For ikke lenge siden satt jeg og leste boken "Th. Kittilsen Den norske faun" av Odd Hølaas fra 1941. Der var det en setning som vekket nysgjerrigheten; "I Tyskland var livsfølelsen blitt lovlig svulmende efter seiren i 1870, og det satte sitt preg på den dårligste og populæreste kunsten som blev utvendig, overlesset og tarvelig praktsyk, kort sagt Makart". Det refereres her til den fransk-tyske krig som så vidt var nevnt i innlegget om Egron Lundgren. Men det var ikke det som først og fremst pirret nysgjerrigheten, men snarere Makart, som et begrep på noe overlesset og pompøst. Hvem var denne stakkaren som har fått navnet sitt klebet til slike nedvurderende fraser? Tydeligvis en som har falt fra de store høyder ned til kunsthistoriens skraphaug, fraskrevet all kunstnerisk kredibilitet. Jeg kikket igjennom bind etter bind med kunsthistorie uten å finne ham nevnt en eneste gang. Ikke engang Einar Lexov i sitt seksbind verk Verdens kunsthistorie fra 1935 fant noen grunn til å innlemme ham i selskapet. Det er merkelig, nesten litt skremmende hvordan en gang en feiret kunstner plutselig blir borte, som om vedkommende aldri har eksistert, aldri har virket eller skapt noe av verdi, hverken i sin samtid eller for ettertiden. De som har skrevet kunsthistorien har hatt stor makt, og de har brukt den. De har bestemt hvem som skal applauderes og hvem som skal glemmes. De har møysommelig bygget en kunsthistorie som bygger på en klar utvikling, som ved nøyere ettersyn kanskje ikke er så tindrende klar allikevel. For det er alltid understrømmer, som går på tvers, ja sogar imot den tendens eliten forsøker å overbevise publikum er hovedstrømmen- den lineære utvikling. Det er en av grunnene til at malere som Odd Nerdrum er en så hårreisende flue i suppen. Kunsthistorikere har aldri likt kunstnere som ikke passer inn i dette utviklingssynet, derfor er det enklest å glemme dem. Ut fra dette synet er det impresjonismen, og etterhvert symbolismen som er den utviklingsmessige hovedstrøm på den tid Makart virket som kunstner. Makart og tidens mange historiemalere er blitt til en borgerlig parantes i kunsthistorien, bare dradd frem en gang i blant for å illustrere tidens dårlige smak. Men mens avantgardismen strebet opp i stadig tynnere luftlag, har det samtidig vært en jungel av reaksjonært tankegods og populærkulturelle motstrømmer. Her har malere som Makart, Carl Schweninger og mange fler overlevd, ja så lenge at de til slutt har påkalt en viss akademisk interesse. Og man har funnet en bås som passer; tysk nybarokk.
Hans Makart regnes i dag som en av de fremste eksponentene for tysk nybarokk, skjønt han er østerriker.
Han ble født 29.mai 1840 i Salzburg, og døde i Wien den 3. oktober 1884, et kort og broket liv. Han forsøkte seg på akademiet i Wien, uten å lykkes. Etter denne skuffelsen dro han dro videre til München, hvor han begynte å studere under Karl von Piloty i 1859. Der malte han historiebilder etter Pilotys anvisninger og viste snart sine særegenheter, dyrkningen av fargene og kvinnekroppen, fremstilt med barokkens fantasifulle uttrykk. Makart reiste også rundt litt i disse årene. Han besøkte London og Roma i 1862, og Paris i 1863. Men han fortsatte å arbeide under Piloty til 1865, og virket i Munchen frem til 1869. I denne perioden malte Makart det ofte gjengitte "Moderne amoretter", et triptyk, og det store "Pesten i Firenze (De syv dødssynder). Han fanget keiserens av Østerrikes oppmerksomhet, som kalte ham til seg og gav ham et stort atelier. Atelieret ble utstyrt nærmest som et luksuriøst museum av alle slags gjenstander som han benyttet i sine malerier. Berømte ble også de store oppsatser av tørkede blomster, såkalte Makart-buketter. Han maler en mengde store lerreter, blant annet Catarina Cornaro i 1873, som av samtiden ble regnet som et av hans prektigste hva farger angår. I 1877 ble det store "Karl V`s inntog i Antwerpen" malt. Bildet ble vist rundt om i Europa, og vakte allmenn sensasjon, men også en moralsk indignasjon på grunn av hans rundhåndede, og historisk sett noe malplasserte, fremvisning av lettkledde og tildels nakne kvinnekropper. Makart var en av mange som benyttet asfalt i sine malerier, vesentlig som et middel for å få tilstøtende farger til å fremtre ennå mer glødende. Dette har medført at mange av maleriene har fått fargeendringer og skader. Bildet "Karl V`s inntog i Antwerpen", gjennomgikk også raskt fargeendring idet det tidlig begynte å mørkne i fargene. Bildet som ble anskaffet av Hamburg Kunsthalle, befant seg allerede i 1901 på magasin på grunn av dette. Under 2. verdens krig ble det tatt av blindrammen og rullet sammen, og glemt. Makart ble i etterkrigstiden sett på som dekadent kitsch, uten noen kunstnerisk interesse. Men utover 1970-tallet ble det en gryende interesse for epoken, ihvertfall i Tyskland, mye takket være den daværende direktør for Hamburg Kunsthalle. På et eller annet tidspunkt kom man i erindring den støvete rullen i magasinet, og det 50 kvadratmeter store maleriet ble tatt frem og rullet ut. Det åpenbarte seg da en rekke skader; krakeleringer, bulker og avskallinger. Bildet ble restaurert for 130 000 mark, Man må også hatt et råd for den dokumenterte mørkning, for bildet henger i dag fremme i all sin fargeprakt i Kunsthalle.
Bilde med tydelige sprekkdannelser i treets stamme
I 1879 ble han professor ved Wiens Kunstakademi, det samme akademi som avskrev ham som uten kunstneriske talenter en del år før. Imidlertid får han en sinnslidelse, som samtiden relaterer til hans enorme produktivitet, eller som det står hos Salmonsen (1901) "Forholdsvis ung bukker Makart under for sin mægtige Produktionsanspændelse og dør i sindssyge".
Det som de eldre kildene særlig henger seg opp i er malerienes pompøse uttrykk, med, som en kilde uttrykker det "med deres Virvar af alskens dekorative Stillebensherligheder..", men flere nevner også en skjødesløshet i måten han maler figurer på, navnlig de kvinnelige. De er nakne og frivole, men uten den naive ynde som samtiden mente at motivene krevde. De mente også at bildene var blottet for åndelig innhold, men innrømmer ham samtidig et vist organisasjonstalent i måten han behandlet bildets masser på. På grunn av hans manglende åndelige kvaliteter ble også hans tallrike portretter sett på som ganske mislykkede. Utvendig prangende med kvinner i kostbare og vakre klær i glødende farger, men uten en sjelelig dybde.
Det som de eldre kildene særlig henger seg opp i er malerienes pompøse uttrykk, med, som en kilde uttrykker det "med deres Virvar af alskens dekorative Stillebensherligheder..", men flere nevner også en skjødesløshet i måten han maler figurer på, navnlig de kvinnelige. De er nakne og frivole, men uten den naive ynde som samtiden mente at motivene krevde. De mente også at bildene var blottet for åndelig innhold, men innrømmer ham samtidig et vist organisasjonstalent i måten han behandlet bildets masser på. På grunn av hans manglende åndelige kvaliteter ble også hans tallrike portretter sett på som ganske mislykkede. Utvendig prangende med kvinner i kostbare og vakre klær i glødende farger, men uten en sjelelig dybde.
Hans sans for det estetiske og dekorative fremfor et realistisk innhold peker i noen grad frem mot den kommende Jugendstil som fikk sin oppblomstring noen år etter Makarts død. Det var særlig bysbarnet Gustav Klimt, som forøvrig avskydde Makart, som utviklet disse tendensene videre.
Makart hadde også noe innflytelse på enkelte skandinaviske kunstnere som studerte i Munchen, kanskje særlig Julius Kronborg i sitt maleri "Jaktnymfen" fra 1875. Også Eilif Petersen hadde god kjennskap til Makart, og omgikkes i de samme kretser, som kunstnerklubben Allotria stiftet i 1873, og hadde flere felles kjente med Makart. Men Petersen følte etterhvert behov for en motreaksjon. Det falt ham litt for lett, dens teknikk og koloritt, og han opplevde all denne glans som hul og tom, og det gjorde ham litt redd for sin egen utvikling. Men han skal være tillagt disse ord" Og dog var jeg måske for ræd- der har dog, selv i Munchen, groet blomster med rod, ikke bare Makartbuketter."
Makart hadde også noe innflytelse på enkelte skandinaviske kunstnere som studerte i Munchen, kanskje særlig Julius Kronborg i sitt maleri "Jaktnymfen" fra 1875. Også Eilif Petersen hadde god kjennskap til Makart, og omgikkes i de samme kretser, som kunstnerklubben Allotria stiftet i 1873, og hadde flere felles kjente med Makart. Men Petersen følte etterhvert behov for en motreaksjon. Det falt ham litt for lett, dens teknikk og koloritt, og han opplevde all denne glans som hul og tom, og det gjorde ham litt redd for sin egen utvikling. Men han skal være tillagt disse ord" Og dog var jeg måske for ræd- der har dog, selv i Munchen, groet blomster med rod, ikke bare Makartbuketter."