PALETTER:
1) Historiske pigmenter
2) Kunstneres paletter
MALERI
1) Akvarell
3) Fullstendig liste over pigmenter i akvarellfargene
4) Opake pigmenter i akvarell.
EN MYTOLOGISK INNLEDNING
I den apokryfe Enochs bok berettes det om Samyaza og de 200 engler som steg ned på jorden og tok seg menneskenes døtre til ekte, og de avlet avkom, Nephilims, kjempene fra alders tid, de navnkundige som såvidt er nevnt i Bibelen.
De nedstegne engler lærte også menneskene mange kunstner og viste dem skjulte ting, som kunnskapen om stjernene og månen, om planter, om tegn, magi og åndemaning. Azazyel lærte menneskene å lage sverd, kniver, speil, smykker og om å bruke farger som sminke, men også om alle slags fargestoffer, slik at verden ble forandret, slik det uttrykkes i den del av Enochs bok som kalles Vokternes bok, og ble skrevet 2-300 før Kristus.
Uansett hvordan man måtte forholde seg til religion, og kildene til menneskenes kunnskap, så viser passasjen her, og i andre til dels eldre skrifter, som kileskrifttavler fra Sumer og Babylonia at farger og fargestoffer spilte en viktig rolle i tidlige kulturer, og at de var nært knyttet til åndelige forestillinger. I skrifter fra kulturene omkring Eufrat og Tigris som de Sumeriske, Babylonske og Akkadiske, er det stadig nevnt farger på skapninger og gjenstander i disse mytiske eller religiøse tekstene. En får på følelsen at fargebeskrivelsene, eksempelvis svart, rød eller hvit, skal understøtte et aspekt ved skapningen eller objektet. Farger tilknyttet spesielle mytiske og religiøse objekter, hendelser og handlinger har fulgt religionene ned gjennom historien til i dag. I alkymien spiller fargene en viktig rolle, både i seg selv, og som symbolske attributter, og språket og innholdet i en del alkymiske skrifter ble betegnet som "the green language". Fargenes rolle i alkymien vil jeg omtale ved en senere anledning. Også utenfor det religiøse felt tillegges farger åndelige verdier og egenskaper. Goethe forsøkte å kartlegge fargenes virkning på sinnet, og sette opp spesielle egenskaper som kjennetegnet hver farge og fargesammenstilling. Goethes fargelære fikk stor oppmerksomhet, og mange var det som i hans kjølvann forsøkte å bygge ut systemet, eller som arbeidet med deler av det, som et systematisk arrangement av fargene. Fargenes åndelige egenskaper og psykologiske virkninger ble en viktig faktor i Bauhausbevegelsen, blant annet behandlet av Wassily Kandinskys i boken "Om det åndelige i kunsten".
Men første ting først; hvilket pigmenter hadde de tidlige kulturer til rådighet? Og hvordan utviklet paletten seg ned gjennom historien?
I den apokryfe Enochs bok berettes det om Samyaza og de 200 engler som steg ned på jorden og tok seg menneskenes døtre til ekte, og de avlet avkom, Nephilims, kjempene fra alders tid, de navnkundige som såvidt er nevnt i Bibelen.
De nedstegne engler lærte også menneskene mange kunstner og viste dem skjulte ting, som kunnskapen om stjernene og månen, om planter, om tegn, magi og åndemaning. Azazyel lærte menneskene å lage sverd, kniver, speil, smykker og om å bruke farger som sminke, men også om alle slags fargestoffer, slik at verden ble forandret, slik det uttrykkes i den del av Enochs bok som kalles Vokternes bok, og ble skrevet 2-300 før Kristus.
Uansett hvordan man måtte forholde seg til religion, og kildene til menneskenes kunnskap, så viser passasjen her, og i andre til dels eldre skrifter, som kileskrifttavler fra Sumer og Babylonia at farger og fargestoffer spilte en viktig rolle i tidlige kulturer, og at de var nært knyttet til åndelige forestillinger. I skrifter fra kulturene omkring Eufrat og Tigris som de Sumeriske, Babylonske og Akkadiske, er det stadig nevnt farger på skapninger og gjenstander i disse mytiske eller religiøse tekstene. En får på følelsen at fargebeskrivelsene, eksempelvis svart, rød eller hvit, skal understøtte et aspekt ved skapningen eller objektet. Farger tilknyttet spesielle mytiske og religiøse objekter, hendelser og handlinger har fulgt religionene ned gjennom historien til i dag. I alkymien spiller fargene en viktig rolle, både i seg selv, og som symbolske attributter, og språket og innholdet i en del alkymiske skrifter ble betegnet som "the green language". Fargenes rolle i alkymien vil jeg omtale ved en senere anledning. Også utenfor det religiøse felt tillegges farger åndelige verdier og egenskaper. Goethe forsøkte å kartlegge fargenes virkning på sinnet, og sette opp spesielle egenskaper som kjennetegnet hver farge og fargesammenstilling. Goethes fargelære fikk stor oppmerksomhet, og mange var det som i hans kjølvann forsøkte å bygge ut systemet, eller som arbeidet med deler av det, som et systematisk arrangement av fargene. Fargenes åndelige egenskaper og psykologiske virkninger ble en viktig faktor i Bauhausbevegelsen, blant annet behandlet av Wassily Kandinskys i boken "Om det åndelige i kunsten".
Men første ting først; hvilket pigmenter hadde de tidlige kulturer til rådighet? Og hvordan utviklet paletten seg ned gjennom historien?
Historiske pigmenter:
PREHISTORISK TID.
Verdens eldste spor av menneskers bruk av farge finnes på en liten skulptur, ca 15 cm høy. Funnet ble gjort ved elven Draa i nærheten av Tan Tan, Marokko. Figuren er delvis naturlig formet, men har også spor etter bearbeidning. I noen renner i figuren er det påvist et rødt fettaktig stoff som inneholder jern og mangan. Figuren skal være nærmere 400 000 år gammel, og er slik sett helt unik. Man må neste 250 000 år frem i tid før en finner sikre tegn på dekorerte gjenstander og bruk av farge. I Sør-Afrika, ved Bombos har man funnet skjell med rester av gul og rød oker, samt ben og kvartsstener man mener har vært benyttet til å preparere råpigmentet. De ble funnet i lag man mener er 100 000 år gamle. I samme område er det også funnet spor etter kunstnerisk virksomhet med oker en mener er 77 000 år gamle. I Europa dukker de første tegn på kunstnerisk virksomhet for ca 40 000 år siden. Ved Chatelperron i Frankrike har man funnet flere dekorerte gjenstander som er datert til omkring 33 000 år før vår tidsregning. For 30 000 år siden dukker det opp malte stener som knyttes til den Aurignasiske kultur. Til denne kultur hører også den tidligste figurative kunst, Venus fra Hohle Fels, en liten storbrystet statuett oppdaget i 2008 i Baden Würtenberg. Den er datert til å være mellom 35-40 000 år gammel. I Nerja grotten i Spania er det nylig oppdaget hulemalerier av seler som man har datert til å være 37 000 år gamle. Det er fremsatt en teori om at disse er malt av neanderthalere, som dominerte området på denne tiden. Dette er de eldste malte fremstillinger man vet om. Figurene, noen seler, er malt med rød oker og et svart fargestoff. Fra tidligere er grottemaleriene i Grotte Chauvet godt beskrevet, og var lenge regnet som de eldste hulemalerier, ca 32 000 år. Blant de mest kjente grotter er Lascaux. Maleriene i denne hulen ble malt for 15-13 000 år siden, og har et fantastisk kunstnerisk uttrykk.
Paletten til de prehistoriske kulturer var ytterst begrenset og omfatter rød og gul oker, bensvart, trekullsvart, i noen tilfeller også svart jernoksyd. Det er også påvist bruk av limonitt, en blandingssten av hematitt, goethitt og andre mineraler. Den er av varierende farge, men kan ha en lys okerfarge. Det er videre funnet kalsitt (kalkspat, kalsiumkarbonat), som i ren tilstand er fargeløs eller hvit. Den finnes naturlig i ren form, men også som bestanddel i kalksten, kritt og marmor. I enkelte tilfeller er det også påvist grønn jord i form av celadonitt eller glauconitt i stenalderkunst.
Verdens eldste spor av menneskers bruk av farge finnes på en liten skulptur, ca 15 cm høy. Funnet ble gjort ved elven Draa i nærheten av Tan Tan, Marokko. Figuren er delvis naturlig formet, men har også spor etter bearbeidning. I noen renner i figuren er det påvist et rødt fettaktig stoff som inneholder jern og mangan. Figuren skal være nærmere 400 000 år gammel, og er slik sett helt unik. Man må neste 250 000 år frem i tid før en finner sikre tegn på dekorerte gjenstander og bruk av farge. I Sør-Afrika, ved Bombos har man funnet skjell med rester av gul og rød oker, samt ben og kvartsstener man mener har vært benyttet til å preparere råpigmentet. De ble funnet i lag man mener er 100 000 år gamle. I samme område er det også funnet spor etter kunstnerisk virksomhet med oker en mener er 77 000 år gamle. I Europa dukker de første tegn på kunstnerisk virksomhet for ca 40 000 år siden. Ved Chatelperron i Frankrike har man funnet flere dekorerte gjenstander som er datert til omkring 33 000 år før vår tidsregning. For 30 000 år siden dukker det opp malte stener som knyttes til den Aurignasiske kultur. Til denne kultur hører også den tidligste figurative kunst, Venus fra Hohle Fels, en liten storbrystet statuett oppdaget i 2008 i Baden Würtenberg. Den er datert til å være mellom 35-40 000 år gammel. I Nerja grotten i Spania er det nylig oppdaget hulemalerier av seler som man har datert til å være 37 000 år gamle. Det er fremsatt en teori om at disse er malt av neanderthalere, som dominerte området på denne tiden. Dette er de eldste malte fremstillinger man vet om. Figurene, noen seler, er malt med rød oker og et svart fargestoff. Fra tidligere er grottemaleriene i Grotte Chauvet godt beskrevet, og var lenge regnet som de eldste hulemalerier, ca 32 000 år. Blant de mest kjente grotter er Lascaux. Maleriene i denne hulen ble malt for 15-13 000 år siden, og har et fantastisk kunstnerisk uttrykk.
Paletten til de prehistoriske kulturer var ytterst begrenset og omfatter rød og gul oker, bensvart, trekullsvart, i noen tilfeller også svart jernoksyd. Det er også påvist bruk av limonitt, en blandingssten av hematitt, goethitt og andre mineraler. Den er av varierende farge, men kan ha en lys okerfarge. Det er videre funnet kalsitt (kalkspat, kalsiumkarbonat), som i ren tilstand er fargeløs eller hvit. Den finnes naturlig i ren form, men også som bestanddel i kalksten, kritt og marmor. I enkelte tilfeller er det også påvist grønn jord i form av celadonitt eller glauconitt i stenalderkunst.
Veggmaleri, Syria, 11000 år gammel.
TIDLIGE SIVILASASJONER I MIDTØSTEN
I 2007 ble det av franske arkeologer avdekket et veggmaleri under utgravninger av oldtidsbyen Djade al Maghara ved Eufrat, nord i Syria. Noe urettferdig overfor hulemaleriene i Frankrike og Spania, er det omtalt som verdens eldste maleri, 11000 år gammelt. Fargene i maleriet er rød jernoksyd, hvit kalksten og trekullsvart. Maleriet er nesten 2 kvadratmeter og malt på en murvegg av soltørket leire.
I Catal Höyuk, Tyrkia, har man funnet bruk av sinober i veggmalinger. Disse er vurdert til å være rundt 10 000 år gamle.
I 2007 ble det av franske arkeologer avdekket et veggmaleri under utgravninger av oldtidsbyen Djade al Maghara ved Eufrat, nord i Syria. Noe urettferdig overfor hulemaleriene i Frankrike og Spania, er det omtalt som verdens eldste maleri, 11000 år gammelt. Fargene i maleriet er rød jernoksyd, hvit kalksten og trekullsvart. Maleriet er nesten 2 kvadratmeter og malt på en murvegg av soltørket leire.
I Catal Höyuk, Tyrkia, har man funnet bruk av sinober i veggmalinger. Disse er vurdert til å være rundt 10 000 år gamle.
EGYPTISKE SIVILASASJONER: ca 3300 f. Kr - 1500 f. Kr
En Egyptisk statsdannelse steg frem rundt 3300 f Kr. og dynastienes tid begynte rundt 3000 f. Kr. En solid samfunnsstruktur gjorde det lettere å samle og formidle kunnskap. Det utviklet seg en metallurgi og en fikk kjennskap til egenskapene til en mengde stoffer. Dette gjorde dem i stand til å fremstille de første syntetiske fargestoffer, som egyptisk blå. De lærte også å fiksere fargestoff på en fargeløs base, slik de gjorde med krapprødt og karminrødt. De kjente også til indigo, men denne var først og fremst et tekstilfargestoff. De første egentlige paletter dukket også opp, kosmetikkpaletter av sten, og skrivepaletter, ofte gjort av tre eller elfenben. Fargeutvalget utvidet seg, men fargevalget var underlagt strenge regler. Kvinnelige og mannlige figurer ble malt med forskjellige farger, menn mørke med en rød oker, kvinner lyshudede med gul oker.
Egypterne malte på flere ulike underlag, som veggmalerier på kalk, gips eller sandsten, på statuetter av ulike materialer, på keramikk og selvsagt papyrus. Teknikkene de benyttet var fresko, altså å male på fuktig kalkunderlag hvor fargene fikseres på underlaget under dannelse av kalsiumkarbonat. Senere utviklet egypterne enkaustikkmaleriet. Pigment smeltes i bivoks og harpiks. Fargen ble påført underlaget, hvoretter man bestryker overflaten med en varm kniv. Egypterne kjente også til temperamaleriet, en kunnskap de muligens fikk overlevert fra sumererne. Her ble pigment blandet med eggeplommer og eddik. Malerier i denne teknikken er funnet som veggmalerier i gravkammere. På papyrus ble det vanligvis benyttet svart blekk av sot og et rødt blekk laget av jernoksid. Man har funnet at pigmentene ble blandet med et bindemiddel, som mest sannsynlig var plantegummi, som gummi arabicum, et gummisekret fra arter av akasier. Svart ble benyttet til teksten, mens rødt ble benyttet til uthevninger og overskrifter. Til vignetter og illustrasjoner benyttet man jord og mineralpigmenter som dekket fargene grønn, blå, svart, hvit, rød og gul. Det er på slike illustrasjoner man har avdekket egyptisk blå. Det var ofte et grovt pigment, lagt tykt på for å gi en mørk og fyldig farge. Finpulverisert pigment gir lyseblå valører. Også malakitt er funnet i illustrasjoner på papyrus.
Fargeforrådet utvidet seg og følgende farger og pigmenter er registrert:
Hvite farger:
Kalsium karbonat, altså kalk eller kritt. Kalsium sulfat, det samme som gips. Også kalsitt er registrert.
Gule farger;
Oker, jarositt og pararealgar. Blyantimonat (Naples yellow) benyttet i produksjon av gult glass.
Gult ble benyttet som hudfarge på kvinnelige figurer. Gyllent gul og gull ble benyttet på solen og som hudfarge på gudeavbildninger, da særlig på Ra, solguden.
Blå farger:
Kobberkarbonat i form av asuritt. Egyptisk blå ble fremstilt ved å smelte kvarts, malakitt og kalsiumkarbonat. Det er altså kobber som er det fargegivende stoff i Egyptisk blå. Indigo, men vesentlig som tekstilfarge. Også lapiz lasuli er kjent benyttet.
Blått representerte himmelen, vegetasjon, ungdom, vann og da spesielt som representasjon på Nilen
Grønne farger;
Malakitt. Grønt glass pulverisert på samme måte som egyptisk blå. Kobberklorid (CuCl2) er også funnet som pigment i illustrasjoner på papyrus.
Grønt representerte evig liv, stod for guden Osiris, grønt symboliserte også gjenfødelse og fruktbarhet og var Hathors hellige farge.
Røde farger;
Rød jernoksid som hematitt, realgar er kjent benyttet, men i noen tilfeller er den med tiden gått over til den gule varianten pararealgar. Karmin og krapplakk. Sinober importert fra områder i dagens Syria.
Rød oker ble benyttet som hudfarge på mannlige avbildninger, rødt representerte også solen, ondskap, makt, blod og livskraft.
Svarte farger:
lampesot og trekull. Som skriveblekk er det også funnet spor av et organisk svart blekk.
Svart repesenterte Egypt selv som ble kalt Kemet, "Det svarte land", svart kunne også representere Osiris og underverdenen.
En Egyptisk statsdannelse steg frem rundt 3300 f Kr. og dynastienes tid begynte rundt 3000 f. Kr. En solid samfunnsstruktur gjorde det lettere å samle og formidle kunnskap. Det utviklet seg en metallurgi og en fikk kjennskap til egenskapene til en mengde stoffer. Dette gjorde dem i stand til å fremstille de første syntetiske fargestoffer, som egyptisk blå. De lærte også å fiksere fargestoff på en fargeløs base, slik de gjorde med krapprødt og karminrødt. De kjente også til indigo, men denne var først og fremst et tekstilfargestoff. De første egentlige paletter dukket også opp, kosmetikkpaletter av sten, og skrivepaletter, ofte gjort av tre eller elfenben. Fargeutvalget utvidet seg, men fargevalget var underlagt strenge regler. Kvinnelige og mannlige figurer ble malt med forskjellige farger, menn mørke med en rød oker, kvinner lyshudede med gul oker.
Egypterne malte på flere ulike underlag, som veggmalerier på kalk, gips eller sandsten, på statuetter av ulike materialer, på keramikk og selvsagt papyrus. Teknikkene de benyttet var fresko, altså å male på fuktig kalkunderlag hvor fargene fikseres på underlaget under dannelse av kalsiumkarbonat. Senere utviklet egypterne enkaustikkmaleriet. Pigment smeltes i bivoks og harpiks. Fargen ble påført underlaget, hvoretter man bestryker overflaten med en varm kniv. Egypterne kjente også til temperamaleriet, en kunnskap de muligens fikk overlevert fra sumererne. Her ble pigment blandet med eggeplommer og eddik. Malerier i denne teknikken er funnet som veggmalerier i gravkammere. På papyrus ble det vanligvis benyttet svart blekk av sot og et rødt blekk laget av jernoksid. Man har funnet at pigmentene ble blandet med et bindemiddel, som mest sannsynlig var plantegummi, som gummi arabicum, et gummisekret fra arter av akasier. Svart ble benyttet til teksten, mens rødt ble benyttet til uthevninger og overskrifter. Til vignetter og illustrasjoner benyttet man jord og mineralpigmenter som dekket fargene grønn, blå, svart, hvit, rød og gul. Det er på slike illustrasjoner man har avdekket egyptisk blå. Det var ofte et grovt pigment, lagt tykt på for å gi en mørk og fyldig farge. Finpulverisert pigment gir lyseblå valører. Også malakitt er funnet i illustrasjoner på papyrus.
Fargeforrådet utvidet seg og følgende farger og pigmenter er registrert:
Hvite farger:
Kalsium karbonat, altså kalk eller kritt. Kalsium sulfat, det samme som gips. Også kalsitt er registrert.
Gule farger;
Oker, jarositt og pararealgar. Blyantimonat (Naples yellow) benyttet i produksjon av gult glass.
Gult ble benyttet som hudfarge på kvinnelige figurer. Gyllent gul og gull ble benyttet på solen og som hudfarge på gudeavbildninger, da særlig på Ra, solguden.
Blå farger:
Kobberkarbonat i form av asuritt. Egyptisk blå ble fremstilt ved å smelte kvarts, malakitt og kalsiumkarbonat. Det er altså kobber som er det fargegivende stoff i Egyptisk blå. Indigo, men vesentlig som tekstilfarge. Også lapiz lasuli er kjent benyttet.
Blått representerte himmelen, vegetasjon, ungdom, vann og da spesielt som representasjon på Nilen
Grønne farger;
Malakitt. Grønt glass pulverisert på samme måte som egyptisk blå. Kobberklorid (CuCl2) er også funnet som pigment i illustrasjoner på papyrus.
Grønt representerte evig liv, stod for guden Osiris, grønt symboliserte også gjenfødelse og fruktbarhet og var Hathors hellige farge.
Røde farger;
Rød jernoksid som hematitt, realgar er kjent benyttet, men i noen tilfeller er den med tiden gått over til den gule varianten pararealgar. Karmin og krapplakk. Sinober importert fra områder i dagens Syria.
Rød oker ble benyttet som hudfarge på mannlige avbildninger, rødt representerte også solen, ondskap, makt, blod og livskraft.
Svarte farger:
lampesot og trekull. Som skriveblekk er det også funnet spor av et organisk svart blekk.
Svart repesenterte Egypt selv som ble kalt Kemet, "Det svarte land", svart kunne også representere Osiris og underverdenen.
NORSK BERGKUNST:
I Norge finnes det ca 40 lokaliteter med malt bergkunst. Disse er malt på hellere og i grunne huler. Pigmentet er for det meste hematitt, ofte kalt rød oker. De fleste av dem er 3-4000 år gamle.
I Norge finnes det ca 40 lokaliteter med malt bergkunst. Disse er malt på hellere og i grunne huler. Pigmentet er for det meste hematitt, ofte kalt rød oker. De fleste av dem er 3-4000 år gamle.
DE GRESKE SIVILASASJONER 3300 f Kr -1100 f KR.
DEN GRESKE ANTIKKEN 700 f Kr - 146 F Kr
De greske kulturene overtok mange impulser fra andre kulturer, ikke minst fra Egypt. Stilistisk finner man sterk egyptisk påvirkning i den tidlige greske kunst, også paletten overtok de fra egypterne. Men de greske kulturer utviklet snart sin egen tradisjon. Men det kom urolige tider, og rundt 1100 f. KR kom det også en slags kulturkollaps. Dette avspeiler seg blant annet i keramikkens dekor. Fra å være rik og figurativ går den over til å bli enkel og geometrisk ornamental. Mot 700 tallet før vår tidsregning svinger billedkunsten seg til nye høyder og når kanskje kunstnerisk maksimum rundt 400 f Kr.
De tidligste eksempler på gresk malekunst daterer seg til den minoiske kulturen på Kreta, 17-1400 f Kr. Dette er freskomalerier i palasser og bygninger. Disse ble på et tidlig tidspunkt lagt i ruiner og begravet, og dermed bevart for ettertiden.
Også fra Santorini (Thera) har man funnet fresker fra denne perioden. Disse maleriene er blitt bevart idet vulkanutbrudd har begravd bygninger og nærmest forseglet dem.
Det meste av kunnskapen om gresk og hellenistisk malekunst kommer fra samtidig litteratur, hvor kunstnere og produksjon av farger og pigmenter beskrives ganske detaljert.
Grekerne benyttet i stor grad den tradisjonelle paletten av jord og mineralfarger, men overtok også pigmenter som en finner på de egyptiske paletter. Grekerne tilførte også nye fargestoffer og pigmenter. De tok i bruk sepia, et blekk utvunnet av visse blekksprutarter. Blekksekkene ble tørket og malt. senere ble de malt sammen med et alkali og filtrert, så nøytralisert med en syre og deretter tørket. Dette blekket ble benyttet som akvarellfarge og i fresko. Av de viktigste nyvinningene var produksjonen av blyhvitt, basisk blykarbonat. Denne ble produsert ved stablemetoden. Blyremser ble lagt i lag i krukker, som så ble satt i rekker over fordampende eddik. Krukkene ble pakket inn med dyremøkk, og hele bygningen eller rommet ble forseglet. I løpet av en tre måneders periode dannet det seg blyoksyd på blystrimlene, som så ble skrapet av. Et annet blypigment de utviklet var massicot, bly monoksid. Smeltet bly ble omrørt i nærmere fem timer, hvor blyet oksiderte til et gulgrått pulver. Pulveret ble finknust og vasket i vann for å separere massicot fra det metalliske bly. Massicot har ikke de beste egenskaper i seg selv, men danner utgangspunkt for det svært stabile rødt bly, mønje. Verdigris var et annet pigment som ble utviklet. For å fremstille dette ble sur rødvin helt i en kjele eller urne, hvoretter kobberplater lagt oppå hverandre med druestilker mellom lagene. Etter en ukes tid ble platene snudd. Så ble platene tatt opp, bestrøket med eddik, og lagt i stabel under et visst press. Over tid ble kobberplatene dekket av irr, som så ble tørket og presset i blokker. Dette var et ganske kornet pigment. Grekerne benyttet også både naturlig sinober og syntetisk fremstilt vermilion.
DEN GRESKE ANTIKKEN 700 f Kr - 146 F Kr
De greske kulturene overtok mange impulser fra andre kulturer, ikke minst fra Egypt. Stilistisk finner man sterk egyptisk påvirkning i den tidlige greske kunst, også paletten overtok de fra egypterne. Men de greske kulturer utviklet snart sin egen tradisjon. Men det kom urolige tider, og rundt 1100 f. KR kom det også en slags kulturkollaps. Dette avspeiler seg blant annet i keramikkens dekor. Fra å være rik og figurativ går den over til å bli enkel og geometrisk ornamental. Mot 700 tallet før vår tidsregning svinger billedkunsten seg til nye høyder og når kanskje kunstnerisk maksimum rundt 400 f Kr.
De tidligste eksempler på gresk malekunst daterer seg til den minoiske kulturen på Kreta, 17-1400 f Kr. Dette er freskomalerier i palasser og bygninger. Disse ble på et tidlig tidspunkt lagt i ruiner og begravet, og dermed bevart for ettertiden.
Også fra Santorini (Thera) har man funnet fresker fra denne perioden. Disse maleriene er blitt bevart idet vulkanutbrudd har begravd bygninger og nærmest forseglet dem.
Det meste av kunnskapen om gresk og hellenistisk malekunst kommer fra samtidig litteratur, hvor kunstnere og produksjon av farger og pigmenter beskrives ganske detaljert.
Grekerne benyttet i stor grad den tradisjonelle paletten av jord og mineralfarger, men overtok også pigmenter som en finner på de egyptiske paletter. Grekerne tilførte også nye fargestoffer og pigmenter. De tok i bruk sepia, et blekk utvunnet av visse blekksprutarter. Blekksekkene ble tørket og malt. senere ble de malt sammen med et alkali og filtrert, så nøytralisert med en syre og deretter tørket. Dette blekket ble benyttet som akvarellfarge og i fresko. Av de viktigste nyvinningene var produksjonen av blyhvitt, basisk blykarbonat. Denne ble produsert ved stablemetoden. Blyremser ble lagt i lag i krukker, som så ble satt i rekker over fordampende eddik. Krukkene ble pakket inn med dyremøkk, og hele bygningen eller rommet ble forseglet. I løpet av en tre måneders periode dannet det seg blyoksyd på blystrimlene, som så ble skrapet av. Et annet blypigment de utviklet var massicot, bly monoksid. Smeltet bly ble omrørt i nærmere fem timer, hvor blyet oksiderte til et gulgrått pulver. Pulveret ble finknust og vasket i vann for å separere massicot fra det metalliske bly. Massicot har ikke de beste egenskaper i seg selv, men danner utgangspunkt for det svært stabile rødt bly, mønje. Verdigris var et annet pigment som ble utviklet. For å fremstille dette ble sur rødvin helt i en kjele eller urne, hvoretter kobberplater lagt oppå hverandre med druestilker mellom lagene. Etter en ukes tid ble platene snudd. Så ble platene tatt opp, bestrøket med eddik, og lagt i stabel under et visst press. Over tid ble kobberplatene dekket av irr, som så ble tørket og presset i blokker. Dette var et ganske kornet pigment. Grekerne benyttet også både naturlig sinober og syntetisk fremstilt vermilion.
Giotto de Bondone1267 1337
Florentinsk maler og arkitetkt, og regnes blant de kunstnere som innledet renessansen. Giotto rådet over et visst arsenal av pigmenter som han benyttet i temera på panel og i de to frescoteknikkene buon fresco, hvor pigmentet males på fuktig puss og bindes til underlaget, og secco fresco som males på tørr murpuss. Her vil malinglaget, i dette tilfellet eggtempera, ligge som et lag utenpå pussen. Denne teknikken ble benyttet med visse pigmenter som asuritt og malakitt. I fresken Jesu fødsel har Giotto kombinert disse to teknikkene. Giotto benyttet krapplakk som laseringsfarge, blant annet over sinober, som påvist på Giottos krusifiks utstilt i Musei Civici agli Eremetani, Padova i Italia. Dette har vært en vanlig teknikk ned gjennom malerhistorien, både i tempera og i oljeteknikker.
Giotto skal ha benyttet disse pigmentene:
Blyhvitt Rød oker, kalt sinoper
Kalkhvit Rød oker, kalt cinabrese. Cinabrese var ofte en rød blandingsfarge benyttet til hudtoner.
Orpiment Krapplakk
Gul oker Grønn jord
Massicot (Bly II oksid også kalt blymonoksid) Malakitt
Rå umbra Brent umbra Asuritt
Lapiz lazuli, ekte ultramarin Karbonsvart.
Sinober
Florentinsk maler og arkitetkt, og regnes blant de kunstnere som innledet renessansen. Giotto rådet over et visst arsenal av pigmenter som han benyttet i temera på panel og i de to frescoteknikkene buon fresco, hvor pigmentet males på fuktig puss og bindes til underlaget, og secco fresco som males på tørr murpuss. Her vil malinglaget, i dette tilfellet eggtempera, ligge som et lag utenpå pussen. Denne teknikken ble benyttet med visse pigmenter som asuritt og malakitt. I fresken Jesu fødsel har Giotto kombinert disse to teknikkene. Giotto benyttet krapplakk som laseringsfarge, blant annet over sinober, som påvist på Giottos krusifiks utstilt i Musei Civici agli Eremetani, Padova i Italia. Dette har vært en vanlig teknikk ned gjennom malerhistorien, både i tempera og i oljeteknikker.
Giotto skal ha benyttet disse pigmentene:
Blyhvitt Rød oker, kalt sinoper
Kalkhvit Rød oker, kalt cinabrese. Cinabrese var ofte en rød blandingsfarge benyttet til hudtoner.
Orpiment Krapplakk
Gul oker Grønn jord
Massicot (Bly II oksid også kalt blymonoksid) Malakitt
Rå umbra Brent umbra Asuritt
Lapiz lazuli, ekte ultramarin Karbonsvart.
Sinober
1500-1750
Diego Velazquez, 1599 1660
Velazquez gjorde et utvalg av de farger og pigmenter som var tilgjengelige i sin samtid. Som vanlig blant kunstnere da og senere, hviler hovedtyngden av fargene på de rimelige og lett tilgjengelige jordfarger, ben og trekullsvart og blyhvitt. Men han har også kostbare pigmenter på sin palett, som lapiz lazuli. Hans palett skal i all vesentlighet ha bestått av disse fargene:
Blyhvitt
Calsitt, naturlig kalsium karbonat.
Gul oker
Blytinngult
Neapelgult, sparsomt.
Jernoksid, orangetonet
Vermilion
Asuritt
Lapis lazuli
Smalt
Brun oker
umbra
Karbonsvart av vegetabilsk eller animalsk opprinnelse, mest sannsynlig begge deler.
Red lake. Sannsynligvis en karminlakk. Er identifisert i blandinger med asuritt for purpur fargetoner.
Kalsitt ble benyttet for å gjøre farger mer transparente, og for å endre malingens konsistens slik at den passet hans teknikk.
Velazquez gjorde et utvalg av de farger og pigmenter som var tilgjengelige i sin samtid. Som vanlig blant kunstnere da og senere, hviler hovedtyngden av fargene på de rimelige og lett tilgjengelige jordfarger, ben og trekullsvart og blyhvitt. Men han har også kostbare pigmenter på sin palett, som lapiz lazuli. Hans palett skal i all vesentlighet ha bestått av disse fargene:
Blyhvitt
Calsitt, naturlig kalsium karbonat.
Gul oker
Blytinngult
Neapelgult, sparsomt.
Jernoksid, orangetonet
Vermilion
Asuritt
Lapis lazuli
Smalt
Brun oker
umbra
Karbonsvart av vegetabilsk eller animalsk opprinnelse, mest sannsynlig begge deler.
Red lake. Sannsynligvis en karminlakk. Er identifisert i blandinger med asuritt for purpur fargetoner.
Kalsitt ble benyttet for å gjøre farger mer transparente, og for å endre malingens konsistens slik at den passet hans teknikk.
Rembrandt van Rijn, 1606 1669.
Hovedkilde for Rembrandts pigmenter er en undersøkelse gjort av Phoebe Dent Weil og Sara Belchetz-Swenson som i 2007 publiserte den svært informative artikkelen Technical Art History and Archeomethry III: An Exploration of Rembrandts Painting and Drawing Techniques. Den påviser at Rembrandt har benyttet disse pigmenter:
Blyhvit
kalkhvitt
Røde lakker som kan være Karmin eller Krapplakk Rå sienna
Stil de grain Brent sienna
Yellow Lake Rå umbra
Blytinngult Brent umbra
Gul oker (Italiensk gulloker) Kølnerjord
Brun oker Smalt
Rød oker (Burgundy red) Vinsvart
Vermilion Bensvart
Rembrandt tilsatte krittetter behov. Han er kjent for sin til tider pastose, stive maling. Nyere forskning viser at han sjeldent tilførte malingen noe annet enn olje, hverken vokser, harpikser eller noe annet. Til gjengjeld tror man at Rembrandt benyttet standolje, eller at han varmet opp oljen, hvilket vil gjøre den tykkere. Blir linolje varmet opp til 400 grader C. blir oljen tykk og viskos.
Hovedkilde for Rembrandts pigmenter er en undersøkelse gjort av Phoebe Dent Weil og Sara Belchetz-Swenson som i 2007 publiserte den svært informative artikkelen Technical Art History and Archeomethry III: An Exploration of Rembrandts Painting and Drawing Techniques. Den påviser at Rembrandt har benyttet disse pigmenter:
Blyhvit
kalkhvitt
Røde lakker som kan være Karmin eller Krapplakk Rå sienna
Stil de grain Brent sienna
Yellow Lake Rå umbra
Blytinngult Brent umbra
Gul oker (Italiensk gulloker) Kølnerjord
Brun oker Smalt
Rød oker (Burgundy red) Vinsvart
Vermilion Bensvart
Rembrandt tilsatte krittetter behov. Han er kjent for sin til tider pastose, stive maling. Nyere forskning viser at han sjeldent tilførte malingen noe annet enn olje, hverken vokser, harpikser eller noe annet. Til gjengjeld tror man at Rembrandt benyttet standolje, eller at han varmet opp oljen, hvilket vil gjøre den tykkere. Blir linolje varmet opp til 400 grader C. blir oljen tykk og viskos.
1750-1850
Richard Wilson 1714- 1782
Walisisk landskapsmaler og en av grunnleggerne av the Royal Academy. Wilsons palett ble nedtegnet av både Joseph Farington og Paul Sandby.
Blyhvit Vermilion Gul oker Elfenbensvart eller bensvart.
Ultramarinblå Light red Yellow Lake
Prøysserblå Red lake Brown pink
Indigo Terre Verte Neapelgul
Walisisk landskapsmaler og en av grunnleggerne av the Royal Academy. Wilsons palett ble nedtegnet av både Joseph Farington og Paul Sandby.
Blyhvit Vermilion Gul oker Elfenbensvart eller bensvart.
Ultramarinblå Light red Yellow Lake
Prøysserblå Red lake Brown pink
Indigo Terre Verte Neapelgul
Sir Joshua Reynolds, 1723- 1792
Født i Devon, England og en av grunnleggerne av the Royal Academy hvor han ble dens første president. Dro til Italia og ble svært påvirket av malere som Michelangelo og Correggio. Han var en ganske eksperimentell maler og benyttet en mengde pigmenter og materialer, kanskje uten den helt store innsikten i deres egenskaper. I alle fall fikk han flere bilder tilbake til verkstedet for reparasjon, og mange bilder av Sir Reynolds bilder har endret farge eller fått andre skader. Et bilde som "Fru Hartley som nymfe med den unge Bacchus" er et eksempel på et bilde som har endret fargeuttrykk. Ved mikroanalyse av bildet vet man at daperiene omkring fru Hartley opprinnelig var fiolette, malt ved en lasur av krapplakk over en blå bunn av preussisk blå. I dag har den tynne krapplasuren bleket, og hele bildets fargetone er preget av gulnet ferniss. Undersøkelser viser at han trolig blandet voks og fransk terpentin i oljefarger. Ved å variere terpentinmengden fikk han enten en tykk pasta til pastose partier, eller nesten rennende maling til laseringer. Ut fra samtidige beretninger kan en trekke den slutning at Sir Reynolds malte med en rekke teknikker og fremgangsmåter. Et porttrett kunne males ved at han på et lerret med blekgrå grunning malte en stor hvit flekk der ansiktet skulle være. På dette underlaget malte han inn ansiktstrekkene med krapplakk, svart og hvitt. Over dette kunne han senere male hudtoner ganske opakt med Neapelgult, eller han kunne bygge det opp ved en rekke lasurer. Men han kunne også grunne lerretet med en blanding av brun oker, blyhvitt og light red.
Sir Reynolds benyttet en rekke pigmenter, men kunne også male med en nokså restriktiv palett. En samtidig biograf skrev at paletten bestod av blyhvitt, Neapelgul, gul oker, jernoksydrød, svart og prøyssisk blå. Analyser av Sir Reynolds bilder viser imidlertid en langt mer sammensatt palett:
Blyhvitt Neapelgul Gul oker
Orpiment Rå sienna Brent sienna
Asfalt Mumiebrun Vermilion
Red lake (cochenille eller karmin) Burnt lake (brent kartmin) Light red
Indian red Grønn jord (terre verte) Brun oker
Prøyssisk blå (som han kalte Turchino)
Lapis Lazuli, ekte ultramarin Lampesvart Krapplakk.
Født i Devon, England og en av grunnleggerne av the Royal Academy hvor han ble dens første president. Dro til Italia og ble svært påvirket av malere som Michelangelo og Correggio. Han var en ganske eksperimentell maler og benyttet en mengde pigmenter og materialer, kanskje uten den helt store innsikten i deres egenskaper. I alle fall fikk han flere bilder tilbake til verkstedet for reparasjon, og mange bilder av Sir Reynolds bilder har endret farge eller fått andre skader. Et bilde som "Fru Hartley som nymfe med den unge Bacchus" er et eksempel på et bilde som har endret fargeuttrykk. Ved mikroanalyse av bildet vet man at daperiene omkring fru Hartley opprinnelig var fiolette, malt ved en lasur av krapplakk over en blå bunn av preussisk blå. I dag har den tynne krapplasuren bleket, og hele bildets fargetone er preget av gulnet ferniss. Undersøkelser viser at han trolig blandet voks og fransk terpentin i oljefarger. Ved å variere terpentinmengden fikk han enten en tykk pasta til pastose partier, eller nesten rennende maling til laseringer. Ut fra samtidige beretninger kan en trekke den slutning at Sir Reynolds malte med en rekke teknikker og fremgangsmåter. Et porttrett kunne males ved at han på et lerret med blekgrå grunning malte en stor hvit flekk der ansiktet skulle være. På dette underlaget malte han inn ansiktstrekkene med krapplakk, svart og hvitt. Over dette kunne han senere male hudtoner ganske opakt med Neapelgult, eller han kunne bygge det opp ved en rekke lasurer. Men han kunne også grunne lerretet med en blanding av brun oker, blyhvitt og light red.
Sir Reynolds benyttet en rekke pigmenter, men kunne også male med en nokså restriktiv palett. En samtidig biograf skrev at paletten bestod av blyhvitt, Neapelgul, gul oker, jernoksydrød, svart og prøyssisk blå. Analyser av Sir Reynolds bilder viser imidlertid en langt mer sammensatt palett:
Blyhvitt Neapelgul Gul oker
Orpiment Rå sienna Brent sienna
Asfalt Mumiebrun Vermilion
Red lake (cochenille eller karmin) Burnt lake (brent kartmin) Light red
Indian red Grønn jord (terre verte) Brun oker
Prøyssisk blå (som han kalte Turchino)
Lapis Lazuli, ekte ultramarin Lampesvart Krapplakk.
Jacques Louis David, 1748- 1825.
Hos David er fargen underordnet linjen. Rundt 1820 benyttet han en ganske omfangsrik palett:
Blyhvit Neapelgul Gul oker
Rå umbra Brent umbra Brown pink
Rå sienna Brent sienna Brown ochre
Light red Indisk rød Vermilion
Crimson Lake Grønn jord Elfenbensvart
Vinsvart.
Ingen blå pigmenter er nevnt i oversikten, men skal ha benyttet ultramarin og i senere år også kromgul.
Hos David er fargen underordnet linjen. Rundt 1820 benyttet han en ganske omfangsrik palett:
Blyhvit Neapelgul Gul oker
Rå umbra Brent umbra Brown pink
Rå sienna Brent sienna Brown ochre
Light red Indisk rød Vermilion
Crimson Lake Grønn jord Elfenbensvart
Vinsvart.
Ingen blå pigmenter er nevnt i oversikten, men skal ha benyttet ultramarin og i senere år også kromgul.
Joseph Mallord William Turner, 1775 1851.
Turner var levende opptatt av farger og pigmenter, og tok fordomsfritt i bruk mange av de nye fargene som ble utviklet i hans levetid.
En vitenskapelig undersøkelse av Turners malerier i Tate Gallery ble gjennomført i 1954. Den viste at han benyttet en lang rekke nye og gamle pigmenter i sine arbeider. Turner fikk farger ifra Winsor & Newton (etablert 1832), og bestilte ofte farger som allerede den gang var kjent for å være lite lysekte. En anekdote om Turners syn på denne saken går som fælgende; Winsor hadde merket seg at Turner iblant bestilte flyktige farger, og en dag spurte han ham om dette. Turner repliserte "..your business is to make colours, mine is to use them." Både Turners akvareller og oljemalerier har tatt skade av at det er benyttet lite lysekte pigmenter. Det gjør ikke saken bedre at Turner ofte malte med svært tynn maling.
Turners palett inkluderrte disse fargene;
Kromgult Kromorange Orpiment
koboltblått Iodine scarlet Flakewhite (blyhvitt)
barium yellow Karbonsvart Naples yellow
Turners yellow Ekte ultramarin
I akvarellene er disse pigmentene identifisert:
Gamboge Quercitron yellow Vermilion diverse jernoksider som oker, umbra og sienna
Indian yellow Green Lake Prussian blue Indigo
Kobolt blå Blue verditer Rose madder Røde lakker, antagelig choccenille eller kermes
Mercuric Iodine (Scarlet lake) Bensvart Kromgul sitron Kromgul, dyp
Indigo. .
Han benyttet akvarellfarger i blokker, og det er kjent at han laget sine egne akvarellfarger.
I perioden 1806-07 skal han ha benyttet Scheeles grønn, med kilden oppgir ikke om dette er som akvarell eller oljepigment. Denne fargen ble senere erstattet av Turner med Smaragdgrønn. Når viridian ble tilgjengelig tok han i bruk også dette pigmentet, da gjerne i blanding med smaragdgrønn.
Turner var levende opptatt av farger og pigmenter, og tok fordomsfritt i bruk mange av de nye fargene som ble utviklet i hans levetid.
En vitenskapelig undersøkelse av Turners malerier i Tate Gallery ble gjennomført i 1954. Den viste at han benyttet en lang rekke nye og gamle pigmenter i sine arbeider. Turner fikk farger ifra Winsor & Newton (etablert 1832), og bestilte ofte farger som allerede den gang var kjent for å være lite lysekte. En anekdote om Turners syn på denne saken går som fælgende; Winsor hadde merket seg at Turner iblant bestilte flyktige farger, og en dag spurte han ham om dette. Turner repliserte "..your business is to make colours, mine is to use them." Både Turners akvareller og oljemalerier har tatt skade av at det er benyttet lite lysekte pigmenter. Det gjør ikke saken bedre at Turner ofte malte med svært tynn maling.
Turners palett inkluderrte disse fargene;
Kromgult Kromorange Orpiment
koboltblått Iodine scarlet Flakewhite (blyhvitt)
barium yellow Karbonsvart Naples yellow
Turners yellow Ekte ultramarin
I akvarellene er disse pigmentene identifisert:
Gamboge Quercitron yellow Vermilion diverse jernoksider som oker, umbra og sienna
Indian yellow Green Lake Prussian blue Indigo
Kobolt blå Blue verditer Rose madder Røde lakker, antagelig choccenille eller kermes
Mercuric Iodine (Scarlet lake) Bensvart Kromgul sitron Kromgul, dyp
Indigo. .
Han benyttet akvarellfarger i blokker, og det er kjent at han laget sine egne akvarellfarger.
I perioden 1806-07 skal han ha benyttet Scheeles grønn, med kilden oppgir ikke om dette er som akvarell eller oljepigment. Denne fargen ble senere erstattet av Turner med Smaragdgrønn. Når viridian ble tilgjengelig tok han i bruk også dette pigmentet, da gjerne i blanding med smaragdgrønn.
Jean- Auguste Dominique Ingres, 1780- 1867.
Ingres var en tegner og maler som tilhørte senklassisismen, og var særlig opptatt av kontur og linje. Han studerte under Jacques Louis David. Ingres arbeidet med en forholdsvis restriktiv palett. Rundt 1850 skal den ha bestått av:*
Flake white (Blyhvitt)
Neapelgul
Gul oker
Rå umbra
Vermilion
Light red
Vinsvart
Et blåsvart pigment, muligens elfenbensvart.
Ingres var en tegner og maler som tilhørte senklassisismen, og var særlig opptatt av kontur og linje. Han studerte under Jacques Louis David. Ingres arbeidet med en forholdsvis restriktiv palett. Rundt 1850 skal den ha bestått av:*
Flake white (Blyhvitt)
Neapelgul
Gul oker
Rå umbra
Vermilion
Light red
Vinsvart
Et blåsvart pigment, muligens elfenbensvart.
Eugene Delacroix, 1798 1863
Delacroix`s palett endret seg over tid. En tid var den sterkt influert av van Dyke, og benyttet de fleste pigmenter som var tilgjengelige på 1600-tallet. Senere tilførte han de nye fargene kadmiumgul, sinkgul og lys kromgul.
Blyhvit, blytinngul lys kromgul
kullsvart grønn jord sinkgul
lampesvart lapis lazuli
rå umbra indigo
gul oker smalt
rød oker kobolt blå
krapplakk Mummy brown
rød lakk (karmin) kadmium gul
vermilion indisk gul
Delacroix`s palett endret seg over tid. En tid var den sterkt influert av van Dyke, og benyttet de fleste pigmenter som var tilgjengelige på 1600-tallet. Senere tilførte han de nye fargene kadmiumgul, sinkgul og lys kromgul.
Blyhvit, blytinngul lys kromgul
kullsvart grønn jord sinkgul
lampesvart lapis lazuli
rå umbra indigo
gul oker smalt
rød oker kobolt blå
krapplakk Mummy brown
rød lakk (karmin) kadmium gul
vermilion indisk gul
Gustave Courbet, 1819 1877
Fransk maler som stod i spissen for realismen og pekte mot det som skulle komme, impresjonismen. Fra 1850 reiste han mye rundt om i Frankrike. Malte vesentlig i olje. Benyttet mye palettkniv for impasto partier. Paletten hans var ganske tradisjonell, men skal ha benyttet sinkhvitt. Sinkhvitt ble introdusert som akvarellfarge av W&N fra 1834, som oljefarge ble den alminnelig fra omkring 1850.
Skal ha benyttet disse pigmentene:
Blyhvitt
Sinkhvitt Light red Prussian blue
Lemon Yellow ( Bariumkromat?) Vermilion French Ultramarin
Rå umbra Alizarin Crimson Elfenbensvart
Brent umbra Smaragdgrønn (kobber(II)asetoarsenitt
Rå sienna Viridian
Brent sienna Cerulean blue
I maleriet Bonjour Monsieur Courbet fra 1854 er disse pigmentene identifisert:
Kromoksyd, det er ikke nevnt om det er matt eller klar kromoksyd), koboltblå, rød jernoksyd, blyhvitt, oker, ubestemt sort.
Fransk maler som stod i spissen for realismen og pekte mot det som skulle komme, impresjonismen. Fra 1850 reiste han mye rundt om i Frankrike. Malte vesentlig i olje. Benyttet mye palettkniv for impasto partier. Paletten hans var ganske tradisjonell, men skal ha benyttet sinkhvitt. Sinkhvitt ble introdusert som akvarellfarge av W&N fra 1834, som oljefarge ble den alminnelig fra omkring 1850.
Skal ha benyttet disse pigmentene:
Blyhvitt
Sinkhvitt Light red Prussian blue
Lemon Yellow ( Bariumkromat?) Vermilion French Ultramarin
Rå umbra Alizarin Crimson Elfenbensvart
Brent umbra Smaragdgrønn (kobber(II)asetoarsenitt
Rå sienna Viridian
Brent sienna Cerulean blue
I maleriet Bonjour Monsieur Courbet fra 1854 er disse pigmentene identifisert:
Kromoksyd, det er ikke nevnt om det er matt eller klar kromoksyd), koboltblå, rød jernoksyd, blyhvitt, oker, ubestemt sort.
Mary Cassat 1844- 1926
Amerikansk malerinne som bodde det meste av sitt voksne liv i Frankrike. Hun var en av flere kvinnelige malere i impresjonistbevegelsen. Impresjonistene som ønsket en klarere palett, tok raskt i bruk mange av de nyutviklede farger som kom fra midten av 1800-tallet. I maleriet "Sara in Dark Bonnet" fra 1901 er det påvist pararødt (paranitraniline red, sudanred), oppdaget i 1880. En VIS spektrometrisk undersøkelse av dette maleriet viser følgende palett:
Kobolt blå
Ultramarin blå
Viridian
Kobbergrønn, eksakt pigment ikke oppgitt, men kan være Smaragdgrønn, kobber(II)arsenacetat. Pigmentet ble benyttet av flere impresjonistkunstnere.
Gult pigment som mest sannsynlig er bariumkromat, kjent som Lemon yellow.
Pararødt
Rød jernoksid
Gul jernoksid
Amerikansk malerinne som bodde det meste av sitt voksne liv i Frankrike. Hun var en av flere kvinnelige malere i impresjonistbevegelsen. Impresjonistene som ønsket en klarere palett, tok raskt i bruk mange av de nyutviklede farger som kom fra midten av 1800-tallet. I maleriet "Sara in Dark Bonnet" fra 1901 er det påvist pararødt (paranitraniline red, sudanred), oppdaget i 1880. En VIS spektrometrisk undersøkelse av dette maleriet viser følgende palett:
Kobolt blå
Ultramarin blå
Viridian
Kobbergrønn, eksakt pigment ikke oppgitt, men kan være Smaragdgrønn, kobber(II)arsenacetat. Pigmentet ble benyttet av flere impresjonistkunstnere.
Gult pigment som mest sannsynlig er bariumkromat, kjent som Lemon yellow.
Pararødt
Rød jernoksid
Gul jernoksid
1850-1945.
Jeg har valgt å dele dette som en egen periode. Dette fordi det fra rundt 1850 skjedde en voldsom utvikling av organiske fargestoffer og pigmenter hvor mange raskt ble utviklet til kunstnerfarger. I løpet av krigsårene 1939- 1945 ble det ikke utviklet så mye nytt på dette feltet, men etter krigen skjedde det en omfattende restrukturering av de deler av industrien som produserte pigmenter og farger, særlig i Tyskland med oppsplittingen av IG Farben.
Jeg har valgt å dele dette som en egen periode. Dette fordi det fra rundt 1850 skjedde en voldsom utvikling av organiske fargestoffer og pigmenter hvor mange raskt ble utviklet til kunstnerfarger. I løpet av krigsårene 1939- 1945 ble det ikke utviklet så mye nytt på dette feltet, men etter krigen skjedde det en omfattende restrukturering av de deler av industrien som produserte pigmenter og farger, særlig i Tyskland med oppsplittingen av IG Farben.
Anders Zorn 1860-1920
Anders Zorn arbeidet både i olje og akvarell. Hans palett i oljemaleriet var ganske begrenset og skal bestå av disse fargene;
Blyhvitt
Elfenbensvart
Umbra (antagelig rå)
Gul oker
Vermilion.
Hvilket fabrikat han foretrakk har jeg ikke funnet sikre opplysninger om, men Eckhardt Milz har publisert et foto av Zorns malerkuffert i Mora. Det viser oljemaling tuber av tilsynelatende to ulike fabrikat. Det som er lesbart fra fotoet er en tube med ordet "Mussini ölfarbe", og "kremser...". Mussini henviser til Cesare Mussini (1804-1879), en italiensk kunstprofessor i Firenze. Han arbeidet med oljefarger laget på en spesiell resept som han senere solgte til Herman Schmincke og Josef Horadam. De to startet firma i 1881 og lanserte "Mussini ölfarben", en serie som fremdeles blir produsert.
At Zorn utelukkende benyttet en slik begrenset palett gjengitt ovenfor er nok en myte, som Zorn selv også bidro til. I hans studio i Mora ble det funnet 243 tuber maling, hvorav 17 tuber med koboltpigment. Dette ifølge Birgitta Sandström som har skrevet om Zorn i en utstillingskatalog fra 2005. Også Milz foto viser noe annet, da det er synlig en tube hvor det står "vert...", altså et grønt pigment, kanskje "vert emeraude" (viridian) eller "vert veronese". Milz nevner på sin side A painters day, at han også identifiserte en tube med koboltblå i den samme malerkasse. Selv har jeg sett oljemalerier av Zorn utstilt ved Blaafarveværket ved Modum, der var blant annet "Självporträtt i daladräkt" fra 1907 utstilt. Drakten inneholder en jakke malt i en grønntone jeg har vanskelig å tro kan være malt med svart og oker, selv om ekte elfenbensvart gir en ganske blå tone. Grønnfargen er så klar at det ser mer ut som en kromgrønn (viridian) dempet med oker. Også enkelte andre oljemalerier på utstillingen, som en strikkende Kål-Margit og et portrett av Martha Liebermann inneholder grønntoner som tyder på tilførsel av et grønt eller blått pigment.
Når Zorn arbeidet med akvarell benyttet han ikke den samme strengt begrensede palett. Han benyttet flere blåpigmenter, noen av dem ganske flokkulerende som er typisk for ultramarin og koboltblå. Han benyttet dekkhvitt ganske friskt, og en del av hans akvareller er mer som gouacher å regne. En del akvareller spenner fra rennende transparente laveringer til de helt dekkende lag, gjerne i samme bildet. Når samtidig fargetonene har det samme voldsomme spennet, fra helt hvit til nær svart, blir uttrykket ganske slående.
Anders Zorn arbeidet både i olje og akvarell. Hans palett i oljemaleriet var ganske begrenset og skal bestå av disse fargene;
Blyhvitt
Elfenbensvart
Umbra (antagelig rå)
Gul oker
Vermilion.
Hvilket fabrikat han foretrakk har jeg ikke funnet sikre opplysninger om, men Eckhardt Milz har publisert et foto av Zorns malerkuffert i Mora. Det viser oljemaling tuber av tilsynelatende to ulike fabrikat. Det som er lesbart fra fotoet er en tube med ordet "Mussini ölfarbe", og "kremser...". Mussini henviser til Cesare Mussini (1804-1879), en italiensk kunstprofessor i Firenze. Han arbeidet med oljefarger laget på en spesiell resept som han senere solgte til Herman Schmincke og Josef Horadam. De to startet firma i 1881 og lanserte "Mussini ölfarben", en serie som fremdeles blir produsert.
At Zorn utelukkende benyttet en slik begrenset palett gjengitt ovenfor er nok en myte, som Zorn selv også bidro til. I hans studio i Mora ble det funnet 243 tuber maling, hvorav 17 tuber med koboltpigment. Dette ifølge Birgitta Sandström som har skrevet om Zorn i en utstillingskatalog fra 2005. Også Milz foto viser noe annet, da det er synlig en tube hvor det står "vert...", altså et grønt pigment, kanskje "vert emeraude" (viridian) eller "vert veronese". Milz nevner på sin side A painters day, at han også identifiserte en tube med koboltblå i den samme malerkasse. Selv har jeg sett oljemalerier av Zorn utstilt ved Blaafarveværket ved Modum, der var blant annet "Självporträtt i daladräkt" fra 1907 utstilt. Drakten inneholder en jakke malt i en grønntone jeg har vanskelig å tro kan være malt med svart og oker, selv om ekte elfenbensvart gir en ganske blå tone. Grønnfargen er så klar at det ser mer ut som en kromgrønn (viridian) dempet med oker. Også enkelte andre oljemalerier på utstillingen, som en strikkende Kål-Margit og et portrett av Martha Liebermann inneholder grønntoner som tyder på tilførsel av et grønt eller blått pigment.
Når Zorn arbeidet med akvarell benyttet han ikke den samme strengt begrensede palett. Han benyttet flere blåpigmenter, noen av dem ganske flokkulerende som er typisk for ultramarin og koboltblå. Han benyttet dekkhvitt ganske friskt, og en del av hans akvareller er mer som gouacher å regne. En del akvareller spenner fra rennende transparente laveringer til de helt dekkende lag, gjerne i samme bildet. Når samtidig fargetonene har det samme voldsomme spennet, fra helt hvit til nær svart, blir uttrykket ganske slående.
Robert Wood, 1889- 1979, Født i England,
Wood arbeidet i USA i nærmere 60 år, og regnes som en amerikansk maler. Han hadde en voldsom produksjon, og kunne fullføre et maleri på en dag. Han var en landskapsmaler, og skildret gjerne California, Rocky Mountains og Texas med en karakteristisk litt søt palett. Noen av bildene får da gjerne et litt sentimentalt preg. Innenfor sitt felt må han regnes som en dyktig maler, og bidro i flere lærebøker om oljemaling, blant annet i Walter Fosters serie How to Draw and Paint. Han underviste også i oljemaling.
Hans palett bestod av disse fargene:
Sink eller Flakewhite
Gul oker
Kadmium gul, lys
Kadmium orange
Kadmium rød, lys
Kadmium rød mørk
Kobolt blå
Viridian
Light red
Brent Sienna
Brown Madder.
Han nevner ikke hvilket merke han maler med, eller hva slags malemedium som benyttes.
Wood arbeidet i USA i nærmere 60 år, og regnes som en amerikansk maler. Han hadde en voldsom produksjon, og kunne fullføre et maleri på en dag. Han var en landskapsmaler, og skildret gjerne California, Rocky Mountains og Texas med en karakteristisk litt søt palett. Noen av bildene får da gjerne et litt sentimentalt preg. Innenfor sitt felt må han regnes som en dyktig maler, og bidro i flere lærebøker om oljemaling, blant annet i Walter Fosters serie How to Draw and Paint. Han underviste også i oljemaling.
Hans palett bestod av disse fargene:
Sink eller Flakewhite
Gul oker
Kadmium gul, lys
Kadmium orange
Kadmium rød, lys
Kadmium rød mørk
Kobolt blå
Viridian
Light red
Brent Sienna
Brown Madder.
Han nevner ikke hvilket merke han maler med, eller hva slags malemedium som benyttes.
AKVARELL
Akvarell i sin opprinnelige form var pigment og et bindemiddel, som fiskelim eller en vegetabilsk gummi, som gummi arabicum. Kunstnerne fikk biter av råpigment hos fargemakeren, og preparerte fargene selv. De hadde fargene gjerne i skjell, som østers eller blåskjell. Oljemaling hadde man fått ferdigprodusert siden 1680 årene, men det var først rundt 1780 at brødrene William og Thomas Reeves begynte å eksperimentere med akvarellfarger. De kom frem til en blanding av pigment og honning som de presset til firkantete stenger som så ble kuttet opp. Takket være honningen holdt fargene seg relativt fuktige og lettoppløselige. Men de harde akvarellfargene, som man måtte væte eller rive på en fuktig plate før bruk, var ennå ved inngangen til 1900-tallet en del brukt. Det ble Winsor & Newton som tok produksjonen av akvarellfargene et skritt videre. De tilsatte det av Carl Wilhelm Scheele i 1779 oppdagede glyserin (glyserol) i fargeblandingen, og hadde akvarellmalingen i små firkantede porselensskåler. Winsor & Newtons moist watercolours var et faktum, og kom på markedet i 1835. I 1846 kom Winsor & Newton med ytterligere en nyhet, akvarellfarger på tinntuber.
Mens de tidligste akvarellfargene kun inneholdt pigment, et bindemiddel som gummi arabicum eller honning, ofte en kombinasjon, og iblant kandisukker, begynte man etterhvert å tilsette oljer. Dette for å forhindre at fargene ble angrepet av insekter, muggsopp eller på annen måte ble nedbrutt. Roberson rev fargene med en tilsetning av lavendelolje eller rosmarinuttrekk. George Field som eksperimenterte mye med fremstilling av farger og pigmenter, tilsatte boraks eller ammoniumkarbonat. Etterhvert begynte man også å tilsette oksegalle. Denne bryter vannets overflatespenning og øker fargenes flyteegenskaper. De ulike produsenter av akvarellfarger på 1800-tallet drev utstrakt eksperimentering av akvarellfargenes sammensetning. Tragant, kirsebærgummi og sarcocolla, et gummiharpiks utvunnet av visse Sør-Afrikanske planter, er benyttet som bindemiddel. Dagens akvarellfarger rives for det meste med gummi arabicum, men enkelte, som White Nights (St. Petersburg) benytter honning. I rimelige farger kan dekstrin, enten alene eller i kombinasjon med gummi arabicum, være benyttet som bindemiddel.
Mens de tidligste akvarellfargene kun inneholdt pigment, et bindemiddel som gummi arabicum eller honning, ofte en kombinasjon, og iblant kandisukker, begynte man etterhvert å tilsette oljer. Dette for å forhindre at fargene ble angrepet av insekter, muggsopp eller på annen måte ble nedbrutt. Roberson rev fargene med en tilsetning av lavendelolje eller rosmarinuttrekk. George Field som eksperimenterte mye med fremstilling av farger og pigmenter, tilsatte boraks eller ammoniumkarbonat. Etterhvert begynte man også å tilsette oksegalle. Denne bryter vannets overflatespenning og øker fargenes flyteegenskaper. De ulike produsenter av akvarellfarger på 1800-tallet drev utstrakt eksperimentering av akvarellfargenes sammensetning. Tragant, kirsebærgummi og sarcocolla, et gummiharpiks utvunnet av visse Sør-Afrikanske planter, er benyttet som bindemiddel. Dagens akvarellfarger rives for det meste med gummi arabicum, men enkelte, som White Nights (St. Petersburg) benytter honning. I rimelige farger kan dekstrin, enten alene eller i kombinasjon med gummi arabicum, være benyttet som bindemiddel.
AKVARELLFARGER
Dagens akvarellfarger får man i tuber eller i skåler. Winsor & Newton, Rowney, Talens Rembrandt og Schmincke er kanskje de mest populære, og dem det er lettest å få tak i. Old Holland, MaimeriBlu, Sennelier og White Nights (tildigere St. Petersburg) er også gode farger som det ikke er vanskelig å skaffe til veie i Norge.
Det spennende og utfordrende med akvarellfarger er at hvert pigment har sine egne karakteristiske egenskaper. Noen pigmenter er tunge, andre lette, noen er ganske grove i pigmentstørrelsen, andre er svært finmalte, det finnes pigmenter som nesten brer seg ut selv, og det finnes pigmenter som nesten ikke er til å lavere uten å stripe. Enkelte firmaer, som Winsor & Newton, søker å bevare hvert enkelt pigments særskilte karakteristika. Andre produsenter søker å lage akvarellfarger som virker uniforme, og tilsetter ulike stoffer i akvarellfargene for å oppnå dette. Old Holland og St. Petersburg inneholder lite eller ingen fyllstoffer. W&N ganske lite, mer i Rowney og ganske mye i Talens Rembrandt. Det er her snakk om såkalte "brightners" for å gjøre fargene lysende og fine. For enkelte sterke pigmenter, som phtalocyanidblå, er det helt nødvendig med tilsetning av et fyllstoff for å gjøre dem anvendelige i praktisk maling.
De fleste akvarellfarger av god kvalitet rives med gummi arabicum, i en 30% gummioppløsning. i en del tilfeller tilsettes ulike mengder glyserol for å justere en farges smidighet og heftevnen. Fargene rives i et valseverk til en pasta. Pastaen fylles på tuber, eller helles i skåler. En del produsenter av skålfarger tørker pastaen og presser den til stenger som deretter kuttes.
Dagens akvarellfarger får man i tuber eller i skåler. Winsor & Newton, Rowney, Talens Rembrandt og Schmincke er kanskje de mest populære, og dem det er lettest å få tak i. Old Holland, MaimeriBlu, Sennelier og White Nights (tildigere St. Petersburg) er også gode farger som det ikke er vanskelig å skaffe til veie i Norge.
Det spennende og utfordrende med akvarellfarger er at hvert pigment har sine egne karakteristiske egenskaper. Noen pigmenter er tunge, andre lette, noen er ganske grove i pigmentstørrelsen, andre er svært finmalte, det finnes pigmenter som nesten brer seg ut selv, og det finnes pigmenter som nesten ikke er til å lavere uten å stripe. Enkelte firmaer, som Winsor & Newton, søker å bevare hvert enkelt pigments særskilte karakteristika. Andre produsenter søker å lage akvarellfarger som virker uniforme, og tilsetter ulike stoffer i akvarellfargene for å oppnå dette. Old Holland og St. Petersburg inneholder lite eller ingen fyllstoffer. W&N ganske lite, mer i Rowney og ganske mye i Talens Rembrandt. Det er her snakk om såkalte "brightners" for å gjøre fargene lysende og fine. For enkelte sterke pigmenter, som phtalocyanidblå, er det helt nødvendig med tilsetning av et fyllstoff for å gjøre dem anvendelige i praktisk maling.
De fleste akvarellfarger av god kvalitet rives med gummi arabicum, i en 30% gummioppløsning. i en del tilfeller tilsettes ulike mengder glyserol for å justere en farges smidighet og heftevnen. Fargene rives i et valseverk til en pasta. Pastaen fylles på tuber, eller helles i skåler. En del produsenter av skålfarger tørker pastaen og presser den til stenger som deretter kuttes.
STUDIEFARGER:
De største produsentene av akvarellfarger som W&N, Rowney, Schmincke og Talens for å nevne noen, har også en serie med rimeligere farger, gjerne kalt studiefarger. De beste av disse, som W&N Cotman og Talens van Gogh, er helt greie farger til en rimelig pris. De mest kostbare pigmenter, som kobolt, kadmium og kromoksydhydrat (viridian) er her erstattet med rimeligere alternativer. Som akvarellmaling betraktet har de gode egenskaper, flyter jevnt og fint, god fargestyrke og er som forventet transparente. Schminckes Akademie syntes jeg ikke så mye om, de virker seige, og enkelte farger som prussian blue har dårlige flyteegenskaper.
Reeves, Lefranc & Bourgeois Louvre og Maries Watercolour er alle produsert i Kina, og avviker ganske mye fra tradisjonelle akvarellfarger. Det finnes ingen dokumentasjon på pigmentinnhold eller hva som er bindemiddelet. De har ganske svak fargestyrke, dårlige flyteegenskaper og fremstår i det hele tatt som svært enkle farger.
De største produsentene av akvarellfarger som W&N, Rowney, Schmincke og Talens for å nevne noen, har også en serie med rimeligere farger, gjerne kalt studiefarger. De beste av disse, som W&N Cotman og Talens van Gogh, er helt greie farger til en rimelig pris. De mest kostbare pigmenter, som kobolt, kadmium og kromoksydhydrat (viridian) er her erstattet med rimeligere alternativer. Som akvarellmaling betraktet har de gode egenskaper, flyter jevnt og fint, god fargestyrke og er som forventet transparente. Schminckes Akademie syntes jeg ikke så mye om, de virker seige, og enkelte farger som prussian blue har dårlige flyteegenskaper.
Reeves, Lefranc & Bourgeois Louvre og Maries Watercolour er alle produsert i Kina, og avviker ganske mye fra tradisjonelle akvarellfarger. Det finnes ingen dokumentasjon på pigmentinnhold eller hva som er bindemiddelet. De har ganske svak fargestyrke, dårlige flyteegenskaper og fremstår i det hele tatt som svært enkle farger.
AKVARELL, GOUACHE OG DEKKFARGER:
Gode akvarellfarger er fint revet og utpreget laserende, selv de farger med temmelig opake pigmenter. De beste typer av gouache skal være like rene som akvarellfarger, det vil si at de ikke er tilsatt fyllstoff for å gjøre dem mer opake. Opasiteten i en god gouache farge fremkommer derimot ved at pigmentet ikke er så finrevet.
I dekkfarger er det derimot store mengder fyllstoff. Fargeintensiteten er her sterkt nedsatt, og et bilde malt med dekkfarger har et utpreget krittet utseende. Det skal dog sies at et dyktig utført maleri med dekkfarger kan ha høy estetisk verdi. En del som maler med gouache, kan legge opp et bilde med dekkfarger for så å gå over til mer pigmentsterke gouachefarger i de senere trinn i maleprosessen. Det som imidlertid er viktig med dekkfarger er å ikke blande for mange farger sammen. Da blir fargen grå og kraftløs, det er den samme "grå felle" som en finner i oljemaleriet hvor hvitt blandes inn i fargen. I maleriet med dekkfarger er det mer snakk om å justere fargetonen, fremfor å blande en helt ny farge. Derfor er det viktigere med et stort utvalg av dekkfarger når man maler et bilde, enn det er i det rene akvarellmaleriet.
Gode akvarellfarger er fint revet og utpreget laserende, selv de farger med temmelig opake pigmenter. De beste typer av gouache skal være like rene som akvarellfarger, det vil si at de ikke er tilsatt fyllstoff for å gjøre dem mer opake. Opasiteten i en god gouache farge fremkommer derimot ved at pigmentet ikke er så finrevet.
I dekkfarger er det derimot store mengder fyllstoff. Fargeintensiteten er her sterkt nedsatt, og et bilde malt med dekkfarger har et utpreget krittet utseende. Det skal dog sies at et dyktig utført maleri med dekkfarger kan ha høy estetisk verdi. En del som maler med gouache, kan legge opp et bilde med dekkfarger for så å gå over til mer pigmentsterke gouachefarger i de senere trinn i maleprosessen. Det som imidlertid er viktig med dekkfarger er å ikke blande for mange farger sammen. Da blir fargen grå og kraftløs, det er den samme "grå felle" som en finner i oljemaleriet hvor hvitt blandes inn i fargen. I maleriet med dekkfarger er det mer snakk om å justere fargetonen, fremfor å blande en helt ny farge. Derfor er det viktigere med et stort utvalg av dekkfarger når man maler et bilde, enn det er i det rene akvarellmaleriet.
FULLSTENDIG LISTE OVER PIGMENTER I AKVARELLFARGER:
Denne listen tar kun for seg singelpigmenterte farger. I noen få tilfeller finnes et gitt pigment kun som del i en blandingsfarge, da er denne blandingsfarge tatt med. Hvert pigment er eksemplifisert ved en aktuell akvarellfarge, jeg har valgt Winsor & Newton som eksempel, dette fordi dette merket har mange singelpigmenterte farger, og er et lett tilgjengelig merke. I tilfeller hvor pigmentet ikke finnes hos W&N, har jeg valgt et tilfeldig, annet merke, som Rowney, Old Holland, Schmincke etc. Alle disse merkene er også lett tilgjengelige i Norge.
Enkelte av pigmentene nevnt i listen er nå gått ut av produksjon, men kan ennå finnes hos noen forhandlere, særlig dem som har holdt på en del år. Det er ikke lenger siden enn i fjor sommer (2012) at jeg kunne vandre ut av en butikk med Cyanine blue, Azure cobalt, Aurora yellow og Chrome yellow fra W&N, farger utgått fra W&N i nærmere 20 år. Kjenner dere til en gammel ærverdig fargehandel, spør etter den originale W&N Manganese blue med PigmentBlue 33, et fantastisk pigment som nå er utgått, og etterfulgt av Manganese blue Hue (PB15), som nok matcher fargetonen bra, men ikke pigmentegenskapene til PB33.
For nærmere beskrivelse av hvert pigment, som lysfasthet, historikk, hvilket merker som benytter pigmentet og liknende, se Farger og pigmenter.
GULE PIGMENTER:
PY1 Arylide gul Helio genuine yellow light Lukas
PY3 Hansa gul, lys Lemon yellow Sennelier
PY34 Blykromat Chrome yellow (utgått) Winsor & Newton
PY35 Cadmium zinc sulfide Cadmium yellow (flere toner) Winsor yellow
PY37 Cadmium sulfide Cadmium yellow pale Holbein
PY40 Potassium cobaltnitrite Aureolin Winsor & Newton
PY42 Syntetisk jernoksid Gold Ochre Winsor & Newton
PY43 Naturlig jernoksid Yellow ochre Winsor & Newton
PY53 Nickel titanate yellow Nickel titanium oxide Winsor & Newton
PY65 Hansa gul dyp
PY83 Diarylide yellw HR
PY97 Hansa gul
PY108 Anthrapyrimidine yellow
PY110 Isoindoline yellow R
PY117 Azomethine copper complex Greenish yellow Holbein
PY119 Zinc magnesium ferrite Magnesium brown Winsor & Newton
PY120 Benzimidazolone yellow
PY129 Azomethine copper complex Green Gold Winsor & Newton
PY138 Quinaphtalone yellow
PY139 Isoindoline yellow
PY150 Nickelazomethine yellow
PY153 Nickel dioxine yellow
PY154 Benzimidazolone Yellow
PY175 Benzimidazlone yellow
Denne listen tar kun for seg singelpigmenterte farger. I noen få tilfeller finnes et gitt pigment kun som del i en blandingsfarge, da er denne blandingsfarge tatt med. Hvert pigment er eksemplifisert ved en aktuell akvarellfarge, jeg har valgt Winsor & Newton som eksempel, dette fordi dette merket har mange singelpigmenterte farger, og er et lett tilgjengelig merke. I tilfeller hvor pigmentet ikke finnes hos W&N, har jeg valgt et tilfeldig, annet merke, som Rowney, Old Holland, Schmincke etc. Alle disse merkene er også lett tilgjengelige i Norge.
Enkelte av pigmentene nevnt i listen er nå gått ut av produksjon, men kan ennå finnes hos noen forhandlere, særlig dem som har holdt på en del år. Det er ikke lenger siden enn i fjor sommer (2012) at jeg kunne vandre ut av en butikk med Cyanine blue, Azure cobalt, Aurora yellow og Chrome yellow fra W&N, farger utgått fra W&N i nærmere 20 år. Kjenner dere til en gammel ærverdig fargehandel, spør etter den originale W&N Manganese blue med PigmentBlue 33, et fantastisk pigment som nå er utgått, og etterfulgt av Manganese blue Hue (PB15), som nok matcher fargetonen bra, men ikke pigmentegenskapene til PB33.
For nærmere beskrivelse av hvert pigment, som lysfasthet, historikk, hvilket merker som benytter pigmentet og liknende, se Farger og pigmenter.
GULE PIGMENTER:
PY1 Arylide gul Helio genuine yellow light Lukas
PY3 Hansa gul, lys Lemon yellow Sennelier
PY34 Blykromat Chrome yellow (utgått) Winsor & Newton
PY35 Cadmium zinc sulfide Cadmium yellow (flere toner) Winsor yellow
PY37 Cadmium sulfide Cadmium yellow pale Holbein
PY40 Potassium cobaltnitrite Aureolin Winsor & Newton
PY42 Syntetisk jernoksid Gold Ochre Winsor & Newton
PY43 Naturlig jernoksid Yellow ochre Winsor & Newton
PY53 Nickel titanate yellow Nickel titanium oxide Winsor & Newton
PY65 Hansa gul dyp
PY83 Diarylide yellw HR
PY97 Hansa gul
PY108 Anthrapyrimidine yellow
PY110 Isoindoline yellow R
PY117 Azomethine copper complex Greenish yellow Holbein
PY119 Zinc magnesium ferrite Magnesium brown Winsor & Newton
PY120 Benzimidazolone yellow
PY129 Azomethine copper complex Green Gold Winsor & Newton
PY138 Quinaphtalone yellow
PY139 Isoindoline yellow
PY150 Nickelazomethine yellow
PY153 Nickel dioxine yellow
PY154 Benzimidazolone Yellow
PY175 Benzimidazlone yellow
ORANGE PIGMENTER
PO5 Beta naphtol scarlet Permanent red ligt Lukas
PO20 Kadmium sulfoselenid Cadmium orange Schmincke
PO34 Disazopyrazolone range Cinnebar red (hue) Lukas
PO36 Benzimidazolone scarlet Permanent vermilion Art spectrum
PO43 Perinone orange Orange lake MaimeriBlu
PO48 Quinacridone orange Quincridone burnt orange Daniel Smith
PO49 Quinacridone gold Quinacridone gold Daniel Smith, tidligere også W&N
PO62 Benzimidazlone orange Winsor orange Winsor & Newton
PO65 Methin nickel complex Golden barok red Old Holland
PO67 Pyrazoloquinazolone orange Coral orange Old Holland
PO69 Isoindoline orange Scheveningen orange (utgått 2003) Old Holland
PO71 Diketo pyrrolo pyrrole orange Translucent orange Schmincke
PO73 Diketo pyrrolo pyrrole orange Winsor orange RS Winsor & Newton
PO5 Beta naphtol scarlet Permanent red ligt Lukas
PO20 Kadmium sulfoselenid Cadmium orange Schmincke
PO34 Disazopyrazolone range Cinnebar red (hue) Lukas
PO36 Benzimidazolone scarlet Permanent vermilion Art spectrum
PO43 Perinone orange Orange lake MaimeriBlu
PO48 Quinacridone orange Quincridone burnt orange Daniel Smith
PO49 Quinacridone gold Quinacridone gold Daniel Smith, tidligere også W&N
PO62 Benzimidazlone orange Winsor orange Winsor & Newton
PO65 Methin nickel complex Golden barok red Old Holland
PO67 Pyrazoloquinazolone orange Coral orange Old Holland
PO69 Isoindoline orange Scheveningen orange (utgått 2003) Old Holland
PO71 Diketo pyrrolo pyrrole orange Translucent orange Schmincke
PO73 Diketo pyrrolo pyrrole orange Winsor orange RS Winsor & Newton
RØDE PIGMENTER:
PR N/A Quinacridone pyrrolidone Permanent carmine Winsor & Newton
NR4 Karmin Carmine genuine Sennelier
NR9 Krapplakk Rose madder genuine Winsor & Newton
PR3 Beta naphtol red Primary red cadmium Pebeo
PR9 Naphtol red AS Permanent red deep Lukas
PR23 Naphthole AS carmine Crimson lake Holbein
PR48 Beta oxynaphtolic acid scarlet Scarlet lake Holbein
PR60 Disazo lake Permanent rose Holbein
PR83 Dihydroxyanthraquinone Alizarin crimson Winsor & Newton
PR88 Thioindigo violet Garnet lake Maimeriblu (tidliger også W&N)
PR101 Kalsinert syntetisk jernoksid Indian red, Venetian red, Burnt sienna, Caput mortuum violet
Winsor & Newton
PR102 Kalsinert naturlig jernoksid Light red Winsor & Newton
PR106 Kvikksølv sulfid Vermilion (syntetisk sinober) Blocks
PR108 Kadmium sulfoselenid Cadmium red Winsor & Newton
PR112 Naphthol AS-D red Permanent red Holbein
PR122 Quinacridone magenta Quinacridone magenta Winsor & Newton
PR149 Perylene scarlet Perylene scarlet Daniel Smith
PR168 Anthraquinone scarlet Old Holland bright red Old Holland
PR170 Naphthol AS carbamide Carmine (hue) Rowney Artists
PR171 Benzimidazolone maroon Naphtamide maroon Daniel Smith
PR175 Benzimidazolone scarlet Deep scarlet Daniel Smith
PR176 Benzimidazolone carmine Carmine (hue) Daniel Smith
PR177 Anthraquinone red Burgundy wine red Old Holland
PR178 Perylene red Scheveningen red medium Old Holland
PR179 Perylene maroon Perylene maroon Winsor & Newton
PR188 Naphthol AS BON arylamide Scarlet lake Winsor & Newton
PR202 Quinacridone magenta Quinacridone magenta Daniel Smith
PR206 Quinacridone maroon Brown madder hue Winsor & Newton
PR209 Quinaqridone red Quinacridone red Winsor & Newton
PR214 Disazo condensation red Scheveningen red deep Old Holland
PR216 Pyranthrone red Brown madder (hue) Holbein
PR233 Chrome aluminium stannate Potters pink Winsor & Newton
PR242 Disazo condensation scarlet French vermilion (hue) Sennelier
PR251 Pyrazoloquinazolone scarlet Permanent red (utgått) Schmincke
PR254 Diketo-pyrrolo-pyrrole Winsor red Winsor & Newton
PR255 Diketo pyrrolo-pyrrole scarlet Vermilion hue Rowney Artists
PR260 Isoindoline scarlet Vermilion extra Old Holland
PR264 Diketo pyrrolo pyrrole rubine Winsor red deep Winsor & Newton
PR N/A Quinacridone pyrrolidone Permanent carmine Winsor & Newton
NR4 Karmin Carmine genuine Sennelier
NR9 Krapplakk Rose madder genuine Winsor & Newton
PR3 Beta naphtol red Primary red cadmium Pebeo
PR9 Naphtol red AS Permanent red deep Lukas
PR23 Naphthole AS carmine Crimson lake Holbein
PR48 Beta oxynaphtolic acid scarlet Scarlet lake Holbein
PR60 Disazo lake Permanent rose Holbein
PR83 Dihydroxyanthraquinone Alizarin crimson Winsor & Newton
PR88 Thioindigo violet Garnet lake Maimeriblu (tidliger også W&N)
PR101 Kalsinert syntetisk jernoksid Indian red, Venetian red, Burnt sienna, Caput mortuum violet
Winsor & Newton
PR102 Kalsinert naturlig jernoksid Light red Winsor & Newton
PR106 Kvikksølv sulfid Vermilion (syntetisk sinober) Blocks
PR108 Kadmium sulfoselenid Cadmium red Winsor & Newton
PR112 Naphthol AS-D red Permanent red Holbein
PR122 Quinacridone magenta Quinacridone magenta Winsor & Newton
PR149 Perylene scarlet Perylene scarlet Daniel Smith
PR168 Anthraquinone scarlet Old Holland bright red Old Holland
PR170 Naphthol AS carbamide Carmine (hue) Rowney Artists
PR171 Benzimidazolone maroon Naphtamide maroon Daniel Smith
PR175 Benzimidazolone scarlet Deep scarlet Daniel Smith
PR176 Benzimidazolone carmine Carmine (hue) Daniel Smith
PR177 Anthraquinone red Burgundy wine red Old Holland
PR178 Perylene red Scheveningen red medium Old Holland
PR179 Perylene maroon Perylene maroon Winsor & Newton
PR188 Naphthol AS BON arylamide Scarlet lake Winsor & Newton
PR202 Quinacridone magenta Quinacridone magenta Daniel Smith
PR206 Quinacridone maroon Brown madder hue Winsor & Newton
PR209 Quinaqridone red Quinacridone red Winsor & Newton
PR214 Disazo condensation red Scheveningen red deep Old Holland
PR216 Pyranthrone red Brown madder (hue) Holbein
PR233 Chrome aluminium stannate Potters pink Winsor & Newton
PR242 Disazo condensation scarlet French vermilion (hue) Sennelier
PR251 Pyrazoloquinazolone scarlet Permanent red (utgått) Schmincke
PR254 Diketo-pyrrolo-pyrrole Winsor red Winsor & Newton
PR255 Diketo pyrrolo-pyrrole scarlet Vermilion hue Rowney Artists
PR260 Isoindoline scarlet Vermilion extra Old Holland
PR264 Diketo pyrrolo pyrrole rubine Winsor red deep Winsor & Newton
FIOLETTE PIGMENTER:
PV1 Rhodamine violet i blandingsfarge Mauve Winsor & Newton
PV7 Anthraquinone violet i blandingsfarge Bright violet Holbein
PV10 Triarylcarboinium violet i blandingsfarge Mauve Winsor & Newton
PV11 methylviolet i blandingsfarge Bright rose Holbein
PV14 Cobalt phosphate Cobalt violet Winsor & Newton
PV15 Sodium aluminium sulfosilicate Ultramarine violet Winsor & Newton
PV16 Manganese ammonium pyrophosphate Permanent mauve Winsor & Newton
PV19 Quinacridone violet Permanent rose og Permanent magenta Winsor & Newton
PV23 Dioxazine violet Winsor violet Winsor & Newton
PV29 Perylene violet Perylene violet Winsor & Newton
PV32 Benzimidazolone bordeaux Bordeaux Daniel Smith
PV37 Dioxazine violet Dioxazine purple M. Graham
PV39 Triphenylmethane violet Blue violet Sennelier
PV42 Quinacridone pink Magenta Schmincke
PV49 Cobalt aluminium phosphate Cobalt violet light Utrecht
PV1 Rhodamine violet i blandingsfarge Mauve Winsor & Newton
PV7 Anthraquinone violet i blandingsfarge Bright violet Holbein
PV10 Triarylcarboinium violet i blandingsfarge Mauve Winsor & Newton
PV11 methylviolet i blandingsfarge Bright rose Holbein
PV14 Cobalt phosphate Cobalt violet Winsor & Newton
PV15 Sodium aluminium sulfosilicate Ultramarine violet Winsor & Newton
PV16 Manganese ammonium pyrophosphate Permanent mauve Winsor & Newton
PV19 Quinacridone violet Permanent rose og Permanent magenta Winsor & Newton
PV23 Dioxazine violet Winsor violet Winsor & Newton
PV29 Perylene violet Perylene violet Winsor & Newton
PV32 Benzimidazolone bordeaux Bordeaux Daniel Smith
PV37 Dioxazine violet Dioxazine purple M. Graham
PV39 Triphenylmethane violet Blue violet Sennelier
PV42 Quinacridone pink Magenta Schmincke
PV49 Cobalt aluminium phosphate Cobalt violet light Utrecht
BLÅ PIGMENTER
PB15 Kobberpthalocyanin: tre undergrupper:
PB15:1 Alpha copperphhtalocyanine Winsor blue RS Winsor & Newton
PB15:3 Beta copperphthalocyanine Winsor blue GS og Manganeseble hue Winsor & Newton
PB15:6 Epsilon copperphthalocyanine Helio blue RS Schmincke
PB16 Metalfree phthalocyanine Phtalo turquise Winsor & Newton
PB17 Trisulphonated copperphthalocyanine Peacock blue Holbein
PB27 Ferric ferrocyanide og ferriammonium ferrocyanide Prussien blue og Antwerp blue Winsor & Newton
PB28 Kobolt aluminium oksid Cobalt blue Winsor & Newton
PB29 Sodium aluminium sulfosilicate (Ultramarin blå, syntetisk) French ultramarine og Permanent blue Winsor & Newton
PB33 Barium manganat Manganese blue ( light og deep) Old Holland (tidligere også W&N)
PB32 Kobolt(II)oksid kaliumsilikatglass Smalt (produsert i begrenset mengde i forb. med W&N 175 års jubileum.
PB35 Cobalt tin oxide Cerulean blue Winsor & Newton
PB36 Cobalt chromium oxide Cobalt turquise Winsor & Newton
PB60 Indanthrone Indanthrene blue Winsor & Newton
PB66 Indigo, syntetisk Indigo (blandingsfarge) Schmincke
PB72 Cobalt zinc aluminate Cobalt blue deep Rowney Artists
PB73 Cobalt silicate Cobalt blue deep Winsor & Newton
PB74 Cobalt zinc silicate Cobalt blue deep Schmincke
PB15 Kobberpthalocyanin: tre undergrupper:
PB15:1 Alpha copperphhtalocyanine Winsor blue RS Winsor & Newton
PB15:3 Beta copperphthalocyanine Winsor blue GS og Manganeseble hue Winsor & Newton
PB15:6 Epsilon copperphthalocyanine Helio blue RS Schmincke
PB16 Metalfree phthalocyanine Phtalo turquise Winsor & Newton
PB17 Trisulphonated copperphthalocyanine Peacock blue Holbein
PB27 Ferric ferrocyanide og ferriammonium ferrocyanide Prussien blue og Antwerp blue Winsor & Newton
PB28 Kobolt aluminium oksid Cobalt blue Winsor & Newton
PB29 Sodium aluminium sulfosilicate (Ultramarin blå, syntetisk) French ultramarine og Permanent blue Winsor & Newton
PB33 Barium manganat Manganese blue ( light og deep) Old Holland (tidligere også W&N)
PB32 Kobolt(II)oksid kaliumsilikatglass Smalt (produsert i begrenset mengde i forb. med W&N 175 års jubileum.
PB35 Cobalt tin oxide Cerulean blue Winsor & Newton
PB36 Cobalt chromium oxide Cobalt turquise Winsor & Newton
PB60 Indanthrone Indanthrene blue Winsor & Newton
PB66 Indigo, syntetisk Indigo (blandingsfarge) Schmincke
PB72 Cobalt zinc aluminate Cobalt blue deep Rowney Artists
PB73 Cobalt silicate Cobalt blue deep Winsor & Newton
PB74 Cobalt zinc silicate Cobalt blue deep Schmincke
BRUNE PIGMENTER:
NBr8 Bitument torv/skiferprodukt van Dyke brown Holbein
PBr6 Kalsinert syntetisk jernoksid Sepia (blandingsfarge med PBk7) Daniel Smith
PBr7 Naturlig jernoksid Brown ochre og Raw umber Winsor & Newton
PBr11 Magnesium ferrite Lunar earth Daniel Smith
PBr24 Chrome titanium oxide Naples yellow deep Winsor & Newton
PBr25 Benzimidazolone brown Permanent broen Daniel Smith
PBr33 Zinc iron chromite Walnut brown Schmincke
PBr41 Disazo condensation brown Translucent brown Schmincke
NBr8 Bitument torv/skiferprodukt van Dyke brown Holbein
PBr6 Kalsinert syntetisk jernoksid Sepia (blandingsfarge med PBk7) Daniel Smith
PBr7 Naturlig jernoksid Brown ochre og Raw umber Winsor & Newton
PBr11 Magnesium ferrite Lunar earth Daniel Smith
PBr24 Chrome titanium oxide Naples yellow deep Winsor & Newton
PBr25 Benzimidazolone brown Permanent broen Daniel Smith
PBr33 Zinc iron chromite Walnut brown Schmincke
PBr41 Disazo condensation brown Translucent brown Schmincke
GRØNNE PIGMENTER:
PG7 Chlorinated copper phthalocyanine Winsor green BS Winsor & Newton
PG8 Nitroso iron complex Russian green St Petersburg (White nights)
PG10 Azomethine nickel complex utgått som akvarellpigment ca 2005 Green gold Daniel Smith
PG17 Anhydrert kromoksid Oxide of chromium Winsor & Newton
PG18 Hydrert kromoksid Viridian Winsor & Newton
PG19 Cobalt zinc oxide Cobalt green Rowney Artists
PG23 Celadonitt Green earth W&N og Rembrandt
PG26 Cobalt chrome oxid Cobalt green deep Old Holland
PG36 Chlorobrominated copper phthalocyanide Winsor green YS Winsor & Newton
PG50 Cobalt titanium oxide Cobalt turquise light Winsor & Newton
PG50 Cobalt titanium nickel zink oxide, variant av ovennevnte, samme nummer. Cobalt green Winsor & Newton
PG7 Chlorinated copper phthalocyanine Winsor green BS Winsor & Newton
PG8 Nitroso iron complex Russian green St Petersburg (White nights)
PG10 Azomethine nickel complex utgått som akvarellpigment ca 2005 Green gold Daniel Smith
PG17 Anhydrert kromoksid Oxide of chromium Winsor & Newton
PG18 Hydrert kromoksid Viridian Winsor & Newton
PG19 Cobalt zinc oxide Cobalt green Rowney Artists
PG23 Celadonitt Green earth W&N og Rembrandt
PG26 Cobalt chrome oxid Cobalt green deep Old Holland
PG36 Chlorobrominated copper phthalocyanide Winsor green YS Winsor & Newton
PG50 Cobalt titanium oxide Cobalt turquise light Winsor & Newton
PG50 Cobalt titanium nickel zink oxide, variant av ovennevnte, samme nummer. Cobalt green Winsor & Newton
Hvite Pigmenter
PW 4 Sinkoksid Zinc white / Chinese white Winsor & Newton
PW6 Titanoksid Titanium white/ Opaque white Winsor & Newton
SVARTE PIGMENTER
PBk6
PBk7
PBk8
PBk9
PBk10
PBk11
PBk19
PBk7
PBk8
PBk9
PBk10
PBk11
PBk19
Fortsettes ved neste oppdatering.
OPAKE PIGMENTER I AKVARELL
Gule pigmenter
PY1 Arylidgult
PY35 Kadmiumgult
PY53 Nikkeltitanat
PY119 Zink jern gult, marsgult
PY184 Bismutgul
Orange pigmenter
PO20 Kadmium orange
PO67 Pyrazoloquinazolone orange, Coral orange
PO69 Isoindoline orange
PO73 Pyrrole orange
Røde pigmenter:
PR101 Jernoksid i form av indisk rød og venetiansk rød
PR108 Kadmium rød
Blå pigmenter:
PB35 Kobolt-tinn stannat, Cerulean blå
Grønne pigmenter:
PG26 Kobolt(II) krom(III)oksid, Koboltgrønn
PG50 Kobolt-titanatoksid, Koboltgrønn
Brune pigmenter:
PBr6 Naturlig jernoksid. Oker, umbra, sienna. Opasiteten varierer fra merke til merke. De fleste farger som selges som oker eller sienna består i dag av syntetisk jernoksid PY42, og er transparent til halvtransparent.
PBr11 Ferric magnesiumoksid
PBr24 Krom-titanium-antimonoksid. Pigmentet er benyttet i noen utgaver av Naples yellow.
PBr33 Sink-jern-kromoksid, benyttet bla a i Mineralbrown fra Schmincke.
Svarte pigmenter:
PBk6 Lampblack. Karbon. Opasiteten varierer fra merke til merke
PBk10 Grafitt, krystallisert karbon. Graphite gray.
PBk19 Hydrert aluminium silikat. Davys gray.
HVITE PIGMENTER:
PW4 Sinkoksid. Sinkhvitt, Chinese white. Opasiteten varierer noe fra merke til merke, dessuten vil dekkevnen for en malt flate øke noe over tid.
PY1 Arylidgult
PY35 Kadmiumgult
PY53 Nikkeltitanat
PY119 Zink jern gult, marsgult
PY184 Bismutgul
Orange pigmenter
PO20 Kadmium orange
PO67 Pyrazoloquinazolone orange, Coral orange
PO69 Isoindoline orange
PO73 Pyrrole orange
Røde pigmenter:
PR101 Jernoksid i form av indisk rød og venetiansk rød
PR108 Kadmium rød
Blå pigmenter:
PB35 Kobolt-tinn stannat, Cerulean blå
Grønne pigmenter:
PG26 Kobolt(II) krom(III)oksid, Koboltgrønn
PG50 Kobolt-titanatoksid, Koboltgrønn
Brune pigmenter:
PBr6 Naturlig jernoksid. Oker, umbra, sienna. Opasiteten varierer fra merke til merke. De fleste farger som selges som oker eller sienna består i dag av syntetisk jernoksid PY42, og er transparent til halvtransparent.
PBr11 Ferric magnesiumoksid
PBr24 Krom-titanium-antimonoksid. Pigmentet er benyttet i noen utgaver av Naples yellow.
PBr33 Sink-jern-kromoksid, benyttet bla a i Mineralbrown fra Schmincke.
Svarte pigmenter:
PBk6 Lampblack. Karbon. Opasiteten varierer fra merke til merke
PBk10 Grafitt, krystallisert karbon. Graphite gray.
PBk19 Hydrert aluminium silikat. Davys gray.
HVITE PIGMENTER:
PW4 Sinkoksid. Sinkhvitt, Chinese white. Opasiteten varierer noe fra merke til merke, dessuten vil dekkevnen for en malt flate øke noe over tid.