Turners Bridge with mountains, en akvarell fra en av hans mange skisseblokker, viser nettopp en slik fargeforandring som understøtter den generelle oppfatning om at akvareller ikke er like varige som olje og temperamalerier. Akvarellen har vært innrammet og utstilt frem til 1905, da noen ble oppmerksomme på fargeforandringene. Da man fjernet rammen kom den originale koloritten til syne. Det har vist seg at blåfargen Turner benyttet til denne akvarellen var indigo. Som så mange organiske pigmenter kan indigo falme under lengre tids lyspåvirkning. Men dette gjelder ikke bare akvarellfarger. Allerede i Turners levetid ble det bemerket at noen av hans oljemalerier også hadde gjennomgått fargeforandringer. Også hos van Goghs oljemalerier har man konstantert store fargeforandringer. I van Gogh`s tilfelle gjelder dette pigmenter som kromgult og et eosinholdig pigment, ofte omsatt som Geranium Lake.
Man regnet tidligere med at bindemidler som olje og egg beskyttet pigmentene bedre enn hva er tilfelle med gummi arabicum. Dette kan til en viss grad være tilfelle. Men et pigment med tendens til å blekne i dagslys, vil blekne uansett medium, og de minst lysekte vil ødelegges selv om de er malt i tykke lag, slik van Gogh gjorde med eosinfargen sin. Han viste at lysektheten var tvilsom, men i likhet med Turner, tok han et kunstnerisk valg i å benytte slike pigmenter.
På den annen side finner vi i akvarellen pigmenter som er like lysekte som de mest lysekte oljefarger, ja kanskje mer, fordi ulike oljer har en tendens til å mørkne over tid. Bare se på de to arbeidene av Albrecht Dürer. Vinge av blåråke er malt i 1512 og billen i 1505, fargene ser like friske ut i dag som den gang de ble malt. Så det som er det avgjørende for en farges holdbarhet er ikke så mye bindemiddelet, med hva slags pigment som benyttes.
Noen pigmenter endres ved høy luftfuktighet, dette gjelder blant annet Aureolin (PY40 koboltgul) som kan begynne å bli grå. Andre endres som følge av kjemiske reaksjoner med forurenset atmosfære (svovelholdig), som ekte vermilion. Det kan også fremkomme kjemiske reaksjoner ved blanding av to pigmenter av bestemte kjemiske sammensetninger. Men dette gjelder i alminnelighet ikke akvarellfarger, da bindemiddelet i akvarellfarger beskytter, eller innkapsler pigmentkornene bedre enn i oljefarger. Men de fleste farger som endres, gjør det som en følge av nedbrytning på grunn av UV-stråling. De blekes i dagslys. Og det er her riktig oppbevaring kommer inn. En akvarell bør innrammes, og legges bak et spesielt rammeglass, en type pleksiglass som filtrerer UV-stråling som en solbrille. Bilder som ikke skal henge fremme, bør legges i mapper, og oppbevares mørkt og ved normal luftfuktighet. Det har både papiret og fargene godt av. Et bilde som henger fremme bør ikke henge på en vegg som blir solbelyst. Og, hvis man vet pigmentinnholdet i et bilde (Paul Klee skrev alltid opplysninger om dette bak på bildene sine), og man vet at det inneholder tvilsomme pigmenter, kan man henge det i et rom med dempet belysning, eller la det henge fremme på den tiden når UV-strålingen er som lavest. Både kinesere og japanere har tradisjon for å la bestemte motiver henge fremme på bestemte tider av året, og ellers la dem oppbevare mørkt. At lite lysekte farger kan overleve over et langt tidsrom ved riktig oppbevaring er boken Klaer Lightende Spiegel der Verfkonst et strålende eksempel på. Boken, fra 1692, er full av håndmalte akvarellprøver av en mengde forskjellige pigmenter, deriblant flere som er kjent som lite lysekte. Overraskende mange fremstår med samme fargeprakt som man må anta de hadde som nymalte. De som har endret seg, er vesentlig på grunn av kjemiske reaksjoner, som blyhvitt, massicot (bly II oksid) og spansk grønn ( et kobberarsen pigment, har en tendens til angripe papiret).
Noen benytter seg av stjerner, hvor en stjerne vanligvis er lite lysekte, og tre stjerner er permanent, mens andre rangerer lysektheten etter ASTM. ASTM står for American Society for Testing and Materials, og ble etablert i 1898 for utarbeiding av standarder innenfor tekniske systemer, varer og lignende. I 1977 ble det så satt ned en komite innenfor ASTM bestående av kunstnere, produsenter, konservatorer med flere for å etablere standarder for farger og pigmenter benyttet innenfor kunsten. Det finnes nå fire standarder innenfor ASTM som gjelder kunstprodukter; D4302 som omfatter oljemaling, harpikser, alkyder og oljer, D5067 omfatter vannfarger, D5098 omfatter akrylemulsjonsmalinger og D5724 som omfatter gouachemalinger. I tillegg er noen malinger merket ASTM D4236. Denne omfatter helseskadelige stoffer. ASTM lysfastheten for akvarellfarger bestemmes ved å utsette fargeprøver for en bestemt mengde dagslys ( Prøvene utføres i Arizona og California) eller lys fra lysrør. Graden av bleking måles med spektrometer, og standarden krever to like resultater fra to testmetoder. Pigmentene blir så på grunnlag av fargeprøvene klassifisert som ASTM I, ASTM II eller ASTM III, hvor I er best, II er regnet som lysekte i full styrke (kan bleke hvis malt fortynnet)., III er ikke lysekte og bør ikke benyttes til et varig kunstverk. Karmin og alizarin tilhører gruppe III.
Det finnes også en annen standard som tar for seg lysfasthet hos farger, den såkalte BWS skalaen, Blue wool scale, formelt beskrevet som British standard 1006. Her farges tøy, som så brettes på en bestemt måte og merkes 1-8. Hver standard bruker dobbelt så lang tid på falme som den forrige, og en farge klassifisert som BS8 vil holde seg 128 ganger lenger enn en farge merket BS1. Denne standarden benyttes iblant i skrevne pigmentoversikter, men jeg har ikke sett noen produsenter merke malingen sin i henhold til denne standarden.
Om fargene fra Daler Rowney, C. Kreul (Solo Goya), Talens (Rembrandt og van Gogh), MaimeriBlu og Horadam Schmincke bygger på standardiserte tester vet jeg ikke. Old Holland merker ikke sine akvarell og oljefarger i det hele, hverken tuber eller terninger, men på fargekartet på deres nettsted er det gitt en generell informasjon om at fargene har en lysfasthet på ASTM ! og II. Ikke spesielt opplysende. Når det gjelder akvarellfarger fra Old Holland har jeg oppdaget fargeforandring ved noen farger som ikke skyldes pigmentene i seg selv, men fremstår som en misfarging av bindemiddelet. Dette gjelder noen farger basert metallsalter som manganblå, manganviolet og spesielt viridian.
Daler Rowney har 80 farger i serien Artist`s Water Colour. Fargenes lyspermanens er merket med stjerner, fra to til fire, hvor fire er permanent. Av disse 80 farger, er to merket med to stjerner, Aureolin (PY40) og Prussian blu (PB27), hele 55 farger er merket med tre stjerner. de resterende, 21 farger, er merket med fire stjerner, og omfatter farger som Raw og Burnt umber, Coeruleum blue (PB35), Cobalt blue (PB28), Raw og Burnt Sienna med andre syntetiske jernoksider og diverse svarte pigmenter. De mest interessante er kanskje den store gruppen merket med tre stjerner, som omfatter pigmenter som kadmiumpigmenter, nikkeltitanat, koboltfosfat, quinacridone-pigmenter, ultramarinblå, phtalocyasniner og ulike arylamid og pyrrole-pigmenter. Men vi finner også Alizarine crimson (PR83:1), og det er litt rart, og man blir litt mistenksom på etterretteligheten til opplysningene.
Royal Talens Rembrandt akvarellserie består av 80 farger. De merker lysektheten fra en til tre stjerner, hvor en er lite lysekte, og tre er permanent. Av de 80 fargene er to merket med en stjerne, resten er klassifisert med tre. De to som er klassifisert med en stjerne er Alizarin Crimson og Madder lake deep, begge bestående av PR83, alizarin. Er da Rembrandt Prussian blue, (PB27) (***) mer lysekte enn Daler Rowney Prussian blue(** av fire mulige)?
Winsor & Newton Artist Water Colours er en serie på 96 farger. Av dem er 16 klassifisert som ASTM II, resten som ASTM I. Da W&N også benytter enkelte pigmenter som ikke er testet av ASTM, som perylenepigmenter og diketo pyrrolo-pyrrole, merker de også fargens permanens på en annen måte, ved bokstavene AA (Extremely permanent), A (Permanent) og B (Moderately permanent). Dette gir da dette bildet; 39 farger er klassifisert som AA, 54 farger er klassifisert som A, kun tre farger er klassifisert som B, nemlig Alizarin Crimson, Rose Madder genuine og Opera Rose (quinacridone magenta, PR122) Flere av de pigmenter som er klassifisert som A, har fått tilleggsmerking, i) A rated in full strenght may fade in thin washes, ii) cannot be relies upon to withstand damp, iii) bleached by acids, acidisc athmosphere, iV) fluctuating colour, fades in light, recovers in dark. Sistnevnte gjelder PR27, Prussian blue og Antwerp blue..
W&N har gjennom årene foretatt mange endringer i fargeutvalget, og mange av de mindre lysekte fargene er tatt ut, som Rose carthame og violet carmine, andre har gjennomgått forandringer for å forbedre lysektheten, dette gjelder blant annet Sap green.
En enkel metode er å male fargeprøver på et godt akvarellpapir i A-4 format. Jeg legger gjerne fargen på i full styrke fra venstre side av prøven, og drar den til en sjattering mot høyre side. Noter fargenavn, pigmentinnhold og fabrikat. Legge arket i en plastlomme som beskyttelse mot støv, og skru metallister (overgangslist) slik at de dekker halvparten av hver prøve. Platen med fargeprøvene settes på et solrikt sted. Husk å ta inn prøvene om natten, ellers kan de slå kondens inne i plastlommen, og ødelegge prøvene. Den beste tiden er i perioden fra mai til slutten av august. Da er UV-strålingen sterkest, og de pigmenter som har tendens til å bleke, vil vise tydelige tegn på dette i løpet av et par måneders tid, noen lenge før. Sjekk prøvene etter en ukes tid, deretter en gang i måneden.
Hvis det blir litt mye å passe på, kan man også gjøre fargetesten innendørs. Lag prøvene på samme måte, med dekk halvdelen av prøvene med syrefri kartong. Legg arket i en plastlomme og tape den fast på innsiden av et solvendt vindu. Da glass filtrerer UV-strålene i en større eller mindre grad, vil testtiden bli lengre. Begynner man i slutten av mars, og lar prøvene henge til oktober/ november, bør man allikevel få et signifikant resultat.
Tester man samme pigment fra flere fabrikater, vil man ofte se en variasjon i lysektheten, men også papiret har betydning. Jeg har testet farger fra W&N på forskjellige typer akvarellpapir, og fått forskjellige resultater. Derfor er det viktig å benytte det akvarellpapiret en vanligvis bruker ved gjennomføringen av prøvene, for å få et mest mulig relevant resultat.
Å eksponere farger for direkte solskinn, kun beskyttet av en tynn plasthinne, er ganske brutalt, og de pigmenter med dårligst lysekthet vil tåle mindre enn 20 timer før de begynner å endres. Som kontroll, malte jeg også et sett med fargeprøver som ble satt i glass og ramme, og hengt på vegg i et alminnelig lyst rom. Disse prøvene har nå hengt fremme i 5 år. Tendensen er den samme for kontrollprøvene, som for de prøver som ble utsatt for direkte solbelysning. Farger som falmet eller på annen måte ble endret under de akselererte fargetestene, gjennomgår de samme forandringer når de henger innrammet bak glass på vegg innendørs. Men nedbrytningsprosessen tar betydelig lenger tid.
Blant de mest ømfintlige farger finner en karmin, alizarin og rhodamin-violet. Dette uansett fabrikat. Også en del blandingsfarger, som emeraldgreen og sapgreen kan falme raskt, da er det gjerne det gule pigmentet som brytes ned.
Nedenunder har jeg gjengitt noen av mine fargeprøver som gir et generelt inntrykk av akvarellfargenes permanens. Av gule farger ser en at permanensen varierer fra dårlig til helt lysekte, Jernoksider er jevnt over blant de mest lysekte pigmenter en har på paletten. Et unntak er en gammel gouachefarge fra Rowney, som bleket overraskende mye, muligens en blandingsfarge. Fiolette pigmenter er ofte mindre lysekte, og et pigment kan også variere en del fabrikatene imellom, dette gjelder særlig dioxazineviolet. Røde pigmenter varierer fra de helt impermanente til de helt lysekte.
Av de grønne fargene er det ofte blandingsfargene som kan ha dårlig lysfasthet. Viridian og matt kromoksid samt koboltgrønn er helt lysekte. Ett unntak er de to versjonene av Viridian fra Old Holland som blir sterkt misfargede.
Blå farger og pigmenter er gjerne blant de mest lysekte, selv om det finnes enkelte unntak. Ekte indigo vil blekne over tid, men dette pigmentet er det nesten ingen som benytter i dagens akvarellfarger. Prussian blue (Berlinerblå, Pariserblå, jerncyanblå PB27) har fått et ganske dårlig rykte som akvarellfarge. Og ved eksponering i direkte solskinn over en tre måneders periode viser den seg å falme betraktelig hos de fleste fabrikater. Innendørs er resultatet ganske annerledes. Etter fem år viser prøvene knapt noen forandring. Ultramarin (PB27), regnes som helt lysekte, men unntaket her er de mørke utgaver fra Talens (Rembrandt og van Gogh). Den fine rødlige tonen blekes, særlig som gouache, og etterlater en stabil farge ganske lik W&N French ultramarin. De tre utgavene fra Old Holland misfarges litt, muligens er det bindemiddelet, for samme misfarging opptrer også i andre farger. W&N Permanent blue, som er en ikke-flokkulerende utgave av ultramarin, blekes noe. Kobolt blå og indanthrene blå er helt til ganske lysekte.
I valget av gule farger bør man være selektiv. Velg bare farger hvor pigmentinnholdet er oppgitt. PY35, lyse varianter av kadmiumgul, PY53, nickeltitanate yellow, PY65 arylide yellow ( W&N Winsor yellow), PY83 diarylide yellow, PY129 azomethine complex, PY150 nickel azomethine yellow, PY151 benzimidazolone yellow, PY153 nickel dioxine yellow, PY154 benzimidazolone yellow, PY159 zirconium praesodymium silicate, er alle permanente pigmenter i akvarellmaleriet, uansett fabrikat. Unntaket er PY53 nickel titanate yellow fra Rowney og Old Holland, som får en lett grå skygge. W&N er helt permanent. PY184 bismuth vanadate, et hvitaktig, semiopakt pigment er også permanent hos de fleste produsenter.
PY1 arylide yellow bør unngås helt, da den lyse fine fargen forandres til en matt grålig gul. PY3 viser en sterkt varierende permanens hos de ulike produsenter. Den generelle rangering av pigmentet er ASTM II. Også aureolin, PY40, bør unngås, den fremstår som ikke permanent uansett fabrikat. PY97 arylide yellow, varierer en del i permanens merkene i mellom, jeg har kun testet W&N Transparent yellow (nå utgått), som mørknet svakt. Andre som har testet pigmentet i akvarellfarger, mener den er god i full styrke, men kan forandre seg noe i lyse sjatteringer.
Gule farger som omsettes som Permanent yellow, Hansa yellow og Gamboge bør man være skeptiske til, og unngås
hvis pigmentinnholdet ikke er oppgitt, eller hvis de inneholder PY1, PY3 eller PY120.
Av dem man ikke bør benytte er PO5 beta naphtol scarlet, PO34 disazopyroazolone orange og isoindoline orange PO69.
Permanente orange pigmenter er PO20 cadmium sulfoselenife, PO34 disazopyroazolone orange, PO36 benzimidazolone scarlet, PO43 perinone orange (kan variere i lyspermanens, men Orange Lake fra Maimeri Blu skal være den beste), PO62 benzimidazolone orange, PO67 pyrazoloquinazolne orange ( eneste bruker så vidt jeg vet er Old Holland i Coral Orange. I mine tester fremstår den som helt permanent, men andre som har testet den (i California, 800+ soltimer) mener den har en lyspermanens tilsvarende ASTM II), PO71 diketo pyrrolo pyrrole orange, PO73 diketo pyrrolo pyrrole orange.
Chrome orange, hvis noen fremdeles benytter dette pigmentet, får en brunlig teint (W&N). St. Petersburg (i dag White Nights) Cadmium orange må være en blandingsfarge. Den orange tonen forsvant fullstendig, og en permanent lys gul fargetone fremkom. Hvordan dagens farger fra White Nights er, vet jeg ikke, da jeg ikke har testet dem, men noen farger skal være forbedret i forhold til de gamle.
Blant de lysekte rødfargene finner vi PR108 kadmiumrød, PR122 quinacridone magenta, PR168 anthraquinone scarlet, PR178 perylene red, PR179 perylene maroon, PR188 naphtol AS BON, PR206 quinacridone maroon, PR209 quinacridone red, PR233 (Potters pink) calcium, tin, silica, chromium oxide, PR242 disazo condensation scarlet, PR254 diketo pyrrolo pyrrole red, PR255 diketo pyrrololo pyrrole, PR260 isoindoline scarlet og quinacridone pyrrolidine som ennå ikke har fått et pigment indeks-nummer.
Thioindigo violet PR88 er oppført som ASTM II, men W&N thioindigo violet var i mine tester helt lysekte. PR177 er ofte rangert som mindre lysekte, men malt nær full styrke viser mine prøver, (Old Holland Burgundy wine red og van Gogh Krapplack dunkel) et godt holdbart pigment. I lyse sjatteringer vil den derimot falme tydelig.
Ekte krapplakk (NR9, W&N Rose Madder genuine) har jeg testet i tre ganger, med en gammel tube, produsert på 1980-tallet, og en ny. Den nye viste noe bedre resultater enn den gamle, men begge prøvene som ble eksponert for direkte sol, viste en falming tilsvarende PR177. På en prøve hengt innendørs i glass og ramme, har det ennå ikke fremkommet noen endring. W&N Rose Dore er blandingsfarge av PV19 og PY97 hvor den gule sjatteringen vil bleke, og en stabil rosa nær Rose madder genuine fremkommer. Eldre versjoner av W&N Winsor red (tube 756 og terning 056) er nesten lite permanent som ekte karmin. Den nye versjonen inneholder PR254 diketo pyrrolo pyrrole, som skal være helt lysekte. Jeg har ikke testet denne.
Av helt eller temmelig permanente fiolette pigmenter finner man PV14 cobalt phosphate, PV15 sodium aluminium sulfosilicate (ultramarin violet). PV16 manganese violet er i utgangspunktet et svært permanent pigment, men mine prøver med manganese violet-blue fra Old Holland ble brunlige i fargen, en misfarging som også kan observeres på andre farger fra Old Holland. Jeg tror det er bindemiddelet og ikke pigmentene i seg selv, som er årsak til den besynderlige fargeendring. PV19 gamma quinacridone og beta quinacridone er kanskje det mest benyttede fiolette pigmentet, og alle de store fargeprodusentene benytter det. Hos W&N finner man pigmentet i Permanent rose, Rose
dore og i Permanent magenta. Lysektheten varierer fra temmelig lysekte til helt lysekte, avhengig av fabrikat og fargetone, De rosa (beta) kan fremstå som litt mindre permanente enn de fiolette/magenta (gamma). PV19 er også hyppig benyttet i blandingsfarger, ofte i kombinasjon med mindre permanente pigmenter, Da er det greit å tenke på at en blandingsfarge aldri er mer permanent enn det minst permanente pigmentet i blandingen. PV29 Perylene violet er et fargesterkt og holdbart pigment. PV49 cobalt ammonium phophate er et helt permanent pigment, bare benyttet av Utrecht og Daniel Smith som akvarellpigment.
Når det gjelder grønne farger og pigmenter, er de minst lysekte oftest blandingsfarger. Det gjelder Sapgreen, Hookers green, ulike versjoner av Permanent green og ikke minst Emerald green.
PG7 chlorinated copper phtalocyanine er i dag det viktigste grønne pigmentet, den finnes som singelpigmentert farge, og i et utall blandingsfarger. Den har ypperlig permanens. PG17 anhudrous chromium oxide, matt kromoksid er et opakt og svært permanent pigment. PG18 hydrated chromium (III) oxide (viridian), PG19 cobalt zink oxide, PG23 celadonite (green earth), PG26 cobalt chrome oxide, PG36 chlorobrominated copper phtalocyanine, PG50 cobalt titanium oxide, er alle permanente pigmenter. Unntaket er PG18 viridian fra Old Holland, som blir sterkt brunlige under eksponering for sollys. PG8 nitroso iron complex, en vakker, mørk grønn som Hookers green, er dessverre ikke så permanent.
Som en ser er de fleste grønne pigmenter permanente, men dette gjelder nødvendigvis ikke for blandede grønnfarger. Det svake punkt er da gulfargen, en del pigmenter reagerer også på sinkhvitt.
Blant de helt eller ganske permanente blåfarger og pigmenter finner vi PB15 copper phtalocyanine som kommer i tre utgaver, PB15:1 (alpha) som er intens og rødlig slik den finnes i Winsor blue RS, PB15:3 (beta) som er mer grønnlig slik den finnes i Winsor blue GS og i de forskjellige cyan-sjatteringene. En har også PB15:6 (epsilon) også en mørk og rødlig variant, bare benyttet av Schmincke og Daniel Smith som akvarellfarge. Den generelle rangeringen av PB15 er ASTM II, men alle akvarellfarger viser et pigment som er permanent uansett fabrikat. Jeg fikk en svak bleking på Rowneys Manganese blue hue som er en blandingsfarge av PB15:3 og PW4 (sinkhvit), hvor det er kjent at sinkhvitt ofte forringer en farges permanens. PB16 metal free pthalocyanine er normal permanent, jeg har kun testet Caribbean blue fra Old Holland som ikke viste noen endring. PB27 hydrous ferri ferrocyanide, på norsk iblant kalt jernblå, men vanligvis pariserblå, berlinerbå eller prøyssisk blå, har vært gjenstand for mye oppmerksomhet som akvarellfarge. Tidligere var pigmentet det mest fargesterke av blåfargene, men det var tidlig klart at fargen hadde nokså variabel permanens, og det ble påstått at den var såkalt fluktuerende. Det vil si at den kan blekes i sollys, men vil restitueres til opprinnelig fargestyrke hvis det bemalte stykket oppbevares mørkt over tid. Dette har blitt benektet av enkelte som myte, men jeg må si overraskelsen ble stor da jeg tok frem noen fargeprøver og sammenliknet dem med en avfotografering gjort av den samme prøven to år tidligere. Se illustrasjon nedenunder. Hvordan dette er mulig har jeg ingen forklaring på.
PB28 cobalt aluminium oxide er helt lysekte, det samme er vanligvis også PB29 ultramarin. Men i mine tester fik jeg en misfarging på alle tre versjonene fra Old Holland. Igjen mistenker jeg bindemiddelet, fremfor selve pigmentet som årsak til fargeforandringen. Også hos Talens van Gogh og Talens gouache skjedde det en markant fargeforandring. Ultramarinfargen fremstår ganske rødlig, som imidlertid bleknet helt bort i løpet av eksponeringsperioden, og fremstod etter det som en standard og permanent ultramarin. W&N Permanent blue (PB29) er en ultramarin behandlet slik at den ikke flokkulerer, men fremstår helt jevn. Denne bleknet svakt i løpet av prøveperioden, men ikke tilsvarende farge fra Rowney. Ultramarin er sensibel for syre, og kan blekne i sur atmosfære.
PB33 barium manganate, vanligvis omtalt som manganblå er et pigment som ikke lenger produseres, dessverre. I mine tester viste W&N manganese blue seg som et helt permanent pigment, mens de to versjonene fra Old Holland fikk en kraftig misfarging. PB35 cobalt tin oxide og PB36 cobalt chromium oxide er helt permanente pigmenter uansett fabrikat med unntak av Old Holland, som viste en lett misfarging. PB60 indanthreneblue er et ganske til helt lysekte. Old Holland Old Delft blue fikk en svak misfarging og W&N Indanthrone blue bleknet helt minimalt. PB72 cobalt zinc aluminate, PB73 Cobalt silicate og PBcobalt zinc silicate er alle helt pernanente
Spissformulert kan en si at det er like lett å male en akvarell som vil se ut som en vissen blomst etter noen få år på veggen, som det er å male ett som vil holde seg nær uforandret i tiår etter tiår hvis det er gjort på et høykvalitets papir. Velg fabrikater som dokumenterer pigmentinnhold og permanens. De i Norge mest kjente merker som Winsor & Newton, Schmincke, Talens Rembrandt og Daler Rowney merker sine farger i henhold til faktisk permanens. For W&N sin del kan faktisk lysektheten være bedre enn det oppgitte. Når det gjelder Sennelier ville jeg ikke benyttet farger merket NR (not rated) uten å foreta egne fargetester. Dessverre viser det seg over tid at altfor mange av fargene til Old Holland misfarges, selv om pigmentene i seg selv er permanente nok. Jeg har kun testet tubefarger fra dette firmaet, innkjøpt i perioden 2005-07. De viste i mange tilfeller en pigmentseperasjon, og idet man skrudde av hetten tøt det ut en brunlig væske ut, i til dels store mengder. Man får også akvarellfarger fra Old Holland i terninger, og disse kan gi andre resultater i tester. Uansett ville jeg testet dem selv, før de ble benyttet i profesjonelle arbeider.
Både Old Holland (www.oldholland.com/products/classic-watercolours), Rembrandt (www.talens.com/brands/rembrandt/water-colour), Schmincke (www.schmincke.de/fileadmin/bilder/Farbkarten) og W&N (www.winsornewton.com/products/water-colours/artists-water-colour/colour-chart/) har fargekart over akvarellfarger som opplyser om pigmentinnhold, permanens og opasitet på sine hjemmesider.
Dessverre er ikke litteraturen så stor eller tilgjengelig om emnet permanens i akvarellmaleriet. Det er selvsagt gjort noen undersøkelser, og publisert enkelte artikler, da spesielt om eldre akvarellkunst. Det er blant annet gjort analyser av Paul Cezannes akvareller. Men av nyere akvarellkunst har jeg ikke funnet stort. Men at konservatorene har gjort erfaringer også på dette feltet er jeg ganske sikker på.
Kunstnerne selv kan bidra ved økt bevissthet om fargenes permanens, og gjøre som Paul Klee, notere hvilket pigmenter som er benyttet på baksiden av akvarellen. Dette vil gi en god indikasjon på hvor følsom akvarellen er for lyspåvirkning. At man maler på syrefritt høykvalitets papir bør være selvsagt. Ellers er riktig oppbevaring viktig; enten å ramme akvarellen inn med galleri-glass som filtrerer UV-stråler bedre enn alminnelig glass. Man bør ikke henge en akvarell på en vegg som blir solbelyst. Akvareller som ikke er innrammet bør oppbevares i mapper, tørt og mørkt.
Avslutningsvis gjengir jeg en liten akvarell av Emily Langberg (1851-1935) som i perioden 1880-1900 malte en hel del akvareller. Da akvarellen ble tatt ut av rammen, var jeg ganske spent på om det var noen fargeendringer langs kantene, om fargene viste seg sterkere i de feltene som hadde vært dekket av rammelisten. Men fargene viste seg jevne over det hele. Bildet viser at ved riktig valg av farger, og et godt kvalitetspapir, kan en akvarell godt bli 100 år uten å vise alderstegn eller falming.