Rowney, kan få et svakt hvitaktig preg, og OH er den med minst fargestyrke.

UMBRA: PBr7 Hydroksider, hydrosilikat (rå) og oksider, silikater (brent) av jern (45-55%) og mangan( 8-16%). Umbra er også definert som dobbelt silikat av jern, mangan og aluminium. Dekkende og laserende i olje, hurtigtørkende. Se brent og rå umbra, og jernoksider..

URAN GULT: Uranoxid (Mayer), natriumdiuranat (Jaxtheimer).Permanent og kostbart pigment, ble tidligere i noen grad brukt i frasko og silikatmaleri.Foreldet som malerpigment, ifølge Mayer. Transparent gul med en grønnlig fluoresens.

VALNØTT; NBr7, hydroxynaphtoquinone. Hamsen rundt nøttene blir benyttet til produksjon av fargestoff ( aknoth ). Kremer Pigments tilbyr dem som oppkuttede biter, 37300.

VAN DYCK BROWN (CASSEL) EXTRA; fargetone
Old Holland A72, olje,pigmenter; syntetisk transparent rød jernoksyd PR101, bensvart PBl9

VAN DYKE BRUNT (van Dyck), PBr6. Hos Handprint benevnt som NBr8. Kasselerjord. Naturlig jord sammensatt av leire, jernoksid, humus og bitumen (asfalt).Kumlien beskriver den som en blanding av brunkull, leirjord, jern og manganoksyd. Ganske transparent, men med dyp farge, i akvarell rødorange tone, og mindre kalkaktig enn umbra i blandinger.Som akvarellfarge en sterk innfarger. Mayer påstår at noen grader av van Dyck brunt er permanent, men de fleste kilder regner fargen som helt inpermanent, også som vannfarger. De beste kvaliteter er gjerne omsatt som Kasseler jord eller Cologne earth. Også Kassel umber, Cullens earth og Rubens Brown.
I olje er van Dyke en katastrofe, den mørkner, krakelerer og rynker seg, og er ødeleggende for kunstverket på liknende måte som asfalt. Ble en del brukt på 1600-tallet. Fargetonen VanDykebrunt forekommer hos noen fargeprodusenter, som Rembrandt, men er da et permanent og sikkert blandingspigment, gjerne jernoksid og svart, eller brent umbra og svart
Akvarell
Holbein er det eneste firma som tilbyr pigmentet som akvarellfarge. Den fremstår som et mørkt brungrått pigment, på en svartgrå askebakrunn. De to pigmentene separer ved lasering, og ved lyseksponering vil den brune tonen blekne, og etterlater den svartgå fargetonen. Mange firmaer som har fargetonen på sine kart lager den gjerne med en nøytral jernoksid med et svart pigment som PBl6. Andre firmaer lager en god match med andre pigmenter, Maimeri med sin brent umbra, og Rowney med sin rå umbra. W&N van Dykebrown, i seg selv en fin farge, er for intens og homogen til å være et godt substitutt for det originale pigmentet.
Daler Rowney, Georgian watercolor 264, natural ironoxide PBr7, Carbon black PBk7, transparent, permanent (****)
W&N 676, akvarell, transparent, staining, helt permanent (****) Inneholder PR101+PBk6

VAN DYKE RØD (van Dyckrødt): kopper ferrocyanid. Et giftig pigment med oppbygning lik preusserblått, hvor kopper opptrer i stedet for jern. Er lysekte, men sverter i svovelholdig luft. Brunlig rød, rødlig violett og rødligbrune varianter fremstilles. Ikke mye brukt som pigment. Den brune avskygningen er også kjent som Hatchetsbrun eller florentinerbrunt. Bodo Jaxtheimer katalogisrer det som rødtonet brunkull, og derved som et organisk pigment.

VAT ORANGE 7, PO43, perinonorange. Se det.

VAT YELLOW 1, P 24 og PY112, første gang fremstilt 1901, er i dag kjent som flavantrongult eller antrakinongult.

VAUQUELIN: PO21, kromorange, derby rødt, victoriarødt, persisk rødt, blykromat. Har navnet etter den franske kjemiker som i 1797 isolerte naturlig blykromat, og gav det navnet chrome.

VEGETABLE VIOLET: En klar fiolett lakk, laget av logwood (blåtre, Campeche' tre), og er svært lite lysekte.

VELVET BROWN: en blanding av rå eller brent umbra med en mørk oker.

VENETIANSK HVITT: like deler blyhvitt med tungspat.

VENETIANSK RØD; Opprinnelig en naturlig jord, inneholdende 15 til 40% jernoksid. I dag et syntetisk jernoksid, oppblandet med 60 til 85% kalsium sulfat. Lysekte, og et permanent pigment i akryl og som vannfargepigment, men kan være problematisk i olje på grunn av det høye nivå av kalsium sulfat. Mayer råder å bruke Light Red istedet for den naturlige jernoksyd. Som akvarell, en sterk innfarger. Old Hollands Venetian red er en blålig nyanse svært lik Rowneys og W&N indisk rød, og innehar slett ikke den skarlagenstone beskrevet hos Mayer. En blålig variant av naturlig jernoksyd, sammenlignbar med Indisk rød, er kjent som Spansk rød.
Finnes også som pigmentpulver for temperamaleri, den er imidlertid svært sandet ved rivingen. Til tross for dette er pigmentet lett å fukte.
Akvarell
Som akvarell er den stabil, lysekte, moderat til svært opak, blålig brunrød.Ganske lik Indian red, men ikke fullt så blålig. Den er mikskomplementær med prøysserblått. Denne blandingen ble ifølge Handprint særlig skattet av Winslow Homer. Er også interessant i blanding med ceruleanblå, som gir violettgrå toner. Uttynnet gir den fine rosanyanser, og med sink eller titanhvit gir den fine rosa hudtoner. Med koboltgrønn separerer de lett og gir en flokkulerende tekstur. Med w&N Thioindigo violet PR88, kan man lett få til fargetonen til det foreldete og inpermanente purple lake. Med ultramarin får man fint teksturerte grålilla toner.
Old Holland A64, olje og akvarell, syntetisk transparent rød jernoksid PR101
W&N 678 akvarell, opak, staining, helt permanent (****) ASTM 1

VENICE RED; Venetiansk rød, kalsinert jernoksyd, PR101 (syntetisk) og PBr7 (naturlig). Se jernoksider og venetiansk rød.

VERDE AZZURO er malakitt

VERDE ESMERALDA; spansk , smaragdgrønn, men i likhet med fransk betyr smaragdgrønn i dette tilfelle viridian.

VERDE VESSAIE: saftgrønn, Sap Green.

VERDERAME, samme som verdigris (se det)

Verdigris, som belegg og akvarellfarge.

VERDIGRIS; PG20,basisk kobberasetat også benevnt som hydrert kopper asetat, iblant feilaktig benyttet på kobberkarbonat, og i noen tilfeller også om kopperresinat (se det). Navnet er utledet av verte grez, altså gresk grønn. Kjemisk formel: Cu(CH3COO)2. Lys blålig grønnt krystallinsk pulver med syrlig lukt. Verdigris finnes i to varianter: basisk verdigris og nøytral verdigris (kopper-kalsium asetat) Lysekte men flere kilder omtaler det som ustabilt i maleriet, da den kan reagere med andre pigmenter, og kan også bli påvirket av sammensetningen i luften. Mest stabilt i olje.
Foreldet. Kan spores tilbake til romertiden, og er en av de tidligst benyttete kunstige pigmenter. Var ennå ibruk, om enn i begrenset grad på 1800 tallet. Piero della Francesca var en kjent bruker av pigmentet, og man finner det i løvverket i i billedet Jesu dåp fra ca 1442. Fargen her er fremdeles dyp, klar og sterk. Eller viser analyser at både Bosch og Tizian benyttet dette pigmentet i sine oljearbeider.
Pigmentet ble fremstilt etter flere resepter. I middelalderen ble det gjerne fremstilt ved at kobberplater ble lagt i lag med presserester etter vinproduksjonen imellom. I disse restene vil eddiksyre utvikle seg, og den reagerer med kobberet slik at irr skapees. Belegget skrapes av jevnlig. Senere hengte man plater med kobber i krukker med sur vin eller eddikk og oppbevarte krukkene varmt slik at det skjer en fordampning. Når dampen bestryker kobberet dannes asatatet.
Revet med olje vil verdigris etter noen uker bli sterk grønn.
Illustrasjonene viser 1) irr (verdigris) dannet på kobber under påvirkning av 7% vineddik i tre uker, men de første grønne pletter fremkom allerede etter 24 timer. Illustrasjon2 viser pigmentet revet med honning og gummi arabicum. Fargeprøven er utpreget transparent og relativt fargesvak.

Blue verditer, Kremer pigmente.

VERDITER: verdet, ashes blue, blue bice, blue verditer, Bremer blue, Cendres blue. PB30, syntetisk basisk kobberkarbonat, kjemisk formel; 2CuCo3.Cu(OH)2. Inneholder ca 55% kobber (Kremer pigmente). Glinsende, mørke krystaller. I eldre bøker omtalt både som kobberasetat og kobberhydroxyd (Jaxtheimer). En kilde benevner den som en bearbeidet form av azuritt. Oppløselig i vann, tidligere produsert i sør-Frankrike og i store mengder i England. Fra 1600 tallet en del benyttet i vannbaserte kunstnerfarger som akvarell, gouache og distemper. Ble tidligere også benyttet som interiørmaling. Verditer egner seg også til akryl, men ikke egnet som oljefarge, da den vil mørkne over tid. Etter 1900 har bruken avtatt, og er i dag nærmest en kurositet. Nevnt i boken Instruction for the mixtures of water-colours av Henry Harrison, 1833. Tilbys av flere produsenter som akvarellfarge eller som pigmentpulver.
Rublev Verditer blue, akvarell, pigmentpulver: pigment PB30. Både som tube og pan-farge.
Kremer Pigmente: Tørrpigment: PB30.
Daniel Smith: Verditer Blue: akvarell: Pigment ?
Holbelin WC, Verditer blue: akvarell. Pigment ?

Vermilion W&N fra1887, W&N 097 (680)

VERMILION: kvikksølv sulfid. Vanligvis om syntetisk fremstilt pigment. PR106. BSS 1006 7-8 i ren form. En lysende opak rød, og det tyngste fargepigmentet. Er problematisk som malerpigment idet noen typer svertner ganske raskt, mens andre kan holde seg uforandret i 500 år. Forandringen skyldes en regenarasjon til en svart form av kvikksølv sulfid, hvis årsak ifølge Mayer er ukjent, men den skal være mer stabil i olje enn for eksempel som vannfargepigment. De fleste produsenter i dag selger Vermilion som et substituttpigment , gjerne en blanding over kadmiumrød, men også isoindolin PR260 og PR 255 er blitt benyttet. Rembrandt benytter PO 73, mens W&N som skal ha en farge som ligger meget nær opp til ekte vermilion har benyttet kadmiumrød ( PR108) med nikkeltitanat (PY53). Sennelier har French vermilion som inneholder PR254 og Chinese Vermilion som er en blandingsfarge inneholdende PR48 (Calciumlithol) og PY83 (Diarylide yellow). Dette er Odd Nerdrums rødfarge.
W&N 097, akvarell. Pigment innhold ikke oppgitt. Permanens ikke oppgitt. Dette er eldre farger som finnes både i tube og tablett, og er forlengst tatt ut av sortimentet. Det første en legger merke til er hvor tung en tube med denne fargen er. En 5 ml. tube veier 15 gram, mens en ny 5 ml tube viridian veier 7 gram og en tube Cadmium yellow veier 11 gram. Fargen er en tett kadmium skarlet tonet rød. Lystest med direkte solbelysning gav allerede etter ca 14 dager en tydelig gråning av fargen, og etter en måned er fargen mørknet eller svertet betydelig. Dette kan tyde på at pigmentet er ekte kvikksølvsulfid PR106. Forandringen er helt i samsvar med fargeprøve av vermilion 320 akvarell fra Blockx, som inneholdt ekte kvikksølv sulfid. Denne farge fra Blockx gikk ut i 1999.
Når det gjelder fargenummeret, så er 097 i dag Cadmium Red Deep. Vermilion 097 skiftet nummer til 680, før den gikk ut av utvalget og ble erstattet med 683 Vermilion Hue.
I dag er det få som selger ekte vermilion, men Cornelissen i London selger pigmentet i tørrform.

Vermilion produksjon på 1600-tallet.

VERMILION EXTRA; fargetone fra Old Holland
Old Holland D148, olje og akvarell, pigmenter: isoindolin PR260

VERMILION HUE; fargetone.
Daler Rowney; System 3 akryl 588, naphtol red AS-OL (PR9), semitransparent, normal permanent (***)
W&N akvarell 683, opak, staining, normal permanens (***), kan påvirkes av damp.
Schminke se French Vermilion

VERMILON PALE:
Windsor & Newton, oljefarge. Farge identifisert på en handleliste fra Harriet Backer fra 1892. Hun kjøpte da 4 tuber, hvorfra en kan
gå ut ifra at det for henne var en relativt hyppig benyttet farge.

VERNALIS: et navn gitt av Society of Tempera Painters til et keramisk pigment, tidligere omsatt som Victoria green. Produseres ved å hete opp kalk og kvarts med viridian. Permanent. Se Victoriagrønn.

VERNETs BLÅTT: Horace Vernets blått: også kalt oljeblått. Kobbersulfid, som utrørt i olje gir en fiolblå farge.

VERNET GRØNN; Bremer grønt.

VERONA BRUN; brent grønn jord.

VERONA GRØNN: se grønn jord.

Veronese Green, W&N

VERONESE GREEN, Vert Paul Veronese; Opprinnelig et kobberarsen pigment; copper II acetoarsenite med kjemisk formel Cu(C2H3Os)2. 3Cu(AsO2)2. Også omsatt som Emerald green og Schweinefurtgrün (PG21). Scheeles green er et kjemisk enklere og mindre brilliant pigment. Veronese green eller Green Veronese er også benyttet om en grønn jord, som vanligvis omtales som Veronese green earth eller verona green earth (PG23 glauconite), og i nyere tid om klar kromgrønn (viridian PG18), som på fransk kalles Vert Emeraude (smaragdgrønn), og ikke må forveksles med engelskmennenes Emerald green som er det giftige kobberarsenpigmentet.
Vanligvis er det snakk om en lys kjølig grønn. W&N hadde fargen på sitt akvarellfargekart fra 1880-årene og frem til rundt 1910.Avbildede fargeprøve er fra A descriptive handbook of Modern Water-colour Pigments utgitt av W&N i 1887. Pigmentinnholdet ikke oppgitt, men viser antagelig det originale kobberarsen pigmentet.
Rembrandt har Veronesergrønn i sitt fargeutvalg, med Emerald Green som engelsk betegnelse. Pigmentinnholdet oppgis til å være ftalocyangrønn (PG36), Isoindolin ( PY 109) og PW 4, og gir en fargetone mellom kromoksyd og kromoksydhydrat.

Veronese Green Earth, Solo Goya

VERONESE GREEN EARTH:
Fargetone fra Solo Goya.
Solo Goya akvarell (C Kreul):pigmentinnhold ikke oppgitt. En svært tett og mørk, dempet grønn. Inneholder neppe noe grønn jord PG23, men ikke utenkelig en blanding av matt kromoksid PG18, et svart pigment (Rowney benytter PBk11 i sin Terre verte hue), og kanskje noe blått som PB15 phthalocyanine

VERT ANTIQUE; Kopper karbonat. Blek grønn. Permanent hvis brukt alene, godt bundet i olje, eller isolert med ferniss. Ble vanligvis brukt stoplet over en brun underfarge, for å imitere patinaen i kopper og bronse.

VERT AZUR; Eldre betegnelse om verdigris, enkelte har også tolket det som koboltgrønn

VERT EMERAUDE; viridian, må ikke forveksles med ekte smaragdgrønn.

VERT PAUL VERONESE; Schweinfurtergrønn, kupriacetatarsenitt.

VESTORIAN BLUE; Egyptisk blå.

VICTORIA GRØNN: Smaragdgrønn, metylgrønn, vernalis. Fargetone med varierende pigmentinnhold. Fargenavnet grupperer seg rundt to forskjellige pigmenttyper. Den første og antagelig eldste er basert på metylforbindelser. Lutken beskriver i 1883 Victoriagrønt som dimethylanilin, bittermandeloje og klorsink som oksyderes med klor. Dette fargestoffetble omsatt som malakittgrønt eller Victoriagrønt, bittermandelojegrønnt eller solidgrønt. Et leksikalsk verk fra 1907 betegner Victoriagrønt som Trifenylmetan, og nevner en variant hvor man benytter dietylanilin i stedet, hvilket gir Brilliantgrønn (Etylgrønn) som er noe gulere enn Victoriagrønn.
Den andre gruppen baserer seg på komgrønt. Pottemaker Sir William Burton skal rundt 1900 ha lagt frem en silikatfarge for Society of Mural Decorator and Peinters in Tempera. Selskapet gav fargen navnet Vernalis. Victoriagrønt skal da være samme farge laget så det kunne brukes til keramisk dekor. Fargen ble laget av kromoksyd, flusspat eller kvarts og kalsiumkarbonat. Som alminnelig kunstnerfarge ble det laget av en blanding av 80 deler viridian, 40 deler sinkgult og 10 deler barytt, litopon eller sinkhvitt. Denne fargetonen er også blitt omsatt som Permanentgrønn. Kumlien beskriver en resept på Viktoriagrønt som Pariserblått og sinkgult. Rublev Colours tilbyr Victoriagrønt som et tørrpigment laget av kromoksyd, kvarts og kalsiumkarbonat som er varmet opp til et silikatprodukt kalt Calcium Chromium Silikate (CaCrSi) med Pigmentnummer PY51. Oljeabsorbsjonen skal være på 25gram pr 100 gram pigment.
Det leksikalske verket fra 1907 nevner også Victoriablått ( nattblått), også et trifenylmetanfargestoff, fortinnsvis benyttet til tekstilfargning.

VICTORIA RØD: PO 21. Kromorange, Derby Red, persisk rød. Basisk blykromat, introdusert som pigment i 1809. Ikke lysekte.

VIENNA BLUE: Variant av koboltblå.

VIENNA GREEN: wienergrønn. Mitis grønn, Paisergrønn, schweinfurtergrønn. PG21, kobber(III) arsenitacetat. Giftig. Fremstilt første gang av den østerriske kjemiker Ignaz Edler von Mitis (1771-1842) i 1805. Pigmentet er kjent under mange navn, som neugrün, papegøyegrønn (parrotgreen, keisergrønn med mer, men er nok mest kjent som schweinfurtergrønn og parisergrønn.

VIENNA LAKE: Wienerlakk, Wienerroth. Karmin. En foreldet og lite brukt betegnelse på brazilwood lake. Er også benyttet om karminlakk bundet til alun (potassium aluminium sulfat) og felt ut med soda. Er i samme kategori som florentinerlakk, et cochenille (karmin) fargestoff, bundet til et leijordsubstrat..

VIENNA WHITE; Kritt med lesket kalk, som i produksjonen av bianco sangiovanni. Mer brukt som polermiddel enn som pigment.

Old Holland Vine Black, Schmincke Rebenschwarz

VINE BLACK (vinsvart, charcoal, kjernesvart, Rebenschwartz, frankfurtsvart.) PBk-8. Nøytral til kald klang ifølge Mayer. Old Hollands Vine Black som akvarellfarge, er utpreget varm. Kalsinert tre, trekull, og regnes blant de urene karbonsvarte, som alle har en blålig undertone(Mayer). Blandet med hvitt får man blågrå valører. Ifølge Jaxtheimer, som iblant konkluderer avvikende andre kilder, beskriver den som svart med en brunlig lasurtone. Er regnet som underlegne lampesvart, både i intensitet og pigmentkvalitet. Må ikke brukes i fresco, blandes i sement eller liknende da urenheter i pigmentet vil reagere og påvirke flatene, såkalt blomstring. Rublev tilbyr en variant som oljefarge, German Vineblack. Denne er laget av avkutt fra vinstokker, som så kalsineres. Fargen har den tradisjonelle blåsvarte tonen som beskrives av Mayer. Med titanhvitt lager den fine nøytrale gråtoner.
Titian benyttet vinsvart, og skal ha foretrukket et pigment fra Tyskland, ellers var dette et mye benyttet pigment i renessansen.
Old Holland A367 Vine Black, PBk8 olje og akvarell. Brunlig gråsvart med fin tekstur.
W&N; Charcoal gray 010, akvarell, med mye vann, en nokså nøytral grå med varm tendens, og varmere enn W&N Cotman Lampblack. Pigmentinnhold PBk8, PBr7,PBk7.
Schmincke Horadam, 784 akvarell. Ganske kjøligblå, teksurert. Det ser ut til at denne er utgått av Schminckes fargekart. Pigmentopplysninger på etikett er mangelfull, men ser ut til å være et blandingspigment av PBk8 (trekullsvart) og PBk9 (bensvart)

Violet: 1) Maimeri tempera, 2) Maries watercolour, 3) St. Petersburg

VIOLET: Fargetone. I spekteret rødviolet til blåviolet finner man ca 15 pigmenter benyttet i kunstnerfarger. Noen av dem, som PV1, er svært lite lysekte.
Maimeri studio tempera; Violet. Pigment ikke oppgitt, men kan være ultramarinviolet sett ut ifra fargetone og lysekthet, som er god.
Maries Watercolour: Violet. Pigment ikke oppgitt. Som fargeprøven viser er dette et ikke lysekte pigment. Prøven er solbelyst ute i tre måneder uten beskyttelse.
Pelikan deckfarben. Violet. Pigment ikke oppgitt. Ikke lysekte.
St Petersbrurg akvarell: Red violet. Pigment ikke oppgitt. Fargeprøven er solbelyst ute i tre måneder uten beskyttelse.

Violet i utvalg: 1) Winsorviolet W&N, 2) Alizarin violet, PV5, Kremer, 3) Cobalt violet, Solo Goya, 4) Cobalt violet, W&N, 5) Manganese red pink, PV16 Old Holland, 7) Thioindigo violet PR88, W&N.

VIOLET ALIZARIN. Tidligere en fargetone fra Rowney, utgått 2005, nærmeste alternativ ifølge fargekart er Permanent mauve.

Violet Carmine, W&N

VIOLET CARMINE; Et organisk pigment fra en tropisk tresort, utvunnet som fargelakk. En ganske klar, temmelig rødlig og transparent fiolett. Svært lite lysekte, blir først brunlig og deretter helt fargeløs.
W&N 690(091) akvarell, ikke oppgitt pigmentinnhold. En heller mørk fiolett, på langt nær så klar som winsorviolet (Dioxazine).
Lysner en del under tørking. Solbelyst uten beskyttelse begynner nedbrytningen av fargen straks. Etter 14 dager var den violette fargen fullstendig borte, og fremstod nå som mørk grå. Etter denne tid ingen forandring av prøven. En annen prøve malt på samme papirtype (Canson Montval 300gr) , belyst inne bak glass i 9 mnd viser også en ødeleggende endring, et visst violett preg var fremdeles synlig. Etter 4 år er all violett borte og fremstår som mørk brungrå.

VIOLET HEMATITE: PR102, naturlig jernoksid, hematitt
Permanent, opak, kjøligere enn Venetiansk rød og Sartorius rød.
Rublev, pigmentpulver og oljefarge. Som oljefarge er den revet med lys linolje. Oljeabsrorbsjonen er ganske liten, 15 gram olje pr 100 gram pigment.

VIOLETT MADDER LAKE: Alizarin fiolett. Handprint nevner violett madder som et resultat av ekte krapprødt felt ut på et substrat og tilført jernfosfat.

VIOLET ULTRAMARINE: Ultramarin fiolett.

VIRIDE AERIS: verdigris.

Viridian, Rowney, Viridian Deep Old Holland

VIRIDIAN; fra latin viridis; grønn. Guignets grønn, Kromoksydhydrat, Hydrert kromoksid, chrom (III) oxid-dihydrat, PG18, smaragdgrønn. En klar og transparent grønn, med en kjølig smaragdnyanse, fargeekte og permanent, men ved opphetning vil den på et gitt tidspunkt gå over til anhydrert krom oksid, bedre kjent som vanlig kromoksidgrønn, en opak lysere grønn. Viridian er også kjent som kromoksidgrønn, klar, og smaragdgrønn. Som vannfargepigment kan den i noen fabrikat ha en viss kornete struktur. Først produsert av franskmennene Pannetier og Binet i 1838, og det var en viss hemmeligholdelse rundt produksjonsmetodene. Ble introdusert som kunstnerpigment, og fremstillingsprosessen offentligjort og patentert av Guignet i Paris i 1859.
I studentkvaliteter er viridian ofte bare et fargetone-navn, og pigmentet er klorinert ftalocyanid PG7.
Fåes også som pigmentpulver til temperamaleri. Den er til å begynne med sandet ved rivingen.
Old Holland D46; Viridian green light, olje, Pigmenter; hydrert kromoksid PG18, stable diarylide PY3. Den viste fargeprøve er solbelyst ute uten beskyttelse i tre måneder og viser en veldig misfarging idet den belyste del er blitt brunlig.
Old Holland D47; Viridian green deep, olje og akvarell. Pigmenter; Hydrert kromoksid PG18. Den viste fargeprøve er belyst ute uten beskyttelse i tre måneder og viser den samme misfarging som viridian green light.
Rowney, akvarell. Lettere i uttrykket enn W&N. Fin farge, granulerende.
W&N 692 akvarell, transparent, granulerende, helt permanent (****) ASTM 1. God pigmentfyllde, fin farge. Har en tendens til å herde i tubene.

VIRIDIAN HUE; i en del rimeligere farger er viridian kun en fargetone, etterliknet med andre rimeligere pigmenter.
Daler Rowney, Georgian watercolour 382; Pthalocyanine PG7, transparent, normal permanent (***)

VIVIANITE; Blue Ochre. Har navn etter den engelske mineralog F.G. Vivian. Et uvanlig mineral av hydrert jernfosfat, som frembringer en dyp intens blåfarge, i områder ved Moskva finner man vivianitte med farge av indigo med en rødlig undertone. Blir vanligvis funnet enten i oksiderte lag av metallårer, hvor den opptrer som indigofargede, blåsvarte eller grønne krystaller, eller i organisk rike sedimenter, hvor de kan opptre på innsiden av gamle skjell. Tilbys fra Rublev som pigmentpulver, ikke lystestet av ASTM.

WALNUT BROWN: Fargetone, gjerne sink jern kromit PBR33, opak mørk brun.
Schmincke akvarell 041.

WARM BLACK: En fargetone benyttet av Anders Zorn, laget av elfenbensort og brent sienna, og danner en kontrast til en annen fargetone benyttet av Zorn, Cool black, laget av elfenbensvart og koboltblå. Disse fargetonene er fremkommet ved analyse av Zorns malerier. Hvorvidt det er prefabrikkerte fargetoner, eller toner han selv blandet seg frem til, fremkommer ikke av kilden. W&N har i allefall hatt en fargetone kalt Blue black (034 (004)) inneholdende ultramarin PB29 og bensvart PBk9. Finnes både i akvarell og olje.

WARM GREY; fargetone fra Rembrandt, oljefarge 718, pigmenter; bensvart PBk9, transparent rød jernoksid PR101, sinkhvit PW4,
opak, ASTM 1.

WARM SEPIA: Fargetone. Finnes nevnt i W&N`s katalog fra 1896, og er beskrevet som naturlig sepia (fra cutlefish) med madder lake og sienna.
Old Holland A71; warm sepia extra, pigmenter; karbonsvart PBl7, kalsinert oker PR102, naturlig jernoksyd PBr7

WENZELS BLUE: Det originale, og den enkleste form for koboltblå, hvis en ser bort ifra koboltglass, smalt. Det ble fremstilt ved å røste en blanding av aluminiumhydrat og koboltoksyd.

WELD: en gul plantefarge (luteolin) utvunnet av en fiol (Reseda luteola). Ble noe benyttet i kunstnerfarger på 1800-tallet som en fargelakk. Omsatt som Yellow lake, som også kunne inneholde quercitron eller være synonym med stil de grain. Weld blir i dag noe benyttet til farging av silke.

WIENERGRØNT: Kromgrønt, men også Schweinefurtgrønn, et dobbeltsalt av kobberarsenitt og kobberasetat.

WIENERLAKK: organisk fargelakk av tvilsomt lysekthet. Fremstilt av cochenille og avfall fra karminproduksjonen. I samme kategori som Florentinerlakk og Pariserlakk. Nevnt hos Lütken (1880)

WIENERRØDT: Kromrødt.

WIENERWEISS: kritt.

WHITE EARTH; Ren hvit leire, hvis genrelle sammensetning og karakteristika er de samme som hos grønn jord. ikke samme stoff som terra alba. Er i noen grad brukt som base for lakker.

WHITE LEAD; blyhvit- se flake white.

WHITING; kritt. Naturlig calsium karbonat, malt og foredlet. Brukes i oljemaling som lysner (brightner) eller som fyllstoff for å drøye et pigment. Blandet i olje mister den sitt hvite særpreg og blir gullig. I vannløslige bindemidler beholder den imidlertid sin hvite farge, og brukes i noen grad som gesso. De beste gradene er kjent som Paris hvit.

WILLIAMSONS BLUE; samme som preusserblått, jerncyanidblått.

WILSONS GREEN: Akvarellfarge nevnt i Henry Harrisons bok Instruction for the mixtures of water-colours, utgitt i 1833. Boken lister opp tilgjengelige akvarellfarger,

WINEBLACK; vinsvart, Nero de vite, Kernschwartz, Rebenschwartz, Frankfurtersvart. Vinsvart lages av forkullede rester etter vinproduksjon, skall, kjerner og kvister. Den beste kvaliteten av Frankfurtersvart er derimot laget av bunnfall etter gjæringen, den såkalte berme, som så forkulles.

WINSOR BLUE; merkenavn på ftalocyanin fra Winsor & Newton.
W&N 709 akvarell, Red Shade, transparent, staining, normal permanent ASTM2,
W&N 707 akvarell Green Shade, transparent, staining, normal permanent ASTM2

WINSOR EMERALD; Fargetone fra W&N
W&N 708 akvarell, opak, staining, normal permanent, ASTM 2

WINSOR GREEN; merkenavn på fthalocyanine fra W&N
W&N 719 akvarell Blue Shade; transparent, staining, normal permanens (***), ASTM 1
W&N 721 akvarell Yellow Shade, transparent, staining, normal permanens (***), ASTM 1

WINSOR ORANGE: merkenavn.
W&N akvarell 724, opak, normal permanens. ASTM1
W&N akvarell 723 Red Shade, semiopak, staining. normal permanens (***)

WINSOR RED; merkenavn
W&N akvarell 726, transparent, staining, normal permanens (***) ASTM1. I nye fargekart (2005) er gjennomskinneligheten oppjustert til semitransparent.
W&N akvarell 725 Winsor Red Deep- semitransparent, staining, normal permanens (***). Ny fargetone (2005).

Winsor violet, W&N

WINSOR VIOLET; PV23 Carbazoledioxazine også bare kalt dioxazine. Kjemisk formel C12H2N. Se Carbazoldioxazine og dioxazine.
W&N akvarell 733, transparent, staining, normal permanens. Den avbildede fargeprøve er solbelyst ute i tre måneder uten beskyttelse og viser en lien misfarging

W&N Winsor yellow

WINSOR YELLOW: merkenavn på tre fargetoner fra W&N, og består av PY175, PY154 og PY65 De er semitransparente, staining og oppgitt fra W&N til ASTM I (PY154) og ASTM II (PY65 og PY175). Winsor lemon er en kald lysende gul, Winsor yellow er ganske nær det man vil oppfatte som primærgul. Winsor yellow deep er en gulorange farge, som kan være et alternativ til kadmiumgult.
W&N - Winsor Lemon-akvarell 722, PY175, Benzimidazolone, transparent, staining, normal permanens (***), ASTM2
W&N - Winsor Yellow- akvarell 730, PY154, transparent, staining. normal permanens (***), ASTM I Tidligere WN-nummer 058
W&N - Winsor Yellow Deep- akvarell 731,PY65 arylide yellow, transparent, staining, normal permanens (***), ASTM2

WOAD: svensk vejde, norsk vaid, blått fargestoff laget fra kulturplanten Isotis tinctoria i England fra gammelt av, og ble også benyttet som pigment i en viss utstrekning inntil indigo fortengte den.

WOLFRAMHVITT; hvitpigment nevnt hos Kumlien (1949), av perifer betydning.

WOLFRAMGULT: mineralgult. Gulpigment av liten malerisk betydning. Også blykromat er omsatt som mineralgult.

Yellow Carmine, W&N

YELLOW CARMINE: Yellow madder. I W&N produktkatalog fra 1896 finner en yellow carmine beskrevet som en konsentrert lakk fra kversitronbark. Den avbildede akvarellprøve er fra en original gjengitt i A Descriptive handbook of modern Water-colour Pigments, utgitt av W&N i 1887. Selv om slike organiske fargelakker ofte er ganske lite lysekte, viser denne og lignende fargeprøver at de kan være ganske holdbare hvis de oppbevares mørkt og bare eksponeres for lys i kortere perioder.
Se Dutch pink.

YELLOW DEEP; OLD HOLLAND fargetone
Old Holland B8 olje, sinkhvitt PW4, titandioksid PW6, dioxine nickel complex PY153, naturlig oker (jernoksyd) PY43

Yellow Lake, W&N

YELLOW LAKE; Opprinnelig benyttet om en av flere fargenyanser trukket ut fra bær av Buckthorn ( Dyers buckthorn, Rhamnus tinctoria, en nær art av trollhegg og geitved), sammen med saftgrønn (Hookers green).
I W&N`s produktkatalog fra 1896 står Yellow lake oppført som en lakk av kversitronbark. Kversitron er en amerikansk type eik, også kalt black oak, Quercus velutina. Er også blitt benyttet om andre gule transparente pigmenter. De fleste kan erstattes med Hansagult. Yellow Lake ble brukt av bla Rubens. Den avbildede akvarellprøve er fra A descriptive Handbook of Modern Water-colour Pigments utgitt av W&N i 1887.

YELLOW LIGHT, OLD HOLLAND fargetone.
Old Holland A6 olje, sinkhvitt PW4, titandioksid PW6, naturlig oker (jernoksyd) PY43

YELLOW MADDER: Fargetone fra W&N, nevnt i produktkatalog fra 1880 årene. Farge i samme gruppe som Dutch Pink, English Pink, Yellow lake, Sap green og Stil de grain. Altså en farge laget på basis av bær fra Rhamni maturi eller andre arter av Rhamnus.

YELLOW MEDIUM; OLD HOLLAND fargetone
Old holland B7 olje, sinkhvit PW6, stable di-arylamide PY3, naturlig oker (jernoksyd) PY43

YELLOW OCHRE; gul oker, enten PY43 som er naturlig jernoksyd eller PY42 som er syntetisk gul jernoksyd. Se for øvrig oker og jernoksider.
Lefranc & Bourgeois 302 Fine artists oilcolour. PY42. Revet med linolje. Lisensprodusert i Kina. Opak.
Old Holland A53: yellow ochre light: P 43 naturlig oker. Den gråeste av de fabrikater jeg har testet. På et grovt Arches papir minner den mer om WN rå umbra enn på det man vanligvis forbinder med gul oker. Litt ru i teksturen. Helt lysekte.
Old Holland A54, yellow ochre deep: PY43 naturlig oker ( også OH Gold ochre A55 inneholder PY43)
Old Holland A60, yellow ochre burnt: kalsinert naturlig oker PR102
Old Holland A59, yellow ochre half burnt: kalsinert naturlig oker PR102
Daler Rowney, System 3 akryl 663, semitransparent, permanent (****)
Daler Rowney, Georgian watercolour 663, yellow iron oxide, transparent, permanent (****)'
W&N 744 akvarell, opak, helt permanent (****) ASTM 1, i fargekart fra 2005 nedjustert til normalt permanent (***)
W&N 745 akvarell- Yellow Ochre Light, semitransparent, helt permanent (****)
W&N Finity akryl. Naturlig jernoksyd PY43. Utpreget laserende. Malt på papir er fargetonen mest lik Rå sienna akvarell.

YELLOW OXIDE OF IRON; Marsgult, gult jernoksid PY42 Permanent gulpigment, med unntak av høy varme da det går over til røde jernoksider. Blir laget i en rekke nyanser som skal korrespondere med de naturlige oker og jernoksider. Men syntetiske jernoksider er alltid mye klarere, ofte mer transparente og langt mer fargesterke enn de naturlige varianter.

YELLOW ULTRAMARINE; gul ultramarin, foreldet navn på bariumgult.

ZAFFER eller ZAFFRE:, Røstet koboltmalm, og er et forstadium til smalte.

ZINC CHROME: sinkgult.

ZINC IRON CHROMITE: PBr33, svært lysekte, meget opak, en innfarger, mørk nøytral brun. Fremstilt som pigment fra 1974.
akvarell:
Handprint beskriver pigmentet som svartbrunt i fullstyrke, med en eterisk blå glød som skyldes separasjon mellom fine og grovere pigmentkorn, hvis malt vått. Schminke er det enesta firma som tilbyr pigmentet som akvarell. Skal være et interessant pigment med fin tekstur, harmoniserer godt med ultramarin og magnesium ferrit (PBr11)
Schmincke akvarell 041 Walnut Brown, PBr33

ZINC GREEN: Sinkgrønn. Benyttet om Koboltgrønn, også om en blanding av sinkgult PY36 og preusserblå PB27 (miloriblå eller tilsvarende nyanse, ikke de rødlige varianter), og barytt.
Som koboltpigment består det av en blanding av kobolt (II) oksid og sinkoksid som oppvarmes. Den kjemiske formelen er CoZnO2. Det er et kostbart pigment, og vanligvis ganske fargesvak. Dette gjør det til en lite benyttet farge.

ZINC MAGNESIUM FERRITE: PY119. Svært lysekte, svært opak, lettere innfarger, midt tonet, moderat dempet jord orange. Ikke testet av ASTM, men resultat av Handprints tester tilsvarer ASTM I. Handprint beskriver fargen som (W&N) karamell brun, gulere enn brent sienna, men varmere enn gul oker. I lettere toner tilsvarer den gold ochre. Som akvarellfarge er dens svakhet opasiteten som er lik venetiansk rød. Skal ha en fantastisk fargetone i utynnete laveringer.
Holbein 328 akvarell Mars yellow
W&N 381 akvarell Magnesium brown

ZINC OXIDE: sinkhvit

ZINK WHITE: PW 4.Sinkoksid, fremstilles ved brenning av metallisk sink, eller ved røsting av sinkmalm.. Kjølig hvitt, BSS 1006 8, ASTM 1, halvopak, laserende, god brekkevne, kaldere enn blyhvitt. Kjent som et biprodukt ved kobbersmeltning siden de tidlige kulturer. Romerne kalte den cadmia, og benyttet det i produksjonen av messing. Sinkhvitt var i middelalderen kjent som nihilum album, men dengang ikke benyttet som malerpigment. Courtois de Dijon startet produksjon av sinkhvit i Frankrike i 1781. I 1782 ble det antydet at sinkhvitt kunne benyttes som malerpigment av Guyton de Morveua. men det tok ennå 50 år før det fikk noen rolle som pigment. Det var Winsor & Newton som introduserte det i 1834, da som akvarellfarge. En av gunnene til den lange tiden, var at disse tidlige variantene av sinkhvit tørket svært sent i linolje. Kom i alminnelig produksjon som oljefarge fra 1850, men ble ingen konkurrent for blyhvitt før på begynnelsen av 1900-tallet.
Blir i dag benyttet som pigment både i olje og i vannløselige bindemidler. Ble lenge regnet som overlegen blyhvitt da det ikke er giftig, og ikke sverter i svovelholdig atmosfære. Mørkner ikke under normale forhold. Moderne sinkhvit tørker middels raskt i olje, ca fem døgn. Houmann (1928) beskriver prosessen ved å brenne sink ved 500 grader i en retorter av ildfast leire, hvor det brente produkt ledes gjennom kamre hvor det fine sinkoksyd avsettes. Lutken (1883) beskriver en metode hvor sinkdamp forbrennes i luft ved omtrent 300 grader Celcius. Førstnevnte metode gir det beste pigmentet. Ved en spesiell pressteknikk under produksjonen nevnt av Kumlien, har man økt dekkevnen betydelig.
AKVARELL: Tilbudt fra W&N som Chinese white siden 1834. Egner seg bedre som akvarellpigment enn blyhvitt, da den er mer transparent. Til tross for at mange akvarellmalere ikke bruker hvitt, er det ikke usannsynlig at de bruker den allikevel. Den finnes nemlig i mange blandingsfarger, som i rimelige alternativer til koboltblå. W&N Cotman cobaltblue hue inneholder ultramarinblå (PB29) og sinkhvit. Emerald green fra diverse produsenter inneholder også sinkhvitt, likeledes Neapel yellow. Det er også å anbefale å prøve blandinger av blålige jernoksyder som Indian red, Mars violet og Caput mortuum med sinkhvitt. Den lokker frem toner som ikke så lett lar seg få frem bare ved å fortynne disse fargene. Inntrykket blir også annerledes ettersom fargen får mer kropp, selv om den er lys i tonen. Noen pigmenter bør imidlertid ikke blandes med sinkhvitt da lysektheten blir markant dårligere. Dette gjelder alizarin (PR83), hvis noen fremdeles bruker dette pigmentet, og prøyssisk blå (PB27).
Som rent pigment er den iblant benyttet til grundering av papir.  Sinkhvit er mindre opak enn blyhvit, som ikke brukes i akvarellfarger, og titanhvit. Et strøk som er helt dekkende i våt tilstand vil, når den tørker bli ganske gjennomskinnelig. Den ser også ut til å forandre tone fra full styrke til uttynnet tone. Den kan virke rosa, eller dra seg mot blågrått. Også lyskilde og betraktningsvinkel påvirker inntrykket. Kan etter papirkvaliteten bli mer eller mindre blank, og kan bli blankere og mer opak over lengre tid.
OLJEMALING: Som nevnt ovenfor, tok det lang tid før sinkhvitt ble foreslått som pigment av de Norveua, og til det forelå som malerfarge. Forsøk avdekket at det tørket svræt sent i linolje. I valmueolje tørker den ifølge Kumlien praktisk talt ikke. I årene 1835 til 1844 hadde franskmannen Leclaire gjennom forsøk vist at med olje som ble gjort hurtigtørkende, som delvis oksydert linolje, kunne man få en brukbar maling. Fra 1845 begynte Leclaire industriell produksjon av sinkhvit gjennom den "indirekte måte", den såkalte Franske metode. Fra 1850 ble den tatt i alminnelig bruk som oljefarge. Den er nå ofte revet med en blanding av linolje og valnøttolje, eller bare saflorolje. Den krever 20-25% olje, og en tilsetter gjerne 2% voks for at den ikke skal stivne i tubene. Som oljemaling kan den reagere på visse tjærefarger.
Det ble tidlig avdekket at sinkhvit laget en temmelig sprø malingfilm, og at den kunne sprekke etter ganske få år. På siste halvdel av 188-tallet var det mange kunstnere som grunnet sine lerreter med sinkhvit for å få et skinnende hvitt underlag, som fremhevet de koloristiske egenskaper ved de overmalte farger.  Over noen år begynte flere av disse maleriene å sprekke, mens langt eldre bilder med tradisjonell gessogrundering (limvann og kritt) holder seg til dels meget godt. Fra tidlig 1900-tall undersøkte man dette nøyere og fant at sinkoksyd er ganske reaktiv i tørrende oljer. Det foregår en forsåpningsprosess av visse fettsyrer. I visse henseender er denne prosessen positiv, men samtidig kan den være med på å lage en hard og sprø malingfilm som lett sprekker. Problemene så imidlertid ut til bare å være påtrengende når sinkvit ble benyttet alene, og i større mengder. I blandinger med andre farger er det flere positive trekk, som at den påskynder tørketiden for visse pigmenter. 10-15% tilsetning av sinkhvit reduserer gulning av farger, som titanhvit, srlig hvis den samtidig ble revet med safflorolje.
Et annet problem med sinhvit som oljefarge er at den reagerer med stearinsyre, og danner metalliske såper, særlig fremtredende i oljer med høye konsentrasjoner av syregrupper. Dette kan skape melkeaktige, eller tåkete partier på overflaten, kalt blomstring (efflorescence). Større partikkelstørrelse gjør pigmentet mindre reaktivt, men også mindre egnet for maling. En annen ting er at sinkoksyd er hygroskopisk, altså vannsugende. Den tar til seg fuktighet fra luften, og gjør at partiklene klistrer seg til hverandre. Hvis slikt oksydpulver blir brukt til malingproduksjon vil fukt bli bakt inn i malingen, og kan føre til sprekkdannelser, og at malingfilmen løsner fra underlagert. Dette kan unngås ved at oksydet varmes og tørkes ved 600 grader C, men blir ofte ikke gjort ved produksjon av kunstnerfarger. Men malingfilmen kan også miste fuktighet som følge av de hygroskopiske egenskaper vad sinkoksyd, da vil malingen krympe, og disse bevegelsene kan føre til sprekkdannelser.
Prøver har vist at sinkhvit i tørrende oljer kan bli svært sprø etter så kort tid som tre år, og kan løsne fra malingunderlaget etter tørking, særlig hvis malt på en akrylemulosjon.
Men oljemaling er en kompleks affære, og ikke alle malerier med sinkhvit viser tegn på ødeleggelse. Personlige malerteknikker vil påvirke holdbarheten, valg av malingmerker og blanding av disse, tilførsel av olje i maleprosessen etc vil likeledes påvirke resultatet.
Rembrandt fører to versjoner av sinkhvitt i sitt oljesortiment; den ene 104 er revet med safflorolje (carthame), den annen 117, med linolje.
Daler Rowney, System3 akryl 006; Zinc mixing white, opak, normal permanens (***)
Old Holland, oljefarer: Flake white no1 PW1, PW4, kaldpresset linolje
                                   Mixed white no2 PW6 (titandioksyd), PW4, kaldpresset linolje
                                   Zinc white, PW4, kaldpresset linolje.
Winsor & Newton Oljemaling: Flake white no 1 PW4, PW1 (blyhvitt) safflor olje
                                              Flake white no 2 PW4, PW1, safflorolje
                                              Foundation white PW1, PW4, linolje
Williamsburg handmade artists oil:
                                              Silwer white, PW1, PW4, alkali raffinert linolje
                                              Zinc white, PW4, alkali raffinert linolje

ZINC YELLOW; PY36, sink kromat, uorganisk. En blek til klar, semiopak til halvtransparent gul med grønnlig skjær. Permanent, men tidligere var de beste gradene sjeldne, BSS 1006 8. Giftig. oppløselig i vann, og derfor vanligvis ikke ansett som så god som barium og strontium til kunstnerformål. Introdusert i 1847 av Murdock, Skotland. Fargestabiliteten er ifølge Smith tvilsom, og blir kommersielt brukt til rustgrunning, men finnes også som oljefarge. Iblant sammen med blått for såkalt permanent grønn.

Kilder:

Egne fargeprøver fra 1983-2008.

Egne lystester utført 2005-2008.

Aschehougs konversasjonsleksikon 1970 1-24

Biedermann, Hans: Symbolleksikon, J.W. Cappelens Forlag 1992

Broby-Johansen, R: Verdens mestere; J.W. Cappelens Forlag 1951

Bruteig, Magne: Munch- tegneren. Aschehoug 2004.

Bull, Francis: Nordisk kunstnerliv i Rom. Gyldedal Norsk forlag. 1960

Cappelens steinbok, Cappelens Forlag 1973

Church, Arthur H: The Chemistry of Paint and Painting

Crawshaw, Alwyn: Lær å male med akvarellfarger, Chr. Schibsted forlag as ,1983.

Daler Rowney: System 3, akrylmaling, fargebrochure

Dreyer, W: Jorden- i tekst og billeder. Gyldendal 1906.

Grev Wedels Plass Auksjoner: auksjonskatalog, jubileumsauksjon 2007.

Gyldendal Konversasjonsleksikon 1933

Halle, Johann Samuel; Werkstäte der heutingen Künste oder die neue Kunsthistorie. 1765

Hammerton/ Stowell: The new Universal Encyclopedia (ca 1956)

Hande, Yngve: Målarens matrial och metoder, Bonniers, 19

Hofseth, Nygaard, Paulsson; Fagbok for malere, Johan Grundt Tanum forlag 1938

Holst, Helge; Opfindelsernes bog, bnd I, gyldendalske boghandel 1923.

Houmann, Børge (red); Opfindelsernes sejrsgang, Baltisk forlag 1928/29

Illustreret norsk konversasjonsleksikon, Aschehoug 1907-1913.

Isacsson; Arne: Akvarell, en håndbok, Gyldendal Norsk Forlag 1984.

Januszczak, Waldemar: Berømte malerier-hvordan ble de malt? Aschehoug 1982

Jaxtheimer, Bodo: Den store tegne- og maleboken, J.W. Cappelens Forlag a.s. 1969
Jones, Clarence: The Life and work of Turner, Parragon 1994.

Kielland, Else Christie; Harriet Backer, Aschehoug & Co, 1958

Kumlien, Akke: Oljemaleriet, Nortedts 1949 3. opplag

Lande og Folk, geografien i skildringer.. bnd2, Alb Calmeyers forlag, Kristiania 1910-11

Leisure Painting, vol 30/5- may 1996

Lindeman, THV; Modums blaafarveverk, faksimileutg, Blaafarveværket 1993.

Lundgren, Egron: En Målares anteckningar: Italien och Spanien. P.A. Norstedt och Söner. 1873-74.
Lundgren, Egron:Lediga stunder i frammande land, P:A Norstedt och Söner, 1873.

Lütken, Andre; Opfindelsernes bog, bnd 6, Forlagsbureauet i Kjøbenhavn 1880

Lütken, Georg; Opfindelsernes Bog, bnd 8, Forlagsbureauet i Kjøbenhavn 1883.

Lyles, Anne & Robin Hamlyn: British Watercolours from the Oppe Collection, Tate Gallery publ. 1997.

Mayer, Ralph: The Artist`s Handbook, Faber and Faber, 1977 (3. reviderte utg, rep)

Merrifield, Mrs.: The Art of Fresco Painting, faksimile 1846

Michelet, Johan Fredrik, Kunst og kritikk, Johan Grundt Tanum, 1967

Moulin, Raoul-Jean: Måleriets ursprung. Bokfrämjandet Hälsingborg, 1969.

Müller, Sigurd: Nordens billedkunst. Gyldendalske Boghndel, Nordisk forlag. 1905.

Newell, Lyman C: Descriptive chemistry, D.C Heath & Co 1911

Old Holland fargekart'

Old Holland originalt malt fargekart.

Parramon, Jose M. Den store boken om oljemaling. Forsythia, 1998

Rancillac, Bernard, Se og forstå malerkunst, Grøndahl Dreyer, 1996

Read, Herbert, Store linjer i kunsten. John Griegs Forlag. 1951

Rembrandt Oil colour, artists quality, fargekart

Reynolds, Graham: Watercolours A Concise History, Thames & Hudson 1998.

Saabye, J. S. (red). Malerbogen, Teknologisk Instituts Forlag, 1937.

Salmonsens konversations leksikon, Brødrene Salmonsen 1893-1915

Salmonsens konversations leksikon, A/S J.H. Schultz forlagsboghandel 1915-1928

Sandblad/ Meyerson (red.). Tidens konsthistoria. Tidens forlag, 1950

Sander, Arthur J.: Frihåndstegning og bruk av farver, Cappelen 1923

Schieldrup, Edgar B (red), Moderne naturvitenskap, Gyldendal Norsk forlag, 1938

Smith, Ray: Kunstnerens håndbok, Teknologisk forlag, 1998.

SMK Artjournal (Statens museum for kunst, Danmark)

StudioMara.com: Pigments in use today

Sørensen, Henrik: Opptegnelser og skisser. Dreyers forlag, 1963.

Torp, Margrethe: Akvarell og gouache, Allehånde as, 1994.

Wagner, Rudolf: Handbuch der Chemischen Technologie, 1871

Wangen, Stein Slettebakken (red): Håkon Bleken, et portrett. Aschehoug 2008.

Winsor & Newton katalog 1880-årene

Winsor & Newton; Artists watercolours, fargekart ca 1910

Winsor & Newton; Artist`s Watercolours, fargekart med originalt malte prøver. 1970-80 tallet

Winsor & Newton Artists Watercolours, fargekart 1997 med originalt malte prøver

Winsor & Newton artists Watercolours, fargekart 2005 med originalt malte prøver

Winsor & Newton; Cotman watercolours- fargekart.

Wood, George B.: A Treatise on Therapeutics and Pharmacology or Materia Medica, 1864. (Digital utgave)

Ylvisåker, Anne Britt, Farge i målarkunsten. Tell Forlag, 1996

Internettkilder:

Ackermanns watercolour list 1801

the American Instiute for Conservation: An Investigation of Paul Cezannes Watercolours with emphasis on Emerald Green

Artists Pigments, 1913

Coloria

Eastaugh, Nicholas: Pigment compendium: A Dictionary and Optical Microscopy of Historic Pigments

Hamilton Kerr institute
University of Cambridge
Winsor & Newton Archive

Handprint (Bruce macEvoy)

Natural Pigments, LLC

Pigments through the Ages

Winsor & Newton resource centre

Andre kilder:

Munchs Hus, Åsgårdstrand